Forfjamset bloggetikk

Nå titter jeg litt forfjamset på en stafettpinne jeg har fått i hånda. Jeg blir nesten alltid forfjamset når jeg plutselig får plassert noe i hånda. Du kunne gitt meg en fjernkontroll til verdenspolitikken eller en stor plate melkesjokolade, og jeg ville sett rart og nesten litt bebreidende på deg før jeg fikk ryddet plass i hodet mitt til å finne ut hva det var. Ikke at jeg ikke trenger å få ryddet litt i hodet mitt en gang i blant.

Det dreier seg visst om å skrive noe om bloggetikk, på stafettbasis. Det begynte med et avisinnlegg av Stine Bjerkestrand, fortsatte med en oppfordring fra Sigve Indregaard til bloggere rundt omkring om å tenke høyt om sine egne etiske vurderinger. Anna Tostrup Worsley plukket opp en pinne, den passerte via Gunnar R. Tjomlid, og for øyeblikket ligger den i hendene mine – og hos en del andre, skulle jeg tro, hvert på  sitt vis.

Jeg har ikke fått med meg så mye av debatten fra før. Jeg skjønner at mange er negative til formaliserte retningslinjer for blogging. Det virker litt som om de har rett. Men mye av det foregår i utkanten av min verden, eller omvendt er det en verden jeg ligger i utkanten av, en klynge blogger jeg kanskje har noe til felles med, men jeg har vel sånn opp til 100 lesere. Jeg skygger unna de viktigste debattene. Så slipper jeg å tenke så mye på konsekvensene av mine handlinger. Det står ikke så mye på spill, hverken for andre eller for meg selv.

Kanskje det er derfor jeg skygger unna?

Det står jo i profilen min: "Opptatt av samfunnsting, men litt feig." Jeg burde kanskje heller si pysete.

Så jeg har ikke tenkt så mye om egen bloggetikk, ennå. Jeg burde kanskje? Selv i den lille boblen jeg gjemmer meg i, prøver jeg i hvert fall å tenke på det med å snakke om andre…

Jeg prøver å ikke påstå ting om andre hvis det ikke er enten hyggelig eller viktig, og jeg må vel også forsikre meg om at det er sant… Det bommet jeg kanskje på for ikke så lenge siden senest. Eller kanskje ikke.

Jeg prøver å ikke utlevere fortrolig informasjon, selv om jeg nok kan rote litt med de grensene… Men det kan være lurt å si ifra til folk før man snakker for mye om dem, tror jeg.

Jeg prøver å være snill og hyggelig. Ikke dytte på for mange ømme punkter. Ikke ta alt for hardt i. Med noen begrensninger dessverre, som for det første at ømme punkter dukker opp på uventede steder noen ganger, og man kan ikke dekke seg på alle fronter… men så kan man i det minste være lydhør. Ikke undervurdere følelsene folk har omkring seg selv og sin egen person. For det andre at det fins ting som snill og hyggelig ikke kan gå på bekostning av – man skal ikke la være å si noe, for eksempel, ikke la være å fordømme når noe fortjener å bli fordømt… ikke la være å ta sjanser eller kaste seg utpå. For det er da det blir bra stoff.

Hvis man leser litt i denne bloggen, vil man kanskje legge merke til en annen ting jeg prøver litt vel hardt på – en like viktig sak som hvordan man omtaler andre mennesker… Jeg prøver å ikke stille meg bak påstander når jeg ikke kjenner meg helt sikker på dem. Og det gjør jeg som regel ikke – derfor holder jeg meg også med min egen DISCLAIMERGNOM. Jeg overdriver selvsagt skikkelig med alle forbeholdene mine. Kan det ikke virke litt kokett? Nesten avvæpnende. Risikerer jeg på den måten å slippe unna nærmere ettersyn?

Kanskje man ikke skal ta for mye lærdom av hvordan jeg takler akkurat dette.

Det kommer kanskje an på hvor alvorlig man tror at man blir tatt. Blogger fyller et stort spenn. Jeg har sett forsøk på å organisere dem inn i sjangre. Det tror jeg er i tidligste laget. De har ikke funnet sin form ennå. Internett har ikke funnet sin form ennå. Internett er det mest omveltende som har skjedd med kommunikasjon siden morsekoden ble oppfunnet – før det, boktrykkekunsten – før det, tja, mesopotanske leirtavler, kanskje? Dere kan legge til et nytt argument mot nedskrevne og definerte etiske retningslinjer: De etiske problemstillingene vil forandre seg så fort, jeg vet ikke om retningslinjene vil kunne følge med.

Men det finnes altså små, stille og rolige blogger – uten mange lesere – uten ønske om mange lesere – kanskje til og med min hører inn under dem? Det finnes store og innflytelsesrike blogger, det finnes folk det blir ironisert over, men også folk som blir tatt på alvor.

Hvis ens lesere har tillit til at man vet hva man snakker om, bør man sørge for at man faktisk vet hva man snakker om, og at man kan stå inne for det. Er man på tynn is sier man noe klart og tydelig om det. Kanskje ikke så masete som jeg gjør. Men mer enn bare i en bisetning, eller som en prinsipperklæring på en fane kanskje noen av leserne finner veien til.

Det skal så lite til før folk tror at du vet hva du snakker om…

Hvis du sier noe folk har lyst til å tro på, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du er fagperson, autorisert synser, eller synlig populær, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du sier at du ikke kommer med allmenne påstander, bare deler subjektive erfaringer, så tror i hvert fall folk at du vet hva du snakker om.

– med mindre de mistror deg av andre grunner, eller ikke har lyst til å tro på det du sier.

– men i utgangspunktet stikker dementier og forbehold seg ganske lite ut i en tekst, man kan ikke stole helt på at alle vil plukke dem opp. Jo klarere og tydeligere, jo bedre.

Man kan spørre seg om det er så viktig, man driver jo bare med en hobby (evt en hobby som har vokst til en småjobb på siden). Men saken er at jo mer innflytelse du har, jo større ansvar har du overfor dem som stoler på deg. Jo mer etikk er det du må ta hensyn til.

Der finner man så langt rekkevidden av mine bloggetiske forfjamselser. Og DISCLAIMERGNOMEN dukker opp helt av seg selv, uten ironi, og forteller at det kan være flere andre ting folk burde gå inn for, som for øyeblikket ikke faller meg inn.

Så ikke gå ut og si at "Martinbg nevnte det ikke, så da går det helt greit," da. Nå tror jeg ikke jeg blir sett på som noen autoritet innen etikk.

Mon tro om noen ser på meg som en autoritet innenfor noe som helst? Kan jeg ta sjansen på at de ikke gjør det?

Men jeg vet ikke om jeg kan få til noen full og oversiktlig liste over etikk. Etikk handler mest om å fortsette å tenke. Om å akseptere at man har ansvar for den innflytelsen man har over andre, om å ta en alvorsprat med seg selv om hvor langt det ansvaret strekker seg. Stadig vekk. Kanskje man burde gjenta en sånn stafett med jevne mellomrom.

Jeg har vel en pinne jeg skal gi videre også. Det pleier jeg å slite med, sånne vandregreier. Hvilke kriterier skal jeg begynne med? Jeg kunne funnet noen andre jeg tror mener noe om saken – jeg svever i utkanten av noen relevante debatter på twitter om dagen – men det blir for betent til at jeg tør. Jeg kunne gått til en helt annen type blogg, funnet de kretsene som vanligvis ikke lar høre fra seg i metadebatten.

Men jeg tror heller jeg spør en jeg er nysgjerrig på å høre fra. Sånn i sin alminnelighet. Hvis Somalieren kunne tenke seg å gjøre et forsøk? Bloggen hennes står i hvert fall høyt på lista over ting som bør leses. Hun tenker bra, om mange forskjellige ting, hun har en sterk og overbevisende penn. Og det virker som det ligger en god etikk bak det hun gjør. Det kunne jeg vært interessert i å høre en del mer om.

Om velferdsstaten og skrivekunstens opprinnelse

Jeg unte meg en Platondialog sist lørdag. Eller jeg begynte på en. Det var en av de dagene hvor jeg pleier å lese sakte, fordi tankene kommer i veien – det er den sinnstilstanden hvor det er tankene som legger opp veien for meg. Jeg tenkte jeg skulle unne meg en dialog. De ligger jo der på lesebrettet mitt, Platons samlede verker, jeg har dem jo med overalt, sammen med mange andre samlede verker.

Det tankene først sirklet rundt var det skrevne ordet. Skrivekunstens tidlige dager. Jeg leser om det i en bok om informasjonsvitenskapens historie, skrivekunst er jo den første og også den grunnleggende informasjonsteknologien, som tar språket ut av øyeblikket og synliggjør det for tanken – i følge James Gleick, som skriver boka. I følge ham og hans kilder.

Men jeg har lest meg enda videre, til før kileskriften, det eldste ordentlige skriftsystemet. Jeg har lest meg til tiden da tegningene som skulle minne om husstandens verdier, ble forvandlet til selve symbolet for husstandens verdier. Det var i Mesopotamia ca. 3300 år f.vt., samtidig som ismannen Ötzi fløy rundt med kobberøksa si oppe i alpene. Mesopotamerne drev og tegnet bilder som ikke var bilder. De var ord. Men det fantes neppe noe ord for ord, og i hvert fall ikke noe begrep for begrep.

Jeg er nødt til å nevne: Å begripe var et av yndlingsordene til faren min. Han likte å illustrere den fysiske handlingen i det, hvor man strekker ut hånden etter forståelse.

Den store kløften viser seg først senere, etter tusenvis av år, om man skal tro Gleick: Tiden hvor skriftspråket har satt seg så fast i kulturen at man ikke lenger kunne overse konsekvensene. Det at ord i seg selv kunne være gjenstand for tanke. Man kunne tenke om det å tenke.

Platons dialoger ble nettopp skrevet i en brytningstid som dette. Platon kvier seg for det selv, i munnen til den ikke-skrivende Sokrates, han liker ikke denne skrivekunsten som vil ta fra oss evnen til å huske utenat, som vil gjøre den livgivende samtalen om til død materie. Det er den dialogen jeg har begynt å lese, hvor de kommer inn på disse tingene – Phaedrus.

Så avbryter jeg meg selv. Jeg må bare si noe om at jeg ikke har så god peiling – det kan komme til å bli et fast innslag i tekster som dette, for det er der, som en tvangstanke, og det tetner til alle ordkanaler hvis jeg ikke bare gjør meg ferdig med det. Den disclaimeren, ikke påberope meg større kunnskap enn jeg har: Jeg kjenner ikke særlig godt til Platon fra før, ikke til Sokrates heller, annet enn fra filosofihistorie for begynnere. Men jeg har tittet på noen av dialogene nylig, og de kommuniserer med meg for tiden – jeg sitter igjen med noe som kjennes viktig ut – de snakker til meg fra Platons tid, fra begynnelsen av den moderne tanke – sånn apropos det skrevne.

Men jeg skal forlate det skrevne ordet nå, jeg har jo som sagt ikke kommet så langt i Phaedrus. Jeg skal si noe om kjærlighet. Og om logikk – som vi også har skriftspråket å takke for –

Phaedrus har vært og hørt på en tale, og han vil gjerne ta en diskusjon om den med Sokrates. Han husker den ikke helt utenat, men han har den nå skrevet ned og gjemt under kappen sin. Og talen handler om kjærlighet. Om hvorfor en venn er å foretrekke fremfor en elsker. Han lister opp ganske mange argumenter. En venn kan ikke skuffe deg på samme måten, en venn forblir en venn selv om forelskelsen har gått over. En venn ser tingene som de er, ublindet av lidenskapens tåke. (Kan man si blodtåke?)

Hva Sokrates mener om saken har jeg ikke funnet ut ennå. Det kan hende han er uenig. Det kan hende han vil snakke om noe helt annet enn kjærlighet. Det skrevne ord, for eksempel, jeg vet ikke. Og internett forteller meg at kjærlighet i sokratiske dialoger ofte står som symbol for den mer universelle kjærligheten. Til sannheten og det som er godt.

Men så fant jeg noe der som hørtes kjent ut. På vegne av denne skriftrullen sin sier Phaedrus at hvis man virkelig regner elskere for de viktigste av venner, må man også akseptere at man burde rette sine velgjerninger

ikke mot de mest dydige, men mot de mest trengende, for det er de menneskene som vil kjenne den største lettelse, og derfor vise den største takknemlighet; og når du holder fest skal du ikke invitere din venn, du skal invitere tiggeren og den tomme sjel; for det er de som vil elske deg, og gi deg oppmerksomhet, og vil vise størst glede og størst takknemlighet, og som vil nedkalle velsignelser over deg.

- noe som ikke høres så staselig ut. (Oversettelsen er på sett og vis min, basert på Benjamin Jowetts engelske oversettelse, for det er den jeg har fått tak i til lesebrettet mitt.)

Men du må da være enig i at du ikke skal yte dine tjenester til de som beleirer deg med bønner, men til de som er best egnet til å belønne deg; ikke til den som bare elsker, men til de som fortjener å bli elsket,

sier skriftrullen til Phaedrus.

Jeg leste for noen år siden "Atlas Shrugged" – etter oppfordring fra en venn, faktisk – av forfatter Ayn Rand – fra vår egen tid og ikke ukjent, den store forkjemperen for kapitalisme, egoisme og ikke minst menneskeåndens skaperkraft, hun mente de to første var en forutsetning for det siste. Og jeg tror ikke hun likte Sokrates noe særlig, eller Platon for den saks skyld, men jeg vet at hun satte pris på en av elevene til Platon, Aristoteles, som skrev ganske mye om hvordan man kunne bruke det skrevne ord til å tenke med – han kalte det altså logikk. Logos betyr (omtrent) ord, så det ville blitt ordikk på norsk.

Nå blir det mange av disse ordene her. Jeg tror det er disclaimergnomen igjen, han gjør meg nervøs igjen, da roter det seg ofte til. Han vil jeg skal si: Den boken er det eneste jeg har lest av Rand, alt annet har jeg bare plukket opp. Jeg kan ha misforstått henne, eller hørt eller husket feil. Det er en stor diskusjon om henne der ute, med både saklige og usaklige argumenter. Jeg føler meg liten sammenlignet med den diskusjonen, og hvis du liker henne og syns jeg bare fjoller, eller hvis du hater henne og syns jeg ikke burde ta henne seriøst, så – vel – jeg har ikke meldt meg inn i den store samtalen deres ennå, for øyeblikket bare fomler jeg litt rundt på bloggen min.

Men i utgangspunktet er jeg nok ganske uenig med henne. Eller med verdiene i boka jeg har lest. Synet på egoisme og altruisme, på kunst, og på statlig velferd – som hun virkelig avskyr. Men jeg er ganske enig med henne når hun skriver om intellektuell redelighet. At man skal argumentere grundig for sitt syn, og bøye seg når man møter overlegne argumenter. Eller i hvert fall tenke seg om. Det er derfor jeg fortsetter å fomle med henne, jeg synes jeg bør kunne forsvare min egen mening med argumenter med en viss substans. Om ikke annet er det utfordringen verdt.

Men hun skriver om kjærlighet også, i rent konkret forstand, i romantisk forstand. Det er to kjærlighetshistorier. Den gode, egoistiske heltinnen og hennes elskere, den onde, altruistiske broren hennes og hans unge kone.

Heltinnen legger sin elsk på de som fortjener det. Og hun forlater dem når hun møter noen som fortjener det mer. Hun forlater dem, og de bifaller at hun gjør det, for de har jo samme idealer som henne. Man skal elske den som fortjener det mest.

Om broren egentlig er i stand til å elske er litt vanskelig å si, men han krever i høyeste grad kjærlighet av andre, og den han fanger inn i sin nedrighet er en kvinne som først blir blendet av ham. Når han så har henne på kroken, forlanger han at hun skal elske ham for den han er, ikke fordi han fortjener det. Ayn Rand mener å avkle dette som: Hun skal elske ham for hans svakheter. Hun skal elske høyest det som vekker den største forakt. Dette er selvfølgelig uholdbart, og det går heller ikke så bra med den stakkars damen.

Forfatteren dramatiserer her et argument som springer ut fra en temmelig streng logikk. Og jeg vil stanse opp litt ved denne måten å bruke logikken på – for jeg føler meg på litt sikrere grunn akkurat der, logikken hennes kan jeg finne noen problemer med (tror jeg).

Rand legger vekt på logikken og dens regler, og hun har oppkalt seksjonene i Atlasboka etter dem. Del 3 heter for eksempel at "A er A". Det vil si at en ting er det den er, hverken mer eller mindre; den kan i hvert fall ikke være sin egen motsetning. (Tittelen til del 1 tror jeg kan oversettes med: Ingen påstand kan motsi seg selv.) Og det gjelder selvfølgelig i virkeligheten også. Hvis A er la oss si en påstand om at det regner ute, så er den påstanden enten sann, eller så er den det ikke. Det kan ikke både regne og ikke-regne samtidig.

Så sier du kanskje: "Jo da, det kan regne her, men være klarvær et sted i Peru." Men da er det ikke logikken min du innvender mot, det er presisjonsnivået. Jeg kan si det samme i større detalj: Akkurat her og nå regner det. Og det vil være enten sant eller usant… og du kan fortsette med samme type innvendinger – som hva betyr egentlig "nå", eller for den saks skyld hva det vil si at det regner, og jeg kan svare med ytterligere presisjoner. Vi kan holde på lenge på den måten. Men så godt som hele veien vil vi bare ha diskutert definisjoner.

Vel, så godt som hele veien. Til syvende og sist vil vi møte et paradoks. Enhver tankerekke vil til slutt ende i et paradoks. Det er det de påstår, matematikerne, og når det kommer til logikk kan man gjøre klokt i å høre på matematikerne – men det er nettopp det, at når vi kommer så langt legger vi også all mening bak oss.

Det grunnleggende paradokset er på mange måter som døden, det er endestasjonen, det oppløser all mening, stanser enhver tanke. Det er kanskje dit Sokrates ønsker å komme med sine livgivende samtaler. Men vi må nok stanse før vi kommer så langt, vi som leter etter betingelsene for kjærlighet. (Eller informasjon om hva vi skal gjøre med paraplyen vår – ser man filosofisk på det er det umulig å si om det regner eller ikke, sier du, jo da, men det er jeg som er god og tørr, svarer jeg.)

Det er vanskelig å protestere på logikk. Vått kan ikke være tørt – så lenge vi definerer begrepene våre godt nok, noe som er gjennomgangstema i Atlasboka: Å sjekke definisjonene sine! Så beundring kan ikke være forakt. Frihet kan ikke være tvang, det gode kan ikke være ondt – for å ta noen andre av enten-eller-argumentene. Del 2 i boka har fått tittelen "enten-eller". Det er et annet gjennomgangstema. Påstanden om at det ikke fins absolutter, blir avkledd som tomprat, flere ganger om jeg husker rett.

– men noe galt må det være, for det fins jo ting i verden som er både-og. Man kan, eller opplever i hvert fall at man kan, elske og hate. Og det finnes i hvert fall ting i verden som er et-stykke-på-vei. Det er ikke enten 0 eller 100 grader. I så fall ville ikke vann ha eksistert. (La meg presisere begrepene mine: Vann i flytende form. Når vi ikke kaller det hverken damp eller is.) Og det tror jeg betyr noe viktig om forholdet mellom virkeligheten og logikk.

I begrepenes verden finnes det rene og pene definisjoner av både beundring og forakt, definisjoner som gjør dem uforenelige med hverandre. Selv ikke da er det gitt at ikke-beundring nødvendigvis betyr forakt, selvfølgelig. Beundring kan ha flere motsetninger. Likegyldighet, kanskje, men det passer heller ikke så godt sammen med kjærlighet, men hva med – toleranse? "Å elske noen for den de er" trenger ikke bety at man elsker dem på grunn av dere svakheter. Man kan elske dem på tross av deres svakheter, eller enda bedre, ganske uavhengig av deres svakheter. "Hvis vi ser noe vi liker i hverandre, så la oss dyrke det sammen. Så kan vi ta lett på skjønnhetsfeilene " – en holdning som kanskje ikke funker for alle – men jeg ser ikke strake veien derfra og ut i undergangen.

Og så har vi den rotete verdenen vi kaller virkeligheten, hva nå det måtte bety – men siden "virkeligheten eksisterer" også er noe som blir gjentatt i boka, tar jeg trygt utgangspunkt i at den faktisk gjør det: I virkeligheten ender det rett som det er med at vi blir glad i de små skjønnhetsfeilene, fordi de minner oss om alt vil deler, fordi de representerer den elskedes særegenhet – jeg kom til å tenke på slutten på en kjærlighetsfilm, Da Harry møtte Sally.

I love that you get cold when it's 71 degrees out. I love that it takes you an hour and a half to order a sandwich. I love that you get a little crinkle above your nose when you're looking at me like I'm nuts.

Om det er logisk riktig å si noe sånt? Vel – nå tror leseren kanskje jeg skal sette logikk opp mot virkeligheten, eller logikk opp mot følelser? Men hvorfor skulle jeg det. Følelser er da noe av det mest logiske som foregår oppi hodet vårt. Hvis det-og-det skjer rundt meg, så reagerer jeg sånn og sånn. Mer logisk blir det ikke. Tanken kommer inn og modererer, innfører tvil. Jeg kan tvile på om det er noe å frykte, men jeg kan ikke tvile på at jeg er redd.

Og jeg vil ikke avvise logikk heller, i en liten smule en gang, for det ville ikke bare ha irritert en tilhenger av Rand, det ville også ha irritert meg. Det kan finnes ulogiske ting i verden, men i så fall kan vi ikke vite noe om dem (jf. et tidligere innlegg). Vi kan i hvert fall ikke bruke dem som argumenter for vårt syn.

Nei, hvis en konklusjon er ulogisk, men likevel fremstår som sann, så ligger ikke feilen i logikken som metode. Den ligger et sted i resonnementet. Du sier: "Man kan ikke elske noen for deres svakheter." Jeg svarer: "Men se, der sitter det noen som gjør akkurat det." Logikken kan fortelle oss at en av oss nødvendigvis tar feil, men ikke hvem av oss. Det er ingenting i logikken som tilsier at det må være deg.

Jeg lurer på, tror, men innrømmer at jeg kan være på tynn is: At det i Rands filosofi alltid er begrepene som er sanne – begrepene er helt objektive – er det derfor de kaller det objektivisme? I så fall tilsier faktisk logikken at det er hos meg feilen ligger.

Hvis noe er feil, enten min påstand eller begrepet kjærlighet, og begrepet kjærlighet ikke kan være feil, ja, da må det jo være min påstand som er det. Der tror jeg kanskje problemet ligger. Jeg har ikke lest nok av Rand til å vite hvordan hun begrunner dette (eller om det i det hele tatt er det hun mener), men jeg skjønner i utgangspunktet ikke hvorfor det må være sånn. Hvorfor begrepene må være sanne, eller objektive.

Jeg vet tvert i mot at de ikke er det, filosofi er ikke mitt felt, men psykologi er. Og sansene virker ikke sånn. Hjernen virker ikke sånn. Begrepsdannelse er en psykologisk prosess. Man reagerer på virkeligheten (så de kan for så vidt være sanne), men man manifesterer ikke virkeligheten i sitt eget hode (så de er hverken ikke feilfrie eller uangripelige – og i hvert fall ikke objektive.)

Men hvorfor har jeg skrevet alt dette? Det vet jeg ikke helt. Det har ingen konsekvenser for det jeg egentlig er uenig med forfatteren i: Hvor vidt en som sliter i livet kan ha krav på en viss mengde hjelp fra omgivelsene – eller fra kollektivet, og dermed et annet spørsmål: Hvorvidt det i det hele tatt fins noe annet enn individer her i verden. Det er jeg ikke noe nærmere å finne svar på. Kanskje – pratingen min om logikk kan ende ut i – at hun i hvert fall ikke nødvendigvis har rett? At hun ikke ha overbevist meg, selv om jeg heller ikke argumentene til å overbevise henne.

Så det spørsmålet må jeg bare fortsette å la stå åpent, tror jeg. Så får vi se om Sokrates har noe å si. For Phaedrus argumenterer mot lidenskapelig kjærlighet så det minner veldig om når Rand argumenterer mot å hjelpe de som ikke fortjener det, og Sokrates – har det jo ikke med å ta argumentene for gitt. Hvis han ikke er mer opptatt av det skrevne ord, da. Det får jeg se, når jeg har skrevet ferdig dette. Jeg har ventet med å lese videre til jeg har fått lagt det ut – og det leder kanskje til enda en tanke:

Hvorfor vil jeg ikke lese videre før jeg har publisert dette innlegget? Jo, for da ville jeg ikke ha skrevet sant. Jeg skriver at jeg ikke har lest hva Sokrates har å si, og i skrivende stund er det helt korrekt. Men når du som leser kommer til bloggen, kan det veldig godt hende at det er annerledes. Og likevel er ordene mine sanne. Så skrivekunsten gir ikke bare varighet til ordene, det gir også en tidfestelse, som om man drar det langt nok har en moralsk betydning. Det finnes et før og etter at jeg skriver noe, i motsetning til om jeg sier noe. Da finnes det bare før og nå. Ordene mine blir borte fra verden lenge før virkeligheten kan komme og innhente dem; de kan ikke være sanne og uriktige på en og samme tid.

I tillegg til å fiksere sannhetsverdien, har jeg gjort noe egentlig mer nyttig. Jeg har også fiksert mitt eget tankespinn. For jeg har skrevet gjennom dette tre ganger, og for hver gang har jeg kommet nærmere å finne ut av hva jeg egentlig ønsker meg fra Sokrates: En holdbar definisjon… av begrepet kjærlighet… som ikke gjør det uforenelig med ufortjente gode gjerninger… rett og slett. Ideene mine har blitt frosset fast til dette lille mønsteret av skjermprikker, som ser ut som bokstaver. Det står mye rart her nå, men så mye mer velordnet det likevel er. Ordet kaldt har blitt brukt om tekst, fastfrosset (i motsetning til den livgivende samtalen). Men det frosne vannet står stille så vi kan se på det, fossen ser vi bare som prosess – så på den måten bidrar det skrevne ordet til tanken, vel så mye som omvendt –






En slags litteraturliste til slutt:
Platondialogen jeg nevnte er dialogen Phaedrus, av Platon. Atlasboka er boka Atlas Shrugged, av Ayn Rand. Informasjonboka heter "The Information: A History, a Theory, a Flood," og er skrevet av James Gleick. Lenkene går til kindleutgavene fordi jeg er veldig glad i det lille lesebrettet mitt.

Det kan lønne seg å være snill

Min indre stråmann har nå fått en stemme og et navn. For å ta pulsen på hverandre har vi hatt en diskusjon om gode verdier. Sturla Stråmann prøver entusiastisk å overbevise meg om fortreffeligheten av å være snill. Nå er jeg jo ikke uenig i at det kan være fint, men jeg er likevel nysgjerrig på hvor han tar entusiasmen fra. "Jo," sier han…

STURLA STRÅMANN: Jeg har personlig foretatt en undersøkelse hvor jeg en gang for alle har bevist at noe så snilt som å hjelpe gamle damer over gata fører til lavere blodtrykk, høyere endorfinnivåer, kulere jobbtilbud, senere død, og tro det eller ei, 40% færre hull på sokkene.

Dette er selvfølgelig en parodi, jeg diskuterer tross alt med en stråmann. Men også i virkeligheten forskes det på hvordan verdier fører til helse, eller andre personlige fordeler. For eksempel fører delt husarbeid som vi tidligere har vært inne på til mere sex. (Det er for øvrig mye, eller i det minste google, som tyder på at sex i seg selv kan være sunt.) Snillhet fører til nedsatt risiko for tidlig død, i det minste hos eldre, jf nederst i dette avsnittet. I følge denne bokomtalen er et litt annerledes verdisett, jaget etter nytelse, også bra for helsa. Og jeg mener, uten å ha ført statistikk over det, at helsegevinster rett som det er har blitt listet opp i forbindelse med det ene eller andre av verdier, i psykologien.

Hvis det er helse man vil vite mer om, er jo dette vel og bra. All informasjon er av interesse, som i forskning ellers. Men er man opptatt av å fremme verdier, bør man kanskje argumentere ut fra andre ting. I tillegg til er at er-og-bør-slutninger vel alltid er problematiske, er helse og prestisje kanskje særlig tvilsomme som moralske argumenter.

STURLA STRÅMANN: Er det det? Kan man ikke ha det godt og være god på samme tid?

Jo, selvfølgelig kan man det. Det er jo ikke noe galt i det når det som er riktig å gjøre også er bra for deg. Tvert i mot, det er jo flott, det. Det er bare ikke alltid man er så heldig. Noen ganger koster det å gjøre de riktige valgene. Det blir de ikke mindre riktige av. Prinsipper trenger ikke å koste, men det er når det koster at vi trenger prinsipper.

STURLA STRÅMANN: Greit nok, så det er mer ved saken enn bare hva man kan tjene på det. Men det er da ikke noe grunn til ikke å drive med forskningen?

Nei, men det er grunn til å tolke den med en viss forsiktighet. Og det er ikke bare det, det er noe med selve forskningsprosessen også. Når man forsker på noe man setter høyt, er man gjerne ekstra motivert for å finne svar, og det er ofte ikke så lang vei fra det man ønsker å finne, til det man faktisk ender opp med. (Jf det psykologien kaller bekreftelsesbias.) Det fører vel sjelden til rent illusoriske forskningsresultater, sannsynligvis er det noe i koblingene mellom god oppførsel og langt liv og så videre. Men de kan fremstå som større enn de er… og man kan bli sittende med et litt snevert bilde av saken.

Hvis du begynner å gjøre din del av husarbeidet kan du for eksempel komme til å pådra deg belastningsskader, uten at forskningen nødvendigvis berører dette. Lever du for hardt etter nytelsesprinsippet kan du, om helsekonsekvensene er mer positive enn folkelig visdom vil ha det til, likevel for eksempel kunne pådra deg et tilfelle av sosial isolasjon. Og hjelper du stadig gamle damer over gata risikerer du å slite ut skoene dine. Og da nytter det vel fint lite med færre hull i sokkene.

STURLA STRÅMANN: ok, ja vel, jeg hører deg. Så du er med andre ord mot å hjelpe gamle damer over gata?

Nei. Det er jo det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Men argumentene dine slår jo grunnen under alt som er godt i verden. Du fremstår jo som en motstander av medmenneskelighet, likestilling, toleranse, og god konsumentatferd.

Nå synes jeg du tar av litt her, Sturla. Du er ikke noe troverdig stråmann mer, dette er ikke noen sannsynlig reaksjon på det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Pøh. Psykopat. Fascist.

Jeg tror bare ikke du takler nederlaget så godt, jeg. Men du, vet du hva jeg sitter med her? Jo, dette er data som viser at man kan få både helsemessige gevinster og økt personlig prestisje av å gi seg mens leken er god.

Høh. Dette finner Sturla det vanskelig å argumentere videre mot, eller kanskje han bare ikke har lyst. Vi har dermed avsluttet vår første diskusjon, jeg har som forventet vunnet, og Sturla spanderer neste runde med øl.

Han sier det er en slags premie for diskusjonen. Men jeg tror nok han bare gjør det for å være snill.

Fordi det var på TV

Lyskasterne svir i øynene. Du svetter oppe på podiet, prøver å vri deg bort fra de krevende kameraene, fra programlederens harde formaninger: ”Du kan ikke gi deg nå. Du har ingen rett til å ta fra ham denne muligheten.” Du er med på et TV-show, og din oppgave er å dele ut elektriske støt til en annen av deltagerne. Støtene blir sterkere og sterkere. Du hører stakkaren hyle av smerte, trygle om nåde, og til slutt blir han stille, men du fortsetter, fortsetter å gi støt, helt til det blir klart at det er livet om å gjøre, og likevel fortsetter du. ”Du kan ikke gi deg nå!”

Det kan høres ut som en variasjon over Milgrams berømte lydighetseksperimenter, bare at laboratoriet er byttet ut med et studio, og den autoritære forskeren i hvit frakk er byttet ut med en pen programleder. Heldigvis er det akkurat det som er tilfellet. Støtene var falske, mannen som hylte av smerte var en skuespiller, og ingen kom fysisk til skade. Alt var, i følge ABC Nyheter, en del av en dokumentar om realityserier. Formålet var å undersøke hvor mange som under stort nok press var villige til å ta livet av et annet menneske. Svaret var: Sjokkerende mange. Over 80%. Så mange at også du, kjære leser (og attpåtil meg, kjære skribent) burde ta en titt i speilet. Det kunne like gjerne vært oss.

Men i saken er det også en liten ironi. Studiene til Milgram ble i sin tid sterkt kritisert. Ikke av vitenskapelige, men av etiske grunner. Deltagerne ble ført bak lyset, rent ut løyet for. I tillegg til at løgn i seg selv er problematisk, ble de fratatt muligheten til å vurdere risikoen i det de var med på. Situasjonen var fæl, selvinnsikten de endte opp med var kanskje enda verre. Selv om selvinnsikt kan være et gode, er det ikke helt forskerens plass å plage andre mennesker "til deres eget beste." Det var i hvert fall konklusjonen i de reviderte retningslinjene for forskningsetikk, som kom i kjølvannet av blant annet denne diskusjonen.

Når man likevel kunne gjøre dette i dag, var det fordi det var i en dokumentarfilm, ikke et forskningsprosjekt. Det er i og for seg greit at filmskapere og forskere har forskjellige etiske regler. Men i akkurat dette tilfellet handlet det nettopp om TV-mediets effekt på folks moralske standarder. På samme måte som Milgram i sin tid behandlet folk grusomt, for å bevise hvor grusomme folk kunne være.

80% av befolkningen er, med høy sannsynlighet, både deg og meg. Resultatene burde få tilskueren til å se seg selv i speilet. De burde kanskje ha fått filmskaperen til å gjøre det samme.

Life on Mars

Life on Mars, den britiske utgaven, siste episode på nrk i dag, og jeg skal ikke si for mye her (men vil holde mindre tilbake i kommentarfeltet, hvis det skulle bli aktuelt). Så altså, fin serie, mye bra denne gangen også, men har jeg misforstått noe, eller går moralen i siste episode, og hele serien, ut på at ansvarlighet er et annet ord for impotens, at det er viktigere å være lojal enn å følge prosedyrer, at litt tortur i ny og ne bare beviser at man er i live, og, i et noe større perspektiv, at etisk refleksjon er den verst tenkelige form for livsfornektelse, fordi det hindrer oss i å bare handle? For de tingene får jeg ikke helt til å stemme.

Arv vs. miljø

Mye kan tyde på at man fremdeles heftig diskuterer hvorvidt det er arv, miljø, eller en eller annen slags mikstur av dem, som danner grunnlaget for menneskets natur. Selv om det har blitt gjort en del teoretisk og empirisk fremgang på feltet (som mange debattanter forbeholder seg retten til å overse av overbevisningsgrunner) er ikke jeg smart nok til å ha god nok oversikt til å banne på noen konklusjoner, selv om jeg heller til en eller annen slags mikstur, med vekt på "eller annen"... men jeg kan i det minste sette av noen minutter til å besvare det langt viktigere spørsmålet. I det følgende skal jeg redegjøre for hvilke vesentlige moralske implikasjoner som hviler på utfallet av denne debatten:



























































Nå som det er overstått, ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt god sommer. (Evt i samsvar med sin natur.)