Unntakstilfeller

Min venn Sturla Stråmann forsøker stadig å overbevise meg om at det er mer. Han kommer løpende med historier som skal bevise eksistensen av et eller annet overnaturlig. Vel, overnaturlig og overnaturlig, i hvert fall eksistensen av ting den såkalte vitenskapen rynker på nesen av. Som for eksempel rasling på loftet (som skal skyldes spøkelser), eller merkelige lyspunkter på himmelen (som skal stamme fra romskip). (Mens jeg har skrevet på dette innlegget har også ting som klarsyn og helbredelse hatt en viss plass i media.) Når jeg ikke kan komme med noen god forklaring på disse tingene gnir han seg i hendene og hopper opp og ned, og roper

STURLA STRÅMANN: Ha. Der kan du se. Vitenskapen kan ikke forklare alt. Det er mer, mer, Martin. Mer.

Han er litt irriterende når han holder på med dette. Men det forhindrer ikke at han egentlig har rett. Samme hvor gode modeller vi måtte ha av virkeligheten, vil det antagelig alltid finnes hendelser som ikke passer inn i dem.

STURLA STRÅMANN: Hvaforno? Si meg hva, hæ, hæforno? Enig? Men… du… og… vitenskap… men… Er du enig? Du? Med meg?

Joa. Alle modeller er til en viss grad forenklinger av virkeligheten. For å lage oss noe begrep om hva som skjer rundt oss må vi velge hva vi skal fokusere på, og ved å velge en forståelse, vil vi alltid velge bort en annen. Det vi kaller vitenskap er en familie med metoder for å gjøre de beste valgene i så måte. Men det er likevel valg, og enkelte ting vil nødvendigvis måtte falle utenfor. La oss kalle dem… unntakstilfeller. Det som er for sjeldent eller usannsynlig til at det er enkelt å fange det opp, det som er for rart eller uvesentlig til at det er bryet verdt, eller det som rett og slett må være uforståelig, fordi det ikke er den måten vi har valgt å forstå verden på.

STURLA STRÅMANN: Og du regner opplevelsene mine inn blant disse unntakstilfellene? Raslingen på loftet? Lyspunktene på himmelen?

Ikke nødvendigvis. Det kan også være helt normale ting. Vinden, treverket som utvider seg, hva vet vel jeg? Det er vanskelig på stående fot å forklare enkelthendelser, selv de gangene det er en god forklaring. Vel, jeg tror at som regel er det en god forklaring. Men enkelthendelser er så sammensatte, det er ofte så mange faktorer som spiller inn, så det blir bare søkt når man prøver å forklare det. Særlig når man ikke har noe kunnskap på området, eller kjenner til detaljene. En som vet mye om treverk, kan greie ut om hvordan det høres ut når man er alene hjemme om kvelden. Jeg kan det ikke. Det vil høres ut som tafatte argumenter om jeg forsøker.

STURLA STRÅMANN: Men du innrømmer altså at de finnes? Ting vitenskapen ikke kan forklare?

I hvert fall hvis jeg tenker riktig om begreper og modeller. Men ikke bli alt for entusiastisk av den grunn, da. Det er nemlig ingen grunn til å tro at spøkelser eller romskip har noe med saken å gjøre. Uansett hva disse begrepene viser til, kan det ikke være snakk om unntakstilfeller.

Unntakstilfellene vet man pr. definisjon ingenting om. Poenget er at de ikke passer inn i noen eksisterende modeller. Men når man kaller noe for et spøkelse, eller et romskip, eller hva det måtte være, tar man utgangspunkt i mange flere antagelser enn som så. Bare i å i det hele tatt gi noe et navn, ligger en antagelse av at det er for hyppig til å være et unntakstilfelle. Og hvis man tillegger det egenskaper utover det man har observert, er det ikke lenger for flyktig til å kunne testes ut av vitenskapen. Eller for å si det på en annen måte: Unntakstilfeller er unntakstilfeller fordi de ikke lar seg forklare. Og det dreier seg da om alle typer forklaringer, konvensjonelle så vel som alternative.
Alternative forklaringer har attpåtil det som veier mot seg, at de i egenskap av å være alternative, strider mot alt annet man vet om verden.

Raslingen på loftet kan med andre ord godt være treverk som rører på seg – det er en liten mulighet for at det går som unntakstilfelle – men det er en enda mindre mulighet for at det skyldes et spøkelse, eller noe annet som visstnok skal finnes overalt men som man bare ikke har kunnet dokumentere ennå.

STURLA STRÅMANN: Æhh, jammen, jammen… man kan jo aldri vite… det kan jo være et spøkelse likevel…

Nå synes jeg du faller litt fra hverandre, Sturla. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg er redd det bare er til å slå seg til ro med: Det finnes ting i denne verden som den overtroiske ikke kan forklare.

STURLA STRÅMANN: Ja, okay. Men det finnes i det minste mer.