Det store mysteriet

Vår og sommer 2008 leste jeg Pinker om evolusjonspsykologi, nærmere bestemt How the Mind Works. Jeg var først entusiastisk, så litt kritisk, og skrev innlegg om begge deler. Men det siste innlegget ble av en eller annen grunn liggende på harddisken min. Nå har jeg hentet det frem igjen. Jeg presenterer det mer eller mindre sånn som jeg skrev det da, men har endret og føyd til litt, særlig på slutten. (Og for ordens skyld: At jeg legger ut dette akkurat nå, har ingenting å gjøre med at samme Pinker også har vært på TV i dag.)

Helt mot slutten av boka, skriver Pinker om bevissthet. Dette var noe han hadde bygget opp forventningen til fra begynnelsen av. Da kunne han fortelle at en del sider ved bevissthet allerede var kjent: Man visste for eksempel en del om hva slags informasjon bevisstheten hadde tilgang til eller ikke… man visste en del om ulike bevissthetstilstander, som søvn, koma, våken tilstand, beruselse… men et stort mysterium gjenstod: Sentience. Hva heter det på norsk? Den uutgrunnelige følelsen av at man som bevisst vesen opplever verden, intimt og subjektivt. Løsningen på dette spørsmålet skulle han komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Og han holdt løftet sitt. Svaret, etter en del oppbygning og tilhørende trommevirvler, var (i min frie oversettelse): Hææææ?

Man kunne funnet på å bli skuffet. Men Pinker understreker at det å forklare bevissthetens mysterium med "hææææ" ikke er noe intellektuelt nederlag. Det er tvert i mot kronen på hans evolusjonspsykologiske verk. Han viser her hvilke endelige grenser historien har dømt oss til å leve med. Når han svarer som han gjør er det ikke han personlig som ikke forstår seg på bevissthet. Det ligger ikke i menneskets natur å forstå bevissthet, for en slik evne vil ikke ha noen overlevelsesverdi. Evolusjonspsykologien skulle nærmest tilsi at vår erkjennelse stanser her.

Beviset hans på at bevissthet er uforståelig, er at mange har prøvd seg og ingen har lyktes. Det samme kan selvfølgelig sies om opphavet til menneskets natur, som Pinker selv mener presenterte en del uløste problemer helt til evolusjonspsykologene kom på banen. Men i stedet for å se nærmere på om Pinker dermed har motbevist eksistensen av evolusjonspsykologer (fordi evnen til å forstå seg på opphavet til menneskets natur neppe har noen særlig stor overlevelsesverdi), er jeg interessert i hvorvidt det han sier, faktisk er riktig.

Jeg er nemlig ikke sikker på om alle forsøk på å nærme seg en forståelse av bevissthet, er like mislykkede som Pinker vil ha det til. Nærmere bestemt er det særlig en forklaring som jeg, som ikke-filosof, men litt bevandret i psykologi, kjenner meg svak for: At dette kanskje er et mindre problem enn vi egentlig tror. At bevissthet ikke har noen spesiell forklaring, fordi det ikke er et spesielt fenomen. Det er bare en av mange ting vi mennesker kan gjøre med hjernene våre.

Her skyter 2010-Martin inn at han innser at også dette kan være en dristig påstand, og at han ikke er like klar til å forsvare den i dag, som han kanskje var for noen år siden. Om ikke annet fordi han ikke lenger husker argumentene, i hvert fall ikke sånn på stående fot. Men han må si seg enig med 2008-Martin i at det ikke er det som er det viktigste. Kanskje bevissthet er noe helt for seg selv, kanskje er det en utfordring for et rent materielt verdensbilde, eller kanskje Pinker til og med har rett: Det har en høyst naturlig forklaring som bare er utenfor rekkevidde for oss.

Det jeg må si meg enig med '08-versjonen av meg selv i, er at terskelen for å kalle noe for grunnleggende uforståelig bør være høy, veldig høy. De finnes antagelig, de tingene som på grunn av selve forståelsens natur, ikke er til å forstå seg på. Men da bør man bygge på sterkere grunnlag enn det at man ikke har funnet ut av det ennå. Vi driver med vitenskap fordi vi ennå ikke vet alt, eller egentlig noe særlig.

I en verden der den menneskelige tilstand fremdeles har potensial for forbedring, kan mangel på forståelse godt være noe vi innfinner oss med for øyeblikket, men jeg synes ikke vi skal løfte det frem som vår endelige intellektuelle triumf.

Aper med slips

Jeg skrev dette i sommer, men har hatt det liggende på harddisken for redigering frem til nå?

Fortsatt en tur innom Pinker og How the Mind Works… Når han argumenterer for at en eller annen egenskap er en adaptasjon for noe, viser han ofte til ganske spesifikke forhold i våre forfedres gjennomsnittsliv som vi kan være tilpasset til. Han viser også til eksempler fra antropologien: Hos stammer som lever isolert og med lite moderne teknologi, mener han at disse egenskapene og tendensene kommer mer til overflaten.

Vel, det slår meg at jeg kunne vært mer konkret med eksempler, men det er noen dager siden jeg la fra meg boka nå. Jeg nevner Pinker uansett som innledning til et par mer generelle spørsmål: 1) I hvor stor grad er vi egentlig savannedyr i litt rare omgivelser? 2) I hvor stor grad lever isolerte stammer i vår egen tid nærmere menneskets opprinnelige livsform enn oss? Begge disse spørsmålene er delvis testbare, og jeg har ikke kikket på empirien, men de teoretiske sidene ved det kan jeg spekulere i.

1. Menneskedyret
Er mennesket egentlig designet for et helt annet liv enn det vi lever i dag? Er vi ute av synk med vår egentlige natur? Vil både personlige og sosiale problemer kunne løses, hvis vi legger oss til levemåter som er nærmere våre forfedres, f eks når det gjelder kosthold eller innredning? Jeg har vært frem og tilbake på dette i mine amatørevolusjonistiske spekulasjoner[1].

Det er vanskelig å avvise helt. Tendensen vår til å like alt som smaker søtt, for eksempel, er nyttig i omgivelser der det er lite mat og sukker er kompakt energi, men mindre nyttig på steder der sukkerprodukter er i overflod. Det vil si at vi som lever med supermarkeder rundt hjørnet antageligvis tar skade av å leve forskjellig fra våre forfedre.

Men det virker på den andre siden urimelig at en art som kan leve i så forskjellige omgivelser som Svalbard og Sahara (for ikke å snakke om – i verdensrommet) skal være avhengig av såpass spesifikke betingelser for å trives. Man kan nesten lure på om ikke tilpasningsdyktighet i seg selv er en adaptasjon, for en art som oss. Hvis vi kan flytte fra savanne til ørken til skog til polarområder og likevel klare oss rimelig godt, burde vi også kunne flytte oss mellom ulike teknologiske og sosiale måter å leve på, uten nødvendigvis å ta skade av det[2].

Vel, når vi har eksempler på noen adaptasjoner som krever spesifikke forhold, og noen som ikke gjør det, har vi heldigvis lov til å konkludere med at begge deler er mulig, og det på en gang. (Jøsses. Går det an da? Vi kan vel ikke ha en skikkelig debatt uten å etterlate den ene siden død og begravet og dessuten skutt i fillebiter, vel?) Vi har mange forskjellige egenskaper – og noen kan være laget for steinalderliv og vanskelig å få til å fungere ordentlig i moderne sammenhenger, andre kan være fullt forenelige med maskiner, storbyer, mobiltelefoner og e-stoffer.

Til syvende og sist er det som sagt et empirisk spørsmål hvorvidt mennesker i vår tid er fisker på land eller i sitt rette element. Men i og med at vi ser ut til å være begge deler, bør man kanskje stille det spørsmålet litt mer spesifikt, før man forsøker å forske på det.

2. Det opprinnelige mennesket
Kan man lære noe om menneskets opprinnelige levemåter ved å studere folk som lever i isolerte stammer? Dette er et ubehagelig spørsmål å ta for seg, fordi man er fanget mellom den kultursjåvinistiske grøften på den ene siden, og den blindt politisk korrekte på den andre[6]. Men jeg går videre med en forsikring til mine lesere om at hvis jeg skulle snuble over i en av dem er det i vanvare; jeg ønsker ikke å markere noe annet enn det rent teoretiske.

For å begynne i en ende: Man kan ikke studere mennesker som lever i isolerte stammer, som om de har bevart en mer opprinnelig kultur, ubesmittet av vitenskap og teknologi. Kulturformer som er isolert fra resten av verden er ikke overlevninger fra en eldre tid; de har utviklet seg akkurat like lenge, og kan ha forandret seg akkurat like mye i løpet av de siste 10-20 000 årene. Man møter altså ikke steinaldermennesker, når man drar til Amazonas. For det måtte man hatt en tidsmaskin.

Det man imidlertid kan forestille seg, er at omgivelsene man lever i som samlere og sankere ligner på omgivelsene til våre gjennomsnittsforfedre – at man møter en del av de samme farene og utfordringene, de samme næringskildene, de samme betingelsene og begrensningene for sosial organisasjon. Det kan være en parallell mellom forholdene som formet menneskets utvikling, og de som har formet moderne jeger- og samler-kulturer. Sånn sett kan man kanskje få noen hint om det ene[7], ved å studere det andre.

Konklusjoner
I How the mind works bruker Pinker disse metodene ganske rundhåndet. Selv om det er en populærvitenskapelig bok, det er vanskelig å vite hvor mange nyanser, motargumenter, osv. som er overveid, men ikke fant plass mellom permene. Etter min mening skal man uansett ta en del forbehold når man bruker steinalderlivet som modell i et evolusjonsstudium av atferd. Et gen som påvirker atferd – og dermed tanke- og følelsesmønstre – kan ha blitt formet for å løse problemer som er spesifikke for et lavteknologisk jeger- og samlerliv. Men det er også fullt mulig at det ikke har det, eller at det kan uttrykkes på andre måter, som kan være vel så nyttige, i andre slags miljøer.

Det samme gjelder vel andre typer evolusjonspsykologisk evidens. Og, når jeg tenker meg om, for andre typer psykologisk evidens i det hele tatt. Evolusjonshistorien er vanskelig å få tak på, den ligger et godt stykke i fortiden og har etterlatt seg tvetydige spor. Alle metoder har styrker og svakheter, og det er først når mange forskjellige metoder peker i omtrent samme retning (og man har gjort en oppriktig innsats for å komme opp med motargumenter) at man kan konkludere med en viss sikkerhet. Også i populærvitenskapen burde man betone dette. (Særlig i populærvitenskapen.)








1) Jeg noterer meg at jeg er verre enn vanlig til å kringkaste min egen uvitenhet på området; en uvane jeg heller ellers ikke er ukjent med. Er dette bra eller dårlig? Tja! Ikke vet jeg!

2) Pinker nevner selv dette med fobier som eksempel på hvordan psyken vår er tilpasset et annet liv enn det vi lever. Han understreker at de fleste merkelige fobier vi hører om bare er oppspinn; folk går ikke rundt og er livredde for vind, kyllinger, eller det å gå (for å ta noen eksempler fra A på denne lista). Kanskje mer påfallende har vi heller ikke fobier for ting vi burde unngå i det moderne liv, som for eksempel skytevåpen, eller det å krysse gata. Vi kan være redde for det, men fobi er liksom en grad eller to verre enn redsel. Det vi har fobier for, er, i følge Pinker, utelukkende ting som var farlige for forfedrene våre: Slanger, edderkopper, høyder, ild, blod (som er en indikasjon på at noe skadelig er i nærheten) osv.

Pinker ser imidlertid ut til å ha glemt[3] fenomener som tannlegeskrekk, flyskrekk, og telefonskrekk. Verken tannleger, fly, eller telefoner forekom særlig hyppig i miljøet til våre gjennomsnittlige forfedre over noen tusen generasjoner. Man kan selvsagt innvende at dette er tillempinger av andre fobier (høydeskrekk, ha-noen-innenfor-intimsone-skrekk, skrekk for sosial prestasjon, smerteskrekk, osv)… men dette er egentlig ikke noen innvending. Det er tvert i mot sterke eksempler på tilpasningsdyktighet utenom det genetiske. Det er i så fall gamle adaptasjoner som er tilpasset det moderne liv.

3) I denne noten til en note[4] vil jeg nok en gang (forrige gang er her), gjøre den litt tvilsomme øvelsen å spekulere i andres motiver. Det kan kanskje… på en måte… virke som om Steven Pinker er styrt av en agenda om å vise at ikke alt ved mennesket kan forklares ved læring (noe vel ingen heller har påstått), og som om han kanskje… på en måte… om han nå er klar over det selv eller ikke… er disponert for å glemme innvendinger og moteksempler som virker ganske tydelige for oss uten en slik agenda.

4) Jeg skal imidlertid ikke rote mine lesere inn i noen endeløs metaspiral ved å fortsette å lage noter til noter til noter; dette er den aller siste[5] i kjeden.

5) Ok, det var den nest siste, da.

(Mens vi er inne på det… vet noen av mine medbrukere av blogger om noen bedre måter å lage fotnoter på enn dette?)

6) For å gjøre det klart: Forskjellen på den kultursjåvinistiske og den blindt politisk korrekte grøften er ikke at man kommer i den kultursjåvinistiske hvis man sier ”folk i isolerte stammer er noe dårlig” og den blindt politisk korrekte hvis man sier ”det er noe bra”. Disse standpunktene er ganske like hverandre sjåvinismemessig, fordi problemet med dem ikke er evalueringen, men det at de behandler eventuelle kulturelle forskjeller som om det skulle være noe essensielt. Om de er bra eller dårlig – oss tilhører de i hvert fall ikke. Det blindt politisk korrekte (jeg burde kanskje ha et annet navn på det, siden jeg mener politisk korrekthet har et ufortjent dårlig navn) er når man forkaster vitenskapelige data på grunnlag av moral, og ikke metode.

7) Jeg er, for nok en gang å bedyre min egen uvitenhet, ingen antropolog, og det kan godt hende man finner bedre svar på dette spørsmålet hos folk som jobber med det.

What a piece of work

Mer Pinker og evolusjon. (Jeg har ikke tenkt å gifte meg med mannen, men jeg føler meg skrivefør for tiden, inspirert av ting jeg leser, og det er tilfeldigvis boka hans jeg leser på [1].)

En rød tråd i evolusjonskapittelet hans er jakten på intelligent liv utenfor Jorden. Altså sannsynligheten for at gitt så og så mange planeter, så og så mange livsstartende hendelser osv, vil det oppstå andre sivilisasjoner vi mennesker kan leke med. (Eller krige med, alt ettersom hvordan man ser på den menneskelige tilstand.)

Feilen med disse beregningene, sier Pinker, er at man gjerne overvurderer sannsynligheten for at (menneskelignende) intelligens skal oppstå på en planet der det finnes liv. Grunnen til at man gjør denne feilen er at man er i overkant antroposentriske; selv om man prøver å la vær, tror man gjerne at mennesket er malen for evolusjon, at menneskelighet er en egenskap som nærmest ligger som et uforløst potensial i livets natur, og bare venter på sjansen til å oppstå.

Noe som, selvfølgelig, stemmer dårlig med det vi vet om livets utvikling, nemlig at det er en prosess som er styrt av årsaker, ikke virkninger; eller rettere sagt, det er en prosess som bare er styrt av virkninger i den grad virkningene i seg selv kan bli årsaker. Det er med andre ord ikke en målrettet prosess: Evolusjonen streber ikke mot å utvikle ting som ligner på menneskehjerner. Eller for den saks skyld (Pinkers eget eksempel), elefantsnabler.

Pinker går videre med å legge ut det han regner med er betingelsene for evolusjonen av menneskelig intelligens. Noen av dem er ganske generelle: At intelligens på tross av kostnadene (stort hode, vanskelig fødsel, behov for en god del mat osv.) er temmelig forbanna [i]nyttig [/i]for en organisme; at ting som kan læres har lettere for å oppstå i evolusjonen enn ting som ikke kan det, pga den riktignok kontroversielle Baldwin-effekten. Noen av dem er spesifikke for mennesket: At vi har en kompleks synssans, som kan bestemme ikke bare konturer, men også farger, posisjon, og bevegelse; at vi lever i et komplekst sosialt miljø; at vi har hender som kan lage kompliserte verktøy; og at vi har en diett som gjør det mulig å holde en såpass krevende hjerne gående.

Hva er så sannsynligheten, spør Pinker, for at alle disse spesifikke faktorene skal oppstå samtidig, og i den nødvendige rekkefølgen, som skulle til for at menneskene skulle bli det de ble? Jeg er enig med ham, den er skikkelig lav. Godt mulig lavere enn antall planeter i galaksen som kan ha en eller annen form for liv. Men når han konkluderer med at sjansen for å finne forståeligkommuniserende, intelligent liv i vårt nabolag er tilsvarende lav, virker han like antroposentrisk som han anklager SETI-optimistene for å være:

Han går ut fra at den eneste prosessen som kan føre til intelligens, er den prosessen menneskets genom har vært gjennom.

Men hvorfor skulle det være det, så lenge man går ut fra at de egenskapene vi forbinder med intelligens er temmelig forbanna nyttige, enten det nå måtte være sosial eller teknologisk intelligens, eller bare evnen til å lære språk i en hel rekke modaliteter… Mye mer universelt nyttig enn for eksempel en snabel.

I hvert fall hvis vi skal tro Pinker selv, når han skryter av menneskets evne til å leve en enorm spennvidde forskjellige slags liv, i en enorm spennvidde av miljøer (i motsetning til hva en snabel kunne hjulpet oss med). Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han argumenterer for at temmelig forbanna nyttige ting som for eksempel øyne har en sterk tendens til å oppstå fra svært enkle begynnelser, selv om det ferdige produktet forutsetter enn langt-mer-enn-heldig kombinasjon av mange forskjellige betingelser. Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han til forsvar for den datamaskinlignende modellen for menneskelig intelligens argumenterer for at det slett ikke er noen grunn til å tro at bare karbonbaserte nevronklumper kan være grunnlag for intelligente prosesser.

Et argument som har en viss relevans, er at intelligens neppe har skjedd mer enn en gang i jordens levetid. I motsetning til utviklingen av andre forbanna nyttige ting, som f eks øyne eller huggtenner. Dette argumentet forutsetter noen variabler vi i og for seg ikke kan være sikre på[2]. Det forutsetter at jorden er representativ for planeter som kan ha liv i en eller annen form (og jorden er den eneste planeten vi har undersøkt, litt tynt å generalisere ut fra). Det forutsetter også at oddsene for at en eller annen form for menneskekompatibel intelligens skal oppstå – på en bestemt planet – i løpet av noen milliarder år – er relativt lave i forhold til hvor mange planet/år som finnes i universet. Alt vi vet så langt er at oddsene (hvis Jorden er representativ) er minst 1:ca fire milliarder planet/år. De kan være omtrent i det området, de kan være vesentlig mindre.

Hvis de er vesentlig mindre, er det et argument for at menneskekompatibel intelligens er en rimelig unik egenskap. Det er i så fall også et (riktignok noe svakere) argument mot at både intelligens og snabler er rene produkter av evolusjon. Noe både jeg og Pinker vel tror at de er.

Det kan godt hende det er gode grunner til å ikke forvente for mye av SETI. Men det unektelig riktige faktum at det var en lang rekke av (for oss) heldige omstendigheter som førte til utviklingen av menneskehjernen sier ingenting om hvor mange andre rekker av (for dem) heldige omstendigheter som kan føre til utviklingen av andre informasjonsprosessorer med sammenlignbare egenskaper. Man må ikke nødvendigvis være menneske for å være menneskelig.

*

Når det gjelder Pinker selv, som har vist seg å vekke en viss kontrovers i kommentarfeltet mitt, kan man gjøre seg noen spekulasjoner om hans faglige blindsoner. Det forblir selvsagt spekulasjoner, fordi det er veldig vanskelig å gjette seg til andres skjulte motiver, vi er (muligens pga vår evolusjon som sosiale dyr) særlig flinke til å skjule våre motiver ved behov, selv for oss selv. Og det er egentlig urettferdig å spekulere i at noen har en egenskap de ikke kunne motbevist at de hadde selv om de ikke hadde det. Men men, jeg, Martinbg, er neppe noe meteornedslag på det evolusjonspsykologiske feltet uansett.

Altså, man kan lure på om ikke Pinker nettopp har en i overkant antroposentrisk agenda. At han sterkt ønsker å vise at mennesket har en særstilling i universet. Man kan lure på det ut fra noen av teoriene han tar åpenlyst til orde mot, noen av de mer skjulte sleivsparkene han kommer med, noen av måtene han velger å tolke flertydige data på… og i dette tilfellet at han virker såpass blind for at det han selv kommer med vel så gjerne kan være argumenter for, som mot, utenommenneskelig intelligens.

I så fall er det en intellektuell utfordring å lese ham med forbehold. Det er en like viktig utfordring å plukke opp barnet før man kaster ut badevannet.




1) Jeg kunne evt latt meg inspirere av Night’s Dawn-trilogien til Hamilton, men der er det litt for store spoilere til at jeg i det hele tatt vil begynne. Og sånn apropos: Jeg har ikke kommet så langt selv heller, så jeg klarer meg godt uten å høre hva som skjer.

2) Med forbehold om at jeg ikke tenker helt feil om statistikk akkurat nå. At jeg bommer på statistikk er en hendelse som har vært dokumentert ved flere tidligere anledninger, men jeg har ikke noe mål på hvor representativt det er.

Evolusjonspsykologi og sirkularitet

Et forbehold det hender jeg tar når jeg skriver eller snakker om evolusjonspsykologi, er at det er en del spørsmål i psykologien evolusjonsperspektivet ikke kan brukes til å belyse. Jeg har hatt sterk følelse av hva det har vært, men ikke helt klart å artikulere det, det har hatt noe med sirkelargumentasjon å gjøre. Men det er også en god del i psykologien man kan få større klarhet i ved hjelp av evolusjonsperspektivet.

Når har jeg klart å artikulere det.

Pinker igjen, i How the Mind Works, har jo det at vi er naturligselektert som grunnlag for sitt eget prosjekt, å reverse engineere menneskepsyken. (Jeg har det for meg at det finnes et norsk ord for reverse engineering.) Derfor bruker han et halvt kapittel på å forsvare evolusjonspsykologien mot vanlig, men i følge ham fattig, kritikk. Kort oppsummert: Naturlig seleksjon har en ypperlig evne til å lage velfungerende, kompliserte systemer. Ingen andre kjente prosesser har den evnen[1]. Dermed er det rimelig å anta at velfungerende, kompliserte systemer er naturlig selektert – jo mer kompliserte, jo mer rimelig. Vi kan lære nye ting om dem hvis vi spør: ”Hva er de for?” Og det er dette evolusjonspsykologiske forskere driver med.

Dette er jeg ikke uenig i (selv om kultur gjør bildet litt mer rotete). Hvordan mentale egenskaper fungerer er imidlertid ikke de eneste spørsmålene i psykologien; like ofte spør vi om hvilke mentale egenskaper vi i egentlig har. Og det hender man prøver å bruke evolusjonsperspektivet til å avklare disse spørsmålene også, for eksempel jeg selv, når jeg synes det er merkelig at vi skal ha et iboende behov for selvbedrag, fordi det jeg har vanskelig for å se hvordan dette skal tjene oss.

Dette er evolusjonsperspektivet ikke egnet til. Det er mange egenskaper vi kan forestille oss at ville vært nyttige, som vi rent faktisk ikke har. Altså kan vi ikke konkludere med at det at vi kan forestille oss noe, betyr at vi har det. Omvendt kan det godt hende at vi har egenskaper vi ikke umiddelbart ser nytteverdien med, ganske enkelt fordi vi ikke har nok informasjon. Tilgangen til informasjon om menneskets fjerne forhistorie er lissom litt laber.

Det sirkulære i det blir at enhver evolusjonsforklaring tar utgangspunkt i at en egenskap allerede eksisterer. Dermed kan man ikke bruke den samme forklaringen som argument for at den eksisterer.

For å oppsummere: Hvis vi (på andre måter) vet at vi har en egenskap, er vi nødt til å forestille oss at den er en adaptasjon, og kan spørre til hva; hvis vi kan (evt. ikke kan) forestille oss at vi kunne hatt en adaptasjon, betyr ikke det nødvendigvis at vi har (evt. ikke har) egenskapen.

I tillegg dette kan evolusjonspsykologien hjelpe til å gjøre oss nysgjerrige når noe virker litt merkelig skrudd sammen.




1) For de av mine lesere som her vil svare at høyere makter har denne evnen, kan jeg legge til at så lenge vi antar at de velfungerende, kompliserte systemene i så fall er gitt oss av en grunn, og ikke bare tilfeldig klasket på, er det fremdeles rimelig å analysere dem ut fra et reverseengineerisk utgangspunkt. Man kan fremdeles forstå mer av systemet ved å finne ut hva det er for. Det eneste er evt. at repertoaret av mulige grunner blir større; vi kan i så fall ha fått disse systemene av andre grunner enn at det øker barnebarnproduksjonen vår.

Ulempen med individualitet

Jeg leser Steven Pinker: How the Mind Works, og jeg har kommet til kapittelet om hjernen som datamaskin. Han er, der jeg har kommet, på hvorfor en rent konneksjonistisk modell av psyken – dvs at all tenkning består av et snedig nettverk av assosiasjoner mellom elementer av ting man har lært seg å se likhetstrekk i – ikke er i stand til å gjøre en del av de tingene menneskepsyken unektelig kan. På sidene 114-119 kommer han inn på evnen til å skjelne individualitet. Vi ser tydelig forskjell på to ting som ligner hverandre, sier han, og det kan ikke helt forklares ut fra en modell som sier at alt vi vet om ting, vet vi ut fra hvordan det ligner på andre ting.

Vel, argumentet er mer presist enn som så, jeg har ikke forstått det godt nok eller satt av plass nok til å gjengi det ordentlig, boka i seg selv er verdt å lese. I hvert fall deler av den. Poenget her er Pinkers påstand om at mennesker (og en del andre organismer med hjerne) har utviklet et eget apparat for å håndtere individualitet, og at det er gode grunner til at et slikt apparat vil være nyttig.

For det første, for sosiale dyr, kan man anta at ulike individer er mer forskjellige mentalt enn de er fysisk (fordi hjernen er laget for å lære), med andre ord vil det være en del kunnskap om å omgås bestemte individer man ikke nødvendigvis kan slutte seg til ved å se på dem. Man trenger altså et system for å lagre informasjon om den enkelte. For det andre har man et særlig behov for å ha rimelig god rede på hvem som er ens nære slektninger, siden man har større genetisk interesse av deres velferd, enn av artsmedlemmers velferd generelt (slektskapsaltruisme). For det tredje er det lurt for rovdyr som spiser flokkdyr, å kunne blinke ut et bestemt dyr som bytte. Både det å jage og det å flykte krever energi, men hvis man jager samme dyr, blir energiregnskapet på begge sider det samme. Skifter man potensielt bytte for ofte, vil man ende som en sliten løve som jager dusinvis av uthvilte… for eksempel zebraer.

Og ikke et tilfeldig eksempel; Pinker nevner nettopp zebraens striper som en adaptasjon som ikke nødvendigvis hjelper dyret til å gjemme seg i naturen, men som hjelper det til å gjemme seg blant andre zebraer. Han forteller også om den observasjonen at forskere som setter fargemerker på individuelle gnuer i en flokk for å studere dem nærmere, ofte til sin frustrasjon opplever at dyret blir temmelig fort spist – nettopp fordi det blir enklere for rovdyrene å blinke dem ut.

Dette kan kanskje gjøre et par ting mennesker driver med, mer forståelig.

Eller vel, evolusjonspsykologi på roteloftet er og blir en svært spekulativ affære. Å tenke opp gode evolusjonshistorier er lett, jobben er å finne måter å teste dem på, og den jobben har ikke jeg tenkt å ta her. Men litt evolusjonstenkning kan også åpne fantasien for å teste andre hypoteser om et fenomen enn dets eventuelle evolusjonære status. Den fantasien har jeg lyst til å utforske.

For det første, det som, med et liberalt forhold til litteraturhistorien, kan kalles beslektet med janteloven, at kollektivet straffer de som stikker seg for mye ut, kan det forstås ved å se på skjebnen til den fargemerkede gnuen? Et scenario er at hvis det å skade folk er noe man (av en eller annen grunn) er motivert for – da vil man få mer utbytte nettopp av å blinke ut ett offer, enn å bare være kjip mot alle som kommer forbi. Og det er jo lettere å blinke ut de som skiller seg ut fra før.

Mer komplisert: Hva om man er motivert for å hindre folk i å skille seg ut, fordi, hvis alle i flokken er for mye individer, blir det vanskelig å kamuflere seg blant dem? (At jeg har skal ha hørt en slik teori, klinger i bakhodet mitt også.) En svakhet her, er at du vel vil være enda mer interessert i at noen skiller seg ekstremt ut, og resten – deriblant deg – utgjør en grå masse. Men de som er mest lettvintkanonføde, blir spist ganske fort. Og så er det opp til resten av oss, den halvgrå massen, å gjemme seg blant hverandre, samtidig som man blir gjenkjent hvis man trenger hjelp av slektningene, blir kjent igjen av flokken hvis man er høyt oppe i hierarkiet, osv.

Poenget her er ikke å tenke veldig dypt eller tette alle skott, men å antyde at både det å stikke seg ut og det å gli inn har sine fordeler og ulemper, og at menneskelivet kanskje er en avveining mellom disse, også på et biologisk plan. At det å ivareta både individualitet og konformitet i passende mengder er en dyp del av menneskers natur. Og at vi kan være motivert for å bry oss om andres grad av individualitet og konformitet også.

(En prediksjon som følger av dette, er at individer med høy status i en flokk vil være mer interessert i å vise sin individualitet, mens individer med lav status vil være mer interesser å vise sin konformitet; det er en fordel å bli kjent igjen hvis man kan kreve privilegier, men en større fordel å gli inn i massen hvis man kan bli avkrevd dem. En videre prediksjon er at et og samme individ vil skille seg mer ut når man er omgitt med noen av lavere status, være mer konform når man er omgitt av noen med høyere.)

For det tredje, og for min del kanskje det mest interessante, blir jeg nysgjerrig på enkelte mellomgruppe-fenomener. (For noen flere ord om mellomgruppe-psykologi, ta en kikk på forrige post.) Som mennesker er vi ikke bare utsatt for rovdyr, men også for andre mennesker; særlig for mennesker i andre grupper. Et kjent mellomgruppefenomen er ”de ser alle like ut”-effekten, tendensen til å se mindre forskjell på individer i andre grupper. Stort sett sett på som nedverdigende, til og med dehumaniserende.

Hypotesen det kunne vært gøy om noen formaliserte og testet ut, er: Kan det hende at du, i konflikt med ønsket om å fremstå som et individ, på andre måter arbeider ubevisst, men aktivt for å forsterke denne effekten – altså jobber for å gjøre det vanskeligere for folk fra de andre gruppene å skille dere ut som individer, og dermed blinke ut akkurat deg på slagmarken?

I så fall kan dere jo gjerne være unike dere hvis dere vil... men ikke jeg, nei!