C14

Brevet fra sykehuset underrettet om at jeg hadde et unormalt lavt nivå av karbon 14, og at jeg derfor måtte ha gått bort. Unormalt presise målinger lot dem datere hendelsen til en gang mellom 1. og 20. februar i år. Men dette stilte jeg meg tvilende til. Jeg mener bestemt jeg må ha vært i live så sent som den 30. april, for da fylte jeg år. Jeg blåste ut lysene og alt. Og jeg husker klart at det stod femogtredve lys på kaka, altså ett mer enn i fjor - eller var det i fjor jeg fylte femogtredve? Nå er jeg jammen ikke sikker mer. Et slags rundt tall. Hva er det med meg, jeg burde da klare å huske såpass.

Fremgang

Nå kommer snart slutten på det andre året av de to årene jeg bestemte meg for å bruke til å få til en del ting. (Jeg kunne sagt nå noen mål, som betyr mye av det samme, men den måten å snakke på liker jeg ikke noe særlig, og ikke den måten å tenke på.) 

Akkurat hvilke ting husker jeg ikke – nøyaktig – men jeg ser det mer eller mindre for meg. De fleste tingene har jeg mer eller mindre fått til. Eller målene har jeg nådd… 

Der har vi det! Det høres ut som en årsrapport. Som om jeg var en bedrift. Hmm. Er jeg ikke det da? Daglig leder i enkeltmannsforetaket Martin Bull Gudmundsen. Det står jeg som i Brønnøysund. Men til Brønnøysund rapporterer jeg om inntektene mine. Ikke om livet mitt. Man prioriterer masse i løpet av et liv, men det funker ikke å leve som etter et budsjett. Og hvorfor ikke? Fordi ikke alle verdiene våre kan veksles inn i hverandre? Men nok om det. 

Én ting holder jeg fortsatt på med – opprettholde mer av kontakten med venner, familie, i det hele tatt folk rundt meg. Én ting har jeg ikke rørt en gang, så skremt blir jeg av det. Tre ting har jeg fått til. Jeg har blitt mer forfengelig (før brydde jeg meg knapt). Jeg deltar mer aktivt på internett. Jeg skriver litt hver dag. 

Jeg skriver litt hver dag, og da mener jeg i tillegg til masteroppgaven min – jeg har skrevet en novelle, holder på med en forfatterpresentasjon, og i bakgrunnen har jeg en roman – og jeg er såre fornøyd. Og misfornøyd. Det går vel hånd i hånd. Måtte jeg aldri bli fri for misnøye. Hvorfor ikke? Vet da søren. Jeg ser ikke noe stort poeng i å forelske seg i misnøye. Kanskje fordi jeg strekker meg etter noe uoppnåelig. Så hvis jeg slipper all misnøye må det bety at jeg har gitt opp… 

Det jeg er misfornøyd med er fremdriften. Det går så sakte. Jeg skriver litt hver dag, men jeg stanser opp rett som det er. Jeg stanser ved setninger som ikke høres riktige ut, eller overganger som ikke fungerer. 

Da skal man bare skrive videre, sier noen. Jo, men når jeg henger meg opp i språk så henger jeg meg egentlig ikke opp i språk, skjønner du? Jeg henger meg opp i en tanke, jeg går meg fast i et spor, og det er sporet jeg må komme meg ut av, og det må jeg, etter alt å dømme, ta meg tiden til å jobbe med. Da klatrer jeg ikke. Jeg kaver. Og ut av det kommer – mer enn det var før. Overblikk.

– og på den måten går det fremover, sakte fremover, og selv enkle ting blir som om jeg aldri skal komme i mål med det. Ikke blogginnlegg en gang. Det er derfor jeg nesten ikke skriver dem for tiden, bortsett fra de som kommer av seg selv, som dette her, som jeg har skrevet på under en time. (Skulle gjerne visst hva som fikk dem til å komme av seg selv.)

Til neste år skal jeg prøve å bli fortere ferdig med ting, tror jeg. Det kan være et, ah, ok, mål. Ja, jo, blir det ikke bare feigt av meg … jeg tar det med skrivingen og putter det på en hylle jeg kaller livet mitt, men jeg vil også det skal være virket mitt, noe jeg kan rapportere om til Brønnøysund, noe jeg kan bruke mer enn litt tid på hver dag.

Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates

Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates. Sokrates hadde mye å lære bort – mye mer enn meg – men han hadde så mye å lære også. Han forstod mer enn deg, men han sidestilte seg med deg, genuint. Så lenge du gikk inn genuint inn i samtalen med ham, da. Skråsikkerhet både så han ned på og slo han ned på. Han visste, sa han, det mange andre ikke hadde fått med seg. At han egentlig ikke visste noe som helst. At han måtte spørre og undre og tvile og ikke minst snakke for å komme noen vei.

Det handler om å sette deg selv på spill. Sette det du tror på på spill. Hvis du gjør det, hvis du virkelig får det til så vil du bli overrasket over hvor mye felles grunn du vil finne. Overrasket over hvem som nikker og sier, “ja, det var noen interessante perspektiver du kom med”.

Jeg hadde slitsom twitterdag i går, mest personlig, følelsesmessig. Jeg kastet meg inn i en mangeveis diskusjon om betydningen av statistikk. Sammenhengen mellom overfallsvoldtekt og utseende. Og så har jeg fått det for meg at jeg forstår noe om statistikk, som vil gjøre en del av de diskusjonene unødvendige – spiller ingen rolle hva jeg tror jeg vet. Eller joo! Det spiller en kjemperolle. Men jeg forstår det ikke ordentlig.

Så det er kanskje ikke rart jeg sliter med å nå gjennom med det. I en mangeveis diskusjon. Med mange deltagere. Som ikke alltid hører hverandre fordi twitter er twitter. Og som har veldig få tegn til rådighet. Og fordi twitter er twitter blir det enda færre tegn til rådighet når det er mange som diskuterer, for da går tegnene med til å inkludere alle sammen.

Utover natten lå jeg våken en stund – det er tiden på året til å ligge våken utover natten – jeg grublet over hvorfor det gikk så inn på meg, hvorfor jeg tar på meg dette enorme ansvaret, for å få folk til å tenke riktig. Som om jeg visste hvordan man skulle tenke riktig. Som om det stod på meg hvordan fremtiden skulle bli. Det har blitt sagt at jeg har et messiaskompleks – og ja – jeg har blant annet innstiftet kultdyrkelse av meg selv i min ungdom, for moro skyld selvsagt. Men de holder på fortsatt.

Da glipper Sokratesambisjonene mine. Noen ganger skal man tenke seg selv stor, det kan bli en selvoppfyllende tanke. Tro at man kan forandre verden, det der. Men noen ganger bør man tenke seg selv litt mindre. Tro at man er en del av verden, det der. Vi er i samme båt. Vi skjønner ikke så mye noen av oss. Vi kommer lengre hvis vi senker skuldrene og bare bringer det vi har om bord og setter seg selv litt mer på spill - og med vi mener jeg ikke minst jeg

Om hvem man vil ha som leser

Kjære leser. Vil jeg at du skal fortsette å lese bloggen min? Tja. Det kommer an på om du får noe ut av det eller ikke.

Jeg plukker opp – det er disclaimergnomen som kommer her, vil jeg skal si: Jeg har ikke orientert meg så godt i debatten. Men en forfatter har sagt hvem han ikke vil bli lest av, og noen i den gruppen har svart med å si: Greit nok, da får du ikke meg som leser, hverken du eller andre i den samme demografiske gruppen.

Og – jeg skjønner det ikke helt, å proklamere at du ikke vil lese en forfatter, hvis han har sagt at han ikke vil ha deg som leser. Selve utspillet er det nå så som så med – om man ser logisk på det – for hvis forfatteren faktisk helst vil slippe deg som leser, så er dere jo skjønt enige, hvorfor gå ut og uttale seg om det, og hvis forfatteren ikke mente det akkurat sånn, du har du lagt ord i munnen på ham eller henne, og ord man legger i munnen på andre synes jeg nesten man får ta ansvar for selv.

– men så kan det jo hende jeg legger ord i munnen på deg – hvis du identifiserer deg med dette standpunktet, sånn akkurat nå, jeg har ikke tilgang til selve sitatstedet dessverre. Jeg setter som alltid pris på å bli korrigert, hvis det skulle være noen grunn til det.

Men når det er sagt – det jeg egentlig ikke skjønner, er den antagelsen som ligger under, (det jeg muligens misforstår som) “så kan du ha det så godt” – hvem kan ha det så godt? Hvis noen slutter å lese – for å vende tilbake til – bloggen min fordi jeg har sagt noe som fornærmer dem så burde ikke det berøre meg noe særlig. Vel, det berører meg hvis jeg fornærmer noen, det vil jeg helst ikke gjøre. Men det berører meg ikke, burde i hvert fall ikke berøre meg, at jeg da ikke lenger har vedkommende som leser –

– for jeg synes ikke man skal lese for å gjøre skribenten en tjeneste. Jeg synes man skal lese det man synes er verdt å lese, ut fra hva slags preferanser man så måtte ha – estetisk nytelse, intellektuell utfordring, behagelig avkobling, seksuell opphisselse, det får nå være så som så. Man kan selvfølgelig tenke annerledes, uten at jeg kan gjøre en døyt for å hindre det, men min holdning til å lese er i hvert fall dette. Dermed er det min holdning til å skrive også.

Så kjære leser – hvis du følger med på denne bloggen fordi du liker meg og vil gjøre meg en tjeneste, så for all del fortsett med det, men jeg forplikter meg ikke til å gjøre noen tjeneste til gjengjeld. Det er vel det jeg vil frem til. Jeg forplikter meg ikke til å skrive det du vil lese, jeg forplikter meg ikke til å vise deg noen større respekt enn alle andre jeg møter, eller de som bare dumper innom her (fordi de for eksempel googler etter stoff om å putte ting i rumpa) – altså, den respekten jeg i utgangspunktet prøver å vise alle.

Det er én gjentjeneste jeg gjør deg, og det er å skrive; tida du bruker på å lese, betaler jeg tilbake med å skrive så godt jeg kan. Hverken mer eller mindre. Får du nok igjen for det? Det må være opp til deg å bestemme. Vil du absolutt gjøre meg en tjeneste tilbake: Si noe om teksten, eller om skriveferdighetene, eller noe som i det hele tatt berører meg som skribent – da vil jeg skylde deg en ekstra gjentjeneste også: Jeg vil forsøke å lytte med størst mulig alvor. Eller gå i dialog med meg gjennom med teksten, da vil jeg forsøke å svare deg.

– og dette gjelder ikke bare blogger, men også bøker, ikke bare det skrevne ord, men også det tegnede ord, det fremførte ord, og det som er fremført uten ord for den saks skyld, altså, fjernsynsprogrammer, sceneoppsetninger, gatemusikanter –

– og det gjelder først og fremst for lesere, eller tilskuere, jeg vil ikke legge meg så mye opp i valgene deres, på tross av alt jeg har sagt. Aller mest gjelder det hvis du selv er en som skriver, tegner, fremfører osv. Du som vil ha meg som leser. Vær så snill å ikke skriv som om du skylder meg noe for at jeg setter av tid til deg, jeg kan fint ta ansvar for min egen tid, mange takk. Skriv heller noe du mener vil være verdt å lese. Den lille tjenesten vil jeg be deg om.

Martin og Sturla Stråmann krangler om religion

Sturla og jeg har det ikke så lett om dagen. Vi snakker nesten ikke med hverandre – og som du ser, det kommer ikke så mye ut heller. En pratmaker trenger sin stråmann, kan det virke som. Grunnen til at vi ikke snakker, vel, vi slåss ikke akkurat, men vi befinner oss i et personlig oppgjør. Noe jeg har skrevet på siden mai, så man skjønner jo at det tar sin tid. Men vi kommer oss jo gjennom det.

Men en gang i blant klarer vi da å dra i gang en samtale. Om religion, for eksempel. Sturla pleier jo å vekke meg sånn omtrent en gang i uka med en eller annen ateistisk frase han har plukket opp – rart det der, forresten, jeg tror jo ikke på noe gud jeg heller, så hvorfor skal jeg bry meg med ateistiske fraser? Og så er Sturla, som veksler mellom ravende overtro og beinhard ateisme, alt etter hva jeg irriterer meg over for øyeblikket.

Vel, i dag kom han med en han er veldig glad i, han har gjentatt den for meg mange ganger.

STURLA STRÅMANN: Martin, Martin, vet du hva jeg har funnet ut? Kristne er egentlig ateister.

Hvafforno?

STURLA STRÅMANN: Kristne er egentlig ateister.

Nå igjen? Det er tidlig på morran, Sturla! Men du er vel en morrafugl du – ser ut som du har fanget en mark til og med – eller spist en kanarifugl. Nei, nå må jeg slutte med disse amerikanske uttrykkene – tidlig på morran vet du, ække så sving på orda mine. Men du ser nå pokker så selvtilfreds ut.

STURLA STRÅMANN: Er det noe rart? Jeg har jo funnet et virkelig knusende argument mot de kristne. Altså ikke funnet på, da. Men jeg har funnet det selv. På blogg etter blogg. Skal du ikke spørre hva det betyr, da?

Hva skulle nå det være godt for?

STURLA STRÅMANN: Det betyr…

Jeg vet hva det betyr Sturla. Jeg leser blogger jeg også. Det betyr at den som tror på én religion avviser alle andre religioner, og derfor “er de ateister” med hensyn til alle andre religioner, og derfor er de egentlig enige med deg og meg, om at det ikke finnes noen gud i det hele tatt; de har bare ikke skjønt det selv.

STURLA STRÅMANN: Du får det til å høres så banalt ut. Det, som jo egentlig er en knivskarp innsikt. Et knusende slag mot de kristne, så vi ateister endelig kan få den anerkjennelse vi fortjener, og ikke bare bli trykket ned og holdt nede og tråkket på (nede på bakken) av den kunnskapsfiendtlige kirken som tror de har monopol på åndelig innsikt og – ehm, altså, ikke at det finnes noen åndelig innsikt, men dæven døtte, kirken tror de har monopol på den, altså.

Ateisme, Sturla? Du sier at de kristne egentlig er ateister…

STURLA STRÅMANN: Ja, de er jo ikke det sånn teknisk sett, da. De tror jo på gud. Men det er en måte å få i gang en diskusjon på, ikke sant. Så jeg kan slå til med det virkelig knusende spørsmålet: “Ja, hvorfor tror du på akkurat den guden da, og ikke på noen av de andre?” For det er jo bare blind tro, ikke sant. De elsker jo blind tro. Rasjonell tenkning er jo djevelens verk for de folka der. Bare se hvordan de tok monopol på all kunnskap i Middelalderen, ikke at det var så mye kunnskap å snakke om i Middelalderen, men dæven døtte, som kirken tok monopol på den altså.

La oss la det siste der ligge, med Middelalderen og rasjonell tenkning og sånn –

STURLA STRÅMANN: Men de kristne haaaaater jo rasjonell tenkning. (Og hvis du synes jeg for litt for ivrig nå må jeg minne om at jeg er en stråmann.) De haaaaater jo rasjonell tenkning. Så vil vel du trekke frem filosofiske tilnærminger til kristendommen, men de er i hvert fall ikke rasjonelle, for de bygger jo på premisset om at det er mulig for en gud å eksistere. Du kan ikke si noe fornuftig om guds eksistens på det grunnlaget der. Selvbedrag er det. Selvbedrag.

Okay, okay! La oss si at det er sånn, for nå i hvert fall. Så kan jeg være en ordentlig irrasjonell kristen og svare på argumentet ditt: “Jeg vet at Odin ikke finnes, for det har Herren sagt at han ikke gjør.” Eller Ba’al, da, eller Zevs, eller hva du nå liker.

STURLA STRÅMANN: Aha. Da kan jeg svare: “Men hvordan vet du at Herren finnes, da?”

Nå ser du i hvert fall ut som du har spist en kanarifugl – og likt det, altså, skulle jeg ha spist en kanarifugl med fjær og alt ville vel uttrykket mitt vært omtrent det motsatte… Men hvis jeg skal si noe tilbake… jeg må være en ordentlig irrasjonell kristen? Okay?

“Jeg vet det fordi han har sagt det også.”

STURLA STRÅMANN: Ha ha ha. Det er jo et sirkelargument. Ho ho ho ho ho. Nå ruller jeg rundt på gulvet i latter, altså.

Selvfølgelig er det et sirkelargument! Men det avslører meg vel ikke akkurat som ateist?

STURLA STRÅMANN: Jo, for jeg kunne ha sagt akkurat det samme om Odin.

Men i så fall ville vel ikke du akkurat avslørt deg som ateist heller… for da ville du jo trodd på Odin?

STURLA STRÅMANN: Men hvordan skulle vi ha avgjort hvem av oss som hadde rett?

Ja, ikke spør meg, jeg tror jo ikke hverken på Herren eller Odin. Men sett at jeg hadde sagt at “Enten eksisterer Herren, eller så eksisterer Odin, eller så eksisterer Ba’al, Zevs, Allah, Visnhu, Spaghettimonsteret, osv, osv…”, med andre ord: “noe guddommelig eksisterer”, og du hadde svart:

STURLA STRÅMANN: Det kan det ikke gjøre, for det er jo mye guddommelig som ikke eksisterer.

Nemlig. La oss prøve på noe annet. Jeg sier: “2+3 er enten likt med 4, 5, 6, 7, osv, osv,” med andre ord: “Ett eller annet tall er likt med 2+3”, da må du svare:

STURLA STRÅMANN: Det kan det ikke være, for det er jo mange tall som ikke er likt med 2+3… hvah? Hva sa jeg nå? Æsj, nå legger du sånne dumme ord i munnen på meg igjen. Det blir jo ikke det samme i det hele tatt. Det er ingen gode argumenter mot at 2+3=5, men masse gode argumenter mot at en bestemt gud eksisterer!

Det kan godt være, men du har ikke kommet med noen av dem. Du har bare argumentert for at ingen guder eksisterer.

STURLA STRÅMANN: Men det er jo samme sak!

Hvordan vet du det?

STURLA STRÅMANN: Fordi det er så mange guder å tro på, at hvorfor skulle den ene være den rette?

Men det er så mange tall å sette to streker under, så hvorfor skulle det ene være det rette…

STURLA STRÅMANN: Det blir ikke det samme! Det er noe du overser, Martin.

Kanskje… jeg vet jeg overser ting rett som det er… men kan ikke du fortelle meg hva, i så fall?

STURLA STRÅMANN: Selvfølgelig ikke. Jeg vet jo ikke mer enn det du vet. Men jeg vet at du ikke tror på noen gud, så jeg skjønner ikke hvorfor du på død og liv skal argumentere for noen guds eksistens.

Men det gjør jeg heller ikke. Jeg snakker bare om argumentene mot. Jeg er med på at jeg ikke vet om noen grunn til å tro på Herren fremfor Odin, og jeg er med på at jeg ikke vet om noen grunn til å tro på noen gud i det hele tatt. Men jeg kan ikke se at de spørsmålene egentlig går ut på ett: Om noe eksisterer i det hele tatt – og hvordan det i så fall tar seg ut. Jeg skjønner ikke at det skal være det samme.

STURLA STRÅMANN: Men du driver jo bare med flisespikkeri! Hakker løs på argumentene, når du egentlig er enig i konklusjonen. Du burde bruke tida på noe annet…

Nja, jeg vet ikke… man trenger vel ikke være slepphendt med argumentene sine bare fordi om man har rett?

STURLA STRÅMANN: Jeg tror ikke vi kommer noen vei med dette her nå, jeg.

Det, det tror jeg egentlig du har rett i, Sturla… For vi har det som sagt ikke så lett om dagen, kjære leser. Sturla ser ut til å ha vokst opp litt, han gir seg ikke så lett mer, han er mindre underdanig… Litt ukarakteristisk for en stråmann, men det gjør ham sikkert godt i lengden. Og han er jo min venn, så jeg vil ham jo godt…

STURLA STRÅMANN: Og kanskje gjør det deg også godt i lengden, Martin?

Om velferdsstaten og skrivekunstens opprinnelse

Jeg unte meg en Platondialog sist lørdag. Eller jeg begynte på en. Det var en av de dagene hvor jeg pleier å lese sakte, fordi tankene kommer i veien – det er den sinnstilstanden hvor det er tankene som legger opp veien for meg. Jeg tenkte jeg skulle unne meg en dialog. De ligger jo der på lesebrettet mitt, Platons samlede verker, jeg har dem jo med overalt, sammen med mange andre samlede verker.

Det tankene først sirklet rundt var det skrevne ordet. Skrivekunstens tidlige dager. Jeg leser om det i en bok om informasjonsvitenskapens historie, skrivekunst er jo den første og også den grunnleggende informasjonsteknologien, som tar språket ut av øyeblikket og synliggjør det for tanken – i følge James Gleick, som skriver boka. I følge ham og hans kilder.

Men jeg har lest meg enda videre, til før kileskriften, det eldste ordentlige skriftsystemet. Jeg har lest meg til tiden da tegningene som skulle minne om husstandens verdier, ble forvandlet til selve symbolet for husstandens verdier. Det var i Mesopotamia ca. 3300 år f.vt., samtidig som ismannen Ötzi fløy rundt med kobberøksa si oppe i alpene. Mesopotamerne drev og tegnet bilder som ikke var bilder. De var ord. Men det fantes neppe noe ord for ord, og i hvert fall ikke noe begrep for begrep.

Jeg er nødt til å nevne: Å begripe var et av yndlingsordene til faren min. Han likte å illustrere den fysiske handlingen i det, hvor man strekker ut hånden etter forståelse.

Den store kløften viser seg først senere, etter tusenvis av år, om man skal tro Gleick: Tiden hvor skriftspråket har satt seg så fast i kulturen at man ikke lenger kunne overse konsekvensene. Det at ord i seg selv kunne være gjenstand for tanke. Man kunne tenke om det å tenke.

Platons dialoger ble nettopp skrevet i en brytningstid som dette. Platon kvier seg for det selv, i munnen til den ikke-skrivende Sokrates, han liker ikke denne skrivekunsten som vil ta fra oss evnen til å huske utenat, som vil gjøre den livgivende samtalen om til død materie. Det er den dialogen jeg har begynt å lese, hvor de kommer inn på disse tingene – Phaedrus.

Så avbryter jeg meg selv. Jeg må bare si noe om at jeg ikke har så god peiling – det kan komme til å bli et fast innslag i tekster som dette, for det er der, som en tvangstanke, og det tetner til alle ordkanaler hvis jeg ikke bare gjør meg ferdig med det. Den disclaimeren, ikke påberope meg større kunnskap enn jeg har: Jeg kjenner ikke særlig godt til Platon fra før, ikke til Sokrates heller, annet enn fra filosofihistorie for begynnere. Men jeg har tittet på noen av dialogene nylig, og de kommuniserer med meg for tiden – jeg sitter igjen med noe som kjennes viktig ut – de snakker til meg fra Platons tid, fra begynnelsen av den moderne tanke – sånn apropos det skrevne.

Men jeg skal forlate det skrevne ordet nå, jeg har jo som sagt ikke kommet så langt i Phaedrus. Jeg skal si noe om kjærlighet. Og om logikk – som vi også har skriftspråket å takke for –

Phaedrus har vært og hørt på en tale, og han vil gjerne ta en diskusjon om den med Sokrates. Han husker den ikke helt utenat, men han har den nå skrevet ned og gjemt under kappen sin. Og talen handler om kjærlighet. Om hvorfor en venn er å foretrekke fremfor en elsker. Han lister opp ganske mange argumenter. En venn kan ikke skuffe deg på samme måten, en venn forblir en venn selv om forelskelsen har gått over. En venn ser tingene som de er, ublindet av lidenskapens tåke. (Kan man si blodtåke?)

Hva Sokrates mener om saken har jeg ikke funnet ut ennå. Det kan hende han er uenig. Det kan hende han vil snakke om noe helt annet enn kjærlighet. Det skrevne ord, for eksempel, jeg vet ikke. Og internett forteller meg at kjærlighet i sokratiske dialoger ofte står som symbol for den mer universelle kjærligheten. Til sannheten og det som er godt.

Men så fant jeg noe der som hørtes kjent ut. På vegne av denne skriftrullen sin sier Phaedrus at hvis man virkelig regner elskere for de viktigste av venner, må man også akseptere at man burde rette sine velgjerninger

ikke mot de mest dydige, men mot de mest trengende, for det er de menneskene som vil kjenne den største lettelse, og derfor vise den største takknemlighet; og når du holder fest skal du ikke invitere din venn, du skal invitere tiggeren og den tomme sjel; for det er de som vil elske deg, og gi deg oppmerksomhet, og vil vise størst glede og størst takknemlighet, og som vil nedkalle velsignelser over deg.

- noe som ikke høres så staselig ut. (Oversettelsen er på sett og vis min, basert på Benjamin Jowetts engelske oversettelse, for det er den jeg har fått tak i til lesebrettet mitt.)

Men du må da være enig i at du ikke skal yte dine tjenester til de som beleirer deg med bønner, men til de som er best egnet til å belønne deg; ikke til den som bare elsker, men til de som fortjener å bli elsket,

sier skriftrullen til Phaedrus.

Jeg leste for noen år siden "Atlas Shrugged" – etter oppfordring fra en venn, faktisk – av forfatter Ayn Rand – fra vår egen tid og ikke ukjent, den store forkjemperen for kapitalisme, egoisme og ikke minst menneskeåndens skaperkraft, hun mente de to første var en forutsetning for det siste. Og jeg tror ikke hun likte Sokrates noe særlig, eller Platon for den saks skyld, men jeg vet at hun satte pris på en av elevene til Platon, Aristoteles, som skrev ganske mye om hvordan man kunne bruke det skrevne ord til å tenke med – han kalte det altså logikk. Logos betyr (omtrent) ord, så det ville blitt ordikk på norsk.

Nå blir det mange av disse ordene her. Jeg tror det er disclaimergnomen igjen, han gjør meg nervøs igjen, da roter det seg ofte til. Han vil jeg skal si: Den boken er det eneste jeg har lest av Rand, alt annet har jeg bare plukket opp. Jeg kan ha misforstått henne, eller hørt eller husket feil. Det er en stor diskusjon om henne der ute, med både saklige og usaklige argumenter. Jeg føler meg liten sammenlignet med den diskusjonen, og hvis du liker henne og syns jeg bare fjoller, eller hvis du hater henne og syns jeg ikke burde ta henne seriøst, så – vel – jeg har ikke meldt meg inn i den store samtalen deres ennå, for øyeblikket bare fomler jeg litt rundt på bloggen min.

Men i utgangspunktet er jeg nok ganske uenig med henne. Eller med verdiene i boka jeg har lest. Synet på egoisme og altruisme, på kunst, og på statlig velferd – som hun virkelig avskyr. Men jeg er ganske enig med henne når hun skriver om intellektuell redelighet. At man skal argumentere grundig for sitt syn, og bøye seg når man møter overlegne argumenter. Eller i hvert fall tenke seg om. Det er derfor jeg fortsetter å fomle med henne, jeg synes jeg bør kunne forsvare min egen mening med argumenter med en viss substans. Om ikke annet er det utfordringen verdt.

Men hun skriver om kjærlighet også, i rent konkret forstand, i romantisk forstand. Det er to kjærlighetshistorier. Den gode, egoistiske heltinnen og hennes elskere, den onde, altruistiske broren hennes og hans unge kone.

Heltinnen legger sin elsk på de som fortjener det. Og hun forlater dem når hun møter noen som fortjener det mer. Hun forlater dem, og de bifaller at hun gjør det, for de har jo samme idealer som henne. Man skal elske den som fortjener det mest.

Om broren egentlig er i stand til å elske er litt vanskelig å si, men han krever i høyeste grad kjærlighet av andre, og den han fanger inn i sin nedrighet er en kvinne som først blir blendet av ham. Når han så har henne på kroken, forlanger han at hun skal elske ham for den han er, ikke fordi han fortjener det. Ayn Rand mener å avkle dette som: Hun skal elske ham for hans svakheter. Hun skal elske høyest det som vekker den største forakt. Dette er selvfølgelig uholdbart, og det går heller ikke så bra med den stakkars damen.

Forfatteren dramatiserer her et argument som springer ut fra en temmelig streng logikk. Og jeg vil stanse opp litt ved denne måten å bruke logikken på – for jeg føler meg på litt sikrere grunn akkurat der, logikken hennes kan jeg finne noen problemer med (tror jeg).

Rand legger vekt på logikken og dens regler, og hun har oppkalt seksjonene i Atlasboka etter dem. Del 3 heter for eksempel at "A er A". Det vil si at en ting er det den er, hverken mer eller mindre; den kan i hvert fall ikke være sin egen motsetning. (Tittelen til del 1 tror jeg kan oversettes med: Ingen påstand kan motsi seg selv.) Og det gjelder selvfølgelig i virkeligheten også. Hvis A er la oss si en påstand om at det regner ute, så er den påstanden enten sann, eller så er den det ikke. Det kan ikke både regne og ikke-regne samtidig.

Så sier du kanskje: "Jo da, det kan regne her, men være klarvær et sted i Peru." Men da er det ikke logikken min du innvender mot, det er presisjonsnivået. Jeg kan si det samme i større detalj: Akkurat her og nå regner det. Og det vil være enten sant eller usant… og du kan fortsette med samme type innvendinger – som hva betyr egentlig "nå", eller for den saks skyld hva det vil si at det regner, og jeg kan svare med ytterligere presisjoner. Vi kan holde på lenge på den måten. Men så godt som hele veien vil vi bare ha diskutert definisjoner.

Vel, så godt som hele veien. Til syvende og sist vil vi møte et paradoks. Enhver tankerekke vil til slutt ende i et paradoks. Det er det de påstår, matematikerne, og når det kommer til logikk kan man gjøre klokt i å høre på matematikerne – men det er nettopp det, at når vi kommer så langt legger vi også all mening bak oss.

Det grunnleggende paradokset er på mange måter som døden, det er endestasjonen, det oppløser all mening, stanser enhver tanke. Det er kanskje dit Sokrates ønsker å komme med sine livgivende samtaler. Men vi må nok stanse før vi kommer så langt, vi som leter etter betingelsene for kjærlighet. (Eller informasjon om hva vi skal gjøre med paraplyen vår – ser man filosofisk på det er det umulig å si om det regner eller ikke, sier du, jo da, men det er jeg som er god og tørr, svarer jeg.)

Det er vanskelig å protestere på logikk. Vått kan ikke være tørt – så lenge vi definerer begrepene våre godt nok, noe som er gjennomgangstema i Atlasboka: Å sjekke definisjonene sine! Så beundring kan ikke være forakt. Frihet kan ikke være tvang, det gode kan ikke være ondt – for å ta noen andre av enten-eller-argumentene. Del 2 i boka har fått tittelen "enten-eller". Det er et annet gjennomgangstema. Påstanden om at det ikke fins absolutter, blir avkledd som tomprat, flere ganger om jeg husker rett.

– men noe galt må det være, for det fins jo ting i verden som er både-og. Man kan, eller opplever i hvert fall at man kan, elske og hate. Og det finnes i hvert fall ting i verden som er et-stykke-på-vei. Det er ikke enten 0 eller 100 grader. I så fall ville ikke vann ha eksistert. (La meg presisere begrepene mine: Vann i flytende form. Når vi ikke kaller det hverken damp eller is.) Og det tror jeg betyr noe viktig om forholdet mellom virkeligheten og logikk.

I begrepenes verden finnes det rene og pene definisjoner av både beundring og forakt, definisjoner som gjør dem uforenelige med hverandre. Selv ikke da er det gitt at ikke-beundring nødvendigvis betyr forakt, selvfølgelig. Beundring kan ha flere motsetninger. Likegyldighet, kanskje, men det passer heller ikke så godt sammen med kjærlighet, men hva med – toleranse? "Å elske noen for den de er" trenger ikke bety at man elsker dem på grunn av dere svakheter. Man kan elske dem på tross av deres svakheter, eller enda bedre, ganske uavhengig av deres svakheter. "Hvis vi ser noe vi liker i hverandre, så la oss dyrke det sammen. Så kan vi ta lett på skjønnhetsfeilene " – en holdning som kanskje ikke funker for alle – men jeg ser ikke strake veien derfra og ut i undergangen.

Og så har vi den rotete verdenen vi kaller virkeligheten, hva nå det måtte bety – men siden "virkeligheten eksisterer" også er noe som blir gjentatt i boka, tar jeg trygt utgangspunkt i at den faktisk gjør det: I virkeligheten ender det rett som det er med at vi blir glad i de små skjønnhetsfeilene, fordi de minner oss om alt vil deler, fordi de representerer den elskedes særegenhet – jeg kom til å tenke på slutten på en kjærlighetsfilm, Da Harry møtte Sally.

I love that you get cold when it's 71 degrees out. I love that it takes you an hour and a half to order a sandwich. I love that you get a little crinkle above your nose when you're looking at me like I'm nuts.

Om det er logisk riktig å si noe sånt? Vel – nå tror leseren kanskje jeg skal sette logikk opp mot virkeligheten, eller logikk opp mot følelser? Men hvorfor skulle jeg det. Følelser er da noe av det mest logiske som foregår oppi hodet vårt. Hvis det-og-det skjer rundt meg, så reagerer jeg sånn og sånn. Mer logisk blir det ikke. Tanken kommer inn og modererer, innfører tvil. Jeg kan tvile på om det er noe å frykte, men jeg kan ikke tvile på at jeg er redd.

Og jeg vil ikke avvise logikk heller, i en liten smule en gang, for det ville ikke bare ha irritert en tilhenger av Rand, det ville også ha irritert meg. Det kan finnes ulogiske ting i verden, men i så fall kan vi ikke vite noe om dem (jf. et tidligere innlegg). Vi kan i hvert fall ikke bruke dem som argumenter for vårt syn.

Nei, hvis en konklusjon er ulogisk, men likevel fremstår som sann, så ligger ikke feilen i logikken som metode. Den ligger et sted i resonnementet. Du sier: "Man kan ikke elske noen for deres svakheter." Jeg svarer: "Men se, der sitter det noen som gjør akkurat det." Logikken kan fortelle oss at en av oss nødvendigvis tar feil, men ikke hvem av oss. Det er ingenting i logikken som tilsier at det må være deg.

Jeg lurer på, tror, men innrømmer at jeg kan være på tynn is: At det i Rands filosofi alltid er begrepene som er sanne – begrepene er helt objektive – er det derfor de kaller det objektivisme? I så fall tilsier faktisk logikken at det er hos meg feilen ligger.

Hvis noe er feil, enten min påstand eller begrepet kjærlighet, og begrepet kjærlighet ikke kan være feil, ja, da må det jo være min påstand som er det. Der tror jeg kanskje problemet ligger. Jeg har ikke lest nok av Rand til å vite hvordan hun begrunner dette (eller om det i det hele tatt er det hun mener), men jeg skjønner i utgangspunktet ikke hvorfor det må være sånn. Hvorfor begrepene må være sanne, eller objektive.

Jeg vet tvert i mot at de ikke er det, filosofi er ikke mitt felt, men psykologi er. Og sansene virker ikke sånn. Hjernen virker ikke sånn. Begrepsdannelse er en psykologisk prosess. Man reagerer på virkeligheten (så de kan for så vidt være sanne), men man manifesterer ikke virkeligheten i sitt eget hode (så de er hverken ikke feilfrie eller uangripelige – og i hvert fall ikke objektive.)

Men hvorfor har jeg skrevet alt dette? Det vet jeg ikke helt. Det har ingen konsekvenser for det jeg egentlig er uenig med forfatteren i: Hvor vidt en som sliter i livet kan ha krav på en viss mengde hjelp fra omgivelsene – eller fra kollektivet, og dermed et annet spørsmål: Hvorvidt det i det hele tatt fins noe annet enn individer her i verden. Det er jeg ikke noe nærmere å finne svar på. Kanskje – pratingen min om logikk kan ende ut i – at hun i hvert fall ikke nødvendigvis har rett? At hun ikke ha overbevist meg, selv om jeg heller ikke argumentene til å overbevise henne.

Så det spørsmålet må jeg bare fortsette å la stå åpent, tror jeg. Så får vi se om Sokrates har noe å si. For Phaedrus argumenterer mot lidenskapelig kjærlighet så det minner veldig om når Rand argumenterer mot å hjelpe de som ikke fortjener det, og Sokrates – har det jo ikke med å ta argumentene for gitt. Hvis han ikke er mer opptatt av det skrevne ord, da. Det får jeg se, når jeg har skrevet ferdig dette. Jeg har ventet med å lese videre til jeg har fått lagt det ut – og det leder kanskje til enda en tanke:

Hvorfor vil jeg ikke lese videre før jeg har publisert dette innlegget? Jo, for da ville jeg ikke ha skrevet sant. Jeg skriver at jeg ikke har lest hva Sokrates har å si, og i skrivende stund er det helt korrekt. Men når du som leser kommer til bloggen, kan det veldig godt hende at det er annerledes. Og likevel er ordene mine sanne. Så skrivekunsten gir ikke bare varighet til ordene, det gir også en tidfestelse, som om man drar det langt nok har en moralsk betydning. Det finnes et før og etter at jeg skriver noe, i motsetning til om jeg sier noe. Da finnes det bare før og nå. Ordene mine blir borte fra verden lenge før virkeligheten kan komme og innhente dem; de kan ikke være sanne og uriktige på en og samme tid.

I tillegg til å fiksere sannhetsverdien, har jeg gjort noe egentlig mer nyttig. Jeg har også fiksert mitt eget tankespinn. For jeg har skrevet gjennom dette tre ganger, og for hver gang har jeg kommet nærmere å finne ut av hva jeg egentlig ønsker meg fra Sokrates: En holdbar definisjon… av begrepet kjærlighet… som ikke gjør det uforenelig med ufortjente gode gjerninger… rett og slett. Ideene mine har blitt frosset fast til dette lille mønsteret av skjermprikker, som ser ut som bokstaver. Det står mye rart her nå, men så mye mer velordnet det likevel er. Ordet kaldt har blitt brukt om tekst, fastfrosset (i motsetning til den livgivende samtalen). Men det frosne vannet står stille så vi kan se på det, fossen ser vi bare som prosess – så på den måten bidrar det skrevne ordet til tanken, vel så mye som omvendt –






En slags litteraturliste til slutt:
Platondialogen jeg nevnte er dialogen Phaedrus, av Platon. Atlasboka er boka Atlas Shrugged, av Ayn Rand. Informasjonboka heter "The Information: A History, a Theory, a Flood," og er skrevet av James Gleick. Lenkene går til kindleutgavene fordi jeg er veldig glad i det lille lesebrettet mitt.

Oi, for et språk

Du og jeg går nedover gata. Jeg får øye på noe interessant. La oss for eksempel si femten fugler som sitter veldig velordnet bortover en ledning.

"Oi," utbryter jeg.

Du ser deg litt om. "Oisann," svarer du.

Vi har vekslet to ord. Ikke noe peking eller annet synlig kroppspråk. Ingen subtile hint, bare det underforståtte "her er det noe å se på". Kanskje litt blikkretning. Men ganske minimalt med informasjon. Og med bare så lite informasjon, har vi likevel klart å gjøre noe mye mer omfattende forståelig for hverandre. Det er en grunn til at jeg liker denne evnen vår til språk.

Dinosaurene på Aker Brygge

Når dinosaurene spankulerer på Aker Brygge, det skjer oftere at jeg kjenner dem igjen, i skikkelsen til en bydue eller en spurv. De viser seg i den vaktsomme halsen, de avslører seg i bakhodets rene kurve. Det er en tilståelse av at de er i feil tid, og attpåtil i feil fauna.

Da grøsser jeg, men ikke på huden; på innsiden. Det grøsser ytterst i tårekanalene, og på hornhinnen, som blir kald, det grøsser i de øvre nakkemusklene og i det indre av øregangen. Det grøsser i selve hjernen. I bakhodet, innbiller jeg meg på et vis.

Det er hveset fra en gammel vind, en hes og utmattet vind. Jeg fornemmer det når den rusker meg i kinnskjegget, og hvisker meg i øret. Det er en vind eldre enn alder, eldre enn år, og dette er ikke billedlig ment. Siden dinosaurenes tid (fugler unntatt) har også årene endret karakter, de var lengre den gang, ikke det samme som i dag.

Min familie pleide å leve i skjul for din familie. Vi pattedyr ville ikke ha noe særlig med dere øgler å gjøre. Men hvem er det som spiser brioche i dag? Og hvem går og hakker etter smulene? – men det er ikke det som får meg til å grøsse. Jeg bryr meg fint lite om hva de der små gnagerne hadde for seg.

Det er tiden, og likeså ubestemmelig som tiden selv – det er tiden som vrir og krøller på seg og stivner til hud, til hud med skjell og hud med fjær. Det er det at du følger med i tiden, ikke som krokodillen, det urtidskrypet. Du følger etter meg nordover, og hører til på disse breddegradene (jeg ser å høre til her som en aktiv handling, noe som genene dine har strukket ut sin innflytelse og tatt). Du synger for meg bak stengene i et bur. Du skuler på meg fra toppen av et tre. Du svermer over meg på flukt fra en jeger – en annen fugl, brutal i følge sin natur. Du hopper rundt på Aker Brygge, du kurrer og piper – men så ser du på meg.

Det er blant oss varmblodige du hører hjemme, ikke blant de kjempeøglene og krokodillene, du ørn og spurv, du svale og struts. Men din herkomst bærer du med deg. Du avslører deg på gangen, på det vaktsomme blikket, og på den rene kurven som føyer halsen din til bakhodet. Du avslører deg som noe veldig gammelt.

Den vitenskapelige debatten er ikke avsluttet ennå, så man vet ikke hvor nært det egentlig er, men du avtegner deg som et forestillingsbilde, og i skikkelsen til en liten due. Jeg ser en av de mindre øglene på jakt etter insekter, gjennom fremmedartet kratt, jeg kveles nesten i den tunge luften, som jeg innbiller meg er fuktig. Jeg er en kikker, en historieovertreder. Ikke i forestillingenes verden lenger. Også rent legemlig overtrer jeg historien. Du er gammel, jeg er ung, og hvis noen har havnet feil fauna her må det være meg.

Å ha det bedre enn Harry Potter

Under morgenkaffen utbrøt en på nabobordet sin irritasjon over Ketil Bjørnstad, som denne gangen skal ha uttalt at "Harry Potter formørker barnas hverdag", eller om det var tilværelse. Jeg har ikke avisinnlegget og gjengir etter hukommelsen.

- så jeg risikerer kanskje å gjøre Ketil Bjørnstad urett, siden han kan ha stått ting i innlegget som setter uttalelsen i et annet lys. Faktisk når jeg googler litt ser jeg at selve innlegget nevner Harry Potter bare i forbifarten (selv om et skremmende bilde av Voldemort blir brukt som illustrasjon) – det er i et svar til Bjørnstad at han blir tillagt den påstanden om å formørke. Det var sikkert det svaret de på kafeen satt og leste. Ikke at jeg er enig med Bjørnstad, jeg er mer enig med svaret, men jeg kan jo ikke akkurat sitere ham på noe motstanderen hans har tillagt ham.

Så da må jeg vel i stedet rope på –

– og nå som jeg hadde det så fredelig her, eneste støyen er bygningsarbeiderne utenfor som skramler rundt med de digre containerne sine, men til sammenligning, å, så fredelig, for nå kommer –

STURLA STRÅMANN: Martin, Martin! Vet du hva jeg har funnet ut? Du vet de filmene om Harry Potter? De formørker barnas tilværelse.

Akkurat ja, der har vi ham ja. På tide at du stakk hodet opp igjen. For det er tiden for å snakke om brutalitet i media, er det ikke, Sturla? Akkurat som vi må snakke om frimurerlosjens skumlerier, og om likheten mellom massemordere og seriøse politiske partier. Alt dette må vi snakke om når vi først har fått sjansen, når vi er konfrontert med en hendelse så grusom at den har plass til de fleste av våre forutgående antipatier.

Og i media finner vi både lidelse og brutalitet, det er mørke saker. Og Harry Potter-bøkene er kanskje ekstra lunefulle, fordi de starter så koselig, men så begynner folk å dø. (Vel, koselig og koselig, de starter med et dobbeltmord, men det blir ikke direkte skildret før mye senere.) Barna blir narret inn i en fiksjonsverden hvor folk etter hvert begynner å lide og dø.

Men for en del barn er kanskje ikke dette så nytt… Det er jo barn som har verre ting enn foreldreløshet og hanskes med. Og som egentlig har tyngre ansvar som de må aksle enn kampen mot en guffen superskurk – i det minste ut fra en subjektiv opplevelse –

Det er vel heller ikke alle som har ressursene til Harry Potter, store ressurser kan de nok ha, men det er ganske få som er genier som ham, enten det gjelder hjerterom eller talent.

Jeg tenker at det er en del ren og meningstom brutalitet i media, og så er det ting som er brutalt meningsfulle, man bør i det minste ha øye for denne ganske store forskjellen.

Og den ideen om den lyse barndommen, hvor sola skinner og ingen skygger truer (noe som ikke er smør på flesk, men strengt tatt en motsigelse, for det er vel de sterkeste lyskildene som kaster de mest fremtredende skyggene), hvor ingen kinofilmer formørker – så er den heldigvis sann for de fleste av oss, i hvert fall her til lands. Man har sine tøffe tak, alle har sine tøffe tak, men ikke så man må misunne Harry Potter. Å være særingen i klassen som nesten daglig leverer raseriutbrudd til de andres forargelse og underholdning, for eksempel, er nok ingenting mot å få alle man er glad i revet bort av Mørkets fyrste. Barndommen er helt grei i de fleste tilfeller.

Men jeg vet ikke om den er så skjermet i utgangspunktet? De som har en helt grei barndom vet godt at det finnes folk som har det vondt, bekymrer seg for det helt av seg selv, bekymrer seg kanskje ekstra for barn som har det vondt, verre enn Harry Potter. Er barndommen faktisk, og bør den være, kan den i det hele tatt være, en bekymringsfri tid på jord?

Nå har det vært så mye å bekymre seg for de siste ukene at jeg gjør lurt i å hoppe ned fra talerstolen litt. Å ta vare på barna etter udåden på Utøya har vært en hovedoppgave for mange. Det har blitt sagt mye godt om det. Gode råd, og gode beretninger. Selvfølgelig skal ikke barn måtte ta all lidelse og elendighet innover seg. Selvfølgelig har de mindre vern mot verden på egen hånd. Og selvfølgelig skal man få ha noen illusjoner som barn.

Det er… jeg skrur meg kanskje opp på min egen tankeverden, kan miste gangsyn… men det med positivitet og illusjoner, galopperende optimisme, man vil ha sin vidunderlige nye verden, sin beste av mulige verdener, og kan man ikke få det får man hvert fall kreve at omgivelsene er med på å late som – som jeg har vært opptatt av i de siste årene – skjønnmaling. Skjønnmaling i kontrast til det fæle, skjønnmaling som ringeakt for det fæle og for de som må oppleve det… Barna som har det verre enn Harry Potter…

Kanskje er det ikke noen motsetning. Rådene jeg snakket om har jo mye gått på at man nettopp ikke skal skjønnmale. Man skal skjerme og beskytte, men det er noe annet. Regulere informasjonsstrømmen. Slå av TVen så lenge blodet flommer. Det er noe annet. Det er noe annet enn å ikke lage film av Harry Potter også. Rådene har gått på at man skal snakke med barna, trøste, men også lytte til dem, lage sammenhenger for dem. Kanskje nettopp det skjoldet man mangler som barn, nok erfaring til å lage sammenhenger for ting. Og det synes jeg er ganske forenelig med fortellinger som er vonde, men også meningsfulle. For de av oss som har hatt en ålreit barndom er saken ikke den at vi har sluppet smerte. Men vi hadde noen varme og myke fang vi kunne krype opp i etterpå.

Blodspruten i en del underholdningsgreier skiller seg som sagt ganske vesentlig fra Lord Voldemorts grusomhet i Harry Potter, og jeg skal ikke gå inn på hvor skillet går, for det kan være subtilt og det kan være subjektivt. Og jeg skal ikke gå i gang med noen sensurdebatt heller. Jeg skal avslutte med å si noe om de fortellingene jeg i hvert fall ikke synes man skal reise fanen mot.

Ondskapen i gode barnefortellinger – vi har snakket om Harry Potter, men det blir kanskje lettere å svelge hvis jeg nevner forfattere som Roald Dahl, Astrid Lindgren? Den gjør noe annet og mye mer enn å fenge, den utfordrer, den utfordrer barn til å ta stilling, til å ta stand, til om jeg tør si det, elske. Både barna som har det bedre enn i bøkene, og de barna som dessverre har det verre. Det er det vi alle blir drevet til i gode fortellinger, vi blir tvunget med i karakterenes valg. Skal jeg bruke et ord om det må det være ikke formørkelse. Det må tvert i mot være opplysning, i sin beste, mest moralske forstand.

.

Den koselige lille hytta i sanddynene på sørvestkysten av Sverige har ikke strøm eller vann, men den har verden innenfor veggene. Og da jeg våknet i dag tidlig satt mamma alt på nettet, og fortalte at dødstallene på Utøya var steget fra ti bekreftet, men sannsynligvis mer, til forferdelige åtti ungdommer som var på sommerferie. Jeg hadde lagt meg med en slags ro, en vilje til å holde jævelskapen i verden på avstand, men roen ble brutt av kvalme – det er som det skal være, og nå har jeg mest lyst til å grave meg ned i sanden – det er som det skal være.

– og dette dramatiske høydepunktet i min personlige opplevelse, langt langt borte fra Utøya, betyr så jævlig lite når jeg leser bloggen til folk som var der – takk for at dere forteller – jeg sitter bare her trygg og god og kvalm på tv-rommet til en campingplass og prøver å finne ut hva jeg tenker – og min personlige opplevelse – vel, det kan jeg si – jeg har jo litt del i det, gjennom gruppefølelse. Mitt land, min by. Det var naboene mine som hørte drønnet, en i gården ringte i dag og lurte på om noen av vinduene hadde gått. – og gjennom allmennmenneskelig empati, som jeg deler med statsministere og presidenter overalt, men også for eksempel med Neil Gaiman , som på en eller annen måte betyr enda mer.

Jeg sa noe om å forstå det på twitter i dag.
“Jeg har ikke lyst til å prøve å forstå, jeg vet ikke om det lar seg gjøre heller, det hører hjemme i et univers der ting ikke er forståelig.”
Jeg kunne like gjerne ha sagt det motsatte. Det er fullt forståelig, alt for forståelig, det er menneskelig, men det er fullstendig uforståelig også.

Det er uforståelig fordi det ikke hører hjemme i verden. Men det er i verden. (Og det har skjedd før. Og det vil skje igjen.)

Det er uforståelig fordi det ligger en hendelseskjede bak – hvorfor akkurat ham, hvorfor ikke hvem som helst av oss? Det er for mange svar på det spørsmålet til at det får plass i en tanke. Det er egentlig sånn med alle enkelthendelser. (Men 1. det er ikke alle enkelthendelser som vi har det samme behovet for å forstå, og 2. når det skjer noe ekstremt, er det også flere ting som ligger bak, fordi det skal mer til for at noe ekstremt skal skje.)

De har pekt på faktorer. Hvem var han, hva stod han for, hva har han gitt uttrykk for offentlig? De har kalt ham kristenkonservativ, innvandringsfiendtlig, islamkritisk, nasjonalist, noe som høres ut som gode forklaringsmodeller, man vet jo hvordan de er – det hørtes også ut som gode forklaringsmodeller at det kunne være en islamist, med mørk hud og pussig aksent (man vet jo hvordan de er), som trakk en eller annen uforståelig linje mellom Afghanistan og norske politiske ungdommer. Det var det jeg trodde. Selvfølgelig er det det, trodde jeg. Og jeg er egentlig ganske avbalansert av meg.

Jeg gjør et lite tankesprang her, for jeg har i løpet av det siste døgnet tenkt ganske mye av det som er feil å tenke. Jeg tenkte det som stod over, at det måtte ha vært noe islamisme (men til mitt forsvar tenkte jeg ikke et øyeblikk på å legge skylda på religionen deres), jeg tenkte groteske vitser, jeg tenkte på å si noe klokt på twitter så folk skulle synes at jeg var klok, og da jeg stod opp i dag tidlig tenkte jeg noen korte sekunder på dødsstraff. Jeg har tenkt mye av det som er feil å tenke, noen av tingene blir man sosialt straffet for å tenke – men er det så rart at man tenker veldig mye rart, når det er noe som er så uforståelig? Adrenalinet spruter, tankene raser, og man har ingenting å gripe ordentlig tak i – så jeg ville ventet litt, jeg, før jeg kjeftet på noen for å ha sagt kjipe ting, vente til adrenalinet har brent seg ut, både hos dem, og meg.

Men tilbake til det uforståelige. Kan man forklare det med religion, fordi han var kristen, hvis han nå var det? Jeg kan ikke skjønne hvordan. Hvor mange religiøse mennesker er det i verden, hvor mange av dem blir mordere? Selv om religion skulle være et element, i hans personlige historie, den som ikke får plass i en tanke – må religion ha minimalt med forklaringskraft når man skal prøve å forstå, prøve å se det om har skjedd mot alt det man ellers vet om verden.

Kan det forklares med ideologi? Nei. Mange mennesker har en ideologi, osv. Kan det forklares med hverdagsrasisme? Nei. Samme hvor mye jeg skulle hatt noe på hverdagsrasistene, så er det for mange av dem, osv. Mange som sleiver med kjeften, så godt som ingen av dem myrder ungdommer. Danner det et bakteppe? Nja, kanskje. Men det danner i så fall et bakteppe for veldig mange, og så godt som ingen av dem osv.

Kan det forklares med ytterliggående holdninger, totalitære tanker, osv? Man begynner kanskje å nærme seg. Systematisk jævelskap, strategisk jævelskap, folkemord, politisk forfølgelse, kan forklares av sånne ting. Det kan kanskje også terror som fenomen. Men denne enkeltstående hendelsen, noen enkeltstående hendelse – nei ingenting er nok til å forklare det, det er alt for mange forklaringer, fler enn det får plass til i en tanke.

En annen måte å se det på er at det er alt for mange forklaringer som har noe for seg – alt. Alt, denne morderen var, alt, det han stod for, alle, som backet ham opp, alle, som evt. var sammen om selve terrordåden – det er så mange mulige forklaringer at det blir som et blankt lerret for nesten alle antipatier, nesten alt i samfunnet man er mot til vanlig, ja, det er de som legger skylda på innvandrerne også (hva nå de måtte ha med saken å gjøre), det er de som legger skylda på det politisk korrekte samfunnet, og alt kan antagelig begrunnet, og ingenting er nok til å forklare.

For det er uforståelig, og helt forståelig, det er umenneskelig – og det er kanskje allmennmenneskelig, eller kanskje er det bare jeg som er ute med mine egne antipatier på det der blanke lerretet? Det er et ord fra psykologien, dehumanisering, det er lettere å skade de vi ikke ser ansiktet på. Men det er verre, det er lettere å skade de vi ser bort fra ansiktet på. Det er to øyne, en nese, og en munn, men det er ikke helt et menneske. Jeg tror det også går inn i begrepet. Men jeg skal ikke påberope meg noen psykologisk autoritet, og ikke stå inne for at det jeg rasket sammen fra hukommelsen stemmer, annet enn én ting:

Da jeg først leste om Milgrameksperimentene i grunnfagsboka mi – om hva vi kan få oss til å gjøre mot hverandre – la jeg også merke til hvor få som i en separat undersøkelse erklærte at de kunne ha gått så langt som de over femti prosentene hos Milgram. Jeg la merke til det spriket. Mellom hvor mange som trodde de ville gjort det, og hvor mange som faktisk gjorde det, så stort sprik at jeg bare kom til én konklusjon: Vi er i stand til så mye mer enn vi aner. Det allmennmenneskelige. Viljen til å skade andre – kanskje ikke allmennmenneskelig i seg selv. Men at vi undervurderer viljen vår til det – veldig veldig utbredt.

Men jeg skal ikke påberope meg noen psykologisk autoritet, dette her er mer personlige refleksjoner: Jeg leste gjennom Hammurabis lover her om dagen. I sin tid var de en nyvinning for rettstanken. I våre dager virker det litt drøyt at hvis en mann bygger et hus, og det er en feil på det huset så det raser sammen, og mannen som bor i huset mister sin sønn, da skal sønnen til han som bygde det også dø. Det kan virke som forskjellige tider og forskjellige kulturer har forskjellige terskler for å ta menneskeliv. Men jeg har inntrykk av at terskelen går et sted for de aller aller fleste av oss.

– men det finnes flere kategorier over hvem og hva man kan skade. Og jeg innbiller meg: Det er mennesker (eller personer, borgere,) og dem skader man ikke. Det er ikke-mennesker (dyr, og hvem som helst som man ikke inkluderer i menneskeheten, det kan være alle utenfor gruppa eller nasjonen eller osv.), som man godt kan skade, hvis man absolutt er nødt. Og så er det fienden. Fienden er ikke et dyr. Man gjør ting mot fienden som man ikke ville gjort mot et dyr. Fienden er noe mindre enn et menneske, og det å skade ham eller henne er faktisk en god gjerning. (Og hvis fienden er en indre fiende og ikke en ytre har jeg følelsen av at det er en desto bedre gjerning, men det er basert på veldig løse observasjoner, og akkurat nå prøver jeg å finne ut hva jeg skal tenke, jeg går ikke tankene mine så godt etter i sømmene.)

Jeg snakket om empati i begynnelsen, og dette er empati snudd på hodet. Nettopp. Antipati. Jeg snakket om gruppetilhørighet, og dette er gruppetilhørighet på sitt verste. (Gruppetilhørighet på sitt beste har vi sett mange eksempler på i dag.)

Og det er allmennmenneskelig. Og vi undervurderer hvor mye vi har av det i oss.

Ville jeg trodd at jeg i fem sekunder skulle ønske meg dødsstraff?

Kanskje maler jeg bare på det samme lerretet? Men jeg lurer på om ikke fiendebilder i sin alminnelighet er en fellesfaktor for alle de andre forklaringene som har blitt trukket frem. Nettopp fordi de er så forbanna allmennmenneskelige. Men har alle som har fiendebilder da egentlig skylden? Nei, også fiendebildene må forsterkes av mange mange andre forhold, forsterket hinsides fatteevne. Hver gang noe som det her skjer.

Så det er uforståelig og skal være uforståelig. For vi kan ikke sette fingeren på en eneste årsak, uten å ta litt skyld av skuldrene til den faktiske gjerningsmannen. Og det er forståelig, og det skal være forståelig, for som jeg sa – jeg vil ikke leve i en verden hvor det kan være forståelig – men jeg lever i en verden hvor det skjer. Det skal være forståelig, for vi må ikke distansere oss helt for det, det må være langt langt unna hverdagen, men ikke så langt at vi slutter å tenke over implikasjonene av våre egne fiendebilder.

Si, hvis jeg hadde ønsket meg dødsstraff i for eksempel fem timer i stedet for fem sekunder, hvis jeg hadde pekt fingeren mot en eller annen gruppe mer enn bare i mine egne tanker, da ville jeg selvfølgelig ikke vært farlig for noen i verden. Men jeg ville følt meg bitte litte mindre akkurat nå. Og jeg vet ikke, jeg sitter her i en koselig liten hytte i Sverige på trygg avstand fra hele landet og aner ikke hva jeg skal tenke. Jeg har litt lyst til å føle meg større, jeg har lyst til å være stor sammen med andre.

Dessertrisotto med ingefærøl og mango

1,5 liter ingefærøl
2 mangoer
2 grønne epler
Jordbær
2 dl. risottoris
Litt olje
2 ss smør eller margarin

1. Skyll epler og mango godt, skrell dem, og ta vare på skallet. Kast mangostein og eplekjerner. Skjær fruktkjøttet, sammen med jordbærene, i passe store biter, som du setter til side.

2. Fres fruktskallet en liten stund i en stor kjele. Hell over ingefærøl og kok opp. Ta bort skummet på toppen når det koker, og fra tid til annen underveis. La det trekke i ca. 1 time

3. Når timen har gått, siler du ingefærølet, og kaster fruktskallet. Sett ingefærølet tilbake på plata, og hold det varmt. (Eller ta deg en pause og kok det opp igjen senere.)

4. Smelt smør eller margarin i en annen kjele. Ha i risen, og rør rundt til riskornene har blitt varme. Spe i med 1-2 øser ingefærøl, og rør rundt til væsken er absorbert. Gjenta med ikke for mye væske av gangen, til risen er passe myk (det bør være etter ca 8 dl. ingefærøl). Blir det for lite væske, kan du spe i med kokende vann.

5. Ta kjelen av platen, og la risen kjøle seg ned. Bland inn fruktbitene, og sett det i kjøleskapet. Serveres kaldt.

Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Og vi finner på så mye bullshitt for å late som at det ikke er sånn. Det fordunkler vi smerten med, og utvanner livet. Hverken smerten eller døden blir borte, men så har vi rotet bort den mulige meningen i det også.

Det er det som er problemet med “tenk positivt”. Ikke at Barbara Ehrenreich fikk noen dårlige og mildt sagt usmakelige råd da hun var syk, selv om det var ille nok, ikke at kriger har blitt startet og store ting kjørt i grøfta fordi negative stemmer ble hysjet ned eller frosset ut, ikke all den ringeakt den positive personlighet viser for all den rent faktiske lidelse – for jeg sier ikke her, dropp det positie, elsk det negative, jeg snakker hverken om nihilisme eller negasjon, man taper like mye på å avsverge det gode i livet i stedet.

Og det er masse ting i verden som bare er feil. Som er vondt, og fælt, og feil. Og som man viser en nesten unevnelig ringeakt for hvis man disiplinerer seg til å se på det som skjønnhetspletter i den beste av mulige verdener, og hvis vi bare tenker konstruktivt i stedet for å klage så kan vi skylle det bort med et smil og litt gode gjerninger.

Men den mest grunnleggende perversiteten å bannlyse tanken på det negative er at det negative vil fortsette å spille en rolle i livet ditt, og kanskje til og med en viktig rolle. Du blir ikke kvitt det. Du gjør det bare så dunkelt at det ikke en gang har kraft til å gi mening til det korte livet du nå en gang har. Du lar det vonde i livet råtne på rot. Kanskje merker du det ikke – det funker for deg – det driter jeg i – eller kanskje synes du at det fortsatt er noe som er galt? Du innbiller deg kanskje at du ikke har tenkt positivt nok? Hvis du bare utøver litt mer selvdisiplin, tenker du, kanskje.

Vekk med de negative tankene. Rens livet ditt for negative mennesker. Gi til en god sak, rop høyt om det som engasjerer deg, ta sjanser, angre ingenting, hopp i strikk, dra på ferie til ukomfortable steder med mennesker som er så snille og positive av seg at de oppfører seg autentisk noen dager bare for din skyld. Bullshitt! Om hundre år er du like dau som en dvask og halvråtten sild, og hvis noen binder en strikk til foten din og dytter deg utfor en klippe da, ja, da løsner resten av deg ved fotleddet og du blir en dvask liten pytt på bunnen av stupet.

Men kanskje er det også mening i bullshitt.

Vi skal alle dø, livet er fullt av smerte, og vi finner på noe utrolig masse bullshitt å fylle det med. Så egentlig burde all bullshiten møtes med samme åpne favn, den også, som smerten og døden. Man blir ikke kvitt det bare ved å stå opp med feil fot en dag, rekke tunge til verden og vise fingeren til menneskene, så man tror at man har skjønt noe særlig mer.

Så der går jeg jammen i grøfta jeg også, med denne hverken positive eller negative livsfilosofien jeg prøver å sette ord på, hvor man skal omfavne ting og rase mot dem og alt sammen gir mening – for jeg vet ikke hvor jeg skal sette grensene, og man kan for faen ikke omfavne alt, det blir jo som å omfavne ingenting, og ingenting er jo nettopp det tomme og dvaske som både smerten og døden tross alt er mye bedre enn.

Så jeg bullshiter ikke noe særlig mindre selv. Ikke hør på meg egentlig. Bare slutt å tenke positivt hele tiden, vær så snill, men ikke hør på meg noe mer enn det. Ikke ennå i hvert fall. Men når da? Er det sjansespillet verdt å vente på at jeg skal lete videre, lete, lete, lete! Kanskje dør jeg først. Jeg har toppen en femti-seksti år på meg. Og hva faen gjør vel det?

Martin stikker en blyant i rompa

En gang da jeg var liten hadde vi en flue i leiligheten vår. I begynnelsen syntes jeg den var plagsom med den surringen sin, men etter som dagene gikk ble jeg vant til den. Etter hvert lot jeg den sitte på hånden min og jeg matet den med sukker. Det var egentlig litt koselig å ha den der mens mamma var på jobb. Men fluer lever ikke noe særlig lenge, og en dag lå den på ryggen i vinduskarmen og surret ikke mer.

Jeg var enda mindre på denne tiden enn i den forrige historien fra da jeg var liten. Dette var mens jeg ennå gikk på barneskolen, i en klasse som sett med de fleste øyne var ganske rølpete – vi hadde skiftet lærer veldig ofte, hadde blitt splittet opp og satt sammen på nytt på et tidspunkt, og det var nok noen av ungene der som hadde sitt eget å slite med. Jeg hadde en slags rolle i denne klassen, og en slags tilhørighet, men det var konflikter også, sær og hissig som jeg var, uregjerlige som de andre var.

En stund etter at fluen min døde, kom det en annen flue inn i klasserommet, og jeg ble veldig begeistret. Jeg skulle fange den og ta den med hjem, og så ville jeg ha et husdyr igjen. Jeg prøvde å dra med meg hele klassen på dette. Nei, ikke slå den i hjel, hjelp meg å finne noe jeg kan ha den i. Det gikk flere timer og friminutter med dette. Til slutt fant jeg ut en plan, noe med å bruke en tom kartong etter skolemelken. Men akkurat da… var det noen som drepte flua til Martin. Jeg ble skikkelig forbanna, og ganske fortvilet, og jeg tror hverken de andre skjønte seg noe særlig på meg, eller jeg på dem, akkurat da.

En annen gang oppdaget jeg at det var ganske interessant om jeg prøve å lirke en blyant inn mellom stolsetet og baken min. Hvis jeg siktet den inn riktig fikk jeg den akkurat til å følge rompesprekken min, som riktignok ikke var så fremtredende siden jeg hadde buksene på, men kanskje var det nettopp det som var utfordringen? Jeg husker ikke helt. Jeg husker at jeg likte følelsen, men ikke på en seksuell måte, bare rent taktilt. Det var noe tilfredsstillende riktig med måten den passet inn på. Jeg satt oppslukt av den blyanten ganske lenge.

Men dette var også i klasserommet, og resten av dagen var det “Martin stikker en blyant i rompa si”. Jeg ble sinna, de andre lo, og så var det “Martin stikker en blyant i rompa si” en gang til. Jeg fikk dem ikke til å stoppe bare fordi jeg ble sint.

Jeg skjønte ikke helt hva som var så galt med å leke med den blyanten, bare at nå hadde de funnet på enda en ting å gjøre narr av meg for. Og hva var det de snakket om, jeg hadde ikke stukket den i rompa i det hele tatt. Jeg hadde ikke en gang tenkt på at det var akkurat rompa mi, det var bare et sted hvor det var interessant å ha den. Men selvfølgelig er det ikke så vanlig å utforske kroppen sin når man sitter med gruppearbeid på skolen, jeg har begynt å skjønne det etter hvert.

Jeg fikk en Aspergerdiagnose for noen uker siden, etter å ha gått med mistanken i noen år. Det er alle tingene med meg som jeg bare halvveis har vært oppmerksom på. Det er det hissige temperamentet, uroen når ting ikke går som planlagt, den motoriske småklossetheten og den eksentriske tankegangen, det er de sosiale ferdighetene og de små avvikene. Det er de påfallende motsetningene i personligheten min. Som at jeg er like pr-kåt som jeg er folkesky, som at jeg er språkmektig, men sliter med å kommunisere, at jeg er ressurssterk, men ikke klarer meg ordentlig i voksenlivet. Med en diagnose omkring seg henger det mye bedre sammen.

Jeg føler sterkt for å si at det bygger på et diagnostisk intervju, ikke en nevropsykologisk utredning, som ville gitt sikrere konklusjoner. Jeg føler symptomatisk nok sterkt for å si det fordi jeg synes det er tryggere når jeg tar forbehold. Det har med identitet å gjøre. Jeg vil ikke gjøre uberettiget krav på noen tilhørighet, om det nå er for at rett skal være rett, eller for at jeg har bommet på kodene ofte nok til å lære at tilhørighet ofte går sammen med det motsatte. Det nesten motsatte da, ikke akkurat avvisning heller, men en uklar følelse av å ha trengt seg inn på feil sted. Ikke akkurat utfrysning, men heller ikke å være ordentlig velkommen.

Har andre Aspergere vært gjennom strengere tester, tenker jeg, en overgangsrite jeg ikke skal komme her og påberope meg? Kanskje jeg skulle vente med å slå det ordentlig fast til jeg har kommet meg til en nevropsykolog? Kanskje det kan være helt andre grunner til at jeg opplever noen av de så Aspergertypiske tingene.

Men det er i hvert fall den lille gutten på begynnelsen av nittitallet. Han som vil ha husfluer med seg hjem og gjør rare ting med blyanter. Han stikker dem ikke akkurat inn i rompa, bare inn mellom rompa og setet, og han kan ikke skjønne hvorfor de sier at han stikker en blyant i rompa, for det er jo feil. Og han kan ikke skjønne hvorfor de ikke vil hjelpe ham med flueprosjektene. Så det er det, med de sosiale normene og hele den kollisjonen.

Det aller mest talende er likevel fascinasjonen min. At jeg kunne bli så oppslukt av taktiliteten i en blyant. Av repetisjonen, av presisjonen som måtte til for å finne det akkurat riktige sporet mellom buksa mi og skolepulten.

Det er den intense fascinasjonen. Det er den som er topografien i Martins verden, teksturen i de spesielle replikkene mine. Vridningen i verdensbildet mitt, i Martins verden.

Jeg tenker først og fremst med varme på den lille gutten, når jeg ser bøyd omkring seg selv med blyanten innunder rompa. Jeg ser for meg at han har de krokete bevegelsene, som pappaen min hadde og som jeg har arvet. (Det hender ennå man sier hans navn når det er meg man snakker til.)

Ja, jeg liker ham faktisk, sånn som han holder på. Jeg kunne hatt lyst til å rufse ham i håret. Men da ville nærheten gjort oss begge utilpass – heller en blyant i rompa enn en vennlig gest, vel, det var den gang, i dag ville jeg vel spent meg, men tatt det i mot med et smil. Jeg har bedre selvkontroll i dag, og en levemåte jeg kan forstå meg på, jeg har venner som jeg ikke slipper alt for nær, og jeg prøver å finne glede i alt det som blir for mye for meg.

Og jeg bruker fortsatt blyanten til rare ting. Mer verbalt nå enn taktilt, og tastatur mer enn blyant og papir. Men jeg tror det er mye av det samme. Mye av den samme fascinasjonen.

Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene -

Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene, om Thomas Olsen Myrbråten og fremveksten av hans verdensteori, og stikker innom Jernia på vei hjem, og ser geometriske former i hyllene i stedet for nyttegjenstander, former jeg kunne tenke meg å omgi meg med på grunn av deres rent språklige egenskaper –

– eller mer generelt, når jeg i det hele tatt stanser opp i lesingen av en forfatter som Thure Erik Lund for å tenke: Ja, men det er jo sånn det er –

– er det da jeg bør ta en pause, gå meg en tur, spise meg et knekkebrød, og prøve å roe ned knotten igjen?

Eller i hvert fall komme meg noe lynkjapt vekk fra Jernia?

Eller bør jeg tvert i mot intensivere lesingen og ta i mot det som kommer til meg, fordi det faktisk er sånn det er?

Han foretrekker å lytte

Han elsker språk han ikke forstår. Det er lyden av det han elsker. Så lenge han ikke skjønner ordene, kommer selve stemmen så mye klarere frem. Han liker kvinnestemmer og barnestemmer, han nyter stemmen til gamle mennesker og blir over seg av en klar mannsrøst; han skjelner de ulike stemmene fra hverandre når han står i et folksomt rom, har han på radioen slår han takten med pekefingeren mot høyttalermembranen. Men han må flytte mye rundt på seg, for snart så begynner han å lære de vanligste ordene. Det er språkinstinktet som slår inn. Det er menneskenes smålig produserte mening som trenger seg på. Derfor kan han nesten ikke høre stemmene lenger. Det er ikke så rart. Hvor ofte pleier kanskje du å se på armaturen i stedet for på tv-skjermen? Meningen trenger seg på, vi kan ikke hjelpe for det, vi lærer å lytte til meningen foran alt annet – til klamme og klossete menneskers små og halvprivate ytringer, rett fra den grå gugga de har oppi huet sitt. Heller ville han ha stukket hånda ned i underbuksene deres, om han måtte velge mellom det og å på høre alle meningene deres. Det ville være på samme måten, men i det minste kunne han vaske hendene etterpå. Om det så skulle være en ekstra varm og trykkende dag som gjør at de svetter enda mer nedentil, og om det var menn eller kvinner ville hatt lite å si, han tenner ikke seksuelt på noen av delene.

Merkelig oppførsel

Da jeg var yngre hendte det at jeg la meg ned på bakken eller på gulvet, fordi jeg syntes at det var en naturlig ting å gjøre, og fordi jeg hadde en litt klossete motorikk, så det var mer avslappende med den kroppen min når jeg ikke måtte tenke på å holde den oppreist. Da pleide de andre å stå i ring og dulte borti meg med føttene, de sparket ikke hardt, men såpass at det ble ubehagelig. Jeg syntes det var litt rart at de skulle holde på sånn, og spurte om hvorfor. Det jeg fikk til svar var at det var unormalt å ligge på gulvet. De ville oppdra meg.

I våre dager er den samme oppførselen noe man tar bilde av og legger ut på facebook.

Det sier noe om styrken i en trend, og hvor lite som skal til før rare ting blir akseptabelt, men det sier også noe om den viktige forskjellen mellom det som er påtatt rart, her leker vi bare surrealisme, og det som er rart sånn ufrivillig og helt av seg selv. Det påtatte er – tryggere, kanskje? Fordi det ikke er ekte galskap? Det er mindre av individets fingervisning til kollektivet (eller “tro at man er noe” som de kaller det)? Jeg vet ikke. Selvfølgelig er sosiale normer resultatet av kollektiv enighet. Det er det som gjør dem sosiale; det er det som gjør dem til normer.

For min egen del ble livet enklere da jeg omkring femtenårsalderen bestemte meg for å rendyrke min egen eksentrisitet, sånn at jeg ble mer påtatt rar, men i det minste på mine egne premisser.

Gyldensdals konversasjonsleksikon fra 1932

I familien har vi et papirleksikon fra 1932, som har fulgt med i bokhyllene gjennom noen generasjoner. Jeg er interessert i 1932. For noen dager siden var det noen småting jeg lurte på der.

Men det er vanskelig å komme til målet i et oppslagsverk, når det er så mange andre lokkende ord der, ord i en fet skrift som fanger blikket. Så før jeg fant ut det jeg ville – som jeg ikke husker en gang – fikk jeg blant annet vite hvorfor programmusikk heter programmusikk, noe jeg ikke en gang visste at jeg var nysgjerrig på.

(Det er fordi det følger med et programhefte som skal fortelle deg hva som skjer.)

Det er noe som er lettere med papirbøker (eller bøker, som det het i Gutenbergs dager). Man kan bla rundt i dem på måfå, med oppslagsverk er man nesten nødt – jo dårligere man kan alfabetet på rams, jo mer uventet kunnskap kan man få i fanget – det vet jeg ikke hvordan blir med elektronleksikoner . (Mon tro hvordan det var med papyrusruller?)

- leksikoner, sier du? Vet du ikke at det heter leksika?

Ikke på mitt språk, mitt eget private språk som heldigvis har så store likhetstrekk med norsk at jeg for det meste kan gjøre meg forstått.

- norsk, da, med andre ord.

Ja, egentlig, men jeg har gjort det til mitt. Gjør ikke alle egentlig det? Det synes jeg alle skulle gjøre.

Jeg har valgt meg ut noen språklige feil som jeg rett og slett skal insistere på. Jeg bøyer kompliment som et intetkjønnsord fordi jeg synes det høres bedre ut da. Det ansvaret synes jeg hviler på oss alle, å gjøre språket bedre. Jeg prøver å unngå greske og latinske flertallsendringer, og det er en annen av mine språklige ulydigheter.

Med sitt eget språk får man sin egen tankeverden også. Det gjelder egentlig fortsatt alle, men noen ganger kan språksprikene vokse seg større enn meg, synes jeg.

Det skorter på de heldige sammenfallene (hvor man alle snakker samme språk) og man strever. Man prøver på måfå, men holder ikke måfå på å gå av moten, eller i det minste forandre sin natur?

Jeg liker i hovedsak det moderne og måten vi flyter sammen på. Vi omformer hverandre, befester og forskanser oss i det å være offentlige, elektronikken har forandret måten jeg leser på, og er uunnværlig for måten jeg skriver på, men noen ganger synker vi sammen i vårt eget private, som en limefrukt noen har klemt ut safen på – i å være særegne på den måten som har blitt synonym med å ha et selv.

- da er det noe annet med 1932, og måten en redaksjon en gang vedtok at det var på i det året.

Kreativ på do

Det begynner å bli vanskelig å vite hvor man skal gå på do når man er ute og spiser. Eller rettere sagt, ikke om det er i blomsterpotta eller bak døren ute ved garderoben, men om det er damer eller herrer man har kommer til. Skiltene viser ikke lenger stiliserte figurer i skjørt eller bukse, og de færreste bruker noe så simpelt som det latinske alfabetet, nei, det skal være en opplevelse å tømme blæra i våre dager, og det skal begynne alt før du har fått opp smekken.

Et bilde av et menneske, det ser for så vidt ut som en mann, men du må se på damen på døra ved siden av for å være sikker på at det har noe med kjønn å gjøre, noe med do å gjøre, at du ikke ender opp i bøttekottet, som ærlig talt ikke egner seg noe særlig bedre enn det blomsterpotta ville ha gjort. Og det er bare den kjedelige sorten. På de virkelig moderne stedene må du løse en liten gåte. To dører, to klesplagg… Litt hjernetrim på fredagskvelden. Aha, det ene er en flosshatt. Hva det andre er vet da pokker, jeg har et mer presserende ærend.

Det ser ut til å bli stadig mer populært for alle som vil uttrykke spisestedets egenart.

Litt som jeg synes at ulike geografiske steder burde uttrykke sin egenart: “Farlig sving”-skiltene langs veien for eksempel. Er stedet kjent for sin flotte natur, burde man bruke prangende nasjonalmalerier som på en eller annen måte hadde en sving i seg, er det beryktet for hjemmebrenning burde det være en vitsetegning av noen som prøvde å sjangle hjem – ikke å forveksle med “kjør forsiktig, fylliker i veien”. Og apropos: “Barn leker” blir for enkelt. Nei, sett heller opp en rebus i tre deler: En baby, forsiden på et bestemt pornoblad, og det matematiske tegnet =. (Eller kanskje bare bokstaven R. Men da er vi tilbake til det latinske alfabetet igjen.) Da skal de få noe å tenke på.

Takk og lov at jeg ikke kjører. Det hender imidlertid at jeg tisser, så det med doskiltene ligger meg tettere innpå livet.

Jeg er en av de som sliter litt med sosiale koder. Det er derfor jeg blir stående og lure og gjette gåter, litt som bilistene ville blitt nødt til hvis de kom til et sted der skiltene ikke var standardiserte. – med litt mindre alvorlige konsekvenser for min del, men for de av oss som sliter med sosiale koder kan det være ille nok om vi ender opp på damedo – Men så gjør det ikke så fryktelig mye, det tar meg noen sekunder kanskje, det blir bare en av de små humpene i hverdagen.

Apropos, noen burde ta et av skiltene for fartshumper og bytte det ut med et fotografi av kvinnebryster. Det ville gjort kjøringen mer spennende, ville det ikke? I hvert fall mer original.

Og det er det med originalitet, at jeg får følelsen av at man skal være kreativ, original, uttrykke egenart – men det er omtrent like originalt som en fantasybok der det er alvene som har skjegg, en vampyrroman der vampyrene er ofre for rasisme, eller er vegetarianere med høy seksualmoral, eller en ny vits om engleskolen til prinsessa – alle skal være med, alle skal si sin mening, på sin egen måte –

Det er jo egentlig en helt vanlig greie. Originalitet er det knapt nok med uansett, det blir neppe noe verre med en farsott eller to. Tilhørighet er egentlig ganske ålreit, ære være oss mennesker som søker det.

Men jeg vet ikke, jeg føler meg litt surmaga i dag. Eller noe med magen i hvert fall. Det er kanskje derfor jeg er så ivrig på å få vite hvilken forbanna dør jeg skal gå inn.

Byggeplassen

Nå skal de bygge hus tvers over gata for oss. Det har noen ganske drastiske konsekvenser for utsikten. Det har vært en parkeringsplass der siden vi flyttet inn. I sjuogtjue år, siden jeg var en femåring som syntes at tekst-tv var fascinerende. Rundt plassen har det vært et gjerde, på innsiden en grønn lagerbygning med noen litt spesielle takvinduer. Jeg pleide å fantasere om dem ved kjøkkenbordet. Kjøkkenet vårt var større den gangen, før ombygningen, mens vi ennå måtte ut på gangen for å gå på do. Leiligheten vår er bygget om, vi har do inne, et mindre kjøkken der rommet mitt pleide å være, og soverom der kjøkkenet pleide å være. Lagerbygningen har vært mange ting siden den gang, bedriftslokaler, festlokaler, og nå er den tom. Men det er trærne jeg vil savne mest. De har stått der og luktet syriner i så mange år, og så er det det store treet på hjørnet, som jeg la spesielt merke til en dag for noen år siden, og som jeg skrev en liten tekst om den gang. I går ble det sagd ned

Jeg dro for gardinene mens de holdt på. Jeg ville ikke se på da det gikk over ende. Men da jeg dro dem fra igjen var det egentlig litt spennende. Plassen hadde åpnet seg noe veldig. Et mellomstadium. Et svært kort mellomstadium. Snart kommer heisekraner og bygningsarbeidere, stillaser, vegger, vinduer, og tak, og krangling, driting, puling, sløving i bare undertøyet – alt det klamme personlige man bare gjør innenfor de kubikkmetrene man anser som sine egne. Kanskje noe av det skjer akkurat der den stillferdige fuglen en gang satt i en tretopp.

Fra mitt eget vindu får jeg se at det vokser frem, skjelett, kjøtt, hud, og klær. Er ikke et nakent hus egentlig et like stort privilegium å få se som en naken kvinne? (Du kan godt bytte ut med mann, hvis du er blant de eksklusivt androfile av mine lesere, eller velge selv dersom begge deler skulle tiltale deg.) Klær skjuler en hemmelighet – gjør ikke beboere det samme? Gjør ikke gulvbelegg og tapet, møbler og veggdekorasjoner? Forskjellen måtte være at huset før det blir bebodd har en mangel på mening man ikke vil finne i menneskekroppen. Men jeg gleder meg til å få hele prosessen så tett innpå livet.

Egentlig er jeg ikke noe glad i forandring. Jeg mener, virkelig ikke. Jeg skyr det nærmest i klinisk grad. Men leve med det er jeg nødt til. Tilværelsen er i forandring – kroppen er i forandring – selve ideen liv er hverken mer eller mindre enn materie som forandrer seg –

Jeg må leve med det, og jeg har min tankekraft til å oppleve det annerledes. Det er et spørsmål om øvelse. Byggeplanene over gata er egentlig en fin anledning til å få seg litt øvelse i det.

Det fungerer å se tingene mer utenfra, og meg selv som en del av det som forandrer seg. Utsikten forandrer seg, kroppen min forandrer seg, Melkeveien og resten av universet forandrer seg også, hver ting i sin skala, hver ting på sitt vis. Og når jeg tenker på det sånn kan jeg noen ganger høre det knake i cellene mine. De deler og utfolder seg som en løpsk orkidé.

Jeg får en billedlig følelse av det også. Jeg ser meg selv som en klump av ulike livsepoker, på bakken utenfor vinduet mellom gravemaskiner og opprevne røtter, hvor nåtiden hele tiden bobler ut av meg innenfra og legger seg utenpå min form, på den måten stearin kan renne ned over lysestaken og størkne i lag som bevitner det gamle og det nye samtidig – som en anemone kanskje, i livet, hva nå fangarmene måtte symbolisere – men det mentale billedspråket mitt er ikke det avgjørende.

Det avgjørende er at jeg har fått små smilerynker rundt øynene, jeg har fått grå hårstrå i hodebunnen, og jeg har sett min egen far slutte å leve, og det er en livskraft å finne i alle disse forandringene. 40- 50- 60- og 70- årskroppen knaker på innsiden av meg. Jeg vokser i tid på samme måte som det gamle bjerketreet vokser i høyde, helt til jeg faller overende. Og huset vokser frem fra leirgrunnen og opp til sitt eget tak på samme måte som jorden går rundt solen, helt til noen finner på noe nytt å bygge.

Virkelighetsflukt

Du gjør frivillig
spranget fra
asken til ilden

gjenfødes til din store skrekk

rister fysikkens lover av vingene
legger ut fra kanten av høyborgen
stuper uti det med nebbet først

det er ikke den virkeligheten du flykter fra;
det er sammenstøtet i den andre enden

Enetale

Jeg liker lyden av min egen stemme
å kjenne den bakerst på tungen
nærheten når den brer seg opp
halsen og ut

Jeg liker lyden før den forlater kroppen
som uro i atmosfæren
forplanter seg, vokser vilt
i uttallige halvmørke øreganger, flere enn noe
menneske kan rå med

Men forstår du ikke, det er sånn det egentlig er!

Han fryktet at han en dag skulle komme over den ene innsikten, den ene detaljen, som kunne forklare alt, for han visste, og hadde sett det hos andre, at når forståelsen av hver enkelt ting først hadde begynt å rette seg mot det samme overgripende prinsipp, ville verden aldri mer kunne fremtre i sin egentlige skikkelse.

Hets mot andres overbevisning

I de fleste tilfeller bør både latterliggjøring og hets være ytringer folk står fritt til å komme med. Man kan likevel godt synes det er problematiske ytringer. Særlig når de retter seg mot folk eller grupper, men i noen grad også når det retter seg mot meninger, overbevisninger, og trosforestillinger.

Det er, for å ha nevnt det, en ganske alvorlig bakgrunn for at folk diskuterer dette nå for tiden. Brenning av koranen, opptøyene som kom etterpå, og menneskene som ble drept. Derfor kan man lett komme feil ut hvis man vil komme inn på bokbrenningsdelen av det, den er til sammenligning en bagatell. Det svir litt i halsen bare å nevne det i samme åndedrag som man snakker om mord. På den annen side er det i sånne situasjoner diskusjonen kommer opp. Offentlig bokbrenning vil i det minste etterlate et rom for å diskutere. De morderiske reaksjonene kan man enkelt og ensidig fordømme.

I en lengre diskusjon på twitter, som jeg først blandet meg inn i mot slutten, sa signaturen @abreFloken blant annet at han var opptatt av

”(…) 1) skille person/mening, 2) Lik beh. av alle tankesett.”
(Hele kvirrevitten og litt av sammenhengen rundt er her. Og denne andre kvirrevitten, som jeg ikke har sitert, vil nok utdype sammenhengen enda litt til.)

Begge deler er jeg i utgangspunktet enig i. Jeg lurer likevel på om det kan være litt mer komplisert.

Selv ikke i de mer avbalanserte samtalene, tror jeg sak og person er så adskilt som de kanskje burde være. Standpunkter og overbevisninger kan være nærliggende skillelinjer å trekke opp mellom både grupper og personer. På den måten gjør man meninger til en del av sin identitet. Man kan se eksempler i en god del diskusjoner, på det punktet hvor det slutter å handle om de mest fornuftige argumentene, og begynner å handle om de mest slagkraftige. Det gjelder å sette den andre siden på plass.

Dette vil kunne prege diskusjonene enten man synes at det skal det eller ikke. Men det er beklagelig at det er sånn, og det er verdt innsatsen om man får til å gjøre noe med det. Uenighet er ikke bare helt greit, det er ofte helt nødvendig.

Når argumentene blir mindre saklige, glir saksytringer enda lettere over i det personlige. Noen ganger er det ikke en gang helt urimelig. Latterliggjøring og hets vil for eksempel være rettet mot følelser, og de følelsene er sosiale mer enn de er saklige. Det rammer. Det er meningen at det skal ramme. Og det er ikke alltid så rart hvis man blir litt sur.

I noen situasjoner vil man også observere at noen kan rammes hardere enn andre. Eksisterende forhold kan spille inn: maktforhold, sosial anerkjennelse, historiske omstendigheter, omgangstonen i den senere tid. Én og samme ytring kan ha ganske ulike konsekvenser. Det blir mer uklart hva det vil si at man skal behandle alle likt.

Det er en ubestridelig rettighet å møte meninger med hets. Og det kan noen ganger være vanskelig å komme utenom. Et debattklima hvor man går på tærne for hverandre kan lett bli uheldig. Et debattklima hvor man er redd for sin egen sikkerhet, må betegnes som noe langt verre enn uheldig. Men for mye hets kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg om saken. Det kan ramme folk som ikke nødvendigvis har fortjent det, selv om det er lett å si at de ikke burde la seg berøre. Og det kan ha praktiske konsekvenser ved at det kan spille opp mot allerede eksisterende fordommer.

Jeg prøver personlig å holde meg til at hvis jeg ikke absolutt er nødt, så har jeg ingen gode grunner til å drive noe særlig med hets. Jeg har dessuten nevnt noen grunner til å la det være.