Undertekster og understrøm

Masteroppgaven min er ferdig. Jeg har en mastergrad i psykologi, faktisk. Og jeg må begynne å tenke på noe å jobbe med. Et prosjekt for neste år! Jeg skal få hjelp av NAV, men jeg har sikkert godt av å tenke gjennom det på egen hånd. En idé som har tatt form er at jeg har lyst til å synse ting om autisme. Kanskje til og med ha noen informerte meninger.

 

Jeg har jo alt snakket, tenkt og skrevet mye om meg selv og denne aspergerdiagnosen. Skrevet – ikke bare her i bloggen, hvor jeg ikke har skrevet noe som helst på lenge, men det går igjen i mange andre prosjekter også.

 

Jeg holder på med en diktsamling der jeg bruker kunnskap om autisme som startpunkt for å brette ut mine egne, særegne perspesjoner. Jeg har et romanutkast der hovedpersonen har milde autistiske trekk (og et navn som er kode for mitt eget).  Jeg blander meg ofte – på twitter, der blander jeg meg ofte inn når folk har samtaler om god og dårlig oppførsel. Når folk sier

 

STURLA STRÅMANN: Det-og-det kan da ikke være så vanskelig å skjønne,

 

da blander jeg meg ofte inn med at ting kan virke lettere enn de er. Hvis man tror at noe er lett, eller at det ikke trengs mer enn litt viljestyrke, betyr det bare at man har det man trenger av øvelse. Man kan det utenat. Man kan få det til uten å tenke. Eller rettere sagt: uten å merke at man tenker. Uten å merke hvor mye forskjellig man må få til å klaffe.

 

Det annerledes ut når man må legge arbeid i at det skal klaffe. Det ser i det minste annerledes ut innenfra.

 

Dessverre har jeg ikke helt fått til å formulere det der i twitterformat ennå, så det høres litt ofte ut som om jeg pirker, hakker, klager, eller sutrer. Det høres i hvert fall ut som det for meg; jeg er vel redd for at det skal høres sånn ut.

 

Noe av grunnen til at jeg har så mye å si om aspergerting, er jo at det interesserer meg. Jeg er veldig opptatt av det, en typisk autistisk fascinasjon. Men jeg tror også kanskje jeg har en slags nyttetanke med det…

 

Vent litt, det er noen som napper i skjortekragen min…

 

DISCLAIMERGNOMEN: Ja, det er meg, det. DISCLAIMERGNOMEN, den indre stemmen som skal ha deg til å gå tilbake på alt du sier, fordi du egentlig ikke har peiling på hva du snakker om. Og jeg må si det, Martin, at nå har du vært veldig påståelig her.

 

Å, har jeg det? Det beklager jeg veldig. Øh, øhm, øh, hvordan da egentlig?

 

DISCLAIMERGNOMEN: "Jeg tror også kanskje jeg har en slags nyttetanke med det!" Jeg tror kanskje ikke jeg har hørt noe så arrogant før.

 

Men jeg har jo prøvd… å pakke det inn… jeg har jo… jeg sa jo det med personlige motiver, og det selvironiske med at diagnosen min møter seg selv. Og med en gang jeg hadde nevnt ordet nytteverdi overlot jeg hele scenen til deg…

 

DISCLAIMERGNOMEN: Det ER IKKE GODT NOK! Å! for en oppblåst liten juksefallos du er! Noe så selvopptatt! Hva er det neste? At det kan ha noen samfunnsnytte med den gnuringen din om asperger? At det kan gagne flere enn deg og til nød kanskje også egoet ditt, Martin?

 

Vel… nå har det seg vel sånn at jeg i tillegg til Aspergers syndrom har en, ja faktisk: Mastergrad i psykologi. Med noen år fra profesjonsstudiet også. Og jeg har formidlingsevne, og en brukbar selvinnsikt, så ja, kanskje har jeg noe jeg kan, tør jeg si det, bidra med

 

– og jeg skjønner ikke ordentlig hvorfor Disclaimergnomen blandet seg inn, for jeg har ikke noen trang til beskjedenhet om dette. Det gjør meg ikke noe å si: Ja, jeg har en god formidlingsevne. Ja, jeg har en brukbar selvinnsikt. Ja, for egentlig er jeg ganske smart. Men så er det ikke det å vise frem evnene mine som gjør meg flau. Det har heller noe å gjøre med begrepene jeg blir nødt til å bruke.

 

Hvis jeg skal si noe om asperger generelt, liksom tale autismespekterets sak, da må jeg forholde meg til et stort omfang av terminologi. Et spesialisert begrepsapparat. Ikke bare om asperger, men om sosiale grupper i det hele tatt. Sosiale grupper og makt, om fordommer, stereotyper, om hindringer og tilrettelegging, om ulik virkelighetsoppfatning ut fra ulik sosial posisjon… og selv ved å være såpass vag har jeg skrevet mer enn jeg egentlig føler meg trygg med.

 

Alle disse begrepene har en historie. De har blitt utviklet og brukt i debatt. Ofte har selve betydningen av begrepet blitt diskutert. Viser ord som "diskriminering" eller "likestilling" til noe reelt, noe med logisk innhold, eller er det bare et retorisk grep for å oppnå posisjon? Hvordan man bruker ordet viser noe om hvilken side man står på. Det kan med andre ord lett oppfattes som umoralsk dersom man bruker begrepet feil. Da gjør man narr av motstanderens standpunkt, da holder man seg ikke til sak.

 

Tror jeg. Jeg vet ikke helt om det er sånn. Jeg vet bare at jeg i følge diagnosen min skal ha problemer med undertekst. At jeg ut fra erfaring har problemer med undertekst. At begreper som brukes mye i debatt, vil opparbeide seg en god del undertekst. Så jeg kan knytte den frykten min for begreper sammen med to andre ting jeg vet om: Frykten for å markere identitet, og frykten for å bli tillagt tanker.

 

Frykten for å markere identitet

Da jeg var liten likte jeg ikke å gå forbi en skolegård hvis jeg hadde sekk på ryggen.  Jeg var redd for at noen skulle stille meg spørsmål. Tro at jeg prøvde å late som om jeg gikk på den skolen, gi meg ut for å høre til blant de andre.

 

Dette er en greie med meg jeg har visst om lenge. Lenge før aspergerdiagnosen…. Og ikke bare sekk på ryggen. Det skjer også med mange andre – det jeg kan kalle identitetsmarkører i dag. Ta for eksempel musikk. Jeg klarer ikke, jeg klarer rett og slett ikke, å si høyt hva slags musikk jeg liker. (Bortsett fra klassisk, for det er liksom greit.) Jeg klarer ikke en gang å si navnet på grupper eller artister, fordi bare det å ha hørt om dem føles som en identitetsmarkør, og det vil være innbilsk å tro at samholdet rundt den musikken tilhører meg.

 

At jeg skjønte det tidlig betyr bare at jeg så noen fellestrekk, at alle situasjonene var like. Akkurat hva som var likt klarte jeg ikke å formulere. Det nærmeste jeg kom var å kalle det "redselen for at noen skal tro at jeg prøver å gi meg ut for å være noe jeg ikke er".

 

Nå om dagen korter jeg det ned til "redselen for å vise falske identitetsmarkører", sammen med en dæsj av "redselen for å bli konfrontert med utenforskap på grunn av undertekst jeg ikke helt forstår". Det er nok ikke noen særegen redsel for meg. Det er nok ikke en særegen autistisk redsel heller. Men det er noe som setter en del begrensninger for meg selv nå som jeg er eldre. Jeg tror faktisk mye av Disclaimergnomens vrede kommer derfra. At han innbiller seg at jeg er innbilsk, at det er grunnen til at han kjefter så fælt.

 

Når man bruker et begrep med undertekst, så markerer man også hvor man står. Hvilken såkalt leir man tilhører. Men har jeg rett til å høre til i noen leir?

 

Jeg slår opp noen av de begrepene jeg trenger på Wikipedia. Selv å skrive ordene i et søkefelt er vanskelig for meg.  Som om noen fulgte med over skulderen min. Heldigvis har autoutfylling gjort det lettere. Da må jeg ikke påkalle hele ordet. Det holder å skrive noen bokstaver, nervøst, og så håpe at søkemotoren slår inn i tide. For da er det liksom Wikipedia som påberoper seg kunnskapen om emnet, ikke jeg, og det er greit. Det klager ikke Disclaimergnomen på. Ikke skjønner jeg forskjellen, men jeg er glad til når han ikke klager.

 

Frykten for å bli tillagt tanker

Når man bruker et begrep med undertekst, vil mottageren anta at man mener mer enn det man strengt tatt sier. Det er vel selve definisjonen av undertekst. Folk kan altså komme til å tenke ting om meg. Det er jeg også redd for.

 

Da er det ikke så mye hva de tenker. De kan tenke godt eller vondt. Det er det at andre i det hele tatt har tanker om meg. Om hensiktene mine, om beveggrunnene mine, om hva jeg er laget av! Det gir meg en følelse av å gå i oppløsning. Som om de har kommet seg på innsiden av en uklar og sårbar hinne, den som holder tankene mine samlet inni hodet, og selvet mitt atskilt fra resten av verden.

 

Når jeg for eksempel krangler med folk, særlig med folk jeg ikke kjenner, kan jeg forestille meg at de slår seg til oppe i hodet mitt etterpå. Der sitter de og følger med på tankene mine, og protesterer hver gang jeg tenker noe hyggelig om meg selv. Det er som om de ler hånlig av det.

 

Forestillingen er bare en forestilling, men følelsesmessig er det som om de var i rommet.  En gang husker jeg at jeg gjemte meg under pleddet mitt. Da hadde minnet om en tidligere krangel kommet for nært, for tett, for… intimt...

 

Det går innafor intimsonene mine. Når jeg tror folk tenker noe om meg. En litt uggen form for å bli avkledd. (I motsetning til det å dele informasjon om meg selv. Akkurat det har jeg, som det fremgår av bloggen, lett for.)

 

Ok, så jeg innrømmer at det er verre når de tenker vondt. Særlig når det er sinne eller andre sterke følelser. Jeg sliter ekstra med å takle sterke følelser. Jeg liker det ikke når folk er sinte på meg (eller når jeg tror at de er det, eller tolker ett eller annet kroppsspråk som om de er det). Jeg liker i hvert fall ikke å vise sinne selv. DET er innafor intimsonene mine, det.

 

Men jeg vet at positiv oppmerksomhet også har gitt problemer. Jeg har jo mottatt ganske mye positiv oppmerksomhet! I forbindelse med de TV-greiene. En ting er at jeg slet med å bli kjent igjen – det er det nok mange som gjør – men jeg husker særlig noe som skjedde før jeg visste noe om det der. En god stund før jeg kom på TV. Antagelig dagen etter at jeg ble plukket ut. Jeg forestilte meg alle de menneskene, tusenvis av mennesker, som skulle begynne å tenke noe om meg, og jeg ble skikkelig redd en stund. Hvor skulle det bli plass til mine egne tanker om meg selv?

 

Når behersker man et begrep?

Jeg burde ha sagt mer om akkurat hvilke begreper det er jeg er så redd for. Jeg burde ha skrevet noe hvor jeg prøvde å bruke begrepene, og ikke bare pratet meg utenom dem. Men det tror jeg må bli til en annen gang. Det begynner å bli tydelig hva akkurat dette innlegget skal handle om.

 

DISCLAIMERGNOMEN: YESS! YESS! Åh! Martin! Nå er jeg fornøyd med deg. Jeg tror jeg har en liten disclaimerereksjon. Kan jeg få stikke den i øret ditt?

 

Hvor mange halvferdige innlegg har jeg ikke i bloggmappa mi hvor jeg begynner med å snakke meg frem til et eller annet begrepsapparat, men så kommer jeg ikke helt… dit? Det kan jeg naturligvis bare svare på selv – en del. Jeg har på en måte lært mye av å streve med dem. Jeg har lært meg å ikke se ned på Sturla Stråmann, fordi han ofte har brukbare innspill – selv som stråmann. Jeg har lært meg at jeg vet mindre enn jeg tror.

 

Det her er nok av det mer selvsentrerte jeg har skrevet på bloggen. Selv sammenlignet med alle innleggene om sexlivet mitt, og alle de andre aspergerinnleggene. En slags introspektiv skritt-for-skritt-rapport. Hvis du leseren henger med i det hele tatt, kan du ta det som eksempel på det som er vagt for meg. Det som er vagt, rotete. Det jeg ikke har tak på ennå, som jeg kanskje begynner å skimte.

 

Det jeg har kalt blindsoner tidligere, eller garnvaser. Der jeg ikke har funnet noen ende å nøste opp fra. Ennå.

 

En av de merkbare konsekvensene av å ha subtile vansker med helhet/del, figur/grunn.

 

Men jeg har flere eksempler på vaser jeg har nøstet opp i også. Hva det for eksempel vil si å sikte…

 

Det har vel vært bloggen min de siste åra, en øvelse i å skrive ut fra meg selv, bruke meg og mitt som drivkraften i en tekst. Ikke så mye det å skrive som selvutviklingsprosjekt… mer å gjøre selvutvikling til et skriveprosjekt. (Ikke helt sant, jeg har gjort det litt for personlig nytte også.)

 

Om jeg vil gjøre noe av… upersonlig nytte? Mer allmenn nytte? så kommer jeg alt et stykke på vei med denne besnærende navlebeskuelsen. Sette ord på, skildre tankeprosesser, mestringsteknikker, og ikke minst å skildre erfaringer. Gjøre min egen, bestemte annerledeshet til en ting andre folk kan forstå, kanskje utvide normalitetsbegrepet litt på den måten. Dette har jeg jo snakket om før…

 

Men jeg kunne nok tenke meg å ha informerte meninger om ting. Om ikke for å tale saker, så fordi jeg har brukt de siste tolv åra! på å prøve å informere meg om ting. Jeg har vært student like lenge som jeg var skoleelev. Jeg kunne hatt en slags andre russefeiring, hvis det fantes opplegg for noe sånt. Så… jeg kan jo faktisk en god del. Og særlig der jeg begynte dette innlegget, med sosiale grupper og makt. Gjennom mye av studiet er det jo sånt jeg har interessert meg for.

 

Om jeg bare hadde mot til å gjøre nytte av kunnskapen. Eller mot? Det kan jo hende at Disclaimergnomen har et poeng. Kanskje de begrepene jeg ikke føler meg trygg på… er de begrepene jeg har en anelse om at jeg ikke behersker…

 

Hvor mye informasjon trenger før man behersker et begrep? Det kan være et spørsmål å hente ut av dette rotet. Hvor mye informasjon, og hvordan finner man den? Leser man alt man kommer over, eller finnes det en målrettet måte å peile seg inn på? Hvordan skiller man… figur fra grunn?

 

Kanskje det ikke står på underteksten, så mye som på begrepenes historie. Det som er skrevet, sagt, diskutert tidligere. Kanskje det står på å finne de riktige kildene, dette her som andre vet, men ikke jeg…

Meldeplikt

Siden bloggen før sommeren kunne ligne litt på dagbok, har jeg følelsen av en slags meldeplikt – hvor har det blitt av deg Martin, hvorfor skriver du ikke?

Men jeg ville egentlig ikke gjøre bloggen til en dagbok. Jeg tenkte ikke at den skulle handle om meg. Når jeg ser tilbake på det første jeg noen gang skrev i en blogg, den første bloggen som het Ting jeg er interessert i, på Nettavisens sider med deres støtte

– det første innlegget hadde 10000 treff, men etterpå dalte det ganske fort, og Nettavisen og jeg glemte hverandre. Kanskje fordi jeg ikke skrev noe særlig om meg selv. Jeg skrev ikke i rolle. Jeg skrev ikke ut en gjenoppvekking av den der gode Tufte-følelsen.

Ja, for det var på den tiden, midt på totusentallet, da alle trodde jeg var noe, og jeg trodde jeg var noe annet. Ingen av oss hadde vel helt rett.

 

Eller kanskje jeg bare ikke skrev bra nok. Jeg får til mye nå som jeg har lært siden da. Blant annet at jeg ikke kan dele av mine kloke tanker, i leksikonformat, smått, smart, og kryssreferert.

 

Jeg har lært å skrive mindre korrekt, for når jeg prøver skriver jeg innviklet i stedet. Jeg har lært at mine kloke tanker er en tanker med kloke begrensninger, og at det er til begrensningene jeg må se når jeg vil skrive

 

– gåtefullt som det kan lyde, men jeg har skrevet så mye om det der ellers, jeg vil ikke la det avlede meg mer nå.

 

Jeg har lært mye om å skrive av å være personlig, mente jeg å si, og jeg har lært mye om å være personlig her på bloggen.

 

Det har kommet lite på bloggen i det siste fordi jeg har skrevet andre ting. Aller først og fremst på masteroppgaven, som endelig begynner å bli ferdig. Dikt – jeg lærte å skrive dikt sånn helt plutselig i fjor, og nå jobber jeg med å bearbeide et utvalg. Erotiske fortellinger, som jeg også har fått bedre tak på, når jeg forstår litt mer av seksualitet og begjær. Ingen som jeg tør publisere under eget navn ennå. Resonnerende tekster i lengre enn bloggformat.

 

Ideer å skrive om ligger i hodet mitt, men de er litt mange og ikke så klare, så jeg venter på et sted å begynne.

 

Mellom skriveøktene i dette innlegget har jeg forresten lest i selvbiografien til Mark Twain. Der skriver han mye om det å skrive selvbiografi. Han hadde prøvd i tredve år å få ned en på papiret, før han endelig fant en metode som fungerte, diktat til en stenograf, og en ikke-lineær, innfallsstyrt oppbygging. En dagbok og en historiebok i ett, som han sier, hvor tingene som opptar ham i skrivende stund vekker tilbakeblikk og lar ham skildre dem med livskraft.

 

Det minner meg om den tiden midt på totusentallet, da det var mange som trodde noe om hvem jeg var, og da jeg ville skrive en katalog over alle mine kloke tanker. På en måte så jeg kanskje på det som et dagboksprosjekt. Over tanker, ikke livshendelser, og med skarpe, diskusjonsvennlige konklusjoner.

 

Jeg ville lede leserne rundt i hodet mitt, kanskje like mye av ensomhet som av noe annet.

 

I dag får livshendelsene større plass, men jeg prøver likevel ofte å bruke dem som utgangspunkt. Jeg vil fortsatt ha folk til å gløtte inn i hodet mitt. Men jeg skriver mot et annet mål, et som passer tankestilen min bedre. Jeg har godtatt at jeg ikke har så mange svar. Det er for mye jeg misforstår eller ikke forstår overhodet. Jeg ønsker heller å gi en litt fastere form til mine egen, ganske dype forvirring.

Riktig tempo

Erotikkprosjektet måtte bremses litt. All tankevirksomheten før påske, all selvransakelsen. Det tok meg ut av den behagelige, autistiske rytmen, det "innholdsløse, forutsigbare livet" jeg har skrytt på meg det siste året. Nå kommer jeg vel ikke utenom det, at flere elementer inn i livet betyr mindre forutsigbarhet også.

Jeg kan ikke pakke meg så godt inn som før hvis jeg skal prøve meg på et mer erotisk liv.

Men en viss rytme må jeg ha. Før påske – nå husker jeg ikke helt en gang, annet enn at tankene spriket, ansiktet glødet, og selvet begynte å tyte ut av porene. Det siste skjer jo ikke, men jeg får følelsen av det noen ganger, når hjernen kjører seg varm.

Alle hjerner har et favorittempo. Eller kall det sinnssystemer, for det dreier seg om mer enn hjernen. Disse tingene skjer også i ryggraden, i hormonkjertlene, i blodårene og i huden. Hele kroppen omsetter og utveksler informasjon, hjernen ligger i midten, men den duger ikke til mye alene. Og jo høyere tempo, jo mer merker vi til kroppen

Vi liker litt tempo. Vi liker litt kroppslig uro, vi liker når sansene skjerpes. Noen liker mer tempo også, tersklene varierer veldig mellom folk. Og fra dag til dag for den enkelte... Noen ganger får vi blodet i gang av en spennende film, eller en flørt. Noen ganger går vi i fornøyelsesparken og kjører loop. Noen ganger hopper vi ut av et fly, og satser livet på at fallskjermen virker.

Det går mye ut på ett, reaksjonene er de samme, det er tersklene som varierer.

Selv får jeg nok tempo av å sitte på i åpen bil. Uten tak til å stanse vinden, uten vegger til å skjerme sidesynet. Jeg må knipe sammen øynene først, dekke til ansiktet, få pusten under kontroll. Så blir det behagelig etterhvert. Sanselig. Som når man ligger lys våken etter en god døs.

Skulle jeg tatt loopen ville det blitt alt for mye. Selv pariserhjulet kan bli for mye noen ganger. Da kjenner jeg ikke spenning, stimulanse, jeg kjenner bare at det gnisser, det surkler og syder. Ikke behagelig rytme, men utakt.

Erotikken ligger vel på det samme vippepunktet, toppen av den samme kurven? Er det ikke best rett før det blir for mye? Muskelgruppene klare til å reagere på sekundet. Sansene strutter av mottagelighet. Hele kroppen omsetter og utveksler informasjon. Og da mener jeg ikke bare akten, erotikken begynner jo lenge før det. Jeg mener ikke en gang bare flørten, eller i det hele tatt noe som har med mennesker å gjøre.

Selve tilværelsen treffer av og til det punktet, legger seg så tett inntil at det vipper på kanten av ubehag, men foreløpig kjennes det veldig, veldig bra.

En sånn flørt, en flørt med tilværelsen, trenger ikke ha noe seksuelt i seg, men det kan lett gli over i hverandre. Man kan få blodtilførsel til strategiske kroppsdeler bare av ren begeistring. Man kan forelske seg i hele livet som når man tenner på et annet menneske.

Vi skal kanskje ikke snakke om erotikken som en egen form for stimulans. Den er heller en egenskap ved andre former for stimulans. Den dominerer kanskje ved visse ord, skildringer og fantasier, berøring. Men den henger over, som en stemning, alle de stundene når sansningen blir sterkt personlig. Kanskje man kunne si privat.

Nå har jeg brukt så mange ord på denne ikke helt seksuelle formen for erotikk... De fire siste avsnittene sier jo nesten det samme. De handler, tror jeg, om en del av den seksuelle viljen, om å forstå hva jeg er satt sammen av – en forutsetning, som jeg har skrevet mye om – for å handle.

Så hva kan jeg lære? At det jeg vil, erotisk, hører hjemme i en sammenheng. At det ideelle treffet begynner med å gå til helt andre former for stimulans. Skjønnhet, sansepirring, spenning. Altså skjønnhet: Gå en tur og se seg om, like gjerne i by som i natur, høre på fuglesang eller menneskemusikk... Sansepirring: Bade, sitte i sola og puste, ikke minst spise noe godt. Spenning kan det bli verre med, fordi jeg har såpass lav spenningsterskel... der andre vil ta loopen eller hoppe i strikk, klarer jeg med godt med å sitte i åpen bil...

Alt dette fantaserer jeg om som verdifullt i seg selv, eller som fint forspill, hvis man skulle ha lyst til å spille mer.

Og fra dette kan jeg igjen lære at

1: Det dreier om å dele, hele erotikken, fra fuglesang til utløsning, det dreier seg om å befinne seg sammen der det skjer noe godt. Resonans, kan man kanskje si, man går inn i en rytme hvor man forsterker hverandre

– og dette igjen betyr åpenhet, nærhet, kanskje varhet, en viss grad av et personlig forhold. Risikable ting for alle, med litt ekstra risiko på autismespekteret... der vippepunktet blir desto smalere... det er best rett før det blir alt for mye.

Så nærhet hører med, men hvordan rimer det med det at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste? Det kan ha en del å gjøre med graden av nærhet, at jeg vil stanse litt før vippepunktet... før jeg får ansvar for noen og de ansvar for meg, før små ting jeg sier får kraft til å såre, før jeg må gi avkall på noe av tiden jeg trenger for meg selv, og i tillegg... når jeg kommer for nær innpå noen kan jeg miste jeg dem helt av syne, jeg opplever så mange detaljer at jeg glemmer å tenke på selve personen.

Men snakker jeg nå om forsiktighet eller feighet?

Jeg har skrevet om det før, at jeg strever med å få ut ordene når jeg skal si at jeg ikke helst ikke vil ha noen kjæreste. Kanskje fordi det smaker litt feigt... eller urimelig... at nærhet hører med, men ikke lenger enn til hit. Som om man kan sette et punkt på en skala, når det for det første finnes mer en én skala og man for det andre ikke står stille, følelser passer ikke inn i aspergerformede bokser. Jeg ber om noe spesifikt og ubestemmelig på en gang, ber om noe og føler meg usikker på om jeg kan gi tilbake.

På den annen side setter alle mennesker grenser, særlig rundt det aller innerste. Og det eksisterer da virkelig en god del tilfeller av erotikk+godt-samvær-men-ikke-kjærestelighet. Såpass mange tilfeller at det har vokst frem et begrepsapparat for det, med ulike graderinger, ulike krysninger. (Blir det ufint å si hybridformer?)

Kanskje det smaker feigt eller urimelig ikke fordi jeg har grenser og setter dem, men fordi jeg ikke forstår meg nok på de grensene, og ikke kan uttrykke meg tydelig om dem.

Nå har jeg visst snakket meg tilbake til begynnelsen. Det første jeg må gjøre er å bli kjent med meg selv. Det spiller desto større rolle å kjenne meg selv når intimgrenser av natur svinger, når følelser av natur skifter, når man ikke kan se til den kulturelle kunnskapen om parforhold hvis man kommer i tvil.

Det andre jeg kan lære,

2: går også ut på at intensiteten veksler. Terskelen, tålegrensen, veksler. Og

jeg tok feil der oppe, erotikken ligger ikke bare i bristepunktet. Jeg har skrevet noen ord her flere ganger – rytme, tempo, takt. Forspill, resonans. Fuglesang... Det har noe med musikk å gjøre. Om jeg bare kunne noe særlig om musikkteori.

Erotikken består ikke bare av bristepunkter. Den har sine symmetrier og kontraster, sine nøye tilpassede dissonanser, sine hektiske og rolige partier. Etter en varm dag i en gedigen by, full av folk, nesten smertelig intenst, kan det være deilig å ta en kald dusj, ligge slapp på hotellrommet og kanskje døse av før man går ut og spiser middag. Lavpunktene kan være akkurat like sansepirrende.

Som en flørt – ett skritt frem, ett til siden, men med den gode rytmen under. Som et forspill, som selve akten, hver anledning har sin rytme. Sitt klimaks. Sin nødvendige hvileperiode. Som hverdagslivet.

Erotikk kan stå som modell for aspergerhåndtering, og omvendt. Håndtering av en hverdag der den samlede intensiteten bestemmer hvor godt man fungerer, og hvor godt man har det – eller det gjør den vel utenfor autismespekteret også, så dropp aspergerhåndtering. Det er rett og slett hverdagshåndtering.

Å kjenne igjen intensitet. Kjenne når den synker og stiger, kjenne igjen tegnene på for lite og for mye. Bli kjent med dårlige og gode rytmer, hvor mye livet får plass til når man finner en ålreit rytme. Selv angst, selv fortvilelse og forvirring kan man tåle med en ålreit rytme.

Det jeg ønsker meg kan kalles et overfladisk liv – men med rynker og folder som menneskehjernen, som ethvert terreng. Hele verdenskartet er en overflate, og se hvor mye det får plass til likevel.

Jeg har kommet frem til en regel for erotikkprosjektet. Jeg skal bare holde på med det når det er gøy. Det å ta sjanser skal kjennes spennende ut, ikke farlig. Å ikke vite hva slags respons jeg vil få skal gjøre meg opprømt, ikke trist. Det skal synes utenpå meg, det skal være lett for andre å svare avvisende... eller bekreftende...

Følelsen av å ha det gøy er et signal. Hjernen går i riktig tempo. Ikke overbelastet, men stimulert. Og i et sånt humør vil jeg takle situasjoner som oppstår, takle tabbene, gjøre det mindre flaut for meg og mindre vanskelig for andre, ikke være så redd for å kjenne meg malplassert.

For å kjenne den erotiske siden av meg malplassert... Det er der jeg kommer fra. Der jeg kom fra før jeg begynte å ta det opp, før erotikkprosjektet, at den erotiske siden av meg bare ikke passet inn. Den passet ikke inn i situasjonene, eller i bildet av meg selv, og bare å nevne det føltes som å prøve å presse noe malplassert inn i verden. Eller som om selvet begynte å tyte ut av porene.

Å skrive om det her på bloggen, for hele verden hvis verden vil, har gitt en rask tilvenning til å vise at det fins erotikk i meg. Hjernen min tåler mer. Den har funnet et nytt favorittempo, en mer solid rytme med større plass til både de ubehagelige og de gode tingene.

Pålandsvind, eller om å skape minner

Jeg har vel nevnt hytta mi på Mellbystrand tidligere. Et lite badeskur med soveplass, slengt ut mellom sanddynene et sted på svenskekysten, et stykke sør for Göteborg. Oldefaren min bygget den for noen-og-nitti år siden. Den var bestemoren min sin lenge, selv om det ble for ubekvemt for henne etterhvert som den ble eldre. Jeg overtok den da faren min døde, for noen år siden.

Jeg tar den opp på grunn av minner. Vi dro dit hver sommer i barndommen, og ungdommen, og jeg har ikke gått glipp av mange somre som voksen heller. Jeg pleier å drømme om stedet, selv om det alltid skjer pussige forandring i drømme. Én gang hadde de satt opp tribuner langs stranden, én gang siloer med olje.

En gang i blant kan jeg komme dit gjennom en hemmelig dør bakerst i lokalet til en restaurant  i Oslo.

Det har skjedd mye rart der. Det skjer mye rart med en i løpet av en tredve års tid, og når man gjør noe fast, distinkt noe, på en fast tid av året, da gir minnet et slags tverrsnitt av hvordan man har hatt det i livet.

Så minnene varierer, både gode og vonde minner der, men følelsene for stedet er nesten enslydende gode. Et sted å slappe av, sove når jeg vil, bade så lett som bare det, med snille naboer, en snill campingplass så nær at man lager kaffe og går på do der.

Rødgul sand, aldrende, avrundede sanddyner, som følger pålandsvinden i bølger innover fra Kattegat.

Psykologen Daniel Kahneman skriver om hvordan vi danner det helhetlige inntrykket av noe vondt eller godt vi har opplevd. Hvilke følelser sitter vi igjen med etter et smertefullt inngrep, eller en stort sett vellykket ferie?

Forskning på saken peker ut på to øyeblikk vi særlig biter oss merke i: 1) Det mest intense øyeblikket, hvor vi har det enten verst eller best, og 2) det øyeblikket da opplevelsen tar slutt.

Minnene om en fin ferie kan bli nesten ødelagt av den fæle krangelen på vei hjem. Det lyder jo kjent. Men han forteller også at minnet om et smertefullt inngrep, for eksempel å få en sonde opp i rumpa, blir formildet dersom smerten avtar gradvis i stedet for å slutte brått.

Såpass at folk har vist seg villige til å holde ut ekstra ubehag, over et lengre tidsrom, når de får en mer betryggende avslutning med på kjøpet.

Han skriver om dette i boka Thinking, Fast and Slow, som er en oppsummering, med litt mimring inniblant, av den forskningen han har jobbet med gjennom hele karrieren, der han sammen med Amos Tversky har stått i spissen for en kartlegging av ulike tankefeil og snarveier.

Blant annet det å foretrekker gode minner fremfor, ja til og med på bekostning av gode opplevelser.

Jeg vet ikke om jeg alltid følger Kahneman i bedømmelsen av hva som er snarveier, hva som er rasjonelle valg. Vel, det er det mange som ikke gjør, og mange legger mer arbeid i det enn meg. Forskning, teoretiske artikler, noen av dem har jeg lest.

Preferanse for minner, blir ikke det den enkeltes valg? Det gjelder jo egen velvære, så man svarer ikke til andre enn seg selv, og hvordan man selv helst vil ha det, subjektivt.

Det subjektive i oss, det som hører til inne i skallen, i nervesystemet og hormonapparatet, det ingen kan dele og ingen kan stille spørsmål ved, for når vi deler det har vi allerede oversatt det til en annen, mer allmenn form. Når det subjektive i oss møter minner, opplever det mer enn bare en fattig avspeiling.

Minner finner ikke en gang sted i fortiden. De har kanskje oppstått i fortiden, men hver gang vi husker dem, så husker vi dem NÅ. Alt det vi føler om dem, det føler vi NÅ.

Nå øser jeg litt av det personlige igjen, men denne gangen ikke om sex, i stedet om døden: Det å miste faren min, for noen år siden som nevnt, har gitt meg noen spesielle opplevelser av virkelighet og gjenspeilinger, av minner.

Jeg husker to dager etterpå, på vei fra huset hans og til hotellet jeg bodde på i byen der han døde, da lagde jeg meg et falskt minne bevisst. Jeg fantaserte ham frem, ved siden av meg, lettere enn vanlig til bens – vi småpratet, som vi ville gjort ellers, og jeg ser tilbake på det som en veldig fin tur.

Og når jeg fra tid til annen drømmer om ham, da bestemmer jeg meg for å ta det opp i hukommelsen som et gjensyn. Ikke noe av ham befinner seg faktisk i hodet mitt, alt sammen kommer fra meg, men likevel sitter det igjen som et høyoppløselig minne, en illusjon i rikelig detalj. Det tar jeg vare på; det velger jeg å ta vare på.

Der kommer kanskje rasjonaliteten inn? Man vet hva som et hva, hva man velger eller velger bort.

Preferansene kan skifte. Noen ganger har det en del å si hva man sitter igjen med, andre ganger vil man leve i det såkalte nuet. Ved å se på hvordan minner snekres, forstår jeg mer om begge sider av dette valget.

En god avslutning kan få det gode til å vare lengre. I en artikkel jeg akkurat leste, om tilfeldig sex, ble det lagt vekt på det å etterlate hverandre med minner. Det gikk ikke bare på selve akten, men på hvordan man behandlet hverandre etterpå. Altså avslutningen, som setter så sterkt preg på resten. Det kunne avgjøre om man våknet dagen etterpå i velvære eller angst og skam.

Da legger man vekt på verdien av minnesnekring, bør gjøre det. (Enda en ting lært om erotikk.)

En dårlig avslutning, på den annen side… Da får jeg et nytt lys på mine egne problemer, tidligere problemer, med det å få glede av gode opplevelser. Det skulle liksom så lite til før hele opplevelsen, til og med dagen, kjentes ødelagt...

Jeg pleide å se på gode opplevelser som et tungt og personlig ansvar, og på vonde følelser som et nederlag. Det ble om å gjøre at jeg skulle holde så lenge jeg kunne på gleden, så lenge jeg kunne skulle jeg holde først sinne, og senere i livet angst, på avstand. Med en viljesanstrengelse.

Som å holde pusten til det gjør så vondt at man ikke klarer mer, da stanser man stoppeklokka og gisper på refleks.

Jeg tror jeg kan ha rotet meg inn i et utrivelig, logisk hjørne der. Avslutningen av en god opplevelse ble definert som det øyeblikket da jeg til slutt måtte gi tapt for enten sinne eller angst. Så nesten hver eneste gode stund ble redusert. Jeg erfarte at de fleste gode ting nødvendigvis måtte slutte i smerte.

Det var ganske mye angst i livet mitt før. Og en del autistisk overbelastning, som når man ikke vet hva det er vil føles veldig veldig som det samme. Jeg fikk et overtak på det først for noen år siden, i løpet av en enda mer enn vanlig urolig periode; da trente jeg hardt på å la all angsten skylle over meg, i stedet for å slite med å holde den på avstand.

Fordi – bølgemetaforen antyder en annen ting med angst også, det skifter alltid i intensitet. Jo mer årvåkent jeg kjente etter da det kom, jo mer kjente jeg også da det trakk seg tilbake, og i dag er det nettopp det jeg har lært meg å forbinde med — ikke bare angst, men alle slags følelser når de blir for sterke.

Høres lett ut, ikke sant? Stemmer med psykologisk teori og erfaring gjør det også. Men gjennomføringen... Når man må holde ut det man nesten er reddest for av alt. For meg var det at jeg nesten snublet over beslutning, og så holdt jeg på den akkurat lenge nok til at det ble en vane. Så jeg sier slett ikke at det er noen enkel sak for andre, og jeg har ikke noe "bare gjør som meg" å komme med.

Men med Kahneman og ideen om minnesnekring kan jeg ihvertfall gjette meg til hva endringen betyr for mine egne forventninger, og minner. Det er ikke lenger hver gledesstund som finner sin avslutning i smerte. Nå er det nesten alltid de vonde stundene som går mot sin avløsning i lettelse.

Fra hytta på Mellbystrand husker jeg nesten bare gode følelser, selv om jeg vet at jeg også har et knippe ganske vonde minner. Sånn har det blitt av seg selv, men jeg ville også valgt det, på bekostning av andre goder.

Minner finner ikke bare sted i fortiden. De finner sted hver gang de blir husket, noen med større klarhet enn nåpunktet rundt omkring oss. Kanskje en illusjon… men så går nåpunktet også over i minnet, allerede mens du leser. Det nye minnet legger seg side om side med det gamle.

Nå hører jeg selv at jeg begynner å snakke utydelig, så la meg avslutte med et litt besynderlig minne fra Mellbystrand.

Jeg husker ikke akkurat hvilket år. I ungdomstiden, det vet jeg. Kanskje femten eller seksten. Eller kanskje det var senere og jeg blander med et annet minne, en annen gang jeg var der og en runde Civilization ventet på meg hjemme. Da tenkte jeg på strategier for å ta over verden, og hvor mange båter jeg måtte ha til en vellykket invasjon av det andre, store kontinentet, der zuluene hadde makten. Og jeg tenkte det på den samme stien mellom sanddynene som dette andre minnet jeg har om hukommelse.

Jeg må ha vært litt eldre.

Minnet handler om at jeg stopper opp, på stien mellom campingplassen og hytta. Det skumrer. Jeg ser på et blinkende lys, det ligger en militær flystripe der et sted. Jeg lukter Mellbystrand har pålandsvinden på huden, og tenker at dette er et øyeblikk jeg kommer til å huske.

Om noen dager kommer jeg til å sitte hjemme og tenke på dette, tenkte jeg (eller tenker jeg meg at jeg tenkte). Da kommer nuet ikke lenger til å være Mellbystrand. Jeg kommer ikke til å være på Mellbystrand. Her jeg går nå virker det som om jeg aldri har befunnet noe annet sted. Hjemme hører bare til mellom minner, noe utenfor både tid og rom. Men i så fall kommer også Mellbystrand om noen dager til å slutte å eksistere, for alt jeg vet.

Og Mellbystrand har gått mange ganger inn og ut av horisonten min siden den gang, men det lille øyeblikket, på en måte eksisterer det fremdeles. Jeg har det mye klarere i minnet enn for eksempel middagen jeg spiste på søndag (pasta med skinke og soppstuing). Det står på en måte en Martin der, og han titter fremdeles på et blinkende lys, for jeg kan ikke helt huske at jeg gikk videre.

Jeg husker jo ikke årstallet en gang, jeg kan ha vært femten eller tjuefem. Oppslukt av eller likegyldig til Civilization. Minnet begynner med, slutter med, og omfatter bare lyset, det blinkende lyset og den ene tankerekken.

Det har nok begynt å mørkne, men stjernene har ikke kommet frem. Det er en svak vind, ikke kald, men kjøligere enn om dagen. Jeg går ut fra at varsellyset må ha slukket, og at jeg må ha kommet meg videre, bort på campingen eller tilbake til hytta. Mye tyder på at jeg befinner meg et annet sted her og nå, så jeg får vel nesten gå ut fra det, men for øyeblikket kjenner jeg at pålandsvinden stryker forbi, jeg blir kaldere på underarmene og på kinnet.

Jeg tror jeg vet hva tiltrekning er

Jeg visste ikke at jeg fortsatt hadde så store ukjente områder igjen inni meg. Jeg har hatt innovertitting som hobby siden — årtusenskiftet, eller litt før, begynte på psykologi for at innsatsen skulle komme flere enn meg til nytte, snakker veldig gjerne om meg selv i godt lag. Navlebeskuende, men kanskje på en allmenngyldig måte. Og jeg har jo fått oversikt over den uoversiktlige delen, i små porsjoner, vips så kan jeg tegne, eller skrive dikt, og vips så forstår jeg meg på biljard.

 

Men erotikken, den tar det lengre tid med. Forrige uke kommet et stykke på vei, tror jeg, denne uka har jeg kjent meg helt i villrede. Mer i villrede enn på lenge. Hvordan skal jeg beskrive det? Omtumlet, desorientert, asosial, nesten fysisk svimmel, omgitt av spørsmål som jager hverandre, dynget ned av halvveissvar, tankerekker som begynner som tilløp og så blir der.

 

Dette var normaltilstanden min en gang i tiden, og da likte jeg det ikke noe særlig. Sånn som nå har det en slags fascinasjon i seg selv. Og jeg tror at det fører noen vei nå, det gjorde det ikke før.

 

Selv i forvirringstilstanden legger jeg merke til informasjon, har en følelse for hva som kan få meg litt videre.

 

Forvirringen la seg litt i går, og et par nye ting gikk opp for meg:

• Erotikkens krummelurer lar seg ikke fullt så lett håndtere som jeg hadde tenkt meg. Den har en mellommenneskelig side, og det mellommenneskelige er ikke noe man håndterer. Ikke noe man styrer med og ordner opp i alene. Det kommer alltid an på den andre også.

Ikke at jeg ikke visste dette, men jeg så kanskje ikke helt klart for meg konsekvensen, at livet VIL bli mer komplisert med erotikk inne i bildet enn uten, selv om jeg skulle holde meg til de minst kompliserte måtene å gjøre det på. Og dessuten — vil jeg det? Det er vel for den mellommenneskelige siden, nødvendigvis, at jeg ønsker meg et sånt sexliv som involverer flere enn bare meg selv.

 

Den står i hvert fall som et av de fire punktene i forrige innlegg. Og mens jeg snakker om forrige innlegg, 

• tilfeldig sex, nå tror jeg endelig jeg har klart å plassere det som fantasi.

Jeg la det jo inn under det narrative, og jeg tror nettopp det har ligget der, i hodet mitt, ikke som et allment behov, men som et bestemt scenario. Ville fortsatt vært hyggelig om omtrent det jeg så for meg skjedde, men det er nok ikke hovedønsket mitt. Ikke den viljen som jeg har prøvd hele veien å definere. Tvert i mot. Når jeg får dette i hjørnet for fantasi, da kjenner jeg at resten av landskapet klarner enda litt mer opp.

 

Faktisk er det ikke så forvirrende mer med alle disse navnene på ting, alle disse ordningene, som ligger mellom punktene bare-meg-selv og etablert-og-definert-forhold. Jeg forstår mer at tingene glir over i hverandre. At det uansett vil ha med seg komplikasjoner, og komme inn under det mellommenneskelige, og at man må finne ut av det på nytt, gang for gang.

 

— at jeg med asperger eller ikke stiller på linje med alle andre der.

 

Men jeg har først og fremst forstått en ting om tiltrekning, om ulik smak. Jeg leste noe på nettet, om noen som foretrakk én egenskap i en mann framfor en annen, og jeg koblet det med hun i forrige uke, som kom frem til at jeg ikke var hennes type, fysisk. Hva skrev jeg om det igjen, at jeg regner med at jeg er noens type, fysisk?

 

Det hender jo jeg ser folk hånd i hånd med andre som ligner på meg.

 

Jeg følger denne tanken nå, skritt for skritt, fordi det stod så tydelig for meg i går: 1) Det som gjør meg ikke-så-interessant i noens øyne, kan være nettopp det samme som gjør meg tiltrekkende for andre. 2) Derfor trenger jeg ikke være så veldig bekymret for hvordan jeg fremstår. De særtrekkene som kommer frem når jeg senker skuldrene kan like gjerne tale til min fordel som motsatt. 3) Antagelig er jeg selv mest interessert i de som interesserer seg for sånne som meg. Ikke bare fordi det gir meg sjansen til senke skuldrene mer; også fordi særtrekkene mine og min egen smak henger sammen. Og da kommer jeg til punkt 4) jeg har en smak. Det er en slags oppdagelse.

 

Ikke å forstå det — selvfølgelig har jeg en smak — men det å kjenne det på kroppen! Det å kjenne forskjell på hvem jeg er tiltrukket av og ikke, det å vite hvordan tiltrekning kjennes ut i det hele tatt. Å kunne plukke ut den-og-den fornemmelsen når jeg tenker på noen og forstå at, å ja, det er det som er tiltrekning.

 

Alle fornemmelsene mine gled mer over i hverandre før. Jeg pleier å si at jeg ikke visst forskjell på om jeg var sulten, søvnig, eller svett. Alt kjentes likt ut. Det kan være en paradoksal konsekvens av at jeg mottar så mange inntrykk fra min egen kropp. Jeg klarer ikke holde alle fra hverandre. Når det gjelder fornemmelsen av å være seksuelt tiltrukket av noen, så ligner det veldig på

 

det å sette pris på noen uten at det er noe mer

det å lure på om noen andre er tiltrukket av meg
spenningen og nysgjerrigheten ved å finne det ut
risikoen for å ta seg dårlig ut
risikoen for å bli avvist
den autistiske uroen som kommer med for mange variabler
og først og fremst så kjennes alt dette veldig ut som angst.

 

Jeg har faktisk gått en god del ned i vekt i det siste. Det har nok noe å gjøre med at jeg trener, men det har også noe å gjøre med at jeg ikke like ofte forspiser meg som før. Jeg pleide å ha en del vondt i magen, kvalme, fordi det gikk litt for lang tid før jeg skjønte at jeg var mett, men nå klarer jeg å plukke ut metthetsfølelsen fra alle de andre følelsene.

 

Jeg begynner også å kunne plukke ut tiltrekningsfølelsen fra alle de andre følelsene, og det tror jeg nok jeg trenger hvis jeg skal prøve å finne rundt i dette uventet omfattende landskapet.