Dypere mening

TV2 har begynt å sende den amerikanske versjonen av TV-serien Life on Mars (om en politimann fra vår tid som blir utsatt for en trafikkulykke mens han hører på Life on Mars, havner i koma, og våkner opp i 1973). Jeg har ikke sett den, fordi jeg vil se andre sesong av originalen først, men jeg noterte meg, med et småurolig smil, at Programbladet fortalte at det i den nye versjonen var “lagt inn dypere mening og flere elementer av mystikk enn i den britiske utgaven”. Bildene det gir meg i hodet, er av en amerikansk TV-produsent med sigarettsneip og litt slitt skjorte som sitter med det britiske manuset på pulten og mumler for seg selv: “Hmm, ta ut litt Manchesterreferanser her, litt britisk aksent der, så legger vi til et element av mystikk eller to, og, hmm, jo, litt dypere mening her, her, og her. Yes! Dette blir bra.”

Vel, kanskje ikke, men når jeg leser at man har “lagt inn dypere mening” kommer jeg ikke utenom følelsen at det er en utilsiktet, vel, dypere mening, i den formuleringen. Kanskje på samme måte som at den samme artikkelen i Programbladet forteller at TV2 er “spent på mottagelsen av serien, fordi den til tider er litt komplisert.”

Og noen dager etter at jeg leste dette satt jeg på en benk i den lokale parken og overhørte en samtale mellom en mann og en kvinne som gikk forbi. Det hun sa var en så slående skarp (om enn ikke tilsiktet) observasjon at jeg skrev det ned, ordrett, på stedet. “Jeg har lagt inn sånne vanskelige ord, som jeg håper de spør meg om etterpå, for da kan jeg dem, ikke sant,” sa hun. Jeg tipper det gjaldt en eksamensinnlevering eller en masteroppgave eller noe sånt, men jeg kommer ikke utenom følelsen av at litt for mye vitenskapelig skriving har blitt til på samme måten, om ikke med den samme bevisstheten rundt det.

Begge disse observasjonene har jeg skrevet om som om de var symptomer på noe utover seg selv, og det tror jeg også de kan være. Uten å ville være for svovlisk i mine amatør-samtidsanalyser, ting var tross alt neppe så mye bedre før, vil jeg attpåtil antyde at de kanskje er symptomer på noe av det samme.

Bredde mot elite

Det er visst rektorvalg på Universitetet i Oslo i morgen. Og jeg burde vel strengt tatt ha fulgt bedre med på valgkampen. Men jeg har fått med meg såpass som at den store skillelinjen går mellom breddeforskning og eliteforskning. Noe som får meg til å lure på hvor det skal bli av det smale, upopulære, og kritiske.

(Egentlig er dette et av flere problemer med alle skillelinjer hvor man setter bredde opp mot elite.)