Pålandsvind, eller om å skape minner

Jeg har vel nevnt hytta mi på Mellbystrand tidligere. Et lite badeskur med soveplass, slengt ut mellom sanddynene et sted på svenskekysten, et stykke sør for Göteborg. Oldefaren min bygget den for noen-og-nitti år siden. Den var bestemoren min sin lenge, selv om det ble for ubekvemt for henne etterhvert som den ble eldre. Jeg overtok den da faren min døde, for noen år siden.

Jeg tar den opp på grunn av minner. Vi dro dit hver sommer i barndommen, og ungdommen, og jeg har ikke gått glipp av mange somre som voksen heller. Jeg pleier å drømme om stedet, selv om det alltid skjer pussige forandring i drømme. Én gang hadde de satt opp tribuner langs stranden, én gang siloer med olje.

En gang i blant kan jeg komme dit gjennom en hemmelig dør bakerst i lokalet til en restaurant  i Oslo.

Det har skjedd mye rart der. Det skjer mye rart med en i løpet av en tredve års tid, og når man gjør noe fast, distinkt noe, på en fast tid av året, da gir minnet et slags tverrsnitt av hvordan man har hatt det i livet.

Så minnene varierer, både gode og vonde minner der, men følelsene for stedet er nesten enslydende gode. Et sted å slappe av, sove når jeg vil, bade så lett som bare det, med snille naboer, en snill campingplass så nær at man lager kaffe og går på do der.

Rødgul sand, aldrende, avrundede sanddyner, som følger pålandsvinden i bølger innover fra Kattegat.

Psykologen Daniel Kahneman skriver om hvordan vi danner det helhetlige inntrykket av noe vondt eller godt vi har opplevd. Hvilke følelser sitter vi igjen med etter et smertefullt inngrep, eller en stort sett vellykket ferie?

Forskning på saken peker ut på to øyeblikk vi særlig biter oss merke i: 1) Det mest intense øyeblikket, hvor vi har det enten verst eller best, og 2) det øyeblikket da opplevelsen tar slutt.

Minnene om en fin ferie kan bli nesten ødelagt av den fæle krangelen på vei hjem. Det lyder jo kjent. Men han forteller også at minnet om et smertefullt inngrep, for eksempel å få en sonde opp i rumpa, blir formildet dersom smerten avtar gradvis i stedet for å slutte brått.

Såpass at folk har vist seg villige til å holde ut ekstra ubehag, over et lengre tidsrom, når de får en mer betryggende avslutning med på kjøpet.

Han skriver om dette i boka Thinking, Fast and Slow, som er en oppsummering, med litt mimring inniblant, av den forskningen han har jobbet med gjennom hele karrieren, der han sammen med Amos Tversky har stått i spissen for en kartlegging av ulike tankefeil og snarveier.

Blant annet det å foretrekker gode minner fremfor, ja til og med på bekostning av gode opplevelser.

Jeg vet ikke om jeg alltid følger Kahneman i bedømmelsen av hva som er snarveier, hva som er rasjonelle valg. Vel, det er det mange som ikke gjør, og mange legger mer arbeid i det enn meg. Forskning, teoretiske artikler, noen av dem har jeg lest.

Preferanse for minner, blir ikke det den enkeltes valg? Det gjelder jo egen velvære, så man svarer ikke til andre enn seg selv, og hvordan man selv helst vil ha det, subjektivt.

Det subjektive i oss, det som hører til inne i skallen, i nervesystemet og hormonapparatet, det ingen kan dele og ingen kan stille spørsmål ved, for når vi deler det har vi allerede oversatt det til en annen, mer allmenn form. Når det subjektive i oss møter minner, opplever det mer enn bare en fattig avspeiling.

Minner finner ikke en gang sted i fortiden. De har kanskje oppstått i fortiden, men hver gang vi husker dem, så husker vi dem NÅ. Alt det vi føler om dem, det føler vi NÅ.

Nå øser jeg litt av det personlige igjen, men denne gangen ikke om sex, i stedet om døden: Det å miste faren min, for noen år siden som nevnt, har gitt meg noen spesielle opplevelser av virkelighet og gjenspeilinger, av minner.

Jeg husker to dager etterpå, på vei fra huset hans og til hotellet jeg bodde på i byen der han døde, da lagde jeg meg et falskt minne bevisst. Jeg fantaserte ham frem, ved siden av meg, lettere enn vanlig til bens – vi småpratet, som vi ville gjort ellers, og jeg ser tilbake på det som en veldig fin tur.

Og når jeg fra tid til annen drømmer om ham, da bestemmer jeg meg for å ta det opp i hukommelsen som et gjensyn. Ikke noe av ham befinner seg faktisk i hodet mitt, alt sammen kommer fra meg, men likevel sitter det igjen som et høyoppløselig minne, en illusjon i rikelig detalj. Det tar jeg vare på; det velger jeg å ta vare på.

Der kommer kanskje rasjonaliteten inn? Man vet hva som et hva, hva man velger eller velger bort.

Preferansene kan skifte. Noen ganger har det en del å si hva man sitter igjen med, andre ganger vil man leve i det såkalte nuet. Ved å se på hvordan minner snekres, forstår jeg mer om begge sider av dette valget.

En god avslutning kan få det gode til å vare lengre. I en artikkel jeg akkurat leste, om tilfeldig sex, ble det lagt vekt på det å etterlate hverandre med minner. Det gikk ikke bare på selve akten, men på hvordan man behandlet hverandre etterpå. Altså avslutningen, som setter så sterkt preg på resten. Det kunne avgjøre om man våknet dagen etterpå i velvære eller angst og skam.

Da legger man vekt på verdien av minnesnekring, bør gjøre det. (Enda en ting lært om erotikk.)

En dårlig avslutning, på den annen side… Da får jeg et nytt lys på mine egne problemer, tidligere problemer, med det å få glede av gode opplevelser. Det skulle liksom så lite til før hele opplevelsen, til og med dagen, kjentes ødelagt...

Jeg pleide å se på gode opplevelser som et tungt og personlig ansvar, og på vonde følelser som et nederlag. Det ble om å gjøre at jeg skulle holde så lenge jeg kunne på gleden, så lenge jeg kunne skulle jeg holde først sinne, og senere i livet angst, på avstand. Med en viljesanstrengelse.

Som å holde pusten til det gjør så vondt at man ikke klarer mer, da stanser man stoppeklokka og gisper på refleks.

Jeg tror jeg kan ha rotet meg inn i et utrivelig, logisk hjørne der. Avslutningen av en god opplevelse ble definert som det øyeblikket da jeg til slutt måtte gi tapt for enten sinne eller angst. Så nesten hver eneste gode stund ble redusert. Jeg erfarte at de fleste gode ting nødvendigvis måtte slutte i smerte.

Det var ganske mye angst i livet mitt før. Og en del autistisk overbelastning, som når man ikke vet hva det er vil føles veldig veldig som det samme. Jeg fikk et overtak på det først for noen år siden, i løpet av en enda mer enn vanlig urolig periode; da trente jeg hardt på å la all angsten skylle over meg, i stedet for å slite med å holde den på avstand.

Fordi – bølgemetaforen antyder en annen ting med angst også, det skifter alltid i intensitet. Jo mer årvåkent jeg kjente etter da det kom, jo mer kjente jeg også da det trakk seg tilbake, og i dag er det nettopp det jeg har lært meg å forbinde med — ikke bare angst, men alle slags følelser når de blir for sterke.

Høres lett ut, ikke sant? Stemmer med psykologisk teori og erfaring gjør det også. Men gjennomføringen... Når man må holde ut det man nesten er reddest for av alt. For meg var det at jeg nesten snublet over beslutning, og så holdt jeg på den akkurat lenge nok til at det ble en vane. Så jeg sier slett ikke at det er noen enkel sak for andre, og jeg har ikke noe "bare gjør som meg" å komme med.

Men med Kahneman og ideen om minnesnekring kan jeg ihvertfall gjette meg til hva endringen betyr for mine egne forventninger, og minner. Det er ikke lenger hver gledesstund som finner sin avslutning i smerte. Nå er det nesten alltid de vonde stundene som går mot sin avløsning i lettelse.

Fra hytta på Mellbystrand husker jeg nesten bare gode følelser, selv om jeg vet at jeg også har et knippe ganske vonde minner. Sånn har det blitt av seg selv, men jeg ville også valgt det, på bekostning av andre goder.

Minner finner ikke bare sted i fortiden. De finner sted hver gang de blir husket, noen med større klarhet enn nåpunktet rundt omkring oss. Kanskje en illusjon… men så går nåpunktet også over i minnet, allerede mens du leser. Det nye minnet legger seg side om side med det gamle.

Nå hører jeg selv at jeg begynner å snakke utydelig, så la meg avslutte med et litt besynderlig minne fra Mellbystrand.

Jeg husker ikke akkurat hvilket år. I ungdomstiden, det vet jeg. Kanskje femten eller seksten. Eller kanskje det var senere og jeg blander med et annet minne, en annen gang jeg var der og en runde Civilization ventet på meg hjemme. Da tenkte jeg på strategier for å ta over verden, og hvor mange båter jeg måtte ha til en vellykket invasjon av det andre, store kontinentet, der zuluene hadde makten. Og jeg tenkte det på den samme stien mellom sanddynene som dette andre minnet jeg har om hukommelse.

Jeg må ha vært litt eldre.

Minnet handler om at jeg stopper opp, på stien mellom campingplassen og hytta. Det skumrer. Jeg ser på et blinkende lys, det ligger en militær flystripe der et sted. Jeg lukter Mellbystrand har pålandsvinden på huden, og tenker at dette er et øyeblikk jeg kommer til å huske.

Om noen dager kommer jeg til å sitte hjemme og tenke på dette, tenkte jeg (eller tenker jeg meg at jeg tenkte). Da kommer nuet ikke lenger til å være Mellbystrand. Jeg kommer ikke til å være på Mellbystrand. Her jeg går nå virker det som om jeg aldri har befunnet noe annet sted. Hjemme hører bare til mellom minner, noe utenfor både tid og rom. Men i så fall kommer også Mellbystrand om noen dager til å slutte å eksistere, for alt jeg vet.

Og Mellbystrand har gått mange ganger inn og ut av horisonten min siden den gang, men det lille øyeblikket, på en måte eksisterer det fremdeles. Jeg har det mye klarere i minnet enn for eksempel middagen jeg spiste på søndag (pasta med skinke og soppstuing). Det står på en måte en Martin der, og han titter fremdeles på et blinkende lys, for jeg kan ikke helt huske at jeg gikk videre.

Jeg husker jo ikke årstallet en gang, jeg kan ha vært femten eller tjuefem. Oppslukt av eller likegyldig til Civilization. Minnet begynner med, slutter med, og omfatter bare lyset, det blinkende lyset og den ene tankerekken.

Det har nok begynt å mørkne, men stjernene har ikke kommet frem. Det er en svak vind, ikke kald, men kjøligere enn om dagen. Jeg går ut fra at varsellyset må ha slukket, og at jeg må ha kommet meg videre, bort på campingen eller tilbake til hytta. Mye tyder på at jeg befinner meg et annet sted her og nå, så jeg får vel nesten gå ut fra det, men for øyeblikket kjenner jeg at pålandsvinden stryker forbi, jeg blir kaldere på underarmene og på kinnet.

Om farlige og onde ideer

Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé er essensielt ond? Jeg begynte med å ville spørre twitter om det, men twitter vet desverre ikke hva jeg har i hodet mitt alltid - hva jeg mener med essensielt ond, eller for den saks skyld med å teste ut.

Jeg driver og leser om psykologisk essensialisme om dagen. Det er en måte å strukturere kategorier på, der kunnskapen som hører til kategorien er organisert rundt en kjent eller ukjent essens, en uunnværlig, definerende egenskap, som har vidtrekkende konsekvenser. 

I en sånn kategori vil et gitt eksemplar alltid ha en innvendig, kanskje ukjent  egenskap som 1) gjør det til et klart og tydelig medlem av kategorien, med lite eller ingen rom for tvil, og som 2) har en markant innvirkning på en del ytre, synlige egenskaper ved eksemplaret.

Essensen i seg selv kan ikke nødvendigvis måles.

Som et eksempel på en essensiell egenskap kan man se på DNA. Mitt DNA gjør meg utvetydig til et menneske. Jeg eksisterer ikke i noen gråsone mellom for eksempel menneske og sjimpanse (selv om det kunne vært kos noen ganger å være en bonobo). 

Mitt DNA gjør det ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom livet med nøyaktig ti fingre og ti tær, og en del mentale egenskaper. Sannsynlig, men ikke nødvendig - man kan bli og bør selvfølgelig bli klassifisert som menneske med flere eller færre lemmer enn normalen, og med ganske avvikende mentale egenskaper. 

Det jeg får når mitt DNA blir satt sammen av to andre mennesker sitt, er et potensial, bare, for å utvikle slike typiske menneskelige/pattedyraktige/virveldyraktige/osv. egenskaper.

DNA kan måles - i dag, fordi vi kjenner til det. Men ennå i dag har vi vanskelig for å si akkurat hvordan et strekk med DNA fungerer, nøyaktig hvilke trinn som ligger mellom oppskriften på et bestemt protein og utviklingen av et organ eller en tanke. Før moderne tid visste vi ikke en gang såpass - før Watson og Crick, før Darwin, Mendel. Men vi visste likevel at det fantes artsgrenser, og at noe i oss mennesker gjorde at vi var og ble mennesker og ikke sjimpanser.

At en idé skulle være essensielt ond, betyr med andre ord ikke at ondskapen i den nødvendigvis kan identifiseres, langt mindre måles og bestemmes. Det betyr bare - om "bare" det kan kalles - at den har et potensial for å lede til grusomhet og ondskap. 

Hvis vi følger den ideen, eller stilltiende godtar at andre følger den, løper vi en vesentlig risiko for at det går helt galt med samfunnet vårt. Det trenger ikke å gå galt hver eneste gang, det trenger ikke en gang å skje ofte. At det er essensielt betyr bare at kimen til det alltid ligger der.

Kanskje pratet om essensialisme egentlig kommer helt på siden. Har ikke noe å si for spørsmålet mitt. Bytt ut "essensielt ond" med et ord du liker bedre.

"Farlig".

"Fører galt av sted".

"Roten til alt ondt".

Eller kanskje jeg kan kalle det for overhengende negative konsekvenser. Ikke garantert negative, men såpass overhengende at de gjør hele ideen til noe negativt. 

Jeg har hørt om flere sånne ideer. Ting som folk sier at

STURLA STRÅMANN: Nei vent nå litt, Martin. Hvem er nå egentlig denne Folk, som flyr rundt og proklamerer sannheter du kan være uenig i?

Greit, greit. Jeg har ved ulike anledninger hørt en viss stråmann si, Sturla, 

STURLA STRÅMANN: at den-og-den ideen må motkjempes og skrives inn i glemmeboken straks for at det ikke skal gå aldeles galt med samfunnet vårt.

Men hva slags ideer snakker du om? Husker du noen eksempler?

STURLA STRÅMANN: Nja, det har jo blitt en del det. Sosialisme. Kapitalisme. Navngitte religioner. Eller religion som sådan. Eller darwinisme, eller ateisme. Rasisme. Eller pengeøkonomi. Eller forbruksmentalitet. Eller miljøvern.

(og når jeg ser mine egne eksempler slår det meg hvor godt de speiler hverandre, så jeg lurer på om det egentlig er vanlig, at hvis noen først tror at én idé er essensielt ond, vil noen andre tro at den motsatte ideen er det - og en tredjepart vil kanskje tro at de to motsetningene egentlig uttrykker én og samme onde essens, og ta til orde for en tredje idé, som de to første i sin tur enes om at er essensielt ond?)

STURLA STRÅMANN: Nå ble jeg veldig forvirra, Martin, særlig siden alle de partene du nevnte der er meg. Kanskje lurt å se nærmere på det det en annen gang, og så holder du deg til å utdype spørsmålet ditt nå?

Du har helt rett. (Ser du det, Sturla? Jeg gjør ikke så mye narr av deg som før.) Det jeg egentlig lurte på var jo Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé har såpass overhengende negative konsekvenser? Og nå har jeg satt mer eller mindre fingeren på hva jeg mener med ideer, og med overhengende konsekvenser.

Men gudene må vite hva jeg mener med "å teste ut"...

STURLA STRÅMANN: Hvaffornoattehvasadu, Martin?

At jeg får ikke grep om denne siste delen av spørsmålet. Hverken akkurat hva jeg snakker om å teste eller hvorfor jeg egentlig har bruk for det. Det er jo ikke som at Folk ikke har argumenter for disse påstandene, det er bare jeg som ikke helt klarer å holde følge.

STURLA STRÅMANN: Nei, ikke DET. Jeg mener da du påkalte gudene. Vet du ikke at religion er farlig, fører galt avsted, og virkelig er roten til alt ondt?

Å. Så jeg avbryter deg når du prøver å komme med et eksempel på hvilke argumenter jeg tror at folk pleier å komme med.

STURLA STRÅMANN: Nemlig. For at religion og på en måte antirasjonelt så logikk sier at religiøse ledere følger man jo blindt + tredveårskrigen og korstogene og ellevte september, og HITLER trodde jo på VELDIG mye rart. Og attpåtil er bordbønn en form for barnemishandling.

Og det der, det skjønte jeg innmari lite av. Det overbeviste meg ikke helt om at selve ideen om overnaturlige makter innebærer noen overhengende fare for ondskap.

STURLA STRÅMANN: Men nå har du funnet deg en skikkelig stråmann, Martin. Altså, du vet. Selv til våre samtaler å være. Det er jo ingen som argumenterer så ubehjelpelig på ordentlig.

Vet du hva? Der lurer jeg på om du ikke satte fingeren din akkurat i midten av problemet mitt. Parodien der oppe skulle ikke illustrere argumentene som sådan, men tvert i mot min egen forvirring. Det blir for mye for meg å ta inn.

Hva vet vel jeg om tredveårskrigen eller hvor mye folk stoler på religiøse ledere! Jeg forstår ikke strukturen i argumentene, jeg har slett ikke noe grep om faktaene folk mater meg med, så da blir det seende ut som den lille parodien over.

Ja, faktisk, Sturla. Jeg har jo en tommelfingerregel om det. Når noen argumenter ser ut som den rene parodi, bør man vurdere i det lengste om man kanskje kan ha misforstått ett eller annet avgjørende.

Og hvordan skal jeg nå teste ut andres påstander når jeg ikke en gang har greie på dem selv...

Hvordan skal jeg finne - nei, hvor skal jeg lete, mener jeg - etter den talende og umiskjennelige forskjellen som skiller essensielt onde ideer fra ideer man ikke trenger å bekymre seg for. Når selve essensen er skjult, og konsekvensene av den kan ta så mange former! Hva skal jeg se etter i historiebøkene, i teoretiske analyser, i de enkeltstående eksempler?

Du, jeg vet ikke selv hva jeg har i hodet mitt alltid, heller. Etterhvert som jeg får satt ord på spørsmålet, kommer jeg i tvil om jeg ville ha forstått noe særlig av svaret. Jeg må nok tenke meg om på egenhånd. Få ryddet opp i hva stråmannen min egentlig mener, når det høres ut som han snakker som det der. Gi gjerne føde til de tankene, jeg vet ikke om jeg kan svare for meg bare...

Jeg tror jeg må skrive mer om det her en annen gang.

Målrettet handling

Å sikte seg inn på et mål er noe jeg alltid har trodd jeg har vært dårlig til. Når jeg prøver meg på biljard, for eksempel, eller som i en kort periode for noe år siden, fotball: Jeg har problemer med å treffe det jeg skal. Jeg forstår rett og slett ikke helt hva man gjør når man sikter.

Folk tror ikke helt på meg, og det har pleid å gjøre meg irritert. Hva vet de, liksom? Et av de svake punktene i livet mitt er jo nettopp det. En del ferdigheter jeg ikke er så god på, av den typen man ikke pleier å tenke på som ferdigheter. Det er jo sånt man bare kan. Og hvis man ikke kan det skjønner man ikke riktig hva som skjer, før man begynner å tenke over det.

Men i dag opplevde jeg noe. Jeg sto på kanten av fortauet, på vei hjem fra butikken, med inngangsdøren litt på skrått over veien for meg. Jeg måtte stoppe opp en stund, på grunn av en ryggende tauebil, men den kjørte til slutt sin vei. Jeg gikk skrått over veien og fulgte den samme rette linja helt frem til inngangsdøra. Merkelig nok endte jeg akkurat der jeg skulle. Ikke noen meter til høyre eller venstre for døra, ikke noen centimeter en gang. Jeg har det med det, vel, jeg og de fleste andre. Følger vi en rett linje, ender vi ofte der vi skal. Og merker vi at det bærer galt av sted er det bare å korrigere litt, så følger vi en kurve i stedet. Funker greit det også. Det er ikke første gang jeg forundrer meg over dette, at folk som regel går akkurat der de trenger å gå, for å komme dit de vil. Men denne gangen fulgte jeg tanken enda litt. Jeg stoppet opp en stund, med nøkkelen i hånda: Det er jo fordi vi kan bruke øynene våre. Og, som jeg utbrøt: ”Men jeg kan jo sikte!”

Så det er altså det man gjør når man sikter. Man bruker visuell informasjon til å bestemme retningen på en bevegelse. Så enkelt som det. Vanskeligere med fotball og biljard, selvfølgelig, der må beregningene gjøres ferdig før kula settes i bevegelse. Men de har visst rett, de som insisterer på at jeg kan sikte. Jeg gjør det jo hele tiden. Jeg må gi dem rett i at det er unødvendig å undervurdere seg selv.

Å vurdere sine egne ferdigheter går egentlig også på å sikte seg inn. Ikke gape over for mye, ikke gi seg for fort, men legge akkurat passe innsats i oppgaven. Det er vanskeligere enn å treffe en dør, men lettere enn å treffe med biljardkula, for i likhet med en som går over gata, og i motsetning til en kule i fart, er det mulig å korrigere kursen underveis. Som i dag, hvor jeg, vel, kan ha oppdaget noe nytt om meg selv.

Et merkelig minne

Noen i rommet tente en sigarett, røyken spredde seg utover, og det vekket et slags minne i meg. Jeg husket ikke så mye annet enn lukten. Jeg husket ikke når, knapt nok hvor, knapt nok hva som skjedde (annet enn at det kanskje var noe med et dataspill). Likevel var jeg sikker på at minnet var spesifikt minne. Av alle de titusener ganger jeg har kjent lukten av en sigarett var det akkurat denne hendelsen jeg vendte tilbake til i tankene. Ikke en generell følelse av sigarettrøyken og dens betydning i mitt liv, men et bestemt, episodisk minne. Men gir det i det hele tatt noen mening? Kan en episode kalles bestemt, hvis den ikke har bestemmende detaljer? Et slags tomrom, som bare finnes fordi noen peker på det. Hukommelse virket en liten stund absurd, virkeligheten i beste fall tvilsom, men det varte ikke lenge. Refleksjonene sitter igjen, men selve følelsen tilhører, som så mye annet, forglemmelsen.

Fanget av situasjonen

De som har greie på det, forteller at hukommelsen blir påvirket av hvor vi er. Jeg husker et morsomt lite forsøk som jeg leste om allerede på grunnfag, hvor deltagerne skulle ta på seg dykkerdrakt, hoppe uti et basseng, og pugge ett eller annet. Ved senere testing klarte de seg bedre tilbake i bassenget, enn på tørt land. Hukommelsen er bygget opp som et nettverk av assosiasjoner: En ting minner oss på en annen, som bringer oss til en tredje. Skal man lære seg noe, trenger man gode knagger å feste det til, og i omgivelser og situasjoner er det rikelig med slike knagger. Dette kan i seg selv være nyttig å vite. Jeg liker dessuten tanken på undervannspugging i vitenskapens navn.

Jeg opplever dette fenomenet når jeg trener, noe jeg har kommet i gang med nå siden i fjor høst.
Ikke noe veldig, bare sånn en gang i uka, jeg løper på et bånd, som en maskin prøver å rive bort under føttene mine. Og mens jeg løper hører jeg på lydbok. Det er nesten en forutsetning, for at jeg skal distrahere meg selv, for at jeg ikke skal begynne å telle sekunder. Kroppen min er ikke noe glad i å bli brukt. Den forteller meg at jeg skal stoppe, stoppe, stoppe. Hvis jeg prøver å parere med at det bare er tre, eller to, eller et halvt minutt igjen, sier den at det er likevel for mye, og på den måten blir sekundene lengre… og lengre… og lengre... og jeg blir nesten fanget i midten av et eneste sekund, og lurer på om jeg i det hele tatt vil komme ut igjen. På den måten funker det ikke, da holder jeg kanskje ut noen uker, og så finner jeg på unnskyldninger for å droppe treninga, og til slutt slutter jeg. Som, jeg tipper, at mange andre også gjør. Så jeg trenger noe å konsentrere meg om. Ikke bare musikk, for det går over i bakgrunnen, jeg trenger ord som jeg må følge med på, ord som interesserer meg, en lydbok.

Men meg og trening, greit det, hurra for meg. Poenget er at jeg knapt kan fortelle hva lydboka handler om. Ikke her og nå. Vel, det er krim, narkotika, Spania, Solkysten, en journalist. (Og altså, for den som måtte følge med, En plass i solen, av Liza Marklund.) Jeg husker de grove trekkene. Men når jeg sitter hjemme hos meg selv, er detaljene nesten borte.

I treningslokalet har jeg imidlertid oversikt. Historien, det som har skjedd før, karakterene, deres problemer og særegenheter, og stemningen i boka. Det kommer tilbake når jeg omgir meg med bestemte lyder og lukter, bestemte farger, bestemte apparater, og bestemte rutiner. Og ikke minst av impulser fra kroppen min. En god takt under føttene. Litt smerte i låret. En annen slags smerte i siden. Varme i kinnet og svette i panna. De forskjellige inntrykkene av pust. I munnen noe litt kjølig som passerer over tunga, nedover halsen noe sårt som møter, i brystet et press men også en tilfredsstillelse. Lungene har fått sitt. Og så ut med det igjen. Minnene fester seg til alt dette, hvert eneste av de intense inntrykkene, som om de var klister, og slipper ikke ut igjen. De blir fanget, av omgivelse og situasjon.

På mange måter blir tilværelsen på løpebåndet en tilværelse for seg selv, en lukket, liten verden. Hvis hukommelsen også ellers blir påvirket av hvor vi er, er vi kanskje alltid på tur mellom verdenene, mellom forskjellige tankesett, forskjellige væremåter, opplevelser som blir forskjellige fordi de står mot forskjellige baktepper, og det eneste som binder oss sammen er bevegelsen.

Bedre her enn i Pisa

Det kom et brak, og alle i butikken skvatt. En litt for stor stabel handlekurver hadde gått i gulvet.

"Bedre her enn i Pisa," mumlet jeg.

"Unnskyld?" spurte personen bak kassa.

"Bedre her enn i Pisa," sa jeg litt høyere.

"Det var godt tenkt."

Og det er alltid hyggelig når en litt lang og eksentrisk tankerekke blir plukket opp av andre. Men like etterpå ble jeg stående med følelsen av at jeg hadde ropt til henne. Ikke bare snakket litt høyere, men ropt. Jeg så tilbake på hennes reaksjoner, på folk rundt meg, og kom frem til at det neppe hadde skjedd, for alt virket ganske normalt, ikke som om noen hadde gått fra konseptene under fredagshandelen.

Litt psykologisk matematikk lot meg rydde opp i hukommelsen. Til en og samme hendelse hadde jeg knyttet: En høy lyd som alle skvatt av, meg selv som snakket, meg selv som hevet stemmen. Det burde være lett å holde rede på. Men hukommelsen funker, som vi lærer alt på grunnfag, ikke helt som et arkivskap. Den er mer som et nettverk av assiasjoner, som vi henter frem ved behov og rekonstruerer til et større bilde. Og av en eller annen grunn må altså "Martin som roper til uskyldige" ha vært lettere å forestille seg enn at "noe plutselig velter, og rett etterpå snakker Martin i en ganske vanlig stemme".

Uansett, så konkluderte jeg med at jeg hadde klart å danne meg mitt eget, lille falske minne. Jeg pakket ned de siste grønnsakene, og så meg over skulderen etter misbilligende blikk, for å være helt på den sikre siden.

Internett og hodene våre

Jeg lurer på om vi som bruker, eller utgjør, dette internettet, har noen full forståelse av hva det egentlig er. Jeg har følelsen av at det er noe i det med språk. Noe med kommunikasjon, i ulike medier, med hvor mye som blir det samme på tvers av svært ulike former, noe jeg tror kan si at forteller meg noe ganske uvant, og litt skremmende og spennende, om hvem jeg selv er. Hva jeg selv er. Jeg vet ikke. Jeg har ikke fått samlet tankene mine ordentlig omkring det. Men jeg fikk en anelse da jeg begynte å bruke twitter-kontoen min.

Som nye ting på data ofte er, var de første dagene både overveldende og suggererende, og det satte preg på bevisstheten min. Du vet, som med Tetris. Du har spilt alt for mye Tetris, og så ser du ut av vinduet: Husene har blitt Tetris-brikker. Du ser på frokostbordet: Hvis du lirker majonestuben inn akkurat der, mellom brødkurven og leverposteien, får du en perfekt linje. Det setter seg. I hodet. Trenger inn i den delen av hjernemaskineriet som organiserer inntrykk og impulser.

Det hjalp vel også at jeg hadde en middels kraftig omgangssyke den første dagen. (Også på bursdagen min, da, sukk.) Kroppen min oppførte seg feberaktig, selv om temperaturen var normal. Mye av ettermiddagen lå jeg og halvdøste. Og det var da jeg fikk opplevelsen av at halvsøvnetankene mine ble plukket opp og kommentert, i ruter med små hoder ved siden av, og at jeg i min tur besvarte dem. Jeg drømte twitter. Ikke om twitter; jeg hadde drømmer på twitterformat. Jeg sier det i kursiv for å understreke hvor sært det var. Det var ekkelt og fascinerende. Som om internett hadde funnet veien inn i hodet mitt.

Dagen etter, (ikke lenger siden enn i går,) var jeg småfrisk igjen, og fikk tenkt mer utfyllende over det med formatet. Jeg hadde også begynt å skjønne mer av twittermekanikken. Ting jeg ikke hadde forstått fra utsiden, men som ble tydelig da jeg stakk foten i vannet. Hva det vil si at jeg, på min egen twitterside, plukker opp biter av samtaler, som foregår delvis innenfor og delvis utenfor det utvalget av twitter-stemmer jeg selv har definert. Og at det er på samme måten for alle andre. Måten vi lager samtalekjeder på.

Det minnet meg om noe som skjedde for flere år siden. Jeg var i begynnelsen av tyveåra, avstandsforelsket, og nesten like keitete rundt det som i dag, jenta kjente jeg gjennom nettet. Jeg hadde også nettopp oppdaget msn, og hadde fortalt om det der, til folk fra samme forum. Så kom den dagen hvor jeg tenkte søren heller, nå forteller jeg det, og samtidig som jeg fomlet for å betro meg til den utkårede, holdt jeg de andre orientert, i et annet vindu, om hvordan det gikk. ”Nå har jeg fortalt det. Nå venter jeg på svar. Nå svarer hun.” Og det slo meg allerede da at denne situasjonen kunne ikke ha funnet sted i noe annet medium.

(Jeg ser det for meg.

- Du, jeg har sett på deg en stund.
løpe tilbake til vennene mine
- Nå har jeg sagt det!
løpe tilbake til jenta
- Og jeg synes du er veldig pen!
tilbake til vennene mine
- Nå er det i hvert fall ingen vei tilbake!

Hadde jeg prøvd, ville samtalen antagelig sluttet der. Man kan jo håpe, på en skånsom måte.)

Noe av det samme skjer på twitter, bare mye mer komplekst. På msn hadde jeg flere atskilte samtaler samtidig, og de var løpende, altså, vi svarte hverandre øyeblikkelig, og det gjør noe med samtaledynamikken. På twitter er samtalene litt mindre løpende, det kan gå timer mellom replikkene. De er også en god del mindre atskilte. Man kan i teorien se alt som blir sagt i hele verden (bortsett fra det som er sperret). Men i praksis vil man først og fremst følge med på, vel, de man følger med på. Man vil også få med seg en del, men litt mindre, av hva disse menneskene sier til andre, enda litt mindre av hva slags samtaler disse andre er involvert i, og så videre. Det vil til syvende og sist si at hver person sitter i sentrum av sin personlig definerte samtaleverden, og får med seg en del av det som skjer andre steder i samme verden, men lite av det som skjer i utkanten. Men ting som skjer i utkanten kan også sende bølger helt inn til sentrum.

En matematiker eller nettverksviter kunne sikkert forklart dette tydeligere. Poenget er at samtalesituasjonene virker så merkelige når jeg først tenker over dem. Parallelle samtaler har alltid eksistert, løpende samtaler har alltid eksistert, det spesielle med msn er kombinasjonen, som bare blir sprø hvis man forestiller seg den utenfor nettet. Twitterformatet ligger for så vidt nærmere virkeligheten. Det er mer som å være i en matsal. Man hører det som skjer på sitt eget bord, og hvis noe er interessant på nabobordene får man det ofte med seg. Forskjellen er at de andre på bordet ditt, fra sitt eget synspunkt, sitter på litt forskjellige bord igjen, men først og fremst, at matsalen er nesten ufattelig stor. Hvor mange er det på twitter nå? Millioner? Og alt skjer samtidig.

Og likevel er det lett å komme inn i. For meg og for mange andre. Man snubler seg frem, men lærer forbausende fort. Det faller seg så naturlig at man nesten må spørre seg om det ikke tross alt er naturlig (i den grad naturlighet er et meningsfullt begrep). Kanskje er det ikke vi som innretter oss etter nettet, men tvert i mot nettet som har innrettet seg etter oss. Kanskje de kommunikasjonsmønstrene som oppstår, nettopp er de som faller mest naturlig. Jeg mener, ut fra hvordan mennesker alltid har kommunisert.

I så fall betyr det at vi må se på internett som en slags utvidelse. En utvidelse av oss selv og hvordan vi er skrudd sammen. Men på den andre siden av dette, blir vi da selv en slags utvidelse av internett. Som i mine feberdrømmer, har nettet faktisk har funnet veien inn i hodene våre. Eller kanskje det er der det hele tiden har vært. At det ikke er datamaskinene våre som er koblet sammen i et nettverk, men hjernene våre, at datamaskinene bare er mellomleddet. Og at sammenkoblingen – fellesskapet og utvekslingen – som skjer på nettet slett ikke er noe nymotens og rart, men tvert i mot noe ganske så gammelt og ganske så menneskelig.

Bisettelsen (boka)

Nå er jeg ferdig med Bisettelsen. Jeg sa jo, for noen dager siden, at jeg skulle ønske Kim Karlsen kunne finne igjen noen av de tingene han ikke fikk tak på. Men så fikk jeg plutselig følelsen at det nettopp var det han gjorde, at det var det han brukte den første halvdelen av boka på. Å finne igjen ting. Folk. Og i den andre halvdelen var det han selv som ble funnet.

Nei, jeg vet ikke. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om den boka som ikke boka sier bedre selv.

Men jeg fikk meg en overraskelse da jeg undersøkte forsiden nærmere. Noe som burde demonstrere det psykologifolkene sier, at det man ser blir påvirket av det man forventer å se. For jeg har gått og trodd at forsiden hadde bilde av en buss som var på vei utfor et stup, det er nemlig en skråstilt buss der midt på en himmel, over noen trær. Men nå ser jeg at den ikke faller. Nei, fremsiden er i den andre enden. Bussen er på vei oppover.

Verdien av selvbedrag

En løs tanke, jeg leser på sosial kognisjon: Faget om hvordan mennesker prosesserer sosial informasjon, legger blant annet vekt på at vi i flere situasjoner opererer med bilder av virkeligheten som er skjeve, når vi sammenligner med mer ”objektive” perspektiver, men nyttige, sett fra situasjonen. For eksempel at vi har en tendens til å legge mer merke til at ting er unormalt enn at de er normalt, og dermed får et skjevt bilde av hvor ofte det skjer unormale ting. Dette er selvsagt nyttig… fordi det er viktigere å vite om det når ting ikke er som de skal være. (Altså unormale.)

En klasse av slike skjevoppfatninger (biases) er de som går på selvet. Kort oppsummert, vi har en tendens til å behandle informasjon om oss selv i verden slik at vi kommer godt ut av det. De fleste[1] tror for eksempel at de har flere positive egenskaper (og et stykke på vei færre negative) enn de fleste andre. De fleste tror at de oppfatter verden mer korrekt enn det andre gjør. Når man skal forklare utfallet av handlinger, tror man at positive ting i større grad skyldes personlige egenskaper (i motsetning til f eks flaks) når det er ens egne handlinger.

Det er to delvis konkurrerende, delvis forenelige forklaringer på dette. Det kan enten skyldes en asymmetri i informasjonstilgang. Man vet rett og slett mer om seg selv enn andre, og trekker derfor andre slutninger. Eller det kan skyldes at man har et dypereliggende motiv om å tenke godt om seg selv. God selvfølelse har da også, i følge en del forskning, vist seg å være tjenelig[2]… og forskningen tyder også på at det i hvert fall et stykke på vei er et spørsmål om motivasjon. Folks skjevoppfatninger ser ut til å bli større, jo lettere de kan brukes til å bedre selvfølelsen.

Så langt har jeg raskt og uten referanser og sånt oppsummert forskningen. Men det jeg har lurt en del på en stund, er hvordan et godt selvbilde – når det står i motsetning til et realistisk – kan være adaptivt. Positive illusjoner gjør at man blir mindre deprimert over sine feil… men fra et evolusjonsperspektiv er det ingen automatisk grunn til at det å bli deprimert over sine feil skulle være adaptivt. Med mindre det da var som en spore til å rette på dem, men i så fall kommer vel positive illusjoner i veien… osv. Jeg forklarer det ikke så godt her, jeg skal gå mer i dybden på det en annen gang. Poenget er at man kan forestille seg scenarier der man både utvikler realistiske selvforståelsesmekanismer og et behov for å kompensere for dem, men slike scenarier er mer humpete enn f eks scenarier der man utvikler et behov for mat.

Vel, en av disse selvforherligende skjevoppfatningene jeg leser om, er at man bidrar mer enn andre til fellesskapet. (Self centered bias, kalles det.) Hvis man spør to som bor sammen hvor mye de bidrar til husarbeidet, vil hver av dem typisk svare at de bidrar mer enn den andre. Og dette skyldes altså enten at de legger bedre merke til det når de gjør noe selv – eller at det hjelper på selvfølelsen deres å tenke på den måten. Men er det ikke en side av saken som mangler i disse to alternativene?

Når man krangler om hvem som skal vaske gulvet neste gang, da er det definitivt en fordel å kunne vise til hvem som tok oppvaska sist.

Denne mulige forklaringen på et såpass daglignært fenomen som fordeling av husarbeid, kan kanskje trekkes videre ut i sosialpsykologien, og si noe om hva som kan være fordelen med selvforherligende skjevoppfatninger… fordi det bør minne oss på at hensikten med sosial kognisjon… er å håndtere sosiale situasjoner. Relasjoner, som når man bor sammen. Fordelene ved selvbedrag, i motsetning til mer presise oppfatninger, er i beste fall kompliserte… fordelene med å bedra andre (og det er lettere å lyve hvis man tror på det selv) er imidlertid tydeligere. Det gir verbal ammunisjon, sosial innflytelse, status, MAKT.

I andre deler av sosialpsykologien er maktperspektivet viktig, men i sosial kognisjonsboka så langt (jeg har kommet halvveis) har det knapt blitt nevnt. Spekulasjonen i dette innlegget er at dette er en uheldig utelatelse. Sosial innflytelse over andre – statusforskjell i interaksjoner – burde lett kunne formuleres i sosialkognitive termer. Og siden innflytelse i fellesskapet ser ut til å være såpass umiddelbart nyttig, burde dette perspektivet kunne være med å forklare en god del mysterier, ikke bare verdien av selvbedrag.






1) Et interessant unntak er personer som er diagnostisert med depresjon. Noen har tatt dette til inntekt for at et realistisk syn på verden er patologisk. Tendensen er for øvrig også kulturbetinget, mer utbredt i det såkalte Vesten, hvor vi har mer individ- og uavhengighetsorienterte kulturelle verdier.

2) Selv om andre stiller spørsmål ved dette, for eksempel Robyn Dawes i boka House of Cards. Det er vel delvis noe normativt som henger over vurderingen av både denne og forrige note: Man er enige om at det er en viss motsetning mellom å føle seg vel, og å se verden som den er – verdispørsmålet er hvilket av alternativene som er å foretrekke.

"Du trenger ikke rope!"

Psykologisk forskning på kommunikasjon er spennende i seg selv, men også verdt å studere nærmere når man er interessert i en av de tingene jeg er interessert i: Hvordan stereotyper som ikke var sanne i utgangspunktet har en tendens til å oppleves sannere etter hvert.

Jeg leser en artikkel kommunikasjonsmodellen som forkortes CAT, dvs ”Communicative Accomodation Theory.” Kommunikativ akkomodering handler om hvordan man innretter seg etter hverandre når man kommuniserer. Det har noe med empati og å forklare underveis å gjøre, men også i hvor stor grad man tilpasser seg hverandres kommunikasjonsstil… etterligner hverandres kroppsspråk, dialekt, talerytme… både på det verbale og det nonverbale.

Dette gjør ikke bare kommunikasjonen enklere, men sier også noe om den sosiale underteksten. Hvis man innretter seg godt etter hverandre, sender man signaler om sosial nærhet og likeverd. Innretter man seg mindre, sender man signaler om avstand og statusforskjeller. Hvis jeg altså bruker noen ord fra din dialekt når vi snakker sammen, viser jeg at vi har mer til felles, enn det som skiller oss. Bruker jeg min egen dialekt, på sitt mest ekstreme, sier jeg noe om avstand. Men man risikerer også å overdrive, legge seg så tett opptil den andre at det blir påfallende. Dette oppfattes mer ironisk enn noe annet. (Hvis jeg etterligner dialekta di ord for ord, tror du kanskje jeg gjør narr av deg.)

Dette skjer delvis bevisst, i den forstand kognitiv psykologi snakker om ubevissthet – prosesser som altså ikke er direkte skjult for oss, men som foregår såpass i det små at vi ikke legger merke til dem. Vi kan bruke akkomodering (og ikke-akkomodering) bevisst, når vi vil understreke eller nedtone statusforskjeller. Men som regel tenker vi ikke på at det skjer. Vi er ikke klar over at vi gjør det, vi er ikke klar over at vi oppfatter det eller at det påvirker hvordan vi oppfører oss, tenker, og opplever samtalen videre.

En konsekvens av dette, er altså at stereotyper på denne måten kan komme til å bekrefte seg selv. I artikkelen jeg leser nevnes det i forbifarten, men resonnementet er dette: Det man prøver å innrette seg etter er nødvendigvis ikke hvordan de andre er, men hvordan man oppfatter de andre… og det er preget av hvilke stereotyper du har om dem. Hvis du for eksempel snakker med gamle mennesker, og tror at de hører dårligere enn de faktisk gjør, vil du nettopp overakkomodere, og snakke høyere. Du oppnår det motsatte av det du vil, du skaper avstand… og risikerer å få høre: ”Du trenger ikke rope, jeg er ikke døv!”

Vi har mange stereotyper, ikke bare mot eldre, og når vi snakker med mennesker vi ser stereotypt på, er sjansen stor for at vi skaper avstand på denne måten (og andre). Selv om det ikke er det vi prøver. Vi er ikke klar over hva vi gjør – men avstandsfølelsen merker vi oss, og tar med oss videre. Og det må jo være noe med den andre. Der ser vi hvordan de er. For vi har jo gjort så godt vi kunne for å være imøtekommende.



Litteratur:
Giles, H., Willemyns, M., Gallois, C., Anderson, M. C. (2007). Accommodating a New Frontier: The Context of Law Enforcement. In K. Fiedler (Ed.), Social communication (pp. 129-162). New York: Psychology Press.

Vitenskap og ideologi

Over på Ars Ethica (som jeg referer mye til for tiden fordi det er bra saker) har det vært noen innlegg om forholdet mellom er og bør, mellom vitenskap og politisk korrekthet, og dette er ting jeg tenker en del om. Det ene av innleggene handler om kjønn og fødselspermisjon, hvor det skal være vitenskapelige argumenter for at kvinner er de beste omsorgspersonene i den første delen av barnets liv.

Og der får jeg en utfordring selv, for jeg har ikke lyst til at det skal være sånn, så jeg finleter litt ekstra etter feil i innlegget. Men når psykolog og bekjent Lindgren også nevner saken, og dessuten linker til en artikkel om forskningen på det, så må jeg kanskje myke opp litt. Og så appellerer forklaringen om at barn bør få være sammen med sin nærmeste omsorgsperson, og at den nærmeste omsorgspersonen ofte er moren på grunn av amming og sånn, mer til meg enn evolusjon akkurat i dette tilfellet[1].

Vel, men jeg skriver altså egentlig om vitenskap og ideologi. Bør vitenskapelige funn holdes kjeft om, overses, eller settes til side, hvis de kommer i konflikt med en eller annen politisk agenda? For eksempel, sammenheng mellom barnets helse og omsorgspersonens kjønn… Eller, for å ta andre eksempler, statistiske forskjeller mellom sosiale grupper, for eksempel i IQ?

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er… langt.

Det korte svaret
Nei.

Det lange svaret
Det ville vært fint om man kunne legge ideologi til side, rapportere om verden slik den var, og dermed gi folk bedre grunnlag for viktige beslutninger, men det lar seg ikke helt gjøre. Verken forskeren eller den som hører om forskningsresultatene er i stand til å legge ideologi til side.

Man vet at ideologi påvirker oss på måter vi ikke helt rår over, blant annet gjennom holdninger og stereotyper. Og denne testen er en god demonstrasjon på automatiske stereotyper. (Selv om det sikkert er ting den kan kritiseres for. Men det ble i hvert fall påstått på en forelesning at den predikerer en god del atferd, og gjør det bedre enn mer eksplisitte holdningsmål.)

Man vet også at man har en tendens til å oppsøke informasjon som stemmer med det man tror på fra før (det kalles confirmation bias eller bekreftelsesbias). Og man vet at slike forventninger kan ha merkbare effekter på forskningen man gjør. Man blir påvirket av forventninger – og man kan aldri være helt fri fra forventninger. I ideologier er en del forventninger implisitte.

Hvis det stemmer at man ikke kan gjøre helt seg uavhengig av ideologi, er alternativet at man prøver å kompensere for virkningene av det. For eksempel at man bringer folk med forskjellige ideologiske utganspunkt på banen, og at fagkritikken også føres på et ideologisk nivå. Altså, man bør spørre: Kan ideologi ha påvirket forskningen, og i så fall hvordan?

Dette er nettopp et av de tilfellene hvor man må supplere sine ønsker om hvordan ting burde være (uhildede forskere), med hvordan ting faktisk viser seg å være.

Når det gjelder mottagelsen av funnene: Gode vitenskapelige funn er ikke bare et resultat av hvordan verden er, de er også med på å forårsake hvordan verden blir. Hvis myndighetene for eksempel endrer politikk ut fra vitenskap, eller hvis enkeltindivider endrer holdninger og dermed atferd.

Å formidle vitenskap er en handling med konsekvenser. Og konsekvensene er ikke nødvendigvis at mottageren får bedre grunnlag for viktige avgjørelser.

Vitenskapelige funn (og særlig når det kommer til mennesker og atferd og sånn) tar ofte en del forbehold, og bygger ofte på statistikk… og både forbehold og statistikk er vanskelig for menneskehjernen å forstå sånn på sparket. (Man finner massevis av forskning på dette hvis man søker rundt på heuristikker og kognitiv bias.) Jeg har også en viss grunn til å tro at ting som ideologi, holdninger og stereotyper er særlig forstyrrende for presis forståelse.

Det hjelper ikke så mye at det man rapporterer faktisk er sant, hvis mottageren misforstår. Og hvis man vet at noe vil bli misforstått i en viss retning, har man et visst ansvar for hva misforståelsen fører til.

Men selvfølgelig er det korte svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt nei! Man skal ikke holde kjeft om det man har funnet. Man bør bare legge litt ekstra i å bli forstått riktig. Selv om det skulle bety at man må snakke mindre fra den metaforiske levra enn man skulle ha lyst til.

For det er heller ikke uproblematisk å unngå kontroversielle emner, eller å tie om kontroversielle resultater. Om ikke annet, fordi… det vi finner ut om hvordan ting er, ikke trenger å si noe om hvordan de bør være. Snarere tvert i mot! Hvis man har en formening om hvordan ting burde ha vært, er det vesentlig å finne ut om de faktisk er sånn eller ikke. Det er da man vet om man bør forandre dem eller ikke.







1) Misforstå ikke, jeg er glad i evolusjon, og evolusjonspsykologi er spennende. Men jeg er ikke sikker på om det kan anvendes akkurat her, og jeg har noen tanker om hvorfor som jeg kanskje skal skrive noe om.

2) Å finne ut mer om dette er en av målsetningene for våren. Jeg tar gjerne i mot lesetips, både for og i mot.

House of Cards, og verdien av personlig erfaring

For tiden leser jeg House of Cards – Psychology and Psychotherapy built on myth. Boka handler om psykolog-profesjonen i USA, som er i gang med å fjerne seg mer og mer fra psykologien som vitenskap. Kliniske psykologer – de eneste som har lov til å kalle seg psykologer – driver i følge Robyn Dawes terapi, tar beslutninger om behandling og innleggelse, og kommer med ekspertuttalelser i retten. Ikke på grunnlag av vitenskapelige funn, men heller basert på en slags mystisk, personlig innsikt, og langvarig erfaring med mennesker.

Dette mener han at er et problem. Hvis beskrivelsen stemmer, er jeg enig.

Men vitenskap, kan man spørre… er nå egentlig det den beste måten å finne frem til gode behandlingsformer på? Kanskje dreier psykoterapi seg om noe dypere enn det som kan defineres, måles, og kvantifiseres… Eller, selv om man skulle godta at man kan måle og kvantifisere hva det skulle være – hvilken nytte gjør det, når man ikke vet hva man skal lete etter i første omgang? Oppleves kanskje en psykisk lidelse så forskjellig for det enkelte individ, at det er vanskelig å definere lidelsen i det hele tatt?[1]

Dawes skriver boka i sinne, det sier han selv i forordet. I hvert fall i de første kapitlene viser han dermed at det er mulig å føre en god argumentasjon selv om man er sint. Metodisk plukker han fra hverandre denne forestillingen om spesiell innsikt. Er magefølelsen bedre enn statistiske modeller når det kommer til å finne ut hvordan det går med folk (om de vil komme ut i arbeid, er skikket til å ta seg av barn, bør løslates på prøve, osv.)? Nei, sier forskningen, og teorien forklarer hvorfor. Er en terapeut med mange års erfaring bedre enn en nybegynner med bare noen år på baken? Nei, sier forskningen, og teorien forklarer hvorfor.

Det er dette med erfaring jeg vil snakke videre om, for det fikk meg først til å stusse. For man kan da ikke ha mennesker i terapi i år etter år, uten å bli flinkere til det? Man må jo kunne lære av erfaring!

Å lære av erfaring?
For å si at noen lærer av erfaring må man forestille seg at de utfører en og samme oppgave mange ganger. (Hvis ikke rekker man ikke å lære noe.) Og at noen handlinger fører til bedre resultater enn andre. (Hvis man oppnår det beste mulige resultatet hver gang trenger har man ikke noe å lære.) Til slutt må man forestille seg at måten man utfører oppgaven på forandrer seg. Etter å ha lært av erfaring, gjør man flere handlinger som fører til gode resultater, enn det man gjorde tidligere. (Hvis ikke har man ikke lært noe.) Man kan dermed anta at den som lærer, har fått en eller annen tilbakemelding på om handlingene deres har ført til bra eller dårlige resultater. Og man trenger i så fall tilbakemelding om både bra og dårlig, og det er også mye som tyder på at man må få den tilbakemeldingen ganske raskt.

Og så er vi tilbake til spørsmålet: Hvem kan si hva oppgaven egentlig er, innenfor psykoterapi? Hvem kan si noe om hva som er bra og dårlige resultater? Dawes innrømmer at det ikke alltid er lett. At klienten får færre symptomer bør riktignok kunne være et godt nok svar på spørsmålet om resultater. Hvis man ikke har symptomer, har man heller ikke noe presserende behov for terapi. Men hva om symptomene kommer tilbake? For at man skal snakke om ”bra resultater” av terapi må i det minste symptomene være borte i mer enn noen uker, eller til og med måneder.

Når det gjelder hva oppgaven er, kommer det an på hva lidelsen er. I følge Dawes er noen psykiske lidelser mer håndgripelige enn andre, de har altså mer til felles med somatiske lidelser. Det er lidelser hvor det er mulig å si noe (selv om det kanskje ikke er så mye ennå) om symptomer, årsak, fysiologi, og forløp, kriterier som i følge boka skal til for å definere noe som en sykdom. Andre psykiske lidelser ser ikke ut til å følge disse kriteriene. De utgjør med andre ord ikke noen enhetlig kategori. Og i hvert fall en del av de oppgavene terapeuter har, vil være vanskelige å definere, og vanskelige å evaluere.

Nettopp dette er, i følge Dawes, en del av problemet. Hvis man ikke har noen god formening om hva som er bra og dårlige resultater er det vanskelig å få evaluere det man har gjort. Hvis man ikke en gang vet sikkert hva man har gjort, er det vanskelig å vite hva de evalueringene man har tilgang på, gjelder. (Dette gjelder enten læringen skjer bevisst eller mer automatisk.) De tilbakemeldingene man kan basere seg på, som fornøyde/misfornøyde pasienter, eller følelsen av at det går bra eller dårlig, er sårbare for feilslutninger, og for urepresentative utvalg.

Selv om det virker merkelig ved første øyekast, kan man altså forestille seg at det finnes ting å drive med, hvor man ikke har så god tilgang på den type erfaringer man lærer av. At det å lære av erfaring, ikke er universelt, kan i seg selv være lurt å ta med seg.

Erfaring og psykoterapi
Er psykoterapi en av disse tingene, hvor erfaringene man gjør seg er vanskelige å lære av? Dawes viser til en lang serie studier som tyder på dette. Det viser seg at gjennomsnittsklienten ikke får færre symptomer over tid når de går til erfarne psykoterapeuter, enn når terapeutene er nyutdannede. Erfaring ser, med andre ord, ikke ut til å være en del av ligningen. (Det virker som vi likevel lærer av erfaring av flere grunner, blant annet fordi vi har en tendens til å huske fortiden i lys av nåtiden, ikke i lys av hvordan den var.)

Når det gjelder innvendingene mot vitenskapelig undersøkelse, virker det for meg som om de er litt rimelige. Det er ikke umulig å finne ut ting om menneskepsyken (og psykiske lidelser) ved hjelp av strengt kvantitative vitenskapelige metoder… men prosjektet har sine begrensninger. Problemet er at alternativet – å gå på instinkt, magefølelse, skjønn, erfaring… har akkurat de samme begrensningene.

For å lære av erfaring må man også ha en viss forestilling om hva man skal lære noe om (det vil si, en brukbar definisjon). For å lære av erfaring må man også ha en viss mulighet til å vite om resultatene er bra eller dårlige (det vil si, måle resultatene). Dette forutsetter selvfølgelig at man har en formening om hva som er bra og dårlig (en målestokk). Statistikk betyr ikke at man er nødt til å fjerne informasjon som finnes i mer intuitiv kunnskap, eller at man overser alt som ikke er informasjon: Informasjon er informasjon er informasjon, enten den eksisterer som ubevisst kunnskap, eller tall i et regneark.

Men menneskehjernen har en del svakheter i tillegg til mangelen på definisjoner og kriterier. Vi er utstyrt for å vurdere verden raskt, snarere enn presist, og av den grunn gjør vi en del systematiske feilslutninger[2]. Vitenskapelige metoder er, blant annet, nettopp designet for å omgås, eller kompensere for, disse feilslutningene. De lykkes – til en viss grad. Noe som er bedre enn ingenting.

Det er med andre ord grunn til å anta at psykologisk vitenskap har sine svakheter, og ikke er veldig presis. Men personlig utvikling og erfaring, der man ser mennesker som individer, ser på variasjon som en kilde til skjønnhet, ikke støy, og all den andre retorikken… Denne kilden til kunnskap og ferdigheter har de samme svakhetene – og noen til. Det kan dermed se ut til at forskningsbasert kunnskap likevel er det beste av to langt fra perfekte alternativer.











Noter
1) Dette er innvendinger jeg ikke er helt enig i selv, og som jeg senere skal argumentere mot. Jeg kan derfor ikke stå inne for at de er korrekt gjengitt – bare at jeg har gjort så godt jeg kan.

2) Illusjonen av at vi lærer av erfaring også når vi i virkeligheten ikke har gjort det, er nettopp resultatet av slike feilslutninger. Jeg har for øvrig anmeldt en bok som handler om dem, og anmeldelsen finner du her.

Fra feilslutninger til enkestanden

Jeg har fått tre nye bokanmeldelser lagt ut på bokavisen.no, og linker til dem her.



The Psychology of Judgement and Decision Making - nyttig og underholdende faglitteratur om feilslutninger i hverdagslivet.



How to Think Straight About Psychology - viktig bok om hvorfor psykologi kan være en brukbar vitenskap, og svar på de angrepene faget utsettes for både fra innsiden og utsiden. Denne boka kommer jeg antagelgvis til å vise til i senere innlegg.



Enke for et år - av John Irving, om tre perioder i livet til forfatteren Ruth Cole, og menneskene rundt henne. De fleste av dem er også forfattere.

Fra selvfølelse til andre verdenskrig

I tillegg til å skrive her, hender det jeg skriver bokomtaler for bokavisen.no. Jeg tenkte jeg skulle legge ut lenker til de jeg har sendt inn så langt. Jeg legger ut nye anmeldelser etterhvert.

Å bekjempe lav selvfølelse - en selvhjelpsbok i kognitiv terapi.

Danteklubben - en bok om historiske personer som løser krimgåter og oversatter Dante om hverandre. Og en innføring i den Guddommelige komedie.

Harry Potter and the Deathly Hallows - det er kanskje ingen overraskelse at det er siste boka i Rowlings serie, og ikke en helt annen bok med samme navn.

Shopenhauerkuren - Irvin Yaloms nyeste. Om psykoterapi, filosofi, og alt det andre Irvin Yalom pleier å skrive om.

Den guddommelige komedie - av Dante.

og Møte ved milepælen - av Sigurd Hoel, et oppgjør med både det ene og det andre i kjølvannet av andre verdenskrig.

En stor slurk med vann

Klokka var litt over ett om natta. Jeg hadde sittet i en tre-fire timer og spilt CivIV, men nå begynte jeg å få nok. Dessuten var jeg tørst. Med en liten viljesanstrengelse slo jeg av data’n. Deretter gikk jeg ut på kjøkkenet, skrudde på springen, og tappet meg et deilig, kaldt glass vann som jeg tømte i noen få slurker.

Dette ville vært mindre oppsiktsvekkende hvis det ikke hadde vært for parasittene som muligens var i drikkevannet på den tiden, og oppfordringen om å koke vann.

Så veldig bekymret for ekle parasitter etter det lille glasset er jeg egentlig ikke. Jeg er mer interessert i hvorfor jeg glemte hele kokingen, hvorfor denne saken som har dominert både nyhetsbildet og hverdagslivet de siste dagene plutselig var helt ute av hodet mitt.

Det har selvfølgelig noe med automatikk å gjøre, noe med vaner og rutiner. I psykologien lærer vi hva som skjer når man blir vant til å gjøre noe på en spesiell måte, for eksempel bruke springen, når man skal drikke. Slike rutiner kan vi gjennomføre mer eller mindre automatisk, uten at vi egentlig trenger å tenke på det.

Fordelen med dette er nettopp at man slipper å tenke på det. Vi kan bruke oppmerksomheten på andre ting. Ulempen er at vi får mindre frihet til å justere oss etter omstendighetene. Noen ganger kan det være vanskelig å gå utenom rutinen, selv om man konsentrerer seg brukbart underveis. Da jeg tappet meg det vannglasset tenkte jeg ikke en gang over hva jeg gjorde.

Altså, det psykologiske nøkkelordet er automatisering. Øver man lenge nok på å gjøre noe, kan man etter hvert gjennomføre det uten å konsentrere seg noe særlig – men man lærer seg også å gjøre det akkurat på den måten. Er det en eller to upraktiske omveier i rutinen, synd. Man kan legge om, men det er vanskelig. Oppstår det uforutsette omstendigheter, synd. Du legger selvfølgelig om, men det tar lengre tid. Noen ganger glipper det. Tannpuss. Påkledning. Bilkjøring. Og… det å tappe vann.

*

For viderekommende kan jeg stille spørsmålet: Hvorfor skjedde det akkurat da, og ikke før eller etterpå? Var det fordi jeg var trøtt? Fordi jeg var så tørst… eller kan det ha hatt noe direkte med dataspillet å gjøre?

Personlig observasjon: Jeg opplever ofte å bli helt oppslukt av dataskjermen, enten jeg sitter på nettet eller spiller et spill. Folk kan snakke til meg uten at jeg hører det. Timer kan gå uten at jeg tenker på å reise meg, eller en gang skifte stilling. Jeg vet at andre har det på samme måten. Jeg har også hørt at data, særlig dataspill, er satt i forbindelse med begrepet flow, eller flyt, fra positiv psykologi: Den tilstanden man kommer i når man er så interessert i noe at man går helt opp i det.

Selv om ikke jeg er avhengig av datating, blir jeg kanskje oppslukt litt på samme måten… Det kan uansett være nærliggende å tenke seg at dataavhengighet har noe med flyt å gjøre, og et kjapt google scholar-søk på nøkkelordene ”computer” ”addiction” ”flow” tyder på at det er tilfelle; flere studier som kommer opp peker på at nettopp en sterkere opplevelse av flyt er en av de tingene som skiller tilfeller av dataavhengighet fra ikke-tilfeller.

Men var det timene med dataspill, eller noe helt annet, som fikk meg til å skru på autopiloten før jeg hentet meg vann den gangen? Og hvis det var timene med dataspill: Var det fordi jeg var sliten i hodet og hadde mindre ressurser til å tenke? Eller var det fordi det å sitte foran skjermen setter meg i en slags automatikk-modus… at jeg ikke skrudde på autopiloten i det hele tatt, jeg hadde bare ikke rukket å skru den av.

Jeg har følelsen av at det er et eller annet interessant her. At det ville være spennende hvis dette med automatisering hadde noe å gjøre med hvorfor sånne som meg noen ganger ble oppslukt av dataskjermen – og hvorfor en del andre blir rent avhengige.

Å gjøre et overfladisk søk på sammenhenger mellom 1) Flyt, 2) Databruk, og 3) Automatisering var ikke fullt så enkelt, siden både flyt og automatisering kan bety en del andre ting. Jeg er ikke fullt så interessert at jeg begynner med mer dyptgående søking. Men hvis noen skulle kjenne til slik forskning kunne det vært interessant å få høre et sammendrag. (Antageligvis er jeg slett ikke den første som har vært inne på denne tanken.) Og hvis noen skulle få lyst til å drive med sånn forskning – kunne det vært interessant å få vite resultatene.