Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort

Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort, og med de siste par innleggene jeg skrev her har det gått ganske bra. Jeg skrev dem på under en time. Teknikken jeg brukte var å skrive uten å stoppe i nøyaktig et kvarter, og så bruke de neste to kvarterene på å redigere.

For så vidt der det lenge siden jeg lærte meg å skrive uten å stoppe… men den gang klarte jeg ikke å få noe meningsfullt ut av det. Det ble bare nonsens som jeg med litt selvbedrag kunne kalle lettsurrealisme. Den nye utviklingen er at jeg kan skrive fort over et tema, og at tankene som kommer ut på sett og vis hører sammen.

Det skjer noe spesielt med skrivingen når man skriver uten å stoppe, uten å rette feil, ofte uten å se på skjermen i det hele tatt… det er jo ikke en uvanlig teknikk, folk snakker om den indre kritikeren og hvordan det er en instans man må sette til side noen ganger.

Jeg har et mer blanda forhold til min egen indre kritiker, egentlig. Det er ofte derfra jeg får retningen på det jeg skriver. Det er ofte når det stopper opp og jeg ikke klarer å formulere hele setninger at jeg er på sporet av et eller annet spørsmål jeg ikke forstår, en eller annen problemstilling jeg trenger å finne ut mer om. Den indre kritikeren forteller meg at her, Martin, har jeg noe som er verdt å utforske.

Å skrive på denne måten føles som å skru av en del av bevisstheten, og det føles igjen som å flyte rundt på havet, drive med strømmen, ikke klare å feste seg til noe. Jeg tør ikke å holde på en tanke lenge nok til å finne ut hva den handler om. Da er jeg redd for at skrivingen skal stoppe, og at jeg ikke skal klare å få den i gang igjen.

Men det føles som en lettelse også. Det føles som om ordene har ligget i bakhodet mitt og nå triller de ned skuldrene og ut i fingrene mine og legger seg til ro på papiret (eller skjermen). Som om jeg alltid har litt for mange ord å bære på. Litt for mange påbegynte, og halvferdige, og ufordøyde skrivestykker. Jeg tenker jo ofte i form av tekst, når jeg har indre monologer med meg selv. Men tydeligvis ikke i setninger jeg kan få ned på arket uten å tvile…

En annen ting jeg er redd for med korte og raske stykker er å bli overmodig. Å gjøre ferdig én tekst gjør gjerne plass til nye ideer, og flere ideer, og så kommer den autistiske greia hvor jeg tror at jeg må skrive ut alle ideene. Så begynner de vanskeligste ideene å sige nedover på lista til det blir mer og mer ugjort på den og den er så baktung at jeg ikke orker å tenke på den en gang.

Det er det som skjer med gjøremålslister, og det er grunnen til at jeg ikke bruker dem. I stedet venter jeg til alt har samlet seg opp i hodet mitt, og til jeg er så sliten av å huske på alt at jeg blir fysisk uvel, og så skriver jeg ned alt sammen som om det var utfallet av en forstoppelse, og slutter ikke før jeg føler meg lettet. Og jeg får kanskje gjort 25% av alt jeg skriver ned men det er nok for det samler seg opp så mye tull i de listene uansett.

På den måten ender jeg med å blogge i bølger… noe man ser på datoene når man går til lista over tidligere innlegg…

En løs tanke jeg har: Kanskje det hjelper å legge inn litt tilfeldighet i prosessen? Hvis jeg skriver ned ideene mine på lapper i stedet for lister, og så legger jeg dem i en hatt… Når jeg skal skrive dagens tekst kan jeg trekke fra hatten. Hvis det begynner å komme ord går jeg videre med det, hvis ikke kan jeg ta en annen lapp… men hva gjør jeg med den gamle lappen i så fall?

Jeg kan bruke det ryddetipset jeg fikk for lenge siden, som har virket for både klær og bøker. Legge den til side "for nå", og så vurdere om jeg skal ta vare på den senere. I tiden mellom gir man oftere slipp enn man skulle tro.

Den største grunnen til at jeg vil skrive kort og fort, er at jeg ønsker å være mer aktiv sosialt. Skrive mailer og meldinger til folk, både gamle venner og nye kontakter og la oss ikke glemme nettdatingprofiler… Og skrive foruminnlegg og blogginnlegg som dette, kanskje ha en blogg jeg faktisk kan forplikte meg til! Oppdatere regelmessig nok til at folk begynner å følge med

siden prosjektet i år er å jobbe med utsettelser og en av tingene jeg vil oppnå er å ha mer sosial kontakt med folk er øvelse på korte og forte tekster noe å prøve, for da blir jeg ikke sittende og utsette noe så enkelt som å svare på en mail eller en sms.

For å opprettholde sosial kontakt må skrivingen gå i et visst tempo.

Grunnen er at hyppighet er et viktig sosialt signal. Hvis jeg venter lenge med å skrive svarer den andre med å vente lenge med å skrive. Og det plukker jeg igjen opp som et signal, og somler enda litt til. Så går det lengre og lengre tid mellom hver gang vi skriver til vi plutselig har sluttet å skrive helt.

Og det er jo en ting som skjer med alle. Det er det naturlige forløpet for de fleste små hverdagsmøter, og det er nok sunt. Vi har ikke mulighet til å knytte nære bånd med alle vi får kontakt med der og da.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne knytte noen flere bånd enn jeg gjør… at jeg klarte å skrive litt fortere tilbake til litt flere folk… at ikke de kognitive problemene med å skrive kort og fort blandet seg opp i de sosiale problemene med å holde kontakt, og fikk meg til å fremstå som enda mer avvisende enn jeg faktisk er.

Frykten for å ikke kunne svare på spørsmål

Jeg tror ikke jeg kjenner rekkevidden av min egen uvitenhet. Eller kanskje jeg kjenner den, men bare ikke forstår. Jeg vet ikke helt. Såvidt jeg vet vet ingen alt. Men jeg er lammende redd for å ta feil.

I sosialt ukjent terreng pleier jeg å se for meg at jeg vil  bli konfrontert med at jeg ikke hører til. Da jeg var yngre kalte jeg det "ryggsekk utenfor skolegård-syndromet" – jeg tror jeg har snakket om det før? At jeg hadde en motvilje mot å ha ryggsekk på meg mens jeg gikk forbi en skolegård, fordi noen kunne tro at jeg prøvde å gi meg ut for å være elev der. For sikkerhets skyld gikk jeg og forberedte meg på hvordan jeg skulle forklare meg hvis jeg ble konfrontert.

Senere har jeg snakket om det med – litt for mange ord, kanskje? Når jeg sliter med å finne enkle formuleringer, eller må ty til rare og uvanlige ord, oppfatter jeg det ofte som et tegn på at jeg famler. At jeg ikke helt vet hva jeg prøver å si.

"Frykten for at noen skal tro at jeg prøver å gi meg ut for å være noe jeg ikke er," har jeg kalt det. Så mange ganger at det har blitt en frase for meg, det gir gjenklang i øret når jeg sier det. Det er presist nok, men veldig omstendelig.

Senere har jeg tenkt på det som "frykten for å ta på meg identitetsmarkører med en undertekst jeg ikke forstår". Fordi jeg har lært at identitetsmarkører er en ting... og at det er mye undertekst jeg ikke forstår. Og at det er ganske en jevn nervøsitetsfaktor for meg.

Har jeg nevnt den gangen jeg gikk i kassa for å spørre etter en bok om New York? Og var så redd for at ekspeditøren skulle tro det var til meg selv, så jeg forberedte en lang beskrivelse om hvordan det skulle være en gave, til hvem og hvorfor, som om jeg trengte en begrunnelse, men så holdt jeg igjen og spurte bare etter boka – og ble nesten overrasket over at ekspeditøren bare gikk for å hente den, i stedet for å klatre opp på disken med ville øyne og rope utover hele lokalet at jeg ikke hadde rett til å kjøpe den boken, for jeg hadde ingen god grunn til å være interessert i New York.

Først etter at det lot være å skje ble jeg ordentlig klar over hvor sprøtt det egentlig hadde vært. Angstbildet av verden og den virkelige verden stod side om side for meg, og jeg ble overrasket selv over kontrasten.

Kanskje jeg kan koke de omstendelige formuleringene ned til noe sånt som "frykten for å bli avslørt som utenforstående?"

Fra barnehage til tidlig ungdomsskole samlet jeg meg alt for mange erfaringer med å ikke føle meg velkommen der jeg var. Noen av dem reelle, noen kanskje litt overdrevne... jeg opplevde det lissom som grunnstemningen i livet, og jeg har lært meg selv opp til å forberede meg til det der øyeblikket. Det hvor noen kommer og forteller meg at jeg har gått inn feil dør, besøkt feil klubb, kan du være så snill å gå, du har ikke noe her å gjøre.

Det skjer egentlig ikke særlig ofte.

Men jeg har kanskje ikke tatt det helt ut av tomme luften heller? Det kan hende at angstbildene i hodet mitt er gjenspeilinger av noen faktiske sosiale mekanismer som jeg har lagt merke til, men ikke helt forstått?

– for noen dager siden så jeg en artikkel om ting som gjorde miljøer vanskelig å komme inn i for utenforstående. Den ligger her, men jeg har nølt litt med å lenke til den, for det handlet spesifikt om ting i nerdemiljøer som gjorde det vanskelig for kvinner å føle seg tilpass, og jeg kommer fra den privilegerte parten her. Altså, jeg er en mann. Og når jeg tenker meg om, hører jeg også til andre sosiale grupper med det man kan kalle, majoritetsstatus, med mer sosial aksept og posisjon... og et av privilegiene det er snakk om er at jeg har større sjanser til å få innpass... de fleste steder. Så utestenging kan være ille nok når det skjer, men ville ha rammet enda hardere om jeg hadde vært en annen.

(Og et notat til meg selv: Jeg er også nervøs når jeg bruker begreper som privilegium, majoritetsstatus, osv. Betyr det at jeg gir inntrykk av å være innforstått med tankegang og terminologi? Har jeg alle svarene for hånden hvis noen utfordrer meg på bruk eller innhold av begrepene... eller hvis noen er uenige og vil diskutere? Det er derfor DISCLAIMERGNOMEN often holder meg tilbake når jeg vil ta inn sånne perspektiver. Fordi jeg er redd for å få kommentarer og spørsmål og bli stående uten svar. På en måte tror jeg kanskje hele dette innlegget er et forsøk på å komme til bunns i DISCLAIMERGNOMEN.)

DISCLAIMERGNOMEN: Drøm videre, Martin. Ingen jævla lesere lar seg innbille at det er noe seksuelt mellom deg og meg.

Hehe, jeg sa noe med en dobbeltbetydning. Men det i artikkelen som fikk meg til å gruble, var da jeg leste om folk som stiller inngående kontrollspørsmål til nykommere. Når kom den-og-den plata ut, eller hvem spilte den-og-den birollen i en film som ikke så mange har sett, og hvilke andre roller er vedkommende også kjent for? Miljøer og subkulturer samler på mengdevis av detaljkunnskap. Nerdemiljøer ikke minst. Og hvis man ikke kan svare ser alle som står rundt at man egentlig ikke passer inn. Det minnet veldig om de verste angstbildene. Ekspeditøren som står på disken og fråder.

Så det var den lange tankerekken som bragte meg inn på "frykten for å ikke kunne svare på spørsmål."

Før jeg går videre vil jeg nevne at det kanskje er andre sider ved det også enn tilhørighet. Noe av det skrev jeg litt om før jul. Det at jeg har et bokstavlig forhold til verden. Eller kanskje et litt for verdslig forhold til bokstaver. Jeg klarer ikke helt å se forskjellen. Ordet "pipe" kan virke like solid som en pipe. Og dermed blir det å si noe som er feil, selv i beste mening, som å føre en løgn, et misforhold, inn i verden.

Om jeg gir inntrykk av at jeg hører til et sted, og at jeg kan svare på sånt som de innvidde vet, har jeg vær så god å få det til også. Hvis ikke har jeg lovet bort for mye.

Og som enda en ting kan det å bli stående uten svar forstyrre den vanlige rytmen i en samtale. Plutselig er det min tur, og så vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg føler meg dum og hjelpeløs, jeg blir stående og fomle, og praten går i stå – i angstbildene mine i det minste. Og i angstbildene til ganske mange vil jeg tro, antagelig ikke bare autister. (Men autister har kanskje enda færre ressurser å ta av når samtalen skal hentes inn igjen?)

Frykten for å ikke kunne svare på spørsmål har gjort meg opptatt av å sikte meg inn på hvor mye jeg kan om et tema eller ikke. Selv om jeg ofte sikter feil, både ene og den andre veien. Jeg forteller veldig ofte til folk at "jeg kan ikke så mye om dette", understreker min egen kunnskapsløshet i det vide og brede og til det kjedsommelige, for at ingen skal blir særlig overrasket når jeg blir satt fast. Men så viser det seg ofte at jeg kan mer enn jeg tror.

I motsatte tilfeller hopper jeg uti noe jeg tror jeg har greie på, og blir forvirret når jeg ikke klarer å svare på alt. Da lurer jeg plutselig på om jeg egentlig har greie på noe. Og trekker meg tilbake fra situasjonen.

Å hoppe uti det er ofte den eneste måten å lære. Noen ganger får man bare med seg den lærdommen at det er skummelt der ute, og så nøler man med å kaste seg uti det igjen... andre ganger holder man ut lenge nok på dypet til at man rekker å lære noe før man kommer seg på land igjen.

For noen uker siden på twitter lærte jeg noe av å ikke trekke meg tilbake. Det var en melding som etterlyste folk med aspergerdiagnose, til å svare på noen spørsmål om seg selv. "Ja, dette liker jeg å snakke om," svarte jeg. Det var flere andre som også ble med. Men så kom det første spørsmålet – hva syntes vi om hvordan diagnosen ble representert i media? Og jeg oppdaget at... jeg hadde ikke noe å svare på det? jeg har ikke noen veldig sterk mening? og lurte med meg selv, er ikke en gang autisme et tema jeg har kunnskap om?

Men da de neste spørsmålene kom var jeg med igjen. Det var bare akkurat pressedekning jeg ikke hadde reflektert så mye om. Og når jeg tenker meg om vet jeg dessuten at det å si hva jeg synes om en ting er en noe jeg sliter med ofte. Så det var ikke så rart at jeg ble stående fast akkurat der.

På samme måte med den ekspeditøren ble jeg oppmerksom på innholdet i angstbildene mine fordi det skilte seg så veldig fra det som faktisk fant sted. Bare ett lite spørsmål, ett vanskelig spørsmål, og det skulle liksom bety at jeg ikke kunne noe som helst?

Enten jeg unngår situasjoner fra begynnelsen av, eller hopper uforberedt ut i dem og trekker meg unna så fort det skjer noe uventet, er frykten for å ikke kunne svare på spørsmål en god del av grunnen til at jeg ikke prøver meg så mye ut sosialt. Men fremover har jeg lyst til å prøve meg ut mer. Jeg tror jeg vil avslutte innlegget med noen øvelser jeg ser for meg at kan gjøre meg litt tryggere...

1. Jeg kan øve meg på å ikke trekke meg unna når det kommer spørsmål jeg ikke er forberedt på... det har jo hjulpet meg med så mange andre ting jeg har unngått, som for eksempel det å skrive. Jeg kunne for eksempel tenke meg å gå på noen flere konserter. Musikk har vært noe av det skumleste for meg å snakke om, kanskje nettopp fordi de innvidde har så veldig mye småkunnskap... mens jeg ikke en gang klarer å si hva jeg synes om en ting.

2. Jeg kan øve meg på å få en følelse i ulike miljøer for hvor sterkt de skiller mellom utenforstående, nykommere og veteraner. I noen miljøer er det bare rett og rimelig at man er litt på vakt mot de som ikke hører til, og da er det bare rett og rimelig at jeg følger trangen til å signalisere at jeg ikke hører til. I andre miljøer bryr man seg ikke så mye som jeg tror. Og det kan være lurt om jeg kan lære meg å se forskjellen, og ikke la magefølelsen bli overskygget av angst.

3. Forutsigbarhet demper angst, så for å hjelpe meg med 1) og 2) kunne jeg prøve å få en bedre følelse for hva jeg egentlig vet om et emne. Lære meg til å gjøre et anslag. Og et første skritt mot det er vel å lære av episoden med aspergerpørsmålene... det at jeg står fast på én ting, betyr ikke at jeg mangler kunnskap om alt.

4. Hvis jeg skal finne ut hvor mye jeg vet, må jeg også ha en følelse for hvor mye det er normalt å vite. Kanskje jeg venter for mye av meg selv? Heller ikke eksperter kan vel nødvendigvis svare på alt?

5. Lære meg hvordan jeg skal bringe samtalen videre når jeg støter på spørsmål jeg ikke kan besvare. Gjerne med noen konkrete replikker jeg kan si. Som sitter så godt at jeg kan ta dem frem selv om angstnivået og forvirringen tar overhånd.

Hvordan har dere andre et overblikk over alt dette – eller har dere? Omfanget av deres egen uvitenhet? Hvor mye mer eller mindre dere vet enn den dere snakker med? Hva gjør dere når dere står fast? Hva gjør dere når dere er så flaue eller redde eller føler dere ydmyket, men likevel klarer å få samtalen til å gå videre? Jeg har ikke akkurat et myldrende kommentarfelt, men tar gjerne imot ideer og diskusjon.

34 spørsmål om arbeid, vennskap og sex

Noen ganger kan det bli litt travelt oppi hodet. Man prøver å holde på for mange tanker samtidig. Ingen av tankesporene lar seg avslutte eller legge bort, de blir bare værende sånn i utkanten av bevisstheten, side om side, hvor de dulter borti hverandre og ber om oppmerksomhet, og man bruker innmari mye krefter bare på å huske alle sammen og får ikke så mye igjen til å finne svar på noen av dem.

Jeg har lært meg å kjenne igjen akkurat den stressfølelsen, sammenlignet med alle andre slags stressfølelser. Det kjennes ut som en slags varme øverst i panna (spør meg ikke hvorfor). Og når jeg blir oppmerksom på det vet jeg at jeg trenger blyant og papir. Og så raser det ut med alt jeg har gått rundt og grublet på, og jeg blir sittende med en så lang liste at jeg ikke synes det er rart jeg har vært sliten.

En fysisk følelse av lettelse tar meg, og den betyr ofte jeg har kommet ca halvveis.

Stort sett har det dreid seg om ting jeg må få gjort, på kort sikt og lang sikt. Betale den regningen. Lage pølser til middag. Skrive en roman. Men nå om dagen, når jeg står midt i én stor forandring i livet (arbeidstrening), og prøver å sette fart i en annen stor forandring i livet (et mer aktivt sosialt, seksuelt, og muligens romantisk liv), har det også vært fullt av spørsmål jeg gjerne skulle ha besvart.

Jeg har et annet sted på nettet hvor jeg pleier å skrive ned sånne spørsmål, og sitter ofte igjen med temmelig gode svar, men nå har spørsmålene kommet raskere enn jeg har klart å skrive, og blitt sittende fast på vei ut så jeg ikke har visst hvor jeg skulle begynne. Så jeg satte meg ned for noen dager siden og prøvde å lage en liste, hvor jeg bare formulerte spørsmålene for egen lesning, uten å ta med noe særlig kontekst eller noe.

Det ble 34 spørsmål, så det er ikke rart jeg har vært litt sliten.

Jeg har lyst til å legge ut hele lista, mer eller mindre sånn som den er. Eventuelt føye til noen setninger kontekst og forklaring, men ha en regel om ikke mer enn et par. Det betyr at det kommer ut ganske uredigert tankemateriale, og noe av det har å gjøre med seksualitet, så jeg vil legge til et SELVUTLEVERINGSVARSEL i tilfelle ikke alle jeg kjenner har lyst til å lese så mye av dette (og litt fordi jeg er flau over det selv).

Jeg tror jeg gjør det først og fremst å vise frem litt av hvordan hodet mitt ser ut på innsiden. Og litt for å oppbevare det et annet sted enn i hodet.

Men hvis det er noen som vil svare på et spørsmål eller to så vær så god. Eller kanskje si noe om trekkene de har felles... Mange av dem handler om rigid eller bokstavelig tenkning, eller om at jeg begynner å forstå elementene i å forholde meg til andre, men ikke har erfaring til å skjønne hvordan de henger sammen. Jeg blir lett forvirret av ting med bevegelige deler.

1. Hvor mye må man være der for noen for å være en god venn? (Kontekst: Jeg har, forholdsvis ofte, et behov for å være alene med meg selv som er såpass sterkt at det koster meg mye å ha noe særlig kontakt med andre. Hvis jeg overser det behovet mer enn et par ganger kommer jeg til å være engstelig og urolig i en god stund fremover)

2. Hvor alvorlig må behovet til en venn eller partner eller noe være for at jeg ikke kan avslå selv om jeg trenger tid alene veldig?

3. Hvor bokstavelig mener andre det når de sier at de slipper alt de har i hendene for å være der for vennene sine?

4. Hva slags grenser kan man ha for seg selv om man er eneste person i nærheten under en alvorlig krise?

5. Hvor mye kan jeg på eget initiativ tilby meg å stille opp for noen før det betyr at jeg har gitt dem falske forhåpninger hvis jeg senere møter en grense eller begrensning?

(og så en brå vending til):

6. Hva slags seksuelle opplevelser er det egentlig jeg søker?

7. Hvilken rolle spiller det å ha et sosialt nettverk når man søker etter mer uforpliktende former for sex?

8. Hvordan blir man kjent med folk?

9. Hva vil det si å bli bedre kjent med noen man er tiltrukket av før man sier at man er tiltrukket av dem og tiltrekningen er der, men det er ikke på grunn av tiltrekningen man blir kjent med dem? (Kontekst: Jeg har forstått og er helt enig i at det er påtrengende å bringe tiltrekning på bane for tidlig. Man må bygge en viss grad av forbindelse først. Og for å bygge en god forbindelse må man ha mer enn bare ett mål for øye, det blir ingen god forbindelse hvis man ikke er interessert i personen som person. Så problemet mitt har vel å gjøre med å ha flere tanker i hodet samtidig. At tiltrekningen min er der, og er med å styre meg, men den er samtidig ikke det eneste som styrer meg. Og jeg prøver å forstå hvilken rolle den har.)

Her får jeg et innspill fra DISCLAIMERGNOMEN: Noe av poenget, Martin, er at det å bli kjent med noen ikke er en sjekkliste av oppgaver du få unna før dere ender til sengs. Men likevel sitter du her og snakker om det på en ganske så skjematisk måte. Så kanskje problemet ditt har å gjøre med det?

På en måte, ja. Men jeg tror det vil bli bedre med erfaring... akkurat nå prøver jeg å lære meg de sosiale ferdighetene. Etterhvert som de får bedre flyt på seg fungererer de nok på en mindre skjematisk måte.

DISCLAIMERGNOMEN: Dette ble mer enn noen setningers tilføyelse Martin.

Til gjengjeld har det noe å si for de neste par spørsmålene på lista også.

10. Hva vil det si å gå på faste aktiviteter for å møte flere folk som en måte å øke sjansene for å finne noen å ligge med, samtidig som det ikke er for å lete etter partnere jeg går dit?

11. Har typen av forbindelse man bygger noe å si for hva den andre oppfatter at man er ute etter... jeg tenker kanskje særlig i definerte sjekkesammenhenger, som nettsjekking... kan det bli oppfattet som om jeg søker etter noe mer seriøst enn jeg gjør dersom spørsmålene jeg stiller går på mer personlige ting, og gjør det i så fall at jeg gir falske forhåpninger?

12. Hva vil det si å bli kjent med noen som person?

13. Hvordan eskalerer man flørtingen uten at det blir for brått eller påtrengende?

14. Hvordan nører man opp under småprat lenge nok til å vite om samtalen får sitt eget liv eller ikke? Hvordan lytter man oppmuntrende?

15. Hvordan starter man opp igjen en chatsamtale med noen man er i gang med å bli kjent med? (Altså en samtale hvor man sender korte meldinger til hverandre etter tur, men hvor samtalen har stanset for eksempel fordi man har sagt god natt?)

16. Hva er vanlige normer for turtaking i samtaler på chat?

17. Hvis jeg ser etter noe "ikke veldig seriøst", hva er det jeg ser etter i stedet?

18. Hvordan kan jeg uttrykke at det kommer an på person og situasjon og hvordan det utvikler seg uten å være en sånn som forleder andre med falske forhåpninger? (Bakgrunn: Jeg har sett eksempler på og omtaler av sånne folk som sier "så får vi se hvordan det går" eller "jeg vet hva jeg leter etter når jeg finner det" som en taktikk for å holde noen gående på falske forhåpninger... jeg har ikke lyst til å være en av dem.)

19. Er det noen det ikke kommer an på person og situasjon for? Er det noen som vet hva de leter etter før de finner det?

20. Hva er forskjellen på å ha partnere som ikke er kjærester og det å behandle partnere som en bekvemmelighet?

(Jeg lurer på om jeg har funnet svaret på spm 18-20, særlig 20, mens jeg har skrevet dem om for publikasjon – jeg tror det har nettopp å gjøre om å holde noen gående på falske forhåpninger? Jeg tror det også ligger under at jeg er flau over å ønske meg partnere som ikke er kjærester... det har jeg vært fra jeg begynte å skrive om det... men folk sier at det er mer normalt enn jeg tror.)

21. Er det galt å definere det jeg leter – og ikke leter – i form av noen parametre? Heller enn "kjærester, venner, elskere" osv ha en formening om for eksempel hvor mye nærhet jeg føler for å dele, hvor tett innpå hverandre jeg føler for å komme, hvor mye vi kan og skal stille opp for hverandre... (Hvorfor lurer jeg på om dette er galt? Fordi parametre føles kaldt, teknisk, mens mennesker som står en nær skal behandles med varme.)

22. Kan jeg si at jeg er åpen/nysgjerrig på forskjellige seksuelle aktiviteter samtidig som jeg har noen absolutt harde grenser – er "åpen for mye" det samme somi "åpen for alt"?

DISCLAIMERGNOMEN: Nei, Martin, det er det ikke. Nå tenker du fryktelig rigid.

Ja, jeg er litt redd for undertekster jeg ikke kan overskue.

23. Hvorfor føles det som jeg gjør noe galt når jeg har personlige grenser?

24. Har jeg alltid hatt sånn problemer med grenser? (JA, og verre før enn nå.)

25. Hvordan oppdager jeg de sosiale og profesjonelle nettverkene jeg trenger for å få ting jeg skriver mer ut i verden?

26. Hvordan bidrar jeg til dem, gjør en innsats, kommer inn i dem, uten å være en som bare bruker dem?

27. Hvordan forholder jeg meg til at andre der har gjort enn større innsats/har større tilhørighet der enn meg?

28. Hvordan gjør jeg noe annet enn det alle andre har gjort før? (Dette spørsmålet forstår jeg ikke helt hva betyr. Men det står på lista mi.)

29. Hvordan kan jeg skrive om noe mer enn min egen navle, når jeg er så redd for å gjøre ordentlig research?

30. Hva vil det si å gjøre research?

31. Hvordan beveger jeg meg i sosiale og profesjonelle nettverk når jeg er så redd for å vise tilhørighet?

32. Hva er nyansene mellom det å prøve å fikse alt som er galt i verden, og det å være en passiv tilskuer til alt (og dermed medskyldig)?

33. Hva med folk som ser ut til å si at det å ikke prioritere deres sak er likeverdig med å være en passiv tilskuer til alt? De som sier at "det er alltid en eller annen unnskyldning", som om det at jeg har andre ting jeg må gjøre eller at må ta vare på meg selv er unnskyldninger... forstår jeg de menneskene riktig?

34. Hva når forskjellige mennesker har forskjellige saker, og alle sier at "det er alltid en unnskyldning", og jeg opplever det som sant fordi jeg har vansker med å abstrahere?

Og det var de 34 spørsmålene. Nå må jeg bare skynde meg å få dem ut på nettet før jeg føler trangen til å føye til noe mer.

Å få til alt på første forsøk

Hva var det jeg skrev her sist?

At jeg skulle prøve å skrive en del på engelsk fremover. Jeg hadde en ny engelsk blogg, og jeg hadde en tanke om å dele opp skrivingen. Det ble litt ensporet her for meg mot slutten. Jeg ville skrive en blogg med ting jeg var interessert i, og endte med å bare skrive om meg selv. Det var nyttig for meg, og sannsynligvis litt til glede for andre, men... det ble litt for ensporet til slutt. Så jeg tenkte å ta med sjelegranskingen over på den engelske, og koble det til noen forumer hvor jeg drev med det samme, og så prøve å finne andre ting å skrive om her.

 

Ingen av delene ble det noe særlig av. Jeg har skrevet andre ting. Øvd meg på å jobbe med mer langvarige prosjekter. Ikke at jeg har blitt ferdig med noe, men jeg har i hvert fall kommet lengre enn før. I tillegg til de forumene... hvor jeg har fått masse innspill, og oppmuntring, og tilhørighet, og funnet svar på en del av tingene jeg gikk og grublet på før. Så det er jo fint.

Jeg har noen tanker om hva jeg vil prøve til neste år. Det kan hende jeg kommer til å tenke høyt om det her. 

Men det jeg vil skrive om akkurat nå er noe jeg nettopp sa på Twitter:

Ok Martin, gjenta etter deg selv: Jeg må ikke være sosialt feilfri for å ha lov til å omgås folk.

— Martin BG (@bullgudmundsen) 12. desember 2015

– og jeg fikk masse... likes heter det visst nå, og noen retweets, og noen oppmuntrende kommentarer, og hele tiden tenkte jeg at "men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre".

Og dermed illustrerer jeg akkurat det jeg prøvde å si til meg selv... kanskje jeg ikke får til å uttrykke akkurat det jeg vil si på første forsøk, men jeg er ikke nødt til å få til det hvis jeg skal ha lov til å omgås folk...

Jeg snakket med psykologen min (som man gjør) om det å be folk ut på date, hvorfor det var så vanskelig for meg, all informasjonen jeg følte jeg skyldte vedkommende og hvordan skulle jeg klare å pakke alt det inn i en setning. Og hun skjøt inn: "Det virker som du tror du må få det til på første forsøk?"

Og jeg svarte: "Ja. Hvorfor i all verden tror jeg det?"

Og det minner meg om noe moren min pleier å fortelle, at da jeg var liten prøvde jeg aldri på noe nytt med mindre jeg var sikker på at jeg ville få det til med en gang. Jeg var sen med å begynne å gå, sen med å begynne å snakke, sen med å si bokstaven "rrrrrrr" – jeg gjorde det ikke før jeg endelig følte meg trygg nok til å prøve.

Så det handler ikke direkte om at "samfunnet krever at vi skal være perfekte," for jeg har heldigvis ikke følt noe særlig av det presset selv (jeg er klar over at det gjør meg heldig). Jeg tror ikke en gang det handler om at jeg krever at jeg skal være perfekt, eller at jeg misliker å mislykkes, i og for seg... jeg tror det handler om at jeg misliker å føle meg klossete.

Jeg hater følelsen av å fomle og prøve å få til og rive ned ting og skvette når jeg kommer borti noe jeg ikke hadde tenkt på at var der og føle at jeg holder på å snuble og bruke feil muskler for å rette meg opp så jeg presser på blæra og dermed skvetter på en annen måte. Som er følelsen av å være klossete fysisk.

Eller si noe jeg ikke mente å si eller love noe jeg ikke mente å love eller gi folk forventninger som gjør at de blir skuffet eller kanskje aller verst si noe som får folk til å føle seg presset så jeg krever mer og tar større plass enn jeg har rett til. Som er følelsen av å være klossete språklig og sosialt.

Begge deler har med koordinasjon å gjøre, og jeg kan sikkert føre noe av det tilbake autisme. Og det er en annen, i hvert fall autistisk ting, med å ta ting veldig bokstavelig... jeg sliter med å vite forskjell på tegn og ting. Det folk sier, og det som faktisk er. Sånn som pipebildet til Magritte. Selv om jeg skjønner hvorfor bildet ikke er en pipe, får jeg ikke helt fatt på det med sosiale ting.

Jeg vet ikke hvor godt jeg kan forklare det, for jeg skjønner det ikke. Men for å ta et eksempel: Om noen for noen år siden sa "vi må treffes en gang til uka, jeg ringer deg" ville jeg ha unngått å gjøre andre avtaler den uka, og ventet hele uka på å bli oppringt. Vel, mer eller mindre. Fordi hvis noen sier noe som kanskje skal skje blir det en del av virkeligheten. Ordet fanger.

Og her og nå – så fikk jeg problemer med å skrive forrige avsnitt, fordi det kunne virke som om jeg fortsatt hadde problemer med "en gang til uka," mens det faktisk er noe jeg har blitt flinkere med. Om jeg hadde sagt at det var sånn nå og det ikke var sant ville jeg har uttrykt noe som brøt med virkeligheten, og det ville føles som en fysisk skade. Fordi ordet fanger.
 

Jeg pleier å utrykke meg mer omstendelig enn jeg trenger, fordi jeg er er så innmari redd for å bli misforstått. Er det fordi misforståelse føles som en slags utilsiktet løgn? Og fordi løgn, i sin tur, ikke bare er uærlig, det er også nesten en slags revne i virkeligheten...

Så hva skal jeg da gjøre med all underteksten som er en stor del av all kommunikasjon, og en enda større del av sosial kommunikasjon? For det første sliter jeg litt mer enn andre med undertekst, og for det andre sliter alle andre også med undertekst. Vi misforstår hverandre hele tiden. Det er et under at kommunikasjon i det hele tatt er en ting.

Sammenlign det jeg nettopp sa

jeg er så innmari redd for å bli misforstått

med det tankereferatet jeg gjenga lenger oppe

men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre

Å snakke til vanlig er det samme som å koke de 125 ordene ned til 9. Eller skrive. Hvor skal man begynne? Hva skal man kutte ut?  Det er noe av grunnen til at Twitter funker bedre for meg enn blogg – der har jeg lært meg å tenke i riktig format. Det er noe av grunnen til at jeg begynner på så mange innlegg som ikke blir ferdige. Det blir så slitsomt å presse hele rekken av tanker gjennom den lille, smale trakten som er en setning. Det er grunnen til at jeg noen ganger blir stående og åpne og lukke munnen når jeg egentlig har noe viktig jeg vil si. For ordene setter seg fast i trakten, så jeg ikke får ut noe som helst. Det er noe av grunnen til at jeg har en DISCLAIMERGNOM på denne bloggen, han gir en stemme til i hvert fall noen av de forbeholdene jeg ikke klarer å putte inn ellers.

Det er noe av grunnen til at det er så vanskelig for meg å be folk ut. Eller ta opp andre sosiale ting. Diskutere forholdet mellom meg og en annen. "Jeg vil gjerne at du gjør sånn, jeg liker ikke at dette skjer, det gjør meg glad når du sier det og det, har du lyst til å treffes en dag til uka, har du lyst til å være mer enn bare venner..."

Jeg synes jeg må få med meg så mye. Passe på å ikke love for mye. Passe på å ikke kreve for mye. Faen, jeg klarer knapt å få meg til å si navnet på noen, fordi bare det er å ta opp forholdet mellom dem og meg. Jeg klarer knapt å si navnet på fiktive karakterer.

Men fordi jeg ikke vil noen skal misforstå: Jeg har blitt flinkere til mye av dette i det siste. Jeg begynner å lære meg hvordan jeg skal stille spørsmålene, og håpe at forbeholdene heller lar seg oppklare underveis. Om noen dager skal jeg drikke øl med noen jeg har truffet på Tinder.

"Lyst til å treffes?"

"Klart det!"

Egentlig er det ikke så komplisert.

Kommentaren fra psykologen, pluss innspillene fra forumet jeg er på, pluss det at jeg har tenkt så mye på alt sammen, har lissom gitt meg lov til å si at jeg ikke må være sosialt feilfri for å ha lov til å omgås folk. Og at hvis jeg sier noe som ikke er helt korrekt, betyr det ikke at jeg har innført en løgn i verden som kan få romtiden til å revne i sømmene.

Oi, for et språk

Du og jeg går nedover gata. Jeg får øye på noe interessant. La oss for eksempel si femten fugler som sitter veldig velordnet bortover en ledning.

"Oi," utbryter jeg.

Du ser deg litt om. "Oisann," svarer du.

Vi har vekslet to ord. Ikke noe peking eller annet synlig kroppspråk. Ingen subtile hint, bare det underforståtte "her er det noe å se på". Kanskje litt blikkretning. Men ganske minimalt med informasjon. Og med bare så lite informasjon, har vi likevel klart å gjøre noe mye mer omfattende forståelig for hverandre. Det er en grunn til at jeg liker denne evnen vår til språk.

Gyldensdals konversasjonsleksikon fra 1932

I familien har vi et papirleksikon fra 1932, som har fulgt med i bokhyllene gjennom noen generasjoner. Jeg er interessert i 1932. For noen dager siden var det noen småting jeg lurte på der.

Men det er vanskelig å komme til målet i et oppslagsverk, når det er så mange andre lokkende ord der, ord i en fet skrift som fanger blikket. Så før jeg fant ut det jeg ville – som jeg ikke husker en gang – fikk jeg blant annet vite hvorfor programmusikk heter programmusikk, noe jeg ikke en gang visste at jeg var nysgjerrig på.

(Det er fordi det følger med et programhefte som skal fortelle deg hva som skjer.)

Det er noe som er lettere med papirbøker (eller bøker, som det het i Gutenbergs dager). Man kan bla rundt i dem på måfå, med oppslagsverk er man nesten nødt – jo dårligere man kan alfabetet på rams, jo mer uventet kunnskap kan man få i fanget – det vet jeg ikke hvordan blir med elektronleksikoner . (Mon tro hvordan det var med papyrusruller?)

- leksikoner, sier du? Vet du ikke at det heter leksika?

Ikke på mitt språk, mitt eget private språk som heldigvis har så store likhetstrekk med norsk at jeg for det meste kan gjøre meg forstått.

- norsk, da, med andre ord.

Ja, egentlig, men jeg har gjort det til mitt. Gjør ikke alle egentlig det? Det synes jeg alle skulle gjøre.

Jeg har valgt meg ut noen språklige feil som jeg rett og slett skal insistere på. Jeg bøyer kompliment som et intetkjønnsord fordi jeg synes det høres bedre ut da. Det ansvaret synes jeg hviler på oss alle, å gjøre språket bedre. Jeg prøver å unngå greske og latinske flertallsendringer, og det er en annen av mine språklige ulydigheter.

Med sitt eget språk får man sin egen tankeverden også. Det gjelder egentlig fortsatt alle, men noen ganger kan språksprikene vokse seg større enn meg, synes jeg.

Det skorter på de heldige sammenfallene (hvor man alle snakker samme språk) og man strever. Man prøver på måfå, men holder ikke måfå på å gå av moten, eller i det minste forandre sin natur?

Jeg liker i hovedsak det moderne og måten vi flyter sammen på. Vi omformer hverandre, befester og forskanser oss i det å være offentlige, elektronikken har forandret måten jeg leser på, og er uunnværlig for måten jeg skriver på, men noen ganger synker vi sammen i vårt eget private, som en limefrukt noen har klemt ut safen på – i å være særegne på den måten som har blitt synonym med å ha et selv.

- da er det noe annet med 1932, og måten en redaksjon en gang vedtok at det var på i det året.

Kreativ på do

Det begynner å bli vanskelig å vite hvor man skal gå på do når man er ute og spiser. Eller rettere sagt, ikke om det er i blomsterpotta eller bak døren ute ved garderoben, men om det er damer eller herrer man har kommer til. Skiltene viser ikke lenger stiliserte figurer i skjørt eller bukse, og de færreste bruker noe så simpelt som det latinske alfabetet, nei, det skal være en opplevelse å tømme blæra i våre dager, og det skal begynne alt før du har fått opp smekken.

Et bilde av et menneske, det ser for så vidt ut som en mann, men du må se på damen på døra ved siden av for å være sikker på at det har noe med kjønn å gjøre, noe med do å gjøre, at du ikke ender opp i bøttekottet, som ærlig talt ikke egner seg noe særlig bedre enn det blomsterpotta ville ha gjort. Og det er bare den kjedelige sorten. På de virkelig moderne stedene må du løse en liten gåte. To dører, to klesplagg… Litt hjernetrim på fredagskvelden. Aha, det ene er en flosshatt. Hva det andre er vet da pokker, jeg har et mer presserende ærend.

Det ser ut til å bli stadig mer populært for alle som vil uttrykke spisestedets egenart.

Litt som jeg synes at ulike geografiske steder burde uttrykke sin egenart: “Farlig sving”-skiltene langs veien for eksempel. Er stedet kjent for sin flotte natur, burde man bruke prangende nasjonalmalerier som på en eller annen måte hadde en sving i seg, er det beryktet for hjemmebrenning burde det være en vitsetegning av noen som prøvde å sjangle hjem – ikke å forveksle med “kjør forsiktig, fylliker i veien”. Og apropos: “Barn leker” blir for enkelt. Nei, sett heller opp en rebus i tre deler: En baby, forsiden på et bestemt pornoblad, og det matematiske tegnet =. (Eller kanskje bare bokstaven R. Men da er vi tilbake til det latinske alfabetet igjen.) Da skal de få noe å tenke på.

Takk og lov at jeg ikke kjører. Det hender imidlertid at jeg tisser, så det med doskiltene ligger meg tettere innpå livet.

Jeg er en av de som sliter litt med sosiale koder. Det er derfor jeg blir stående og lure og gjette gåter, litt som bilistene ville blitt nødt til hvis de kom til et sted der skiltene ikke var standardiserte. – med litt mindre alvorlige konsekvenser for min del, men for de av oss som sliter med sosiale koder kan det være ille nok om vi ender opp på damedo – Men så gjør det ikke så fryktelig mye, det tar meg noen sekunder kanskje, det blir bare en av de små humpene i hverdagen.

Apropos, noen burde ta et av skiltene for fartshumper og bytte det ut med et fotografi av kvinnebryster. Det ville gjort kjøringen mer spennende, ville det ikke? I hvert fall mer original.

Og det er det med originalitet, at jeg får følelsen av at man skal være kreativ, original, uttrykke egenart – men det er omtrent like originalt som en fantasybok der det er alvene som har skjegg, en vampyrroman der vampyrene er ofre for rasisme, eller er vegetarianere med høy seksualmoral, eller en ny vits om engleskolen til prinsessa – alle skal være med, alle skal si sin mening, på sin egen måte –

Det er jo egentlig en helt vanlig greie. Originalitet er det knapt nok med uansett, det blir neppe noe verre med en farsott eller to. Tilhørighet er egentlig ganske ålreit, ære være oss mennesker som søker det.

Men jeg vet ikke, jeg føler meg litt surmaga i dag. Eller noe med magen i hvert fall. Det er kanskje derfor jeg er så ivrig på å få vite hvilken forbanna dør jeg skal gå inn.

Enetale

Jeg liker lyden av min egen stemme
å kjenne den bakerst på tungen
nærheten når den brer seg opp
halsen og ut

Jeg liker lyden før den forlater kroppen
som uro i atmosfæren
forplanter seg, vokser vilt
i uttallige halvmørke øreganger, flere enn noe
menneske kan rå med

Hets mot andres overbevisning

I de fleste tilfeller bør både latterliggjøring og hets være ytringer folk står fritt til å komme med. Man kan likevel godt synes det er problematiske ytringer. Særlig når de retter seg mot folk eller grupper, men i noen grad også når det retter seg mot meninger, overbevisninger, og trosforestillinger.

Det er, for å ha nevnt det, en ganske alvorlig bakgrunn for at folk diskuterer dette nå for tiden. Brenning av koranen, opptøyene som kom etterpå, og menneskene som ble drept. Derfor kan man lett komme feil ut hvis man vil komme inn på bokbrenningsdelen av det, den er til sammenligning en bagatell. Det svir litt i halsen bare å nevne det i samme åndedrag som man snakker om mord. På den annen side er det i sånne situasjoner diskusjonen kommer opp. Offentlig bokbrenning vil i det minste etterlate et rom for å diskutere. De morderiske reaksjonene kan man enkelt og ensidig fordømme.

I en lengre diskusjon på twitter, som jeg først blandet meg inn i mot slutten, sa signaturen @abreFloken blant annet at han var opptatt av

”(…) 1) skille person/mening, 2) Lik beh. av alle tankesett.”
(Hele kvirrevitten og litt av sammenhengen rundt er her. Og denne andre kvirrevitten, som jeg ikke har sitert, vil nok utdype sammenhengen enda litt til.)

Begge deler er jeg i utgangspunktet enig i. Jeg lurer likevel på om det kan være litt mer komplisert.

Selv ikke i de mer avbalanserte samtalene, tror jeg sak og person er så adskilt som de kanskje burde være. Standpunkter og overbevisninger kan være nærliggende skillelinjer å trekke opp mellom både grupper og personer. På den måten gjør man meninger til en del av sin identitet. Man kan se eksempler i en god del diskusjoner, på det punktet hvor det slutter å handle om de mest fornuftige argumentene, og begynner å handle om de mest slagkraftige. Det gjelder å sette den andre siden på plass.

Dette vil kunne prege diskusjonene enten man synes at det skal det eller ikke. Men det er beklagelig at det er sånn, og det er verdt innsatsen om man får til å gjøre noe med det. Uenighet er ikke bare helt greit, det er ofte helt nødvendig.

Når argumentene blir mindre saklige, glir saksytringer enda lettere over i det personlige. Noen ganger er det ikke en gang helt urimelig. Latterliggjøring og hets vil for eksempel være rettet mot følelser, og de følelsene er sosiale mer enn de er saklige. Det rammer. Det er meningen at det skal ramme. Og det er ikke alltid så rart hvis man blir litt sur.

I noen situasjoner vil man også observere at noen kan rammes hardere enn andre. Eksisterende forhold kan spille inn: maktforhold, sosial anerkjennelse, historiske omstendigheter, omgangstonen i den senere tid. Én og samme ytring kan ha ganske ulike konsekvenser. Det blir mer uklart hva det vil si at man skal behandle alle likt.

Det er en ubestridelig rettighet å møte meninger med hets. Og det kan noen ganger være vanskelig å komme utenom. Et debattklima hvor man går på tærne for hverandre kan lett bli uheldig. Et debattklima hvor man er redd for sin egen sikkerhet, må betegnes som noe langt verre enn uheldig. Men for mye hets kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg om saken. Det kan ramme folk som ikke nødvendigvis har fortjent det, selv om det er lett å si at de ikke burde la seg berøre. Og det kan ha praktiske konsekvenser ved at det kan spille opp mot allerede eksisterende fordommer.

Jeg prøver personlig å holde meg til at hvis jeg ikke absolutt er nødt, så har jeg ingen gode grunner til å drive noe særlig med hets. Jeg har dessuten nevnt noen grunner til å la det være.

Tvangsfortolkning

Jeg synes jeg har hørt så mange radiodebatter (vel, to, de siste dagene) hvor mesteparten av debatten går ut på hva som egentlig har blitt sagt. Hvor den som har sagt noe hele tiden prøver å oppklare og utfylle, mens de innkalte motstanderne har én tolkning av utsagnet, som de fortsetter å insistere på. – Det var ikke helt det jeg mente, det har jeg faktisk understreket, det jeg prøver å si er at… – Ja, men det var det du sa. (Eller i en pelsdyrdebatt nå i ettermiddag: – Ja, men jeg føler at det var det du sa. Det føler jeg faktisk veldig sterkt.)

Det er i og for seg synd at det skal være mindre viktig hva folk mener, enn hva motstanderne deres synes de helst burde mene. (Selv om Sturla Stråmann kanskje synes noe annet.) Men en kanskje verre konsekvens av dette, er at all modererende informasjon blir skvist ut av debatten. Man får ikke sjanse til å fulle ut, begrunne, nyansere, tenke mer enn én tanke om gangen. Man må gjøre det så enkelt som mulig, aller helt pakke inn budskapet i en ferdiglevert overskrift. Hvis ikke er det fritt frem, og litt vel virkningsfullt, for motstanderne å vri det om til noe tullete.

Alt for informasjonstunge budskap er for så vidt ikke bedre. Man bør holde det rimelig enkelt. Ikke bare av hensyn til mottageren, men også for avsenderen selv. Å hamre ut det man vil si til en kortfattet oppsummering, kan være en nyttig øvelse. Man blir tvunget til å få oversikt.

Men mellom rimelig enkle budskap, og budskap så enkle at de umulig kan vris på, tror jeg avstand er betydelig, og jeg skulle ønske at man i det minste i noen debatter kunne bruke mindre tid på å tvangsfortolke hverandre, og mer tid på sine egne argumenter. Om ikke annet ville debattene blitt mer spennende.

Hotellrommet, kort tid etter ankomst.

Hotellrommet, kort tid etter ankomst.
(Fra badet.)

- Det er visst lydt her.

…

- Hallo?

- Ja?

- Det er lydt her.

- Hva sa du? Er det en lykt her?

- Nei.

- Hva?

- Bare glem det.

Å tenke seg om

Trafikketaten har nylig hatt ute noen plakater om pakrering. Slagordet var "tenk deg om før du feilparkerer". Jeg får da en forestilling om en bilist som stanser opp midt i et trikkespor, tenker seg om en liten stund, og feilparkerer. Det er muligens ikke dette trafikketaten ville oppfordre til.

En bilist som tolket kampanjen slik, måtte nok vært i overkant kverulantisk, eller tatt ting veldig bokstavelig. Ordet "før" sier riktignok noe om rekkefølgen ting skjer i, men i uttrykket "tenk deg om før," betyr det tradisjonelt at det er beslutningen om å handle, ikke handlingen i seg selv, som bør komme i etterkant av tenkningen.

Noe er det likevel som skurrer i setningen, nok til at den tøyeste tolkningen får tid til å melde seg. Om det ikke er ordet før, tror jeg heller det kan være ordet "feil". Det er nemlig sjeldent, om ikke uhørt, at man tenker over om man skal gjøre en feil eller ikke. Merkelappen "feil" er snarere noe man kommer frem til etter at man har gjort en vurdering.

Fra perspektivet til en mottager som ennå ikke har tenkt seg om, er det ganske uklart hvorvidt handlingen kan betraktes som feil, selv om den sikkert åpenbart er det sett med trafikketatens øyne.

Det blir med andre ord et spørsmål om kolliderende perspektiver. Snakker man som om bestemte perspektiver må tas for gitt, kan man ikke regne med at mottageren vil bry seg så veldig. Du kaller det feil, jeg er ikke en gang sikker på om det er feil, så da kan det neppe være til meg du snakker. (Og det samme gjelder for så vidt i politisk språkbruk. Insisterer man, som man noen ganger gjør, på å bruke ord med en tydelig ladning, snakker man i all hovedsak til de man allerede er enig med.)

I tilfellet med trafikketatens slagord skjønner nok den hypotetiske bilisten hva som er greia. Dette er for så vidt et unntakstilfelle, hvor ordet "feilparkering" er innarbeidet sånn at det nettopp inkluderer de tilfellene hvor det gjøres med overlegg. Kampanjen handler da også mest om folks unnskyldninger for å gjøre det likevel, "skulle bare en liten tur," osv.

Tenker jeg meg om litt først, lurer jeg likevel på om det ikke kunne finnes bedre formuleringer. "Ikke feilparker, er du snill" for eksempel. Eller litt mer slagferdig, "feilparkering har konsekvenser". Eller hva med rett og slett "tenk deg om før du parkerer ulovlig"? Jeg kjører ikke bil, men går ut fra at feil- og ulovlig parkering er det samme. I så fall ville man sluppet unna hele utydeligheten, og attpåtil gjort livet mindre underholdende for kverulantiske bilister som bare skal en liten tur innom vaskeriet.

Karikaturtrykking

Dagens Radioselskap på P2 kunne vise til at dagens forside på Dagbladet kunne vise til at Facebooksiden til PST viste til en side hvor noen hadde publisert en tegning av en gris med påskriften Muhammed, altså enda en av disse karikaturene. I Radioselskapet spurte de om det at Dagbladforsiden hadde bilde av en PC-skjerm hvor det var bilde av denne karikaturen var greit, eller om det var krenkende mot muslimer.

Som jeg kom frem til i en kaféprat i dag, er dette en sak som har to sider. For meg, som ikke identifiserer meg så sterkt med noen av dem, er det ting med både spørsmålet og konklusjonen i Radioselskapet som virker litt rart. Og det er mye som har virket rart på meg gjennom hele denne karikaturhistorien.

Jeg tror noe av grunnen er at striden har dreid seg mindre om tegningene det er snakk om, og mer om det å trykke dem. Skal man gjøre det, eller skal man ikke, skal man be om unnskyldning eller trykke dem på nytt? Det er disse spørsmålene debatten ber oss ta stilling til.

Problemet er at kommunikasjon fungerer som det gjør. Budskapene går ikke i en enkel sikksakklinje fra en avsender til en mottager og tilbake igjen, men i innviklede løkker, som kan være vel så heseblesende som å ta loopen på Tusenfryd. Når de formulerer seg og fortolker, må begge parter hele tiden ta hensyn til sammenhengen, og til hverandre. Det man ”mente å si” vil derfor alltid ha noe å gjøre med hvordan man trodde man ville bli oppfattet. Og det man på den annen side oppfatter, vil ha noe å gjøre med hva man tror den andre kan ha ment.

Disse tingene går ofte automatisk, og kommunikasjon fungerer gjerne overraskende bra. Men når de underliggende sidene ved kommunikasjonen, når selve handlingen i å ytre seg, blir en del av debatten, blir man nødt til å forholde seg til alle disse antagelsene som om de var skrevet på veggen med store bokstaver. (Man forandrer som kjent ting ved å kommentere dem.)

Gjennom måten trykking og ikke-trykking har blitt stilt opp mot hverandre på, har begge handlingsalternativene fått ganske fastlåste meninger. Det å publisere disse tegningene har så mange ganger blitt gjort for demonstrere, at enhver publisering nå har et demonstrativt element – fordi man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet. Det å la være å publisere tegningene, har på den annen side blitt definert som å gi etter, fordi det har vært så mye press at man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet.

Mer nøytrale betydninger, som at man viser tegningene av rene informasjonsgrunner, eller kanskje fordi man synes de er morsomme, eller tvert i mot skikkelig teite, eller at man lar være å vise dem fordi man ikke synes det er noe vits, (eller fordi man ikke vil gjøre det bare for å demonstrere,) vil være vanskelige å få øye på i kryssilden mellom disse posisjonene. Men kanskje er det nettopp i slike betydninger at man kan finne noen nye spor å gå opp, sånn at man kan si noe om saken uten at det får såpass merkelige utslag som på Radioselskapet i dag.

Jeg nevnte tidligere noe om hvordan denne saken har to sider. Og det er det jeg synes er problemet med den, for ingen av sidene er særlig ålreite. Man burde helst slippe å ta stilling til om noe sånt er ”greit” eller ikke, og for eksempel heller ha muligheten til å si at det er ikke om det er greit som er poenget. Rent personlig er jeg nemlig mer interessert i saker som har mer enn bare to sider, og debatter som i det minste i teorien kan komme til å ta nye og bedre vendinger.