Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort

Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort, og med de siste par innleggene jeg skrev her har det gått ganske bra. Jeg skrev dem på under en time. Teknikken jeg brukte var å skrive uten å stoppe i nøyaktig et kvarter, og så bruke de neste to kvarterene på å redigere.

For så vidt der det lenge siden jeg lærte meg å skrive uten å stoppe… men den gang klarte jeg ikke å få noe meningsfullt ut av det. Det ble bare nonsens som jeg med litt selvbedrag kunne kalle lettsurrealisme. Den nye utviklingen er at jeg kan skrive fort over et tema, og at tankene som kommer ut på sett og vis hører sammen.

Det skjer noe spesielt med skrivingen når man skriver uten å stoppe, uten å rette feil, ofte uten å se på skjermen i det hele tatt… det er jo ikke en uvanlig teknikk, folk snakker om den indre kritikeren og hvordan det er en instans man må sette til side noen ganger.

Jeg har et mer blanda forhold til min egen indre kritiker, egentlig. Det er ofte derfra jeg får retningen på det jeg skriver. Det er ofte når det stopper opp og jeg ikke klarer å formulere hele setninger at jeg er på sporet av et eller annet spørsmål jeg ikke forstår, en eller annen problemstilling jeg trenger å finne ut mer om. Den indre kritikeren forteller meg at her, Martin, har jeg noe som er verdt å utforske.

Å skrive på denne måten føles som å skru av en del av bevisstheten, og det føles igjen som å flyte rundt på havet, drive med strømmen, ikke klare å feste seg til noe. Jeg tør ikke å holde på en tanke lenge nok til å finne ut hva den handler om. Da er jeg redd for at skrivingen skal stoppe, og at jeg ikke skal klare å få den i gang igjen.

Men det føles som en lettelse også. Det føles som om ordene har ligget i bakhodet mitt og nå triller de ned skuldrene og ut i fingrene mine og legger seg til ro på papiret (eller skjermen). Som om jeg alltid har litt for mange ord å bære på. Litt for mange påbegynte, og halvferdige, og ufordøyde skrivestykker. Jeg tenker jo ofte i form av tekst, når jeg har indre monologer med meg selv. Men tydeligvis ikke i setninger jeg kan få ned på arket uten å tvile…

En annen ting jeg er redd for med korte og raske stykker er å bli overmodig. Å gjøre ferdig én tekst gjør gjerne plass til nye ideer, og flere ideer, og så kommer den autistiske greia hvor jeg tror at jeg må skrive ut alle ideene. Så begynner de vanskeligste ideene å sige nedover på lista til det blir mer og mer ugjort på den og den er så baktung at jeg ikke orker å tenke på den en gang.

Det er det som skjer med gjøremålslister, og det er grunnen til at jeg ikke bruker dem. I stedet venter jeg til alt har samlet seg opp i hodet mitt, og til jeg er så sliten av å huske på alt at jeg blir fysisk uvel, og så skriver jeg ned alt sammen som om det var utfallet av en forstoppelse, og slutter ikke før jeg føler meg lettet. Og jeg får kanskje gjort 25% av alt jeg skriver ned men det er nok for det samler seg opp så mye tull i de listene uansett.

På den måten ender jeg med å blogge i bølger… noe man ser på datoene når man går til lista over tidligere innlegg…

En løs tanke jeg har: Kanskje det hjelper å legge inn litt tilfeldighet i prosessen? Hvis jeg skriver ned ideene mine på lapper i stedet for lister, og så legger jeg dem i en hatt… Når jeg skal skrive dagens tekst kan jeg trekke fra hatten. Hvis det begynner å komme ord går jeg videre med det, hvis ikke kan jeg ta en annen lapp… men hva gjør jeg med den gamle lappen i så fall?

Jeg kan bruke det ryddetipset jeg fikk for lenge siden, som har virket for både klær og bøker. Legge den til side "for nå", og så vurdere om jeg skal ta vare på den senere. I tiden mellom gir man oftere slipp enn man skulle tro.

Den største grunnen til at jeg vil skrive kort og fort, er at jeg ønsker å være mer aktiv sosialt. Skrive mailer og meldinger til folk, både gamle venner og nye kontakter og la oss ikke glemme nettdatingprofiler… Og skrive foruminnlegg og blogginnlegg som dette, kanskje ha en blogg jeg faktisk kan forplikte meg til! Oppdatere regelmessig nok til at folk begynner å følge med

siden prosjektet i år er å jobbe med utsettelser og en av tingene jeg vil oppnå er å ha mer sosial kontakt med folk er øvelse på korte og forte tekster noe å prøve, for da blir jeg ikke sittende og utsette noe så enkelt som å svare på en mail eller en sms.

For å opprettholde sosial kontakt må skrivingen gå i et visst tempo.

Grunnen er at hyppighet er et viktig sosialt signal. Hvis jeg venter lenge med å skrive svarer den andre med å vente lenge med å skrive. Og det plukker jeg igjen opp som et signal, og somler enda litt til. Så går det lengre og lengre tid mellom hver gang vi skriver til vi plutselig har sluttet å skrive helt.

Og det er jo en ting som skjer med alle. Det er det naturlige forløpet for de fleste små hverdagsmøter, og det er nok sunt. Vi har ikke mulighet til å knytte nære bånd med alle vi får kontakt med der og da.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne knytte noen flere bånd enn jeg gjør… at jeg klarte å skrive litt fortere tilbake til litt flere folk… at ikke de kognitive problemene med å skrive kort og fort blandet seg opp i de sosiale problemene med å holde kontakt, og fikk meg til å fremstå som enda mer avvisende enn jeg faktisk er.

Erotisk vilje, presentert som punktliste

Dette begynner jo å virke som en sexblogg. Men jeg har ikke noe særlig eskapader å fortelle om, ennå. Jeg tror ikke jeg ville ha fortalt om dem heller. Selv om det har blitt stadig mer personlig preg på denne bloggen min, så tror jeg ikke det er blogg om den festen jeg gikk på i går. Tja, hvem vet... Det kan virke som bloggen bestemmer like mye som meg, eller sagt mindre overtrolydende, som om innleggene henger mer sammen enn jeg styrer, at kursen videre bestemmes av det jeg har skrevet før.

 

Det jeg prøver, er vel å ta fatt i ting fra meg selv, og så jobbe meg inn til en eller annen oppdagelse... Det gjelder nesten all skrivevirksomhet, kanskje. Det har virket nå de siste innleggene, de om seksualtankene mine, ikke bare har jeg skjønt en del nytt, jeg har fått meldinger fra andre som også har det, så det kan virke som jeg skriver allmenngyldig.

 

Se, hva har jeg skrevet før, i akkurat denne lille serien om erotikkprosjektet mitt? På bare fem dager. Først viljen, at jeg ikke ser for meg hva jeg vil, annet enn vagt. Så om hvordan jeg kanskje overvurderer faren ved å foreta meg noe likevel.

 

Der oppdager jeg akkurat nå en tilbakekobling, litt forsterkende feedback: Å sette seg ned og formulere hva jeg vil, det kjennes også som å foreta seg noe – som å brennmerke verden med noe, det kan ikke omgjøres – så da forblir viljen min vag - så da våger jeg ikke å sette meg ned og formulere hva jeg vil. Typisk, som man sier om sånt.

 

Men det klarner for meg, jeg har begynt å skrive om det, snakke med venner om det... gjøre littegrann med det...

 

Jeg har en profil, på et sted der ute på nettet, og jeg har vekslet et par privatmeldinger. Sendt bilder – helt anstendige altså. Lært masse, fra få ord, om hvordan man snakker sammen om sånt. Det endte med at jeg ikke var hennes type, fysisk. Og sånt skjer... Jeg går nesten ut fra at jeg er noens type, fysisk.

 

Hele utvekslingen var så spennende å være med på. Fra jeg våget meg på å si hei, og frem til konklusjonen, selv konklusjonen hørte med til spenningen. Det ga meg en god følelse å sjekke innboksen etter svar, god følelse å måtte vente, en god følelse samtidig som ikke mye fare - fordi, nettopp fordi sjansen for avvisning var så stor. Da står det jo ikke så mye på spill.

 

Sist jeg gjorde noe av dette - det må være for mange mange år siden, da tolket jeg spenningen som angst, og avvisningen som risiko, nesten som å bli avvist av erotikken i seg selv, jeg tok det temmelig tungt.

• Erfaring 1: Det er mye morsommere med flørt, sjekking når man klarer å skjelne mellom kriblefølelse og angst.

Om jeg bare kunne gi noen tips om hvordan... Jeg vet bare at jeg ikke er like redd for angst som før... Sist jeg hadde mye av det, da tvang jeg meg til å dvele ved angsten i stedet for å prøve å jage den bort, og etter det så har det liksom blitt noe velkjent med kroppslig uro. Alle disse ulike typene: Trening, frykt, opphisselse, og også kriblefølelsen, de går ikke over i hverandre, overvelder meg ikke, jeg tror jeg har hatt et veldig hell med akkurat det.

 

Kriblingen sier meg noe om viljen min også, oppklarer én av alle de uklare tingene, noe av det jeg aldri har fått grep om. At jeg har vært – eller er – så opptatt av det med kortvarige forbindelser, muligheten til å treffe mange partnere.

 

Jøss, det kom lett. Les gjennom de tidligere innleggene jeg har merket sex, og se hvor lang tid jeg brukte på det da. Det kommer plutselig lett nå som jeg forstår det.

 

Jeg vil gjerne ha tilfeldig sex. Jeg ønsker det ikke bare som substitutt for et fast forhold. Jeg ønsker det på bekostning av et fast forhold. Det er én av grunnene til at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste, at det enten stanser eller begrenser mulighetene for tilfeldig sex.

 

Jeg har trodd at det hadde noe med et ønske om å bli valgt, valgt mer enn én eller noen få ganger, få bevis på at jeg var verdt det, ikke bare for én person men sånn allment.

 

Kjærlighetsfantasiene mine gjennom oppveksten, de handlet nesten bare om å bli valgt. De handlet om en fiktiv person (med ganske mange av mine trekk, må jeg si) som gikk med en langvarig avstandsforelskelse, og så førte omstendighetene til at hemmeligheten kom frem, og det ble omfavnelser og kyssing, og så – stanset det der, for jeg visste ikke hva som skulle hende etterpå.

 

Det der har nok hengt med meg... Selv om det på den tiden handlet om den mer forpliktende formen for kjærlighet.

 

Litt senere i livet, da jeg drev på med sånne kjærlighetsgreier, befant jeg meg i et nominelt åpent forhold. Jeg hadde lov til å treffe andre. Men jeg fikk det aldri helt til. Litt klining, mye fomling, det rant ut i sanden... Og det frustrerte meg veldig, fordi det lå så langt utenfor rekkevidde... Frustrasjonen varte mye lengre enn forholdet gjorde.

 

Det ble sittende i som fiksering, som hovedsymbolet på alle de andre sosiale og seksuelle frustrasjonene mine.

 

Etter en del år avtok det, sammen med alle de andre sosiale og seksuelle frustrasjonene, havnet på hylla, dukket bare opp en gang i blant

 

men bygget nok opp under den seksuelle handlingslammelsen. Fordi 1) Vanskelig å handle når man tror at så veldig mye står på spill. Jeg ønsker jo ikke å bli avvist av erotikken i seg selv, 2) Sjekking er jo den mest uoversiktlige delen av hele forløpet, alle antydningene og de subtile grenseoppgangene som presser sånn på autismen min, 3) det hørtes rett og slett litt teit ut i mine egne ører at tilfeldig sex var det jeg ville mest av alt, og kanskje

 

4) jeg ønsket meg det ikke så utvetydig som jeg trodde, det kan ha ligget andre ønsker der også, som jeg ikke har visst helt om og i hvert fall ikke kunnet plassere. Jeg ønsker meg, også, tror jeg, den personlige dimensjonen, å komme innpå, bli fascinert av, kjent med.

 

Komme akkurat passe tett inn på, tett nok til at jeg ser skjønnheten, ikke så tett at jeg blir blendet, med andre ord ikke så tett som i et langvarig, daglig, forhold.

 

Men å kunne gnistre litt sammen også, ikke bare fylle opp svamplegemene og sette hoftemusklene på auto.

 

Det er vel ikke direkte motstridende. Men det er to forskjellige ønsker, to ulike former for begjær, og ut av det kan jeg formulere

• Erfaring 2: Det er mange, delvis uavhengige ting som jeg vil, de hører alle til i fornemmelsen min av det erotiske. Enda flere enn de to.
• Det åpenbare, det instinktive, lystprinsippet: Rett og slett stikke den inn i noe. (Det har nok mye å si, men jeg trenger strengt tatt ikke en partner for det.)
• Det - hva skal jeg kalle det - det narrative? Å gå gjennom fasene med å finne og bli funnet av en partner, sirkle oss inn på emnet, oppleve å velge å bli valgt... dette har en verdi for meg i seg selv, det er noe jeg vil tilegne meg og praktisere flere ganger, ikke bare knipe sammen tenna og få det unna.
• Det personlige: Å fordype meg i et menneske jeg fascineres av, gode og dårlige sider, det er den samme skjønnheten, det rått unike, personlige, ta over meg så mye av den skjønnheten som jeg klarer.
• Det estetiske, som jeg har nevnt før. Alle inntrykkene, rytmene, og dissonansene som hører til akten. Særlig nå, som jeg har så mye bedre grep om sansene, som jeg forstår det visuelle og musikalske, det taktile, og ikke minst det innomkroppslige - denne forskjellen på opphisselse, trening og angst.

Formulert som punktliste, metodisk av meg som jeg er: Her ligger noen av komponentene i den - ikke lenger like - diffuse viljen min, forskjellige retninger som jeg har prøvd å gå i, ikke rart at jeg har snublet fortere enn jeg har kommet meg på bena.

 

Det klarner så fort at det nesten overlesser meg – jeg skjønner én ting klart, men det viker unna for det neste, og det neste – jeg har hatt følelsen av at sånt har skjedd tidligere, og det er enda en grunn til å skrive ned, bloggfeste. Det kan komme mer om dette, eller jeg kan bli opptatt av andre ting igjen, det får vi se.

Rulletekst og seertall

En seer har, i følge Dagbladet, sendt inn klage på NRKs programannonsering, nærmere bestemt det at de rett som det er begynner å lese opp informasjon om kommende programmer mens rulleteksten ennå går. Seeren synes det er respektløst overfor åndsverket, og stiller seg litt undrende til at en lisensfinansiert kanal skal være mer stressende enn en som er finansiert av reklame. Redaksjonsleder Ragnhild Sælthun Fjortoft viser i sitt svar på klagen til at kanalen mister mange seere under rulleteksten. "Vi er jo alle interessert i at vårt publikum får best mulig informasjon om NRKs programtilbud, og vi er interessert i at flest mulig ser på våre kanaler," siterer de henne i Dagbladet. Klagen ble avvist, men Hallo i Uken gjorde et lite poeng av den i gårsdagens sending.

Jeg har hørt den samme begrunnelsen før, og tviler ikke på at det stemmer at folk gjerne skifter kanal under rulleteksten. Men det jeg ikke forstår er hvorfor det er så viktig for NRK å holde på akkurat de seerne som akkurat den kvelden ikke er mer interessert i programtilbudet enn at de lar lengden på rulleteksten avgjøre hva de skal se på. For en reklamefinansiert kanal har seertallene noe å si i seg selv; de avgjør hvor interessant det er å annonsere der. Men i den grad NRK i det hele tatt skulle ha noen nytte av seertall, måtte det være som en form for tilbakemelding, en antydning om hvor interesserte folk var i programmene. Det får de vite mindre om når de manipulerer seertallene på denne måten. Det de statistisk sett gjør er å ta to ting – effekten av programmets kvalitet, og effekten av lengden på rulleteksten – og blande dem sammen sånn at man ikke finne ut noe særlig om noen av delene.

(At NRK er interessert i å gi best mulig informasjon om programtilbudet har jeg i og for seg større forståelse for, men da lurer jeg på den annen side igjen litt på akkurat hva det er med å bli lest opp samtidig som rulleteksten som gjør informasjonen bedre.)

For meg er det ikke i seg selv noen viktig sak eller så veldig irriterende at jeg må høre på programinformasjon når jeg ser på rulletekster, litt synd, noen ganger, men ikke verre. Irritasjonsmomentet er mer det generelle i at NRK i dette, så vel som i andre ting, oppfører seg som en reklamekanal når de ikke trenger å gjøre det. NRK har muligheten til å velge mer risikabelt, satse på smalere programmer, kjøre et roligere tempo, osv. enn kanaler som må ha reklameinntekter for å klare seg. De har muligheten til å motvirke den feedbackspiralen jeg snakker om her. Og for all del så gjør de nok også det. Men de utnytter ikke mulighetene så godt som de kunne gjort hvis de hadde vært mindre opptatt av seertallene i seg selv, og mer opptatt av hvilke forhold ved programtilbudet seertallene egentlig representerte.

Hi hi, demokrati

“For å stemme må man være over femti. He he, nei da, jeg bare tuller, man må være 18, eller bli 18 i løpet av året man skal stemme,” sier mannen på video nr. 2 på nettstedet stemmingsrapport, (de går også som kinoreklame,) og det ser ut til å ha noe med kommunal og regional-departementet å gjøre. He he, nei da, jeg bare tuller, det har utvilsomt noe med kommunal og regionaldepartementet å gjøre, det står jo på siden, det. Noen i korridorene der har tydeligvis bestemt seg for å ta humor i bruk, for å få opp valgdeltagelsen blant unge velgere.

HVA I HULESTE SKAL VÆRE POENGET MED DET?

Altså ikke det med å få opp valgdeltagelsen, men det med å ta humor i bruk? Hva skulle det være med unge velgere som gjør at de ikke kan forholde seg til et budskap uten at noen har kvotert inn en flau vits her og der? Er det ikke litt nedlatende å tro at potensielle unge velgere skulle mangle enten evne eller vilje til alvor, engasjement sånn i utgangspunktet? (Eller, for å være litt prippen, evnen til å verdsette det at vi i det hele tatt har et demokrati? Sånn at vi slipper at kinoreklametiden vår blir fylt opp med festlige vitser som ”Din stemme teller. He he, nei da, jeg bare kødder med deg, den går rett i do. Men vi ser gjerne at du stemmer for syns skyld, og hvis du attpåtil stemmer på oss vil du unngå problemer i fremtiden.” He he, moro med valg og sånn, er det ikke?)

Og hvis det skulle vise seg at ungdom nå faktisk har mindre av den evnen eller viljen... sånn at det faktisk ikke ville føre frem å skape interesse for politikk ut fra innholdet i politikken… burde man ikke, i stedet for å skifte fotballdrakter pr. filmtriks, leke med pyroteknikk på skrivebordet, osv., stoppe opp og spørre seg om det alltid har vært sånn, og hvis ikke, hvordan det har blitt sånn?

Min egen kjypotesehest er at det dreier seg om en kulturell spiralgreie, hvor holdningene til det som formidles skapes av det som allerede er formidlet. Det vil si at

1. Den generaliserte avsenderen slenger inn flere og flere effekter for å bli tatt seriøst
2. Den generaliserte mottageren får en stadig økende forventning om at flere og flere effekter er en forutsetning for å ta noe seriøst.
3. Den generaliserte avsenderen må rette seg etter dette for å bli tatt seriøst: Gå tilbake til 1.

I så fall skulle jeg ønske at flere kunne ta sjansen på å ikke rette seg etter disse forventningene, men tvert i mot gjøre en innsats for å snu dem.