Jeg vet ikke hva jeg skal skrive

Så sitter jeg her, da, og skriver om at jeg ikke har noe å skrive. Jeg har blitt en sånn. En som tyr til metakommentarer i stedet for å tenke for hardt. (Betyr ikke egentlig meta noe annet? Rett og slett preposisjonen "etter"? Er det sånn motegreie at man sier "meta" når man egentlig mener "selvrefererende"? Har jeg nettopp brukt et moteord? Har jeg blitt en sånn en også?)

Noe må jeg nesten bruke skriveøkten min på. Både for å holde på den bevegelsen jeg har oppnådd, og for å få lov til å spille dataspill – en regel jeg har pålagt meg selv, og klart å overholde, det har vært en av de viktigste vanene jeg har lært meg.

Men det eneste som kommer opp i hodet mitt når jeg lurer på hva jeg skal skrive, er at jeg ikke har noe igjen å skrive. Som om jeg brukte opp all skrivekraften på det forrige innlegget. Så da skriver jeg heller om det. Og så prøver jeg å vinkle det til å ha noe å gjøre med skriveprosessen.

Kanskje jeg finner noe å si om hvorfor jeg heller vil skrive på tomgang enn å la være (bortsett fra at jeg vil spille dataspill i kveld, jeg har nesten råd til å kjøpe en Anaconda i Elite: Dangerous). Kanskje jeg finner noe å si om hva som gjør det vanskelig for meg å velge et tema?

Grunnen til at jeg heller vil skrive på tomgang enn å la være er at det er det som skal til dersom jeg vil lære meg å skrive. Hva nå det måtte bety – jeg tror jo jeg allerede kan skrive, jeg sitter jo her og gjør det. Jeg føler bare ikke at jeg skriver på ordentlig... hva nå det måtte bety? Kanskje at jeg oppfatter alt jeg gjør som skriveøvelser, ikke noe av det som ferdig vare.

Hvis skriveøvelsene skal kunne lære meg noe særlig, må jeg prøve å gjøre det litt vanskelig for meg selv. Jeg må avtale med meg selv at jeg skal sette meg ned og skrive, enten ideene kommer lette eller ikke... dette er ikke akkurat noe jeg har funnet på selv, er det? Det er vel en regel for alt man prøve å bli flink til.

I fjor hadde jeg avtalt med meg selv at jeg skulle jobbe med ett enkelt prosjekt. Et langvarig prosjekt, en romanseroman på engelsk. I stedet for å begynne på nytt når det ble vanskelig, skulle jeg holde det gående i hvert fall ut desember. Det fikk jeg mye ut av.

Det ble ikke en ferdig roman, ikke på langt nær, men jeg sitter med mye brukbart stoff til en. Og jeg har lært noen teknikker for å bygge opp en roman. For å gjøre fantasier om til scener og karakterer, og jobbe med dem til de blir mer og mer troverdige. Jeg har lært hvordan jeg kan bruke magefølelsen til å finne vei.

Jeg har lært at jeg kommer til å miste oversikt over mitt eget stoff, og at det kommer til å gjøre meg motløs. Det ligger i prosessen og er ikke noe jeg kan komme unna. Den samme motløsheten mange andre har skrevet om... når man føler at aldri i verden om den haugen med forestillinger og konsepter kan føyes sammen til noe som gir mening. Det gjør meg svimmel, nummen, matt, og gir meg lyst til å være et helt annet sted, et hvilket som helst annet sted enn foran skjermen.

Og så plutselig oppdager jeg at motløsheten er et tegn, på at noe, for eksempel karakterskildringen min, er svak... kanskje jeg ikke klarer å overbevise meg selv om karakteren kunne ha funnet på sånn-og-sånn, og da klarer jeg ihvertfall ikke å overbevise noen andre. Kanskje jeg ikke har gjort nok for å vise at karakteren har den og den egenskapen. Så begynner jeg å tenke på hva slags scene som må til for å vise det, og i den scenen tas det kanskje noen beslutninger, som fører videre til en helt ny gren av plottet. På den måten fikk for eksempel hovedpersonen i boka mi en søster.

Til slutt la jeg fra meg romanen likevel (men ikke før jeg hadde holdt på det året jeg hadde bestemt meg for). Og nå har jeg gjort en ny avtale med meg selv – jeg skal jobbe i noen måneder med kortere tekster, som denne.

I lange tekster består vanskelighetene av å holde rede på alle trådene. Skifte fra den ene til den andre, og tilbake til den første. Sørge for at de henger godt nok sammen, at ting blir troverdig. Å skrive lange tekster handler mye om å mestre fortsettelser.

I korte tekster må man også styre med avslutninger, og begynnelser. Man må gi slipp på noe i tide, og så klare å komme i gang med noe nytt.

Én løsning er å skrive på tomgang til jeg oppdager et spennende spor. Som jeg gjorde her. Så kan jeg gå tilbake og skrive en ny innledning etterpå. For jeg liker egentlig ikke å falle tilbake på metaprat. Det er litt selvundergravende, og dessuten er det en løsning jeg ikke kan bruke så mange ganger. Jeg kan vel ikke starte hvert eneste innlegg med at jeg vet ikke hva jeg skal snakke om nå?

Så en ting jeg har grublet litt over, er hvorfor innledningen i akkurat dette innlegget har blitt stående. Det virker ikke som jeg kan finne noen annen vei frem til innholdet. Hvis jeg prøver å skrive en ny og mer vesentlig innledning blir jeg plutselig stående uten

– jeg vet ikke, noe. Et eller annet mangler, og så henger ikke resten av materialet sammen lenger. Når jeg går fra èn tanke til en annen, føles det som om jeg bare springer rundt på måfå. Det flyter ikke på samme måte som før.

Det var mye av det samme som ga meg problemer da jeg skrev masteroppgave. Jeg brukte et år på å få til innledningen. Det var én tanke som ledet til en annen som ledet til en tredje, som ledet til den første, og jeg klarte ikke klarte ikke finne noe enkelt sted å begynne.

Skulle jeg begynne med noe av forskningen jeg hadde lest på forhånd? Med det konkrete eksempelet som ga meg ideen til oppgaven, 2-3 år før jeg faktisk kom i gang? Med den problemstillingen jeg identifiserte i eksempelet, og forslagene mine til hvordan den kunne løses? (Eller i hvert fall hvordan man kunne nærme seg den). Det ville vel vært det beste, men så visste jeg ikke hvor generelt problemet var, hvor godt det lot seg overføre fra eksempelet, eller om noen andre hadde skrevet om det samme problemet før. Eller om det egentlig var et problem i det hele tatt.

Hver gang jeg nærmet meg det på den ene måten, følte jeg at jeg burde ha sagt noe om det andre først. Så skrev jeg en to-tre avsnitt, og følte at jeg burde sagt noe om det første først. Og sånn gikk månedene. Jeg ble jo ferdig til slutt, men oppgaven ble ikke noe bra. Det blir nok ingen forskerkarriere på meg

Hvis jeg hadde prøvd å skrive en ny innledning her, ville jeg risikert å bli hengende fast i den mentale gjørmebunnen av tanker som hadde avleiret seg der fra før.

Eller for å bytte metafor sånn midtstrøms: Jeg ville ha mistet oversikten over det mentale skrivebordet mitt. Det hadde blitt for materiale som hadde blitt skjøvet til side. En stor, usortert haug med lapper og ideer og regninger og prosjekter og ting jeg har tenkt å rydde en gang altså, jeg lover...

For det motsatte problemet av underskudd på ideer er overflod, og har det nesten like vanskelig med det. Når jeg får én idé mens jeg allerede holder på med en annen, hva jeg skal gjøre da? Hvis jeg prøver å spare den til senere, blir den bare en del av den store haugen. I hodet mitt ser det omtrent sånn ut:

Leselistene mine ser sånn ut også. Jeg har flere av dem, fordi det er så mye. På iPaden min har jeg drøssevis av åpne faner, som er artikler jeg skal få lest en gang. På amazon-ønskelisten min har jeg for øyeblikket to kategorier – science fiction og annet – men begge har blitt ganske overfylte.

Med skal-gjøres-listene mine... det har jeg vel fortalt om før? Jeg pleier ikke å skrive ned ting jeg skal gjøre, for da får jeg bare et ark med ting som aldri blir gjort. Så jeg prøver å ha det i hodet i stedet. Kanskje for å bruke hukommelsen som et slags filter?

Så sparer jeg det opp til det blir så mye å holde rede på at jeg begynner å kjenne det som svette i panna, som et press bak øynene. Og først da skriver jeg det ned. Jeg får gjort kanskje halvparten av det som står.

En av tingene med det autistiske hodet mitt er at det ikke blir så lett å flytte oppmerksomheten over fra èn oppgave til en annen. Når det kommer noe nytt eller uventet skyver jeg det gjerne til side. Vekk fra arbeidsplassen jeg holder ryddig, og over i den store haugen på utsiden. Problemet er at det blir vanskelig å plukke det opp igjen.

Kan det ha noe å gjøre – jeg bare gjetter her – med at hvis jeg markerer et innfall med instruksjonen "vent til senere", så blir den merkelappen... sittende? Det at tanker blir så solide for meg. Tanker og ord. Jeg har vært inne på det før.

Eller kanskje det er problemene mine med å velge. Hva skal jeg plukke opp først, når haugen er så stor? Det kan være vanskelig for hvem som helst å velge mellom likeverdige alternativer. Det blir ikke noe lettere med autisme.

Jeg har hatt denne bloggen i – telle bakover – siden 2007. Og aktiviteten har mildt sagt gått i rykk og napp. Først ligger det stille en stund. Så tenker jeg på hvor hyggelig det var å få lagt ut litt, og at noen av tekstene ble ganske bra... jeg får til et innlegg eller to. Men så begynner det å hope seg opp av ting jeg kan se på en annen gang, og det blir på sammen måte som med skrivebordet mitt og leselistene mine og skal gjøre-listene mine og jeg orker bare ikke mer.

Men det er jo ganske hyggelig å få lagt ut litt. Og noen av tekstene blir jo ganske bra.

Hvis jeg skal få øvd meg på begynnelser – og avslutninger, og bearbeidelser, og utvelgelser, og komme-i-gang-elser? Alt det må jeg nesten få øvd på hvis jeg skal komme videre fra bare å skrive øvelser. Så da gjelder det å finne den riktige avtalen med meg selv. Jeg tror det betyr at jeg må plukke opp bloggen igjen. Og stenge noen av fluktrutene... ikke skrive for den engelske, eller skrive foruminnlegg... jo selvfølgelig skrive de tingene, men på bekostning av hovedprosjektet. Så frem til

– skal vi si til og med juni, Martin? Ja, det sier vi, Martin

skal bare tekster til den norske bloggen få gjelde som dagens skriveøkt, når jeg skriver for å få lov til dataspill etterpå. Minst tre kvarter tekst til den norske bloggen.

Så vet jeg jo fortsatt ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg har vel kommet litt nærmere enn i sted.

Gyldensdals konversasjonsleksikon fra 1932

I familien har vi et papirleksikon fra 1932, som har fulgt med i bokhyllene gjennom noen generasjoner. Jeg er interessert i 1932. For noen dager siden var det noen småting jeg lurte på der.

Men det er vanskelig å komme til målet i et oppslagsverk, når det er så mange andre lokkende ord der, ord i en fet skrift som fanger blikket. Så før jeg fant ut det jeg ville – som jeg ikke husker en gang – fikk jeg blant annet vite hvorfor programmusikk heter programmusikk, noe jeg ikke en gang visste at jeg var nysgjerrig på.

(Det er fordi det følger med et programhefte som skal fortelle deg hva som skjer.)

Det er noe som er lettere med papirbøker (eller bøker, som det het i Gutenbergs dager). Man kan bla rundt i dem på måfå, med oppslagsverk er man nesten nødt – jo dårligere man kan alfabetet på rams, jo mer uventet kunnskap kan man få i fanget – det vet jeg ikke hvordan blir med elektronleksikoner . (Mon tro hvordan det var med papyrusruller?)

- leksikoner, sier du? Vet du ikke at det heter leksika?

Ikke på mitt språk, mitt eget private språk som heldigvis har så store likhetstrekk med norsk at jeg for det meste kan gjøre meg forstått.

- norsk, da, med andre ord.

Ja, egentlig, men jeg har gjort det til mitt. Gjør ikke alle egentlig det? Det synes jeg alle skulle gjøre.

Jeg har valgt meg ut noen språklige feil som jeg rett og slett skal insistere på. Jeg bøyer kompliment som et intetkjønnsord fordi jeg synes det høres bedre ut da. Det ansvaret synes jeg hviler på oss alle, å gjøre språket bedre. Jeg prøver å unngå greske og latinske flertallsendringer, og det er en annen av mine språklige ulydigheter.

Med sitt eget språk får man sin egen tankeverden også. Det gjelder egentlig fortsatt alle, men noen ganger kan språksprikene vokse seg større enn meg, synes jeg.

Det skorter på de heldige sammenfallene (hvor man alle snakker samme språk) og man strever. Man prøver på måfå, men holder ikke måfå på å gå av moten, eller i det minste forandre sin natur?

Jeg liker i hovedsak det moderne og måten vi flyter sammen på. Vi omformer hverandre, befester og forskanser oss i det å være offentlige, elektronikken har forandret måten jeg leser på, og er uunnværlig for måten jeg skriver på, men noen ganger synker vi sammen i vårt eget private, som en limefrukt noen har klemt ut safen på – i å være særegne på den måten som har blitt synonym med å ha et selv.

- da er det noe annet med 1932, og måten en redaksjon en gang vedtok at det var på i det året.

Klassisk musikk gir uventede muligheter (fiksjon)

– Og så kom jeg meg endelig på subwayen, da, men tror du ikke…
– Uhurm.
– … tror du ikke jeg oppdaget at jeg kjørte i feil retning, sånn at jeg måtte gå av igjen på…
– Uhurm. Hrrrm.
– På nesten holdeplass, og så gå helt opp og tilbake til…
– Uhht. Uhht. Uhht. Hurrrm.
– Ehm, prøver du å fortelle meg noe?
– Nei, ikke i det hele tatt, bare fortsatt med historien, du. Uhurm.
– Det høres ut som du prøver å fortelle meg noe…
– Nei da, jeg har bare fått noe i halsen.
– Ubehagelig?
– Ja, det stikker og klør.
– Da hjelper det vel ikke å sitter her og småkremte?
– Nei men det er så masse folk her.
– Jeg skjønner hva du mener. Blir litt ekkelt hvis du skal begynne å gurgle og harke.
– Ja, folk kommer hit lissom for å spise. Uhurm... uhurm…
– Men det høres ikke noe godt ut…
– Uhurm. Hrrrmm. Uhurm.
– Vent litt… hmm… ja, jo, jeg tror jeg har en idé. (Lener seg nærmere.) Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle.
– Ok, da prøver vi da…
– Ok. Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– BEETHOVEN!
– BACH!
En servitør kommer bort.
– Unnskyld, kan jeg hjelpe dere med noe?
– Nei da, vi krangler bare om hvilken komponist som er best.
– Ja, min venn her blir litt entusiastisk, skjønner du.
– Ooookay….
– BEETHOVEN.
– BACH! BACH! BACH! BACHHHH! Hurm, hurm. Ah.
– Bedre nå?
– Ja. Puh. Off. Å ja! Takk for hjelpen.
– Jo bare hyggelig. Jo, og så måtte jeg gå over til andre siden, men da oppdaget jeg at holdeplassen var stengt i den retningen. Og så…

Spilt melk (prosa av noe slag)

Mine venner er enige om at det spilles alt for mye melk under det gjennomsnittlige norske måltid. Melk, som er en begrenset, om enn fornybar, ressurs, bør ivaretas bedre. Jeg har tenkt å bygge egne sølesikre melkeglass. Jeg er bare ikke sikker på hvordan det skal gjøres. Ikke ennå. Men jeg kommer nok på noe etter hvert. Jeg må bare gi meg selv tid. Det gjør jeg ved å ta den gamle kjellernøkkelen, og vri litt på strømmåleren. Det får nemlig strømmen til å gå baklengs i systemet, og jeg er et elektron. Jo mer tid jeg bruker på å nå frem til mitt mål, jo mer tid har jeg til å utvikle rare ideer. Mange av de innretningene du finner i et passe makabert hjem, er mine.

Presidenten har en gang uttalt, at for å bake sjokoladekake, trenger du et helt spesielt pulver som bare er få kjøpt i pappkartonger. Det holder ikke med vanlig sjokolademelkpulver. Det må være ekte kakaopulver, laget av de beste kakaobønner, og malt under hovene til esler som ikke kan ha noe annet navn enn Sigurd. På dette tidspunktet begynte presidentens tale til nasjonen å få et noe komisk skjær. Han hadde tidligere vært en ganske høyt respektert mann, men etter at han avslørte sine manglende kunnskaper om sjokoladeproduksjon, var det mange som begynte å lure på hva annet han heller ikke kunne.

De påfølgende granskningene, foretatt av noen privatpersoner og en hel bøling med journalister (jeg mener det bokstavelig, de var genmodifiserte kveg), avslørte at presidenten også manglet kunnskap innen følgende områder: Hundehold, fluefiske, sjakk, hvordan man styrer en nasjon, fransk femtenhundretallslitteratur, produksjon av blokkfløyter, hvordan man spiller på blokkfløyter, barneoppdragelse, og helt vanlig folkeskikk. Det var imidlertid ikke noe å legge vekt på i dette strålende fremtidssamfunnet, hvor man for lengst hadde lagt fortidens barbari bak seg. Altså vår samtids sivilisasjon, jeg er sikker på at vi på vår side ville kalt deres måte barbari. Men en av de fine tingene med dette fremtidssamfunnet, er at politikken kommer til å ha langt mindre personfokus. Svertekampanjer vil fortsatt finnes, men de vil være svært lite effektive. Når de ikke går av moten, er det fordi ingen i dette samfunnet vil gi avkall på århundrer med retorisk utvikling og nydannelse. For før dette skjer, rakk svertekampanjen, som kunst, å bli perfeksjonert. Men det skal man ikke gråte over.

Fanget av situasjonen

De som har greie på det, forteller at hukommelsen blir påvirket av hvor vi er. Jeg husker et morsomt lite forsøk som jeg leste om allerede på grunnfag, hvor deltagerne skulle ta på seg dykkerdrakt, hoppe uti et basseng, og pugge ett eller annet. Ved senere testing klarte de seg bedre tilbake i bassenget, enn på tørt land. Hukommelsen er bygget opp som et nettverk av assosiasjoner: En ting minner oss på en annen, som bringer oss til en tredje. Skal man lære seg noe, trenger man gode knagger å feste det til, og i omgivelser og situasjoner er det rikelig med slike knagger. Dette kan i seg selv være nyttig å vite. Jeg liker dessuten tanken på undervannspugging i vitenskapens navn.

Jeg opplever dette fenomenet når jeg trener, noe jeg har kommet i gang med nå siden i fjor høst.
Ikke noe veldig, bare sånn en gang i uka, jeg løper på et bånd, som en maskin prøver å rive bort under føttene mine. Og mens jeg løper hører jeg på lydbok. Det er nesten en forutsetning, for at jeg skal distrahere meg selv, for at jeg ikke skal begynne å telle sekunder. Kroppen min er ikke noe glad i å bli brukt. Den forteller meg at jeg skal stoppe, stoppe, stoppe. Hvis jeg prøver å parere med at det bare er tre, eller to, eller et halvt minutt igjen, sier den at det er likevel for mye, og på den måten blir sekundene lengre… og lengre… og lengre... og jeg blir nesten fanget i midten av et eneste sekund, og lurer på om jeg i det hele tatt vil komme ut igjen. På den måten funker det ikke, da holder jeg kanskje ut noen uker, og så finner jeg på unnskyldninger for å droppe treninga, og til slutt slutter jeg. Som, jeg tipper, at mange andre også gjør. Så jeg trenger noe å konsentrere meg om. Ikke bare musikk, for det går over i bakgrunnen, jeg trenger ord som jeg må følge med på, ord som interesserer meg, en lydbok.

Men meg og trening, greit det, hurra for meg. Poenget er at jeg knapt kan fortelle hva lydboka handler om. Ikke her og nå. Vel, det er krim, narkotika, Spania, Solkysten, en journalist. (Og altså, for den som måtte følge med, En plass i solen, av Liza Marklund.) Jeg husker de grove trekkene. Men når jeg sitter hjemme hos meg selv, er detaljene nesten borte.

I treningslokalet har jeg imidlertid oversikt. Historien, det som har skjedd før, karakterene, deres problemer og særegenheter, og stemningen i boka. Det kommer tilbake når jeg omgir meg med bestemte lyder og lukter, bestemte farger, bestemte apparater, og bestemte rutiner. Og ikke minst av impulser fra kroppen min. En god takt under føttene. Litt smerte i låret. En annen slags smerte i siden. Varme i kinnet og svette i panna. De forskjellige inntrykkene av pust. I munnen noe litt kjølig som passerer over tunga, nedover halsen noe sårt som møter, i brystet et press men også en tilfredsstillelse. Lungene har fått sitt. Og så ut med det igjen. Minnene fester seg til alt dette, hvert eneste av de intense inntrykkene, som om de var klister, og slipper ikke ut igjen. De blir fanget, av omgivelse og situasjon.

På mange måter blir tilværelsen på løpebåndet en tilværelse for seg selv, en lukket, liten verden. Hvis hukommelsen også ellers blir påvirket av hvor vi er, er vi kanskje alltid på tur mellom verdenene, mellom forskjellige tankesett, forskjellige væremåter, opplevelser som blir forskjellige fordi de står mot forskjellige baktepper, og det eneste som binder oss sammen er bevegelsen.

En gammel mann

"Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en gammel mann," sang en liten jente, og overlot fortsettelsen til meg. Ungene var tydeligvis, som de også selv kunne opplyse meg om, fra en barnehage. På utflukt til Teknisk museum, kanskje? Jeg stod og ventet på 25-bussen opp til Sogn Studentby.

Noen av dem likte å sette seg ned på bakken og be meg om hjelp til å komme opp. Noen syntes det var morsomt å kaste snøball, men ble heldigvis stoppet av en barnehageonkel før de fikk fullbyrdet planen om å putte en i lomma mi. Og denne lille jenta stod og sang for meg, men da hun føyde til "en gammel mann med langt hår," fikk det meg til å tenke litt.

Egentlig fikk det meg ikke til å føle meg eldre, kanskje tvert i mot, siden jeg begynte å sette meg selv i kontrast til den alderen jeg selv forestiller meg på gamle menn som spør og siger så om hvor folk hører hjemme. Det gjorde også at jeg følte meg litt voksen, og det er noe jeg er skikkelig glad for å. Jeg føler meg tross alt så mye mer sammenskrudd og stødig nå enn for eksempel for åtte og et halvt år siden, da jeg flyttet inn på Sogn Studentby. I dag flytter jeg ut.

Jeg synes alltid det er merkelig når folk på min egen alder, og eldre, heftig nekter for å være voksne. Alder burde ikke være noe skjellsord. Men alder er vel uansett en relativ greie, og en annen ting som sier meg at jeg er voksen er at jeg ikke lengre synes folk på, si, seksti, er særlig gamle.

Så hvis jeg skulle møte den samme barna igjen om fem og tyve år, vil vi jo praktisk talt være jevnaldrende.

Om været og døden

Himmelen da jeg satt på bussen i formiddag var blå i kantene nesten hele veien rundt, men ellers for det meste dekket av en grå sky. Det var ikke akkurat noen uværssky, bare et avstumpet skylag klemt inne mellom horisontene, bortsett fra en stripe bak meg hvor den forsvant utover, som om hele skyen var en halvøy med en tynn forbindelse til fastlandet. Sola, middagssola, stod lavt nok til å skinne likevel. Denne gråværsmonotone, men begrensede massen fikk meg til å se på hele himmelen som et objekt, en bestemt del av synsfeltet, og ikke bare som den selvfølgeligheten den jo ellers er.

Når jeg også starter dagen med å lese side 50 – 150, omtrent, av Lars Saabye Christensens Bisettelsen legger jeg opp til en ganske spesiell stemning. Jeg skal ikke si noe særlig (og vil ikke høre noe særlig om hva jeg har foran meg) annet enn at det er dystert, og uvirkelig, og vakkert. Ordene renner sammen til et nett for forfatterens verden å være i, og det som ikke sies rett ut er kanskje det tydeligste av alt. Men jeg tar meg i å ønske meg… jeg vet jo ikke om det ligger noe i de sidene jeg ikke har bladd om ennå, men jeg ønsker meg noe godt, for stakkars Kim Karlsen, at han i det minste skal finne noe av det som glipper sånn for ham hele tiden. Før det er for sent.

Og jeg skulle ønske, på mer selvisk grunnlag og uavhengig av Saabye Christensen, at jeg hadde flere bøker som var koselige og fortrøstningsfulle, i denne lyssvake høsten med det merkelige været. Det andre jeg leser er heller ikke så søtt, for eksempel The Gathering Storm, som jeg nettopp ble ferdig med, Engelens Spill av Zafón, Watchmen, og noen kortprosagreier fra søttitallet som foregår i skyggen av døden og i utkanten av fantasien. Forfatteren har selv vært død en stund nå. Det er sykdom og galskap, faenskap og svik og fortvilelse, og ikke minst er det død, ikke nødvendigvis i form av blodige lik, men som et nærvær, på samme måten som randen av klar himmel var et nærvær da jeg satt på bussen i formiddag.

Går det an at bøker, gode bøker, kan være koselige og fortrøstningsfulle, og ikke fullt så hjerteskjærende? Men det er jo det jeg driver og driller inn nå, ut fra mine egne skriveambisjoner, at det må være konflikt. Det må være overganger, fra godt til vondt, eller fra vondt til godt, men det kan ikke bare være koselig. Det må være tyngde. Det må være lidelse og prøvelse og man skal gjerne miste noe også, for å holde seg på den sikre siden, ellers blir det ikke ekte, det henger ikke sammen, det blir ikke troverdig.

For å virkelig holde seg på den sikre siden spilte de noe Orfeus og Evrydike-musikk på radioen i dag tidlig, og de gamle grekerne kunne i hvert fall sin dysterhet. Jeg kjenner ikke litteraturhistorien så godt, jeg vet ikke, er det der vi har det fra? Overbevisningen om hvordan det skal være? Eller bygger de videre på tradisjoner som ligger lengre tilbake i tid? Eller kanskje er det sånn at alle fortellere spiller på strenger som er i hodet vårt uansett hvilken tid og hvilket språk vi tilhører, at den menneskelige aktiviteten som blir til fortellinger rett og slett er å utrede en eller annen betydelig konflikt, og sånn er det med den saken…

Jeg fantaserer noen ganger om å gå inn i de greske greiene å skrive dem om. La Orfeus få Evrydike tilbake, la Ikaros nå opp til uante høyder og komme helskinnet hjem, grave en grop på toppen av bakken som Sisyfos kan legge fra seg steinen sin i, og Tantalos, da, la nå den mannen få et glass vann! En gang skrev meg selv inn i hovedrollen som den oppordnende kraft, (jeg steg ned i underverdenen med brask og bram og sa at, så så, nå skal det gå bedre,) en annen gang skrev jeg det inn i en dialog mellom to elskende. Men det henger aldri ordentlig sammen, det blir ikke helt troverdig. Ting funker bedre når jeg for eksempel prøver å skrive noe om døden, eller om den totale ensomhet.

At det vonde skal være en så stor nødvendighet, at det fine og gode så ofte er platt, og at det trygge ikke blir overbevisende, kommer jeg kanskje ikke utenom, men jeg synes det er urovekkende at vi tenker sånn, og på et dypere plan, ganske galt. Jeg ønsker meg litt en verden der man kan ønske seg en skyfri himmel en gang i blant, uten at det forringes til en klisjé.

100%

I full motsetning til en gammel frase, har noen grå hår begynt å sette tanker i hodet på meg. Det er også på grunn av en fortelling jeg jobber med[1]. Foreløpig har jeg så få grå hår at de ikke er synlige annet enn i speilet, men av de få er det ingen som blir brunt igjen. En dag vil hele håret mitt aldri bli brune igjen. Jeg har et irreversibelt hår, og det samme kan sies om meg. For øyeblikket har jeg en forventet levealder på 78 år, og hva så? Jeg alltid hatt et energisk behov for å etterlate meg noe.

Det ser, når jeg skumleser noen kilder (som Bevingede Ord) ut til at det er en tre-fire hundre år siden første gang det ble sagt at om hundre år er allting glemt, noe som burde tilsi at uttrykket har kræsjet i seg selv for lenge siden, men spiller det noen rolle? Hundre år, tusen, eller en million? Man kan ikke etterlate seg noe som helst på sikt. Fra dag til dag kommer hele den menneskeheten jeg ble født inn i til å dø, og mer og mer av den menneskeheten jeg skal dø fra, blir født. Og for barna som blir født den dagen jeg omsider ånder ut vil det være på samme måte.

Jeg er heldigvis ennå ung nok til at jeg kan snakke svulstig om dette. Jeg er gammel nok til å ha en del fortid, men så ung at jeg ennå ikke overskuer min fremtid. Jeg er heldigvis gammel nok til å skjønne at ingen av disse tankene jeg får av å undersøke håret mitt er særlig dype eller originale, og akkurat det kan vi vel alle puste lettet ut over. La oss nå endelig puste lettede ut over begge deler.



1) Det er kanskje også grunnen til at de siste par innleggene har vært noe dystrere enn jeg egentlig er til sinns.

Leksjon på Kjelsåstrikken (kortprosa)

Situasjon: En kvinne sitter på trikken og stryker seg gjennom håret. Hun tar tak i en blond hårlokk og legger den møysommelig bak øret, og lar hånden hvile mot tinningen en stund før hun begynner å klø seg i bakhodet. Så stikker hun pekefingeren rett inn i øret og begynner å grave rundt. Sidemannen følger med i øyekroken mens hun trekker fingeren ut, holder den frem foran ansiktet, og begynner å studere det hun har funnet. Kvinnen snur seg mot ham og tørker av seg på dressen hans.

”Hva… hva i… hva faen er det du driver med?” utbryter sidemannen.

”Jeg hadde noe på fingrene.”

”Ja, det skal jeg banne på at du hadde. Eier du ikke respekt? Hva er i veien med deg?”

Kvinnen begynner å le.

”Synes du dette er morsomt?” roper mannen. ”Eier du ikke respekt?”

”Nei, det er bare morsomt at du ble så sint.”

”Morsomt? Jeg skal si deg en ting, jeg, og det er at det er jævla patetisk av deg å fly rundt og underholde deg selv på andres bekostning.”

”Ja ja,” sier kvinnen, og trekker på skuldrene. ”Jeg er vel bare mer opplyst enn deg.”



Oppgave for videre tenkning: Har denne kvinnen noe de fleste andre mangler, eller mangler hun noe de fleste andre har?

Fugleperspektiver

En bevegelse fanger blikket mitt mens jeg ligger på sofaen. Der, utenfor vinduet, med den hvite himmelen som bakgrunn, lander en fugl på toppen av et nakent tre. Grenen den deiser ned på gynger frem og tilbake en stund, før den faller til ro. Fuglen blir sittende og drive med sitt. Det er en flott fugl, ikke måke, ikke skjære. Kråke, kanskje. Jeg kan ikke mine fugleslag så godt. Men det er ikke mange av dem, her til lands, særlig ikke nå om vinteren. Jeg skulle ønske det var en ravn.

Fra denne vinkelen er det bare fuglen og tretoppen som er synlig. Alt annet er utenfor rammen av vindusrutene, skjult bak veggen. Det er veggen som skiller dette rommet fra verden utenfor, en i og for seg ikke så kontroversiell erkjennelse. Men er det vanlig å tenke på det slik? For meg har det alltid vært sånn at et rom har vært et rom, og veggene som har definert det som rom har tilhørt selve rommet, ikke, slik de i virkeligheten gjør, grenseområdet mellom rommet og det andre. Dette har hatt det resultatet at når jeg tenker på et hus ut fra sin plantegning, i stedet for å tenke på rommene separat, blir jeg nesten overrasket. Som når noen har badet plassert i et hjørne av gangen, så betyr det at veggene innenfor bare er en fortsettelse av veggene utenfor, det er den samme strekningen hele veien. For meg har dette vært som en oppdagelse.

Fuglene utenfor vinduet har gitt meg den samme følelsen av å oppdage noe. Ofte tenker jeg ikke på dem en gang, for de kan ikke komme inn, men noen ganger flyr de ganske tett opp til ruta, eller ytterveggen, og hvis jeg tenker meg om er avstanden mellom fuglen og innsiden mindre enn dybden av rommet. Fuglen kunne vært her inne, og jeg kunne stått ved den borteste veggen, og den ville vært lengre unna, enn den er nå som den er utenfor og jeg er inne. Hadde det ikke vært et hus her, er det mer enn sannsynlig at den ville flydd gjennom akkurat den posisjonen jeg befinner meg i. Men på grunn av dette laget med murstein tilhører vi hver vår verden. I min bevissthet befinner jeg meg ikke på bestemte koordinater i forhold til bakken, treet der borte, eller horisonten; jeg ligger tvert i mot hjemme, i min egen stue, og det er en vesentlig forskjell.

Men hvor tynn er ikke ytterveggen? Den er, selvfølgelig, nesten akkurat like tynn som vinduskarmen er dyp. Og jeg kan jo stå borte ved vinduet og strekke ut armen, og hånden min vil være på utsiden. Hvis ikke veggen hadde vært solid, kunne jeg gjort det samme der fjernsynsapparatet nå står, stått der, strukket ut armen, og hånden min ville fått snø på seg. Er det sånn med alle vegger? At de kan virke absolutte som grenser å betrakte, men når det kommer ned til hva de består av, er de tynne og overkommelige? Er det sånn med alle grenser?

Nei, på ingen måte. Men det kan være verdt å huske at den faktiske handlingen det er å krysse en grense, ofte kan være mindre krevende enn beslutningen om å krysse den.

Fuglen min sitter der i treet, og jeg synes av en eller annen grunn det er viktig å følge med på den. Dette treet har, i sin nakne tilstand, en form som tydelig viser forgreningens universelle natur, forgrening som fenomen. Det var nytt for meg da jeg leste om det, at forgrening går ut på ett, uansett skala. Når nervene sprer seg ut fra stilken på et blad, og når de store hovedgrenene vokser ut av en trestamme, er det akkurat det samme som skjer, livet følger den samme, grunnleggende kommando. Eller ikke nytt i og for seg, men å tenke på det sånn var enda en oppdagelse. Jeg leser altså om kaosteori for tiden. Blant annet, hvordan forgrening som fenomen har mye å si for hvilke former vi finner i naturen, hvilke former det er sannsynlig at vil oppstå gjennom evolusjon. Illustrasjonen i boka er et diagram over hvordan en dråpe blekk sprer seg når det synker i vann, sammenlignet med hvordan trådene til en manet sprer seg mens den vokser. Samme grunnleggende form. Og det er akkurat den formen jeg nå også ser i treet, som har sluttet å gynge under nedslaget av fuglen.

Hvordan er det med atferd, i den grad tanker og atferd også bærer preg av ens forfedres utviklingshistorie? Hvilke atferdsformer er der fra før, som særskilte sannsynligheter, for utvalgsprosessene å jobbe med på samme måte som manetens, eller treets, eller bregnebladets, grunnstruktur er der for prosessene som velger ut fysiske former? I hvor stor grad kan et menneskeliv forstås og beskrives med fraktalgeometri?

Hvis jeg løfter litt på hodet, mens jeg ligger der og prøver å ta fuglens tilstedeværelse inn over meg fordi jeg føler at det er viktig på en måte, eller kanskje det bare er virkelig, ser jeg at treet er en bjørk. Det er det merkelig at jeg ikke visste fra før, for jeg burde ha god kjennskap til dette treet. Jeg har vokst opp i den samme leiligheten jeg er i nå, vi flyttet hit da jeg var seks, det blir i alt fire og tyve år at jeg og bjørka har vært nære naboer. Den har vært utenfor vinduet mitt i all denne tiden. Jeg har gått forbi den hver gang jeg har svingt ned mot Sofienbergparken. Men jeg kan ikke huske å ha sett den før. Det er like merkelig som at ledningen til gatelykta som lyser utenfor stuevinduet om natten, faktisk går ut fra utsiden av min stuevegg. Jeg har bodd her, til og fra, i fire og tyve år, men oppdaget ikke dette før her om dagen.

Treet står der det alltid har stått, men fuglen lever et helt annet slags liv. “Fri som fuglen” er riktignok en overdrivelse, fugler har grenser de er bundet av de som alt annet levende, og lever mer bundet enn man skulle tro. Men “mobil som fuglen”, i hvert fall i forhold til et et tre, eller et menneske uten hjelpemidler, er en ganske korrekt beskrivelse, selv om ordet mobil kanskje ikke inngår i ordspråkenes vokabular. (Som kommer fra – hvor, og avgrenses fra det totale ordforråd – av hvem?) Fuglen lever også et kortere liv. Den var neppe født da jeg flyttet inn i denne leiligheten, og for første gang og uten å tenke over det kastet blikket på bjørken den sitter i. Hvor lenge lever en kråke? Jeg vet ikke, kanskje de kan bli gamle. Men andre dyr, som har kort nok levealder, si hunder eller katter; ingen av de hunder eller katter som fantes da jeg ble født, finnes i dag. I sine konkrete instanser har jordens hundehet og kattethet blitt til noe fullt og helt annet, mens jeg har levd. På samme måte er det til enhver tid for den som måtte være verdens eldste menneske. Menneskeheten er noe nesten fullt og helt forskjellig, fra da han eller hun ble født. Men en katt forblir en katt, en hund forblir en hund, en kråke forblir en kråke, et menneske forblir et menneske. I det minste i noen millioner år til.

Jeg så et naturprogram hvor store flokker av nordamerikanske reinsdyr la ut på sin årlige migrasjon på tvers av kontinentet. Dette har de gjort siden før menneskene var noe særlig å gå i taket over. Programskaperne prøvde å følge et individuelt, radiomerket dyr i løpet av reisen, i tråd med vårt individorienterte syn på livet. Men kan man også se på det slik at det ikke er en flokk med individer som blir født, krysser kontinentet noen ganger, og så dør, men snarere den samme tingen som beveger seg frem og tilbake, år etter år, generasjon etter generasjon? Til og med noe av den samme materien, som reiser seg fra jorden, tar form av en reinflokk, krysser kontinentet, faller til jorden igjen, og venter på neste gang den skal passere fra jord til plante til mage til celle til protein til vekst til kysten på den andre siden? Livet har sånn sett noe spøkelsesaktig over seg, og tiden blir noe litt annet.

Det jeg aner er viktig for meg med å se på fuglen som sitter der i toppen av et tre, majestetisk og uanfektet av mine betraktninger (som, for å være ærlig, kommer til som betraktninger først i etterkant, når jeg skriver dem ned; mens jeg ligger der er de der bare som bakgrunn, som kontekst, disse oppdagelsene jeg har gjort de siste månedene), er at både fuglen og treet nettopp fremstår som individer for meg. Ikke bare sin form, kodet i gener, lagret i hukommelsen min, ikke bare instanser av mine modeller over verden, men noe som er i den faktiske verden. Hva driver den med, der den sitter? Leter den etter noe, venter den på noe, noe som skal utløse et instinkt, bare hviler den ut? Med unntak av en glassrute og noen abstraksjoner lever vi i nøyaktig den samme verden. Er den sulten? Opplevelsen av å ligge der i et minutts tid og være aktivt og jordbundet oppmerksom på denne fuglen er det motsatte av det inntrykket jeg har skrevet ned i ettertid, en opplevelse befridd for kosmiske spekulasjoner. Du kan gjenoppleve den ved å lese denne teksten på vranga, hva enn nå det måtte innebære. Det er det beste man kan tilby, når man prøver å beskrive denne slags møter med ord.

Uten forvarsel, motivert av hvem vet hva, letter den fra tretoppen, og flyr i rett linje mot blokken jeg er i. Den forsvinner ut av syne for mitt sofaperspektiv, men jeg vet at de ville sett den rett utenfor vinduet i leiligheten over, og den ville befinne seg nærmere de der enn for eksempel jeg gjør her jeg ligger, og det vil de legge merke til hvis de ser etter slik som jeg, et lite øyeblikk, gjorde.

PC og Amiga

Jeg ble aldri noen datanerd. Det var en av de interessene jeg ikke forfulgte da jeg ble sånn 19-20 (tegneserier var desverre en annen av dem). Jeg var glad nok i dataspill, lekte litt rundt med tegneprogrammer, var stolt av den gamle kassa mi, forsvarte den mot de andre datamerkene... jeg hadde en Amiga, og var overbevist om at det var en mye bedre maskin enn en vanlig PC. Mest av alt fordi de i omgangskretsen min jeg diltet etter sånn datamessig, en fetter, en så godt som inngiftet fetter, et par klassekamerater, alle hadde en Amiga og stod på barrikadene for den. Men jeg manglet den tekniske kunnskapen, forstår meg fortsatt ikke på innmaten i en datamaskin, og jeg kunne ikke sagt så mye om hvorfor Amiga på det tidspunktet faktisk var bedre enn PC.

Vel, noen ganger blir man grepet av trangen til å gjenutforske fortiden, og for noen dager siden gjorde jeg et nytt forsøk på å finne noen av spillene jeg drev på med i gamle dager. Jeg har prøvd meg litt rundt tidligere også, og funnet ut at programmer som får data'n til å funke som en Amiga er litt kinkigere enn programmer som får den til å funke som en gammel PC, på grunn av noen opphavsrettsgreier. Så jeg bestemte meg for å gjøre det enkelt og finne PC-versjonen av spillene.

Så jeg søkte litt rundt, fant etterhvert spillene jeg var ute etter, og fant ut hvordan jeg skulle bruke DOSBox... selv om, igjen, noe av det er vrient, fordi alle som driver på med sånt ser ut til å ha en del mer teknisk peiling enn meg, så alle forumer og andre steder hvor spørsmål blir besvart, forutsetter en del forhåndskunnskap jeg ikke har. Men etterhvert fikk jeg ting opp og gå, i hvert fall selve programmene. Det var bare lyden det var noe i veien med.

På det første spillet hørtes lyden helt merkelig ut. Det var som om noe manglet... jeg hørte brokker av de melodiene jeg hadde så klart for meg i hodet, men det var noe innmari skurrete over det hele. Så jeg satte meg ned som den diagnostikeren jeg er, eller i det minste har i magen. Først prøvde jeg med andre spill, samme problemet med lyden. Jeg prøvde meg på andre innstillinger, samme sak. Andre innstillinger på andre spill, igjen samme sak. Eldre versjoner av DOSBox, og andre late som de er PC-programmer, problemen var der fortsatt. Søkte rundt på navnet på spillet, navnet på emulatoren, og nøkkelord som "sound," "problems," "issues," fikk en del treff, en del teknisk prat som gikk forbi meg, men ingen antydning til at det var vanlig å ha problemer med lyden på disse spillene. Jeg kom til slutt frem til at det måtte være et eller annet med min egen maskin, det eneste jeg ikke kunne variere, og jeg ikke visste hvor jeg skulle gå videre.

Jeg kunne gitt opp der, men prøvde for sikkerhets skyld enda et spill, og der hørtes musikken sånn noenlunde ut som den skulle, bare at den var flatere. Etterhvert begynte det å demre for meg, særlig når jeg så noen beklage seg over at lyden på PC-versjonen av det spillet var så mye dårligere enn på Amiga-versjonen. Jeg gikk på Youtube, søkte på de andre spillene jeg hadde lastet ned, og fant ut at lyden faktisk skulle være sånn som jeg hadde hørt den, i PC-versjon.

Vel, den beskjeden skulle jeg gjerne ha gitt til Martin, 15, som kastet seg inn i diskusjonen om hva slags merke som var best, uten å forstå seg noe særlig på det. Eller kanskje Martin, 15, burde prøvd PC-spill for sammenligning, for å få et bedre grunnlag for å uttale seg - noe som vel kan sies å være et godt råd også rent allment.

Jeg har nå kjøpt Amiga Forever, som er en gjør-det-enkelt-pakke for Amigaemulering. Jeg tenker sånn på tampen at noen burde skrive noe som satte gamle dataspill i sammenheng med kulturminneåret 2009, men jeg tror kanskje ikke det blir meg... jeg kommer til å være litt opptatt sånn utover kvelden.