Jeg vet ikke hva jeg skal skrive

Så sitter jeg her, da, og skriver om at jeg ikke har noe å skrive. Jeg har blitt en sånn. En som tyr til metakommentarer i stedet for å tenke for hardt. (Betyr ikke egentlig meta noe annet? Rett og slett preposisjonen "etter"? Er det sånn motegreie at man sier "meta" når man egentlig mener "selvrefererende"? Har jeg nettopp brukt et moteord? Har jeg blitt en sånn en også?)

Noe må jeg nesten bruke skriveøkten min på. Både for å holde på den bevegelsen jeg har oppnådd, og for å få lov til å spille dataspill – en regel jeg har pålagt meg selv, og klart å overholde, det har vært en av de viktigste vanene jeg har lært meg.

Men det eneste som kommer opp i hodet mitt når jeg lurer på hva jeg skal skrive, er at jeg ikke har noe igjen å skrive. Som om jeg brukte opp all skrivekraften på det forrige innlegget. Så da skriver jeg heller om det. Og så prøver jeg å vinkle det til å ha noe å gjøre med skriveprosessen.

Kanskje jeg finner noe å si om hvorfor jeg heller vil skrive på tomgang enn å la være (bortsett fra at jeg vil spille dataspill i kveld, jeg har nesten råd til å kjøpe en Anaconda i Elite: Dangerous). Kanskje jeg finner noe å si om hva som gjør det vanskelig for meg å velge et tema?

Grunnen til at jeg heller vil skrive på tomgang enn å la være er at det er det som skal til dersom jeg vil lære meg å skrive. Hva nå det måtte bety – jeg tror jo jeg allerede kan skrive, jeg sitter jo her og gjør det. Jeg føler bare ikke at jeg skriver på ordentlig... hva nå det måtte bety? Kanskje at jeg oppfatter alt jeg gjør som skriveøvelser, ikke noe av det som ferdig vare.

Hvis skriveøvelsene skal kunne lære meg noe særlig, må jeg prøve å gjøre det litt vanskelig for meg selv. Jeg må avtale med meg selv at jeg skal sette meg ned og skrive, enten ideene kommer lette eller ikke... dette er ikke akkurat noe jeg har funnet på selv, er det? Det er vel en regel for alt man prøve å bli flink til.

I fjor hadde jeg avtalt med meg selv at jeg skulle jobbe med ett enkelt prosjekt. Et langvarig prosjekt, en romanseroman på engelsk. I stedet for å begynne på nytt når det ble vanskelig, skulle jeg holde det gående i hvert fall ut desember. Det fikk jeg mye ut av.

Det ble ikke en ferdig roman, ikke på langt nær, men jeg sitter med mye brukbart stoff til en. Og jeg har lært noen teknikker for å bygge opp en roman. For å gjøre fantasier om til scener og karakterer, og jobbe med dem til de blir mer og mer troverdige. Jeg har lært hvordan jeg kan bruke magefølelsen til å finne vei.

Jeg har lært at jeg kommer til å miste oversikt over mitt eget stoff, og at det kommer til å gjøre meg motløs. Det ligger i prosessen og er ikke noe jeg kan komme unna. Den samme motløsheten mange andre har skrevet om... når man føler at aldri i verden om den haugen med forestillinger og konsepter kan føyes sammen til noe som gir mening. Det gjør meg svimmel, nummen, matt, og gir meg lyst til å være et helt annet sted, et hvilket som helst annet sted enn foran skjermen.

Og så plutselig oppdager jeg at motløsheten er et tegn, på at noe, for eksempel karakterskildringen min, er svak... kanskje jeg ikke klarer å overbevise meg selv om karakteren kunne ha funnet på sånn-og-sånn, og da klarer jeg ihvertfall ikke å overbevise noen andre. Kanskje jeg ikke har gjort nok for å vise at karakteren har den og den egenskapen. Så begynner jeg å tenke på hva slags scene som må til for å vise det, og i den scenen tas det kanskje noen beslutninger, som fører videre til en helt ny gren av plottet. På den måten fikk for eksempel hovedpersonen i boka mi en søster.

Til slutt la jeg fra meg romanen likevel (men ikke før jeg hadde holdt på det året jeg hadde bestemt meg for). Og nå har jeg gjort en ny avtale med meg selv – jeg skal jobbe i noen måneder med kortere tekster, som denne.

I lange tekster består vanskelighetene av å holde rede på alle trådene. Skifte fra den ene til den andre, og tilbake til den første. Sørge for at de henger godt nok sammen, at ting blir troverdig. Å skrive lange tekster handler mye om å mestre fortsettelser.

I korte tekster må man også styre med avslutninger, og begynnelser. Man må gi slipp på noe i tide, og så klare å komme i gang med noe nytt.

Én løsning er å skrive på tomgang til jeg oppdager et spennende spor. Som jeg gjorde her. Så kan jeg gå tilbake og skrive en ny innledning etterpå. For jeg liker egentlig ikke å falle tilbake på metaprat. Det er litt selvundergravende, og dessuten er det en løsning jeg ikke kan bruke så mange ganger. Jeg kan vel ikke starte hvert eneste innlegg med at jeg vet ikke hva jeg skal snakke om nå?

Så en ting jeg har grublet litt over, er hvorfor innledningen i akkurat dette innlegget har blitt stående. Det virker ikke som jeg kan finne noen annen vei frem til innholdet. Hvis jeg prøver å skrive en ny og mer vesentlig innledning blir jeg plutselig stående uten

– jeg vet ikke, noe. Et eller annet mangler, og så henger ikke resten av materialet sammen lenger. Når jeg går fra èn tanke til en annen, føles det som om jeg bare springer rundt på måfå. Det flyter ikke på samme måte som før.

Det var mye av det samme som ga meg problemer da jeg skrev masteroppgave. Jeg brukte et år på å få til innledningen. Det var én tanke som ledet til en annen som ledet til en tredje, som ledet til den første, og jeg klarte ikke klarte ikke finne noe enkelt sted å begynne.

Skulle jeg begynne med noe av forskningen jeg hadde lest på forhånd? Med det konkrete eksempelet som ga meg ideen til oppgaven, 2-3 år før jeg faktisk kom i gang? Med den problemstillingen jeg identifiserte i eksempelet, og forslagene mine til hvordan den kunne løses? (Eller i hvert fall hvordan man kunne nærme seg den). Det ville vel vært det beste, men så visste jeg ikke hvor generelt problemet var, hvor godt det lot seg overføre fra eksempelet, eller om noen andre hadde skrevet om det samme problemet før. Eller om det egentlig var et problem i det hele tatt.

Hver gang jeg nærmet meg det på den ene måten, følte jeg at jeg burde ha sagt noe om det andre først. Så skrev jeg en to-tre avsnitt, og følte at jeg burde sagt noe om det første først. Og sånn gikk månedene. Jeg ble jo ferdig til slutt, men oppgaven ble ikke noe bra. Det blir nok ingen forskerkarriere på meg

Hvis jeg hadde prøvd å skrive en ny innledning her, ville jeg risikert å bli hengende fast i den mentale gjørmebunnen av tanker som hadde avleiret seg der fra før.

Eller for å bytte metafor sånn midtstrøms: Jeg ville ha mistet oversikten over det mentale skrivebordet mitt. Det hadde blitt for materiale som hadde blitt skjøvet til side. En stor, usortert haug med lapper og ideer og regninger og prosjekter og ting jeg har tenkt å rydde en gang altså, jeg lover...

For det motsatte problemet av underskudd på ideer er overflod, og har det nesten like vanskelig med det. Når jeg får én idé mens jeg allerede holder på med en annen, hva jeg skal gjøre da? Hvis jeg prøver å spare den til senere, blir den bare en del av den store haugen. I hodet mitt ser det omtrent sånn ut:

Leselistene mine ser sånn ut også. Jeg har flere av dem, fordi det er så mye. På iPaden min har jeg drøssevis av åpne faner, som er artikler jeg skal få lest en gang. På amazon-ønskelisten min har jeg for øyeblikket to kategorier – science fiction og annet – men begge har blitt ganske overfylte.

Med skal-gjøres-listene mine... det har jeg vel fortalt om før? Jeg pleier ikke å skrive ned ting jeg skal gjøre, for da får jeg bare et ark med ting som aldri blir gjort. Så jeg prøver å ha det i hodet i stedet. Kanskje for å bruke hukommelsen som et slags filter?

Så sparer jeg det opp til det blir så mye å holde rede på at jeg begynner å kjenne det som svette i panna, som et press bak øynene. Og først da skriver jeg det ned. Jeg får gjort kanskje halvparten av det som står.

En av tingene med det autistiske hodet mitt er at det ikke blir så lett å flytte oppmerksomheten over fra èn oppgave til en annen. Når det kommer noe nytt eller uventet skyver jeg det gjerne til side. Vekk fra arbeidsplassen jeg holder ryddig, og over i den store haugen på utsiden. Problemet er at det blir vanskelig å plukke det opp igjen.

Kan det ha noe å gjøre – jeg bare gjetter her – med at hvis jeg markerer et innfall med instruksjonen "vent til senere", så blir den merkelappen... sittende? Det at tanker blir så solide for meg. Tanker og ord. Jeg har vært inne på det før.

Eller kanskje det er problemene mine med å velge. Hva skal jeg plukke opp først, når haugen er så stor? Det kan være vanskelig for hvem som helst å velge mellom likeverdige alternativer. Det blir ikke noe lettere med autisme.

Jeg har hatt denne bloggen i – telle bakover – siden 2007. Og aktiviteten har mildt sagt gått i rykk og napp. Først ligger det stille en stund. Så tenker jeg på hvor hyggelig det var å få lagt ut litt, og at noen av tekstene ble ganske bra... jeg får til et innlegg eller to. Men så begynner det å hope seg opp av ting jeg kan se på en annen gang, og det blir på sammen måte som med skrivebordet mitt og leselistene mine og skal gjøre-listene mine og jeg orker bare ikke mer.

Men det er jo ganske hyggelig å få lagt ut litt. Og noen av tekstene blir jo ganske bra.

Hvis jeg skal få øvd meg på begynnelser – og avslutninger, og bearbeidelser, og utvelgelser, og komme-i-gang-elser? Alt det må jeg nesten få øvd på hvis jeg skal komme videre fra bare å skrive øvelser. Så da gjelder det å finne den riktige avtalen med meg selv. Jeg tror det betyr at jeg må plukke opp bloggen igjen. Og stenge noen av fluktrutene... ikke skrive for den engelske, eller skrive foruminnlegg... jo selvfølgelig skrive de tingene, men på bekostning av hovedprosjektet. Så frem til

– skal vi si til og med juni, Martin? Ja, det sier vi, Martin

skal bare tekster til den norske bloggen få gjelde som dagens skriveøkt, når jeg skriver for å få lov til dataspill etterpå. Minst tre kvarter tekst til den norske bloggen.

Så vet jeg jo fortsatt ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg har vel kommet litt nærmere enn i sted.

Å få til alt på første forsøk

Hva var det jeg skrev her sist?

At jeg skulle prøve å skrive en del på engelsk fremover. Jeg hadde en ny engelsk blogg, og jeg hadde en tanke om å dele opp skrivingen. Det ble litt ensporet her for meg mot slutten. Jeg ville skrive en blogg med ting jeg var interessert i, og endte med å bare skrive om meg selv. Det var nyttig for meg, og sannsynligvis litt til glede for andre, men... det ble litt for ensporet til slutt. Så jeg tenkte å ta med sjelegranskingen over på den engelske, og koble det til noen forumer hvor jeg drev med det samme, og så prøve å finne andre ting å skrive om her.

 

Ingen av delene ble det noe særlig av. Jeg har skrevet andre ting. Øvd meg på å jobbe med mer langvarige prosjekter. Ikke at jeg har blitt ferdig med noe, men jeg har i hvert fall kommet lengre enn før. I tillegg til de forumene... hvor jeg har fått masse innspill, og oppmuntring, og tilhørighet, og funnet svar på en del av tingene jeg gikk og grublet på før. Så det er jo fint.

Jeg har noen tanker om hva jeg vil prøve til neste år. Det kan hende jeg kommer til å tenke høyt om det her. 

Men det jeg vil skrive om akkurat nå er noe jeg nettopp sa på Twitter:

Ok Martin, gjenta etter deg selv: Jeg må ikke være sosialt feilfri for å ha lov til å omgås folk.

— Martin BG (@bullgudmundsen) 12. desember 2015

– og jeg fikk masse... likes heter det visst nå, og noen retweets, og noen oppmuntrende kommentarer, og hele tiden tenkte jeg at "men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre".

Og dermed illustrerer jeg akkurat det jeg prøvde å si til meg selv... kanskje jeg ikke får til å uttrykke akkurat det jeg vil si på første forsøk, men jeg er ikke nødt til å få til det hvis jeg skal ha lov til å omgås folk...

Jeg snakket med psykologen min (som man gjør) om det å be folk ut på date, hvorfor det var så vanskelig for meg, all informasjonen jeg følte jeg skyldte vedkommende og hvordan skulle jeg klare å pakke alt det inn i en setning. Og hun skjøt inn: "Det virker som du tror du må få det til på første forsøk?"

Og jeg svarte: "Ja. Hvorfor i all verden tror jeg det?"

Og det minner meg om noe moren min pleier å fortelle, at da jeg var liten prøvde jeg aldri på noe nytt med mindre jeg var sikker på at jeg ville få det til med en gang. Jeg var sen med å begynne å gå, sen med å begynne å snakke, sen med å si bokstaven "rrrrrrr" – jeg gjorde det ikke før jeg endelig følte meg trygg nok til å prøve.

Så det handler ikke direkte om at "samfunnet krever at vi skal være perfekte," for jeg har heldigvis ikke følt noe særlig av det presset selv (jeg er klar over at det gjør meg heldig). Jeg tror ikke en gang det handler om at jeg krever at jeg skal være perfekt, eller at jeg misliker å mislykkes, i og for seg... jeg tror det handler om at jeg misliker å føle meg klossete.

Jeg hater følelsen av å fomle og prøve å få til og rive ned ting og skvette når jeg kommer borti noe jeg ikke hadde tenkt på at var der og føle at jeg holder på å snuble og bruke feil muskler for å rette meg opp så jeg presser på blæra og dermed skvetter på en annen måte. Som er følelsen av å være klossete fysisk.

Eller si noe jeg ikke mente å si eller love noe jeg ikke mente å love eller gi folk forventninger som gjør at de blir skuffet eller kanskje aller verst si noe som får folk til å føle seg presset så jeg krever mer og tar større plass enn jeg har rett til. Som er følelsen av å være klossete språklig og sosialt.

Begge deler har med koordinasjon å gjøre, og jeg kan sikkert føre noe av det tilbake autisme. Og det er en annen, i hvert fall autistisk ting, med å ta ting veldig bokstavelig... jeg sliter med å vite forskjell på tegn og ting. Det folk sier, og det som faktisk er. Sånn som pipebildet til Magritte. Selv om jeg skjønner hvorfor bildet ikke er en pipe, får jeg ikke helt fatt på det med sosiale ting.

Jeg vet ikke hvor godt jeg kan forklare det, for jeg skjønner det ikke. Men for å ta et eksempel: Om noen for noen år siden sa "vi må treffes en gang til uka, jeg ringer deg" ville jeg ha unngått å gjøre andre avtaler den uka, og ventet hele uka på å bli oppringt. Vel, mer eller mindre. Fordi hvis noen sier noe som kanskje skal skje blir det en del av virkeligheten. Ordet fanger.

Og her og nå – så fikk jeg problemer med å skrive forrige avsnitt, fordi det kunne virke som om jeg fortsatt hadde problemer med "en gang til uka," mens det faktisk er noe jeg har blitt flinkere med. Om jeg hadde sagt at det var sånn nå og det ikke var sant ville jeg har uttrykt noe som brøt med virkeligheten, og det ville føles som en fysisk skade. Fordi ordet fanger.
 

Jeg pleier å utrykke meg mer omstendelig enn jeg trenger, fordi jeg er er så innmari redd for å bli misforstått. Er det fordi misforståelse føles som en slags utilsiktet løgn? Og fordi løgn, i sin tur, ikke bare er uærlig, det er også nesten en slags revne i virkeligheten...

Så hva skal jeg da gjøre med all underteksten som er en stor del av all kommunikasjon, og en enda større del av sosial kommunikasjon? For det første sliter jeg litt mer enn andre med undertekst, og for det andre sliter alle andre også med undertekst. Vi misforstår hverandre hele tiden. Det er et under at kommunikasjon i det hele tatt er en ting.

Sammenlign det jeg nettopp sa

jeg er så innmari redd for å bli misforstått

med det tankereferatet jeg gjenga lenger oppe

men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre

Å snakke til vanlig er det samme som å koke de 125 ordene ned til 9. Eller skrive. Hvor skal man begynne? Hva skal man kutte ut?  Det er noe av grunnen til at Twitter funker bedre for meg enn blogg – der har jeg lært meg å tenke i riktig format. Det er noe av grunnen til at jeg begynner på så mange innlegg som ikke blir ferdige. Det blir så slitsomt å presse hele rekken av tanker gjennom den lille, smale trakten som er en setning. Det er grunnen til at jeg noen ganger blir stående og åpne og lukke munnen når jeg egentlig har noe viktig jeg vil si. For ordene setter seg fast i trakten, så jeg ikke får ut noe som helst. Det er noe av grunnen til at jeg har en DISCLAIMERGNOM på denne bloggen, han gir en stemme til i hvert fall noen av de forbeholdene jeg ikke klarer å putte inn ellers.

Det er noe av grunnen til at det er så vanskelig for meg å be folk ut. Eller ta opp andre sosiale ting. Diskutere forholdet mellom meg og en annen. "Jeg vil gjerne at du gjør sånn, jeg liker ikke at dette skjer, det gjør meg glad når du sier det og det, har du lyst til å treffes en dag til uka, har du lyst til å være mer enn bare venner..."

Jeg synes jeg må få med meg så mye. Passe på å ikke love for mye. Passe på å ikke kreve for mye. Faen, jeg klarer knapt å få meg til å si navnet på noen, fordi bare det er å ta opp forholdet mellom dem og meg. Jeg klarer knapt å si navnet på fiktive karakterer.

Men fordi jeg ikke vil noen skal misforstå: Jeg har blitt flinkere til mye av dette i det siste. Jeg begynner å lære meg hvordan jeg skal stille spørsmålene, og håpe at forbeholdene heller lar seg oppklare underveis. Om noen dager skal jeg drikke øl med noen jeg har truffet på Tinder.

"Lyst til å treffes?"

"Klart det!"

Egentlig er det ikke så komplisert.

Kommentaren fra psykologen, pluss innspillene fra forumet jeg er på, pluss det at jeg har tenkt så mye på alt sammen, har lissom gitt meg lov til å si at jeg ikke må være sosialt feilfri for å ha lov til å omgås folk. Og at hvis jeg sier noe som ikke er helt korrekt, betyr det ikke at jeg har innført en løgn i verden som kan få romtiden til å revne i sømmene.

Meldeplikt

Siden bloggen før sommeren kunne ligne litt på dagbok, har jeg følelsen av en slags meldeplikt – hvor har det blitt av deg Martin, hvorfor skriver du ikke?

Men jeg ville egentlig ikke gjøre bloggen til en dagbok. Jeg tenkte ikke at den skulle handle om meg. Når jeg ser tilbake på det første jeg noen gang skrev i en blogg, den første bloggen som het Ting jeg er interessert i, på Nettavisens sider med deres støtte

– det første innlegget hadde 10000 treff, men etterpå dalte det ganske fort, og Nettavisen og jeg glemte hverandre. Kanskje fordi jeg ikke skrev noe særlig om meg selv. Jeg skrev ikke i rolle. Jeg skrev ikke ut en gjenoppvekking av den der gode Tufte-følelsen.

Ja, for det var på den tiden, midt på totusentallet, da alle trodde jeg var noe, og jeg trodde jeg var noe annet. Ingen av oss hadde vel helt rett.

 

Eller kanskje jeg bare ikke skrev bra nok. Jeg får til mye nå som jeg har lært siden da. Blant annet at jeg ikke kan dele av mine kloke tanker, i leksikonformat, smått, smart, og kryssreferert.

 

Jeg har lært å skrive mindre korrekt, for når jeg prøver skriver jeg innviklet i stedet. Jeg har lært at mine kloke tanker er en tanker med kloke begrensninger, og at det er til begrensningene jeg må se når jeg vil skrive

 

– gåtefullt som det kan lyde, men jeg har skrevet så mye om det der ellers, jeg vil ikke la det avlede meg mer nå.

 

Jeg har lært mye om å skrive av å være personlig, mente jeg å si, og jeg har lært mye om å være personlig her på bloggen.

 

Det har kommet lite på bloggen i det siste fordi jeg har skrevet andre ting. Aller først og fremst på masteroppgaven, som endelig begynner å bli ferdig. Dikt – jeg lærte å skrive dikt sånn helt plutselig i fjor, og nå jobber jeg med å bearbeide et utvalg. Erotiske fortellinger, som jeg også har fått bedre tak på, når jeg forstår litt mer av seksualitet og begjær. Ingen som jeg tør publisere under eget navn ennå. Resonnerende tekster i lengre enn bloggformat.

 

Ideer å skrive om ligger i hodet mitt, men de er litt mange og ikke så klare, så jeg venter på et sted å begynne.

 

Mellom skriveøktene i dette innlegget har jeg forresten lest i selvbiografien til Mark Twain. Der skriver han mye om det å skrive selvbiografi. Han hadde prøvd i tredve år å få ned en på papiret, før han endelig fant en metode som fungerte, diktat til en stenograf, og en ikke-lineær, innfallsstyrt oppbygging. En dagbok og en historiebok i ett, som han sier, hvor tingene som opptar ham i skrivende stund vekker tilbakeblikk og lar ham skildre dem med livskraft.

 

Det minner meg om den tiden midt på totusentallet, da det var mange som trodde noe om hvem jeg var, og da jeg ville skrive en katalog over alle mine kloke tanker. På en måte så jeg kanskje på det som et dagboksprosjekt. Over tanker, ikke livshendelser, og med skarpe, diskusjonsvennlige konklusjoner.

 

Jeg ville lede leserne rundt i hodet mitt, kanskje like mye av ensomhet som av noe annet.

 

I dag får livshendelsene større plass, men jeg prøver likevel ofte å bruke dem som utgangspunkt. Jeg vil fortsatt ha folk til å gløtte inn i hodet mitt. Men jeg skriver mot et annet mål, et som passer tankestilen min bedre. Jeg har godtatt at jeg ikke har så mange svar. Det er for mye jeg misforstår eller ikke forstår overhodet. Jeg ønsker heller å gi en litt fastere form til mine egen, ganske dype forvirring.

Riktig tempo

Erotikkprosjektet måtte bremses litt. All tankevirksomheten før påske, all selvransakelsen. Det tok meg ut av den behagelige, autistiske rytmen, det "innholdsløse, forutsigbare livet" jeg har skrytt på meg det siste året. Nå kommer jeg vel ikke utenom det, at flere elementer inn i livet betyr mindre forutsigbarhet også.

Jeg kan ikke pakke meg så godt inn som før hvis jeg skal prøve meg på et mer erotisk liv.

Men en viss rytme må jeg ha. Før påske – nå husker jeg ikke helt en gang, annet enn at tankene spriket, ansiktet glødet, og selvet begynte å tyte ut av porene. Det siste skjer jo ikke, men jeg får følelsen av det noen ganger, når hjernen kjører seg varm.

Alle hjerner har et favorittempo. Eller kall det sinnssystemer, for det dreier seg om mer enn hjernen. Disse tingene skjer også i ryggraden, i hormonkjertlene, i blodårene og i huden. Hele kroppen omsetter og utveksler informasjon, hjernen ligger i midten, men den duger ikke til mye alene. Og jo høyere tempo, jo mer merker vi til kroppen

Vi liker litt tempo. Vi liker litt kroppslig uro, vi liker når sansene skjerpes. Noen liker mer tempo også, tersklene varierer veldig mellom folk. Og fra dag til dag for den enkelte... Noen ganger får vi blodet i gang av en spennende film, eller en flørt. Noen ganger går vi i fornøyelsesparken og kjører loop. Noen ganger hopper vi ut av et fly, og satser livet på at fallskjermen virker.

Det går mye ut på ett, reaksjonene er de samme, det er tersklene som varierer.

Selv får jeg nok tempo av å sitte på i åpen bil. Uten tak til å stanse vinden, uten vegger til å skjerme sidesynet. Jeg må knipe sammen øynene først, dekke til ansiktet, få pusten under kontroll. Så blir det behagelig etterhvert. Sanselig. Som når man ligger lys våken etter en god døs.

Skulle jeg tatt loopen ville det blitt alt for mye. Selv pariserhjulet kan bli for mye noen ganger. Da kjenner jeg ikke spenning, stimulanse, jeg kjenner bare at det gnisser, det surkler og syder. Ikke behagelig rytme, men utakt.

Erotikken ligger vel på det samme vippepunktet, toppen av den samme kurven? Er det ikke best rett før det blir for mye? Muskelgruppene klare til å reagere på sekundet. Sansene strutter av mottagelighet. Hele kroppen omsetter og utveksler informasjon. Og da mener jeg ikke bare akten, erotikken begynner jo lenge før det. Jeg mener ikke en gang bare flørten, eller i det hele tatt noe som har med mennesker å gjøre.

Selve tilværelsen treffer av og til det punktet, legger seg så tett inntil at det vipper på kanten av ubehag, men foreløpig kjennes det veldig, veldig bra.

En sånn flørt, en flørt med tilværelsen, trenger ikke ha noe seksuelt i seg, men det kan lett gli over i hverandre. Man kan få blodtilførsel til strategiske kroppsdeler bare av ren begeistring. Man kan forelske seg i hele livet som når man tenner på et annet menneske.

Vi skal kanskje ikke snakke om erotikken som en egen form for stimulans. Den er heller en egenskap ved andre former for stimulans. Den dominerer kanskje ved visse ord, skildringer og fantasier, berøring. Men den henger over, som en stemning, alle de stundene når sansningen blir sterkt personlig. Kanskje man kunne si privat.

Nå har jeg brukt så mange ord på denne ikke helt seksuelle formen for erotikk... De fire siste avsnittene sier jo nesten det samme. De handler, tror jeg, om en del av den seksuelle viljen, om å forstå hva jeg er satt sammen av – en forutsetning, som jeg har skrevet mye om – for å handle.

Så hva kan jeg lære? At det jeg vil, erotisk, hører hjemme i en sammenheng. At det ideelle treffet begynner med å gå til helt andre former for stimulans. Skjønnhet, sansepirring, spenning. Altså skjønnhet: Gå en tur og se seg om, like gjerne i by som i natur, høre på fuglesang eller menneskemusikk... Sansepirring: Bade, sitte i sola og puste, ikke minst spise noe godt. Spenning kan det bli verre med, fordi jeg har såpass lav spenningsterskel... der andre vil ta loopen eller hoppe i strikk, klarer jeg med godt med å sitte i åpen bil...

Alt dette fantaserer jeg om som verdifullt i seg selv, eller som fint forspill, hvis man skulle ha lyst til å spille mer.

Og fra dette kan jeg igjen lære at

1: Det dreier om å dele, hele erotikken, fra fuglesang til utløsning, det dreier seg om å befinne seg sammen der det skjer noe godt. Resonans, kan man kanskje si, man går inn i en rytme hvor man forsterker hverandre

– og dette igjen betyr åpenhet, nærhet, kanskje varhet, en viss grad av et personlig forhold. Risikable ting for alle, med litt ekstra risiko på autismespekteret... der vippepunktet blir desto smalere... det er best rett før det blir alt for mye.

Så nærhet hører med, men hvordan rimer det med det at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste? Det kan ha en del å gjøre med graden av nærhet, at jeg vil stanse litt før vippepunktet... før jeg får ansvar for noen og de ansvar for meg, før små ting jeg sier får kraft til å såre, før jeg må gi avkall på noe av tiden jeg trenger for meg selv, og i tillegg... når jeg kommer for nær innpå noen kan jeg miste jeg dem helt av syne, jeg opplever så mange detaljer at jeg glemmer å tenke på selve personen.

Men snakker jeg nå om forsiktighet eller feighet?

Jeg har skrevet om det før, at jeg strever med å få ut ordene når jeg skal si at jeg ikke helst ikke vil ha noen kjæreste. Kanskje fordi det smaker litt feigt... eller urimelig... at nærhet hører med, men ikke lenger enn til hit. Som om man kan sette et punkt på en skala, når det for det første finnes mer en én skala og man for det andre ikke står stille, følelser passer ikke inn i aspergerformede bokser. Jeg ber om noe spesifikt og ubestemmelig på en gang, ber om noe og føler meg usikker på om jeg kan gi tilbake.

På den annen side setter alle mennesker grenser, særlig rundt det aller innerste. Og det eksisterer da virkelig en god del tilfeller av erotikk+godt-samvær-men-ikke-kjærestelighet. Såpass mange tilfeller at det har vokst frem et begrepsapparat for det, med ulike graderinger, ulike krysninger. (Blir det ufint å si hybridformer?)

Kanskje det smaker feigt eller urimelig ikke fordi jeg har grenser og setter dem, men fordi jeg ikke forstår meg nok på de grensene, og ikke kan uttrykke meg tydelig om dem.

Nå har jeg visst snakket meg tilbake til begynnelsen. Det første jeg må gjøre er å bli kjent med meg selv. Det spiller desto større rolle å kjenne meg selv når intimgrenser av natur svinger, når følelser av natur skifter, når man ikke kan se til den kulturelle kunnskapen om parforhold hvis man kommer i tvil.

Det andre jeg kan lære,

2: går også ut på at intensiteten veksler. Terskelen, tålegrensen, veksler. Og

jeg tok feil der oppe, erotikken ligger ikke bare i bristepunktet. Jeg har skrevet noen ord her flere ganger – rytme, tempo, takt. Forspill, resonans. Fuglesang... Det har noe med musikk å gjøre. Om jeg bare kunne noe særlig om musikkteori.

Erotikken består ikke bare av bristepunkter. Den har sine symmetrier og kontraster, sine nøye tilpassede dissonanser, sine hektiske og rolige partier. Etter en varm dag i en gedigen by, full av folk, nesten smertelig intenst, kan det være deilig å ta en kald dusj, ligge slapp på hotellrommet og kanskje døse av før man går ut og spiser middag. Lavpunktene kan være akkurat like sansepirrende.

Som en flørt – ett skritt frem, ett til siden, men med den gode rytmen under. Som et forspill, som selve akten, hver anledning har sin rytme. Sitt klimaks. Sin nødvendige hvileperiode. Som hverdagslivet.

Erotikk kan stå som modell for aspergerhåndtering, og omvendt. Håndtering av en hverdag der den samlede intensiteten bestemmer hvor godt man fungerer, og hvor godt man har det – eller det gjør den vel utenfor autismespekteret også, så dropp aspergerhåndtering. Det er rett og slett hverdagshåndtering.

Å kjenne igjen intensitet. Kjenne når den synker og stiger, kjenne igjen tegnene på for lite og for mye. Bli kjent med dårlige og gode rytmer, hvor mye livet får plass til når man finner en ålreit rytme. Selv angst, selv fortvilelse og forvirring kan man tåle med en ålreit rytme.

Det jeg ønsker meg kan kalles et overfladisk liv – men med rynker og folder som menneskehjernen, som ethvert terreng. Hele verdenskartet er en overflate, og se hvor mye det får plass til likevel.

Jeg har kommet frem til en regel for erotikkprosjektet. Jeg skal bare holde på med det når det er gøy. Det å ta sjanser skal kjennes spennende ut, ikke farlig. Å ikke vite hva slags respons jeg vil få skal gjøre meg opprømt, ikke trist. Det skal synes utenpå meg, det skal være lett for andre å svare avvisende... eller bekreftende...

Følelsen av å ha det gøy er et signal. Hjernen går i riktig tempo. Ikke overbelastet, men stimulert. Og i et sånt humør vil jeg takle situasjoner som oppstår, takle tabbene, gjøre det mindre flaut for meg og mindre vanskelig for andre, ikke være så redd for å kjenne meg malplassert.

For å kjenne den erotiske siden av meg malplassert... Det er der jeg kommer fra. Der jeg kom fra før jeg begynte å ta det opp, før erotikkprosjektet, at den erotiske siden av meg bare ikke passet inn. Den passet ikke inn i situasjonene, eller i bildet av meg selv, og bare å nevne det føltes som å prøve å presse noe malplassert inn i verden. Eller som om selvet begynte å tyte ut av porene.

Å skrive om det her på bloggen, for hele verden hvis verden vil, har gitt en rask tilvenning til å vise at det fins erotikk i meg. Hjernen min tåler mer. Den har funnet et nytt favorittempo, en mer solid rytme med større plass til både de ubehagelige og de gode tingene.

Forfjamset bloggetikk

Nå titter jeg litt forfjamset på en stafettpinne jeg har fått i hånda. Jeg blir nesten alltid forfjamset når jeg plutselig får plassert noe i hånda. Du kunne gitt meg en fjernkontroll til verdenspolitikken eller en stor plate melkesjokolade, og jeg ville sett rart og nesten litt bebreidende på deg før jeg fikk ryddet plass i hodet mitt til å finne ut hva det var. Ikke at jeg ikke trenger å få ryddet litt i hodet mitt en gang i blant.

Det dreier seg visst om å skrive noe om bloggetikk, på stafettbasis. Det begynte med et avisinnlegg av Stine Bjerkestrand, fortsatte med en oppfordring fra Sigve Indregaard til bloggere rundt omkring om å tenke høyt om sine egne etiske vurderinger. Anna Tostrup Worsley plukket opp en pinne, den passerte via Gunnar R. Tjomlid, og for øyeblikket ligger den i hendene mine – og hos en del andre, skulle jeg tro, hvert på  sitt vis.

Jeg har ikke fått med meg så mye av debatten fra før. Jeg skjønner at mange er negative til formaliserte retningslinjer for blogging. Det virker litt som om de har rett. Men mye av det foregår i utkanten av min verden, eller omvendt er det en verden jeg ligger i utkanten av, en klynge blogger jeg kanskje har noe til felles med, men jeg har vel sånn opp til 100 lesere. Jeg skygger unna de viktigste debattene. Så slipper jeg å tenke så mye på konsekvensene av mine handlinger. Det står ikke så mye på spill, hverken for andre eller for meg selv.

Kanskje det er derfor jeg skygger unna?

Det står jo i profilen min: "Opptatt av samfunnsting, men litt feig." Jeg burde kanskje heller si pysete.

Så jeg har ikke tenkt så mye om egen bloggetikk, ennå. Jeg burde kanskje? Selv i den lille boblen jeg gjemmer meg i, prøver jeg i hvert fall å tenke på det med å snakke om andre…

Jeg prøver å ikke påstå ting om andre hvis det ikke er enten hyggelig eller viktig, og jeg må vel også forsikre meg om at det er sant… Det bommet jeg kanskje på for ikke så lenge siden senest. Eller kanskje ikke.

Jeg prøver å ikke utlevere fortrolig informasjon, selv om jeg nok kan rote litt med de grensene… Men det kan være lurt å si ifra til folk før man snakker for mye om dem, tror jeg.

Jeg prøver å være snill og hyggelig. Ikke dytte på for mange ømme punkter. Ikke ta alt for hardt i. Med noen begrensninger dessverre, som for det første at ømme punkter dukker opp på uventede steder noen ganger, og man kan ikke dekke seg på alle fronter… men så kan man i det minste være lydhør. Ikke undervurdere følelsene folk har omkring seg selv og sin egen person. For det andre at det fins ting som snill og hyggelig ikke kan gå på bekostning av – man skal ikke la være å si noe, for eksempel, ikke la være å fordømme når noe fortjener å bli fordømt… ikke la være å ta sjanser eller kaste seg utpå. For det er da det blir bra stoff.

Hvis man leser litt i denne bloggen, vil man kanskje legge merke til en annen ting jeg prøver litt vel hardt på – en like viktig sak som hvordan man omtaler andre mennesker… Jeg prøver å ikke stille meg bak påstander når jeg ikke kjenner meg helt sikker på dem. Og det gjør jeg som regel ikke – derfor holder jeg meg også med min egen DISCLAIMERGNOM. Jeg overdriver selvsagt skikkelig med alle forbeholdene mine. Kan det ikke virke litt kokett? Nesten avvæpnende. Risikerer jeg på den måten å slippe unna nærmere ettersyn?

Kanskje man ikke skal ta for mye lærdom av hvordan jeg takler akkurat dette.

Det kommer kanskje an på hvor alvorlig man tror at man blir tatt. Blogger fyller et stort spenn. Jeg har sett forsøk på å organisere dem inn i sjangre. Det tror jeg er i tidligste laget. De har ikke funnet sin form ennå. Internett har ikke funnet sin form ennå. Internett er det mest omveltende som har skjedd med kommunikasjon siden morsekoden ble oppfunnet – før det, boktrykkekunsten – før det, tja, mesopotanske leirtavler, kanskje? Dere kan legge til et nytt argument mot nedskrevne og definerte etiske retningslinjer: De etiske problemstillingene vil forandre seg så fort, jeg vet ikke om retningslinjene vil kunne følge med.

Men det finnes altså små, stille og rolige blogger – uten mange lesere – uten ønske om mange lesere – kanskje til og med min hører inn under dem? Det finnes store og innflytelsesrike blogger, det finnes folk det blir ironisert over, men også folk som blir tatt på alvor.

Hvis ens lesere har tillit til at man vet hva man snakker om, bør man sørge for at man faktisk vet hva man snakker om, og at man kan stå inne for det. Er man på tynn is sier man noe klart og tydelig om det. Kanskje ikke så masete som jeg gjør. Men mer enn bare i en bisetning, eller som en prinsipperklæring på en fane kanskje noen av leserne finner veien til.

Det skal så lite til før folk tror at du vet hva du snakker om…

Hvis du sier noe folk har lyst til å tro på, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du er fagperson, autorisert synser, eller synlig populær, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du sier at du ikke kommer med allmenne påstander, bare deler subjektive erfaringer, så tror i hvert fall folk at du vet hva du snakker om.

– med mindre de mistror deg av andre grunner, eller ikke har lyst til å tro på det du sier.

– men i utgangspunktet stikker dementier og forbehold seg ganske lite ut i en tekst, man kan ikke stole helt på at alle vil plukke dem opp. Jo klarere og tydeligere, jo bedre.

Man kan spørre seg om det er så viktig, man driver jo bare med en hobby (evt en hobby som har vokst til en småjobb på siden). Men saken er at jo mer innflytelse du har, jo større ansvar har du overfor dem som stoler på deg. Jo mer etikk er det du må ta hensyn til.

Der finner man så langt rekkevidden av mine bloggetiske forfjamselser. Og DISCLAIMERGNOMEN dukker opp helt av seg selv, uten ironi, og forteller at det kan være flere andre ting folk burde gå inn for, som for øyeblikket ikke faller meg inn.

Så ikke gå ut og si at "Martinbg nevnte det ikke, så da går det helt greit," da. Nå tror jeg ikke jeg blir sett på som noen autoritet innen etikk.

Mon tro om noen ser på meg som en autoritet innenfor noe som helst? Kan jeg ta sjansen på at de ikke gjør det?

Men jeg vet ikke om jeg kan få til noen full og oversiktlig liste over etikk. Etikk handler mest om å fortsette å tenke. Om å akseptere at man har ansvar for den innflytelsen man har over andre, om å ta en alvorsprat med seg selv om hvor langt det ansvaret strekker seg. Stadig vekk. Kanskje man burde gjenta en sånn stafett med jevne mellomrom.

Jeg har vel en pinne jeg skal gi videre også. Det pleier jeg å slite med, sånne vandregreier. Hvilke kriterier skal jeg begynne med? Jeg kunne funnet noen andre jeg tror mener noe om saken – jeg svever i utkanten av noen relevante debatter på twitter om dagen – men det blir for betent til at jeg tør. Jeg kunne gått til en helt annen type blogg, funnet de kretsene som vanligvis ikke lar høre fra seg i metadebatten.

Men jeg tror heller jeg spør en jeg er nysgjerrig på å høre fra. Sånn i sin alminnelighet. Hvis Somalieren kunne tenke seg å gjøre et forsøk? Bloggen hennes står i hvert fall høyt på lista over ting som bør leses. Hun tenker bra, om mange forskjellige ting, hun har en sterk og overbevisende penn. Og det virker som det ligger en god etikk bak det hun gjør. Det kunne jeg vært interessert i å høre en del mer om.

Hvorfor døden er verdt å skrive om

Jeg har kanskje skrevet litt mye om død og elendighet i det siste, når jeg har skrevet noe i det hele tatt… Først et dikt om å bli lurt av døden, og så en fortelling om å dø på do. Tilgriset og alene, som det står i overskriften. Jeg tenker – har tenkt – det kan kanskje få folk til å lure på hvordan jeg har det inni meg…

Men jeg har det jo bra inni meg. Jeg trives veldig godt med livet, og trekkes ikke mot død og elendighet, ikke i det hele tatt. Ikke personlig. Jeg trekkes mot det litterært. Personlig vil jeg helst ikke ha noe som helst å gjøre med det. Jeg finner stoff der som det er verdt å skrive om, bare. Kanskje nettopp derfor.

En dag om lenge ennå skal jeg dø. Det skal du også. Du kan telle alle julaftener du har igjen… du kan stille opp et grantre for hver eneste jul du har noen sjans i havet til å få levd gjennom, seksti, åtti? Med litt optimisme på moderne medisins vegne, kanskje hundre? Men selv ikke hundre grantrær tar noe særlig med plass. Du kan se fra den ene enden til den andre, og så går du tom for grønt.

En stund etter det har alle du noen gang har brydd deg om gått samme vei, en stund etter det igjen vil alt du har gjort i livet være glemt. Du er klar over det, ikke sant? Kanskje du tror det fortsetter et annet sted, men jeg har ikke det en gang.

Selve dødsøyeblikket har vi nå felles uansett hva vi tror på, da. Det er den ene tingen alle levende ting har felles.

Andre ting kan man alltids i teorien komme seg unna – prøven i morgen kan bli avlyst, det gjør nok vondt å ta den sprøyta, men jeg kommer meg alltids gjennom det – det finnes ingen forestilling jeg kan leve meg inn i hvor jeg kommer meg helskinnet gjennom døden, og den blir ikke avlyst i siste liten. Den blir i beste fall utsatt.

Døden er verdt å skrive om fordi livet er verdt å bry seg om.

 (Ikke omvendt, tror jeg – man trenger ikke døden for å sette pris på livet tror jeg – men den er nå der for det om.)

Alt man bryr seg om skal bli borte, og det er jeg både sint og redd for.  Jeg skriver best om det jeg er enten sint eller redd for, det har jeg lagt merke til en stund, og det er kanskje ikke så rart. Kanskje det må til for at det som angår meg skal føles som det angår andre også.

Sterke, vonde følelser dytter virkeligheten innpå meg, jeg ser kanskje ikke klarere, men jeg ser mer, og jeg ser mer av det som betyr noe – nok til å fylle en tekst med mer enn fine betraktninger, nok til å gi den et liv jeg ikke har full kontroll over.

Om hvorfor man ikke bør stole på ord

Jeg tror det kan ha en del med sårbarhet å gjøre.

Jeg prøver fortsatt å finne ut hvorfor jeg fikk følelsen av at noe viktig skjedde, da jeg fikk juling av min egen stråmann. Det skjedde som sagt i fjor vår en gang, og jeg har fortsatt ikke kommet til slutten av det.
Det jeg egentlig skrev på hadde kjørt seg fast. Det begynte med at jeg kom på et ord, som liksom skulle oppklare en problemstilling jeg hadde strevd med. Men jeg fikk ikke teksten til å passe rundt det, ikke en gang da jeg satte inn noen stråmannsreplikker. For første gang siden jeg fant ham opp gjorde Sturla skikkelig motstand. Jeg fikk på følelsen av at han hadde noe å lære meg, hvis jeg bare skrev hele diskusjonen vår til ende – kan man lære av å lese andres ting, må man jo ha desto mer å lære av å lese sine egne, tenkte jeg – men til enden kom jeg aldri. Om det lå noen lærdom der, så fikk jeg egentlig aldri taket på den.

(Jeg tror ordet kan ha vært partiskhet. Hva problemstillingen var har jeg mer eller mindre glemt. Jeg kunne gått tilbake til det der halvskrevne innlegget, men jeg tror ikke jeg ville skjønt det hvis jeg hadde det foran meg heller.)

Dette hadde skjedd så langt. Til jeg prøvde å ta det opp igjen for noen dager siden, men endte på samme sted. Jeg skrev meg frem til et punkt, og så sa det stopp. Tankerekken ble revet av. Slutten på forrige innlegg ser kanskje greit nok ut for leseren; for meg henger den løst der som en blødende halestump, med slintrer av pels og kjøtt… æææ, nå tar jeg kanskje litt hardt i.

Et ord hadde gitt meg startkraften i dette nye innlegget også. Jeg tror det var ordet "sårbarhet". Men jeg husker det ikke sikkert. Jeg har brukt finn og erstatt, og ikke funnet noen ord med bokstavene "sår" i seg en gang. Hvis det var noe om sårbarhet jeg la opp til må jeg ha rotet meg noe skikkelig bort.

Sårbarhet

Det ordet kom opp i tankene mine av en litt annen grunn. Jeg hadde diskutert livsfilosofi på twitter, min egen – som har litt å gjøre med å avvise livsfilosofien om positivitet – og mer å gjøre med å avvise de aller fleste livsfilosofier. Det må minst to eller tre filosofier til for å få plass til noe så omfattende som et liv, det er det jeg tror. Minst en av dem bør si noe om utilstrekkelighet og prioriteringer. Vi strekker oss etter for mye av det beste, det er det jeg tror. Men vi kan ikke strekke oss etter alt. Vi kan bare oppnå litt av det beste. Resten er sånn passe, vi er pent nødt til å finne oss i det, kanskje til og med prøve å sette pris på det.

Men hvordan får man til det? Jeg tror det har noe med sårbarhet å gjøre det også. Uten at jeg kan sette fingeren på hva… men derfra kom altså ordet sårbarhet…

Å diskutere med stråmenn er jo å gjøre seg usårbar. Reale stråmenn bare føyer seg som ingenting, de har et eneste formål med tilværelsen. De vil at vennen deres skal fremstå som sterk. Sterk og ubøyelig, uten et eneste hull i argumentasjonen, uten en eneste åpning for innsikt. Der har du en overkommelig livsfilosofi der, hvis du først skulle være ute etter noe sånt…

STURLA STRÅMANN: Men jeg er ikke sånn.

Nemlig, Sturla, du har masse mer krutt i deg. Det var noe sånt jeg oppdaget og som jeg prøvde å ta lærdom av… jeg ble jo sinna på deg husker du – i det innlegget jeg aldri fikk lagt ut. En befriende krangel kunne det blitt, hadde vi bare kommet som langt som til slutten.

Du, hvorfor gjorde vi ikke det egentlig? Hvorfor ble teksten bare liggende som en sementblokk? Og her om dagen, det løsnet da jeg tenkte på sårbarhet, men det rikket fortsatt bare litt på seg. Hvorfor stoppet det opp igjen?

STURLA STRÅMANN: Kanskje fordi du gjorde akkurat det samme som sist, Martin? Ikke før hadde du tenkt ut ordet sårbarhet, så tok du frem hele det gamle problemet igjen. Som om et skinnende nytt ord skulle gjøre jobben, selv om flere tusen ord allerede hadde kommet til kort.

- og der setter han meg på plass igjen, gitt. Ja. Jeg stoler kanskje for mye på sånne skinnende nye ord, og på verdien av

gode formuleringer.

Det er ikke så lett det der, å formulere noe man har i hodet. Man skulle tro det ville gå bedre. Kan man først tenke noe, må man vel kunne sette det på papir. Hvis ikke prøver man bare ikke hardt nok.

Men jeg har skjønt at det skjer en del med tanken når man prøver å sette fingeren på den – at den endrer seg i det man skal ytre den – at det ytre språket har forskjellige egenskaper fra det indre.

Nå ser jeg for meg en søt liten tanke som piler frem og tilbake, som jeg må stanse varsomt med pekefingeren for å få øye på hva den er for noe.

Så får man tatt det på kornet noen ganger, og så godt det kjennes! Så tilfredsstillende! Se på avsnittene rett over her – spillet mitt på ytringer og ytre språk, på det å sette fingeren på noe. Jeg liker meg med å trekke sånne linjer mellom begreper, og sammenfatte noe av et standpunkt eller en tanke selv om man jeg får taket på alt det uhåndgripelige.

Det samme gjelder sånne biter av argumenter jeg har hørt, likt, og forsøker å gjenskape nedslaget til, men uten at jeg husker grunnlaget så godt – som da jeg følte for å kritisere Avatar, eller si noe om samsvaret mellom virkelige grenser og de rare sosiale grensene i boka The City and the City – to blogginnlegg som ga meg mye bry før de ble liggende som uferdige sementblokker et sted.

Som da jeg skrev meg gjennom forsøk etter forsøk på en ordentlig innledning til masteroppgaven, med mange års psykologifragmenter i bakhodet. Men jeg fikk ikke taket på hva jeg egentlig prøvde å få sagt.

Jeg blir så knyttet til sånne frittflytende biter av sterkt språk. De gir meg fast grunn å stå på, en sjanse til å delta i diskusjoner om egentlig alt for komplekse ting, hvor jeg egentlig mangler alt for mye kunnskap. Jeg skyter dem ut som verbale meningsbeholdere, og blir lei meg og sint når de ikke blir ordentlig trodd på…

Upartiskhet er svaret, sier jeg. Men hva mener du med upartisk, vil Sturla spørre. Så svarer jeg: At man ikke er partisk vel. Og hva mener du med partisk, da? Jeg gir meg ut på en forklaring – men det viser seg at jeg ikke forstår upartiskhet så godt – like dårlig som spørsmålet jeg trodde jeg hadde funnet en oppklaring på. Derfor begynte jeg å krangle med Sturla, det vil si meg selv.

Mange ting jeg prøver å skrive, kjører seg fast når jeg blir sint og lei meg på den måten – på meg selv.

En Martin på kanten

Man hører ulike råd om hva man skal gjøre når det kjører seg fast med skrivingen. Ofte sies det at man skal gi slipp inntil videre – komme seg videre først, og gå tilbake og redigere etterpå. Det skal hjelpe deg til å holde skaperkraft skilt fra selvkritikk.

Men noen sier at du trenger selvkritikk for å skape… at det lønner seg å dvele når det stanser opp, finne ut av det der og da. Dvele en liten stund i hvert fall.

For meg stanser skrivingen oftest når jeg når ytterkanten av en skinnende god formulering. Fra den kanten skuer jeg ut over en dynge av halvtygde tanker. Jeg vakler på kanten av å innse at det er noe jeg ikke VEIT, noe jeg ikke SKJØNNER, noe jeg ikke har grep om I DET HELE TATT.

- og dit er jeg nødt til å bevege meg. Det er den eneste veien forover. Det eneste som er verdt å skrive om. Jeg må stå til knes i avsmak for mine egne mangler, bare vente på å få tak i det - for jeg kan ikke lete fra trygg avstand, jeg vet ikke hvor jeg skulle begynne. Der og da vet jeg ikke at jeg leter i det hele tatt, bare at frasene ikke bærer meg videre, så jeg faller utenfor enten jeg vil eller ikke...

Jeg kommer aldri til å lære

Og midt i denne billedlige greia har jeg kanskje endelig funnet konklusjonen min. Med en viss avsmak må jeg i så fall innrømme at jeg kan ha siktet feil hele tiden. Jeg finner ikke noen stor lærdom om jeg fortsetter aldri så lenge å kjekle med Sturla – ingen lysglimt som frigjør meg fra alle ord og fraser – for jeg må finne det ut på nytt gang på gang, det er ingen annen lærdom enn det.

Innsikter har sin egen livssyklus. Fra formulering til uvisshet til oppdagelse - men for å gjøre det nye kjent må vi formulere det i gamle former - så det tar aldri slutt. Vi må utsette oss for det samme gang etter gang, og vi blir aldri gode til det selv om vi kan bli bedre.

Men et valg beholder vi, det enkleste, så enkelt at det for mange ikke virker som et valg. Vi kan stanse der og da, fordi vi tror at vi har det. Gå ut i verden med alle de gode formuleringene. Vi vil ikke oppnå så mye, men vi kan gjøre det skarpt i diskusjoner.

Skal vi motstå et enkelt valg som dette, tror jeg, må vi dyrke frem visse egenskaper. Tvinge dem og holde dem ved like med tvang. Jeg tror mange oppigjennom har vært inne på noe sånt, jeg har blant annet skrevet noen ord om Sokrates. Jeg tror de egenskapene kan ha en del med sårbarhet å gjøre.

Fremgang

Nå kommer snart slutten på det andre året av de to årene jeg bestemte meg for å bruke til å få til en del ting. (Jeg kunne sagt nå noen mål, som betyr mye av det samme, men den måten å snakke på liker jeg ikke noe særlig, og ikke den måten å tenke på.) 

Akkurat hvilke ting husker jeg ikke – nøyaktig – men jeg ser det mer eller mindre for meg. De fleste tingene har jeg mer eller mindre fått til. Eller målene har jeg nådd… 

Der har vi det! Det høres ut som en årsrapport. Som om jeg var en bedrift. Hmm. Er jeg ikke det da? Daglig leder i enkeltmannsforetaket Martin Bull Gudmundsen. Det står jeg som i Brønnøysund. Men til Brønnøysund rapporterer jeg om inntektene mine. Ikke om livet mitt. Man prioriterer masse i løpet av et liv, men det funker ikke å leve som etter et budsjett. Og hvorfor ikke? Fordi ikke alle verdiene våre kan veksles inn i hverandre? Men nok om det. 

Én ting holder jeg fortsatt på med – opprettholde mer av kontakten med venner, familie, i det hele tatt folk rundt meg. Én ting har jeg ikke rørt en gang, så skremt blir jeg av det. Tre ting har jeg fått til. Jeg har blitt mer forfengelig (før brydde jeg meg knapt). Jeg deltar mer aktivt på internett. Jeg skriver litt hver dag. 

Jeg skriver litt hver dag, og da mener jeg i tillegg til masteroppgaven min – jeg har skrevet en novelle, holder på med en forfatterpresentasjon, og i bakgrunnen har jeg en roman – og jeg er såre fornøyd. Og misfornøyd. Det går vel hånd i hånd. Måtte jeg aldri bli fri for misnøye. Hvorfor ikke? Vet da søren. Jeg ser ikke noe stort poeng i å forelske seg i misnøye. Kanskje fordi jeg strekker meg etter noe uoppnåelig. Så hvis jeg slipper all misnøye må det bety at jeg har gitt opp… 

Det jeg er misfornøyd med er fremdriften. Det går så sakte. Jeg skriver litt hver dag, men jeg stanser opp rett som det er. Jeg stanser ved setninger som ikke høres riktige ut, eller overganger som ikke fungerer. 

Da skal man bare skrive videre, sier noen. Jo, men når jeg henger meg opp i språk så henger jeg meg egentlig ikke opp i språk, skjønner du? Jeg henger meg opp i en tanke, jeg går meg fast i et spor, og det er sporet jeg må komme meg ut av, og det må jeg, etter alt å dømme, ta meg tiden til å jobbe med. Da klatrer jeg ikke. Jeg kaver. Og ut av det kommer – mer enn det var før. Overblikk.

– og på den måten går det fremover, sakte fremover, og selv enkle ting blir som om jeg aldri skal komme i mål med det. Ikke blogginnlegg en gang. Det er derfor jeg nesten ikke skriver dem for tiden, bortsett fra de som kommer av seg selv, som dette her, som jeg har skrevet på under en time. (Skulle gjerne visst hva som fikk dem til å komme av seg selv.)

Til neste år skal jeg prøve å bli fortere ferdig med ting, tror jeg. Det kan være et, ah, ok, mål. Ja, jo, blir det ikke bare feigt av meg … jeg tar det med skrivingen og putter det på en hylle jeg kaller livet mitt, men jeg vil også det skal være virket mitt, noe jeg kan rapportere om til Brønnøysund, noe jeg kan bruke mer enn litt tid på hver dag.

Møt Sturla Stråmann

Jeg vet ikke alltid hvem jeg er uenig med. Jeg vet bare hva argumentene er. De har jeg gjentatt gang på gang, i samtaler i mitt eget hode. Det begynner gjerne med noe jeg har hørt, eller lest, eller på diskusjoner jeg har vært i, men jeg har bygget på dem, blandet kilder, glemt kilder, eller funnet på ting på egen hånd. Med andre ord tar jeg regien over mine egne motargumenter, og diskuterer med en slags stråmann, og det skal man jo helst la være med.

Når jeg likevel prøver å formulere noen ord om det, har jeg problemer med å komme i gang. Jeg kan begynne med et ”mange mener at,” eller ”noen har sagt at,” eller ”jeg var i en gang i en diskusjon hvor.” Men denne så ofte omtalte ”mange” er for vag til å sette et ansikt på. Er det deg jeg mener (som leser det)? Eller noen som mener noe av det samme som deg? Eller kanskje bare noen jeg setter deg i bås med? Uspesifikk kilder og stråmenn er vel uansett ganske nært beslektet.

Det er andre muligheter. Jeg kan selvfølgelig alltids holde kjeft. Eller jeg kan prøve å finne noe å knytte argumentene til. ”Jeg hørte i en samtale,” eller ”jeg var i en diskusjon om,” eller ”som vi har sett i nyhetene, har det og det fått ny aktualitet. Her er mine egne meninger om saken.” Men dessverre er det ikke alltid virkeligheten samarbeider. Samtalene, diskusjonene og nyhetssaken handler sjelden om akkurat det samme som mine indre dialoger, og så må jeg redigere litt, og gjøre noen omveier, og så er regien tilbake i mine hender. Et tredje alternativ hadde vært om jeg kunne bakt diskusjonen inn i selve teksten, bygget den opp sånn at det var jeg selv som presenterte motargumentene, i stedet for å legge dem i munnen på noen. Det er vel sånn man egentlig skal gjøre det. Problemet er at det krever bedre oversikt over problemstillingen enn jeg ofte har. Kanskje er det nettopp av den grunn jeg diskuterer så mye med meg selv.

Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det litt enklere. Når det nå en gang er sånn at jeg har sittet på begge sider av bordet i mitt eget hode, kan jeg like gjerne la være å dekke over det. Jeg vil heller konfrontere min indre stråmann. Jeg vil bringe ham ut i lyset og gi ham en stemme og et navn. Kjære lesere, jeg vil presentere dere for et nytt alter ego, min nemesis og kamerat: Stråmannen Sturla.

STURLA STRÅMANN: Hei.

Han er ikke den verste av sitt slag, for å si det sånn. Han gjør seg ikke dummere enn han er. Han gir seg ikke ut for å representere noen andres meninger enn sine egne, vel, på sett og vis mine, da, og argumentene hans er ikke nødvendigvis det beste min hypotetiske motpart måtte ha å by på. Jeg bruker ham ikke for å gi meg selv en sikker seier, bare for å i det hele tatt få ballen i spill.

STURLA STRÅMANN: Men blir ikke dette litt for dumt, Martin? Komme trekkende med en stråmann i samme åndedrett som du innrømmer at det er problematisk? Blir ikke det en for enkel utvei?

Ja da, ja da. Som dere kan høre er han allerede godt i gang. Observant er han også, den lille flisespikkeren. Men ta nå uansett godt i mot ham, folkens, og vær snille med ham. Det er ikke hans skyld at han alltid tar feil.

Ikke et nyttårsforsett

Før jul fikk jeg en temmelig oppmuntrende påminnelse (under listen over kriterier og i begrunnelsen for at det var et av dem jeg ikke tilfredsstilte) om at jeg kanskje burde skrive mer enn det jeg gjør, og i løpet av årene som kommer har jeg lyst til å øke produksjonen. Dette er bare et av flere punkter på en liste som ikke akkurat er nyttårsforsetter. Ikke øyeblikkelige tiltak, men noe jeg langsomt skal ta for meg. Jeg er allerede i bevegelse: Jeg har begynt å gjøre regelmessige skriveøvelser.

Når det gjelder det å legge ut ting, på forumer, blogger, kommentarfelter og sånt, er det fremdeles et par hindre i veien. Det har litt å gjøre med teknikk og ferdighet, men aller mest med selvtillit; selvtilliten vakler både som skribent og som sosial aktør. Noe av det jeg skriver er jeg temmelig fornøyd med. Mye av det er jeg ikke så fornøyd med, og da legger jeg det heller ikke ut. En del gjør jeg ikke en gang ferdig. En del gidder jeg ikke en gang å begynne på fordi jeg ikke regner med å få gjort det ferdig.

Både fullføring og publisering har jeg noen planer om hvordan jeg skal jobbe med. Men fordi det har en del med selvtillit å gjøre, og selvtilliten ennå er skjør, vil jeg ikke prøve på for mye på en gang. Derfor kommer det ikke noe nyttårsforsett, og ingen særlig etterprøvbare målsetninger. Jeg lar det inntil videre være med denne halvoffentlige, halvforpliktende erklæringen. I år skal jeg prøve å få til mer enn jeg gjorde i fjor, og når jeg har en følelse av at jeg kan følge det opp, skal jeg gå inn for å bli aktiv på ordentlig.

Bloggrenovasjon

Jeg har nå gjort et forsøk på å rydde opp litt i bloggen min. Sortert etiketter, byttet ut noen, osv. Jeg tenkte det kunne være lurt å gjøre noe sånt når jeg hadde holdt på en stund, så jeg så hva som virket, og hva slags kategorier jeg egentlig skrev i. Vel.

Har også laget liste over blogger jeg leser selv. Ikke mange, men en del av dem. De ligger til høyre der.

Og siden jeg for en gangs skyld skriver om selve bloggen... er det noen som kan tipse meg på bruk av illustrasjoner i blogg? Opphavsrett, type illustrasjoner, og sånn? Og er det noen som vet hvordan jeg gjør den greia hvor andre blogger jeg lenker til automatisk får beskjed om at jeg har gjort det?

Vel. Kommer forhåpentligvis andre ting snart. Jeg har blant annet lest Bjørn Are Davidsens "Svar skyldig," og gjort meg noen notater.