Meldeplikt

Siden bloggen før sommeren kunne ligne litt på dagbok, har jeg følelsen av en slags meldeplikt – hvor har det blitt av deg Martin, hvorfor skriver du ikke?

Men jeg ville egentlig ikke gjøre bloggen til en dagbok. Jeg tenkte ikke at den skulle handle om meg. Når jeg ser tilbake på det første jeg noen gang skrev i en blogg, den første bloggen som het Ting jeg er interessert i, på Nettavisens sider med deres støtte

– det første innlegget hadde 10000 treff, men etterpå dalte det ganske fort, og Nettavisen og jeg glemte hverandre. Kanskje fordi jeg ikke skrev noe særlig om meg selv. Jeg skrev ikke i rolle. Jeg skrev ikke ut en gjenoppvekking av den der gode Tufte-følelsen.

Ja, for det var på den tiden, midt på totusentallet, da alle trodde jeg var noe, og jeg trodde jeg var noe annet. Ingen av oss hadde vel helt rett.

 

Eller kanskje jeg bare ikke skrev bra nok. Jeg får til mye nå som jeg har lært siden da. Blant annet at jeg ikke kan dele av mine kloke tanker, i leksikonformat, smått, smart, og kryssreferert.

 

Jeg har lært å skrive mindre korrekt, for når jeg prøver skriver jeg innviklet i stedet. Jeg har lært at mine kloke tanker er en tanker med kloke begrensninger, og at det er til begrensningene jeg må se når jeg vil skrive

 

– gåtefullt som det kan lyde, men jeg har skrevet så mye om det der ellers, jeg vil ikke la det avlede meg mer nå.

 

Jeg har lært mye om å skrive av å være personlig, mente jeg å si, og jeg har lært mye om å være personlig her på bloggen.

 

Det har kommet lite på bloggen i det siste fordi jeg har skrevet andre ting. Aller først og fremst på masteroppgaven, som endelig begynner å bli ferdig. Dikt – jeg lærte å skrive dikt sånn helt plutselig i fjor, og nå jobber jeg med å bearbeide et utvalg. Erotiske fortellinger, som jeg også har fått bedre tak på, når jeg forstår litt mer av seksualitet og begjær. Ingen som jeg tør publisere under eget navn ennå. Resonnerende tekster i lengre enn bloggformat.

 

Ideer å skrive om ligger i hodet mitt, men de er litt mange og ikke så klare, så jeg venter på et sted å begynne.

 

Mellom skriveøktene i dette innlegget har jeg forresten lest i selvbiografien til Mark Twain. Der skriver han mye om det å skrive selvbiografi. Han hadde prøvd i tredve år å få ned en på papiret, før han endelig fant en metode som fungerte, diktat til en stenograf, og en ikke-lineær, innfallsstyrt oppbygging. En dagbok og en historiebok i ett, som han sier, hvor tingene som opptar ham i skrivende stund vekker tilbakeblikk og lar ham skildre dem med livskraft.

 

Det minner meg om den tiden midt på totusentallet, da det var mange som trodde noe om hvem jeg var, og da jeg ville skrive en katalog over alle mine kloke tanker. På en måte så jeg kanskje på det som et dagboksprosjekt. Over tanker, ikke livshendelser, og med skarpe, diskusjonsvennlige konklusjoner.

 

Jeg ville lede leserne rundt i hodet mitt, kanskje like mye av ensomhet som av noe annet.

 

I dag får livshendelsene større plass, men jeg prøver likevel ofte å bruke dem som utgangspunkt. Jeg vil fortsatt ha folk til å gløtte inn i hodet mitt. Men jeg skriver mot et annet mål, et som passer tankestilen min bedre. Jeg har godtatt at jeg ikke har så mange svar. Det er for mye jeg misforstår eller ikke forstår overhodet. Jeg ønsker heller å gi en litt fastere form til mine egen, ganske dype forvirring.