Vestalinnen som elsket meg

Hva var det nå som egentlig skjedde da republikken Roma ble keiserdømme? Jeg har sett miniserien Empire, og der får vi svar. Det var nemlig slik at idealisten og demokraten Julius Caesar mente at Roma tilhørte folket, ikke det onde korrupte senatet – så derfor gjorde han seg selv til enehersker. Det likte ikke den onde korrupte senatoren Cassius, som samlet sammen en konspirasjon og fikk ham drept. Han døde i armene på livvakten sin (en frigitt gladiator som de onde korrupte historikerne har glemt å nevne). Hans siste ord: Beskytt min arving, Octavius.

Livvakten blir unge Octavius mentor, beskytter, og farsfigur, og sammen legger de ut på mange eventyr for å vinne tilbake Caesars trone(!).Men Octavius er plaget av tvil. Hvordan skal han, en festglad tenåring, kunne lede et verdensrike? Er det ikke ironisk – den eneste i Roma som ikke vil ha makt, og så får han en slik arv over skuldrene. De havner etter hvert i gladiatorleiren Arkham, hvor de må holde en lav profil. Etter å ha startet et opprør der drar de på besøk hos Caesars venn, Antonius. Der blir Octavius beruset av all glamouren og sender livvakten fra seg. Også når han trenger ham som mest, da. Den drittsekken Antonius forgifter ham, og etterlater ham som død. Ja ja, sånn går det når man tror man er noe.

Men han er ikke død. Han blir reddet av unge Agrippa og en vestalinne som er forelsket i ham. Nå er han enda mer plaget av tvil enn før. Men så blir vestalinnen bortført, og han må bli keiser for å redde henne. Da drar han til Gallia, for å besøke sin gode venn Cicero. På veien møter han Caesars tapte legion, en litt Robin Hood-aktig gjeng av desertører som gjemmer seg i skogen. De slår seg sammen med ham og hjelper ham å overvinne Antonius’ her. Og vips så er han keiser.

Selv sitter jeg og småriver meg i håret. Jeg vet jo at det ikke var sånn det gikk for seg. Jeg har jo sett Rome.

Ehm…

Man kan kanskje ikke bruke én fiksjon som standard for en annen, sånn egentlig.

Jeg har dessverre ikke lest noen mer faglig korrekte Augustusbiografier. (Noen anbefalninger?) Og pinlig historisk korrekthet er ikke det aller viktigste. Det gjør ikke så mye at guttens mor blir presentert som Caesars søster, ikke niese. Det gjør ikke så mye at Antonius blir overvunnet i feil slag, og at mye av mellomspillet blir droppet. Alt dette gjør ting enklere. Og i en action-serie kan plotet godt være litt enkelt. Det kan i og for også seg være greit at Caesar og hans prosjekt ikke blir så veldig utforsket eller problematisert. Det gjør ikke en gang så veldig mye at Octavius besøker sin gode venn og støttespiller Cicero, som han i virkeligheten lot myrde. Og jeg blåser virkelig en lang fanfare i om legionærene hadde feil farge (eller whatever) på uniformene sine. De kunne gått med påfuglfjær på hodet uten at jeg brød meg.

Men jeg kan sammenligne Empire-greia med Rome som fiksjon. Og da sitter jeg likevel igjen med lite til overs for Empire. For Rome (som jeg elsker) har også sprita opp historien en del (blant annet, etter hva jeg har lest, i fremstillingen av Atia). Man har forenklet handlingen, hoppet over noen år, forsterket noen temaer og tatt fokus fra andre, osv. Det fungerer bra for meg, irriterer sikkert noen. Men det Empire-folka har byttet ut den egentlige historien med er… kjedelig!

Den unge prinsen som må gjennom så mange strabaser for å vinne tilbake sin rettmessige trone. Den rettferdige herskeren, plaget av tvil. Beruset av makt og glamour støter han fra seg sine sanne venner. Slaveopprør i gladiatorleiren. Forbudt kjærlighet. Rettferdighetens seier. Alt dette er gamle historier. Som i Empire bare repeteres. Ikke på noen måte utforskes.

Som eventyrserie og bakgrunn for kule scener er den helt grei. Og hadde den vært presentert som fantasy (gjerne med noen drager og trollmenn) kunne jeg sett på med en viss interesse. Det jeg lurer på er hvorfor hovedpersonene heter Caesar, Antonius, Brutus, Octavius. Det blir liksom så tilfeldig. Den samme historien hadde fungert like godt – og vært (marginalt) bedre – uten.

Film: Beowulf

Beowulf er et gammelengelsk heltedikt, og engelsk nasjonalepos, som jeg ikke har lest. Men jeg har sett filmversjonen, som Neil Gaiman har vært med å skrive manus til. Jeg så den faktisk i dag.

Det begynner som historien om en skikkelig tøffing, som reiser fra sted til sted og dreper monstre, mest for å vise at han kan. Men etter å ha drept det litt stakkarslige monsteret Grendel, som ikke liker at andre fester og har det gøy, får han en langt vanskeligere utfordring å håndtere: Monsterets demoniske mor, i skikkelsen til en vakker kvinne. (Dette siste er tydeligvis noe de har funnet på i filmen.)

Selv om den helten vi møter i siste halvdel av filmen er eldre og klokere, og derfor passer bedre med moderne helteforestillinger, er han kanskje vel så interessant i begynnelsen av historien. Der er han lite ettertenksom, men både snarrådig og handlekraftig; en idealtype fra en litt annen tid. Men jeg blir likevel engasjert i ham, og det er det som er det interessante. Det kan hende at Gaiman skal ha noe av æren for dette. To av de tingene han kan godt er nettopp levende skildringer – av karakterer, og av mytologier. Han ser ut til å ha en forståelse av disse tingene, som gir seg utslag i subtile nyanser i beskrivelsene, som igjen skaper følelsen av å se på noe levende.

Jeg så også filmen i 3D-versjon, og for meg er dette første gangen jeg har sett noen bruke 3D-teknikker til annet enn å vise frem 3D-teknikker. Det vil si at innholdet som regel stod i fokus, at bare noen få av scenene var laget spesielt med tanke på teknikken. (Noen var det, og de var fine.)

Beowulf-filmen forteller en relativt enkel historie, som jeg levde meg godt inn i. Jeg ser den gjerne om igjen.

Fra selvfølelse til andre verdenskrig

I tillegg til å skrive her, hender det jeg skriver bokomtaler for bokavisen.no. Jeg tenkte jeg skulle legge ut lenker til de jeg har sendt inn så langt. Jeg legger ut nye anmeldelser etterhvert.

Å bekjempe lav selvfølelse - en selvhjelpsbok i kognitiv terapi.

Danteklubben - en bok om historiske personer som løser krimgåter og oversatter Dante om hverandre. Og en innføring i den Guddommelige komedie.

Harry Potter and the Deathly Hallows - det er kanskje ingen overraskelse at det er siste boka i Rowlings serie, og ikke en helt annen bok med samme navn.

Shopenhauerkuren - Irvin Yaloms nyeste. Om psykoterapi, filosofi, og alt det andre Irvin Yalom pleier å skrive om.

Den guddommelige komedie - av Dante.

og Møte ved milepælen - av Sigurd Hoel, et oppgjør med både det ene og det andre i kjølvannet av andre verdenskrig.

Nostalgi

Husker du den gangen vi bare hadde to fjernkontroller?