Fordelene med å synge kykeliky

For tiden morer jeg meg med å sette ordet ”kykeliky” inn i forskjellige melodier. Først (som i denne kykelikysangen) la jeg det bare inn et sted eller to, men nå som jeg har fått smaken på det hender det stadig oftere at jeg går inn for å synge hele melodien på dette ene ordet. Og det fungerer som regel bra.

Den største fordelen med å bruke akkurat ”kykeliky” er at det begynner og slutter på samme stavelse. Det blir dermed lettere å trekke sammen. Trenger jeg fire og fire stavelser, synger jeg selvsagt ”kykeliky kykeliky". Men skulle jeg tre stavelser et sted kan jeg si ”kykeliky keliky"; de to ordene deler rett og slett ett og samme ky. Jeg kan også komme til tre stavelser ved å droppe e’en i midten: ”kykliky”. Og det kan jeg trekke ytterligere sammen igjen på samme måte som over: ”Kykeliky kliky.” Jeg får med andre ord nok variasjonsmuligheter til å føye det inn i noen ellers ganske så vriene melodier.

Jeg har lyst til å demonstrere det med et eksempel, hvor jeg setter kykkeliky inn i en melodi av Grieg. (Nærmere bestemt, Solveigs sang.) Som man ser gjør jeg noe litt ekstra rart helt i begynnelsen. Der sier jeg ”kyk(li)ky” selv om det blir en stavelse for mye. Det er noe med musikk – jeg skjønner meg ikke helt på musikk – men det er noe med det som gjør at det er noen steder man kan skyte inn en ekstra stavelse, mens det er andre steder man ikke kan det. Dette er et av de stedene hvor det går. Og dermed blir resultatet som dette:

Kyk(li)ky keliky keliky kykeliky
keliky kykeliky
kyk(li)ky keliky keliky kykeliky
keliky kykeliky
keliky kykkeliky keliky keliky
keliky kliky
keliky kykeliky keliky keliky
keliky kliky

Som man ser bruker jeg her alle variantene: Kyk(li)ky i begynnelsen, keliky for det aller meste, og et fullt kykeliky der det er nødvendig. Men jeg er særlig fornøyd når jeg kommer til avslutningen, med sitt helt fantastiske lille ”keliky kliky”. Der ser man hvor fleksibelt dette ordet kan være.

Det finnes sikkert andre ord som kan brukes til mye av det samme. Kanskje noen der ute har sine egne? Men for meg og for øyeblikket er det kykkeliky det går i. Det er mange melodier i verden, så jeg kan få mye moro ut av det ennå.

På et gatehjørne

Fra uterestauranten kunne jeg se en gutt, på et hjørne, med en rose i hendene. Han så seg litt rundt, og jeg skjønte at det var en viss spenning knyttet til situasjonen. (Klokka hadde attpåtil akkurat passert hel.) Jeg gikk inn for å holde et lite øye med ham, se hvordan det gikk.

Men konsentrasjonen er ikke alltid på topp. Det foregikk andre ting i omgivelsene, blant annet et politibesøk på en kiosk i nærheten, alle folka på uterestauranten, og mine egne tanker, som alltid spriker hit og dit. Neste gang jeg så i hans retning, var han borte. Det var litt synd, noe ufullendt, som når en serie blir kansellert midt i sesongen, man får aldri vite hvordan det skulle ha gått. Kanskje jeg skulle finne på noe selv?

Da fikk jeg øye på ham igjen, på vei nedover gata. Han hadde en jente ved siden av seg, nå var det hun som holdt rosen. Det var fint å vite. Det er hyggelig med sånne små fortellinger på åpen gate.

Kort liv og hardt arbeid

En bil som står nede på gata har noen klistremerker i vinduet som jeg ikke helt får til å henge sammen. Jeg mener, den har mange klistremerker i vinduet. Foran, bak, begge sider, det er en veldekorert bil, men de jeg henger meg opp i er de hvor det står ting som at ”hardt arbeid har aldri tatt livet av noen, men hvorfor ta sjansen,” og ”livet er for kort til å ta ting for alvorlig”. Det er et par andre også, om hvor kort livet er, og det er det jeg ikke skjønner helt. Det er da ikke noe galt i å ta noe alvorlig? Skulle det liksom være bortkastet tid? Og hardt arbeid… vel, kommer an på hva de mener med å jobbe hardt, jeg skal gi dem det. Å være en flink og lydig arbeider er ikke nødvendigvis noe ideal. Men det finnes da ting som er verdt å jobbe hardt for. Og kanskje ikke minst fordi livet altså er så kort.

Spådomskunst

STURLA STRÅMANN: Martin? Martin Martin Martin?

Uhm… ja?

STURLA STRÅMANN: Har du fått med deg at en blekksprut i Tyskland har vært i verdens søkelys de siste ukene? Fordi den klarte å gjette riktig vinner syv VM-kamper på rad?

Ja, men jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe særlig om det. Stakkaren er allerede behørig gjort narr av alle som gjør narr av sånt. Dessuten er fotball-VM over.

STURLA STRÅMANN: Men er det ikke fascinerende? Bare tenk deg om. Er du klar over hvor lett det egentlig er å gjette vinneren av syv kamper på rad? Det er så lett at til og med det å regne det ut er lett. Jeg mener, selv jeg klarer det. To alternativer, enten eller, 50% sjanse hver gang. Hvis du bare gjetter på utfallet helt tilfeldig, har du en hundreogtjueåttendels sjanse for å få rett. Og hvis andre faktorer spiller inn blir sjansene enda større. Kloke Hans-fenomenet kan for eksempel godt ha noe med saken å gjøre.

Ja, jeg vet alt dette…

STURLA STRÅMANN: Og så er du ikke imponert?

Nei. Jeg er snarere forvirret.

STURLA STRÅMANN: Forvirret? Hvorfor det?

Du er jo en stråmann, mann. Jeg er ikke vant til at du snakker så fornuftig.

STURLA STRÅMANN: Hehe, jo, takk for det. Men hør altså her. En hundreogtjueåttendedels sjanse for å treffe, betyr at hver hundreogtjueåttende spådom, sånn i gjennomsnitt, burde være riktig. Og det må da være flere spådommer enn som så der ute? Jeg mener, når vi regner med både mennesker og dyr? Og for alt jeg vet også lykkehjul, saueinvoller, skitne kaffekopper, fotballeksperter, you name it. Av tolv hundre spådommer, på verdensbasis, bør det være ti som slår til. Eller, pluss-minus en del. Men mer enn bare en. Av tolv tusen spådommer, på verdensbasis, bør det være hundre som slår til. Ikke sant?

Jo?

STURLA STRÅMANN: Så hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem?

Unnskyld?

STURLA STRÅMANN: Hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem? Hvis ren tilfeldighet skulle tilsi at et titalls, nei, hundretalls, håpefulle sannsigere der ute burde treffe blink, eller for å si det sånn, sette inn en fulltreffer: Hvorfor har vi ikke hørt om dem?

Vel, kanskje fordi…

STURLA STRÅMANN: Når noe avviker nevneverdig fra det man skulle forvente ved tilfeldighet, er den vanlige å tenke at det er en grunn til det? Ikke sant? Ikke sant?

Jo, men det er vel helst…

STURLA STRÅMANN: Jeg skal si deg hva grunnen er, jeg. Fotballresultater har noen underfundige egenskaper ved seg som gjør at folk systematisk må spå feil om dem. Blekkspruten Paul er bare unntaket som bekrefter regelen. Det er den eneste logiske forklaringen.

Vel, kanskje ikke den eneste… kan jo være noe med hvem som får medieoppmerksomhet og ikke…

STURLA STRÅMANN: Tull og tøys. Og vet du hva det betyr videre? Det er mer mellom himmel og jord, Martin. Mer mellom himmel og jord.

Mer enn hva?

STURLA STRÅMANN: Mer. Mer enn sånne sneversynte vitenskapstryner som deg er klar over. Mer enn vitenskapen kan forklare. Når vitenskapen sier at noe ikke finnes, så tar den feil! Alt det andre vitenskapsfolk har ledd av? Fra spøkelser på loftet til den magiske kraften i positiv tenkning? Alt må være sant, alt, nå som vitenskapen endelig har meldt fallitt

Ah, der var stråmannvennen min tilbake igjen. Men vet du hva? Det finnes antagelig bedre forklaringer enn som så, men vet du hva? Det er ikke så farlig. Du har uansett rett i det viktigste. Fremtiden kan være vrien å forutsi noen ganger.

STURLA STRÅMANN: Du verden, gir du deg? Du? Det hadde jeg ikke ventet.

Nei, der kan du se. Skal vi finne på noe annet?

Opplevelse og illusjon

Jeg hadde en interessant kapsaicin -opplevelse her om dagen. Kapsaicin er det stoffet som får chili til å brenne på tunga. Dette er ikke bare en metafor. Kapsaicin skaper rent bokstavelig en brannfølelse, ved at det etterligner molekylstrukturen til stoffet som frigjøres i huden når du får en faktisk brannskade. Hjernen merker ikke forskjell. Og det gjelder ikke bare for tunga, men for resten av kroppen også.

Selv fikk jeg det i øyet. Og ikke bare litt. Jeg hadde en skikkelig ladning på fingrene, og gned det godt inn, og da det virkelig begynte å svi gned jeg meg liksågodt enda litt mer. Det er kanskje to steder på kroppen hvor man i hvert fall ikke vil bli innsmurt med kapsaicin. Det ene er i underlivet. Det andre er nettopp i øyet.

I slike situasjoner kan et et par-tre ting være greit å være klar over:

1. Kapsaicin frastøtes av vann. Det nytter dermed ikke å skylle det bort.
Tvert i mot vil det bare spre det mer. (Det samme gjelder for øvrig hvis du har
fått for mye av det i munnen. Du bør motstå den naturlige trangen til å helle i
deg vann. Det hjelper derimot bedre om du drikker litt melk. Sukkerlake skal
visstnok også fungere.)

2. Det må en god del større doser kapsaicin til for at det skal gjøre noen
varig skade. Selve brannfølelsen kan gjøre vondt nok, men den er ikke mer enn en
illusjon.

Da jeg fortalte det til en venn, protesterte han på det siste. Og jeg må egentlig gi ham rett. Det gir ikke så mye mening å snakke om smerte som en illusjon. Smerteopplevelsen kan ikke stå i noe misforhold til virkeligheten; at jeg opplever den er virkelig nok i seg selv.

Vel, rent filosofisk kan det være spennende nok å diskutere. Og på det praktiske plan er det heller ikke noe uvesentlig. Smerte skal man ta alvorlig. Når det gjelder brannfølelsen av kapsaicin er det imidlertid enda en ting som må nevnes:

3. Det varer heldigvis ikke så lenge

Der jeg satt og tviholdt på øyet mitt, og hadde følelsen av at jeg aldri kunne få det opp igjen, la jeg filosofien mer eller mindre til side. Smerte eller ikke var uansett skaden en illusjon. I virkeligheten var det ingen som hadde prøvd å blinde meg med en fakkel, og det var jeg egentlig ganske glad for å vite.

Hotellrommet, kort tid etter ankomst.

Hotellrommet, kort tid etter ankomst.
(Fra badet.)

- Det er visst lydt her.

…

- Hallo?

- Ja?

- Det er lydt her.

- Hva sa du? Er det en lykt her?

- Nei.

- Hva?

- Bare glem det.