Om farlige og onde ideer

Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé er essensielt ond? Jeg begynte med å ville spørre twitter om det, men twitter vet desverre ikke hva jeg har i hodet mitt alltid - hva jeg mener med essensielt ond, eller for den saks skyld med å teste ut.

Jeg driver og leser om psykologisk essensialisme om dagen. Det er en måte å strukturere kategorier på, der kunnskapen som hører til kategorien er organisert rundt en kjent eller ukjent essens, en uunnværlig, definerende egenskap, som har vidtrekkende konsekvenser. 

I en sånn kategori vil et gitt eksemplar alltid ha en innvendig, kanskje ukjent  egenskap som 1) gjør det til et klart og tydelig medlem av kategorien, med lite eller ingen rom for tvil, og som 2) har en markant innvirkning på en del ytre, synlige egenskaper ved eksemplaret.

Essensen i seg selv kan ikke nødvendigvis måles.

Som et eksempel på en essensiell egenskap kan man se på DNA. Mitt DNA gjør meg utvetydig til et menneske. Jeg eksisterer ikke i noen gråsone mellom for eksempel menneske og sjimpanse (selv om det kunne vært kos noen ganger å være en bonobo). 

Mitt DNA gjør det ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom livet med nøyaktig ti fingre og ti tær, og en del mentale egenskaper. Sannsynlig, men ikke nødvendig - man kan bli og bør selvfølgelig bli klassifisert som menneske med flere eller færre lemmer enn normalen, og med ganske avvikende mentale egenskaper. 

Det jeg får når mitt DNA blir satt sammen av to andre mennesker sitt, er et potensial, bare, for å utvikle slike typiske menneskelige/pattedyraktige/virveldyraktige/osv. egenskaper.

DNA kan måles - i dag, fordi vi kjenner til det. Men ennå i dag har vi vanskelig for å si akkurat hvordan et strekk med DNA fungerer, nøyaktig hvilke trinn som ligger mellom oppskriften på et bestemt protein og utviklingen av et organ eller en tanke. Før moderne tid visste vi ikke en gang såpass - før Watson og Crick, før Darwin, Mendel. Men vi visste likevel at det fantes artsgrenser, og at noe i oss mennesker gjorde at vi var og ble mennesker og ikke sjimpanser.

At en idé skulle være essensielt ond, betyr med andre ord ikke at ondskapen i den nødvendigvis kan identifiseres, langt mindre måles og bestemmes. Det betyr bare - om "bare" det kan kalles - at den har et potensial for å lede til grusomhet og ondskap. 

Hvis vi følger den ideen, eller stilltiende godtar at andre følger den, løper vi en vesentlig risiko for at det går helt galt med samfunnet vårt. Det trenger ikke å gå galt hver eneste gang, det trenger ikke en gang å skje ofte. At det er essensielt betyr bare at kimen til det alltid ligger der.

Kanskje pratet om essensialisme egentlig kommer helt på siden. Har ikke noe å si for spørsmålet mitt. Bytt ut "essensielt ond" med et ord du liker bedre.

"Farlig".

"Fører galt av sted".

"Roten til alt ondt".

Eller kanskje jeg kan kalle det for overhengende negative konsekvenser. Ikke garantert negative, men såpass overhengende at de gjør hele ideen til noe negativt. 

Jeg har hørt om flere sånne ideer. Ting som folk sier at

STURLA STRÅMANN: Nei vent nå litt, Martin. Hvem er nå egentlig denne Folk, som flyr rundt og proklamerer sannheter du kan være uenig i?

Greit, greit. Jeg har ved ulike anledninger hørt en viss stråmann si, Sturla, 

STURLA STRÅMANN: at den-og-den ideen må motkjempes og skrives inn i glemmeboken straks for at det ikke skal gå aldeles galt med samfunnet vårt.

Men hva slags ideer snakker du om? Husker du noen eksempler?

STURLA STRÅMANN: Nja, det har jo blitt en del det. Sosialisme. Kapitalisme. Navngitte religioner. Eller religion som sådan. Eller darwinisme, eller ateisme. Rasisme. Eller pengeøkonomi. Eller forbruksmentalitet. Eller miljøvern.

(og når jeg ser mine egne eksempler slår det meg hvor godt de speiler hverandre, så jeg lurer på om det egentlig er vanlig, at hvis noen først tror at én idé er essensielt ond, vil noen andre tro at den motsatte ideen er det - og en tredjepart vil kanskje tro at de to motsetningene egentlig uttrykker én og samme onde essens, og ta til orde for en tredje idé, som de to første i sin tur enes om at er essensielt ond?)

STURLA STRÅMANN: Nå ble jeg veldig forvirra, Martin, særlig siden alle de partene du nevnte der er meg. Kanskje lurt å se nærmere på det det en annen gang, og så holder du deg til å utdype spørsmålet ditt nå?

Du har helt rett. (Ser du det, Sturla? Jeg gjør ikke så mye narr av deg som før.) Det jeg egentlig lurte på var jo Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé har såpass overhengende negative konsekvenser? Og nå har jeg satt mer eller mindre fingeren på hva jeg mener med ideer, og med overhengende konsekvenser.

Men gudene må vite hva jeg mener med "å teste ut"...

STURLA STRÅMANN: Hvaffornoattehvasadu, Martin?

At jeg får ikke grep om denne siste delen av spørsmålet. Hverken akkurat hva jeg snakker om å teste eller hvorfor jeg egentlig har bruk for det. Det er jo ikke som at Folk ikke har argumenter for disse påstandene, det er bare jeg som ikke helt klarer å holde følge.

STURLA STRÅMANN: Nei, ikke DET. Jeg mener da du påkalte gudene. Vet du ikke at religion er farlig, fører galt avsted, og virkelig er roten til alt ondt?

Å. Så jeg avbryter deg når du prøver å komme med et eksempel på hvilke argumenter jeg tror at folk pleier å komme med.

STURLA STRÅMANN: Nemlig. For at religion og på en måte antirasjonelt så logikk sier at religiøse ledere følger man jo blindt + tredveårskrigen og korstogene og ellevte september, og HITLER trodde jo på VELDIG mye rart. Og attpåtil er bordbønn en form for barnemishandling.

Og det der, det skjønte jeg innmari lite av. Det overbeviste meg ikke helt om at selve ideen om overnaturlige makter innebærer noen overhengende fare for ondskap.

STURLA STRÅMANN: Men nå har du funnet deg en skikkelig stråmann, Martin. Altså, du vet. Selv til våre samtaler å være. Det er jo ingen som argumenterer så ubehjelpelig på ordentlig.

Vet du hva? Der lurer jeg på om du ikke satte fingeren din akkurat i midten av problemet mitt. Parodien der oppe skulle ikke illustrere argumentene som sådan, men tvert i mot min egen forvirring. Det blir for mye for meg å ta inn.

Hva vet vel jeg om tredveårskrigen eller hvor mye folk stoler på religiøse ledere! Jeg forstår ikke strukturen i argumentene, jeg har slett ikke noe grep om faktaene folk mater meg med, så da blir det seende ut som den lille parodien over.

Ja, faktisk, Sturla. Jeg har jo en tommelfingerregel om det. Når noen argumenter ser ut som den rene parodi, bør man vurdere i det lengste om man kanskje kan ha misforstått ett eller annet avgjørende.

Og hvordan skal jeg nå teste ut andres påstander når jeg ikke en gang har greie på dem selv...

Hvordan skal jeg finne - nei, hvor skal jeg lete, mener jeg - etter den talende og umiskjennelige forskjellen som skiller essensielt onde ideer fra ideer man ikke trenger å bekymre seg for. Når selve essensen er skjult, og konsekvensene av den kan ta så mange former! Hva skal jeg se etter i historiebøkene, i teoretiske analyser, i de enkeltstående eksempler?

Du, jeg vet ikke selv hva jeg har i hodet mitt alltid, heller. Etterhvert som jeg får satt ord på spørsmålet, kommer jeg i tvil om jeg ville ha forstått noe særlig av svaret. Jeg må nok tenke meg om på egenhånd. Få ryddet opp i hva stråmannen min egentlig mener, når det høres ut som han snakker som det der. Gi gjerne føde til de tankene, jeg vet ikke om jeg kan svare for meg bare...

Jeg tror jeg må skrive mer om det her en annen gang.

Om velferdsstaten og skrivekunstens opprinnelse

Jeg unte meg en Platondialog sist lørdag. Eller jeg begynte på en. Det var en av de dagene hvor jeg pleier å lese sakte, fordi tankene kommer i veien – det er den sinnstilstanden hvor det er tankene som legger opp veien for meg. Jeg tenkte jeg skulle unne meg en dialog. De ligger jo der på lesebrettet mitt, Platons samlede verker, jeg har dem jo med overalt, sammen med mange andre samlede verker.

Det tankene først sirklet rundt var det skrevne ordet. Skrivekunstens tidlige dager. Jeg leser om det i en bok om informasjonsvitenskapens historie, skrivekunst er jo den første og også den grunnleggende informasjonsteknologien, som tar språket ut av øyeblikket og synliggjør det for tanken – i følge James Gleick, som skriver boka. I følge ham og hans kilder.

Men jeg har lest meg enda videre, til før kileskriften, det eldste ordentlige skriftsystemet. Jeg har lest meg til tiden da tegningene som skulle minne om husstandens verdier, ble forvandlet til selve symbolet for husstandens verdier. Det var i Mesopotamia ca. 3300 år f.vt., samtidig som ismannen Ötzi fløy rundt med kobberøksa si oppe i alpene. Mesopotamerne drev og tegnet bilder som ikke var bilder. De var ord. Men det fantes neppe noe ord for ord, og i hvert fall ikke noe begrep for begrep.

Jeg er nødt til å nevne: Å begripe var et av yndlingsordene til faren min. Han likte å illustrere den fysiske handlingen i det, hvor man strekker ut hånden etter forståelse.

Den store kløften viser seg først senere, etter tusenvis av år, om man skal tro Gleick: Tiden hvor skriftspråket har satt seg så fast i kulturen at man ikke lenger kunne overse konsekvensene. Det at ord i seg selv kunne være gjenstand for tanke. Man kunne tenke om det å tenke.

Platons dialoger ble nettopp skrevet i en brytningstid som dette. Platon kvier seg for det selv, i munnen til den ikke-skrivende Sokrates, han liker ikke denne skrivekunsten som vil ta fra oss evnen til å huske utenat, som vil gjøre den livgivende samtalen om til død materie. Det er den dialogen jeg har begynt å lese, hvor de kommer inn på disse tingene – Phaedrus.

Så avbryter jeg meg selv. Jeg må bare si noe om at jeg ikke har så god peiling – det kan komme til å bli et fast innslag i tekster som dette, for det er der, som en tvangstanke, og det tetner til alle ordkanaler hvis jeg ikke bare gjør meg ferdig med det. Den disclaimeren, ikke påberope meg større kunnskap enn jeg har: Jeg kjenner ikke særlig godt til Platon fra før, ikke til Sokrates heller, annet enn fra filosofihistorie for begynnere. Men jeg har tittet på noen av dialogene nylig, og de kommuniserer med meg for tiden – jeg sitter igjen med noe som kjennes viktig ut – de snakker til meg fra Platons tid, fra begynnelsen av den moderne tanke – sånn apropos det skrevne.

Men jeg skal forlate det skrevne ordet nå, jeg har jo som sagt ikke kommet så langt i Phaedrus. Jeg skal si noe om kjærlighet. Og om logikk – som vi også har skriftspråket å takke for –

Phaedrus har vært og hørt på en tale, og han vil gjerne ta en diskusjon om den med Sokrates. Han husker den ikke helt utenat, men han har den nå skrevet ned og gjemt under kappen sin. Og talen handler om kjærlighet. Om hvorfor en venn er å foretrekke fremfor en elsker. Han lister opp ganske mange argumenter. En venn kan ikke skuffe deg på samme måten, en venn forblir en venn selv om forelskelsen har gått over. En venn ser tingene som de er, ublindet av lidenskapens tåke. (Kan man si blodtåke?)

Hva Sokrates mener om saken har jeg ikke funnet ut ennå. Det kan hende han er uenig. Det kan hende han vil snakke om noe helt annet enn kjærlighet. Det skrevne ord, for eksempel, jeg vet ikke. Og internett forteller meg at kjærlighet i sokratiske dialoger ofte står som symbol for den mer universelle kjærligheten. Til sannheten og det som er godt.

Men så fant jeg noe der som hørtes kjent ut. På vegne av denne skriftrullen sin sier Phaedrus at hvis man virkelig regner elskere for de viktigste av venner, må man også akseptere at man burde rette sine velgjerninger

ikke mot de mest dydige, men mot de mest trengende, for det er de menneskene som vil kjenne den største lettelse, og derfor vise den største takknemlighet; og når du holder fest skal du ikke invitere din venn, du skal invitere tiggeren og den tomme sjel; for det er de som vil elske deg, og gi deg oppmerksomhet, og vil vise størst glede og størst takknemlighet, og som vil nedkalle velsignelser over deg.

- noe som ikke høres så staselig ut. (Oversettelsen er på sett og vis min, basert på Benjamin Jowetts engelske oversettelse, for det er den jeg har fått tak i til lesebrettet mitt.)

Men du må da være enig i at du ikke skal yte dine tjenester til de som beleirer deg med bønner, men til de som er best egnet til å belønne deg; ikke til den som bare elsker, men til de som fortjener å bli elsket,

sier skriftrullen til Phaedrus.

Jeg leste for noen år siden "Atlas Shrugged" – etter oppfordring fra en venn, faktisk – av forfatter Ayn Rand – fra vår egen tid og ikke ukjent, den store forkjemperen for kapitalisme, egoisme og ikke minst menneskeåndens skaperkraft, hun mente de to første var en forutsetning for det siste. Og jeg tror ikke hun likte Sokrates noe særlig, eller Platon for den saks skyld, men jeg vet at hun satte pris på en av elevene til Platon, Aristoteles, som skrev ganske mye om hvordan man kunne bruke det skrevne ord til å tenke med – han kalte det altså logikk. Logos betyr (omtrent) ord, så det ville blitt ordikk på norsk.

Nå blir det mange av disse ordene her. Jeg tror det er disclaimergnomen igjen, han gjør meg nervøs igjen, da roter det seg ofte til. Han vil jeg skal si: Den boken er det eneste jeg har lest av Rand, alt annet har jeg bare plukket opp. Jeg kan ha misforstått henne, eller hørt eller husket feil. Det er en stor diskusjon om henne der ute, med både saklige og usaklige argumenter. Jeg føler meg liten sammenlignet med den diskusjonen, og hvis du liker henne og syns jeg bare fjoller, eller hvis du hater henne og syns jeg ikke burde ta henne seriøst, så – vel – jeg har ikke meldt meg inn i den store samtalen deres ennå, for øyeblikket bare fomler jeg litt rundt på bloggen min.

Men i utgangspunktet er jeg nok ganske uenig med henne. Eller med verdiene i boka jeg har lest. Synet på egoisme og altruisme, på kunst, og på statlig velferd – som hun virkelig avskyr. Men jeg er ganske enig med henne når hun skriver om intellektuell redelighet. At man skal argumentere grundig for sitt syn, og bøye seg når man møter overlegne argumenter. Eller i hvert fall tenke seg om. Det er derfor jeg fortsetter å fomle med henne, jeg synes jeg bør kunne forsvare min egen mening med argumenter med en viss substans. Om ikke annet er det utfordringen verdt.

Men hun skriver om kjærlighet også, i rent konkret forstand, i romantisk forstand. Det er to kjærlighetshistorier. Den gode, egoistiske heltinnen og hennes elskere, den onde, altruistiske broren hennes og hans unge kone.

Heltinnen legger sin elsk på de som fortjener det. Og hun forlater dem når hun møter noen som fortjener det mer. Hun forlater dem, og de bifaller at hun gjør det, for de har jo samme idealer som henne. Man skal elske den som fortjener det mest.

Om broren egentlig er i stand til å elske er litt vanskelig å si, men han krever i høyeste grad kjærlighet av andre, og den han fanger inn i sin nedrighet er en kvinne som først blir blendet av ham. Når han så har henne på kroken, forlanger han at hun skal elske ham for den han er, ikke fordi han fortjener det. Ayn Rand mener å avkle dette som: Hun skal elske ham for hans svakheter. Hun skal elske høyest det som vekker den største forakt. Dette er selvfølgelig uholdbart, og det går heller ikke så bra med den stakkars damen.

Forfatteren dramatiserer her et argument som springer ut fra en temmelig streng logikk. Og jeg vil stanse opp litt ved denne måten å bruke logikken på – for jeg føler meg på litt sikrere grunn akkurat der, logikken hennes kan jeg finne noen problemer med (tror jeg).

Rand legger vekt på logikken og dens regler, og hun har oppkalt seksjonene i Atlasboka etter dem. Del 3 heter for eksempel at "A er A". Det vil si at en ting er det den er, hverken mer eller mindre; den kan i hvert fall ikke være sin egen motsetning. (Tittelen til del 1 tror jeg kan oversettes med: Ingen påstand kan motsi seg selv.) Og det gjelder selvfølgelig i virkeligheten også. Hvis A er la oss si en påstand om at det regner ute, så er den påstanden enten sann, eller så er den det ikke. Det kan ikke både regne og ikke-regne samtidig.

Så sier du kanskje: "Jo da, det kan regne her, men være klarvær et sted i Peru." Men da er det ikke logikken min du innvender mot, det er presisjonsnivået. Jeg kan si det samme i større detalj: Akkurat her og nå regner det. Og det vil være enten sant eller usant… og du kan fortsette med samme type innvendinger – som hva betyr egentlig "nå", eller for den saks skyld hva det vil si at det regner, og jeg kan svare med ytterligere presisjoner. Vi kan holde på lenge på den måten. Men så godt som hele veien vil vi bare ha diskutert definisjoner.

Vel, så godt som hele veien. Til syvende og sist vil vi møte et paradoks. Enhver tankerekke vil til slutt ende i et paradoks. Det er det de påstår, matematikerne, og når det kommer til logikk kan man gjøre klokt i å høre på matematikerne – men det er nettopp det, at når vi kommer så langt legger vi også all mening bak oss.

Det grunnleggende paradokset er på mange måter som døden, det er endestasjonen, det oppløser all mening, stanser enhver tanke. Det er kanskje dit Sokrates ønsker å komme med sine livgivende samtaler. Men vi må nok stanse før vi kommer så langt, vi som leter etter betingelsene for kjærlighet. (Eller informasjon om hva vi skal gjøre med paraplyen vår – ser man filosofisk på det er det umulig å si om det regner eller ikke, sier du, jo da, men det er jeg som er god og tørr, svarer jeg.)

Det er vanskelig å protestere på logikk. Vått kan ikke være tørt – så lenge vi definerer begrepene våre godt nok, noe som er gjennomgangstema i Atlasboka: Å sjekke definisjonene sine! Så beundring kan ikke være forakt. Frihet kan ikke være tvang, det gode kan ikke være ondt – for å ta noen andre av enten-eller-argumentene. Del 2 i boka har fått tittelen "enten-eller". Det er et annet gjennomgangstema. Påstanden om at det ikke fins absolutter, blir avkledd som tomprat, flere ganger om jeg husker rett.

– men noe galt må det være, for det fins jo ting i verden som er både-og. Man kan, eller opplever i hvert fall at man kan, elske og hate. Og det finnes i hvert fall ting i verden som er et-stykke-på-vei. Det er ikke enten 0 eller 100 grader. I så fall ville ikke vann ha eksistert. (La meg presisere begrepene mine: Vann i flytende form. Når vi ikke kaller det hverken damp eller is.) Og det tror jeg betyr noe viktig om forholdet mellom virkeligheten og logikk.

I begrepenes verden finnes det rene og pene definisjoner av både beundring og forakt, definisjoner som gjør dem uforenelige med hverandre. Selv ikke da er det gitt at ikke-beundring nødvendigvis betyr forakt, selvfølgelig. Beundring kan ha flere motsetninger. Likegyldighet, kanskje, men det passer heller ikke så godt sammen med kjærlighet, men hva med – toleranse? "Å elske noen for den de er" trenger ikke bety at man elsker dem på grunn av dere svakheter. Man kan elske dem på tross av deres svakheter, eller enda bedre, ganske uavhengig av deres svakheter. "Hvis vi ser noe vi liker i hverandre, så la oss dyrke det sammen. Så kan vi ta lett på skjønnhetsfeilene " – en holdning som kanskje ikke funker for alle – men jeg ser ikke strake veien derfra og ut i undergangen.

Og så har vi den rotete verdenen vi kaller virkeligheten, hva nå det måtte bety – men siden "virkeligheten eksisterer" også er noe som blir gjentatt i boka, tar jeg trygt utgangspunkt i at den faktisk gjør det: I virkeligheten ender det rett som det er med at vi blir glad i de små skjønnhetsfeilene, fordi de minner oss om alt vil deler, fordi de representerer den elskedes særegenhet – jeg kom til å tenke på slutten på en kjærlighetsfilm, Da Harry møtte Sally.

I love that you get cold when it's 71 degrees out. I love that it takes you an hour and a half to order a sandwich. I love that you get a little crinkle above your nose when you're looking at me like I'm nuts.

Om det er logisk riktig å si noe sånt? Vel – nå tror leseren kanskje jeg skal sette logikk opp mot virkeligheten, eller logikk opp mot følelser? Men hvorfor skulle jeg det. Følelser er da noe av det mest logiske som foregår oppi hodet vårt. Hvis det-og-det skjer rundt meg, så reagerer jeg sånn og sånn. Mer logisk blir det ikke. Tanken kommer inn og modererer, innfører tvil. Jeg kan tvile på om det er noe å frykte, men jeg kan ikke tvile på at jeg er redd.

Og jeg vil ikke avvise logikk heller, i en liten smule en gang, for det ville ikke bare ha irritert en tilhenger av Rand, det ville også ha irritert meg. Det kan finnes ulogiske ting i verden, men i så fall kan vi ikke vite noe om dem (jf. et tidligere innlegg). Vi kan i hvert fall ikke bruke dem som argumenter for vårt syn.

Nei, hvis en konklusjon er ulogisk, men likevel fremstår som sann, så ligger ikke feilen i logikken som metode. Den ligger et sted i resonnementet. Du sier: "Man kan ikke elske noen for deres svakheter." Jeg svarer: "Men se, der sitter det noen som gjør akkurat det." Logikken kan fortelle oss at en av oss nødvendigvis tar feil, men ikke hvem av oss. Det er ingenting i logikken som tilsier at det må være deg.

Jeg lurer på, tror, men innrømmer at jeg kan være på tynn is: At det i Rands filosofi alltid er begrepene som er sanne – begrepene er helt objektive – er det derfor de kaller det objektivisme? I så fall tilsier faktisk logikken at det er hos meg feilen ligger.

Hvis noe er feil, enten min påstand eller begrepet kjærlighet, og begrepet kjærlighet ikke kan være feil, ja, da må det jo være min påstand som er det. Der tror jeg kanskje problemet ligger. Jeg har ikke lest nok av Rand til å vite hvordan hun begrunner dette (eller om det i det hele tatt er det hun mener), men jeg skjønner i utgangspunktet ikke hvorfor det må være sånn. Hvorfor begrepene må være sanne, eller objektive.

Jeg vet tvert i mot at de ikke er det, filosofi er ikke mitt felt, men psykologi er. Og sansene virker ikke sånn. Hjernen virker ikke sånn. Begrepsdannelse er en psykologisk prosess. Man reagerer på virkeligheten (så de kan for så vidt være sanne), men man manifesterer ikke virkeligheten i sitt eget hode (så de er hverken ikke feilfrie eller uangripelige – og i hvert fall ikke objektive.)

Men hvorfor har jeg skrevet alt dette? Det vet jeg ikke helt. Det har ingen konsekvenser for det jeg egentlig er uenig med forfatteren i: Hvor vidt en som sliter i livet kan ha krav på en viss mengde hjelp fra omgivelsene – eller fra kollektivet, og dermed et annet spørsmål: Hvorvidt det i det hele tatt fins noe annet enn individer her i verden. Det er jeg ikke noe nærmere å finne svar på. Kanskje – pratingen min om logikk kan ende ut i – at hun i hvert fall ikke nødvendigvis har rett? At hun ikke ha overbevist meg, selv om jeg heller ikke argumentene til å overbevise henne.

Så det spørsmålet må jeg bare fortsette å la stå åpent, tror jeg. Så får vi se om Sokrates har noe å si. For Phaedrus argumenterer mot lidenskapelig kjærlighet så det minner veldig om når Rand argumenterer mot å hjelpe de som ikke fortjener det, og Sokrates – har det jo ikke med å ta argumentene for gitt. Hvis han ikke er mer opptatt av det skrevne ord, da. Det får jeg se, når jeg har skrevet ferdig dette. Jeg har ventet med å lese videre til jeg har fått lagt det ut – og det leder kanskje til enda en tanke:

Hvorfor vil jeg ikke lese videre før jeg har publisert dette innlegget? Jo, for da ville jeg ikke ha skrevet sant. Jeg skriver at jeg ikke har lest hva Sokrates har å si, og i skrivende stund er det helt korrekt. Men når du som leser kommer til bloggen, kan det veldig godt hende at det er annerledes. Og likevel er ordene mine sanne. Så skrivekunsten gir ikke bare varighet til ordene, det gir også en tidfestelse, som om man drar det langt nok har en moralsk betydning. Det finnes et før og etter at jeg skriver noe, i motsetning til om jeg sier noe. Da finnes det bare før og nå. Ordene mine blir borte fra verden lenge før virkeligheten kan komme og innhente dem; de kan ikke være sanne og uriktige på en og samme tid.

I tillegg til å fiksere sannhetsverdien, har jeg gjort noe egentlig mer nyttig. Jeg har også fiksert mitt eget tankespinn. For jeg har skrevet gjennom dette tre ganger, og for hver gang har jeg kommet nærmere å finne ut av hva jeg egentlig ønsker meg fra Sokrates: En holdbar definisjon… av begrepet kjærlighet… som ikke gjør det uforenelig med ufortjente gode gjerninger… rett og slett. Ideene mine har blitt frosset fast til dette lille mønsteret av skjermprikker, som ser ut som bokstaver. Det står mye rart her nå, men så mye mer velordnet det likevel er. Ordet kaldt har blitt brukt om tekst, fastfrosset (i motsetning til den livgivende samtalen). Men det frosne vannet står stille så vi kan se på det, fossen ser vi bare som prosess – så på den måten bidrar det skrevne ordet til tanken, vel så mye som omvendt –






En slags litteraturliste til slutt:
Platondialogen jeg nevnte er dialogen Phaedrus, av Platon. Atlasboka er boka Atlas Shrugged, av Ayn Rand. Informasjonboka heter "The Information: A History, a Theory, a Flood," og er skrevet av James Gleick. Lenkene går til kindleutgavene fordi jeg er veldig glad i det lille lesebrettet mitt.

Unntakstilfeller

Min venn Sturla Stråmann forsøker stadig å overbevise meg om at det er mer. Han kommer løpende med historier som skal bevise eksistensen av et eller annet overnaturlig. Vel, overnaturlig og overnaturlig, i hvert fall eksistensen av ting den såkalte vitenskapen rynker på nesen av. Som for eksempel rasling på loftet (som skal skyldes spøkelser), eller merkelige lyspunkter på himmelen (som skal stamme fra romskip). (Mens jeg har skrevet på dette innlegget har også ting som klarsyn og helbredelse hatt en viss plass i media.) Når jeg ikke kan komme med noen god forklaring på disse tingene gnir han seg i hendene og hopper opp og ned, og roper

STURLA STRÅMANN: Ha. Der kan du se. Vitenskapen kan ikke forklare alt. Det er mer, mer, Martin. Mer.

Han er litt irriterende når han holder på med dette. Men det forhindrer ikke at han egentlig har rett. Samme hvor gode modeller vi måtte ha av virkeligheten, vil det antagelig alltid finnes hendelser som ikke passer inn i dem.

STURLA STRÅMANN: Hvaforno? Si meg hva, hæ, hæforno? Enig? Men… du… og… vitenskap… men… Er du enig? Du? Med meg?

Joa. Alle modeller er til en viss grad forenklinger av virkeligheten. For å lage oss noe begrep om hva som skjer rundt oss må vi velge hva vi skal fokusere på, og ved å velge en forståelse, vil vi alltid velge bort en annen. Det vi kaller vitenskap er en familie med metoder for å gjøre de beste valgene i så måte. Men det er likevel valg, og enkelte ting vil nødvendigvis måtte falle utenfor. La oss kalle dem… unntakstilfeller. Det som er for sjeldent eller usannsynlig til at det er enkelt å fange det opp, det som er for rart eller uvesentlig til at det er bryet verdt, eller det som rett og slett må være uforståelig, fordi det ikke er den måten vi har valgt å forstå verden på.

STURLA STRÅMANN: Og du regner opplevelsene mine inn blant disse unntakstilfellene? Raslingen på loftet? Lyspunktene på himmelen?

Ikke nødvendigvis. Det kan også være helt normale ting. Vinden, treverket som utvider seg, hva vet vel jeg? Det er vanskelig på stående fot å forklare enkelthendelser, selv de gangene det er en god forklaring. Vel, jeg tror at som regel er det en god forklaring. Men enkelthendelser er så sammensatte, det er ofte så mange faktorer som spiller inn, så det blir bare søkt når man prøver å forklare det. Særlig når man ikke har noe kunnskap på området, eller kjenner til detaljene. En som vet mye om treverk, kan greie ut om hvordan det høres ut når man er alene hjemme om kvelden. Jeg kan det ikke. Det vil høres ut som tafatte argumenter om jeg forsøker.

STURLA STRÅMANN: Men du innrømmer altså at de finnes? Ting vitenskapen ikke kan forklare?

I hvert fall hvis jeg tenker riktig om begreper og modeller. Men ikke bli alt for entusiastisk av den grunn, da. Det er nemlig ingen grunn til å tro at spøkelser eller romskip har noe med saken å gjøre. Uansett hva disse begrepene viser til, kan det ikke være snakk om unntakstilfeller.

Unntakstilfellene vet man pr. definisjon ingenting om. Poenget er at de ikke passer inn i noen eksisterende modeller. Men når man kaller noe for et spøkelse, eller et romskip, eller hva det måtte være, tar man utgangspunkt i mange flere antagelser enn som så. Bare i å i det hele tatt gi noe et navn, ligger en antagelse av at det er for hyppig til å være et unntakstilfelle. Og hvis man tillegger det egenskaper utover det man har observert, er det ikke lenger for flyktig til å kunne testes ut av vitenskapen. Eller for å si det på en annen måte: Unntakstilfeller er unntakstilfeller fordi de ikke lar seg forklare. Og det dreier seg da om alle typer forklaringer, konvensjonelle så vel som alternative.
Alternative forklaringer har attpåtil det som veier mot seg, at de i egenskap av å være alternative, strider mot alt annet man vet om verden.

Raslingen på loftet kan med andre ord godt være treverk som rører på seg – det er en liten mulighet for at det går som unntakstilfelle – men det er en enda mindre mulighet for at det skyldes et spøkelse, eller noe annet som visstnok skal finnes overalt men som man bare ikke har kunnet dokumentere ennå.

STURLA STRÅMANN: Æhh, jammen, jammen… man kan jo aldri vite… det kan jo være et spøkelse likevel…

Nå synes jeg du faller litt fra hverandre, Sturla. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg er redd det bare er til å slå seg til ro med: Det finnes ting i denne verden som den overtroiske ikke kan forklare.

STURLA STRÅMANN: Ja, okay. Men det finnes i det minste mer.

Sammenheng

Går det an å si:

Det som eksisterer (hvis noe gjør det) er atomer og måten de er satt sammen på, molekyler og måten de beveger seg sammen på, og samvariasjoner i informasjon; og at akkurat hvilke sammensetninger, sambevegelser, og samvariasjoner vi deler opp som objekter kommer an på forholdene, men at mulighetene langt fra er uendelige; og at når vi sier at to ting er det samme er det fordi komponentene i dem gjør ting sammen, på samme måte?

Jeg er ikke helt sikker på hva noe av dette betyr, men det var i hodet mitt og hørtes fornuftig ut, og jeg har følelsen av at hvis jeg forstår det vil en del andre ting også begynne å henge... vel, sammen.

Flere grunnleggende antagelser, og skisse til et prosjekt

I et tidligere innlegg kom jeg med noen grunnleggende gjetninger om verden, og fikk noen interessante kommentarer tilbake. Denne gangen skal jeg prøve å si noe av det samme, på en litt annen måte.

Det dreier seg altså om rene gjetninger. Det er antagelser jeg ikke kan være sikker på om stemmer, men som, dersom de gjør det, gir meg en viss sikkerhet om at andre ting også er riktig.

1. Det finnes observasjoner.
2. Det finnes handlinger.
3. Det et visst samsvar mellom observasjoner og handlinger.

Igjen så vet jeg ikke akkurat hva observasjoner er, eller handlinger. Observasjoner har noe med informasjon å gjøre. Altså, at av alt som kunne vært observert, skiller det som faktisk observeres seg fra det som ikke observeres. Men hva er i så fall informasjon? Handlinger er det som går ut av hva det nå er som observasjoner går inn i.

Jeg burde kanskje kalt observasjoner for innkommende og handlinger for utgående informasjon. Men da blir inn og ut av hva? et ubesvart spørsmål. Jeg har nemlig ennå ikke påstått at det finnes noe selv. Eller jeg kunne kalle det sensorisk og motorisk informasjon. Fraværet av et selv er fremdeles plagsomt… men i det minste får jeg en terminologi som er lettere å forene med psykologi, som jeg forhåpentligvis behersker noe bedre enn filosofi.

Hva man nå kaller det… Den tredje antagelsen, at det er et samsvar mellom 1 og 2, betyr i denne sammenhengen at når noe går ut, kommer noe annet inn, og hva som kommer inn til en viss grad kan forutsies ut fra hva som gikk ut. Vel vel.

Skisse til et prosjekt
For øyeblikket er dette altså ikke noe forsøk på å lage et (vitenskaps)filosofisk byggverk.

Jeg har et byggverk i meg. Det vil si, jeg har en del tanker, premisser, og forutsetninger i hodet som henger sammen på ett eller annet vis, og som støtter opp under de mer overfladiske og bastante kommentarene jeg kan komme til å lire av meg om liv, moral, og vitenskap. Men jeg er ikke filosof. Og det jeg likevel har av filosofi, er ikke artikulert klart nok til at jeg kan gjøre verbale ytringer ut av dem. Og dermed heller ikke klart nok til at jeg selv kan analysere dem fullstendig.

Skal vi holde oss i familienærværet av byggverksmetaforen, er innleggene i denne serien et forsøk på å kaste noen planker i vannet og se om de flyter.

To av mine fundamentale gjetninger

Når jeg diskuterer vitenskap og sånn hender det[1] folk forteller meg hvorfor man i virkeligheten ikke kan vite noe om noen objektiv sannhet. Som om det var det som var utgangspunkt for den forståelsen jeg har av vitenskap. Men det er det jo ikke. Jeg vet godt at den eneste måten man kan underbygge en antagelse om verden, er ved hjelp av påstander som i seg selv er antagelser. Og så videre.

Så alt det jeg tror på, bygger på gjetninger, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg kan prøve å finne frem til noen av de mest fundamentale gjetningene.

Noen av mine mest fundamentale gjetninger, egentlig ganske radikale greier, er:

1. Når man sier en ting to ganger, har man snakket om noe av det samme.
2. Når to personer sier en ting to ganger, har de snakket om noe av det samme.

Og dette er, og det mener jeg faktisk, påstander jeg ikke kan bevise, og som egentlig er litt mystiske for meg også. Jeg forstår ikke alt hva de innebærer, for eksempel hva det betyr å snakke "om" noe.

Men hvis disse to tingene stemmer, er det med ett mye annet som også må være sant. Litt som når man finner et avgjørende tall i sudoku, og plutselig kan fylle ut halve resten av brettet.






1) Tilfeldigvis fikk jeg inspirasjonen til å skrive dette etter en samtale med en som ikke trodde at jeg prøvde å si noe om noen objektiv sannhet, så innledningen er kanskje malplassert.

Umålbarhet: En myte?

Jeg leste nettopp i en lærebok: ”Hvis vi går med på at bevissthet ikke er fysisk, kan det antageligvis ikke måles. Hvordan kan man i så fall studere det?” Det er ikke det eneste stedet i psykologien hvor man snakker om ting som ikke kan måles. Effekter av terapi er en annen kandidat for umålbarhet, særlig når man kommer inn på terapiformer hvor man ikke kan måle særlig imponerende effekter. I verden utenfor laboratoriet er det en kjent frase at ”det er ikke alt som kan måles og veies”.

Men hvordan kan noe som helst av interesse være umålbart i prinsippet? Et måleinstrument trenger ikke være en skålvekt, eller et målebånd, eller en elektronisk dings med knotter og visere. Det eneste man trenger er et eller annet som det vi skal måle, la oss kalle det X, har en mer eller mindre systematisk effekt på. I psykologien bruker vi for eksempel spørreskjemaer en del.

At noe er umålbart i prinsippet betyr at man ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg et instrument som kan måle det. Det vil si at man ikke i sin villeste fantasi kan lage et instrument det har en mer eller mindre systematisk effekt på. Men hvis det ikke finnes noe instrument det kan ha systematisk effekt på… kan det da på noen måte påvirke noe annet? Er det i så fall overhodet av interesse?

Jeg kan tenke meg to eller tre tilfeller hvor svaret er ja. Men i all hovedsak virker det som den logiske sammenhengen mellom eksistens og målbarhet er såpass sterk at jeg ikke uten videre ville råde noen til å endre sin virkelighetsoppfatning på grunn av noen hypotetisk størrelse som påstås å unndra seg enhver systematisk undersøkelse.



(Dette er en kjepphest jeg har, og en tanke jeg jobber med både utviklingen og formuleringen av. Det kan hende det kommer nye versjoner av den etterhvert. Jeg skal prøve å ta i mot saklige innvendinger med et strålende smil.)

Fri vilje

Jeg snakket med en medstudent som fortalte at det snart ville være mulig å teste hypotesen om fri vilje, ved å se direkte på nevroner.

Tidligere på kvelden hadde hun spurt om jeg egentlig hadde plass til fri vilje i dette verdensbildet mitt som holdt på å vokse frem.

Jeg er ikke sikker på svaret, fordi jeg ikke helt forstår hva fri vilje er. Eller, hva viljen skulle være fri fra, for frihet alltid er i forhold til noe? Og aldeles fri vil viljen uansett ikke kunne være. Det vil alltid være valg vi ikke kan gjøre, fordi de pr. dags dato er umulige å gjennomføre. (Men for all del, vi kan jo ønske.) Det vil alltid være vel så mange valg vi ikke kan gjøre, fordi de ikke faller oss inn.

Men hva er vilje, hva er det å velge? Hva er den filosofiske definisjonen av fri vilje? For ikke å snakke om den vitenskapelige, operasjonelle definisjonen. Hvilken observasjon vil kunne enten demonstrere eller falsifisere at viljen er fri? Dette trenger jeg å vite for videre tenkning, og jeg tar gjerne i mot opplysninger om det.

Indexed

Jeg kom over denne grafiske bloggen, og har lyst til å dele den med eventuelle lesere jeg har som ikke har oppdaget den på egen hånd. Den består av diagrammer over ulike ideer og begreper, og er ikke så tørt som det kanskje høres ut som: Forfatteren har både humor og innsikt. Noen av dem er morsomme, noen er søte, noen er slående, noen tar litt tid å forstå…

… og stort mer enn det er det vanskelig å si. Hele poenget med bloggen er tross alt at den viser ting med grafikk som ville vært vanskelig å få frem med bare ord. Så gå heller dit selv. Indexed.blogspot.com.