Om å dø tilgriset og alene (fiksjon)

De gangene han ble godt nok kjent med folk til at det kom på tale å invitere dem hjem, så gjorde han det, heller før enn senere. Han serverte kaffe eller te, ettersom hva gjesten foretrakk. Selv tok han det ene like greit som det andre, det hadde ikke noe særlig å si for ham. Han satte også frem småkaker som han selv hadde rørt sammen, gitt form, og stekt ved akkurat riktig temperatur. Baking var en av de mange måtene han fordrev tiden på.

Ofte hadde de en del ting å prate om. Sånne ting samler seg opp når man går i hverandres sfærer. Det kan være pågående prosjekter, hvis man kjenner hverandre fra jobb, hvordan aromaen av en og samme kaffesort kan skifte fra dag til dag, hvis man kjenner hverandre fra en bestemt kafé – i så fall kunne man også ha snakket om gifteplanene til den dritpene jenta bak disken, eller tannhygienen til han som satt for seg selv borte i kroken og snakket alt for høyt i en mobiltelefon – men det kommer på siden av poenget, som var at de holdt praten gående en stund og så dabbet det av.

Det var litt uti dette ordfattige strekket han pleide å hente utklippssamlingen, den han hadde nederst i en av bokhyllene sine, en lav en på gangen med plass til to bokrekker i dybden. Han ga avkall på de klammeste stundene for å vise bort historiene han likte å lime opp på store ark og ta vare på. Alle handlet om det samme. Han hadde mange små notiser å vise frem, men også svære oppslag, hvor en eller annen journalist hadde kjent smaken av et samfunnsproblem, som noe innerst på tunga, kunne man tenke seg. Det handlet om folk som døde alene, og som ikke ble oppdaget med det samme…

De kunne ligge der i dager eller uker, aller helst år – eller sitte sammensunket, som tilfelle noen ganger var – uten at noen etterlyste dem, trengte seg inn huset deres for å se hvor de hadde blitt av, uten kunne det virke som, at noen savnet dem i det hele tatt.

Noen faste formuleringer pleide å vise hva det dreide seg om. Naboene begynte å klage på lukten, men... Postkassa begynte å bli passe full, men… Til slutt var det ofte huseieren som kom, fordi ingen hadde betalt leie på mange år.

Som om det skulle være det store samfunnsproblemet, pleide han å si. At huseieren somlet med å kreve inn penger. Holdt inne med den store omsorgen som visstnok skulle ligge i å komme med brekkstang for å be om penger.

Han lot gjestene sine forstå at dette kunne gjelde ham en dag, og ventet tålmodig på hvordan de tok det. De skjønte vel at de ble satt på prøve nå, men hvilken respons ville de gi? Han sorterte dem i tre grupper. De fleste sa noe sånt som "men nå har du meg, og jeg skal i hvert fall komme og lete etter deg hvis du bli borte". Noen virket mer likegyldige, eller beklemte, begge deler sorterte under ett. De i den første gruppen kuttet han ut så skånsomt som forholdene tillot, de andre holdt han kontakten med på sitt vis.

Den gruppen som nådde helt opp hos ham var de som trakk et sukk og sa: "Skulle nesten ønske man kunne si det samme om meg."

Med dem la han ned noen premisser, eller håpet at de ville skjønne det. Vi treffes når det faller seg sånn. Bøter på ensomheten bare der og da, når vi orker. Ensomheten er ingen venn, men det finnes da verre alternativer. Ringes vi ikke på et år, så ringes vi ikke på et år, tar den ene ikke opp røret så maser vi ikke noe mer om det.

Han fikk seg noen engstelige forbindelser på den måten, hvor man bare klynget seg sammen nakne og fysiske til den ene eller andre fikk nok, og det endte ofte nok i konflikt. Men konflikt kunne han tåle. Han hadde også langvarige vennskap – det kunne kalles vennskap – som siden endte i et skuldertrekk, og med savnet gikk det samme vei som med alt annet. Det var en god nok måte å ordne seg på.

I perioder hadde han nok en del slike venner, men i strekk på år av gangen ble det ikke mer enn noen ytterst få.

De siste månedene av sitt liv kunne han telle fire personer som han møtte mer eller mindre fast. Han sendte dem en tanke i sitt døende sekund, et slags håp på vranga.

Det skjedde med ham i ung alder, faktisk da han fylte en og førti. På morgenkvisten mens han satt og gjorde fra seg gikk noe helt galt oppe i hodet på ham et sted. Han hadde presset ekstra hardt, sånt som kan få det til å svartne for en. Det skjer ofte og med hvem som helst, men så gir det seg etter en stund.

Denne gangen kom ikke synet tilbake, og han gjenvant ikke kontrollen over armer og ben. Tvert i mot gikk det rykningen i ham, og en del avføring som han ikke hadde klart å presse helt ut ble gnidd godt utover rumpesprekken.

Da tenkte han: "Nå tror jeg at jeg dør."

Har jeg tatt ut småkakene av ovnen, tenkte han. Ja det hadde han. Skrudd av ovnen og kaffetrakteren, så ingenting kommer til å brenne. Skrudd av kranen. Bikkja døde for evigheter siden.

Har jeg noen avtaler fremover? Ja, skulle jeg ikke spise ute i kveld men hun… hun der… jeg husker ikke ansiktet hennes en gang. Faen, jeg dør. Det skjer akkurat nå.

Så her sitter jeg da, med fillete pysjamas mellom føttene og avføring hengende ned fra rævva. Akkurat sånn jeg aldri i verden kunne ønske å bli funnet. Ahh, nå henger tunga ut av munnen på meg også. Vær så snill, la tunga mi råtne først. La skiten størkne og smuldre bort og kroppen gå i oppløsning på egen hånd før dere begynner å tukle med levningene mine… tenkte han.

Nå var det de såkalte vennene hans det sto på, om han hadde feilvurdert dem, om de på tross av alle store ord sto ham nær nok til å få med seg at han gikk ned under horisonten. Ikke svikt meg nå, var de siste ordene som passerte gjennom hjernen hans, før forbindelsene mellom nervetrådene begynte å løsne en gang for alle.

Trivialiteter

Stort sett hver dag skriver jeg femten minutters nonsens. Noen ganger gir det en slags mening. Som i dag.

Nå må vi mumle mer. Det er nemlig tid for avgang. De regjeringstro drøvlekjeftene hører alt vi sier. Men de er av den oppfatning at mummel bare er mummel. Det må vi utnytte. Det gir oss anledning til å snakke om meningsløse og uproduktive ting. Normalt ville slike ting blitt tatt opp i neste Storting. Det er derfor vi ikke vil at drøvlekjeftene skal høre oss. De påfølgende Stortingshøringene blir så langtekkelige. Jeg mener, hvem bryr seg egentlig om trivialitetsnivået i den allmenne befolkningen? Hvorfor må alt prat være så vesentlig? Hæ? Hæ? Kan du svare meg på det?

Det er ikke det at jeg ikke har noe vesentlig å snakke om. Jeg er av yrke filosof, og mitt spesialområde er betydningen av luktesansen for vår opplevelse av den menneskelige tilstand. Med en sånn jobb får man med seg det essensielle. Særlig når man er ut i felten. Der får man lukte på – ja, nemlig, du gjettet det – essenser.

Da kan jeg fortelle deg en ting. Luktesansen har en del å si for opplevelsen av den menneskelige tilstand. Den forteller oss for eksempel at vi ikke er på bunnen av havet. På bunnen av havet er ikke lukt slik vi forsår det den viktigste sansen. Skulle man luktet noe der ville det vært en spesiell form for smak. For når vi drikker vann, eller vin, tror vi det er smake vi gjør. Med mindre vi er vinkjennere. Da vet vi at det er luktesansen som har mest å si. Det er derfor vinkjennere fra hele landet står linet opp utenfor kontoret mitt. Jeg intervjuer dem om deres forhold til luktesansen. Og om deres opplevelse av hva det vil si å være menneske. Så sorterer jeg svarene deres i ti gjensidig overlappende kategorier. De kategoriene setter jeg deretter inn i en korrelasjonsmatrise. Jeg får ikke så mye ut av det, men det er heller ikke hensikten. Det er ikke til mitt eget prosjekt. Det er forberedelse til å bli intervjuet av min kollega nede i gangen, som også er filosof, og som har som sitt spesialområde betydningen av matematikk for opplevelsen av den menneskelige tilstand.

Men når jeg sitter på toget vil jeg helst slippe å tenke på disse tingene. Det er kjedelig og banalt – ja, det er faktisk det som er kjedelig og banalt – sett opp mot hva fritiden har å by på. Fritiden har selvfølgelig sine bølgedaler. Det er mange timer tilbrakt med fjernsynsprogrammer jeg ikke har særlig lyst til å se på. Det er all tiden som går med til å varme mat fra bokser, fordi man ironisk nok ikke tar seg tid til å lage den selv. Det er alle timene jeg sover uten å drømme noe spennende – men så er det også det at jeg rett som det er får en spennende drøm, eller overraskelsesbesøk av en god venn, som gjerne vil dele en flaske vin og sine egne forskningsresultater – og det er det jeg mumler om på toget. Hva vi pratet om, og hva vi gjorde etterpå. Det er mye av det som neppe ville egnet seg som stoff i en særlig interessant bok – det vi gjorde, var å se på hverandre løse kryssord, men det er likevel noe mer essensielt over det… noe mer essensielt enn de duftprøvene jeg får meg forelagt når jeg ute i felten.

Og det er mitt bidrag til den pågående Stortingsdebatten om at det foregår så mye trivielt i befolkningen, og at noe av det mest spennende er teknikkene folk bruker for å unngå drøvlekjeftenes oppmerksomhet – nemlig at det burde trykkes opp flere kryssord. Og ikke bare kryssord, men også andre ting man kan drive med i stillhet, i selskap med en god og småfull venn, som ikke lenger bryr seg om sine egne forskningsresultater, eller dine små kjærlighetshistorier, som aldri ender i noe fruktbart – en venn som liker å løse kryssord. Og en gang i blant kan han til og med titte opp fra kryssordet og spørre om et ord på femten bokstaver. Det kan ikke drøvlekjeftene svare på om de så måtte være aldri så mye essensielle.