Menneskets natur

Jeg har vel alt for lenge vært frem og tilbake på hvor mye natur jeg egentlig tror mennesker har. Sånn siden vi kan utvikle oss på så mange forskjellige måter, og til og med kan lage teknologi som på dramatiske måter forandrer på forholdet mellom oss og verden... man kan nesten si at det ligger i menneskets natur å forandre sin egen natur... Og så kan man jo spørre seg videre om natur er en normativ greie. Dvs, er det slik at det naturlige nødvendigvis er godt, det unaturlige nødvendigvis dårlig? (Nei.)

Vet ikke jeg, men jeg snublet nå over begrepet i denne kommentartråddebatten, som jeg har stukket snuten min oppi (er det naturlig for mennesket å ha snuter?). Jeg prøver meg på en påstand:

Menneskets natur (i den grad vi har noen) er de egenskapene som er de mest sannsynlige uttrykkene for godt utbredte gener.

Mange ting hos mennesker er dermed ikke en del av menneskenaturen... og de tingene som er det kan forandre seg med tid og stunder, enten ved at genene i seg selv blir annerledes, eller ved at betingelsene for at de uttrykker seg, blir det. Hvordan de har blitt en del av menneskenaturen (f eks at de har blitt skapt sånn, utviklet seg naturlig, en eller annen blanding) er i forhold til denne definisjonen et åpent spørsmål, så lenge man er med på forutsetningen om at gener eksisterer. Og dersom det skulle vise seg at en viss følelse for moral er tilstede hos ganske mange mennesker, må moral - uansett hvor det ellers måtte komme fra - kunne sies å være en del av denne menneskenaturen.

Sammenheng

Går det an å si:

Det som eksisterer (hvis noe gjør det) er atomer og måten de er satt sammen på, molekyler og måten de beveger seg sammen på, og samvariasjoner i informasjon; og at akkurat hvilke sammensetninger, sambevegelser, og samvariasjoner vi deler opp som objekter kommer an på forholdene, men at mulighetene langt fra er uendelige; og at når vi sier at to ting er det samme er det fordi komponentene i dem gjør ting sammen, på samme måte?

Jeg er ikke helt sikker på hva noe av dette betyr, men det var i hodet mitt og hørtes fornuftig ut, og jeg har følelsen av at hvis jeg forstår det vil en del andre ting også begynne å henge... vel, sammen.

Flere grunnleggende antagelser, og skisse til et prosjekt

I et tidligere innlegg kom jeg med noen grunnleggende gjetninger om verden, og fikk noen interessante kommentarer tilbake. Denne gangen skal jeg prøve å si noe av det samme, på en litt annen måte.

Det dreier seg altså om rene gjetninger. Det er antagelser jeg ikke kan være sikker på om stemmer, men som, dersom de gjør det, gir meg en viss sikkerhet om at andre ting også er riktig.

1. Det finnes observasjoner.
2. Det finnes handlinger.
3. Det et visst samsvar mellom observasjoner og handlinger.

Igjen så vet jeg ikke akkurat hva observasjoner er, eller handlinger. Observasjoner har noe med informasjon å gjøre. Altså, at av alt som kunne vært observert, skiller det som faktisk observeres seg fra det som ikke observeres. Men hva er i så fall informasjon? Handlinger er det som går ut av hva det nå er som observasjoner går inn i.

Jeg burde kanskje kalt observasjoner for innkommende og handlinger for utgående informasjon. Men da blir inn og ut av hva? et ubesvart spørsmål. Jeg har nemlig ennå ikke påstått at det finnes noe selv. Eller jeg kunne kalle det sensorisk og motorisk informasjon. Fraværet av et selv er fremdeles plagsomt… men i det minste får jeg en terminologi som er lettere å forene med psykologi, som jeg forhåpentligvis behersker noe bedre enn filosofi.

Hva man nå kaller det… Den tredje antagelsen, at det er et samsvar mellom 1 og 2, betyr i denne sammenhengen at når noe går ut, kommer noe annet inn, og hva som kommer inn til en viss grad kan forutsies ut fra hva som gikk ut. Vel vel.

Skisse til et prosjekt
For øyeblikket er dette altså ikke noe forsøk på å lage et (vitenskaps)filosofisk byggverk.

Jeg har et byggverk i meg. Det vil si, jeg har en del tanker, premisser, og forutsetninger i hodet som henger sammen på ett eller annet vis, og som støtter opp under de mer overfladiske og bastante kommentarene jeg kan komme til å lire av meg om liv, moral, og vitenskap. Men jeg er ikke filosof. Og det jeg likevel har av filosofi, er ikke artikulert klart nok til at jeg kan gjøre verbale ytringer ut av dem. Og dermed heller ikke klart nok til at jeg selv kan analysere dem fullstendig.

Skal vi holde oss i familienærværet av byggverksmetaforen, er innleggene i denne serien et forsøk på å kaste noen planker i vannet og se om de flyter.

To av mine fundamentale gjetninger

Når jeg diskuterer vitenskap og sånn hender det[1] folk forteller meg hvorfor man i virkeligheten ikke kan vite noe om noen objektiv sannhet. Som om det var det som var utgangspunkt for den forståelsen jeg har av vitenskap. Men det er det jo ikke. Jeg vet godt at den eneste måten man kan underbygge en antagelse om verden, er ved hjelp av påstander som i seg selv er antagelser. Og så videre.

Så alt det jeg tror på, bygger på gjetninger, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg kan prøve å finne frem til noen av de mest fundamentale gjetningene.

Noen av mine mest fundamentale gjetninger, egentlig ganske radikale greier, er:

1. Når man sier en ting to ganger, har man snakket om noe av det samme.
2. Når to personer sier en ting to ganger, har de snakket om noe av det samme.

Og dette er, og det mener jeg faktisk, påstander jeg ikke kan bevise, og som egentlig er litt mystiske for meg også. Jeg forstår ikke alt hva de innebærer, for eksempel hva det betyr å snakke "om" noe.

Men hvis disse to tingene stemmer, er det med ett mye annet som også må være sant. Litt som når man finner et avgjørende tall i sudoku, og plutselig kan fylle ut halve resten av brettet.






1) Tilfeldigvis fikk jeg inspirasjonen til å skrive dette etter en samtale med en som ikke trodde at jeg prøvde å si noe om noen objektiv sannhet, så innledningen er kanskje malplassert.