C14

Brevet fra sykehuset underrettet om at jeg hadde et unormalt lavt nivå av karbon 14, og at jeg derfor måtte ha gått bort. Unormalt presise målinger lot dem datere hendelsen til en gang mellom 1. og 20. februar i år. Men dette stilte jeg meg tvilende til. Jeg mener bestemt jeg må ha vært i live så sent som den 30. april, for da fylte jeg år. Jeg blåste ut lysene og alt. Og jeg husker klart at det stod femogtredve lys på kaka, altså ett mer enn i fjor - eller var det i fjor jeg fylte femogtredve? Nå er jeg jammen ikke sikker mer. Et slags rundt tall. Hva er det med meg, jeg burde da klare å huske såpass.

Han foretrekker å lytte

Han elsker språk han ikke forstår. Det er lyden av det han elsker. Så lenge han ikke skjønner ordene, kommer selve stemmen så mye klarere frem. Han liker kvinnestemmer og barnestemmer, han nyter stemmen til gamle mennesker og blir over seg av en klar mannsrøst; han skjelner de ulike stemmene fra hverandre når han står i et folksomt rom, har han på radioen slår han takten med pekefingeren mot høyttalermembranen. Men han må flytte mye rundt på seg, for snart så begynner han å lære de vanligste ordene. Det er språkinstinktet som slår inn. Det er menneskenes smålig produserte mening som trenger seg på. Derfor kan han nesten ikke høre stemmene lenger. Det er ikke så rart. Hvor ofte pleier kanskje du å se på armaturen i stedet for på tv-skjermen? Meningen trenger seg på, vi kan ikke hjelpe for det, vi lærer å lytte til meningen foran alt annet – til klamme og klossete menneskers små og halvprivate ytringer, rett fra den grå gugga de har oppi huet sitt. Heller ville han ha stukket hånda ned i underbuksene deres, om han måtte velge mellom det og å på høre alle meningene deres. Det ville være på samme måten, men i det minste kunne han vaske hendene etterpå. Om det så skulle være en ekstra varm og trykkende dag som gjør at de svetter enda mer nedentil, og om det var menn eller kvinner ville hatt lite å si, han tenner ikke seksuelt på noen av delene.

Men forstår du ikke, det er sånn det egentlig er!

Han fryktet at han en dag skulle komme over den ene innsikten, den ene detaljen, som kunne forklare alt, for han visste, og hadde sett det hos andre, at når forståelsen av hver enkelt ting først hadde begynt å rette seg mot det samme overgripende prinsipp, ville verden aldri mer kunne fremtre i sin egentlige skikkelse.

Udødelighetens pris

Udødelighetens pris er kr. 6,50. Man skulle tro det var en grei pris å betale. Men ingen udødelighet er uten unntaksregler. For Akilles var det hælen. For Balder var det misteltein. For deg er det prislapplim. Det er dermed en situasjon hvor du ikke kan vinne, det er nok bedre å holde godt på sine tilmålte år.

Svovel

Tre voksne, ordentlig kledde mennesker og en litt drømmende tenåring sitter i en park et sted i Oslo. De voksne skravler forretningsmessig av gårde om sømmelige ting. Tenåringen titter ned på benken og prøver å skjønne meningen med de nedslitte linjene i treverket. Så dør praten hen, og en av de voksne begynner å se seg omkring. Den andre får et misbilligende uttrykk, og den tredje løfter på nesa og begynner å sniffe ut i luften. Alle tre stanser, og snur seg forlegent mot hverandre.

– Fysj, sier den ene. Er det…

– Kom igjen, bare si det, sier den andre, hans kone.

– Hvem av dere er det som…

De stanser igjen. Unngår å veksle blikk. Tenåringen ser ikke ut til å følge med, men gjør det likevel.

– Ja meg er det ikke, sier den tredje.

– Ikke meg heller!

De snur seg mot den første.

– Ja, det er i hvert fall ikke meg.

– Vel, noen må det jo være.

– Ja, du er jo alltid så rask til å rette mistenke mot andre. Kanskje det er en grunn til akkurat det, du.

– Hah, du ble defensiv nå.

– Kom igjen da dere. Vi kan ikke på alvor sitter her og diskutere dette!

– A-ha! sier de to andre i kor. – Så du har noe å skjule!

– Nei, det har jeg så sannelig ikke!

Da er det at tenåringen trekker den ene i ermet, og ser opp mot horisonten. Hun snakker lavt og med et lite drag av ærefrykt.

– Dere? Jeg tror kanskje det er Jorden.

I samme øyeblikk begynner solen å gå ned, og himmelen rødmer, i en farge så dyp, så utenom det vanlige, at det er som om selve naturen eier skam i livet.

Spilt melk (prosa av noe slag)

Mine venner er enige om at det spilles alt for mye melk under det gjennomsnittlige norske måltid. Melk, som er en begrenset, om enn fornybar, ressurs, bør ivaretas bedre. Jeg har tenkt å bygge egne sølesikre melkeglass. Jeg er bare ikke sikker på hvordan det skal gjøres. Ikke ennå. Men jeg kommer nok på noe etter hvert. Jeg må bare gi meg selv tid. Det gjør jeg ved å ta den gamle kjellernøkkelen, og vri litt på strømmåleren. Det får nemlig strømmen til å gå baklengs i systemet, og jeg er et elektron. Jo mer tid jeg bruker på å nå frem til mitt mål, jo mer tid har jeg til å utvikle rare ideer. Mange av de innretningene du finner i et passe makabert hjem, er mine.

Presidenten har en gang uttalt, at for å bake sjokoladekake, trenger du et helt spesielt pulver som bare er få kjøpt i pappkartonger. Det holder ikke med vanlig sjokolademelkpulver. Det må være ekte kakaopulver, laget av de beste kakaobønner, og malt under hovene til esler som ikke kan ha noe annet navn enn Sigurd. På dette tidspunktet begynte presidentens tale til nasjonen å få et noe komisk skjær. Han hadde tidligere vært en ganske høyt respektert mann, men etter at han avslørte sine manglende kunnskaper om sjokoladeproduksjon, var det mange som begynte å lure på hva annet han heller ikke kunne.

De påfølgende granskningene, foretatt av noen privatpersoner og en hel bøling med journalister (jeg mener det bokstavelig, de var genmodifiserte kveg), avslørte at presidenten også manglet kunnskap innen følgende områder: Hundehold, fluefiske, sjakk, hvordan man styrer en nasjon, fransk femtenhundretallslitteratur, produksjon av blokkfløyter, hvordan man spiller på blokkfløyter, barneoppdragelse, og helt vanlig folkeskikk. Det var imidlertid ikke noe å legge vekt på i dette strålende fremtidssamfunnet, hvor man for lengst hadde lagt fortidens barbari bak seg. Altså vår samtids sivilisasjon, jeg er sikker på at vi på vår side ville kalt deres måte barbari. Men en av de fine tingene med dette fremtidssamfunnet, er at politikken kommer til å ha langt mindre personfokus. Svertekampanjer vil fortsatt finnes, men de vil være svært lite effektive. Når de ikke går av moten, er det fordi ingen i dette samfunnet vil gi avkall på århundrer med retorisk utvikling og nydannelse. For før dette skjer, rakk svertekampanjen, som kunst, å bli perfeksjonert. Men det skal man ikke gråte over.

There is no spoon-spillet (rollespill)

et rollespill for opptil flere lesere
av Martin Bull Gudmundsen

Innledning
There is no spoon-spillet er laget for å leses, ikke spilles. Dette er ikke en oppfordring eller anbefalning, men en regel. Den er en sentral del av spillet, og hvis man bryter den vil alt falle fra hverandre.

Bakgrunn
Rollene befinner seg på en blek slette, og dette mener jeg ganske direkte. Himmelen er blek som et lik. En gang vokste det gress, men nå er alt gresset vasket bort, og leirjorden som er tilbake er grå. Det er fortsatt noen døde trær igjen. De er bleke og bladløse. En blek lukt stiger opp fra sletten, en blek krig har pågått der i to uker.

Denne sletten er slagmark for verdenshistoriens siste slag. Det er hele klodens befolkning som er delt opp i to jevnstore hærstyrker, ved hjelp av loddtrekning. (Hele klodens befolkning. De som er for små til å ta vare på seg selv, sitter på ryggen til sine foreldre eller eldre søsken.) De er kledd i høyteknologiske, nesten ugjennomtrengelige rustninger, men bare bevæpnet med flintøkser uten skaft, sånne som du må holde i håndflaten. Det tar langt tid å drepe hverandre på denne måten. Det menes bokstavelig når det sies at de hakker løs på hverandre.

I midten av dette slaget sitter rollene i ring rundt et leirbål, som det stiger blek røyk opp fra, og prøver å finne ut av noen viktige spørsmål. Rollene er de eneste på kloden som ikke ble skrevet inn i noen hær. De stridende parter går i en stor bue rundt leirbålet, av respekt for dette prosjektet. Med andre ord er rollene omgitt og beskyttet av en vegg som ikke er laget av materie, men av viljestyrke og et snev av blek medmenneskelighet. Men også på innsiden av denne veggen står det om livet.

Spillerne befinner seg hvorenn de befant seg da de satte seg ned for å (la være å) spille dette spillet. Antagelig foregår det neppe noen krigshandlinger der. Likevel er det deres oppgave å skrive ned hver sin beskrivelse av omgivelsene før de går videre. Beskrivelsen skal inneholde minst tre faktiske gjenstander de kan se rundt seg, og disse gjenstandene skal omtales som om de ville glidd rett inn i slagmarken rollene befinner seg på. Etterpå leser de det høyt.

Rollene og spillerne
Rollene er like sine spillere på alle måter, (i navn, alder utseende, og personlighet,) med unntak av at de befinner seg i litt forskjellige versjoner av kloden.

Babling og handling
Spillet begynner med at rollene og spillerne sitter i ring og babler monotont. Rolles og spillers replikker er her identiske. Bablingen skal bestå av grammatisk korrekte setninger uten umiddelbart meningsinnhold, som for eksempel ”klarheten skinner ikke så veldig, men det er fordi skoene mine er laget på et annet kontinent. Av dette kan vi slutte at demonenes horder vokser raskere enn drueranker”. De skal finnes på på stedet. Opp til to personer kan bable samtidig. Det oppfordres til å lage fortsettelser av hverandres setninger, men det bør ikke ha formen av spørsmål og svar, eller påstand og imøtegåelse, eller noe lignende. Det skal ikke være en dialog.

Når som helst kan en rolle eller en spiller avbryte bablingen med å erklære en handling. Det er to handlinger som er tilgjengelige i spillet.

Den ene mulige handlingen er at en spiller sier at hans eller hennes rolle reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvordan alt kunne gå så galt. For å se om rollen får til dette, må spilleren prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør rollen.

Den andre mulige handlingen er at en rolle sier at hans eller hennes spiller reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvem av de to som er oppdiktet, og hvem av dem som er dikteren. For å se om spilleren får til dette, må rollen prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør spilleren.

Etter at det er avgjort om vedkommende klarer handlingen eller ikke, setter de gjenværende rollene og spillerne i gang med å bable videre.

Avslutning
Spillet går mot slutten når en rolle eller en spiller har fått til en handling de har prøvd på, eller når ingen lenger er igjen i live. På dette tidspunktet skal en utenforstående avslutte spillet med å beskrive en av to ting, avhengig av utfallet.

Hvis en rolle eller spiller faktisk klarer å komme frem til en innsikt, skal det beskrives hvordan denne innsikten løser opp i situasjonen og skaper nytt håp, men det skal også gis en beskrivelse av alt som har blitt ødelagt i mellomtiden – på rollenes slagmark, og i spillernes liv.

Hvis det ender med at ingen av rollene eller spillerne er igjen i live, skal det beskrives hvordan de to siste menneskene på jorden fire måneder senere hakker hverandre til døde mens solen står opp mellom horisonten og skylaget og for ti minutter bryter opp i den altomseggripende blekheten.


Opprinnelig publisert på rollespill.net.

Eksistensiell boligjakt

Vel, kunne han tenke, verden er stor, større enn meg, faktisk større enn alle menneskene til sammen, så det er vel plass i den ennå. Og dette gjelder også kanskje på dypere plan enn det rent arealmessige?