Pålandsvind, eller om å skape minner

Jeg har vel nevnt hytta mi på Mellbystrand tidligere. Et lite badeskur med soveplass, slengt ut mellom sanddynene et sted på svenskekysten, et stykke sør for Göteborg. Oldefaren min bygget den for noen-og-nitti år siden. Den var bestemoren min sin lenge, selv om det ble for ubekvemt for henne etterhvert som den ble eldre. Jeg overtok den da faren min døde, for noen år siden.

Jeg tar den opp på grunn av minner. Vi dro dit hver sommer i barndommen, og ungdommen, og jeg har ikke gått glipp av mange somre som voksen heller. Jeg pleier å drømme om stedet, selv om det alltid skjer pussige forandring i drømme. Én gang hadde de satt opp tribuner langs stranden, én gang siloer med olje.

En gang i blant kan jeg komme dit gjennom en hemmelig dør bakerst i lokalet til en restaurant  i Oslo.

Det har skjedd mye rart der. Det skjer mye rart med en i løpet av en tredve års tid, og når man gjør noe fast, distinkt noe, på en fast tid av året, da gir minnet et slags tverrsnitt av hvordan man har hatt det i livet.

Så minnene varierer, både gode og vonde minner der, men følelsene for stedet er nesten enslydende gode. Et sted å slappe av, sove når jeg vil, bade så lett som bare det, med snille naboer, en snill campingplass så nær at man lager kaffe og går på do der.

Rødgul sand, aldrende, avrundede sanddyner, som følger pålandsvinden i bølger innover fra Kattegat.

Psykologen Daniel Kahneman skriver om hvordan vi danner det helhetlige inntrykket av noe vondt eller godt vi har opplevd. Hvilke følelser sitter vi igjen med etter et smertefullt inngrep, eller en stort sett vellykket ferie?

Forskning på saken peker ut på to øyeblikk vi særlig biter oss merke i: 1) Det mest intense øyeblikket, hvor vi har det enten verst eller best, og 2) det øyeblikket da opplevelsen tar slutt.

Minnene om en fin ferie kan bli nesten ødelagt av den fæle krangelen på vei hjem. Det lyder jo kjent. Men han forteller også at minnet om et smertefullt inngrep, for eksempel å få en sonde opp i rumpa, blir formildet dersom smerten avtar gradvis i stedet for å slutte brått.

Såpass at folk har vist seg villige til å holde ut ekstra ubehag, over et lengre tidsrom, når de får en mer betryggende avslutning med på kjøpet.

Han skriver om dette i boka Thinking, Fast and Slow, som er en oppsummering, med litt mimring inniblant, av den forskningen han har jobbet med gjennom hele karrieren, der han sammen med Amos Tversky har stått i spissen for en kartlegging av ulike tankefeil og snarveier.

Blant annet det å foretrekker gode minner fremfor, ja til og med på bekostning av gode opplevelser.

Jeg vet ikke om jeg alltid følger Kahneman i bedømmelsen av hva som er snarveier, hva som er rasjonelle valg. Vel, det er det mange som ikke gjør, og mange legger mer arbeid i det enn meg. Forskning, teoretiske artikler, noen av dem har jeg lest.

Preferanse for minner, blir ikke det den enkeltes valg? Det gjelder jo egen velvære, så man svarer ikke til andre enn seg selv, og hvordan man selv helst vil ha det, subjektivt.

Det subjektive i oss, det som hører til inne i skallen, i nervesystemet og hormonapparatet, det ingen kan dele og ingen kan stille spørsmål ved, for når vi deler det har vi allerede oversatt det til en annen, mer allmenn form. Når det subjektive i oss møter minner, opplever det mer enn bare en fattig avspeiling.

Minner finner ikke en gang sted i fortiden. De har kanskje oppstått i fortiden, men hver gang vi husker dem, så husker vi dem NÅ. Alt det vi føler om dem, det føler vi NÅ.

Nå øser jeg litt av det personlige igjen, men denne gangen ikke om sex, i stedet om døden: Det å miste faren min, for noen år siden som nevnt, har gitt meg noen spesielle opplevelser av virkelighet og gjenspeilinger, av minner.

Jeg husker to dager etterpå, på vei fra huset hans og til hotellet jeg bodde på i byen der han døde, da lagde jeg meg et falskt minne bevisst. Jeg fantaserte ham frem, ved siden av meg, lettere enn vanlig til bens – vi småpratet, som vi ville gjort ellers, og jeg ser tilbake på det som en veldig fin tur.

Og når jeg fra tid til annen drømmer om ham, da bestemmer jeg meg for å ta det opp i hukommelsen som et gjensyn. Ikke noe av ham befinner seg faktisk i hodet mitt, alt sammen kommer fra meg, men likevel sitter det igjen som et høyoppløselig minne, en illusjon i rikelig detalj. Det tar jeg vare på; det velger jeg å ta vare på.

Der kommer kanskje rasjonaliteten inn? Man vet hva som et hva, hva man velger eller velger bort.

Preferansene kan skifte. Noen ganger har det en del å si hva man sitter igjen med, andre ganger vil man leve i det såkalte nuet. Ved å se på hvordan minner snekres, forstår jeg mer om begge sider av dette valget.

En god avslutning kan få det gode til å vare lengre. I en artikkel jeg akkurat leste, om tilfeldig sex, ble det lagt vekt på det å etterlate hverandre med minner. Det gikk ikke bare på selve akten, men på hvordan man behandlet hverandre etterpå. Altså avslutningen, som setter så sterkt preg på resten. Det kunne avgjøre om man våknet dagen etterpå i velvære eller angst og skam.

Da legger man vekt på verdien av minnesnekring, bør gjøre det. (Enda en ting lært om erotikk.)

En dårlig avslutning, på den annen side… Da får jeg et nytt lys på mine egne problemer, tidligere problemer, med det å få glede av gode opplevelser. Det skulle liksom så lite til før hele opplevelsen, til og med dagen, kjentes ødelagt...

Jeg pleide å se på gode opplevelser som et tungt og personlig ansvar, og på vonde følelser som et nederlag. Det ble om å gjøre at jeg skulle holde så lenge jeg kunne på gleden, så lenge jeg kunne skulle jeg holde først sinne, og senere i livet angst, på avstand. Med en viljesanstrengelse.

Som å holde pusten til det gjør så vondt at man ikke klarer mer, da stanser man stoppeklokka og gisper på refleks.

Jeg tror jeg kan ha rotet meg inn i et utrivelig, logisk hjørne der. Avslutningen av en god opplevelse ble definert som det øyeblikket da jeg til slutt måtte gi tapt for enten sinne eller angst. Så nesten hver eneste gode stund ble redusert. Jeg erfarte at de fleste gode ting nødvendigvis måtte slutte i smerte.

Det var ganske mye angst i livet mitt før. Og en del autistisk overbelastning, som når man ikke vet hva det er vil føles veldig veldig som det samme. Jeg fikk et overtak på det først for noen år siden, i løpet av en enda mer enn vanlig urolig periode; da trente jeg hardt på å la all angsten skylle over meg, i stedet for å slite med å holde den på avstand.

Fordi – bølgemetaforen antyder en annen ting med angst også, det skifter alltid i intensitet. Jo mer årvåkent jeg kjente etter da det kom, jo mer kjente jeg også da det trakk seg tilbake, og i dag er det nettopp det jeg har lært meg å forbinde med — ikke bare angst, men alle slags følelser når de blir for sterke.

Høres lett ut, ikke sant? Stemmer med psykologisk teori og erfaring gjør det også. Men gjennomføringen... Når man må holde ut det man nesten er reddest for av alt. For meg var det at jeg nesten snublet over beslutning, og så holdt jeg på den akkurat lenge nok til at det ble en vane. Så jeg sier slett ikke at det er noen enkel sak for andre, og jeg har ikke noe "bare gjør som meg" å komme med.

Men med Kahneman og ideen om minnesnekring kan jeg ihvertfall gjette meg til hva endringen betyr for mine egne forventninger, og minner. Det er ikke lenger hver gledesstund som finner sin avslutning i smerte. Nå er det nesten alltid de vonde stundene som går mot sin avløsning i lettelse.

Fra hytta på Mellbystrand husker jeg nesten bare gode følelser, selv om jeg vet at jeg også har et knippe ganske vonde minner. Sånn har det blitt av seg selv, men jeg ville også valgt det, på bekostning av andre goder.

Minner finner ikke bare sted i fortiden. De finner sted hver gang de blir husket, noen med større klarhet enn nåpunktet rundt omkring oss. Kanskje en illusjon… men så går nåpunktet også over i minnet, allerede mens du leser. Det nye minnet legger seg side om side med det gamle.

Nå hører jeg selv at jeg begynner å snakke utydelig, så la meg avslutte med et litt besynderlig minne fra Mellbystrand.

Jeg husker ikke akkurat hvilket år. I ungdomstiden, det vet jeg. Kanskje femten eller seksten. Eller kanskje det var senere og jeg blander med et annet minne, en annen gang jeg var der og en runde Civilization ventet på meg hjemme. Da tenkte jeg på strategier for å ta over verden, og hvor mange båter jeg måtte ha til en vellykket invasjon av det andre, store kontinentet, der zuluene hadde makten. Og jeg tenkte det på den samme stien mellom sanddynene som dette andre minnet jeg har om hukommelse.

Jeg må ha vært litt eldre.

Minnet handler om at jeg stopper opp, på stien mellom campingplassen og hytta. Det skumrer. Jeg ser på et blinkende lys, det ligger en militær flystripe der et sted. Jeg lukter Mellbystrand har pålandsvinden på huden, og tenker at dette er et øyeblikk jeg kommer til å huske.

Om noen dager kommer jeg til å sitte hjemme og tenke på dette, tenkte jeg (eller tenker jeg meg at jeg tenkte). Da kommer nuet ikke lenger til å være Mellbystrand. Jeg kommer ikke til å være på Mellbystrand. Her jeg går nå virker det som om jeg aldri har befunnet noe annet sted. Hjemme hører bare til mellom minner, noe utenfor både tid og rom. Men i så fall kommer også Mellbystrand om noen dager til å slutte å eksistere, for alt jeg vet.

Og Mellbystrand har gått mange ganger inn og ut av horisonten min siden den gang, men det lille øyeblikket, på en måte eksisterer det fremdeles. Jeg har det mye klarere i minnet enn for eksempel middagen jeg spiste på søndag (pasta med skinke og soppstuing). Det står på en måte en Martin der, og han titter fremdeles på et blinkende lys, for jeg kan ikke helt huske at jeg gikk videre.

Jeg husker jo ikke årstallet en gang, jeg kan ha vært femten eller tjuefem. Oppslukt av eller likegyldig til Civilization. Minnet begynner med, slutter med, og omfatter bare lyset, det blinkende lyset og den ene tankerekken.

Det har nok begynt å mørkne, men stjernene har ikke kommet frem. Det er en svak vind, ikke kald, men kjøligere enn om dagen. Jeg går ut fra at varsellyset må ha slukket, og at jeg må ha kommet meg videre, bort på campingen eller tilbake til hytta. Mye tyder på at jeg befinner meg et annet sted her og nå, så jeg får vel nesten gå ut fra det, men for øyeblikket kjenner jeg at pålandsvinden stryker forbi, jeg blir kaldere på underarmene og på kinnet.

Hvorfor døden er verdt å skrive om

Jeg har kanskje skrevet litt mye om død og elendighet i det siste, når jeg har skrevet noe i det hele tatt… Først et dikt om å bli lurt av døden, og så en fortelling om å dø på do. Tilgriset og alene, som det står i overskriften. Jeg tenker – har tenkt – det kan kanskje få folk til å lure på hvordan jeg har det inni meg…

Men jeg har det jo bra inni meg. Jeg trives veldig godt med livet, og trekkes ikke mot død og elendighet, ikke i det hele tatt. Ikke personlig. Jeg trekkes mot det litterært. Personlig vil jeg helst ikke ha noe som helst å gjøre med det. Jeg finner stoff der som det er verdt å skrive om, bare. Kanskje nettopp derfor.

En dag om lenge ennå skal jeg dø. Det skal du også. Du kan telle alle julaftener du har igjen… du kan stille opp et grantre for hver eneste jul du har noen sjans i havet til å få levd gjennom, seksti, åtti? Med litt optimisme på moderne medisins vegne, kanskje hundre? Men selv ikke hundre grantrær tar noe særlig med plass. Du kan se fra den ene enden til den andre, og så går du tom for grønt.

En stund etter det har alle du noen gang har brydd deg om gått samme vei, en stund etter det igjen vil alt du har gjort i livet være glemt. Du er klar over det, ikke sant? Kanskje du tror det fortsetter et annet sted, men jeg har ikke det en gang.

Selve dødsøyeblikket har vi nå felles uansett hva vi tror på, da. Det er den ene tingen alle levende ting har felles.

Andre ting kan man alltids i teorien komme seg unna – prøven i morgen kan bli avlyst, det gjør nok vondt å ta den sprøyta, men jeg kommer meg alltids gjennom det – det finnes ingen forestilling jeg kan leve meg inn i hvor jeg kommer meg helskinnet gjennom døden, og den blir ikke avlyst i siste liten. Den blir i beste fall utsatt.

Døden er verdt å skrive om fordi livet er verdt å bry seg om.

 (Ikke omvendt, tror jeg – man trenger ikke døden for å sette pris på livet tror jeg – men den er nå der for det om.)

Alt man bryr seg om skal bli borte, og det er jeg både sint og redd for.  Jeg skriver best om det jeg er enten sint eller redd for, det har jeg lagt merke til en stund, og det er kanskje ikke så rart. Kanskje det må til for at det som angår meg skal føles som det angår andre også.

Sterke, vonde følelser dytter virkeligheten innpå meg, jeg ser kanskje ikke klarere, men jeg ser mer, og jeg ser mer av det som betyr noe – nok til å fylle en tekst med mer enn fine betraktninger, nok til å gi den et liv jeg ikke har full kontroll over.

Om å dø tilgriset og alene (fiksjon)

De gangene han ble godt nok kjent med folk til at det kom på tale å invitere dem hjem, så gjorde han det, heller før enn senere. Han serverte kaffe eller te, ettersom hva gjesten foretrakk. Selv tok han det ene like greit som det andre, det hadde ikke noe særlig å si for ham. Han satte også frem småkaker som han selv hadde rørt sammen, gitt form, og stekt ved akkurat riktig temperatur. Baking var en av de mange måtene han fordrev tiden på.

Ofte hadde de en del ting å prate om. Sånne ting samler seg opp når man går i hverandres sfærer. Det kan være pågående prosjekter, hvis man kjenner hverandre fra jobb, hvordan aromaen av en og samme kaffesort kan skifte fra dag til dag, hvis man kjenner hverandre fra en bestemt kafé – i så fall kunne man også ha snakket om gifteplanene til den dritpene jenta bak disken, eller tannhygienen til han som satt for seg selv borte i kroken og snakket alt for høyt i en mobiltelefon – men det kommer på siden av poenget, som var at de holdt praten gående en stund og så dabbet det av.

Det var litt uti dette ordfattige strekket han pleide å hente utklippssamlingen, den han hadde nederst i en av bokhyllene sine, en lav en på gangen med plass til to bokrekker i dybden. Han ga avkall på de klammeste stundene for å vise bort historiene han likte å lime opp på store ark og ta vare på. Alle handlet om det samme. Han hadde mange små notiser å vise frem, men også svære oppslag, hvor en eller annen journalist hadde kjent smaken av et samfunnsproblem, som noe innerst på tunga, kunne man tenke seg. Det handlet om folk som døde alene, og som ikke ble oppdaget med det samme…

De kunne ligge der i dager eller uker, aller helst år – eller sitte sammensunket, som tilfelle noen ganger var – uten at noen etterlyste dem, trengte seg inn huset deres for å se hvor de hadde blitt av, uten kunne det virke som, at noen savnet dem i det hele tatt.

Noen faste formuleringer pleide å vise hva det dreide seg om. Naboene begynte å klage på lukten, men... Postkassa begynte å bli passe full, men… Til slutt var det ofte huseieren som kom, fordi ingen hadde betalt leie på mange år.

Som om det skulle være det store samfunnsproblemet, pleide han å si. At huseieren somlet med å kreve inn penger. Holdt inne med den store omsorgen som visstnok skulle ligge i å komme med brekkstang for å be om penger.

Han lot gjestene sine forstå at dette kunne gjelde ham en dag, og ventet tålmodig på hvordan de tok det. De skjønte vel at de ble satt på prøve nå, men hvilken respons ville de gi? Han sorterte dem i tre grupper. De fleste sa noe sånt som "men nå har du meg, og jeg skal i hvert fall komme og lete etter deg hvis du bli borte". Noen virket mer likegyldige, eller beklemte, begge deler sorterte under ett. De i den første gruppen kuttet han ut så skånsomt som forholdene tillot, de andre holdt han kontakten med på sitt vis.

Den gruppen som nådde helt opp hos ham var de som trakk et sukk og sa: "Skulle nesten ønske man kunne si det samme om meg."

Med dem la han ned noen premisser, eller håpet at de ville skjønne det. Vi treffes når det faller seg sånn. Bøter på ensomheten bare der og da, når vi orker. Ensomheten er ingen venn, men det finnes da verre alternativer. Ringes vi ikke på et år, så ringes vi ikke på et år, tar den ene ikke opp røret så maser vi ikke noe mer om det.

Han fikk seg noen engstelige forbindelser på den måten, hvor man bare klynget seg sammen nakne og fysiske til den ene eller andre fikk nok, og det endte ofte nok i konflikt. Men konflikt kunne han tåle. Han hadde også langvarige vennskap – det kunne kalles vennskap – som siden endte i et skuldertrekk, og med savnet gikk det samme vei som med alt annet. Det var en god nok måte å ordne seg på.

I perioder hadde han nok en del slike venner, men i strekk på år av gangen ble det ikke mer enn noen ytterst få.

De siste månedene av sitt liv kunne han telle fire personer som han møtte mer eller mindre fast. Han sendte dem en tanke i sitt døende sekund, et slags håp på vranga.

Det skjedde med ham i ung alder, faktisk da han fylte en og førti. På morgenkvisten mens han satt og gjorde fra seg gikk noe helt galt oppe i hodet på ham et sted. Han hadde presset ekstra hardt, sånt som kan få det til å svartne for en. Det skjer ofte og med hvem som helst, men så gir det seg etter en stund.

Denne gangen kom ikke synet tilbake, og han gjenvant ikke kontrollen over armer og ben. Tvert i mot gikk det rykningen i ham, og en del avføring som han ikke hadde klart å presse helt ut ble gnidd godt utover rumpesprekken.

Da tenkte han: "Nå tror jeg at jeg dør."

Har jeg tatt ut småkakene av ovnen, tenkte han. Ja det hadde han. Skrudd av ovnen og kaffetrakteren, så ingenting kommer til å brenne. Skrudd av kranen. Bikkja døde for evigheter siden.

Har jeg noen avtaler fremover? Ja, skulle jeg ikke spise ute i kveld men hun… hun der… jeg husker ikke ansiktet hennes en gang. Faen, jeg dør. Det skjer akkurat nå.

Så her sitter jeg da, med fillete pysjamas mellom føttene og avføring hengende ned fra rævva. Akkurat sånn jeg aldri i verden kunne ønske å bli funnet. Ahh, nå henger tunga ut av munnen på meg også. Vær så snill, la tunga mi råtne først. La skiten størkne og smuldre bort og kroppen gå i oppløsning på egen hånd før dere begynner å tukle med levningene mine… tenkte han.

Nå var det de såkalte vennene hans det sto på, om han hadde feilvurdert dem, om de på tross av alle store ord sto ham nær nok til å få med seg at han gikk ned under horisonten. Ikke svikt meg nå, var de siste ordene som passerte gjennom hjernen hans, før forbindelsene mellom nervetrådene begynte å løsne en gang for alle.

Mannen som stolte på døden

- jeg har lurt døden
det kan du også gjøre
sa
Døden
med et hånflir uten ansikt

hva svarer man på noe sånt?

jeg så tilbake til sceneshowet
da de inspirerende ordene falt
hele veien så jeg meg tilbake

men hva svarer man til noe sånt?
- ha ha, der lurte du oss godt?

Byggeplassen

Nå skal de bygge hus tvers over gata for oss. Det har noen ganske drastiske konsekvenser for utsikten. Det har vært en parkeringsplass der siden vi flyttet inn. I sjuogtjue år, siden jeg var en femåring som syntes at tekst-tv var fascinerende. Rundt plassen har det vært et gjerde, på innsiden en grønn lagerbygning med noen litt spesielle takvinduer. Jeg pleide å fantasere om dem ved kjøkkenbordet. Kjøkkenet vårt var større den gangen, før ombygningen, mens vi ennå måtte ut på gangen for å gå på do. Leiligheten vår er bygget om, vi har do inne, et mindre kjøkken der rommet mitt pleide å være, og soverom der kjøkkenet pleide å være. Lagerbygningen har vært mange ting siden den gang, bedriftslokaler, festlokaler, og nå er den tom. Men det er trærne jeg vil savne mest. De har stått der og luktet syriner i så mange år, og så er det det store treet på hjørnet, som jeg la spesielt merke til en dag for noen år siden, og som jeg skrev en liten tekst om den gang. I går ble det sagd ned

Jeg dro for gardinene mens de holdt på. Jeg ville ikke se på da det gikk over ende. Men da jeg dro dem fra igjen var det egentlig litt spennende. Plassen hadde åpnet seg noe veldig. Et mellomstadium. Et svært kort mellomstadium. Snart kommer heisekraner og bygningsarbeidere, stillaser, vegger, vinduer, og tak, og krangling, driting, puling, sløving i bare undertøyet – alt det klamme personlige man bare gjør innenfor de kubikkmetrene man anser som sine egne. Kanskje noe av det skjer akkurat der den stillferdige fuglen en gang satt i en tretopp.

Fra mitt eget vindu får jeg se at det vokser frem, skjelett, kjøtt, hud, og klær. Er ikke et nakent hus egentlig et like stort privilegium å få se som en naken kvinne? (Du kan godt bytte ut med mann, hvis du er blant de eksklusivt androfile av mine lesere, eller velge selv dersom begge deler skulle tiltale deg.) Klær skjuler en hemmelighet – gjør ikke beboere det samme? Gjør ikke gulvbelegg og tapet, møbler og veggdekorasjoner? Forskjellen måtte være at huset før det blir bebodd har en mangel på mening man ikke vil finne i menneskekroppen. Men jeg gleder meg til å få hele prosessen så tett innpå livet.

Egentlig er jeg ikke noe glad i forandring. Jeg mener, virkelig ikke. Jeg skyr det nærmest i klinisk grad. Men leve med det er jeg nødt til. Tilværelsen er i forandring – kroppen er i forandring – selve ideen liv er hverken mer eller mindre enn materie som forandrer seg –

Jeg må leve med det, og jeg har min tankekraft til å oppleve det annerledes. Det er et spørsmål om øvelse. Byggeplanene over gata er egentlig en fin anledning til å få seg litt øvelse i det.

Det fungerer å se tingene mer utenfra, og meg selv som en del av det som forandrer seg. Utsikten forandrer seg, kroppen min forandrer seg, Melkeveien og resten av universet forandrer seg også, hver ting i sin skala, hver ting på sitt vis. Og når jeg tenker på det sånn kan jeg noen ganger høre det knake i cellene mine. De deler og utfolder seg som en løpsk orkidé.

Jeg får en billedlig følelse av det også. Jeg ser meg selv som en klump av ulike livsepoker, på bakken utenfor vinduet mellom gravemaskiner og opprevne røtter, hvor nåtiden hele tiden bobler ut av meg innenfra og legger seg utenpå min form, på den måten stearin kan renne ned over lysestaken og størkne i lag som bevitner det gamle og det nye samtidig – som en anemone kanskje, i livet, hva nå fangarmene måtte symbolisere – men det mentale billedspråket mitt er ikke det avgjørende.

Det avgjørende er at jeg har fått små smilerynker rundt øynene, jeg har fått grå hårstrå i hodebunnen, og jeg har sett min egen far slutte å leve, og det er en livskraft å finne i alle disse forandringene. 40- 50- 60- og 70- årskroppen knaker på innsiden av meg. Jeg vokser i tid på samme måte som det gamle bjerketreet vokser i høyde, helt til jeg faller overende. Og huset vokser frem fra leirgrunnen og opp til sitt eget tak på samme måte som jorden går rundt solen, helt til noen finner på noe nytt å bygge.

Udødelighetens pris

Udødelighetens pris er kr. 6,50. Man skulle tro det var en grei pris å betale. Men ingen udødelighet er uten unntaksregler. For Akilles var det hælen. For Balder var det misteltein. For deg er det prislapplim. Det er dermed en situasjon hvor du ikke kan vinne, det er nok bedre å holde godt på sine tilmålte år.

Jeger og bytte

Jeg noterer meg når jeg ser naturprogrammer hvordan ”hovedpersonen” i filmen som vises sjelden dør under jakt. Følger vi jegeren kan det enten lykkes eller ikke, og det å ikke få mat kan være farlig nok. Men det er på lengre sikt, vanligvis hinsides begynnelse og slutt og dermed virkelighet. Når det er det utvalgte byttet vi følger, kan vi nesten være trygge på at det ender godt (tilsier mine uformelle observasjoner). Naturprogramprodusentene ser ut til å ville skåne oss for de tristeste av naturens realiteter.

Nå eksisterer vel disse realitetene enten kamera er av eller på. Jeg burde sikkert vært villig til å se dem i øynene. Men det er likevel takknemlighet jeg føler. Og hvorfor ikke? Rollene som jeger og bytte er dramatiske nok, og sikkert ille for de det gjelder, men det er liksom en konstant, noe av det mest konstante av alt. Og det gjør ingen forskjell hvem som blir utnevnt til hovedperson på klipperommet, verken for jeger eller bytte. Forskjellen ligger i meg. Og for min del er det egentlig helt greit å bli skånet for sorger jeg har laget meg selv.

There is no spoon-spillet (rollespill)

et rollespill for opptil flere lesere
av Martin Bull Gudmundsen

Innledning
There is no spoon-spillet er laget for å leses, ikke spilles. Dette er ikke en oppfordring eller anbefalning, men en regel. Den er en sentral del av spillet, og hvis man bryter den vil alt falle fra hverandre.

Bakgrunn
Rollene befinner seg på en blek slette, og dette mener jeg ganske direkte. Himmelen er blek som et lik. En gang vokste det gress, men nå er alt gresset vasket bort, og leirjorden som er tilbake er grå. Det er fortsatt noen døde trær igjen. De er bleke og bladløse. En blek lukt stiger opp fra sletten, en blek krig har pågått der i to uker.

Denne sletten er slagmark for verdenshistoriens siste slag. Det er hele klodens befolkning som er delt opp i to jevnstore hærstyrker, ved hjelp av loddtrekning. (Hele klodens befolkning. De som er for små til å ta vare på seg selv, sitter på ryggen til sine foreldre eller eldre søsken.) De er kledd i høyteknologiske, nesten ugjennomtrengelige rustninger, men bare bevæpnet med flintøkser uten skaft, sånne som du må holde i håndflaten. Det tar langt tid å drepe hverandre på denne måten. Det menes bokstavelig når det sies at de hakker løs på hverandre.

I midten av dette slaget sitter rollene i ring rundt et leirbål, som det stiger blek røyk opp fra, og prøver å finne ut av noen viktige spørsmål. Rollene er de eneste på kloden som ikke ble skrevet inn i noen hær. De stridende parter går i en stor bue rundt leirbålet, av respekt for dette prosjektet. Med andre ord er rollene omgitt og beskyttet av en vegg som ikke er laget av materie, men av viljestyrke og et snev av blek medmenneskelighet. Men også på innsiden av denne veggen står det om livet.

Spillerne befinner seg hvorenn de befant seg da de satte seg ned for å (la være å) spille dette spillet. Antagelig foregår det neppe noen krigshandlinger der. Likevel er det deres oppgave å skrive ned hver sin beskrivelse av omgivelsene før de går videre. Beskrivelsen skal inneholde minst tre faktiske gjenstander de kan se rundt seg, og disse gjenstandene skal omtales som om de ville glidd rett inn i slagmarken rollene befinner seg på. Etterpå leser de det høyt.

Rollene og spillerne
Rollene er like sine spillere på alle måter, (i navn, alder utseende, og personlighet,) med unntak av at de befinner seg i litt forskjellige versjoner av kloden.

Babling og handling
Spillet begynner med at rollene og spillerne sitter i ring og babler monotont. Rolles og spillers replikker er her identiske. Bablingen skal bestå av grammatisk korrekte setninger uten umiddelbart meningsinnhold, som for eksempel ”klarheten skinner ikke så veldig, men det er fordi skoene mine er laget på et annet kontinent. Av dette kan vi slutte at demonenes horder vokser raskere enn drueranker”. De skal finnes på på stedet. Opp til to personer kan bable samtidig. Det oppfordres til å lage fortsettelser av hverandres setninger, men det bør ikke ha formen av spørsmål og svar, eller påstand og imøtegåelse, eller noe lignende. Det skal ikke være en dialog.

Når som helst kan en rolle eller en spiller avbryte bablingen med å erklære en handling. Det er to handlinger som er tilgjengelige i spillet.

Den ene mulige handlingen er at en spiller sier at hans eller hennes rolle reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvordan alt kunne gå så galt. For å se om rollen får til dette, må spilleren prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør rollen.

Den andre mulige handlingen er at en rolle sier at hans eller hennes spiller reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvem av de to som er oppdiktet, og hvem av dem som er dikteren. For å se om spilleren får til dette, må rollen prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør spilleren.

Etter at det er avgjort om vedkommende klarer handlingen eller ikke, setter de gjenværende rollene og spillerne i gang med å bable videre.

Avslutning
Spillet går mot slutten når en rolle eller en spiller har fått til en handling de har prøvd på, eller når ingen lenger er igjen i live. På dette tidspunktet skal en utenforstående avslutte spillet med å beskrive en av to ting, avhengig av utfallet.

Hvis en rolle eller spiller faktisk klarer å komme frem til en innsikt, skal det beskrives hvordan denne innsikten løser opp i situasjonen og skaper nytt håp, men det skal også gis en beskrivelse av alt som har blitt ødelagt i mellomtiden – på rollenes slagmark, og i spillernes liv.

Hvis det ender med at ingen av rollene eller spillerne er igjen i live, skal det beskrives hvordan de to siste menneskene på jorden fire måneder senere hakker hverandre til døde mens solen står opp mellom horisonten og skylaget og for ti minutter bryter opp i den altomseggripende blekheten.


Opprinnelig publisert på rollespill.net.

Om været og døden

Himmelen da jeg satt på bussen i formiddag var blå i kantene nesten hele veien rundt, men ellers for det meste dekket av en grå sky. Det var ikke akkurat noen uværssky, bare et avstumpet skylag klemt inne mellom horisontene, bortsett fra en stripe bak meg hvor den forsvant utover, som om hele skyen var en halvøy med en tynn forbindelse til fastlandet. Sola, middagssola, stod lavt nok til å skinne likevel. Denne gråværsmonotone, men begrensede massen fikk meg til å se på hele himmelen som et objekt, en bestemt del av synsfeltet, og ikke bare som den selvfølgeligheten den jo ellers er.

Når jeg også starter dagen med å lese side 50 – 150, omtrent, av Lars Saabye Christensens Bisettelsen legger jeg opp til en ganske spesiell stemning. Jeg skal ikke si noe særlig (og vil ikke høre noe særlig om hva jeg har foran meg) annet enn at det er dystert, og uvirkelig, og vakkert. Ordene renner sammen til et nett for forfatterens verden å være i, og det som ikke sies rett ut er kanskje det tydeligste av alt. Men jeg tar meg i å ønske meg… jeg vet jo ikke om det ligger noe i de sidene jeg ikke har bladd om ennå, men jeg ønsker meg noe godt, for stakkars Kim Karlsen, at han i det minste skal finne noe av det som glipper sånn for ham hele tiden. Før det er for sent.

Og jeg skulle ønske, på mer selvisk grunnlag og uavhengig av Saabye Christensen, at jeg hadde flere bøker som var koselige og fortrøstningsfulle, i denne lyssvake høsten med det merkelige været. Det andre jeg leser er heller ikke så søtt, for eksempel The Gathering Storm, som jeg nettopp ble ferdig med, Engelens Spill av Zafón, Watchmen, og noen kortprosagreier fra søttitallet som foregår i skyggen av døden og i utkanten av fantasien. Forfatteren har selv vært død en stund nå. Det er sykdom og galskap, faenskap og svik og fortvilelse, og ikke minst er det død, ikke nødvendigvis i form av blodige lik, men som et nærvær, på samme måten som randen av klar himmel var et nærvær da jeg satt på bussen i formiddag.

Går det an at bøker, gode bøker, kan være koselige og fortrøstningsfulle, og ikke fullt så hjerteskjærende? Men det er jo det jeg driver og driller inn nå, ut fra mine egne skriveambisjoner, at det må være konflikt. Det må være overganger, fra godt til vondt, eller fra vondt til godt, men det kan ikke bare være koselig. Det må være tyngde. Det må være lidelse og prøvelse og man skal gjerne miste noe også, for å holde seg på den sikre siden, ellers blir det ikke ekte, det henger ikke sammen, det blir ikke troverdig.

For å virkelig holde seg på den sikre siden spilte de noe Orfeus og Evrydike-musikk på radioen i dag tidlig, og de gamle grekerne kunne i hvert fall sin dysterhet. Jeg kjenner ikke litteraturhistorien så godt, jeg vet ikke, er det der vi har det fra? Overbevisningen om hvordan det skal være? Eller bygger de videre på tradisjoner som ligger lengre tilbake i tid? Eller kanskje er det sånn at alle fortellere spiller på strenger som er i hodet vårt uansett hvilken tid og hvilket språk vi tilhører, at den menneskelige aktiviteten som blir til fortellinger rett og slett er å utrede en eller annen betydelig konflikt, og sånn er det med den saken…

Jeg fantaserer noen ganger om å gå inn i de greske greiene å skrive dem om. La Orfeus få Evrydike tilbake, la Ikaros nå opp til uante høyder og komme helskinnet hjem, grave en grop på toppen av bakken som Sisyfos kan legge fra seg steinen sin i, og Tantalos, da, la nå den mannen få et glass vann! En gang skrev meg selv inn i hovedrollen som den oppordnende kraft, (jeg steg ned i underverdenen med brask og bram og sa at, så så, nå skal det gå bedre,) en annen gang skrev jeg det inn i en dialog mellom to elskende. Men det henger aldri ordentlig sammen, det blir ikke helt troverdig. Ting funker bedre når jeg for eksempel prøver å skrive noe om døden, eller om den totale ensomhet.

At det vonde skal være en så stor nødvendighet, at det fine og gode så ofte er platt, og at det trygge ikke blir overbevisende, kommer jeg kanskje ikke utenom, men jeg synes det er urovekkende at vi tenker sånn, og på et dypere plan, ganske galt. Jeg ønsker meg litt en verden der man kan ønske seg en skyfri himmel en gang i blant, uten at det forringes til en klisjé.