Virkelighetsflukt

Du gjør frivillig
spranget fra
asken til ilden

gjenfødes til din store skrekk

rister fysikkens lover av vingene
legger ut fra kanten av høyborgen
stuper uti det med nebbet først

det er ikke den virkeligheten du flykter fra;
det er sammenstøtet i den andre enden

Enetale

Jeg liker lyden av min egen stemme
å kjenne den bakerst på tungen
nærheten når den brer seg opp
halsen og ut

Jeg liker lyden før den forlater kroppen
som uro i atmosfæren
forplanter seg, vokser vilt
i uttallige halvmørke øreganger, flere enn noe
menneske kan rå med

Men forstår du ikke, det er sånn det egentlig er!

Han fryktet at han en dag skulle komme over den ene innsikten, den ene detaljen, som kunne forklare alt, for han visste, og hadde sett det hos andre, at når forståelsen av hver enkelt ting først hadde begynt å rette seg mot det samme overgripende prinsipp, ville verden aldri mer kunne fremtre i sin egentlige skikkelse.

Hets mot andres overbevisning

I de fleste tilfeller bør både latterliggjøring og hets være ytringer folk står fritt til å komme med. Man kan likevel godt synes det er problematiske ytringer. Særlig når de retter seg mot folk eller grupper, men i noen grad også når det retter seg mot meninger, overbevisninger, og trosforestillinger.

Det er, for å ha nevnt det, en ganske alvorlig bakgrunn for at folk diskuterer dette nå for tiden. Brenning av koranen, opptøyene som kom etterpå, og menneskene som ble drept. Derfor kan man lett komme feil ut hvis man vil komme inn på bokbrenningsdelen av det, den er til sammenligning en bagatell. Det svir litt i halsen bare å nevne det i samme åndedrag som man snakker om mord. På den annen side er det i sånne situasjoner diskusjonen kommer opp. Offentlig bokbrenning vil i det minste etterlate et rom for å diskutere. De morderiske reaksjonene kan man enkelt og ensidig fordømme.

I en lengre diskusjon på twitter, som jeg først blandet meg inn i mot slutten, sa signaturen @abreFloken blant annet at han var opptatt av

”(…) 1) skille person/mening, 2) Lik beh. av alle tankesett.”
(Hele kvirrevitten og litt av sammenhengen rundt er her. Og denne andre kvirrevitten, som jeg ikke har sitert, vil nok utdype sammenhengen enda litt til.)

Begge deler er jeg i utgangspunktet enig i. Jeg lurer likevel på om det kan være litt mer komplisert.

Selv ikke i de mer avbalanserte samtalene, tror jeg sak og person er så adskilt som de kanskje burde være. Standpunkter og overbevisninger kan være nærliggende skillelinjer å trekke opp mellom både grupper og personer. På den måten gjør man meninger til en del av sin identitet. Man kan se eksempler i en god del diskusjoner, på det punktet hvor det slutter å handle om de mest fornuftige argumentene, og begynner å handle om de mest slagkraftige. Det gjelder å sette den andre siden på plass.

Dette vil kunne prege diskusjonene enten man synes at det skal det eller ikke. Men det er beklagelig at det er sånn, og det er verdt innsatsen om man får til å gjøre noe med det. Uenighet er ikke bare helt greit, det er ofte helt nødvendig.

Når argumentene blir mindre saklige, glir saksytringer enda lettere over i det personlige. Noen ganger er det ikke en gang helt urimelig. Latterliggjøring og hets vil for eksempel være rettet mot følelser, og de følelsene er sosiale mer enn de er saklige. Det rammer. Det er meningen at det skal ramme. Og det er ikke alltid så rart hvis man blir litt sur.

I noen situasjoner vil man også observere at noen kan rammes hardere enn andre. Eksisterende forhold kan spille inn: maktforhold, sosial anerkjennelse, historiske omstendigheter, omgangstonen i den senere tid. Én og samme ytring kan ha ganske ulike konsekvenser. Det blir mer uklart hva det vil si at man skal behandle alle likt.

Det er en ubestridelig rettighet å møte meninger med hets. Og det kan noen ganger være vanskelig å komme utenom. Et debattklima hvor man går på tærne for hverandre kan lett bli uheldig. Et debattklima hvor man er redd for sin egen sikkerhet, må betegnes som noe langt verre enn uheldig. Men for mye hets kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg om saken. Det kan ramme folk som ikke nødvendigvis har fortjent det, selv om det er lett å si at de ikke burde la seg berøre. Og det kan ha praktiske konsekvenser ved at det kan spille opp mot allerede eksisterende fordommer.

Jeg prøver personlig å holde meg til at hvis jeg ikke absolutt er nødt, så har jeg ingen gode grunner til å drive noe særlig med hets. Jeg har dessuten nevnt noen grunner til å la det være.