Hvilken måne?

Mamma ville jeg skulle se på månen. Utenfor vinduet fant jeg den. Den lå bak en sky, disig og stor, men litt ekstra uklar på grunn av mine egne, nærsynte øyne.

Jeg tok på meg briller. Med synet mitt korrigert ble omkretsen mindre, og kratrene tydeligere - jeg så mindre av skyen, og mer av selve månen. Men var dette den månen jeg skulle se?

Min mor har alltid vært nærsynt, jeg har blitt det med årene, og vi bruker for tiden omtrent samme brillestyrke, det er nesten så vi kan låne briller av hverandre. Men i går kveld hadde hun allerede tatt av seg brillene for kvelden. Og det ville si - forstod jeg etter en stund - at det som hadde imponert henne var månen slik den så ut uten briller. Den store, disige varianten.

Et enkelt eksempel på et gammelt problem. Månen der ute vet vi ingenting om, mens månen inni hodet vårt kommer i flere versjoner, en utgave for hver tilskuer. Minst. Hvordan kan vi vite hvilken som er sann? I dette tilfelle spilte det ikke noen særlig rolle. For å se den månen min mor ville vise meg - og det var månen slik hun så den akkurat da - hadde jeg ikke bruk for noe skarpere fokus. Det eneste jeg trengte, var å se den fra hennes perspektiv.

Fanget av situasjonen

De som har greie på det, forteller at hukommelsen blir påvirket av hvor vi er. Jeg husker et morsomt lite forsøk som jeg leste om allerede på grunnfag, hvor deltagerne skulle ta på seg dykkerdrakt, hoppe uti et basseng, og pugge ett eller annet. Ved senere testing klarte de seg bedre tilbake i bassenget, enn på tørt land. Hukommelsen er bygget opp som et nettverk av assosiasjoner: En ting minner oss på en annen, som bringer oss til en tredje. Skal man lære seg noe, trenger man gode knagger å feste det til, og i omgivelser og situasjoner er det rikelig med slike knagger. Dette kan i seg selv være nyttig å vite. Jeg liker dessuten tanken på undervannspugging i vitenskapens navn.

Jeg opplever dette fenomenet når jeg trener, noe jeg har kommet i gang med nå siden i fjor høst.
Ikke noe veldig, bare sånn en gang i uka, jeg løper på et bånd, som en maskin prøver å rive bort under føttene mine. Og mens jeg løper hører jeg på lydbok. Det er nesten en forutsetning, for at jeg skal distrahere meg selv, for at jeg ikke skal begynne å telle sekunder. Kroppen min er ikke noe glad i å bli brukt. Den forteller meg at jeg skal stoppe, stoppe, stoppe. Hvis jeg prøver å parere med at det bare er tre, eller to, eller et halvt minutt igjen, sier den at det er likevel for mye, og på den måten blir sekundene lengre… og lengre… og lengre... og jeg blir nesten fanget i midten av et eneste sekund, og lurer på om jeg i det hele tatt vil komme ut igjen. På den måten funker det ikke, da holder jeg kanskje ut noen uker, og så finner jeg på unnskyldninger for å droppe treninga, og til slutt slutter jeg. Som, jeg tipper, at mange andre også gjør. Så jeg trenger noe å konsentrere meg om. Ikke bare musikk, for det går over i bakgrunnen, jeg trenger ord som jeg må følge med på, ord som interesserer meg, en lydbok.

Men meg og trening, greit det, hurra for meg. Poenget er at jeg knapt kan fortelle hva lydboka handler om. Ikke her og nå. Vel, det er krim, narkotika, Spania, Solkysten, en journalist. (Og altså, for den som måtte følge med, En plass i solen, av Liza Marklund.) Jeg husker de grove trekkene. Men når jeg sitter hjemme hos meg selv, er detaljene nesten borte.

I treningslokalet har jeg imidlertid oversikt. Historien, det som har skjedd før, karakterene, deres problemer og særegenheter, og stemningen i boka. Det kommer tilbake når jeg omgir meg med bestemte lyder og lukter, bestemte farger, bestemte apparater, og bestemte rutiner. Og ikke minst av impulser fra kroppen min. En god takt under føttene. Litt smerte i låret. En annen slags smerte i siden. Varme i kinnet og svette i panna. De forskjellige inntrykkene av pust. I munnen noe litt kjølig som passerer over tunga, nedover halsen noe sårt som møter, i brystet et press men også en tilfredsstillelse. Lungene har fått sitt. Og så ut med det igjen. Minnene fester seg til alt dette, hvert eneste av de intense inntrykkene, som om de var klister, og slipper ikke ut igjen. De blir fanget, av omgivelse og situasjon.

På mange måter blir tilværelsen på løpebåndet en tilværelse for seg selv, en lukket, liten verden. Hvis hukommelsen også ellers blir påvirket av hvor vi er, er vi kanskje alltid på tur mellom verdenene, mellom forskjellige tankesett, forskjellige væremåter, opplevelser som blir forskjellige fordi de står mot forskjellige baktepper, og det eneste som binder oss sammen er bevegelsen.

Samordning av tanker

Man er ikke alltid så original som man liker å tro. Sånn i begynnelsen av helgen følte jeg meg inspirert til å skrive noe vittig om Obama og fredsprisen, noe om at jeg håpet at jeg selv kunne huke inn en litteraturpris eller to hvis jeg bare fikk satt meg ned og laget et utkast til en genial roman. Men så gikk det opp for meg at akkurat den vitsen 1) antagelig ble dratt en tre-fire hundre ganger rundt om i verden allerede den første timen etter at prisen ble kunngjort, og 2) uansett ikke er så aktuell nå, hele tre dager etterpå.

Dette var en erkjennelse som ga meg en førstehånds observasjon av hvor lett det er å reagere forutsigbart på hendelser i massemedia. Siden jeg selv var en slik hendelse for noen år siden er det vel ikke noen overraskelse for meg. Da var det enkelte samtaler som gjentok seg så tilnærmet ordrett at jeg fikk følelsen av at vi fulgte et manus. Det var som om både den første, andre, og tredje tanken folk man fikk av å se noe på TV, ofte var like programfestede som sendingene i seg selv. (Da er det en trøst at den fjerde, femte, og sjette tanken kan være desto mer spennende.)

Massemedia ser ut til å ha en evne til å ensrette tankegods som kan være problematisk sånn politisk sett, og kan bidra til en overfladigjøring på det estetiske området, men det kan også stikke dypere enn dette. Det er jo unektelig slik at en del av det vi tenker bygger på (eller i det minste er reaksjoner på) ting vi får utenfra, og det er ikke bare en dårlig ting. I den grad flere mennesker får de samme tingene utenfra, og dermed tenker en del av de samme tankene, har de en form for fellesskap. Noe av det som knytter elskere, venner og bekjente til hverandre, er nettopp at de deler erfaringer. Noe av det som knytter folk til hverandre i kulturer et nettopp at de deler tankemønstre. Og noe av det som definerer oss som mennesker er at vi har muligheten til å dele av våre egne tanker, og trekke hverandre et aldri så lite stykke inn i våre egne private verdener. Vi blir alle en liten utvidelse av hverandre.

Det kunne ha vært interessant å se noen mer filosofiske betraktninger om hva det vil si for oss, på godt, vondt, og nøytralt, at måten vi deler eksistens på blir forandret av nye former for kommunikasjon. Hva vil det si at tidsperspektivet forandrer seg på veldig rare måter? (På den ene side, at opplevelsen av ”nå”, som i sin tid må ha gjeldt landsbyen, eller i høyden landsdelen, nå har utvidet seg til å gjelde hele kloden. På den annen side, at ”aktualitet” har gjennomgått en tilsvarende innskrenkning, sånn at jeg allerede nå vil være for sent ute med å vitse om Obama.) Hva vil det si at tankene våre har blitt stadig mer velkoordinerte etter hvert som ”media” har blitt mer ”masse”? Hva vil det si hvis jeg har rett i min kjypotesehest om at vi er i en trend hvor budskapene i massemedia stadig blir enklere?

Og dette er bare før internett, som visstnok gjør noen av de samme tingene med sted og identitet, som telegraf, radio, og sånt, i sin tid gjorde med tid. Om hvordan disse tingene blir oppløst på internett er den første, andre, og tredje tanken man kan tenke allerede uttalt, repetert, parodiert, og laget t-skjorte av, men, igjen, hva med den fjerde, femte, og sjette? Når vi er ferdige med å være fremmedgjorte og identitetsløse og skjønner at vi har jo fortsatt identitet, det betyr bare noe litt annet… hva vil det egentlig si at så mye mer enn før av det som er inni oss gjøres om til tekst og fordeles såpass jevnt utover menneskeheten? Hvordan omformer det det psykologiske ved å være menneske?

De som skulle skrevet en slik måtte antagelig ha hatt mer filosofisk erfaring enn meg. Og de måtte ha voktet seg for å bli for pessimistiske, ikke fordi utsiktene ikke kan være skremmende nok, men fordi de mest skremmende sidene av det som nevnt allerede er omfattet av den første, andre, og tredje tanken rundt spørsmålene. Og de måtte nok gått mye grundigere til verks enn jeg gjør i dette innlegget. Jeg legger det likevel ut på nett, i håp om at noen skal synes det er så lovende at de graver frem en eller annen nobelpris til meg som takk for gode intensjoner.

100%

I full motsetning til en gammel frase, har noen grå hår begynt å sette tanker i hodet på meg. Det er også på grunn av en fortelling jeg jobber med[1]. Foreløpig har jeg så få grå hår at de ikke er synlige annet enn i speilet, men av de få er det ingen som blir brunt igjen. En dag vil hele håret mitt aldri bli brune igjen. Jeg har et irreversibelt hår, og det samme kan sies om meg. For øyeblikket har jeg en forventet levealder på 78 år, og hva så? Jeg alltid hatt et energisk behov for å etterlate meg noe.

Det ser, når jeg skumleser noen kilder (som Bevingede Ord) ut til at det er en tre-fire hundre år siden første gang det ble sagt at om hundre år er allting glemt, noe som burde tilsi at uttrykket har kræsjet i seg selv for lenge siden, men spiller det noen rolle? Hundre år, tusen, eller en million? Man kan ikke etterlate seg noe som helst på sikt. Fra dag til dag kommer hele den menneskeheten jeg ble født inn i til å dø, og mer og mer av den menneskeheten jeg skal dø fra, blir født. Og for barna som blir født den dagen jeg omsider ånder ut vil det være på samme måte.

Jeg er heldigvis ennå ung nok til at jeg kan snakke svulstig om dette. Jeg er gammel nok til å ha en del fortid, men så ung at jeg ennå ikke overskuer min fremtid. Jeg er heldigvis gammel nok til å skjønne at ingen av disse tankene jeg får av å undersøke håret mitt er særlig dype eller originale, og akkurat det kan vi vel alle puste lettet ut over. La oss nå endelig puste lettede ut over begge deler.



1) Det er kanskje også grunnen til at de siste par innleggene har vært noe dystrere enn jeg egentlig er til sinns.