What a piece of work

Mer Pinker og evolusjon. (Jeg har ikke tenkt å gifte meg med mannen, men jeg føler meg skrivefør for tiden, inspirert av ting jeg leser, og det er tilfeldigvis boka hans jeg leser på [1].)

En rød tråd i evolusjonskapittelet hans er jakten på intelligent liv utenfor Jorden. Altså sannsynligheten for at gitt så og så mange planeter, så og så mange livsstartende hendelser osv, vil det oppstå andre sivilisasjoner vi mennesker kan leke med. (Eller krige med, alt ettersom hvordan man ser på den menneskelige tilstand.)

Feilen med disse beregningene, sier Pinker, er at man gjerne overvurderer sannsynligheten for at (menneskelignende) intelligens skal oppstå på en planet der det finnes liv. Grunnen til at man gjør denne feilen er at man er i overkant antroposentriske; selv om man prøver å la vær, tror man gjerne at mennesket er malen for evolusjon, at menneskelighet er en egenskap som nærmest ligger som et uforløst potensial i livets natur, og bare venter på sjansen til å oppstå.

Noe som, selvfølgelig, stemmer dårlig med det vi vet om livets utvikling, nemlig at det er en prosess som er styrt av årsaker, ikke virkninger; eller rettere sagt, det er en prosess som bare er styrt av virkninger i den grad virkningene i seg selv kan bli årsaker. Det er med andre ord ikke en målrettet prosess: Evolusjonen streber ikke mot å utvikle ting som ligner på menneskehjerner. Eller for den saks skyld (Pinkers eget eksempel), elefantsnabler.

Pinker går videre med å legge ut det han regner med er betingelsene for evolusjonen av menneskelig intelligens. Noen av dem er ganske generelle: At intelligens på tross av kostnadene (stort hode, vanskelig fødsel, behov for en god del mat osv.) er temmelig forbanna [i]nyttig [/i]for en organisme; at ting som kan læres har lettere for å oppstå i evolusjonen enn ting som ikke kan det, pga den riktignok kontroversielle Baldwin-effekten. Noen av dem er spesifikke for mennesket: At vi har en kompleks synssans, som kan bestemme ikke bare konturer, men også farger, posisjon, og bevegelse; at vi lever i et komplekst sosialt miljø; at vi har hender som kan lage kompliserte verktøy; og at vi har en diett som gjør det mulig å holde en såpass krevende hjerne gående.

Hva er så sannsynligheten, spør Pinker, for at alle disse spesifikke faktorene skal oppstå samtidig, og i den nødvendige rekkefølgen, som skulle til for at menneskene skulle bli det de ble? Jeg er enig med ham, den er skikkelig lav. Godt mulig lavere enn antall planeter i galaksen som kan ha en eller annen form for liv. Men når han konkluderer med at sjansen for å finne forståeligkommuniserende, intelligent liv i vårt nabolag er tilsvarende lav, virker han like antroposentrisk som han anklager SETI-optimistene for å være:

Han går ut fra at den eneste prosessen som kan føre til intelligens, er den prosessen menneskets genom har vært gjennom.

Men hvorfor skulle det være det, så lenge man går ut fra at de egenskapene vi forbinder med intelligens er temmelig forbanna nyttige, enten det nå måtte være sosial eller teknologisk intelligens, eller bare evnen til å lære språk i en hel rekke modaliteter… Mye mer universelt nyttig enn for eksempel en snabel.

I hvert fall hvis vi skal tro Pinker selv, når han skryter av menneskets evne til å leve en enorm spennvidde forskjellige slags liv, i en enorm spennvidde av miljøer (i motsetning til hva en snabel kunne hjulpet oss med). Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han argumenterer for at temmelig forbanna nyttige ting som for eksempel øyne har en sterk tendens til å oppstå fra svært enkle begynnelser, selv om det ferdige produktet forutsetter enn langt-mer-enn-heldig kombinasjon av mange forskjellige betingelser. Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han til forsvar for den datamaskinlignende modellen for menneskelig intelligens argumenterer for at det slett ikke er noen grunn til å tro at bare karbonbaserte nevronklumper kan være grunnlag for intelligente prosesser.

Et argument som har en viss relevans, er at intelligens neppe har skjedd mer enn en gang i jordens levetid. I motsetning til utviklingen av andre forbanna nyttige ting, som f eks øyne eller huggtenner. Dette argumentet forutsetter noen variabler vi i og for seg ikke kan være sikre på[2]. Det forutsetter at jorden er representativ for planeter som kan ha liv i en eller annen form (og jorden er den eneste planeten vi har undersøkt, litt tynt å generalisere ut fra). Det forutsetter også at oddsene for at en eller annen form for menneskekompatibel intelligens skal oppstå – på en bestemt planet – i løpet av noen milliarder år – er relativt lave i forhold til hvor mange planet/år som finnes i universet. Alt vi vet så langt er at oddsene (hvis Jorden er representativ) er minst 1:ca fire milliarder planet/år. De kan være omtrent i det området, de kan være vesentlig mindre.

Hvis de er vesentlig mindre, er det et argument for at menneskekompatibel intelligens er en rimelig unik egenskap. Det er i så fall også et (riktignok noe svakere) argument mot at både intelligens og snabler er rene produkter av evolusjon. Noe både jeg og Pinker vel tror at de er.

Det kan godt hende det er gode grunner til å ikke forvente for mye av SETI. Men det unektelig riktige faktum at det var en lang rekke av (for oss) heldige omstendigheter som førte til utviklingen av menneskehjernen sier ingenting om hvor mange andre rekker av (for dem) heldige omstendigheter som kan føre til utviklingen av andre informasjonsprosessorer med sammenlignbare egenskaper. Man må ikke nødvendigvis være menneske for å være menneskelig.

*

Når det gjelder Pinker selv, som har vist seg å vekke en viss kontrovers i kommentarfeltet mitt, kan man gjøre seg noen spekulasjoner om hans faglige blindsoner. Det forblir selvsagt spekulasjoner, fordi det er veldig vanskelig å gjette seg til andres skjulte motiver, vi er (muligens pga vår evolusjon som sosiale dyr) særlig flinke til å skjule våre motiver ved behov, selv for oss selv. Og det er egentlig urettferdig å spekulere i at noen har en egenskap de ikke kunne motbevist at de hadde selv om de ikke hadde det. Men men, jeg, Martinbg, er neppe noe meteornedslag på det evolusjonspsykologiske feltet uansett.

Altså, man kan lure på om ikke Pinker nettopp har en i overkant antroposentrisk agenda. At han sterkt ønsker å vise at mennesket har en særstilling i universet. Man kan lure på det ut fra noen av teoriene han tar åpenlyst til orde mot, noen av de mer skjulte sleivsparkene han kommer med, noen av måtene han velger å tolke flertydige data på… og i dette tilfellet at han virker såpass blind for at det han selv kommer med vel så gjerne kan være argumenter for, som mot, utenommenneskelig intelligens.

I så fall er det en intellektuell utfordring å lese ham med forbehold. Det er en like viktig utfordring å plukke opp barnet før man kaster ut badevannet.




1) Jeg kunne evt latt meg inspirere av Night’s Dawn-trilogien til Hamilton, men der er det litt for store spoilere til at jeg i det hele tatt vil begynne. Og sånn apropos: Jeg har ikke kommet så langt selv heller, så jeg klarer meg godt uten å høre hva som skjer.

2) Med forbehold om at jeg ikke tenker helt feil om statistikk akkurat nå. At jeg bommer på statistikk er en hendelse som har vært dokumentert ved flere tidligere anledninger, men jeg har ikke noe mål på hvor representativt det er.

Vitenskap og ideologi

Over på Ars Ethica (som jeg referer mye til for tiden fordi det er bra saker) har det vært noen innlegg om forholdet mellom er og bør, mellom vitenskap og politisk korrekthet, og dette er ting jeg tenker en del om. Det ene av innleggene handler om kjønn og fødselspermisjon, hvor det skal være vitenskapelige argumenter for at kvinner er de beste omsorgspersonene i den første delen av barnets liv.

Og der får jeg en utfordring selv, for jeg har ikke lyst til at det skal være sånn, så jeg finleter litt ekstra etter feil i innlegget. Men når psykolog og bekjent Lindgren også nevner saken, og dessuten linker til en artikkel om forskningen på det, så må jeg kanskje myke opp litt. Og så appellerer forklaringen om at barn bør få være sammen med sin nærmeste omsorgsperson, og at den nærmeste omsorgspersonen ofte er moren på grunn av amming og sånn, mer til meg enn evolusjon akkurat i dette tilfellet[1].

Vel, men jeg skriver altså egentlig om vitenskap og ideologi. Bør vitenskapelige funn holdes kjeft om, overses, eller settes til side, hvis de kommer i konflikt med en eller annen politisk agenda? For eksempel, sammenheng mellom barnets helse og omsorgspersonens kjønn… Eller, for å ta andre eksempler, statistiske forskjeller mellom sosiale grupper, for eksempel i IQ?

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er… langt.

Det korte svaret
Nei.

Det lange svaret
Det ville vært fint om man kunne legge ideologi til side, rapportere om verden slik den var, og dermed gi folk bedre grunnlag for viktige beslutninger, men det lar seg ikke helt gjøre. Verken forskeren eller den som hører om forskningsresultatene er i stand til å legge ideologi til side.

Man vet at ideologi påvirker oss på måter vi ikke helt rår over, blant annet gjennom holdninger og stereotyper. Og denne testen er en god demonstrasjon på automatiske stereotyper. (Selv om det sikkert er ting den kan kritiseres for. Men det ble i hvert fall påstått på en forelesning at den predikerer en god del atferd, og gjør det bedre enn mer eksplisitte holdningsmål.)

Man vet også at man har en tendens til å oppsøke informasjon som stemmer med det man tror på fra før (det kalles confirmation bias eller bekreftelsesbias). Og man vet at slike forventninger kan ha merkbare effekter på forskningen man gjør. Man blir påvirket av forventninger – og man kan aldri være helt fri fra forventninger. I ideologier er en del forventninger implisitte.

Hvis det stemmer at man ikke kan gjøre helt seg uavhengig av ideologi, er alternativet at man prøver å kompensere for virkningene av det. For eksempel at man bringer folk med forskjellige ideologiske utganspunkt på banen, og at fagkritikken også føres på et ideologisk nivå. Altså, man bør spørre: Kan ideologi ha påvirket forskningen, og i så fall hvordan?

Dette er nettopp et av de tilfellene hvor man må supplere sine ønsker om hvordan ting burde være (uhildede forskere), med hvordan ting faktisk viser seg å være.

Når det gjelder mottagelsen av funnene: Gode vitenskapelige funn er ikke bare et resultat av hvordan verden er, de er også med på å forårsake hvordan verden blir. Hvis myndighetene for eksempel endrer politikk ut fra vitenskap, eller hvis enkeltindivider endrer holdninger og dermed atferd.

Å formidle vitenskap er en handling med konsekvenser. Og konsekvensene er ikke nødvendigvis at mottageren får bedre grunnlag for viktige avgjørelser.

Vitenskapelige funn (og særlig når det kommer til mennesker og atferd og sånn) tar ofte en del forbehold, og bygger ofte på statistikk… og både forbehold og statistikk er vanskelig for menneskehjernen å forstå sånn på sparket. (Man finner massevis av forskning på dette hvis man søker rundt på heuristikker og kognitiv bias.) Jeg har også en viss grunn til å tro at ting som ideologi, holdninger og stereotyper er særlig forstyrrende for presis forståelse.

Det hjelper ikke så mye at det man rapporterer faktisk er sant, hvis mottageren misforstår. Og hvis man vet at noe vil bli misforstått i en viss retning, har man et visst ansvar for hva misforståelsen fører til.

Men selvfølgelig er det korte svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt nei! Man skal ikke holde kjeft om det man har funnet. Man bør bare legge litt ekstra i å bli forstått riktig. Selv om det skulle bety at man må snakke mindre fra den metaforiske levra enn man skulle ha lyst til.

For det er heller ikke uproblematisk å unngå kontroversielle emner, eller å tie om kontroversielle resultater. Om ikke annet, fordi… det vi finner ut om hvordan ting er, ikke trenger å si noe om hvordan de bør være. Snarere tvert i mot! Hvis man har en formening om hvordan ting burde ha vært, er det vesentlig å finne ut om de faktisk er sånn eller ikke. Det er da man vet om man bør forandre dem eller ikke.







1) Misforstå ikke, jeg er glad i evolusjon, og evolusjonspsykologi er spennende. Men jeg er ikke sikker på om det kan anvendes akkurat her, og jeg har noen tanker om hvorfor som jeg kanskje skal skrive noe om.

2) Å finne ut mer om dette er en av målsetningene for våren. Jeg tar gjerne i mot lesetips, både for og i mot.