fredag 16. april 2010

Svovel

Tre voksne, ordentlig kledde mennesker og en litt drømmende tenåring sitter i en park et sted i Oslo. De voksne skravler forretningsmessig av gårde om sømmelige ting. Tenåringen titter ned på benken og prøver å skjønne meningen med de nedslitte linjene i treverket. Så dør praten hen, og en av de voksne begynner å se seg omkring. Den andre får et misbilligende uttrykk, og den tredje løfter på nesa og begynner å sniffe ut i luften. Alle tre stanser, og snur seg forlegent mot hverandre.

– Fysj, sier den ene. Er det…

– Kom igjen, bare si det, sier den andre, hans kone.

– Hvem av dere er det som…

De stanser igjen. Unngår å veksle blikk. Tenåringen ser ikke ut til å følge med, men gjør det likevel.

– Ja meg er det ikke, sier den tredje.

– Ikke meg heller!

De snur seg mot den første.

– Ja, det er i hvert fall ikke meg.

– Vel, noen må det jo være.

– Ja, du er jo alltid så rask til å rette mistenke mot andre. Kanskje det er en grunn til akkurat det, du.

– Hah, du ble defensiv nå.

– Kom igjen da dere. Vi kan ikke på alvor sitter her og diskutere dette!

– A-ha! sier de to andre i kor. – Så du har noe å skjule!

– Nei, det har jeg så sannelig ikke!

Da er det at tenåringen trekker den ene i ermet, og ser opp mot horisonten. Hun snakker lavt og med et lite drag av ærefrykt.

– Dere? Jeg tror kanskje det er Jorden.

I samme øyeblikk begynner solen å gå ned, og himmelen rødmer, i en farge så dyp, så utenom det vanlige, at det er som om selve naturen eier skam i livet.

Ingen kommentarer: