lørdag 29. mars 2008

Trikk og blikk

Jeg nøs på trikken. Etterpå snudde jeg meg mot damen ved siden av hverandre. Vi hadde opprettet en kontakt, og begynte å prate sammen om hvor synd det var at folk pratet så lite sammen på trikken. Det var ganske hyggelig.

Trivielt nok, og et par trivielle tanker som følger.

Det var kombinasjonen av to ting som gjorde at kontakten var der. Hadde det bare vært nyset, ville ingen ha brydd seg. Nysing er påfallende, men ikke særlig sjeldent. Det hadde ikke skjedd så mye om jeg bare snudde meg i hennes retning. At folk ser på hverandre, vel, er heller ikke så sjeldent.

Å se på noen etter å ha gjort noe påfallende, som å nyse - er å be om en kommentar. Og når man først har bedt om en kommentar, er det lov å snakke. Og når man først har begynt å snakke, er det lov å fortsette. (I det minste hvis man ikke venter for lenge etter forrige replikk, det betyr at samtalen er over igjen.)

Det er noe med blikk. Hvor mye underliggende kommunikasjon som forgår i blikk. Og det er noe med alle disse prosedyrene vi har i hjernen vår, som vi ofte ikke merker en gang. Når man har lov til å snakke. Når man kan skifte tema. Hvilke temaer som går an. Alt dette kan vi like automatisk som for eksempel å knytte skolissene våre. Bortsett fra at noen ganger blir man veldig oppmerksom på det, og verden fortoner seg gjennomsiktig.

Vel, det andre er hvor forutsigbart det likevel er i sånne situasjoner. Nettopp på grunn av disse prosedyrene. Kanskje en av (de mange) grunnene til at mye i livet virker som det umulig kan være tilfeldig, er at det ikke er tilfeldig. Ikke styrt av skjebne eller mystisk korrespondanse eller noe... men rett og slett av at selve handlingsrepertoaret vårt er mer begrenset enn vi tror.

2 kommentarer:

Maria Amelie sa...

Det er ofte at bare fra første blikk har man laget opp en mening og viss inntrykk om personen man ser, som senere vil ta lang tid å forandre. Vi forteller mye mer om oss selv ved hvordan vi er, enn hva vi sier.

Martinbg sa...

Vi forteller i hvert fall... andre ting, med hvordan vi er.

(I første bind av Aschehougs verdenshistorie, om menneskets opprinnelse, spekuleres det i om vi kan ha beholdt et såpass megetsigende kroppsspråk, ved siden av det mer fleksible talespråket, nettopp for å gjøre det vanskeligere for oss å skjule en del ting. Aner ikke om spekulasjonen holder mål.)

Førsteinntrykk er verdifullt, ja, og det er forbløffende hvor godt det har en tendens til å treffe. Men kanskje det også er et problem, at vi har såpass vanskelig for å justere oss når vi først har dannet et førsteinntrykk.

Vel, blikk er en interessant ting på ganske mange måter.