Jeg unte meg en Platondialog sist lørdag. Eller jeg begynte på en. Det var en av de dagene hvor jeg pleier å lese sakte, fordi tankene kommer i veien – det er den sinnstilstanden hvor det er tankene som legger opp veien for meg. Jeg tenkte jeg skulle unne meg en dialog. De ligger jo der på lesebrettet mitt, Platons samlede verker, jeg har dem jo med overalt, sammen med mange andre samlede verker.
Det tankene først sirklet rundt var det skrevne ordet. Skrivekunstens tidlige dager. Jeg leser om det i en bok om informasjonsvitenskapens historie, skrivekunst er jo den første og også den grunnleggende informasjonsteknologien, som tar språket ut av øyeblikket og synliggjør det for tanken – i følge James Gleick, som skriver boka. I følge ham og hans kilder.
Men jeg har lest meg enda videre, til før kileskriften, det eldste ordentlige skriftsystemet. Jeg har lest meg til tiden da tegningene som skulle minne om husstandens verdier, ble forvandlet til selve symbolet for husstandens verdier. Det var i Mesopotamia ca. 3300 år f.vt., samtidig som ismannen Ötzi fløy rundt med kobberøksa si oppe i alpene. Mesopotamerne drev og tegnet bilder som ikke var bilder. De var ord. Men det fantes neppe noe ord for ord, og i hvert fall ikke noe begrep for begrep.
Jeg er nødt til å nevne: Å begripe var et av yndlingsordene til faren min. Han likte å illustrere den fysiske handlingen i det, hvor man strekker ut hånden etter forståelse.
Den store kløften viser seg først senere, etter tusenvis av år, om man skal tro Gleick: Tiden hvor skriftspråket har satt seg så fast i kulturen at man ikke lenger kunne overse konsekvensene. Det at ord i seg selv kunne være gjenstand for tanke. Man kunne tenke om det å tenke.
Platons dialoger ble nettopp skrevet i en brytningstid som dette. Platon kvier seg for det selv, i munnen til den ikke-skrivende Sokrates, han liker ikke denne skrivekunsten som vil ta fra oss evnen til å huske utenat, som vil gjøre den livgivende samtalen om til død materie. Det er den dialogen jeg har begynt å lese, hvor de kommer inn på disse tingene – Phaedrus.
Så avbryter jeg meg selv. Jeg må bare si noe om at jeg ikke har så god peiling – det kan komme til å bli et fast innslag i tekster som dette, for det er der, som en tvangstanke, og det tetner til alle ordkanaler hvis jeg ikke bare gjør meg ferdig med det. Den disclaimeren, ikke påberope meg større kunnskap enn jeg har: Jeg kjenner ikke særlig godt til Platon fra før, ikke til Sokrates heller, annet enn fra filosofihistorie for begynnere. Men jeg har tittet på noen av dialogene nylig, og de kommuniserer med meg for tiden – jeg sitter igjen med noe som kjennes viktig ut – de snakker til meg fra Platons tid, fra begynnelsen av den moderne tanke – sånn apropos det skrevne.
Men jeg skal forlate det skrevne ordet nå, jeg har jo som sagt ikke kommet så langt i Phaedrus. Jeg skal si noe om kjærlighet. Og om logikk – som vi også har skriftspråket å takke for –
Phaedrus har vært og hørt på en tale, og han vil gjerne ta en diskusjon om den med Sokrates. Han husker den ikke helt utenat, men han har den nå skrevet ned og gjemt under kappen sin. Og talen handler om kjærlighet. Om hvorfor en venn er å foretrekke fremfor en elsker. Han lister opp ganske mange argumenter. En venn kan ikke skuffe deg på samme måten, en venn forblir en venn selv om forelskelsen har gått over. En venn ser tingene som de er, ublindet av lidenskapens tåke. (Kan man si blodtåke?)
Hva Sokrates mener om saken har jeg ikke funnet ut ennå. Det kan hende han er uenig. Det kan hende han vil snakke om noe helt annet enn kjærlighet. Det skrevne ord, for eksempel, jeg vet ikke. Og internett forteller meg at kjærlighet i sokratiske dialoger ofte står som symbol for den mer universelle kjærligheten. Til sannheten og det som er godt.
Men så fant jeg noe der som hørtes kjent ut. På vegne av denne skriftrullen sin sier Phaedrus at hvis man virkelig regner elskere for de viktigste av venner, må man også akseptere at man burde rette sine velgjerninger
ikke mot de mest dydige, men mot de mest trengende, for det er de menneskene som vil kjenne den største lettelse, og derfor vise den største takknemlighet; og når du holder fest skal du ikke invitere din venn, du skal invitere tiggeren og den tomme sjel; for det er de som vil elske deg, og gi deg oppmerksomhet, og vil vise størst glede og størst takknemlighet, og som vil nedkalle velsignelser over deg.
- noe som ikke høres så staselig ut. (Oversettelsen er på sett og vis min, basert på Benjamin Jowetts engelske oversettelse, for det er den jeg har fått tak i til lesebrettet mitt.)
Men du må da være enig i at du ikke skal yte dine tjenester til de som beleirer deg med bønner, men til de som er best egnet til å belønne deg; ikke til den som bare elsker, men til de som fortjener å bli elsket,
sier skriftrullen til Phaedrus.
Jeg leste for noen år siden "Atlas Shrugged" – etter oppfordring fra en venn, faktisk – av forfatter Ayn Rand – fra vår egen tid og ikke ukjent, den store forkjemperen for kapitalisme, egoisme og ikke minst menneskeåndens skaperkraft, hun mente de to første var en forutsetning for det siste. Og jeg tror ikke hun likte Sokrates noe særlig, eller Platon for den saks skyld, men jeg vet at hun satte pris på en av elevene til Platon, Aristoteles, som skrev ganske mye om hvordan man kunne bruke det skrevne ord til å tenke med – han kalte det altså logikk. Logos betyr (omtrent) ord, så det ville blitt ordikk på norsk.
Nå blir det mange av disse ordene her. Jeg tror det er disclaimergnomen igjen, han gjør meg nervøs igjen, da roter det seg ofte til. Han vil jeg skal si: Den boken er det eneste jeg har lest av Rand, alt annet har jeg bare plukket opp. Jeg kan ha misforstått henne, eller hørt eller husket feil. Det er en stor diskusjon om henne der ute, med både saklige og usaklige argumenter. Jeg føler meg liten sammenlignet med den diskusjonen, og hvis du liker henne og syns jeg bare fjoller, eller hvis du hater henne og syns jeg ikke burde ta henne seriøst, så – vel – jeg har ikke meldt meg inn i den store samtalen deres ennå, for øyeblikket bare fomler jeg litt rundt på bloggen min.
Men i utgangspunktet er jeg nok ganske uenig med henne. Eller med verdiene i boka jeg har lest. Synet på egoisme og altruisme, på kunst, og på statlig velferd – som hun virkelig avskyr. Men jeg er ganske enig med henne når hun skriver om intellektuell redelighet. At man skal argumentere grundig for sitt syn, og bøye seg når man møter overlegne argumenter. Eller i hvert fall tenke seg om. Det er derfor jeg fortsetter å fomle med henne, jeg synes jeg bør kunne forsvare min egen mening med argumenter med en viss substans. Om ikke annet er det utfordringen verdt.
Men hun skriver om kjærlighet også, i rent konkret forstand, i romantisk forstand. Det er to kjærlighetshistorier. Den gode, egoistiske heltinnen og hennes elskere, den onde, altruistiske broren hennes og hans unge kone.
Heltinnen legger sin elsk på de som fortjener det. Og hun forlater dem når hun møter noen som fortjener det mer. Hun forlater dem, og de bifaller at hun gjør det, for de har jo samme idealer som henne. Man skal elske den som fortjener det mest.
Om broren egentlig er i stand til å elske er litt vanskelig å si, men han krever i høyeste grad kjærlighet av andre, og den han fanger inn i sin nedrighet er en kvinne som først blir blendet av ham. Når han så har henne på kroken, forlanger han at hun skal elske ham for den han er, ikke fordi han fortjener det. Ayn Rand mener å avkle dette som: Hun skal elske ham for hans svakheter. Hun skal elske høyest det som vekker den største forakt. Dette er selvfølgelig uholdbart, og det går heller ikke så bra med den stakkars damen.
Forfatteren dramatiserer her et argument som springer ut fra en temmelig streng logikk. Og jeg vil stanse opp litt ved denne måten å bruke logikken på – for jeg føler meg på litt sikrere grunn akkurat der, logikken hennes kan jeg finne noen problemer med (tror jeg).
Rand legger vekt på logikken og dens regler, og hun har oppkalt seksjonene i Atlasboka etter dem. Del 3 heter for eksempel at "A er A". Det vil si at en ting er det den er, hverken mer eller mindre; den kan i hvert fall ikke være sin egen motsetning. (Tittelen til del 1 tror jeg kan oversettes med: Ingen påstand kan motsi seg selv.) Og det gjelder selvfølgelig i virkeligheten også. Hvis A er la oss si en påstand om at det regner ute, så er den påstanden
enten sann,
eller så er den det ikke. Det kan ikke både regne og ikke-regne samtidig.
Så sier du kanskje: "Jo da, det kan regne her, men være klarvær et sted i Peru." Men da er det ikke logikken min du innvender mot, det er presisjonsnivået. Jeg kan si det samme i større detalj: Akkurat her og nå regner det. Og det vil være
enten sant
eller usant… og du kan fortsette med samme type innvendinger – som hva betyr egentlig "nå", eller for den saks skyld hva det vil si at det regner, og jeg kan svare med ytterligere presisjoner. Vi kan holde på lenge på den måten. Men så godt som hele veien vil vi bare ha diskutert definisjoner.
Vel, så
godt som hele veien. Til syvende og sist vil vi møte et paradoks. Enhver tankerekke vil til slutt ende i et paradoks. Det er det de påstår, matematikerne, og når det kommer til logikk kan man gjøre klokt i å høre på matematikerne – men det er nettopp det, at når vi kommer så langt legger vi også all mening bak oss.
Det grunnleggende paradokset er på mange måter som døden, det er endestasjonen, det oppløser all mening, stanser enhver tanke. Det er kanskje dit Sokrates ønsker å komme med sine livgivende samtaler. Men vi må nok stanse før vi kommer så langt, vi som leter etter betingelsene for kjærlighet. (Eller informasjon om hva vi skal gjøre med paraplyen vår – ser man filosofisk på det er det umulig å si om det regner eller ikke, sier du, jo da, men det er jeg som er god og tørr, svarer jeg.)
Det er vanskelig å protestere på logikk. Vått kan ikke være tørt – så lenge vi definerer begrepene våre godt nok, noe som er gjennomgangstema i Atlasboka: Å sjekke definisjonene sine! Så beundring kan ikke være forakt. Frihet kan ikke være tvang, det gode kan ikke være ondt – for å ta noen andre av enten-eller-argumentene. Del 2 i boka har fått tittelen "enten-eller". Det er et annet gjennomgangstema. Påstanden om at det ikke fins absolutter, blir avkledd som tomprat, flere ganger om jeg husker rett.
– men noe galt må det være, for det fins jo ting i verden som er både-og. Man kan, eller opplever i hvert fall at man kan, elske og hate. Og det finnes i hvert fall ting i verden som er et-stykke-på-vei. Det er ikke
enten 0
eller 100 grader. I så fall ville ikke vann ha eksistert. (La meg presisere begrepene mine: Vann i flytende form. Når vi ikke kaller det hverken damp eller is.) Og det tror jeg betyr noe viktig om forholdet mellom virkeligheten og logikk.
I begrepenes verden finnes det rene og pene definisjoner av både beundring og forakt, definisjoner som gjør dem uforenelige med hverandre. Selv ikke da er det gitt at ikke-beundring nødvendigvis betyr forakt, selvfølgelig. Beundring kan ha flere motsetninger. Likegyldighet, kanskje, men det passer heller ikke så godt sammen med kjærlighet, men hva med – toleranse? "Å elske noen for den de er" trenger ikke bety at man elsker dem på grunn av dere svakheter. Man kan elske dem på tross av deres svakheter, eller enda bedre, ganske uavhengig av deres svakheter. "Hvis vi ser noe vi liker i hverandre, så la oss dyrke det sammen. Så kan vi ta lett på skjønnhetsfeilene " – en holdning som kanskje ikke funker for alle – men jeg ser ikke strake veien derfra og ut i undergangen.
Og så har vi den rotete verdenen vi kaller virkeligheten, hva nå det måtte bety – men siden "virkeligheten eksisterer" også er noe som blir gjentatt i boka, tar jeg trygt utgangspunkt i at den faktisk gjør det: I virkeligheten ender det rett som det er med at vi blir glad i de små skjønnhetsfeilene, fordi de minner oss om alt vil deler, fordi de representerer den elskedes særegenhet – jeg kom til å tenke på slutten på en kjærlighetsfilm, Da Harry møtte Sally.
I love that you get cold when it's 71 degrees out. I love that it takes you an hour and a half to order a sandwich. I love that you get a little crinkle above your nose when you're looking at me like I'm nuts.
Om det er logisk riktig å si noe sånt? Vel – nå tror leseren kanskje jeg skal sette logikk opp mot virkeligheten, eller logikk opp mot følelser? Men hvorfor skulle jeg det. Følelser er da noe av det mest logiske som foregår oppi hodet vårt.
Hvis det-og-det skjer rundt meg,
så reagerer jeg sånn og sånn. Mer logisk blir det ikke. Tanken kommer inn og modererer, innfører tvil. Jeg kan tvile på om det er noe å frykte, men jeg kan ikke tvile på at jeg er redd.
Og jeg vil ikke avvise logikk heller, i en liten smule en gang, for det ville ikke bare ha irritert en tilhenger av Rand, det ville også ha irritert meg. Det kan finnes ulogiske ting i verden, men i så fall kan vi ikke vite noe om dem
(jf. et tidligere innlegg). Vi kan i hvert fall ikke bruke dem som argumenter for vårt syn.
Nei, hvis en konklusjon er ulogisk, men likevel fremstår som sann, så ligger ikke feilen i logikken som metode. Den ligger et sted i resonnementet. Du sier: "Man kan ikke elske noen for deres svakheter." Jeg svarer: "Men se, der sitter det noen som gjør akkurat det." Logikken kan fortelle oss at en av oss nødvendigvis tar feil, men ikke hvem av oss. Det er ingenting i logikken som tilsier at det må være deg.
Jeg lurer på, tror, men innrømmer at jeg kan være på tynn is: At det i Rands filosofi alltid er begrepene som er sanne – begrepene er helt objektive – er det derfor de kaller det objektivisme? I så fall tilsier faktisk logikken at det er hos meg feilen ligger.
Hvis noe er feil,
enten min påstand
eller begrepet kjærlighet, og begrepet kjærlighet ikke kan være feil, ja, da må det jo være min påstand som er det. Der tror jeg kanskje problemet ligger. Jeg har ikke lest nok av Rand til å vite hvordan hun begrunner dette (eller om det i det hele tatt er det hun mener), men jeg skjønner i utgangspunktet ikke hvorfor det må være sånn. Hvorfor begrepene må være sanne, eller objektive.
Jeg vet tvert i mot at de ikke er det, filosofi er ikke mitt felt, men psykologi er. Og sansene virker ikke sånn. Hjernen virker ikke sånn. Begrepsdannelse er en psykologisk prosess. Man reagerer på virkeligheten (så de kan for så vidt være sanne), men man manifesterer ikke virkeligheten i sitt eget hode (så de er hverken ikke feilfrie eller uangripelige – og i hvert fall ikke objektive.)
Men hvorfor har jeg skrevet alt dette? Det vet jeg ikke helt. Det har ingen konsekvenser for det jeg egentlig er uenig med forfatteren i: Hvor vidt en som sliter i livet kan ha krav på en viss mengde hjelp fra omgivelsene – eller fra kollektivet, og dermed et annet spørsmål: Hvorvidt det i det hele tatt fins noe annet enn individer her i verden. Det er jeg ikke noe nærmere å finne svar på. Kanskje – pratingen min om logikk kan ende ut i – at hun i hvert fall ikke nødvendigvis har rett? At hun ikke ha overbevist meg, selv om jeg heller ikke argumentene til å overbevise henne.
Så det spørsmålet må jeg bare fortsette å la stå åpent, tror jeg. Så får vi se om Sokrates har noe å si. For Phaedrus argumenterer mot lidenskapelig kjærlighet så det minner veldig om når Rand argumenterer mot å hjelpe de som ikke fortjener det, og Sokrates – har det jo ikke med å ta argumentene for gitt. Hvis han ikke er mer opptatt av det skrevne ord, da. Det får jeg se, når jeg har skrevet ferdig dette. Jeg har ventet med å lese videre til jeg har fått lagt det ut – og det leder kanskje til enda en tanke:
Hvorfor vil jeg ikke lese videre før jeg har publisert dette innlegget? Jo, for da ville jeg ikke ha skrevet sant. Jeg skriver at jeg ikke har lest hva Sokrates har å si, og i skrivende stund er det helt korrekt. Men når du som leser kommer til bloggen, kan det veldig godt hende at det er annerledes. Og likevel er ordene mine sanne. Så skrivekunsten gir ikke bare varighet til ordene, det gir også en tidfestelse, som om man drar det langt nok har en moralsk betydning. Det finnes et før og etter at jeg skriver noe, i motsetning til om jeg sier noe. Da finnes det bare før og nå. Ordene mine blir borte fra verden lenge før virkeligheten kan komme og innhente dem; de kan ikke være sanne og uriktige på en og samme tid.
I tillegg til å fiksere sannhetsverdien, har jeg gjort noe egentlig mer nyttig. Jeg har også fiksert mitt eget tankespinn. For jeg har skrevet gjennom dette tre ganger, og for hver gang har jeg kommet nærmere å finne ut av hva jeg egentlig ønsker meg fra Sokrates: En holdbar definisjon… av begrepet kjærlighet… som ikke gjør det uforenelig med ufortjente gode gjerninger… rett og slett. Ideene mine har blitt frosset fast til dette lille mønsteret av skjermprikker, som ser ut som bokstaver. Det står mye rart her nå, men så mye mer velordnet det likevel er. Ordet kaldt har blitt brukt om tekst, fastfrosset (i motsetning til den livgivende samtalen). Men det frosne vannet står stille så vi kan se på det, fossen ser vi bare som prosess – så på den måten bidrar det skrevne ordet til tanken, vel så mye som omvendt –
En slags litteraturliste til slutt:
Platondialogen jeg nevnte er dialogen
Phaedrus, av Platon. Atlasboka er boka
Atlas Shrugged, av Ayn Rand. Informasjonboka heter
"The Information: A History, a Theory, a Flood," og er skrevet av James Gleick. Lenkene går til kindleutgavene fordi jeg er veldig glad i det lille lesebrettet mitt.
