Gaiman om fornærmelser

"I don't think you should ever insult people unintentionally: if you're doing it, you ought to mean it," sier Neil Gaiman et stykke nede i denne bloggposten, og det syntes jeg at jeg skulle gjenta.

Referanserammer

Jeg satt på bussen, og ved siden av meg satt det en gruppe fra et sfo, altså barn i tidlig barneskolealder. Som glupe unger gjerne gjør, var det to av dem som snakket om Star Wars, nærmere bestemt om den filmen hvor "Anakin blir et spøkelse". Hendelsesforløpet som ledet opp til dette, skal visstnok ha vært at "keiseren ble uvenner med noen på det snille laget, og så drepte Anakin keiseren". Hvilket i og for seg må sies å holde som forklaring. Det jeg festet meg ved var uansett ikke gjenfortellingens gullkornaktighet, (jeg kan uansett styre meg for hele gullkorngreia,) men at guttungen kalte Darth Vader for Anakin. Selvfølgelig gjorde han det. Han har jo sett filmene i den nye rekkefølgen, hvor Luke Skywalker utgjør fortsettelsen på Anakins historie, i motsetning til den versjonen jeg kjenner, hvor Anakins historie bare danner bakgrunnen for Lukes.

Det får meg til å tenke på hvor lite som skal til før to personer får to helt forskjellige oppfattelser av virkeligheten, og hvor små detaljer dette kan komme til uttrykk i. Filmene er like, vel, stort sett, for oss begge, men jeg begynte et annet sted enn denne gutten. Det er alt. Men vi setter to helt forskjellige navn på denne fyren i den svarte hjelmen.

Dypere mening

TV2 har begynt å sende den amerikanske versjonen av TV-serien Life on Mars (om en politimann fra vår tid som blir utsatt for en trafikkulykke mens han hører på Life on Mars, havner i koma, og våkner opp i 1973). Jeg har ikke sett den, fordi jeg vil se andre sesong av originalen først, men jeg noterte meg, med et småurolig smil, at Programbladet fortalte at det i den nye versjonen var “lagt inn dypere mening og flere elementer av mystikk enn i den britiske utgaven”. Bildene det gir meg i hodet, er av en amerikansk TV-produsent med sigarettsneip og litt slitt skjorte som sitter med det britiske manuset på pulten og mumler for seg selv: “Hmm, ta ut litt Manchesterreferanser her, litt britisk aksent der, så legger vi til et element av mystikk eller to, og, hmm, jo, litt dypere mening her, her, og her. Yes! Dette blir bra.”

Vel, kanskje ikke, men når jeg leser at man har “lagt inn dypere mening” kommer jeg ikke utenom følelsen at det er en utilsiktet, vel, dypere mening, i den formuleringen. Kanskje på samme måte som at den samme artikkelen i Programbladet forteller at TV2 er “spent på mottagelsen av serien, fordi den til tider er litt komplisert.”

Og noen dager etter at jeg leste dette satt jeg på en benk i den lokale parken og overhørte en samtale mellom en mann og en kvinne som gikk forbi. Det hun sa var en så slående skarp (om enn ikke tilsiktet) observasjon at jeg skrev det ned, ordrett, på stedet. “Jeg har lagt inn sånne vanskelige ord, som jeg håper de spør meg om etterpå, for da kan jeg dem, ikke sant,” sa hun. Jeg tipper det gjaldt en eksamensinnlevering eller en masteroppgave eller noe sånt, men jeg kommer ikke utenom følelsen av at litt for mye vitenskapelig skriving har blitt til på samme måten, om ikke med den samme bevisstheten rundt det.

Begge disse observasjonene har jeg skrevet om som om de var symptomer på noe utover seg selv, og det tror jeg også de kan være. Uten å ville være for svovlisk i mine amatør-samtidsanalyser, ting var tross alt neppe så mye bedre før, vil jeg attpåtil antyde at de kanskje er symptomer på noe av det samme.

Leksjon på Kjelsåstrikken (kortprosa)

Situasjon: En kvinne sitter på trikken og stryker seg gjennom håret. Hun tar tak i en blond hårlokk og legger den møysommelig bak øret, og lar hånden hvile mot tinningen en stund før hun begynner å klø seg i bakhodet. Så stikker hun pekefingeren rett inn i øret og begynner å grave rundt. Sidemannen følger med i øyekroken mens hun trekker fingeren ut, holder den frem foran ansiktet, og begynner å studere det hun har funnet. Kvinnen snur seg mot ham og tørker av seg på dressen hans.

”Hva… hva i… hva faen er det du driver med?” utbryter sidemannen.

”Jeg hadde noe på fingrene.”

”Ja, det skal jeg banne på at du hadde. Eier du ikke respekt? Hva er i veien med deg?”

Kvinnen begynner å le.

”Synes du dette er morsomt?” roper mannen. ”Eier du ikke respekt?”

”Nei, det er bare morsomt at du ble så sint.”

”Morsomt? Jeg skal si deg en ting, jeg, og det er at det er jævla patetisk av deg å fly rundt og underholde deg selv på andres bekostning.”

”Ja ja,” sier kvinnen, og trekker på skuldrene. ”Jeg er vel bare mer opplyst enn deg.”



Oppgave for videre tenkning: Har denne kvinnen noe de fleste andre mangler, eller mangler hun noe de fleste andre har?

10 myter om hjernen

Howstuffworks har en artikkel om de ti mest kjente mytene om hjernen. Jeg lenker til den her, siden det er lettere enn å skrive noe selv. Ja, da. Den med ti prosent kommer på topp.

Den nyttigste boka, dobbelt opp

En av de nyttigste bøkene jeg har lest på lenge, snublet jeg over i bokhylla for noen måneder siden. Jeg vet ikke hvor jeg har den fra, en bruktsjappe eller Aniaraauksjon eller noe tenker jeg, men det er altså Those Who Can, redigert av Robert Scott Wilson, en samling science fiction-noveller fra sent 60- og tidlig 70-tall med kommentarer fra forfatterne selv. Kommentarene dreier seg om hvordan de har jobbet med rent tekniske sider av skrivingen, som plot, karakter, setting, og det er nettopp ting som dette jeg sliter med. For de som ikke måtte kjenne meg, er det altså skriving av skjønnlitteratur (og først og fremst fabelprosa) jeg tenker å bruke livet mitt til, sånn på lang sikt, og det har det vært siden jeg var 11, men ennå er det et stykke igjen å gå før jeg kommer dit. Men denne boka har vært litt som syvmilsstøvler. For hver novelle-med-kommentar jeg har lest har jeg lært noe nytt, og selv om det har vært enkelt nok i og for seg, har det vært revolusjonerende oppe i hodet mitt. Teknikk er selvsagt på langt nær alt, men det andre blir så mye enklere når man behersker det.

Jeg er lykkelig akkurat nå, for jeg har gått rundt og gruet meg til å bli ferdig med boka, den var lissom bare så alt for kort. Men når jeg stabba litt rundt på nettet her i dag, fant jeg ut at samme mann gjorde akkurat det samme på midten av 90-tallet; altså 12 nye science fiction-noveller, med nyttige råd, om de samme tingene, fra 12 nye mestere innen faget. Det er dobbelt så mye, det.

Dawkins har rett

Etter en grundig overveielse av argumentene som kom frem på debatten om nyateisme jeg var på her om dagen, har jeg kommet frem til at Dawkins og gjengen, i motsetning til hva jeg gir uttrykk for i dette gamle innlegget, i bunn og grunn har rett. Religion er likevel roten til alt ondt, og man bør kjempe med alle etisk forsvarlige midler for å få en slutt på det.