Gyldensdals konversasjonsleksikon fra 1932

I familien har vi et papirleksikon fra 1932, som har fulgt med i bokhyllene gjennom noen generasjoner. Jeg er interessert i 1932. For noen dager siden var det noen småting jeg lurte på der.

Men det er vanskelig å komme til målet i et oppslagsverk, når det er så mange andre lokkende ord der, ord i en fet skrift som fanger blikket. Så før jeg fant ut det jeg ville – som jeg ikke husker en gang – fikk jeg blant annet vite hvorfor programmusikk heter programmusikk, noe jeg ikke en gang visste at jeg var nysgjerrig på.

(Det er fordi det følger med et programhefte som skal fortelle deg hva som skjer.)

Det er noe som er lettere med papirbøker (eller bøker, som det het i Gutenbergs dager). Man kan bla rundt i dem på måfå, med oppslagsverk er man nesten nødt – jo dårligere man kan alfabetet på rams, jo mer uventet kunnskap kan man få i fanget – det vet jeg ikke hvordan blir med elektronleksikoner . (Mon tro hvordan det var med papyrusruller?)

- leksikoner, sier du? Vet du ikke at det heter leksika?

Ikke på mitt språk, mitt eget private språk som heldigvis har så store likhetstrekk med norsk at jeg for det meste kan gjøre meg forstått.

- norsk, da, med andre ord.

Ja, egentlig, men jeg har gjort det til mitt. Gjør ikke alle egentlig det? Det synes jeg alle skulle gjøre.

Jeg har valgt meg ut noen språklige feil som jeg rett og slett skal insistere på. Jeg bøyer kompliment som et intetkjønnsord fordi jeg synes det høres bedre ut da. Det ansvaret synes jeg hviler på oss alle, å gjøre språket bedre. Jeg prøver å unngå greske og latinske flertallsendringer, og det er en annen av mine språklige ulydigheter.

Med sitt eget språk får man sin egen tankeverden også. Det gjelder egentlig fortsatt alle, men noen ganger kan språksprikene vokse seg større enn meg, synes jeg.

Det skorter på de heldige sammenfallene (hvor man alle snakker samme språk) og man strever. Man prøver på måfå, men holder ikke måfå på å gå av moten, eller i det minste forandre sin natur?

Jeg liker i hovedsak det moderne og måten vi flyter sammen på. Vi omformer hverandre, befester og forskanser oss i det å være offentlige, elektronikken har forandret måten jeg leser på, og er uunnværlig for måten jeg skriver på, men noen ganger synker vi sammen i vårt eget private, som en limefrukt noen har klemt ut safen på – i å være særegne på den måten som har blitt synonym med å ha et selv.

- da er det noe annet med 1932, og måten en redaksjon en gang vedtok at det var på i det året.

Kreativ på do

Det begynner å bli vanskelig å vite hvor man skal gå på do når man er ute og spiser. Eller rettere sagt, ikke om det er i blomsterpotta eller bak døren ute ved garderoben, men om det er damer eller herrer man har kommer til. Skiltene viser ikke lenger stiliserte figurer i skjørt eller bukse, og de færreste bruker noe så simpelt som det latinske alfabetet, nei, det skal være en opplevelse å tømme blæra i våre dager, og det skal begynne alt før du har fått opp smekken.

Et bilde av et menneske, det ser for så vidt ut som en mann, men du må se på damen på døra ved siden av for å være sikker på at det har noe med kjønn å gjøre, noe med do å gjøre, at du ikke ender opp i bøttekottet, som ærlig talt ikke egner seg noe særlig bedre enn det blomsterpotta ville ha gjort. Og det er bare den kjedelige sorten. På de virkelig moderne stedene må du løse en liten gåte. To dører, to klesplagg… Litt hjernetrim på fredagskvelden. Aha, det ene er en flosshatt. Hva det andre er vet da pokker, jeg har et mer presserende ærend.

Det ser ut til å bli stadig mer populært for alle som vil uttrykke spisestedets egenart.

Litt som jeg synes at ulike geografiske steder burde uttrykke sin egenart: “Farlig sving”-skiltene langs veien for eksempel. Er stedet kjent for sin flotte natur, burde man bruke prangende nasjonalmalerier som på en eller annen måte hadde en sving i seg, er det beryktet for hjemmebrenning burde det være en vitsetegning av noen som prøvde å sjangle hjem – ikke å forveksle med “kjør forsiktig, fylliker i veien”. Og apropos: “Barn leker” blir for enkelt. Nei, sett heller opp en rebus i tre deler: En baby, forsiden på et bestemt pornoblad, og det matematiske tegnet =. (Eller kanskje bare bokstaven R. Men da er vi tilbake til det latinske alfabetet igjen.) Da skal de få noe å tenke på.

Takk og lov at jeg ikke kjører. Det hender imidlertid at jeg tisser, så det med doskiltene ligger meg tettere innpå livet.

Jeg er en av de som sliter litt med sosiale koder. Det er derfor jeg blir stående og lure og gjette gåter, litt som bilistene ville blitt nødt til hvis de kom til et sted der skiltene ikke var standardiserte. – med litt mindre alvorlige konsekvenser for min del, men for de av oss som sliter med sosiale koder kan det være ille nok om vi ender opp på damedo – Men så gjør det ikke så fryktelig mye, det tar meg noen sekunder kanskje, det blir bare en av de små humpene i hverdagen.

Apropos, noen burde ta et av skiltene for fartshumper og bytte det ut med et fotografi av kvinnebryster. Det ville gjort kjøringen mer spennende, ville det ikke? I hvert fall mer original.

Og det er det med originalitet, at jeg får følelsen av at man skal være kreativ, original, uttrykke egenart – men det er omtrent like originalt som en fantasybok der det er alvene som har skjegg, en vampyrroman der vampyrene er ofre for rasisme, eller er vegetarianere med høy seksualmoral, eller en ny vits om engleskolen til prinsessa – alle skal være med, alle skal si sin mening, på sin egen måte –

Det er jo egentlig en helt vanlig greie. Originalitet er det knapt nok med uansett, det blir neppe noe verre med en farsott eller to. Tilhørighet er egentlig ganske ålreit, ære være oss mennesker som søker det.

Men jeg vet ikke, jeg føler meg litt surmaga i dag. Eller noe med magen i hvert fall. Det er kanskje derfor jeg er så ivrig på å få vite hvilken forbanna dør jeg skal gå inn.

Byggeplassen

Nå skal de bygge hus tvers over gata for oss. Det har noen ganske drastiske konsekvenser for utsikten. Det har vært en parkeringsplass der siden vi flyttet inn. I sjuogtjue år, siden jeg var en femåring som syntes at tekst-tv var fascinerende. Rundt plassen har det vært et gjerde, på innsiden en grønn lagerbygning med noen litt spesielle takvinduer. Jeg pleide å fantasere om dem ved kjøkkenbordet. Kjøkkenet vårt var større den gangen, før ombygningen, mens vi ennå måtte ut på gangen for å gå på do. Leiligheten vår er bygget om, vi har do inne, et mindre kjøkken der rommet mitt pleide å være, og soverom der kjøkkenet pleide å være. Lagerbygningen har vært mange ting siden den gang, bedriftslokaler, festlokaler, og nå er den tom. Men det er trærne jeg vil savne mest. De har stått der og luktet syriner i så mange år, og så er det det store treet på hjørnet, som jeg la spesielt merke til en dag for noen år siden, og som jeg skrev en liten tekst om den gang. I går ble det sagd ned

Jeg dro for gardinene mens de holdt på. Jeg ville ikke se på da det gikk over ende. Men da jeg dro dem fra igjen var det egentlig litt spennende. Plassen hadde åpnet seg noe veldig. Et mellomstadium. Et svært kort mellomstadium. Snart kommer heisekraner og bygningsarbeidere, stillaser, vegger, vinduer, og tak, og krangling, driting, puling, sløving i bare undertøyet – alt det klamme personlige man bare gjør innenfor de kubikkmetrene man anser som sine egne. Kanskje noe av det skjer akkurat der den stillferdige fuglen en gang satt i en tretopp.

Fra mitt eget vindu får jeg se at det vokser frem, skjelett, kjøtt, hud, og klær. Er ikke et nakent hus egentlig et like stort privilegium å få se som en naken kvinne? (Du kan godt bytte ut med mann, hvis du er blant de eksklusivt androfile av mine lesere, eller velge selv dersom begge deler skulle tiltale deg.) Klær skjuler en hemmelighet – gjør ikke beboere det samme? Gjør ikke gulvbelegg og tapet, møbler og veggdekorasjoner? Forskjellen måtte være at huset før det blir bebodd har en mangel på mening man ikke vil finne i menneskekroppen. Men jeg gleder meg til å få hele prosessen så tett innpå livet.

Egentlig er jeg ikke noe glad i forandring. Jeg mener, virkelig ikke. Jeg skyr det nærmest i klinisk grad. Men leve med det er jeg nødt til. Tilværelsen er i forandring – kroppen er i forandring – selve ideen liv er hverken mer eller mindre enn materie som forandrer seg –

Jeg må leve med det, og jeg har min tankekraft til å oppleve det annerledes. Det er et spørsmål om øvelse. Byggeplanene over gata er egentlig en fin anledning til å få seg litt øvelse i det.

Det fungerer å se tingene mer utenfra, og meg selv som en del av det som forandrer seg. Utsikten forandrer seg, kroppen min forandrer seg, Melkeveien og resten av universet forandrer seg også, hver ting i sin skala, hver ting på sitt vis. Og når jeg tenker på det sånn kan jeg noen ganger høre det knake i cellene mine. De deler og utfolder seg som en løpsk orkidé.

Jeg får en billedlig følelse av det også. Jeg ser meg selv som en klump av ulike livsepoker, på bakken utenfor vinduet mellom gravemaskiner og opprevne røtter, hvor nåtiden hele tiden bobler ut av meg innenfra og legger seg utenpå min form, på den måten stearin kan renne ned over lysestaken og størkne i lag som bevitner det gamle og det nye samtidig – som en anemone kanskje, i livet, hva nå fangarmene måtte symbolisere – men det mentale billedspråket mitt er ikke det avgjørende.

Det avgjørende er at jeg har fått små smilerynker rundt øynene, jeg har fått grå hårstrå i hodebunnen, og jeg har sett min egen far slutte å leve, og det er en livskraft å finne i alle disse forandringene. 40- 50- 60- og 70- årskroppen knaker på innsiden av meg. Jeg vokser i tid på samme måte som det gamle bjerketreet vokser i høyde, helt til jeg faller overende. Og huset vokser frem fra leirgrunnen og opp til sitt eget tak på samme måte som jorden går rundt solen, helt til noen finner på noe nytt å bygge.

Virkelighetsflukt

Du gjør frivillig
spranget fra
asken til ilden

gjenfødes til din store skrekk

rister fysikkens lover av vingene
legger ut fra kanten av høyborgen
stuper uti det med nebbet først

det er ikke den virkeligheten du flykter fra;
det er sammenstøtet i den andre enden

Enetale

Jeg liker lyden av min egen stemme
å kjenne den bakerst på tungen
nærheten når den brer seg opp
halsen og ut

Jeg liker lyden før den forlater kroppen
som uro i atmosfæren
forplanter seg, vokser vilt
i uttallige halvmørke øreganger, flere enn noe
menneske kan rå med

Men forstår du ikke, det er sånn det egentlig er!

Han fryktet at han en dag skulle komme over den ene innsikten, den ene detaljen, som kunne forklare alt, for han visste, og hadde sett det hos andre, at når forståelsen av hver enkelt ting først hadde begynt å rette seg mot det samme overgripende prinsipp, ville verden aldri mer kunne fremtre i sin egentlige skikkelse.

Hets mot andres overbevisning

I de fleste tilfeller bør både latterliggjøring og hets være ytringer folk står fritt til å komme med. Man kan likevel godt synes det er problematiske ytringer. Særlig når de retter seg mot folk eller grupper, men i noen grad også når det retter seg mot meninger, overbevisninger, og trosforestillinger.

Det er, for å ha nevnt det, en ganske alvorlig bakgrunn for at folk diskuterer dette nå for tiden. Brenning av koranen, opptøyene som kom etterpå, og menneskene som ble drept. Derfor kan man lett komme feil ut hvis man vil komme inn på bokbrenningsdelen av det, den er til sammenligning en bagatell. Det svir litt i halsen bare å nevne det i samme åndedrag som man snakker om mord. På den annen side er det i sånne situasjoner diskusjonen kommer opp. Offentlig bokbrenning vil i det minste etterlate et rom for å diskutere. De morderiske reaksjonene kan man enkelt og ensidig fordømme.

I en lengre diskusjon på twitter, som jeg først blandet meg inn i mot slutten, sa signaturen @abreFloken blant annet at han var opptatt av

”(…) 1) skille person/mening, 2) Lik beh. av alle tankesett.”
(Hele kvirrevitten og litt av sammenhengen rundt er her. Og denne andre kvirrevitten, som jeg ikke har sitert, vil nok utdype sammenhengen enda litt til.)

Begge deler er jeg i utgangspunktet enig i. Jeg lurer likevel på om det kan være litt mer komplisert.

Selv ikke i de mer avbalanserte samtalene, tror jeg sak og person er så adskilt som de kanskje burde være. Standpunkter og overbevisninger kan være nærliggende skillelinjer å trekke opp mellom både grupper og personer. På den måten gjør man meninger til en del av sin identitet. Man kan se eksempler i en god del diskusjoner, på det punktet hvor det slutter å handle om de mest fornuftige argumentene, og begynner å handle om de mest slagkraftige. Det gjelder å sette den andre siden på plass.

Dette vil kunne prege diskusjonene enten man synes at det skal det eller ikke. Men det er beklagelig at det er sånn, og det er verdt innsatsen om man får til å gjøre noe med det. Uenighet er ikke bare helt greit, det er ofte helt nødvendig.

Når argumentene blir mindre saklige, glir saksytringer enda lettere over i det personlige. Noen ganger er det ikke en gang helt urimelig. Latterliggjøring og hets vil for eksempel være rettet mot følelser, og de følelsene er sosiale mer enn de er saklige. Det rammer. Det er meningen at det skal ramme. Og det er ikke alltid så rart hvis man blir litt sur.

I noen situasjoner vil man også observere at noen kan rammes hardere enn andre. Eksisterende forhold kan spille inn: maktforhold, sosial anerkjennelse, historiske omstendigheter, omgangstonen i den senere tid. Én og samme ytring kan ha ganske ulike konsekvenser. Det blir mer uklart hva det vil si at man skal behandle alle likt.

Det er en ubestridelig rettighet å møte meninger med hets. Og det kan noen ganger være vanskelig å komme utenom. Et debattklima hvor man går på tærne for hverandre kan lett bli uheldig. Et debattklima hvor man er redd for sin egen sikkerhet, må betegnes som noe langt verre enn uheldig. Men for mye hets kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg om saken. Det kan ramme folk som ikke nødvendigvis har fortjent det, selv om det er lett å si at de ikke burde la seg berøre. Og det kan ha praktiske konsekvenser ved at det kan spille opp mot allerede eksisterende fordommer.

Jeg prøver personlig å holde meg til at hvis jeg ikke absolutt er nødt, så har jeg ingen gode grunner til å drive noe særlig med hets. Jeg har dessuten nevnt noen grunner til å la det være.