torsdag 11. februar 2016

34 spørsmål om arbeid, vennskap og sex

Noen ganger kan det bli litt travelt oppi hodet. Man prøver å holde på for mange tanker samtidig. Ingen av tankesporene lar seg avslutte eller legge bort, de blir bare værende sånn i utkanten av bevisstheten, side om side, hvor de dulter borti hverandre og ber om oppmerksomhet, og man bruker innmari mye krefter bare på å huske alle sammen og får ikke så mye igjen til å finne svar på noen av dem.

Jeg har lært meg å kjenne igjen akkurat den stressfølelsen, sammenlignet med alle andre slags stressfølelser. Det kjennes ut som en slags varme øverst i panna (spør meg ikke hvorfor). Og når jeg blir oppmerksom på det vet jeg at jeg trenger blyant og papir. Og så raser det ut med alt jeg har gått rundt og grublet på, og jeg blir sittende med en så lang liste at jeg ikke synes det er rart jeg har vært sliten.

En fysisk følelse av lettelse tar meg, og den betyr ofte jeg har kommet ca halvveis.

Stort sett har det dreid seg om ting jeg må få gjort, på kort sikt og lang sikt. Betale den regningen. Lage pølser til middag. Skrive en roman. Men nå om dagen, når jeg står midt i én stor forandring i livet (arbeidstrening), og prøver å sette fart i en annen stor forandring i livet (et mer aktivt sosialt, seksuelt, og muligens romantisk liv), har det også vært fullt av spørsmål jeg gjerne skulle ha besvart.

Jeg har et annet sted på nettet hvor jeg pleier å skrive ned sånne spørsmål, og sitter ofte igjen med temmelig gode svar, men nå har spørsmålene kommet raskere enn jeg har klart å skrive, og blitt sittende fast på vei ut så jeg ikke har visst hvor jeg skulle begynne. Så jeg satte meg ned for noen dager siden og prøvde å lage en liste, hvor jeg bare formulerte spørsmålene for egen lesning, uten å ta med noe særlig kontekst eller noe.

Det ble 34 spørsmål, så det er ikke rart jeg har vært litt sliten.

Jeg har lyst til å legge ut hele lista, mer eller mindre sånn som den er. Eventuelt føye til noen setninger kontekst og forklaring, men ha en regel om ikke mer enn et par. Det betyr at det kommer ut ganske uredigert tankemateriale, og noe av det har å gjøre med seksualitet, så jeg vil legge til et SELVUTLEVERINGSVARSEL i tilfelle ikke alle jeg kjenner har lyst til å lese så mye av dette (og litt fordi jeg er flau over det selv).

Jeg tror jeg gjør det først og fremst å vise frem litt av hvordan hodet mitt ser ut på innsiden. Og litt for å oppbevare det et annet sted enn i hodet.

Men hvis det er noen som vil svare på et spørsmål eller to så vær så god. Eller kanskje si noe om trekkene de har felles... Mange av dem handler om rigid eller bokstavelig tenkning, eller om at jeg begynner å forstå elementene i å forholde meg til andre, men ikke har erfaring til å skjønne hvordan de henger sammen. Jeg blir lett forvirret av ting med bevegelige deler.

1. Hvor mye må man være der for noen for å være en god venn? (Kontekst: Jeg har, forholdsvis ofte, et behov for å være alene med meg selv som er såpass sterkt at det koster meg mye å ha noe særlig kontakt med andre. Hvis jeg overser det behovet mer enn et par ganger kommer jeg til å være engstelig og urolig i en god stund fremover)

2. Hvor alvorlig må behovet til en venn eller partner eller noe være for at jeg ikke kan avslå selv om jeg trenger tid alene veldig?

3. Hvor bokstavelig mener andre det når de sier at de slipper alt de har i hendene for å være der for vennene sine?

4. Hva slags grenser kan man ha for seg selv om man er eneste person i nærheten under en alvorlig krise?

5. Hvor mye kan jeg på eget initiativ tilby meg å stille opp for noen før det betyr at jeg har gitt dem falske forhåpninger hvis jeg senere møter en grense eller begrensning?

(og så en brå vending til):

6. Hva slags seksuelle opplevelser er det egentlig jeg søker?

7. Hvilken rolle spiller det å ha et sosialt nettverk når man søker etter mer uforpliktende former for sex?

8. Hvordan blir man kjent med folk?

9. Hva vil det si å bli bedre kjent med noen man er tiltrukket av før man sier at man er tiltrukket av dem og tiltrekningen er der, men det er ikke på grunn av tiltrekningen man blir kjent med dem? (Kontekst: Jeg har forstått og er helt enig i at det er påtrengende å bringe tiltrekning på bane for tidlig. Man må bygge en viss grad av forbindelse først. Og for å bygge en god forbindelse må man ha mer enn bare ett mål for øye, det blir ingen god forbindelse hvis man ikke er interessert i personen som person. Så problemet mitt har vel å gjøre med å ha flere tanker i hodet samtidig. At tiltrekningen min er der, og er med å styre meg, men den er samtidig ikke det eneste som styrer meg. Og jeg prøver å forstå hvilken rolle den har.)

Her får jeg et innspill fra DISCLAIMERGNOMEN: Noe av poenget, Martin, er at det å bli kjent med noen ikke er en sjekkliste av oppgaver du få unna før dere ender til sengs. Men likevel sitter du her og snakker om det på en ganske så skjematisk måte. Så kanskje problemet ditt har å gjøre med det?

På en måte, ja. Men jeg tror det vil bli bedre med erfaring... akkurat nå prøver jeg å lære meg de sosiale ferdighetene. Etterhvert som de får bedre flyt på seg fungererer de nok på en mindre skjematisk måte.

DISCLAIMERGNOMEN: Dette ble mer enn noen setningers tilføyelse Martin.

Til gjengjeld har det noe å si for de neste par spørsmålene på lista også.

10. Hva vil det si å gå på faste aktiviteter for å møte flere folk som en måte å øke sjansene for å finne noen å ligge med, samtidig som det ikke er for å lete etter partnere jeg går dit?

11. Har typen av forbindelse man bygger noe å si for hva den andre oppfatter at man er ute etter... jeg tenker kanskje særlig i definerte sjekkesammenhenger, som nettsjekking... kan det bli oppfattet som om jeg søker etter noe mer seriøst enn jeg gjør dersom spørsmålene jeg stiller går på mer personlige ting, og gjør det i så fall at jeg gir falske forhåpninger?

12. Hva vil det si å bli kjent med noen som person?

13. Hvordan eskalerer man flørtingen uten at det blir for brått eller påtrengende?

14. Hvordan nører man opp under småprat lenge nok til å vite om samtalen får sitt eget liv eller ikke? Hvordan lytter man oppmuntrende?

15. Hvordan starter man opp igjen en chatsamtale med noen man er i gang med å bli kjent med? (Altså en samtale hvor man sender korte meldinger til hverandre etter tur, men hvor samtalen har stanset for eksempel fordi man har sagt god natt?)

16. Hva er vanlige normer for turtaking i samtaler på chat?

17. Hvis jeg ser etter noe "ikke veldig seriøst", hva er det jeg ser etter i stedet?

18. Hvordan kan jeg uttrykke at det kommer an på person og situasjon og hvordan det utvikler seg uten å være en sånn som forleder andre med falske forhåpninger? (Bakgrunn: Jeg har sett eksempler på og omtaler av sånne folk som sier "så får vi se hvordan det går" eller "jeg vet hva jeg leter etter når jeg finner det" som en taktikk for å holde noen gående på falske forhåpninger... jeg har ikke lyst til å være en av dem.)

19. Er det noen det ikke kommer an på person og situasjon for? Er det noen som vet hva de leter etter før de finner det?

20. Hva er forskjellen på å ha partnere som ikke er kjærester og det å behandle partnere som en bekvemmelighet?

(Jeg lurer på om jeg har funnet svaret på spm 18-20, særlig 20, mens jeg har skrevet dem om for publikasjon – jeg tror det har nettopp å gjøre om å holde noen gående på falske forhåpninger? Jeg tror det også ligger under at jeg er flau over å ønske meg partnere som ikke er kjærester... det har jeg vært fra jeg begynte å skrive om det... men folk sier at det er mer normalt enn jeg tror.)

21. Er det galt å definere det jeg leter – og ikke leter – i form av noen parametre? Heller enn "kjærester, venner, elskere" osv ha en formening om for eksempel hvor mye nærhet jeg føler for å dele, hvor tett innpå hverandre jeg føler for å komme, hvor mye vi kan og skal stille opp for hverandre... (Hvorfor lurer jeg på om dette er galt? Fordi parametre føles kaldt, teknisk, mens mennesker som står en nær skal behandles med varme.)

22. Kan jeg si at jeg er åpen/nysgjerrig på forskjellige seksuelle aktiviteter samtidig som jeg har noen absolutt harde grenser – er "åpen for mye" det samme somi "åpen for alt"?

DISCLAIMERGNOMEN: Nei, Martin, det er det ikke. Nå tenker du fryktelig rigid.

Ja, jeg er litt redd for undertekster jeg ikke kan overskue.

23. Hvorfor føles det som jeg gjør noe galt når jeg har personlige grenser?

24. Har jeg alltid hatt sånn problemer med grenser? (JA, og verre før enn nå.)

25. Hvordan oppdager jeg de sosiale og profesjonelle nettverkene jeg trenger for å få ting jeg skriver mer ut i verden?

26. Hvordan bidrar jeg til dem, gjør en innsats, kommer inn i dem, uten å være en som bare bruker dem?

27. Hvordan forholder jeg meg til at andre der har gjort enn større innsats/har større tilhørighet der enn meg?

28. Hvordan gjør jeg noe annet enn det alle andre har gjort før? (Dette spørsmålet forstår jeg ikke helt hva betyr. Men det står på lista mi.)

29. Hvordan kan jeg skrive om noe mer enn min egen navle, når jeg er så redd for å gjøre ordentlig research?

30. Hva vil det si å gjøre research?

31. Hvordan beveger jeg meg i sosiale og profesjonelle nettverk når jeg er så redd for å vise tilhørighet?

32. Hva er nyansene mellom det å prøve å fikse alt som er galt i verden, og det å være en passiv tilskuer til alt (og dermed medskyldig)?

33. Hva med folk som ser ut til å si at det å ikke prioritere deres sak er likeverdig med å være en passiv tilskuer til alt? De som sier at "det er alltid en eller annen unnskyldning", som om det at jeg har andre ting jeg må gjøre eller at må ta vare på meg selv er unnskyldninger... forstår jeg de menneskene riktig?

34. Hva når forskjellige mennesker har forskjellige saker, og alle sier at "det er alltid en unnskyldning", og jeg opplever det som sant fordi jeg har vansker med å abstrahere?

Og det var de 34 spørsmålene. Nå må jeg bare skynde meg å få dem ut på nettet før jeg føler trangen til å føye til noe mer.

lørdag 12. desember 2015

Å få til alt på første forsøk


Hva var det jeg skrev her sist?

At jeg skulle prøve å skrive en del på engelsk fremover. Jeg hadde en ny engelsk blogg, og jeg hadde en tanke om å dele opp skrivingen. Det ble litt ensporet her for meg mot slutten. Jeg ville skrive en blogg med ting jeg var interessert i, og endte med å bare skrive om meg selv. Det var nyttig for meg, og sannsynligvis litt til glede for andre, men... det ble litt for ensporet til slutt. Så jeg tenkte å ta med sjelegranskingen over på den engelske, og koble det til noen forumer hvor jeg drev med det samme, og så prøve å finne andre ting å skrive om her.
 
Ingen av delene ble det noe særlig av. Jeg har skrevet andre ting. Øvd meg på å jobbe med mer langvarige prosjekter. Ikke at jeg har blitt ferdig med noe, men jeg har i hvert fall kommet lengre enn før. I tillegg til de forumene... hvor jeg har fått masse innspill, og oppmuntring, og tilhørighet, og funnet svar på en del av tingene jeg gikk og grublet på før. Så det er jo fint.

Jeg har noen tanker om hva jeg vil prøve til neste år. Det kan hende jeg kommer til å tenke høyt om det her. 

Men det jeg vil skrive om akkurat nå er noe jeg nettopp sa på Twitter:


– og jeg fikk masse... likes heter det visst nå, og noen retweets, og noen oppmuntrende kommentarer, og hele tiden tenkte jeg at "men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre".

Og dermed illustrerer jeg akkurat det jeg prøvde å si til meg selv... kanskje jeg ikke får til å uttrykke akkurat det jeg vil si på første forsøk, men jeg er ikke nødt til å få til det hvis jeg skal ha lov til å omgås folk...

Jeg snakket med psykologen min (som man gjør) om det å be folk ut på date, hvorfor det var så vanskelig for meg, all informasjonen jeg følte jeg skyldte vedkommende og hvordan skulle jeg klare å pakke alt det inn i en setning. Og hun skjøt inn: "Det virker som du tror du må få det til på første forsøk?"

Og jeg svarte: "Ja. Hvorfor i all verden tror jeg det?"

Og det minner meg om noe moren min pleier å fortelle, at da jeg var liten prøvde jeg aldri på noe nytt med mindre jeg var sikker på at jeg ville få det til med en gang. Jeg var sen med å begynne å gå, sen med å begynne å snakke, sen med å si bokstaven "rrrrrrr" – jeg gjorde det ikke før jeg endelig følte meg trygg nok til å prøve.

Så det handler ikke direkte om at "samfunnet krever at vi skal være perfekte," for jeg har heldigvis ikke følt noe særlig av det presset selv (jeg er klar over at det gjør meg heldig). Jeg tror ikke en gang det handler om at jeg krever at jeg skal være perfekt, eller at jeg misliker å mislykkes, i og for seg... jeg tror det handler om at jeg misliker å føle meg klossete.

Jeg hater følelsen av å fomle og prøve å få til og rive ned ting og skvette når jeg kommer borti noe jeg ikke hadde tenkt på at var der og føle at jeg holder på å snuble og bruke feil muskler for å rette meg opp så jeg presser på blæra og dermed skvetter på en annen måte. Som er følelsen av å være klossete fysisk.

Eller si noe jeg ikke mente å si eller love noe jeg ikke mente å love eller gi folk forventninger som gjør at de blir skuffet eller kanskje aller verst si noe som får folk til å føle seg presset så jeg krever mer og tar større plass enn jeg har rett til. Som er følelsen av å være klossete språklig og sosialt.

Begge deler har med koordinasjon å gjøre, og jeg kan sikkert føre noe av det tilbake autisme. Og det er en annen, i hvert fall autistisk ting, med å ta ting veldig bokstavelig... jeg sliter med å vite forskjell på tegn og ting. Det folk sier, og det som faktisk er. Sånn som pipebildet til Magritte. Selv om jeg skjønner hvorfor bildet ikke er en pipe, får jeg ikke helt fatt på det med sosiale ting.

Jeg vet ikke hvor godt jeg kan forklare det, for jeg skjønner det ikke. Men for å ta et eksempel: Om noen for noen år siden sa "vi må treffes en gang til uka, jeg ringer deg" ville jeg ha unngått å gjøre andre avtaler den uka, og ventet hele uka på å bli oppringt. Vel, mer eller mindre. Fordi hvis noen sier noe som kanskje skal skje blir det en del av virkeligheten. Ordet fanger.

Og her og nå – så fikk jeg problemer med å skrive forrige avsnitt, fordi det kunne virke som om jeg fortsatt hadde problemer med "en gang til uka," mens det faktisk er noe jeg har blitt flinkere med. Om jeg hadde sagt at det var sånn nå og det ikke var sant ville jeg har uttrykt noe som brøt med virkeligheten, og det ville føles som en fysisk skade. Fordi ordet fanger.
 
Jeg pleier å utrykke meg mer omstendelig enn jeg trenger, fordi jeg er er så innmari redd for å bli misforstått. Er det fordi misforståelse føles som en slags utilsiktet løgn? Og fordi løgn, i sin tur, ikke bare er uærlig, det er også nesten en slags revne i virkeligheten...

Så hva skal jeg da gjøre med all underteksten som er en stor del av all kommunikasjon, og en enda større del av sosial kommunikasjon? For det første sliter jeg litt mer enn andre med undertekst, og for det andre sliter alle andre også med undertekst. Vi misforstår hverandre hele tiden. Det er et under at kommunikasjon i det hele tatt er en ting.

Sammenlign det jeg nettopp sa
jeg er så innmari redd for å bli misforstått
med det tankereferatet jeg gjenga lenger oppe
men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre
Å snakke til vanlig er det samme som å koke de 125 ordene ned til 9. Eller skrive. Hvor skal man begynne? Hva skal man kutte ut?  Det er noe av grunnen til at Twitter funker bedre for meg enn blogg – der har jeg lært meg å tenke i riktig format. Det er noe av grunnen til at jeg begynner på så mange innlegg som ikke blir ferdige. Det blir så slitsomt å presse hele rekken av tanker gjennom den lille, smale trakten som er en setning. Det er grunnen til at jeg noen ganger blir stående og åpne og lukke munnen når jeg egentlig har noe viktig jeg vil si. For ordene setter seg fast i trakten, så jeg ikke får ut noe som helst. Det er noe av grunnen til at jeg har en DISCLAIMERGNOM på denne bloggen, han gir en stemme til i hvert fall noen av de forbeholdene jeg ikke klarer å putte inn ellers.

Det er noe av grunnen til at det er så vanskelig for meg å be folk ut. Eller ta opp andre sosiale ting. Diskutere forholdet mellom meg og en annen. "Jeg vil gjerne at du gjør sånn, jeg liker ikke at dette skjer, det gjør meg glad når du sier det og det, har du lyst til å treffes en dag til uka, har du lyst til å være mer enn bare venner..."

Jeg synes jeg må få med meg så mye. Passe på å ikke love for mye. Passe på å ikke kreve for mye. Faen, jeg klarer knapt å få meg til å si navnet på noen, fordi bare det er å ta opp forholdet mellom dem og meg. Jeg klarer knapt å si navnet på fiktive karakterer.

Men fordi jeg ikke vil noen skal misforstå: Jeg har blitt flinkere til mye av dette i det siste. Jeg begynner å lære meg hvordan jeg skal stille spørsmålene, og håpe at forbeholdene heller lar seg oppklare underveis. Om noen dager skal jeg drikke øl med noen jeg har truffet på Tinder.

"Lyst til å treffes?"

"Klart det!"

Egentlig er det ikke så komplisert.

Kommentaren fra psykologen, pluss innspillene fra forumet jeg er på, pluss det at jeg har tenkt så mye på alt sammen, har lissom gitt meg lov til å si at jeg ikke må være sosialt feilfri for å ha lov til å omgås folk. Og at hvis jeg sier noe som ikke er helt korrekt, betyr det ikke at jeg har innført en løgn i verden som kan få romtiden til å revne i sømmene.

tirsdag 20. mai 2014

Engelsk blogg

Jeg vil prøve å skrive litt på engelsk, for å få øvelse i det. Så jeg har startet en engelsk blogg, hvor jeg skriver under navnet Hirundo Bos, fordi martin er en slags svale på engelsk og svale er Hirundo på latin, mens Bull er en slags ku på engelsk og Bos er okse på latin. Det gir meg også sjansen til å skille ut all den introspektive skrivinga mi, sånn at jeg kanskje får skrevet om andre ting enn meg selv, her, på norsk... det er så mange flere interessante ting enn meg selv her i verden...

onsdag 8. januar 2014

Profilbilde

Jeg pleier å få gode reaksjoner på innleggene jeg skriver om sex, at det er spennende og modig skrevet. Men mot? Vel, det har ikke skremt meg noe særlig siden i fjor vår. I det minste ikke på så abstrakt nivå. Jeg kan skrive om det å skrive om sex uten å bli noe særlig forstyrret av det.
Dette blir likevel et litt skumlere innlegg, for det går bort fra verbale beskrivelser, og over i visuelle. Jeg har kvaler for profilbildet mitt også. Flere forskjellige slags kvaler, som tar form av en spørsmålsfloke. Altså en sånn blanding av stress og forvirring hvor jeg ikke rekker å tenke over spørsmål 1 før jeg blir oppslukt av spørsmål 2, og glemmer begge deler når jeg ikke kan la spørsmål 3 ligge. Og en følelse av at alle svarene er forbundet med hverandre, hvert spørsmål inneholder noe av svaret på de andre, så det finnes ikke noe godt sted å begynne.
Jeg har spørsmål 1: om anonymitet. På stedet hvor jeg har profil er det vanlig med anonymitet. Det er få ansikter der. Noen ville i det hele tatt ikke stolt på en som viste ansiktet sitt. Men de er gjerne ute etter litt andre ting enn meg… Nå har jeg ingen sterk trang til å vise ansiktet, men så er ansiktet i det minste en del av kroppen som –
og uten at jeg får fullført den setningen, kommer spørsmålet 2: opp om kropp. Jeg har et litt rart forhold… kroppsbildet mitt er… vel, det er sånn, jeg har ikke noe direkte dårlig forhold til kroppen min. Det er bare ikke så veldig bevisst. Jeg vet ikke alltid hva den driver med, hvor jeg har kroppsdelene mine… jeg sliter med å gjøre to ting samtidig, som i bowling, om jeg både skal svinge armen og slippe taket i kula. Eller med en fotball, om jeg både skal kaste den i lufta og treffe den med panna.
Jeg må tenke for å vite forskjell på albue og skulder. Det var først mot slutten av tenårene at jeg lærte posisjonen til kroppsdeler som ankel, legg, underarm… først en gang i fjor lærte jeg at "rundt livet" betød et stykke under navlen, ikke helt nede på hoftene… og hvor er forresten anklene, egentlig?
Og det å kjenne på kroppen – kroppsfornemmelsene mine har vært uklare. Noen ganger alt for sterke, derfor har jeg ikke likt å bruke kroppen noe særlig, nesten all anstrengelse har ført til ubehag og i opplevelse minnet mest om angst – noen ganger alt for svake, så jeg ikke har lært skillet mellom viktige signaler, som å vite forskjell på sulten og mett, sliten og understimulert… så jeg har ikke regulert meg selv så godt, har forspist meg og fått vondt i magen, eller holdt senga når det jeg tvert i mot burde ha kommet meg ut…
Diverse småplager også, som kommer og så blir borte igjen. I tiårsalderen hadde jeg vondt i den høyre hofta en periode, antagelig på grunn av en belastning som jeg ikke kunne merke eller korrigere. Da jeg var femten vokste jeg fra underbuksene mine uten å skjønne det, og hadde store gnagsår i dagevis før jeg fant en løsning. En lang stund hadde jeg problemer med kjeven. Den låste seg ofte om natta, jeg måtte slite med den om morran.
Og jeg var – ehem – mildt inkontinent en periode, slet med små drypp, fordi, oppdaget jeg, jeg hadde kommet i vane med å koble blæremusklene og magemusklene sammen, sånn lillefingeren og ringfingeren ofte er koblet sammen. Så snart jeg ble bevisst på koblingen, vente jeg meg av med den, da gikk det over.
Nå om dagen sliter jeg med å pusse tennene, fordi en eller annen sammenkobling – jeg vet ikke helt hvilken – gjør at jeg setter skum i halsen og brekker meg.
Jeg vet ikke om det er sånt alle har, om folk har det oftere eller sjeldnere enn meg, men det er nærliggende for meg å sette aspergerlappen på det. Jeg ser spor av autisme både i forløpet og i utviklingen bort fra det. Den delen av autismen som har med sanseforskjeller å gjøre.
Mange på autismespekteret har enten overfølsomme eller underfølsomme sanser, eller begge deler – det varierer fra person til person, fra sans til sans, fra tidspunkt til tidspunkt. Noen får med seg hver eneste lyd i omgivelsene, mens andre har problemer med å lytte. Noen er plaget av lukter, noen av bestemte visuelle mønstre.
Det er vanskelig å si noe sikkert om min egen sanseprofil, for jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne med. Sine egne sanser tar man oftest for gitt, man tror at verden er full av høye lyder, eller skarpe lukter, til det faller en inn å spørre noen andre. Og hva skal man spørre om da? Det er det spørsmålet som vi egentlig vokser fra, som ofte ikke har noe å si i praksis – ser du og jeg det samme når vi ser på fargen rød? Et felles begrepsapparat kan være vanskelig å finne.
(Er det rart man lever i sin egen verden iblant?)
Men for meg er det så vidt jeg forstår nettopp kroppssansene som skiller seg mest ut. De som registrerer stimuli innenfra – opphisselse, smerte, sult, tretthet – de som registrerer kroppens positur og musklenes tilstand. Og de er overfølsomme noen ganger, underfølsomme andre ganger. Det kan gi meg glede iblant. Det kan være moro bare å holde armen i været. Det kan være opphissende bare å stramme musklene i bena. Men jeg var ikke akkurat den beste i gymmen. Jeg funker ikke noe særlig som fotballspiller heller.
Hvorfor skriver jeg egentlig om kropp?
Jo, det var profilbildet. 3: Hvordan skal jeg finne en ærlig, men smigrende, vinkel for kroppen min? Den er ikke veltrent – jeg har en synlig mage, og antagelig for mye svai i ryggen, et misfarget arr fra en brokkoperasjon i barndommen, mye hår på armer og ben – er det bra? Mer pjuskete hår på bryst og mage…
Som sagt så misliker jeg ikke egentlig kroppen min, det er mer at jeg ikke forstår den noe særlig. Det finnes sikkert smigrende vinkler. Men hjernen min… forestillingsevnen min… får ikke tak i dem, det preller av, den mentale modellen av kroppen min er som tåke
– jeg har begynt å bli kjent med den innenfra, men jeg har ikke trukket linjer derfra til utsiden. Jeg har begynt… over en periode på mange år har jeg lært meg å skifte sokker hver dag, skifte undertøy hver dag, veksle mellom to skjorter i stedet for å bare ha den ene, jeg bruker deodorant og børster håret, pusser tennene og bruker tanntråd… alt dette har jeg måtte øve meg på, en ting av gangen. Nå senest har jeg begynt å vaske meg i ansiktet. Det overrasket meg hvor godt det føltes. Det overrasket meg at de plagsomme kvisene plutselig bare kunne forsvinne.
Dette betyr at jeg tenker mer på kroppen min, føler meg mer hjemme i den – det hjelper på de indre kroppssansene også. Men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal ta profilbilder av den.
Jeg kunne tatt en og annen isolert kroppsdel. Nei ikke den da vet du. Jeg tenker mer på hendene mine – de pleier å få komplimenter. Haka mi, så håret og skjegget synes, fordi det er flere som liker sånt. Men da ser det kanskje ut som jeg vil skjule noe? Hvorfor lar han fyren så uttrykkelig være med å vise frem kroppen i sin helhet, vil kanskje folk lure.
En innskutt tanke: På et nettsted med mye fysisk sjekking, er det egentlig rimelig at folk har fysiske preferanser.
Og så er det neste spørsmålet 4: om bakgrunn. For det blir lagt så godt merke til, står det overalt hvor jeg leser profilbildetips. Ikke ta bilde av deg selv på badet! Unngå rot og skittent sengetøy. Bakgrunnen gir så mange signaler om hvem du er – sier profilbildetipsene. Men jeg har aldri vært noe særlig flink med bakgrunn! Med kontekst, med helhet! Tror jeg… i det minste tilsier aspergerdiagnosen at jeg ikke er noe flink med bakgrunn, og det stemmer, så langt jeg kan se, med min egen erfaring.
Så jeg kan – her stotrer tanken igjen – jeg kan 5: spørre noen om hjelp men da kommer spørsmålet, hvor intimt… Liksom yttertøy og lene meg mot noen søyler, det har jeg bilder av allerede. Ålreit bilde, men kjedelig som selvpresentasjon… Nakenbilder vil jeg ikke ta, i det minste ikke først
– vil jeg ha nakenbilder i det hele tatt? Burde jeg, hvis noen skulle spørre? Da kunne jeg funnet en smigrende nok vinkel, kanskje, men 5: hvem skulle i så fall ha tatt det? Ingen jeg kan tenke meg som jeg kjenner i dag,
så springer hodet mitt tilbake til 1: ansiktsbilder, som jeg i hvert fall kan ta på egen hånd. Men anonymitet – og et spørsmål jeg har gått med lenge, 1b: hva har det å si at jeg har et – selv nå i dag – halvkjent ansikt? Jeg har lurt: Vil det føre til noen slags rykter, ha konsekvenser som jeg slett ikke overskuer? (Det bekymrer meg ikke like mye nå, det var verre da jeg var redd for å være seksuell.) Vil det øke sjansene mine hos noen, av riktige eller feile grunner? Minske sjansene mine hos andre… og en ting jeg lurer mest på, hvis jeg blir kjent med noen først, og så viser hvem jeg er etterpå… 1c: kan de ta det ille opp? At de har snakket med en de kanskje kjenner ansiktet til?
*
Nå tror jeg jeg har fått meg en slags oversikt over floka – over spørsmålene, 1 a-c, og så 2-5, over grunnene, at jeg ikke forstår kroppen min, at jeg ikke forstår identiteten min… for det handler ikke bare om profilbilder eller sex, det handler om selvpresentasjon også. Jeg har en oversikt over valgmulighetene, og over spørsmålene som svimler meg og får meg til å slippe tråden, vurdere de andre alternativene i stedet:
– et antydende, men anstendig bilde av kroppen min. Hvordan skal jeg i så fall få tatt det? Ikke vet jeg vinkel, ikke vet jeg bakgrunn, ikke har jeg noen greie på selvutløser heller. Det må en sosial handling til, og det –
– et ansiktsbilde, men kan det ha konsekvenser? Vil det bære undertekster, fordi ansiktet mitt er kjent. Sjekking er så fullt av undertekster, og det –
– en del av enten kropp eller ansikt? Men hvilken del, hvilken vinkel, og vil folk tro at det er noe jeg prøver å skjule… en tanke jeg i det minste klarer å tenke ferdig, så noe jeg kunne ha gjennomført, men antagelig det minst interessante av alternativene.
Dette handler om selvpresentasjon også, og om de gode gamle temaene. Å surre og rote med undertekst. Å snakke klart og tydelig om sin egen vilje.
Løsningen vil jeg tro at også går ut på det samme. Det jeg har gjort for å snakke mer aktivt om meg hva jeg vil (eller eventuelt ikke vet at jeg vil). Øvelse, rett og slett. Selvadministrert eksponeringsterapi. Oppdage nervene mine og trykke på dem. Legge ut bilder enten jeg er fornøyd med dem eller ikke.
Av tekst og bilde, hva er egentlig det skumleste? Å vise at jeg har en vilje, eller å vise at jeg har en kropp? De henger antagelig sammen, gjennom læring og erfaring, gjennom praksis. Når man ikke så ofte opplever at man har at man har en handlekraft som står til viljen, når man venner seg til å oppleve kroppen som vekselvis blendende og vag, da er det en overgang det å plutselig plassere seg i verden, det å plutselig skulle eksistere, ville, være, tilstede, blant alle de andre.

lørdag 4. januar 2014

Profiltekst


Jeg vil heller skrive om sex enn om politikk. Vel så innviklet, men ikke like flaut.

Fordi jeg har lært meg det, å si høyt at jeg liker sex. Å si? Før klarte jeg så vidt å tenke det. At jeg har lyst på det og av og til savner det. Det kan jeg krysse av som "oppnådd i 2013", mye ved hjelp av innlegg i denne bloggen. Så unngår jeg visst ikke helt at det blir en blogg for dagbokskriving og terapi.

Så nå vet jeg at jeg gjerne vil ha sex, og jeg er litt bedre i stand til å uttrykke det, men "sex" er egentlig ikke så presist… Jeg mener, jo, hvis jeg spurte en bestemt person "skal vi ha sex," og den personen svarte" ja", da ville vi nok klart å finne ut resten også. Men hvis jeg stilte meg opp med et skilt hvor jeg spurte "er det noen som vil ha sex med meg," så ville jeg nok fått både få og ikke alltid så relevante svar. Svar fra ikke nødvendigvis de jeg var interessert i selv.

Med mindre jeg hadde gjort det på et særlig egnet sted ville jeg også fått en del misfornøyde blikk… og fortjent det, synes jeg egentlig…

Men det holder altså ikke å vite at jeg vil. Akkurat hva jeg vil vet jeg ennå ikke nok om.

Jeg har problemer med å skrive en profiltekst for nettsjekking. Jeg har en profil, jeg har hatt en stund, men teksten der, den er – har fått kommentarer om at den er – litt svevende. Folk får et inntrykk av hva slags person jeg er, men ikke av hva jeg leter etter, om kanskje jeg kan være noe for dem. Det blir litt den digitale versjonen av en sånn plakat: "Hei, jeg er hyggelig altså, er det noen som vil ha sex med meg?"

Forsøk på å skrive noe nytt stopper bare opp.  Jeg kommer ikke mer enn et par setninger i vei. Og jeg har jo snakket mye om at det betyr – ett eller annet – når skrivingen stopper på et bestemt sted. Det betyr at det er noe som er enten ukjent for meg, eller skummelt. Enten vet jeg ikke helt hva jeg vil, eller så har jeg fortsatt litt problemer med å uttrykke det, til og med for meg selv.

I mange tekster venter jeg nettopp på det punktet, når jeg ikke lenger vet hvor jeg skal videre. Så gjør jeg selve letingen og oppdagelsen til et tema. Men jeg vet ikke om den teknikken passer helt i en profiltekst…

For det første bygger teknikken på blottstilling. Jeg skriver at jeg ikke helt vet, jeg viser sårbarhet og uvisshet, og blottstilling kan være bra! Det kan vise en slags trygghet, at jeg tør å snakke om dette, det kan gi mottageren en slags trygghet, hun vet alt noe om meg, så kanskje det er lettere å vise svakhet tilbake. Og blottstilling kan være sexy, på riktig måte; blottstilling kan være sjarmerende, på riktig måte.

Det kan også ende opp som sutrete, kjedelig, til og med avskrekkende… viser jeg at jeg er for usikker, blir det opp til andre å ta vare på meg. Være forsiktige rundt meg. Jeg kan fremstå som krevende og lite raus som elsker.

Hvor ligger egentlig forskjellen mellom sjarmerende og avskrekkende uvisshet?

I selvtilliten, vil jeg tro. I modenheten. Hva man tar ansvar for selv, mot hvor mye man venter seg å bli tatt vare på av andre. Man kan være sårbar fordi man har tryggheten til det, eller man kan bruke sårbarheten til å beskytte seg bak.

Det er det ene problemet, det andre er å vite hvor jeg skal begynne. Hva skal jeg si om meg selv… hvor mye skal jeg si om meg selv?

Jeg skriver om meg selv på så omstendelige måter. Når jeg snakker også egentlig. Når jeg står i butikken kan jeg ta meg i å forklare hva jeg skal med det jeg kjøper. Hvorfor jeg har bruk for det. Gjerne med detaljer fra eget liv, fra barndom eller psykologiske krinkelkroker. I skranker på venterom og sånn er jeg så omstendelig at jeg knapt kommer inn på det jeg skal, før de avbryter og begynner å komme med egne forslag. Og det forvirrer meg jo enda mer…

Hvordan skal jeg beskrive ett personlighetstrekk uten å komme inn på fire andre? Hvordan kan jeg skrive noe positivt uten forbehold, eller noe negativt uten forklaring og analyse? På den måten skriver jeg meg utover og videre utover i periferien… det er sånn det blir svevende.

Det blir kanskje forsterket av autismen, den motviljen mot å utelate – noe, som kan være viktig. Noe som kan være sant. Som om jeg skjuler noe om meg selv, eller gjør meg til. Sånn har det kanskje litt felles med det jeg skrev om politikk, hvor jeg også var redd for å gi et galt inntrykk av meg selv. Kanskje det fremdeles har noe å gjøre med undertekster? I sex og sjekking er det jo enda mer undertekst enn i politikk.

Jeg turte jo nesten ikke å lage meg et profilnavn, i tilfelle det skulle vise seg å være kode for noen seksuell praksis. Og så kom noen til å tro at jeg var interessert i sånt, og så forvente det av meg, og så ville jeg ha lurt dem.

Kanskje det er noe av det skumle også med å formulere rett ut hva jeg vil… at det kan inneholde undertekster og skjulte koder og at noen kan forvente for mye… som om det skulle være så farlig, det er jo bare å oppklare det i så fall.

At det skal være så vanskelig å skrive en liten profil. Profilen er riktignok førsteinntrykket, men den er ikke det endelige ordet. I verste fall kan jeg gå glipp av kontakt med noen jeg egentlig ville likt å høre fra.

Men det handler vel ikke bare om en profiltekst, det handler også om hvordan jeg vil være. Jeg vil gjerne være sårbar, men ikke krevende, eller lite raus. Jeg trenger ikke å kjenne mine egne ønsker i detalj, men jeg må være i stand til å kjenne på dem. Jeg må ha nok vilje til å ta beslutninger, til å oppsøke det jeg kan stå for, si nei til det jeg ikke vil være med på, til å ta to skritt tilbake hvis jeg skulle ta ett skritt for langt.

Klarer jeg ikke å være tydelig i profilen, er jeg kanskje ikke noe tydelig ansikt til ansikt heller. Det var vel nettopp det jeg kom frem til i fjor. Hvis jeg ikke har peiling på hva jeg vil, da er det heller ikke noe særlig lett å handle. Jeg fikk jo ned noen konklusjoner, i en punktliste, det innlegget skulle jeg kanskje lese igjen… Der står det hva som tiltaler meg med erotikken.

Kanskje jeg vil flere forskjellige ting også… et elskerforhold som varer en stund, men også innslag av tilfeldige og der-og-da-ige, og kanskje noen som vil hjelpe en uerfaren fyr litt på vei… men nå begynner jeg nesten å skrive profilteksten min, det bør jeg kanskje heller spare.

For det å skrive teksten henger likevel sammen med å finne ut av innholdet – denne gangen også – med å tvinge frem det som er ukjent eller skummelt, med å kunne uttrykke hva jeg ønsker meg, i det minste for meg selv. Enten det passer til profilsjangeren eller ikke, kommer leting og oppdagelse til å bli et tema. Og det er kanskje ikke så veldig på siden heller? Jeg kommer jo dit fordi jeg leter etter noe.

søndag 29. desember 2013

Undertekster og understrøm

Masteroppgaven min er ferdig. Jeg har en mastergrad i psykologi, faktisk. Og jeg må begynne å tenke på noe å jobbe med. Et prosjekt for neste år! Jeg skal få hjelp av NAV, men jeg har sikkert godt av å tenke gjennom det på egen hånd. En idé som har tatt form er at jeg har lyst til å synse ting om autisme. Kanskje til og med ha noen informerte meninger.

 
Jeg har jo alt snakket, tenkt og skrevet mye om meg selv og denne aspergerdiagnosen. Skrevet – ikke bare her i bloggen, hvor jeg ikke har skrevet noe som helst på lenge, men det går igjen i mange andre prosjekter også.
 
Jeg holder på med en diktsamling der jeg bruker kunnskap om autisme som startpunkt for å brette ut mine egne, særegne perspesjoner. Jeg har et romanutkast der hovedpersonen har milde autistiske trekk (og et navn som er kode for mitt eget).  Jeg blander meg ofte – på twitter, der blander jeg meg ofte inn når folk har samtaler om god og dårlig oppførsel. Når folk sier
 
STURLA STRÅMANN: Det-og-det kan da ikke være så vanskelig å skjønne,
 
da blander jeg meg ofte inn med at ting kan virke lettere enn de er. Hvis man tror at noe er lett, eller at det ikke trengs mer enn litt viljestyrke, betyr det bare at man har det man trenger av øvelse. Man kan det utenat. Man kan få det til uten å tenke. Eller rettere sagt: uten å merke at man tenker. Uten å merke hvor mye forskjellig man må få til å klaffe.
 
Det annerledes ut når man må legge arbeid i at det skal klaffe. Det ser i det minste annerledes ut innenfra.
 
Dessverre har jeg ikke helt fått til å formulere det der i twitterformat ennå, så det høres litt ofte ut som om jeg pirker, hakker, klager, eller sutrer. Det høres i hvert fall ut som det for meg; jeg er vel redd for at det skal høres sånn ut.
 
Noe av grunnen til at jeg har så mye å si om aspergerting, er jo at det interesserer meg. Jeg er veldig opptatt av det, en typisk autistisk fascinasjon. Men jeg tror også kanskje jeg har en slags nyttetanke med det…
 
Vent litt, det er noen som napper i skjortekragen min…
 
DISCLAIMERGNOMEN: Ja, det er meg, det. DISCLAIMERGNOMEN, den indre stemmen som skal ha deg til å gå tilbake på alt du sier, fordi du egentlig ikke har peiling på hva du snakker om. Og jeg må si det, Martin, at nå har du vært veldig påståelig her.
 
Å, har jeg det? Det beklager jeg veldig. Øh, øhm, øh, hvordan da egentlig?
 
DISCLAIMERGNOMEN: "Jeg tror også kanskje jeg har en slags nyttetanke med det!" Jeg tror kanskje ikke jeg har hørt noe så arrogant før.
 
Men jeg har jo prøvd… å pakke det inn… jeg har jo… jeg sa jo det med personlige motiver, og det selvironiske med at diagnosen min møter seg selv. Og med en gang jeg hadde nevnt ordet nytteverdi overlot jeg hele scenen til deg…
 
DISCLAIMERGNOMEN: Det ER IKKE GODT NOK! Å! for en oppblåst liten juksefallos du er! Noe så selvopptatt! Hva er det neste? At det kan ha noen samfunnsnytte med den gnuringen din om asperger? At det kan gagne flere enn deg og til nød kanskje også egoet ditt, Martin?
 
Vel… nå har det seg vel sånn at jeg i tillegg til Aspergers syndrom har en, ja faktisk: Mastergrad i psykologi. Med noen år fra profesjonsstudiet også. Og jeg har formidlingsevne, og en brukbar selvinnsikt, så ja, kanskje har jeg noe jeg kan, tør jeg si det, bidra med
 
– og jeg skjønner ikke ordentlig hvorfor Disclaimergnomen blandet seg inn, for jeg har ikke noen trang til beskjedenhet om dette. Det gjør meg ikke noe å si: Ja, jeg har en god formidlingsevne. Ja, jeg har en brukbar selvinnsikt. Ja, for egentlig er jeg ganske smart. Men så er det ikke det å vise frem evnene mine som gjør meg flau. Det har heller noe å gjøre med begrepene jeg blir nødt til å bruke.
 
Hvis jeg skal si noe om asperger generelt, liksom tale autismespekterets sak, da må jeg forholde meg til et stort omfang av terminologi. Et spesialisert begrepsapparat. Ikke bare om asperger, men om sosiale grupper i det hele tatt. Sosiale grupper og makt, om fordommer, stereotyper, om hindringer og tilrettelegging, om ulik virkelighetsoppfatning ut fra ulik sosial posisjon… og selv ved å være såpass vag har jeg skrevet mer enn jeg egentlig føler meg trygg med.
 
Alle disse begrepene har en historie. De har blitt utviklet og brukt i debatt. Ofte har selve betydningen av begrepet blitt diskutert. Viser ord som "diskriminering" eller "likestilling" til noe reelt, noe med logisk innhold, eller er det bare et retorisk grep for å oppnå posisjon? Hvordan man bruker ordet viser noe om hvilken side man står på. Det kan med andre ord lett oppfattes som umoralsk dersom man bruker begrepet feil. Da gjør man narr av motstanderens standpunkt, da holder man seg ikke til sak.
 
Tror jeg. Jeg vet ikke helt om det er sånn. Jeg vet bare at jeg i følge diagnosen min skal ha problemer med undertekst. At jeg ut fra erfaring har problemer med undertekst. At begreper som brukes mye i debatt, vil opparbeide seg en god del undertekst. Så jeg kan knytte den frykten min for begreper sammen med to andre ting jeg vet om: Frykten for å markere identitet, og frykten for å bli tillagt tanker.
 
Frykten for å markere identitet
Da jeg var liten likte jeg ikke å gå forbi en skolegård hvis jeg hadde sekk på ryggen.  Jeg var redd for at noen skulle stille meg spørsmål. Tro at jeg prøvde å late som om jeg gikk på den skolen, gi meg ut for å høre til blant de andre.
 
Dette er en greie med meg jeg har visst om lenge. Lenge før aspergerdiagnosen…. Og ikke bare sekk på ryggen. Det skjer også med mange andre – det jeg kan kalle identitetsmarkører i dag. Ta for eksempel musikk. Jeg klarer ikke, jeg klarer rett og slett ikke, å si høyt hva slags musikk jeg liker. (Bortsett fra klassisk, for det er liksom greit.) Jeg klarer ikke en gang å si navnet på grupper eller artister, fordi bare det å ha hørt om dem føles som en identitetsmarkør, og det vil være innbilsk å tro at samholdet rundt den musikken tilhører meg.
 
At jeg skjønte det tidlig betyr bare at jeg så noen fellestrekk, at alle situasjonene var like. Akkurat hva som var likt klarte jeg ikke å formulere. Det nærmeste jeg kom var å kalle det "redselen for at noen skal tro at jeg prøver å gi meg ut for å være noe jeg ikke er".
 
Nå om dagen korter jeg det ned til "redselen for å vise falske identitetsmarkører", sammen med en dæsj av "redselen for å bli konfrontert med utenforskap på grunn av undertekst jeg ikke helt forstår". Det er nok ikke noen særegen redsel for meg. Det er nok ikke en særegen autistisk redsel heller. Men det er noe som setter en del begrensninger for meg selv nå som jeg er eldre. Jeg tror faktisk mye av Disclaimergnomens vrede kommer derfra. At han innbiller seg at jeg er innbilsk, at det er grunnen til at han kjefter så fælt.
 
Når man bruker et begrep med undertekst, så markerer man også hvor man står. Hvilken såkalt leir man tilhører. Men har jeg rett til å høre til i noen leir?
 
Jeg slår opp noen av de begrepene jeg trenger på Wikipedia. Selv å skrive ordene i et søkefelt er vanskelig for meg.  Som om noen fulgte med over skulderen min. Heldigvis har autoutfylling gjort det lettere. Da må jeg ikke påkalle hele ordet. Det holder å skrive noen bokstaver, nervøst, og så håpe at søkemotoren slår inn i tide. For da er det liksom Wikipedia som påberoper seg kunnskapen om emnet, ikke jeg, og det er greit. Det klager ikke Disclaimergnomen på. Ikke skjønner jeg forskjellen, men jeg er glad til når han ikke klager.
 
Frykten for å bli tillagt tanker
Når man bruker et begrep med undertekst, vil mottageren anta at man mener mer enn det man strengt tatt sier. Det er vel selve definisjonen av undertekst. Folk kan altså komme til å tenke ting om meg. Det er jeg også redd for.
 
Da er det ikke så mye hva de tenker. De kan tenke godt eller vondt. Det er det at andre i det hele tatt har tanker om meg. Om hensiktene mine, om beveggrunnene mine, om hva jeg er laget av! Det gir meg en følelse av å gå i oppløsning. Som om de har kommet seg på innsiden av en uklar og sårbar hinne, den som holder tankene mine samlet inni hodet, og selvet mitt atskilt fra resten av verden.
 
Når jeg for eksempel krangler med folk, særlig med folk jeg ikke kjenner, kan jeg forestille meg at de slår seg til oppe i hodet mitt etterpå. Der sitter de og følger med på tankene mine, og protesterer hver gang jeg tenker noe hyggelig om meg selv. Det er som om de ler hånlig av det.
 
Forestillingen er bare en forestilling, men følelsesmessig er det som om de var i rommet.  En gang husker jeg at jeg gjemte meg under pleddet mitt. Da hadde minnet om en tidligere krangel kommet for nært, for tett, for… intimt...
 
Det går innafor intimsonene mine. Når jeg tror folk tenker noe om meg. En litt uggen form for å bli avkledd. (I motsetning til det å dele informasjon om meg selv. Akkurat det har jeg, som det fremgår av bloggen, lett for.)
 
Ok, så jeg innrømmer at det er verre når de tenker vondt. Særlig når det er sinne eller andre sterke følelser. Jeg sliter ekstra med å takle sterke følelser. Jeg liker det ikke når folk er sinte på meg (eller når jeg tror at de er det, eller tolker ett eller annet kroppsspråk som om de er det). Jeg liker i hvert fall ikke å vise sinne selv. DET er innafor intimsonene mine, det.
 
Men jeg vet at positiv oppmerksomhet også har gitt problemer. Jeg har jo mottatt ganske mye positiv oppmerksomhet! I forbindelse med de TV-greiene. En ting er at jeg slet med å bli kjent igjen – det er det nok mange som gjør – men jeg husker særlig noe som skjedde før jeg visste noe om det der. En god stund før jeg kom på TV. Antagelig dagen etter at jeg ble plukket ut. Jeg forestilte meg alle de menneskene, tusenvis av mennesker, som skulle begynne å tenke noe om meg, og jeg ble skikkelig redd en stund. Hvor skulle det bli plass til mine egne tanker om meg selv?
 
Når behersker man et begrep?
Jeg burde ha sagt mer om akkurat hvilke begreper det er jeg er så redd for. Jeg burde ha skrevet noe hvor jeg prøvde å bruke begrepene, og ikke bare pratet meg utenom dem. Men det tror jeg må bli til en annen gang. Det begynner å bli tydelig hva akkurat dette innlegget skal handle om.
 
DISCLAIMERGNOMEN: YESS! YESS! Åh! Martin! Nå er jeg fornøyd med deg. Jeg tror jeg har en liten disclaimerereksjon. Kan jeg få stikke den i øret ditt?
 
Hvor mange halvferdige innlegg har jeg ikke i bloggmappa mi hvor jeg begynner med å snakke meg frem til et eller annet begrepsapparat, men så kommer jeg ikke helt… dit? Det kan jeg naturligvis bare svare på selv – en del. Jeg har på en måte lært mye av å streve med dem. Jeg har lært meg å ikke se ned på Sturla Stråmann, fordi han ofte har brukbare innspill – selv som stråmann. Jeg har lært meg at jeg vet mindre enn jeg tror.
 
Det her er nok av det mer selvsentrerte jeg har skrevet på bloggen. Selv sammenlignet med alle innleggene om sexlivet mitt, og alle de andre aspergerinnleggene. En slags introspektiv skritt-for-skritt-rapport. Hvis du leseren henger med i det hele tatt, kan du ta det som eksempel på det som er vagt for meg. Det som er vagt, rotete. Det jeg ikke har tak på ennå, som jeg kanskje begynner å skimte.
 
Det jeg har kalt blindsoner tidligere, eller garnvaser. Der jeg ikke har funnet noen ende å nøste opp fra. Ennå.
 
En av de merkbare konsekvensene av å ha subtile vansker med helhet/del, figur/grunn.
 
Men jeg har flere eksempler på vaser jeg har nøstet opp i også. Hva det for eksempel vil si å sikte
 
Det har vel vært bloggen min de siste åra, en øvelse i å skrive ut fra meg selv, bruke meg og mitt som drivkraften i en tekst. Ikke så mye det å skrive som selvutviklingsprosjekt… mer å gjøre selvutvikling til et skriveprosjekt. (Ikke helt sant, jeg har gjort det litt for personlig nytte også.)
 
Om jeg vil gjøre noe av… upersonlig nytte? Mer allmenn nytte? så kommer jeg alt et stykke på vei med denne besnærende navlebeskuelsen. Sette ord på, skildre tankeprosesser, mestringsteknikker, og ikke minst å skildre erfaringer. Gjøre min egen, bestemte annerledeshet til en ting andre folk kan forstå, kanskje utvide normalitetsbegrepet litt på den måten. Dette har jeg jo snakket om før…
 
Men jeg kunne nok tenke meg å ha informerte meninger om ting. Om ikke for å tale saker, så fordi jeg har brukt de siste tolv åra! på å prøve å informere meg om ting. Jeg har vært student like lenge som jeg var skoleelev. Jeg kunne hatt en slags andre russefeiring, hvis det fantes opplegg for noe sånt. Så… jeg kan jo faktisk en god del. Og særlig der jeg begynte dette innlegget, med sosiale grupper og makt. Gjennom mye av studiet er det jo sånt jeg har interessert meg for.
 
Om jeg bare hadde mot til å gjøre nytte av kunnskapen. Eller mot? Det kan jo hende at Disclaimergnomen har et poeng. Kanskje de begrepene jeg ikke føler meg trygg på… er de begrepene jeg har en anelse om at jeg ikke behersker…
 
Hvor mye informasjon trenger før man behersker et begrep? Det kan være et spørsmål å hente ut av dette rotet. Hvor mye informasjon, og hvordan finner man den? Leser man alt man kommer over, eller finnes det en målrettet måte å peile seg inn på? Hvordan skiller man… figur fra grunn?
 
Kanskje det ikke står på underteksten, så mye som på begrepenes historie. Det som er skrevet, sagt, diskutert tidligere. Kanskje det står på å finne de riktige kildene, dette her som andre vet, men ikke jeg…

tirsdag 27. august 2013

Meldeplikt

Siden bloggen før sommeren kunne ligne litt på dagbok, har jeg følelsen av en slags meldeplikt – hvor har det blitt av deg Martin, hvorfor skriver du ikke?

Men jeg ville egentlig ikke gjøre bloggen til en dagbok. Jeg tenkte ikke at den skulle handle om meg. Når jeg ser tilbake på det første jeg noen gang skrev i en blogg, den første bloggen som het Ting jeg er interessert i, på Nettavisens sider med deres støtte

– det første innlegget hadde 10000 treff, men etterpå dalte det ganske fort, og Nettavisen og jeg glemte hverandre. Kanskje fordi jeg ikke skrev noe særlig om meg selv. Jeg skrev ikke i rolle. Jeg skrev ikke ut en gjenoppvekking av den der gode Tufte-følelsen.

Ja, for det var på den tiden, midt på totusentallet, da alle trodde jeg var noe, og jeg trodde jeg var noe annet. Ingen av oss hadde vel helt rett.

 
Eller kanskje jeg bare ikke skrev bra nok. Jeg får til mye nå som jeg har lært siden da. Blant annet at jeg ikke kan dele av mine kloke tanker, i leksikonformat, smått, smart, og kryssreferert.
 
Jeg har lært å skrive mindre korrekt, for når jeg prøver skriver jeg innviklet i stedet. Jeg har lært at mine kloke tanker er en tanker med kloke begrensninger, og at det er til begrensningene jeg må se når jeg vil skrive
 
– gåtefullt som det kan lyde, men jeg har skrevet så mye om det der ellers, jeg vil ikke la det avlede meg mer nå.
 
Jeg har lært mye om å skrive av å være personlig, mente jeg å si, og jeg har lært mye om å være personlig her på bloggen.
 
Det har kommet lite på bloggen i det siste fordi jeg har skrevet andre ting. Aller først og fremst på masteroppgaven, som endelig begynner å bli ferdig. Dikt – jeg lærte å skrive dikt sånn helt plutselig i fjor, og nå jobber jeg med å bearbeide et utvalg. Erotiske fortellinger, som jeg også har fått bedre tak på, når jeg forstår litt mer av seksualitet og begjær. Ingen som jeg tør publisere under eget navn ennå. Resonnerende tekster i lengre enn bloggformat.
 
Ideer å skrive om ligger i hodet mitt, men de er litt mange og ikke så klare, så jeg venter på et sted å begynne.
 
Mellom skriveøktene i dette innlegget har jeg forresten lest i selvbiografien til Mark Twain. Der skriver han mye om det å skrive selvbiografi. Han hadde prøvd i tredve år å få ned en på papiret, før han endelig fant en metode som fungerte, diktat til en stenograf, og en ikke-lineær, innfallsstyrt oppbygging. En dagbok og en historiebok i ett, som han sier, hvor tingene som opptar ham i skrivende stund vekker tilbakeblikk og lar ham skildre dem med livskraft.
 
Det minner meg om den tiden midt på totusentallet, da det var mange som trodde noe om hvem jeg var, og da jeg ville skrive en katalog over alle mine kloke tanker. På en måte så jeg kanskje på det som et dagboksprosjekt. Over tanker, ikke livshendelser, og med skarpe, diskusjonsvennlige konklusjoner.
 
Jeg ville lede leserne rundt i hodet mitt, kanskje like mye av ensomhet som av noe annet.
 
I dag får livshendelsene større plass, men jeg prøver likevel ofte å bruke dem som utgangspunkt. Jeg vil fortsatt ha folk til å gløtte inn i hodet mitt. Men jeg skriver mot et annet mål, et som passer tankestilen min bedre. Jeg har godtatt at jeg ikke har så mange svar. Det er for mye jeg misforstår eller ikke forstår overhodet. Jeg ønsker heller å gi en litt fastere form til mine egen, ganske dype forvirring.