Byggeplassen

Nå skal de bygge hus tvers over gata for oss. Det har noen ganske drastiske konsekvenser for utsikten. Det har vært en parkeringsplass der siden vi flyttet inn. I sjuogtjue år, siden jeg var en femåring som syntes at tekst-tv var fascinerende. Rundt plassen har det vært et gjerde, på innsiden en grønn lagerbygning med noen litt spesielle takvinduer. Jeg pleide å fantasere om dem ved kjøkkenbordet. Kjøkkenet vårt var større den gangen, før ombygningen, mens vi ennå måtte ut på gangen for å gå på do. Leiligheten vår er bygget om, vi har do inne, et mindre kjøkken der rommet mitt pleide å være, og soverom der kjøkkenet pleide å være. Lagerbygningen har vært mange ting siden den gang, bedriftslokaler, festlokaler, og nå er den tom. Men det er trærne jeg vil savne mest. De har stått der og luktet syriner i så mange år, og så er det det store treet på hjørnet, som jeg la spesielt merke til en dag for noen år siden, og som jeg skrev en liten tekst om den gang. I går ble det sagd ned

Jeg dro for gardinene mens de holdt på. Jeg ville ikke se på da det gikk over ende. Men da jeg dro dem fra igjen var det egentlig litt spennende. Plassen hadde åpnet seg noe veldig. Et mellomstadium. Et svært kort mellomstadium. Snart kommer heisekraner og bygningsarbeidere, stillaser, vegger, vinduer, og tak, og krangling, driting, puling, sløving i bare undertøyet – alt det klamme personlige man bare gjør innenfor de kubikkmetrene man anser som sine egne. Kanskje noe av det skjer akkurat der den stillferdige fuglen en gang satt i en tretopp.

Fra mitt eget vindu får jeg se at det vokser frem, skjelett, kjøtt, hud, og klær. Er ikke et nakent hus egentlig et like stort privilegium å få se som en naken kvinne? (Du kan godt bytte ut med mann, hvis du er blant de eksklusivt androfile av mine lesere, eller velge selv dersom begge deler skulle tiltale deg.) Klær skjuler en hemmelighet – gjør ikke beboere det samme? Gjør ikke gulvbelegg og tapet, møbler og veggdekorasjoner? Forskjellen måtte være at huset før det blir bebodd har en mangel på mening man ikke vil finne i menneskekroppen. Men jeg gleder meg til å få hele prosessen så tett innpå livet.

Egentlig er jeg ikke noe glad i forandring. Jeg mener, virkelig ikke. Jeg skyr det nærmest i klinisk grad. Men leve med det er jeg nødt til. Tilværelsen er i forandring – kroppen er i forandring – selve ideen liv er hverken mer eller mindre enn materie som forandrer seg –

Jeg må leve med det, og jeg har min tankekraft til å oppleve det annerledes. Det er et spørsmål om øvelse. Byggeplanene over gata er egentlig en fin anledning til å få seg litt øvelse i det.

Det fungerer å se tingene mer utenfra, og meg selv som en del av det som forandrer seg. Utsikten forandrer seg, kroppen min forandrer seg, Melkeveien og resten av universet forandrer seg også, hver ting i sin skala, hver ting på sitt vis. Og når jeg tenker på det sånn kan jeg noen ganger høre det knake i cellene mine. De deler og utfolder seg som en løpsk orkidé.

Jeg får en billedlig følelse av det også. Jeg ser meg selv som en klump av ulike livsepoker, på bakken utenfor vinduet mellom gravemaskiner og opprevne røtter, hvor nåtiden hele tiden bobler ut av meg innenfra og legger seg utenpå min form, på den måten stearin kan renne ned over lysestaken og størkne i lag som bevitner det gamle og det nye samtidig – som en anemone kanskje, i livet, hva nå fangarmene måtte symbolisere – men det mentale billedspråket mitt er ikke det avgjørende.

Det avgjørende er at jeg har fått små smilerynker rundt øynene, jeg har fått grå hårstrå i hodebunnen, og jeg har sett min egen far slutte å leve, og det er en livskraft å finne i alle disse forandringene. 40- 50- 60- og 70- årskroppen knaker på innsiden av meg. Jeg vokser i tid på samme måte som det gamle bjerketreet vokser i høyde, helt til jeg faller overende. Og huset vokser frem fra leirgrunnen og opp til sitt eget tak på samme måte som jorden går rundt solen, helt til noen finner på noe nytt å bygge.

Virkelighetsflukt

Du gjør frivillig
spranget fra
asken til ilden

gjenfødes til din store skrekk

rister fysikkens lover av vingene
legger ut fra kanten av høyborgen
stuper uti det med nebbet først

det er ikke den virkeligheten du flykter fra;
det er sammenstøtet i den andre enden

Enetale

Jeg liker lyden av min egen stemme
å kjenne den bakerst på tungen
nærheten når den brer seg opp
halsen og ut

Jeg liker lyden før den forlater kroppen
som uro i atmosfæren
forplanter seg, vokser vilt
i uttallige halvmørke øreganger, flere enn noe
menneske kan rå med

Men forstår du ikke, det er sånn det egentlig er!

Han fryktet at han en dag skulle komme over den ene innsikten, den ene detaljen, som kunne forklare alt, for han visste, og hadde sett det hos andre, at når forståelsen av hver enkelt ting først hadde begynt å rette seg mot det samme overgripende prinsipp, ville verden aldri mer kunne fremtre i sin egentlige skikkelse.

Hets mot andres overbevisning

I de fleste tilfeller bør både latterliggjøring og hets være ytringer folk står fritt til å komme med. Man kan likevel godt synes det er problematiske ytringer. Særlig når de retter seg mot folk eller grupper, men i noen grad også når det retter seg mot meninger, overbevisninger, og trosforestillinger.

Det er, for å ha nevnt det, en ganske alvorlig bakgrunn for at folk diskuterer dette nå for tiden. Brenning av koranen, opptøyene som kom etterpå, og menneskene som ble drept. Derfor kan man lett komme feil ut hvis man vil komme inn på bokbrenningsdelen av det, den er til sammenligning en bagatell. Det svir litt i halsen bare å nevne det i samme åndedrag som man snakker om mord. På den annen side er det i sånne situasjoner diskusjonen kommer opp. Offentlig bokbrenning vil i det minste etterlate et rom for å diskutere. De morderiske reaksjonene kan man enkelt og ensidig fordømme.

I en lengre diskusjon på twitter, som jeg først blandet meg inn i mot slutten, sa signaturen @abreFloken blant annet at han var opptatt av

”(…) 1) skille person/mening, 2) Lik beh. av alle tankesett.”
(Hele kvirrevitten og litt av sammenhengen rundt er her. Og denne andre kvirrevitten, som jeg ikke har sitert, vil nok utdype sammenhengen enda litt til.)

Begge deler er jeg i utgangspunktet enig i. Jeg lurer likevel på om det kan være litt mer komplisert.

Selv ikke i de mer avbalanserte samtalene, tror jeg sak og person er så adskilt som de kanskje burde være. Standpunkter og overbevisninger kan være nærliggende skillelinjer å trekke opp mellom både grupper og personer. På den måten gjør man meninger til en del av sin identitet. Man kan se eksempler i en god del diskusjoner, på det punktet hvor det slutter å handle om de mest fornuftige argumentene, og begynner å handle om de mest slagkraftige. Det gjelder å sette den andre siden på plass.

Dette vil kunne prege diskusjonene enten man synes at det skal det eller ikke. Men det er beklagelig at det er sånn, og det er verdt innsatsen om man får til å gjøre noe med det. Uenighet er ikke bare helt greit, det er ofte helt nødvendig.

Når argumentene blir mindre saklige, glir saksytringer enda lettere over i det personlige. Noen ganger er det ikke en gang helt urimelig. Latterliggjøring og hets vil for eksempel være rettet mot følelser, og de følelsene er sosiale mer enn de er saklige. Det rammer. Det er meningen at det skal ramme. Og det er ikke alltid så rart hvis man blir litt sur.

I noen situasjoner vil man også observere at noen kan rammes hardere enn andre. Eksisterende forhold kan spille inn: maktforhold, sosial anerkjennelse, historiske omstendigheter, omgangstonen i den senere tid. Én og samme ytring kan ha ganske ulike konsekvenser. Det blir mer uklart hva det vil si at man skal behandle alle likt.

Det er en ubestridelig rettighet å møte meninger med hets. Og det kan noen ganger være vanskelig å komme utenom. Et debattklima hvor man går på tærne for hverandre kan lett bli uheldig. Et debattklima hvor man er redd for sin egen sikkerhet, må betegnes som noe langt verre enn uheldig. Men for mye hets kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg om saken. Det kan ramme folk som ikke nødvendigvis har fortjent det, selv om det er lett å si at de ikke burde la seg berøre. Og det kan ha praktiske konsekvenser ved at det kan spille opp mot allerede eksisterende fordommer.

Jeg prøver personlig å holde meg til at hvis jeg ikke absolutt er nødt, så har jeg ingen gode grunner til å drive noe særlig med hets. Jeg har dessuten nevnt noen grunner til å la det være.

Tre Prokofiev-vitser

- Hva kaller du en skikkelig kjedelig russisk komponist?
- Prokofgjesp.

- Hva roper du hvis du blir overfalt av en menneskeetende russisk komponist?
- ProkofHJEELP!

- Hva skjer dersom ingen kommer til unnsetning?
- Han sluker deg i en real Prokofjafs.

Vitenskapsmisjon

I hodet mitt er det noen tanker, noen innlegg, som jeg ikke helt får grep om. Det spriker i flere retninger, det har flere temaer, flere konklusjoner, og lar seg ikke helt stappe inn i en enkeltstående tekst; det blir trafikkork når jeg prøver å skrive dem ned. Jeg møter også min egen usikkerhet. Jeg har ikke alle begrepene på plass og stoler ikke alltid på min egen forståelse. Jeg vet sikkert ikke nok om dette, vil sikkert utelate noe viktig, og det jeg kommer frem til har sikkert blitt sagt før og bedre. Vel, det er kanskje ikke uvanlig for en skriveprosess, jeg kan i hvert fall prøve å finne mer ut av det.

Noe felles for de sprikende tankene er at de har noe å gjøre med vitenskap. Vitenskap sånn jeg selv opplever det, vitenskap som oppsamlet kunnskap og pågående foretak. Hva det i bunn og grunn består av. Men det dreier seg kanskje enda mer om at vitenskapelig tenkning ser ut til å bli avvist av så mange, og en mening om at det burde vært gjort noe med – for jeg tror vitenskap er godt, og nyttig, og egentlig ikke så vanskelig – og det munner ut i et ord: Vitenskapsmisjon.

Det er et upresist ord for øyeblikket, og kan høres i overkant religiøst ut for de som ikke liker religion, men jeg snakker om det som misjon fordi det handler om både formidling og overtalelse, og fordi det kan føles som et kall, eller i det minste en slags forpliktelse: Hvis vitenskapelig tenkning er godt og nyttig, synes jeg det er noe man kan gå inn for å spre.

… men her møter jeg motstand i usikkerhet, du ser det på at jeg går over i upersonlig form og uklare formuleringer. For hvilket grunnlag sier jeg dette på? Med hvilken rett uttaler jeg meg om hva andre burde lære? Hvordan vet jeg at det er kunnskapen som mangler? At den skulle være så enkel å lære? Eller i det hele tatt relevant for folk? Og hva er det å lære bort? Vitenskap? Jeg vet ikke riktig hva vitenskap er. Bare at jeg har studert det siden årtusenskiftet, og at det antagelig er en god idé.

Trafikken tetner seg til igjen, men jeg har i hvert fall ordet, og der jeg er i prosessen ser jeg at det kanskje kan virke samlende, og kanskje kan være et villspor. Det får vi se. Og spørsmålene jeg sitter igjen med, er kanskje veiledende heller enn å være i veien. Nettopp det jeg ikke vet, viser hva som må bli sagt.