Latskap

På forsiden av gårsdagens VG sier Kari Jaquesson at ”feite er late – ikke syke”. På innsiden av dagens VG kan det hende hun sier noe mer nyansert. Men jeg synes uansett det er en overraskende uttalelse fra en slankeekspert. Hvis overvekt skyldes latskap, er det overflødig med slankeråd. Råd er en tilførsel av kunnskap, ikke en tilførsel av vilje. Så hun legger kanskje noe annet i latskap, enn at man bare ikke gidder…

Selv skal jeg ikke spekulere i om overvekt skyldes latskap, kunnskapsmangel, psyke, genetikk, eller noe helt annet. Litt fordi jeg ikke har satt meg inn i litteraturen. Mest fordi jeg mistenker at det kan ha mange forskjellige slags årsaker, inkludert alle jeg var inne på. Jeg tror det er et område hvor forenklinger lett blir for enkle. Jeg er mer interessert i latskap generelt.

Problemet mitt med latskap er man for lett kan forveksle det med andre grunner – når det er saker folk ønsker å gjøre, og kanskje til og med er motivert for å gjøre, men som de av en eller annen grunn ikke klarer. Det kan være avmaktsfølelse eller utrygghet, det kan være at man ikke ordentlig har lært hvordan, det kan være andre grunner, og de synes ikke nødvendigvis på utsiden.

Man kan jo (som min venn Sturla Stråmann formulerer det, mens han ligger i sofaen og gjør iherdige situps) lure litt på nå dette egentlig er så interessant. "Folk får ta ansvar for eget liv. Man kan ikke bare forstå alt ihjel heller."

Det er jeg ikke bare uenig i. Alt har strengt sine grunner, og mange av dem kan man gjøre noe med. Heller ikke er det nødvendigvis galt å oppfordre folk til hardere innsats. Noen ganger er det meningsløst, fordi det ikke er innsatsen det skorter på. Noen ganger kan det (nettopp av den grunn) være provoserende, andre ganger skape enda mer avmakt. På den annen side kan man også utrette det motsatte: Med litt finfølelse, kan en oppfordring om å ta tak i ting nettopp være det som styrker innsatsviljen. ”Kom igjen, dette klarer du,” er liksom noe annet enn ”døh, skjerp deg’a, alle klarer vel det”.

Forståelse leder ofte også til løsninger. Hvis mangelen på tiltak skyldes at man er redd, kan man gripe det an på en tryggere måte. Skyldes det at man ikke vet hvordan, kan man få en antydning om hva man trenger å lære. Da kan for eksempel helseråd komme til nytte.

Latskap er et innviklet begrep, men likevel er det lett å ty til. Trekker man inn flere forklaringer blir det mer krevende. Utbyttet blir til gjengjeld større. Det tar både tid og tankevirksomhet, men såpass synes jeg egentlig man får gidde.

Skrivetvang

I januar i år skrev jeg at jeg hadde et ikke-forsett om å være mer aktiv på bloggen. Kunngjøringen var kanskje rettet vel mye mot meg selv, og det kan det hende denne oppfølgingen også er. (Men den har også et avsnitt som er en liten unnskyldning.) Med det halvveisforpliktende forsettet ville jeg tvinge meg til å forandre skriverutiner: Til å skrive oftere, og helst regelmessig, og til å skrive tekster som krevde mer av meg. Jeg ville tvinge meg gjennom den gamle og dype motviljen mot denne mest grunnleggende forutsetningen for å få skrevet noe: At man som de sier setter rumpa på stolen. Bloggen min og internett var et av flere steder jeg kunne få litt øvelse.

Jeg kan vel mene at det har fungert. I løpet av året har jeg funnet tvangs- og belønningsmekanismer som får meg til å sette meg ned, og som får meg til å jobbe meg gjennom forvirring og frustrasjon, og ren handlingslammelse. Jeg har klart å få ut minst fire innlegg i måneden, og kom allerede i slutten av juni til det punktet hvor jeg hadde slått innleggsrekorden fra i fjor. Og om det skulle være mål på noe, tror jeg også at folk har begynt å stikke innom her – slik de gjerne gjør, når de synes man har noe å komme med på regelmessig basis.

Fremskrittene i skriverutiner har imidlertid endt med å gå ut over nettopp bloggen. Når selvtilliten har blitt sterkere, har skriveprosjektene blitt flere. En masteroppgave som skal gjøres ferdig. Noen artikler jeg driver og fikler med. Noen skjønnlitterære greier i skissefasen. Jeg prøver meg også på innlegg som er vanskeligere å skrive, jeg tar meg bedre tid med det jeg gjør, og det blir ikke så fort til at jeg hiver fra meg det jeg sliter med for å prøve meg på noe lettere i stedet. Derfor har det i de siste ukene gått tregere. Forrige måned klarte jeg så vidt fire innlegg, og det var fordi jeg slang ut litt hønsepoesi på tampen. Denne måneden blir det neppe såpass en gang. Det tar seg sikkert opp, men jeg kan ikke ordentlig love når. (Og dermed var unnskyldningsbiten ferdig.)

Jeg var ikke så veldig forpliktende i vinter. Jeg uttalte meg med vaklende selvtillit, og nettopp selvtilliten var mye av problemet. Ved å tvinge meg til å skrive har jeg lært at jeg er i stand til det. Jeg har lært at det ikke er uhørt av meg å prøve. Jeg har lært at skikkelig arbeid kan føre til brukbare tekster. Jeg er nå nok til å påberope meg skriving som overordnet mål, om enn ennå ikke som yrke. Vel i hvert fall nesten, ja, jo, så vidt, sånn kanskje, og i omstendelige ordelag. Men uten de samme forbehold, og med en stadig vikende sjenanse.

En ostereklame

På trikken om dagen er det noen nye smøreostreklamer som skal gjøre et poeng av at den-og-den osten smaker godt sammen med andre typer pålegg. Slagordet er ”godt alene, best imellom.” Resten av teksten er ulike beskrivelser av hvordan det er å være på en trikk, og trikset de prøver på er å tvinge inn ordet ”mellom” i en del setninger som ofte blir ganske rare av det.

Jeg skriver stort sett ikke om hverdagsirritasjoner, og er heller ingen språklig purist (i hvert fall ikke så veldig). Men disse plakatene gir meg trang til å gjøre noen ting som ikke passer seg på en trikk: For eksempel røske dem ned fra veggen, slenge dem på gulvet og hoppe på dem, mens jeg roper et par opplysninger ut i trikkevogna.

For det første: ”Imellom er ikke et sted!” Ordet brukes så vidt jeg vet vanligvis ikke uten at man også nevner mellom hva. Men det er greit nok det, fint med nydannelser, selv om jeg foretrekker dem litt mer elegante. Det som egentlig går inn på meg, er at ordet ikke er et potensielt varemerke som man bare kan annektere ved å bruke det i noen merkelig konstruerte setninger. ”Mellom” er en preposisjon. Ikke synonym for en ost.

Også dette får jeg lyst til å rope, selv om det er litt langt, og jeg kanskje ville blitt sår i halsen. Jeg holder likevel inne med begge deler. Litt fordi jeg er hensynsfull av meg. Mest fordi det ellers kunne føre til at jeg ble kastet ut av.

Mer hønsepoesi

Jeg vet en hage i vilden sky
liky keliky keliky keliky
der høns kan finne lykke
keliky keliky kelikyke

Hanesang

Nå skal jeg synge sangen som jeg ofte har for vane
om dyrene i Afrika som alle er en hane
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky som alle er en hane
kykkelikykeliky

De svever over hodet ditt som om de var en svale
men før du helt vet ordet av det begynner de å gale
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky så begynner de å gale
kykkelikykeliky

Her knurrer ingen kattedyr, og ingen hunder uler
det eneste som rører seg er vekkerklokkefugler
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
det eneste som rører seg er vekkerklokkefugler
kykkelikykeliky

Nå har jeg sunget sangen som jeg ofte har for vane
om dyrene i Afrika som alle er en hane
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky som alle er en hane
kykkelikykeliky

Unntakstilfeller

Min venn Sturla Stråmann forsøker stadig å overbevise meg om at det er mer. Han kommer løpende med historier som skal bevise eksistensen av et eller annet overnaturlig. Vel, overnaturlig og overnaturlig, i hvert fall eksistensen av ting den såkalte vitenskapen rynker på nesen av. Som for eksempel rasling på loftet (som skal skyldes spøkelser), eller merkelige lyspunkter på himmelen (som skal stamme fra romskip). (Mens jeg har skrevet på dette innlegget har også ting som klarsyn og helbredelse hatt en viss plass i media.) Når jeg ikke kan komme med noen god forklaring på disse tingene gnir han seg i hendene og hopper opp og ned, og roper

STURLA STRÅMANN: Ha. Der kan du se. Vitenskapen kan ikke forklare alt. Det er mer, mer, Martin. Mer.

Han er litt irriterende når han holder på med dette. Men det forhindrer ikke at han egentlig har rett. Samme hvor gode modeller vi måtte ha av virkeligheten, vil det antagelig alltid finnes hendelser som ikke passer inn i dem.

STURLA STRÅMANN: Hvaforno? Si meg hva, hæ, hæforno? Enig? Men… du… og… vitenskap… men… Er du enig? Du? Med meg?

Joa. Alle modeller er til en viss grad forenklinger av virkeligheten. For å lage oss noe begrep om hva som skjer rundt oss må vi velge hva vi skal fokusere på, og ved å velge en forståelse, vil vi alltid velge bort en annen. Det vi kaller vitenskap er en familie med metoder for å gjøre de beste valgene i så måte. Men det er likevel valg, og enkelte ting vil nødvendigvis måtte falle utenfor. La oss kalle dem… unntakstilfeller. Det som er for sjeldent eller usannsynlig til at det er enkelt å fange det opp, det som er for rart eller uvesentlig til at det er bryet verdt, eller det som rett og slett må være uforståelig, fordi det ikke er den måten vi har valgt å forstå verden på.

STURLA STRÅMANN: Og du regner opplevelsene mine inn blant disse unntakstilfellene? Raslingen på loftet? Lyspunktene på himmelen?

Ikke nødvendigvis. Det kan også være helt normale ting. Vinden, treverket som utvider seg, hva vet vel jeg? Det er vanskelig på stående fot å forklare enkelthendelser, selv de gangene det er en god forklaring. Vel, jeg tror at som regel er det en god forklaring. Men enkelthendelser er så sammensatte, det er ofte så mange faktorer som spiller inn, så det blir bare søkt når man prøver å forklare det. Særlig når man ikke har noe kunnskap på området, eller kjenner til detaljene. En som vet mye om treverk, kan greie ut om hvordan det høres ut når man er alene hjemme om kvelden. Jeg kan det ikke. Det vil høres ut som tafatte argumenter om jeg forsøker.

STURLA STRÅMANN: Men du innrømmer altså at de finnes? Ting vitenskapen ikke kan forklare?

I hvert fall hvis jeg tenker riktig om begreper og modeller. Men ikke bli alt for entusiastisk av den grunn, da. Det er nemlig ingen grunn til å tro at spøkelser eller romskip har noe med saken å gjøre. Uansett hva disse begrepene viser til, kan det ikke være snakk om unntakstilfeller.

Unntakstilfellene vet man pr. definisjon ingenting om. Poenget er at de ikke passer inn i noen eksisterende modeller. Men når man kaller noe for et spøkelse, eller et romskip, eller hva det måtte være, tar man utgangspunkt i mange flere antagelser enn som så. Bare i å i det hele tatt gi noe et navn, ligger en antagelse av at det er for hyppig til å være et unntakstilfelle. Og hvis man tillegger det egenskaper utover det man har observert, er det ikke lenger for flyktig til å kunne testes ut av vitenskapen. Eller for å si det på en annen måte: Unntakstilfeller er unntakstilfeller fordi de ikke lar seg forklare. Og det dreier seg da om alle typer forklaringer, konvensjonelle så vel som alternative.
Alternative forklaringer har attpåtil det som veier mot seg, at de i egenskap av å være alternative, strider mot alt annet man vet om verden.

Raslingen på loftet kan med andre ord godt være treverk som rører på seg – det er en liten mulighet for at det går som unntakstilfelle – men det er en enda mindre mulighet for at det skyldes et spøkelse, eller noe annet som visstnok skal finnes overalt men som man bare ikke har kunnet dokumentere ennå.

STURLA STRÅMANN: Æhh, jammen, jammen… man kan jo aldri vite… det kan jo være et spøkelse likevel…

Nå synes jeg du faller litt fra hverandre, Sturla. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg er redd det bare er til å slå seg til ro med: Det finnes ting i denne verden som den overtroiske ikke kan forklare.

STURLA STRÅMANN: Ja, okay. Men det finnes i det minste mer.

Målrettet handling

Å sikte seg inn på et mål er noe jeg alltid har trodd jeg har vært dårlig til. Når jeg prøver meg på biljard, for eksempel, eller som i en kort periode for noe år siden, fotball: Jeg har problemer med å treffe det jeg skal. Jeg forstår rett og slett ikke helt hva man gjør når man sikter.

Folk tror ikke helt på meg, og det har pleid å gjøre meg irritert. Hva vet de, liksom? Et av de svake punktene i livet mitt er jo nettopp det. En del ferdigheter jeg ikke er så god på, av den typen man ikke pleier å tenke på som ferdigheter. Det er jo sånt man bare kan. Og hvis man ikke kan det skjønner man ikke riktig hva som skjer, før man begynner å tenke over det.

Men i dag opplevde jeg noe. Jeg sto på kanten av fortauet, på vei hjem fra butikken, med inngangsdøren litt på skrått over veien for meg. Jeg måtte stoppe opp en stund, på grunn av en ryggende tauebil, men den kjørte til slutt sin vei. Jeg gikk skrått over veien og fulgte den samme rette linja helt frem til inngangsdøra. Merkelig nok endte jeg akkurat der jeg skulle. Ikke noen meter til høyre eller venstre for døra, ikke noen centimeter en gang. Jeg har det med det, vel, jeg og de fleste andre. Følger vi en rett linje, ender vi ofte der vi skal. Og merker vi at det bærer galt av sted er det bare å korrigere litt, så følger vi en kurve i stedet. Funker greit det også. Det er ikke første gang jeg forundrer meg over dette, at folk som regel går akkurat der de trenger å gå, for å komme dit de vil. Men denne gangen fulgte jeg tanken enda litt. Jeg stoppet opp en stund, med nøkkelen i hånda: Det er jo fordi vi kan bruke øynene våre. Og, som jeg utbrøt: ”Men jeg kan jo sikte!”

Så det er altså det man gjør når man sikter. Man bruker visuell informasjon til å bestemme retningen på en bevegelse. Så enkelt som det. Vanskeligere med fotball og biljard, selvfølgelig, der må beregningene gjøres ferdig før kula settes i bevegelse. Men de har visst rett, de som insisterer på at jeg kan sikte. Jeg gjør det jo hele tiden. Jeg må gi dem rett i at det er unødvendig å undervurdere seg selv.

Å vurdere sine egne ferdigheter går egentlig også på å sikte seg inn. Ikke gape over for mye, ikke gi seg for fort, men legge akkurat passe innsats i oppgaven. Det er vanskeligere enn å treffe en dør, men lettere enn å treffe med biljardkula, for i likhet med en som går over gata, og i motsetning til en kule i fart, er det mulig å korrigere kursen underveis. Som i dag, hvor jeg, vel, kan ha oppdaget noe nytt om meg selv.