torsdag 11. februar 2010

Hårfine fenomener

For noen dager siden utslettet jeg ikke-eksistensen av ordene ubbeli gubbeli dim dam. Det betyr jo ikke så mye i seg selv, men det minner meg om at også andre ting i verden kan være hårfine.

En gang jeg skulle møte noen i innsjekkingen på Gardermoen, satt det en jente ved siden av meg og sang. Den lave stemmen hennes hadde en klang, et nærvær, som om hun stod i en åpen sal, som om hun var alene, med sangen, og seg selv, og hva det nå var hun hadde på øret. Jeg lot så godt som ingenting som jeg kunne. Hvis jeg hadde grepet inn i denne nydelige morgenstunden, bemerket den, med et ord eller blikk, ja om jeg bare hadde sagt "så fint du synger", var jeg sikker på at hun ikke ville fortsette. Jeg så bare rett frem, og hørte etter, som om det var meg hun sang for.

På trikken hjem for noen år siden var det en annen jente, som satte seg på setet over meg (altså ansikt til ansikt). Hun hadde en stor pakke med noe på fanget, jeg husker ikke om det var en blomst eller en plakatrull. Også denne gangen holdt jeg øynene for meg selv, nå var det fordi jeg kan være sjenert av meg i visse sammenhenger. Da var det tryggere å snu seg mot vinduet og kikke på speilbildet hennes i stedet. Vanligvis er det tryggere. Men denne gangen kikket speilbildet tilbake. Det er noe med øyne. Øyne som møter blikket ditt beveger seg på en annen måte enn øyne som ikke ser deg, forskjellene merkes godt, til å være så små. Det var en slags humor i det, og en underforståtthet, og ikke minst ga vi hverandre en gjensidig betryggelse. Og via refleksjonene av hverandre holdt vi blikkontakten, til jeg måtte gå av. Da sa jeg ganske automatisk ha det, og hun sa ha det tilbake.

Sangen som ville ha gått i stykker hvis jeg kommenterte den, og blikkontakten som ikke var mer enn en skygge og en gjenspeiling, var to fenomener som bare så vidt eksisterte. I skalaer utenfor menneskelig fatteevne, særlig i det veldig små, forekommer det visstnok sånne ting stadig vekk. Fysikerne bygger dyre og kompliserte apparater for å få øye på dem. Men for å legge merke til de hårfine fenomenene som bare er virkelige når to eller flere retter oppmerksomheten mot dem; for å legge merke til det bittelille som kan oppstå mellom to par øyne eller en øregang og en sangstrupe; for å legge merke til det som bare kan oppstå i den mellommenneskelige verden, trenger du det mest dyrebare apparatet av alle: Din egen hjerne.

Spilleglede

Tirsdag skrev jeg noe om debatten om musikkundervisningen på Majorstua skole. Jeg har lyst til å skrive litt til. Det var særlig én replikk jeg hang meg opp i: "Det viktigste må være spillegleden, ikke om man spiller bra eller dårlig." (Jeg husker desverre ikke helt hvem som sa det eller hvor det ble sagt.)

Selv er jeg ikke uenig i at spillerglede (eller i videre forstand skaperglede) er viktig. Men jeg vil ikke utelukke at det å gjøre noe bra, for mange kan være en glede i seg selv.

tirsdag 9. februar 2010

Jeg krever talent, nå!

Nå om dagen er jeg skikkelig sinna, fordi jeg leser så mye bra litteratur. China Mievilles The City and the City er for eksempel absolutt en av hans bedre, Neal Stephensons Anathem har gitt meg flere eksistensielle sjokkopplevelser og jeg er ikke en gang ferdig med den, og både Sandman og Isaac Asimovs tidligste bøker er enda bedre enn jeg husker. For noen drittsekker.

Når disse folka skriver skikkelig bra, er det i strid med mine rettigheter som talentbruker. Jeg har alltid hatt mine egne litterære ambisjoner, og skriver kanskje ikke så verst, men det kunne vært så mye bedre, og det er jeg frustrert over. De siste par årene har jeg jobbet intenst for å lære. Jeg trodde egentlig dette skulle øke leseropplevelsen for meg. At det å lese glimrende litteratur i tillegg til å være til glede, også var til inspirasjon, og en kilde til nye tips og triks. Men den aktuelle debatten om bredde opp mot elite i musikkundervisningen i Oslo har satt meg på andre tanker.

Majorstua skole vil at talentfulle musikere i barneskolealder skal få tilbud om ekstra undervisning, og dermed få ødelegge for alle andre ved å spille enda bedre enn før! Men kunnskapsdepartementet mener at tilbudet kan være lovstridig. Jeg fikk med meg debatten på P2 i ettermiddag, og ble tvunget til å innse at også jeg kunne ha oppfylt mine drømmer og selvrealisert meg selv for lenge siden, hvis ikke egoister som Mieville, Gaiman og Stephenson hadde grafset til seg så mye av talentet i verden.

Vi må ikke la vår verdsettelse av disse bøkene få dekke over det faktum at både ferdighet og talent er begrensede ressurser, hvor kvoten er fastsatt en gang for alle. På vegne av alle oss som har en drøm om å skrive, fremsetter jeg derfor det følgende kravet: Forfattere som Mieville, Gaiman og Stephenson må umiddelbart gå i gang med å skrive dårlige bøker, og Asimovs beste må redigeres om og gjøres dårligere enn de er nå. Bare på denne måten kan vi endelig få en rettferdig fordeling av verdens talent.

onsdag 3. februar 2010

Karikaturtrykking

Dagens Radioselskap på P2 kunne vise til at dagens forside på Dagbladet kunne vise til at Facebooksiden til PST viste til en side hvor noen hadde publisert en tegning av en gris med påskriften Muhammed, altså enda en av disse karikaturene. I Radioselskapet spurte de om det at Dagbladforsiden hadde bilde av en PC-skjerm hvor det var bilde av denne karikaturen var greit, eller om det var krenkende mot muslimer.

Som jeg kom frem til i en kaféprat i dag, er dette en sak som har to sider. For meg, som ikke identifiserer meg så sterkt med noen av dem, er det ting med både spørsmålet og konklusjonen i Radioselskapet som virker litt rart. Og det er mye som har virket rart på meg gjennom hele denne karikaturhistorien.

Jeg tror noe av grunnen er at striden har dreid seg mindre om tegningene det er snakk om, og mer om det å trykke dem. Skal man gjøre det, eller skal man ikke, skal man be om unnskyldning eller trykke dem på nytt? Det er disse spørsmålene debatten ber oss ta stilling til.

Problemet er at kommunikasjon fungerer som det gjør. Budskapene går ikke i en enkel sikksakklinje fra en avsender til en mottager og tilbake igjen, men i innviklede løkker, som kan være vel så heseblesende som å ta loopen på Tusenfryd. Når de formulerer seg og fortolker, må begge parter hele tiden ta hensyn til sammenhengen, og til hverandre. Det man ”mente å si” vil derfor alltid ha noe å gjøre med hvordan man trodde man ville bli oppfattet. Og det man på den annen side oppfatter, vil ha noe å gjøre med hva man tror den andre kan ha ment.

Disse tingene går ofte automatisk, og kommunikasjon fungerer gjerne overraskende bra. Men når de underliggende sidene ved kommunikasjonen, når selve handlingen i å ytre seg, blir en del av debatten, blir man nødt til å forholde seg til alle disse antagelsene som om de var skrevet på veggen med store bokstaver. (Man forandrer som kjent ting ved å kommentere dem.)

Gjennom måten trykking og ikke-trykking har blitt stilt opp mot hverandre på, har begge handlingsalternativene fått ganske fastlåste meninger. Det å publisere disse tegningene har så mange ganger blitt gjort for demonstrere, at enhver publisering nå har et demonstrativt element – fordi man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet. Det å la være å publisere tegningene, har på den annen side blitt definert som å gi etter, fordi det har vært så mye press at man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet.

Mer nøytrale betydninger, som at man viser tegningene av rene informasjonsgrunner, eller kanskje fordi man synes de er morsomme, eller tvert i mot skikkelig teite, eller at man lar være å vise dem fordi man ikke synes det er noe vits, (eller fordi man ikke vil gjøre det bare for å demonstrere,) vil være vanskelige å få øye på i kryssilden mellom disse posisjonene. Men kanskje er det nettopp i slike betydninger at man kan finne noen nye spor å gå opp, sånn at man kan si noe om saken uten at det får såpass merkelige utslag som på Radioselskapet i dag.

Jeg nevnte tidligere noe om hvordan denne saken har to sider. Og det er det jeg synes er problemet med den, for ingen av sidene er særlig ålreite. Man burde helst slippe å ta stilling til om noe sånt er ”greit” eller ikke, og for eksempel heller ha muligheten til å si at det er ikke om det er greit som er poenget. Rent personlig er jeg nemlig mer interessert i saker som har mer enn bare to sider, og debatter som i det minste i teorien kan komme til å ta nye og bedre vendinger.

fredag 29. januar 2010

En selvavkreftende profeti

For omtrent et år siden prøvde jeg å søke opp noen nonsensord som falt meg inn: "ubbeli gubbeli dim dam". Jeg ble ikke overrasket over at jeg ikke fikk noen treff, men syntes det virket spennende når google foreslo den alternative søketeksten "ubbeli grubbeli dim dam". Hadde jeg virkelig snublet over noe som faktisk eksisterte, noe som var verdt å søke på? Nei, da. Ingen treff der heller. Hvorfor søkemotoren likte grubbeli bedre enn gubbeli er jeg fremdeles ikke sikker på.

Jeg noterte meg søkeordene, fordi jeg syntes det var småmorsomt og hadde lyst til å skrive noe om det her. Men jeg lot være, av ulike grunner, litt fordi jeg er treig av meg, og litt fordi det gikk opp for meg at jeg ikke kunne skrive om det, uten å forandre det. Hvis du søker på ubbeli gubbeli dim dam i dag, kommer du... hit.

En innsikt fra kvantefysikken som har blitt plukket opp langt utenfor det faget (blant annet av meg) er, i muligens forenklet form, at man ikke kan observere noe uten å forandre det. Jeg forstår ikke hva dette innebærer i alle tilfeller, men jeg forstår det når det kommer til sosiale fenomener, og det samfunnsforskere driver med: Observasjonsakten er i seg selv en handling, som, i større eller mindre grad, vil bli en del av samhandlingene man prøver å observere. En bestemt type sosiale fenomener er kommunikasjon, og det belyser en annen side av forholdet mellom forskere og samfunn: Man forandrer også tingene ved å kommentere dem.

(Isaac Asimov og Stifelsestri-pluss-en-del-logien gjør et poeng av dette. Stiftelsen har fått sin fremtidige historie planlagt for seg, ved hjelp av matematiske formler som kan forutsi hvordan de vil reagere på de ulike utfordringene de vil møte på vei mot å bli det neste galaktiske imperiet. Problemet er at de ikke kan få vite noe om denne planen, fordi den kunnskapen vil gjøre at de reagerer annerledes og roter til alle de finstilte ligningene.)

I tilfellet med ubbeli gubbeli dim dam er det dette jeg gjør, jeg forandrer det ved å kommentere det. Og ikke bare forandrer jeg det: Jeg utsletter det fullstendig. Så lenge dette innlegget ligger ute og er søkbart, vil man slett ikke få svaret "ingen treff" når man søker på "ubbeli gubbeli dim dam". Først hvis innlegget blir slettet, og til og med en stund etter det igjen, vil ingen treff-fenomenet kunne gjennopstå. Med andre ord er kommentaren i dette innlegget, i seg selv, den logiske motsetningen til kommentarens innhold. De to kan ikke eksistere samtidig, den ene vil på den annen side begynne å eksistere så snart den andre slutter.

Da er det kanskje ikke så rart om jeg nølte? Her har man opplevd noe man vil dele, men man kan ikke dele det uten å ødelegge det, men men om man ikke deler det blir det liksom så bagatellmessig det hele. (For en samfunnsforsker vil jeg tro at trangen til å dele må være enda sterkere enn for en ringe nonsensordsøker.)

Selvfølgelig hadde det ikke vært noen sak å gjøre noen tilpasninger - skrive ordene litt annerledes, for eksempel, u b b e l i eller noe, gjøre et eller annet som sikkert går an for at google ikke skulle plukke opp innlegget - så jeg er ikke særlig filosofisk disiplinert når jeg sier at de aldri kunne eksistere sammen. Men på dette punktet i tankerekka begynte uansett det at kommentering forandrer på det som blir kommentert å interessere meg mer enn selve nonsensfrasen. Og da må vi tilbake til den andre grunnen til at det tok tid, som var treghet.

For noen dager siden søkte jeg på de samme ordene igjen. Da fantes ikke lenger anbefalningen om å prøve seg på ubbeli grubbeli dim dam. Hvis man venter for lenge med å få sagt det man har å si, blir med andre ord konsekvensene uansett uvesentlige. Leseren må selv få avgjøre om denne konklusjonen er beroligende, litt trist, eller kanskje en moral å ta med seg videre.

mandag 25. januar 2010

There is no spoon-spillet (rollespill)

et rollespill for opptil flere lesere
av Martin Bull Gudmundsen

Innledning
There is no spoon-spillet er laget for å leses, ikke spilles. Dette er ikke en oppfordring eller anbefalning, men en regel. Den er en sentral del av spillet, og hvis man bryter den vil alt falle fra hverandre.

Bakgrunn
Rollene befinner seg på en blek slette, og dette mener jeg ganske direkte. Himmelen er blek som et lik. En gang vokste det gress, men nå er alt gresset vasket bort, og leirjorden som er tilbake er grå. Det er fortsatt noen døde trær igjen. De er bleke og bladløse. En blek lukt stiger opp fra sletten, en blek krig har pågått der i to uker.

Denne sletten er slagmark for verdenshistoriens siste slag. Det er hele klodens befolkning som er delt opp i to jevnstore hærstyrker, ved hjelp av loddtrekning. (Hele klodens befolkning. De som er for små til å ta vare på seg selv, sitter på ryggen til sine foreldre eller eldre søsken.) De er kledd i høyteknologiske, nesten ugjennomtrengelige rustninger, men bare bevæpnet med flintøkser uten skaft, sånne som du må holde i håndflaten. Det tar langt tid å drepe hverandre på denne måten. Det menes bokstavelig når det sies at de hakker løs på hverandre.

I midten av dette slaget sitter rollene i ring rundt et leirbål, som det stiger blek røyk opp fra, og prøver å finne ut av noen viktige spørsmål. Rollene er de eneste på kloden som ikke ble skrevet inn i noen hær. De stridende parter går i en stor bue rundt leirbålet, av respekt for dette prosjektet. Med andre ord er rollene omgitt og beskyttet av en vegg som ikke er laget av materie, men av viljestyrke og et snev av blek medmenneskelighet. Men også på innsiden av denne veggen står det om livet.

Spillerne befinner seg hvorenn de befant seg da de satte seg ned for å (la være å) spille dette spillet. Antagelig foregår det neppe noen krigshandlinger der. Likevel er det deres oppgave å skrive ned hver sin beskrivelse av omgivelsene før de går videre. Beskrivelsen skal inneholde minst tre faktiske gjenstander de kan se rundt seg, og disse gjenstandene skal omtales som om de ville glidd rett inn i slagmarken rollene befinner seg på. Etterpå leser de det høyt.

Rollene og spillerne
Rollene er like sine spillere på alle måter, (i navn, alder utseende, og personlighet,) med unntak av at de befinner seg i litt forskjellige versjoner av kloden.

Babling og handling
Spillet begynner med at rollene og spillerne sitter i ring og babler monotont. Rolles og spillers replikker er her identiske. Bablingen skal bestå av grammatisk korrekte setninger uten umiddelbart meningsinnhold, som for eksempel ”klarheten skinner ikke så veldig, men det er fordi skoene mine er laget på et annet kontinent. Av dette kan vi slutte at demonenes horder vokser raskere enn drueranker”. De skal finnes på på stedet. Opp til to personer kan bable samtidig. Det oppfordres til å lage fortsettelser av hverandres setninger, men det bør ikke ha formen av spørsmål og svar, eller påstand og imøtegåelse, eller noe lignende. Det skal ikke være en dialog.

Når som helst kan en rolle eller en spiller avbryte bablingen med å erklære en handling. Det er to handlinger som er tilgjengelige i spillet.

Den ene mulige handlingen er at en spiller sier at hans eller hennes rolle reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvordan alt kunne gå så galt. For å se om rollen får til dette, må spilleren prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør rollen.

Den andre mulige handlingen er at en rolle sier at hans eller hennes spiller reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvem av de to som er oppdiktet, og hvem av dem som er dikteren. For å se om spilleren får til dette, må rollen prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør spilleren.

Etter at det er avgjort om vedkommende klarer handlingen eller ikke, setter de gjenværende rollene og spillerne i gang med å bable videre.

Avslutning
Spillet går mot slutten når en rolle eller en spiller har fått til en handling de har prøvd på, eller når ingen lenger er igjen i live. På dette tidspunktet skal en utenforstående avslutte spillet med å beskrive en av to ting, avhengig av utfallet.

Hvis en rolle eller spiller faktisk klarer å komme frem til en innsikt, skal det beskrives hvordan denne innsikten løser opp i situasjonen og skaper nytt håp, men det skal også gis en beskrivelse av alt som har blitt ødelagt i mellomtiden – på rollenes slagmark, og i spillernes liv.

Hvis det ender med at ingen av rollene eller spillerne er igjen i live, skal det beskrives hvordan de to siste menneskene på jorden fire måneder senere hakker hverandre til døde mens solen står opp mellom horisonten og skylaget og for ti minutter bryter opp i den altomseggripende blekheten.


Opprinnelig publisert på rollespill.net.

onsdag 20. januar 2010

Hytta til Baba Yaga

I følge NRKs Mytekalender er det bestemorsdagen i Bulgaria i dag. Programmet trekker linjene derfra til sagnskikkelsen Baba Yaga, som jeg selv bare kjenner fra et par referanser. Hun dukker opp i Sandman-historien The Hunt, hvor hun gir skyss til en ung varulv i sin flyvende morter. Der er hun, i motsetning til i sagnet, ikke mager. Men hun har også en hytte - på hønseben - som er et av portrettene i Mussorgskys Bilder fra en utstilling. Som var den andre CDplata jeg noen gang kjøpte, fordi jeg kjente musikken fra dataspillet Frontier: Elite II, hvor man flyr rundt i galaksen i romskip og i prinsippet kan reise nesten hvorsomhelst. Om man dermed kommer seg lenger enn med flyvende morter vet jeg ikke. Orkesterversjonen er uansett finere enn den elektroniske versjonen i dataspillet. Derfor legger jeg ut en youtube-lenke til den, i anledning det som visstnok er dagen.