tirsdag 19. januar 2010

Takras

Nå som det har blitt mildere igjen kommer snøen ned fra takene, og på bygninger der den kan komme til å gjøre det i alle nærmeste fremtid, setter man opp sånne røde eller oransje stenger som det henger strimler fra. (Avvisere, fant jeg i dag ut at de kalles.) Så vidt jeg forstår er vel noe av poenget med disse strimlene at folk som ikke kan se dem, likevel skal merke dem når de passerer under. Da er det litt underlig at så mange er hengt opp et godt stykke over hodehøyde. Hva som er grunnen til akkurat det er jeg ikke sikker, men det er både ganske dumt og litt fascinerende. Fascinerende fordi det sier noe om symboler og assosiasjoner. Disse strimlene har blitt forbundet med rasfare på samme måte som ding-ding, ding-ding har blitt forbundet med isbilen, de er et relativt veletablert symbol, og nå har de tydeligvis blitt så vel etablerte at man har begynt å glemme hva som var deres opprinnelige funksjon. Dette er kanskje ikke en uvanlig måte for ting å få mening på. Dumt, selvfølgelig, fordi disse samme strimlene tross alt har en funksjon, som kanskje burde ivaretas bedre.

torsdag 7. januar 2010

Overskrift sexantydninggjort

Jeg er glad i ordspill. Noen ganger tenker jeg kanskje litt for glad. Og det er ikke en gang noe dårlig ordspill. Men jeg har gått rundt med en oppfatning av at Aftenposten prøver å være noe litt annet enn de andre avisene, og den oppfatningen brister litt når en sak om bredden på skisporene i Sørkedalen får overskriften Hvor mange cm vil du ha mellom bena.

mandag 4. januar 2010

Ikke et nyttårsforsett

Før jul fikk jeg en temmelig oppmuntrende påminnelse (under listen over kriterier og i begrunnelsen for at det var et av dem jeg ikke tilfredsstilte) om at jeg kanskje burde skrive mer enn det jeg gjør, og i løpet av årene som kommer har jeg lyst til å øke produksjonen. Dette er bare et av flere punkter på en liste som ikke akkurat er nyttårsforsetter. Ikke øyeblikkelige tiltak, men noe jeg langsomt skal ta for meg. Jeg er allerede i bevegelse: Jeg har begynt å gjøre regelmessige skriveøvelser.

Når det gjelder det å legge ut ting, på forumer, blogger, kommentarfelter og sånt, er det fremdeles et par hindre i veien. Det har litt å gjøre med teknikk og ferdighet, men aller mest med selvtillit; selvtilliten vakler både som skribent og som sosial aktør. Noe av det jeg skriver er jeg temmelig fornøyd med. Mye av det er jeg ikke så fornøyd med, og da legger jeg det heller ikke ut. En del gjør jeg ikke en gang ferdig. En del gidder jeg ikke en gang å begynne på fordi jeg ikke regner med å få gjort det ferdig.

Både fullføring og publisering har jeg noen planer om hvordan jeg skal jobbe med. Men fordi det har en del med selvtillit å gjøre, og selvtilliten ennå er skjør, vil jeg ikke prøve på for mye på en gang. Derfor kommer det ikke noe nyttårsforsett, og ingen særlig etterprøvbare målsetninger. Jeg lar det inntil videre være med denne halvoffentlige, halvforpliktende erklæringen. I år skal jeg prøve å få til mer enn jeg gjorde i fjor, og når jeg har en følelse av at jeg kan følge det opp, skal jeg gå inn for å bli aktiv på ordentlig.

tirsdag 29. desember 2009

Alle må jo ha et plot

Jeg har sett noen trailere for den nye Alice-filmen, og det virker som den har... et plot. Det kan det forsåvidt hende at de opprinnelige fortellingene har også, noen stor kjenner er jeg ikke (og jeg vet jeg har lesere som er det), men jeg har nå bladd litt i dem, og jeg finner ikke noe særlig referanser der til spektakulære slag, noen ond tyrann som vil ta over verden, eller fortellingens budskap formulert i direkte tale. Og da er det jo på tide å ta affære. Et plot må man ha. Alt som skjer må enten vise karakter, eller bringe handlingen videre.

Litt som i Charlie og Sjokoladefabrikken, hvor Willy Wonka riktignok fortsatt gjør en del ganske sære ting, men han har i det minste en narrativt akseptabel grunn til det; han er en plaget sjel, det har røtter tilbake i hans barndom. Han vil noe. Alle karakterer må ville noe. Og han lærer noe. Han vokser som person.

Jeg mener, Roald Dahl, Lewis Carroll, de har noen fine ideer, men de kan ikke sitt håndverk. De vet ikke hvordan en historie må bygges opp, hvis man vil fenge publikum og dra inn billettinntekter. Da er det fint vi har Tim Burton (som jeg - oppriktig, ikke ironisk - liker på mange andre måter) til å gjøre de obskure små greiene deres tilgjengelig for et større publikum...

... og jeg har allerede begynt å se frem til hans neste produksjon: Mens vi venter på Godot. Med Johnny Depp i tittelrollen.

fredag 18. desember 2009

... og en kjerring med en stav

Kjerringa med staven
reiser seg fra graven
slikker seg rundt munnen
tørster etter blod
flakker rundt i verden
finner ikke ro
kjerringa med med staven
reiser seg fra graven

tirsdag 15. desember 2009

En gammel mann

"Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en gammel mann," sang en liten jente, og overlot fortsettelsen til meg. Ungene var tydeligvis, som de også selv kunne opplyse meg om, fra en barnehage. På utflukt til Teknisk museum, kanskje? Jeg stod og ventet på 25-bussen opp til Sogn Studentby.

Noen av dem likte å sette seg ned på bakken og be meg om hjelp til å komme opp. Noen syntes det var morsomt å kaste snøball, men ble heldigvis stoppet av en barnehageonkel før de fikk fullbyrdet planen om å putte en i lomma mi. Og denne lille jenta stod og sang for meg, men da hun føyde til "en gammel mann med langt hår," fikk det meg til å tenke litt.

Egentlig fikk det meg ikke til å føle meg eldre, kanskje tvert i mot, siden jeg begynte å sette meg selv i kontrast til den alderen jeg selv forestiller meg på gamle menn som spør og siger så om hvor folk hører hjemme. Det gjorde også at jeg følte meg litt voksen, og det er noe jeg er skikkelig glad for å. Jeg føler meg tross alt så mye mer sammenskrudd og stødig nå enn for eksempel for åtte og et halvt år siden, da jeg flyttet inn på Sogn Studentby. I dag flytter jeg ut.

Jeg synes alltid det er merkelig når folk på min egen alder, og eldre, heftig nekter for å være voksne. Alder burde ikke være noe skjellsord. Men alder er vel uansett en relativ greie, og en annen ting som sier meg at jeg er voksen er at jeg ikke lengre synes folk på, si, seksti, er særlig gamle.

Så hvis jeg skulle møte den samme barna igjen om fem og tyve år, vil vi jo praktisk talt være jevnaldrende.

onsdag 2. desember 2009

Bisettelsen (boka)

Nå er jeg ferdig med Bisettelsen. Jeg sa jo, for noen dager siden, at jeg skulle ønske Kim Karlsen kunne finne igjen noen av de tingene han ikke fikk tak på. Men så fikk jeg plutselig følelsen at det nettopp var det han gjorde, at det var det han brukte den første halvdelen av boka på. Å finne igjen ting. Folk. Og i den andre halvdelen var det han selv som ble funnet.

Nei, jeg vet ikke. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om den boka som ikke boka sier bedre selv.

Men jeg fikk meg en overraskelse da jeg undersøkte forsiden nærmere. Noe som burde demonstrere det psykologifolkene sier, at det man ser blir påvirket av det man forventer å se. For jeg har gått og trodd at forsiden hadde bilde av en buss som var på vei utfor et stup, det er nemlig en skråstilt buss der midt på en himmel, over noen trær. Men nå ser jeg at den ikke faller. Nei, fremsiden er i den andre enden. Bussen er på vei oppover.