Hi hi, demokrati

“For å stemme må man være over femti. He he, nei da, jeg bare tuller, man må være 18, eller bli 18 i løpet av året man skal stemme,” sier mannen på video nr. 2 på nettstedet stemmingsrapport, (de går også som kinoreklame,) og det ser ut til å ha noe med kommunal og regional-departementet å gjøre. He he, nei da, jeg bare tuller, det har utvilsomt noe med kommunal og regionaldepartementet å gjøre, det står jo på siden, det. Noen i korridorene der har tydeligvis bestemt seg for å ta humor i bruk, for å få opp valgdeltagelsen blant unge velgere.

HVA I HULESTE SKAL VÆRE POENGET MED DET?

Altså ikke det med å få opp valgdeltagelsen, men det med å ta humor i bruk? Hva skulle det være med unge velgere som gjør at de ikke kan forholde seg til et budskap uten at noen har kvotert inn en flau vits her og der? Er det ikke litt nedlatende å tro at potensielle unge velgere skulle mangle enten evne eller vilje til alvor, engasjement sånn i utgangspunktet? (Eller, for å være litt prippen, evnen til å verdsette det at vi i det hele tatt har et demokrati? Sånn at vi slipper at kinoreklametiden vår blir fylt opp med festlige vitser som ”Din stemme teller. He he, nei da, jeg bare kødder med deg, den går rett i do. Men vi ser gjerne at du stemmer for syns skyld, og hvis du attpåtil stemmer på oss vil du unngå problemer i fremtiden.” He he, moro med valg og sånn, er det ikke?)

Og hvis det skulle vise seg at ungdom nå faktisk har mindre av den evnen eller viljen... sånn at det faktisk ikke ville føre frem å skape interesse for politikk ut fra innholdet i politikken… burde man ikke, i stedet for å skifte fotballdrakter pr. filmtriks, leke med pyroteknikk på skrivebordet, osv., stoppe opp og spørre seg om det alltid har vært sånn, og hvis ikke, hvordan det har blitt sånn?

Min egen kjypotesehest er at det dreier seg om en kulturell spiralgreie, hvor holdningene til det som formidles skapes av det som allerede er formidlet. Det vil si at

1. Den generaliserte avsenderen slenger inn flere og flere effekter for å bli tatt seriøst
2. Den generaliserte mottageren får en stadig økende forventning om at flere og flere effekter er en forutsetning for å ta noe seriøst.
3. Den generaliserte avsenderen må rette seg etter dette for å bli tatt seriøst: Gå tilbake til 1.

I så fall skulle jeg ønske at flere kunne ta sjansen på å ikke rette seg etter disse forventningene, men tvert i mot gjøre en innsats for å snu dem.

Dramatiske eksperimenter

"Vår aktive hjerne" eller Hjärnstorm på originalspråket, er tydeligvis et program om hvordan vi mennesker blir påvirket av ting vi ikke er oppmerksomme på, det vi altså kaller ubevisst påvirkning; jeg fikk med meg en bit av en sent-på-kvelden-reprise på NRK, sent nå i kveld.

Temaet er jo spennende nok, og det er alltid fint med litt psykologi på TV, men jeg lurer litt på om ikke dette er et av de tilfellene der prinsippet om at kompliserte sammenhenger skal demonstreres med enkle dramatiseringer, kan villede mer enn det tydeliggjør. Jeg stiller, mer spesifikt, spørsmål ved hvordan man fremstiller enkeltindividenes rolle i psykologiske eksperimenter.

I en dramatisert form av et eksperiment de kom inn på i kveldens program, ser man for eksempel at tilfeldig forbipasserende på et kjøpesenter får smake på to sorter brus, i to forskjellige innpakninger, og så skal fortelle hvilken som smaker best. Vi får se dem drikke, vi hører dem tenke høyt og begrunne sine valg, og vi er der når de ler godt etter å ha fått vite sannheten: De drakk den samme brusen to ganger, det var bare innpakningen som fikk den til å smake forskjellig.

I og for seg er dette en elegant fremstilling av det grunnleggende psykologiske eksperimentet: Gjør to ting (to smaksprøver), sørg for at det meste er likt (innholdet), men at det du er interessert i er forskjellig (innpakningen), mål folks reaksjoner (ved å spørre dem), og se om det gir noe utslag. Det er ikke nødvendig at alle liker brusen sin bedre når den, som i dette tilfellet, kommer i en flaske med sirkler på heller enn triangler, bare at et statistisk interessant flertall gjør det. Og at TV-produsentene antageligvis har valgt å klippe bort unntakstilfellene er i og for seg greit nok.

Det som muligens kan være villedende er at statistikken, selv om disse sammenhengene nettopp er statistiske, ikke en gang nevnes med et ord. Mesteparten av fokuset ligger på de enkelte deltagerne, deres opplevelse, og deres reaksjoner. Men disse konkrete, menneskelige opplevelsene som massemediene er så glad har veldig lite å si for diskusjonen på eksperimentet.

Og dette skillet mellom enkeltindivider og statistikk er viktig i psykologien. Uoverstigelig er det ikke, tvert i mot henger de to tingene tett sammen; det er enkeltindivider som utgjør statistikken, og statistikken sier noe om det enkelte individ. Men forskjellen har en del å si for hvordan man anvender forskningsresultatene, og det har en del å si for hvordan man diskuterer dem, og i begge tilfeller er det en del uheldige misforståelser på ferde.

Når man skal gjøre bruk av statistikk, er det viktig å vite hva vi dermed kan vite om individene; nemlig at noe med en viss sannsynlighet er tilfelle for medlemmene av en statistisk kategori. Akkurat hvor stor sannsynlighet, kommer an på. Dette er ikke noe perfekt grunnlag for å ta beslutninger, men ofte kan alternativene være enda dårligere. Sannsynlighet er imidlertid krevende å forstå seg på, og hvis man ikke holder tunga rett i munnen er det to feil man kan gjøre. Man kan overvurdere graden av sikkerhet, og glemme å fortolke den med visse forbehold, eller man kan undervurdere den, og rett og slett avvise at statistikk kan si noe om individer i det hele tatt. Begge deler kan ha negative konsekvenser for de som blir omfattet av beslutningen.

Når det kommer til diskusjonen av forskningsresultater kan man komme til å gjøre noe av det samme, men andre veien; man kan bruke enkeltstående unntak eller personlig erfaring som grunnlag for å tvile på konklusjonene. Jeg har aldri opplevd å la meg lure av innpakningen, så dette kan ikke stemme. Eller, jeg så en film med mye skyting og gikk ikke ut og skjøt noen etterpå, så dette med medievold og virkelig vold er bare noe tull. Å trekke forskning i tvil er i og for seg positivt, (og jeg kan selv nevne et par kritiske punkter når det kommer til medievold,) men det er bedre om man kan gjøre det av ordentlige grunner, og det er ikke en ordentlig grunn at man vet om unntak fra en statistisk trend.

Popularisering av vitenskap er en viktig og vanskelig oppgave. Viktig fordi kunnskap har en verdi i seg selv, fordi det kan være nyttig, og ikke minst fordi vitenskap påvirker alles liv, og alle fortjener et innblikk i hvordan. Vanskelig fordi fagfolk har lang trening i å skjelne mellom nyansene i det de driver med, og må gjøre noen harde valg når de skal legge det frem for folk som mangler den samme treningen: En god del nyanser må velges bort, hvis ikke alle skal gå hus forbi.

Man skal derfor være forsiktig med å ta sine egne kjepphester og legge seg bort i hvordan andre velger å forenkle. Men hvis jeg skal bygge en sak for min egen, kan jeg antyde at det dreier seg om en situasjon der det blir en direkte motsetning mellom prinsippene for popularisering og for fortolkning av statistikk. Hvis statistiske sammenhenger i ethvert tilfelle skal dramatiseres, kan det i sum(i motsetning til enkeltvis) gi folk et inntrykk av at de vet alt som er verdt å vite om et psykologisk spørsmål, så sant de kan forestille seg seg selv i situasjonen.

Gaiman om fornærmelser

"I don't think you should ever insult people unintentionally: if you're doing it, you ought to mean it," sier Neil Gaiman et stykke nede i denne bloggposten, og det syntes jeg at jeg skulle gjenta.

Referanserammer

Jeg satt på bussen, og ved siden av meg satt det en gruppe fra et sfo, altså barn i tidlig barneskolealder. Som glupe unger gjerne gjør, var det to av dem som snakket om Star Wars, nærmere bestemt om den filmen hvor "Anakin blir et spøkelse". Hendelsesforløpet som ledet opp til dette, skal visstnok ha vært at "keiseren ble uvenner med noen på det snille laget, og så drepte Anakin keiseren". Hvilket i og for seg må sies å holde som forklaring. Det jeg festet meg ved var uansett ikke gjenfortellingens gullkornaktighet, (jeg kan uansett styre meg for hele gullkorngreia,) men at guttungen kalte Darth Vader for Anakin. Selvfølgelig gjorde han det. Han har jo sett filmene i den nye rekkefølgen, hvor Luke Skywalker utgjør fortsettelsen på Anakins historie, i motsetning til den versjonen jeg kjenner, hvor Anakins historie bare danner bakgrunnen for Lukes.

Det får meg til å tenke på hvor lite som skal til før to personer får to helt forskjellige oppfattelser av virkeligheten, og hvor små detaljer dette kan komme til uttrykk i. Filmene er like, vel, stort sett, for oss begge, men jeg begynte et annet sted enn denne gutten. Det er alt. Men vi setter to helt forskjellige navn på denne fyren i den svarte hjelmen.

Dypere mening

TV2 har begynt å sende den amerikanske versjonen av TV-serien Life on Mars (om en politimann fra vår tid som blir utsatt for en trafikkulykke mens han hører på Life on Mars, havner i koma, og våkner opp i 1973). Jeg har ikke sett den, fordi jeg vil se andre sesong av originalen først, men jeg noterte meg, med et småurolig smil, at Programbladet fortalte at det i den nye versjonen var “lagt inn dypere mening og flere elementer av mystikk enn i den britiske utgaven”. Bildene det gir meg i hodet, er av en amerikansk TV-produsent med sigarettsneip og litt slitt skjorte som sitter med det britiske manuset på pulten og mumler for seg selv: “Hmm, ta ut litt Manchesterreferanser her, litt britisk aksent der, så legger vi til et element av mystikk eller to, og, hmm, jo, litt dypere mening her, her, og her. Yes! Dette blir bra.”

Vel, kanskje ikke, men når jeg leser at man har “lagt inn dypere mening” kommer jeg ikke utenom følelsen at det er en utilsiktet, vel, dypere mening, i den formuleringen. Kanskje på samme måte som at den samme artikkelen i Programbladet forteller at TV2 er “spent på mottagelsen av serien, fordi den til tider er litt komplisert.”

Og noen dager etter at jeg leste dette satt jeg på en benk i den lokale parken og overhørte en samtale mellom en mann og en kvinne som gikk forbi. Det hun sa var en så slående skarp (om enn ikke tilsiktet) observasjon at jeg skrev det ned, ordrett, på stedet. “Jeg har lagt inn sånne vanskelige ord, som jeg håper de spør meg om etterpå, for da kan jeg dem, ikke sant,” sa hun. Jeg tipper det gjaldt en eksamensinnlevering eller en masteroppgave eller noe sånt, men jeg kommer ikke utenom følelsen av at litt for mye vitenskapelig skriving har blitt til på samme måten, om ikke med den samme bevisstheten rundt det.

Begge disse observasjonene har jeg skrevet om som om de var symptomer på noe utover seg selv, og det tror jeg også de kan være. Uten å ville være for svovlisk i mine amatør-samtidsanalyser, ting var tross alt neppe så mye bedre før, vil jeg attpåtil antyde at de kanskje er symptomer på noe av det samme.

Leksjon på Kjelsåstrikken (kortprosa)

Situasjon: En kvinne sitter på trikken og stryker seg gjennom håret. Hun tar tak i en blond hårlokk og legger den møysommelig bak øret, og lar hånden hvile mot tinningen en stund før hun begynner å klø seg i bakhodet. Så stikker hun pekefingeren rett inn i øret og begynner å grave rundt. Sidemannen følger med i øyekroken mens hun trekker fingeren ut, holder den frem foran ansiktet, og begynner å studere det hun har funnet. Kvinnen snur seg mot ham og tørker av seg på dressen hans.

”Hva… hva i… hva faen er det du driver med?” utbryter sidemannen.

”Jeg hadde noe på fingrene.”

”Ja, det skal jeg banne på at du hadde. Eier du ikke respekt? Hva er i veien med deg?”

Kvinnen begynner å le.

”Synes du dette er morsomt?” roper mannen. ”Eier du ikke respekt?”

”Nei, det er bare morsomt at du ble så sint.”

”Morsomt? Jeg skal si deg en ting, jeg, og det er at det er jævla patetisk av deg å fly rundt og underholde deg selv på andres bekostning.”

”Ja ja,” sier kvinnen, og trekker på skuldrene. ”Jeg er vel bare mer opplyst enn deg.”



Oppgave for videre tenkning: Har denne kvinnen noe de fleste andre mangler, eller mangler hun noe de fleste andre har?

10 myter om hjernen

Howstuffworks har en artikkel om de ti mest kjente mytene om hjernen. Jeg lenker til den her, siden det er lettere enn å skrive noe selv. Ja, da. Den med ti prosent kommer på topp.