Nyttårsprosjekt

Jeg har et nyttårsforsett jeg ikke helt forstår. Men jeg vet at det har noe med hvordan jeg bruker tiden min å gjøre. Jeg er bare ikke sikker på om det har med å bruke tiden min bedre å gjøre. Jeg vet nemlig ikke så mye om hvordan jeg bruker tiden min. Det er en stor del av problemet. Kanskje jeg bruker den veldig bra, egentlig.

Jeg er mye frustrert over hvordan jeg bruker tiden min. Og nyttårsforsettet mitt kan begynne med et par gjenkjennbare scener. For det første når jeg sitter i sofaen, eller ligger i sofaen, men det er nesten alltid i sofaen, en sjelden gang i blant kanskje senga, og gruer meg til å sette i gang med å få noe gjort. Ofte bruker jeg internett eller mobilspill for å få tiden til å gå. Og da kjenner jeg ikke at jeg gruer meg. Men i blant kommer jeg på det, og tenker at nå burde jeg snart få satt i gang. Det er en frustrerende følelse.

Den andre er når jeg plukker frem noen punkter fra den lange lista over alt jeg burde har gjort. Den inneholder aktiviteter for både nytte og glede. Men jeg har ikke noen eksempler på hvilke, for den er så lang at jeg ikke husker langt nær hele på en gang. Men det dukker opp ting fra den stadig vekk. (Jeg må få kjøpt meg en ny gardinstang, fordi den gamle gikk i stykker i fjor, altså det nye fjor, eller kanskje året før.) De dukker opp og så forestiller jeg meg hvordan jeg skal få det gjort, eller ser for meg at jeg gjør det, men jeg får nesten aldri gjort det der og da. Enten dukker bildene opp når jeg holder på med noe annet, for eksempel å sove, eller så føler jeg at jeg ikke orker å sette i gang. Tilbake til scenen i sofaen.

På den ene siden har jeg altså masse somling. Og på den andre siden har jeg masse ugjort. Og det kunne vært så enkelt som at nyttårsforsettet er å somle mindre…

men man kan ikke bare drive å bli mer effektiv og mer effektiv og mer effektiv heller. Det vil alltid være mer man kunne få gjort

dessuten vet jeg ikke hvor mye jeg kommer til å orke. Det kan jo hende at somlingen min skyldes at jeg ikke har kapasitet til så mye annet.

Jeg vet nok at jeg har mindre kapasitet enn andre. Det er vel derfor jeg prøver å få delvis uføretrygd. Men det hjelper ikke så veldig å vite at jeg har mindre kapasitet enn andre så lenge jeg ikke vet hvor mye kapasitet andre har.

Folk kan si at jeg trenger ikke å sammenligne meg med alle andre, eller gå rundt å lure på hva som er normalt, men det er ikke helt det som er poenget. Poenget er at vil være normal men at jeg trenger et eller annet ankerfeste, et eller annet utgangspunkt, hvis jeg i det hele tatt skal klare å måle min egen kapasitet. En følelse av hva som var realistisk for andre ville ha blitt et utgangspunkt til å finne ut hva som hva var realistisk for meg.

Derfor er det ikke å få gjort så mye mer som er målet. Nødvendigvis. Kanskje er det det som er målet. Det vet jeg ikke ennå, for jeg har ikke begynt å undersøke. Det er jo det jeg sier. At jeg ikke helt forstår hva målet er. Det er derfor jeg må begynne et sted. Lete etter et sted å begynne.

Jeg vil at det skal være en bedre balanse mellom hvor mye kapasitet jeg har, hva jeg venter av meg selv, og hva jeg faktisk får gjort. Jeg vil være mindre frustrert over alt det ugjorte. Kanskje det er én side av det ubegripelige forsettet mitt: Jeg vil korte ned listen over ting jeg ikke får gjort, enten ved å gjøre flere av dem, eller ved å droppe noen av forventningene.

I løpet av den neste tiden skal jeg prøve å få bedre tak på hva som egentlig er forsettet mitt. Ikke nødvendigvis her – jeg kan ikke love bort en ny gjenoppblussing av bloggen. Men på blyant og papir i første omgang. Oppe i hodet mitt ligger nemlig det meste og venter, tror jeg. På samme sted som de liste jeg tar frem 3-4 punkter fra og grubler over når jeg ikke får gjort noe med det.

Så jeg kan lage lister over både det jeg ikke får gjort, det jeg faktisk gjør i løpet av dagen, og alt jeg tror kan være grunner til at det er vanskelig å få ting gjort.

Et annet navn på forsettet kan være at jeg vil prøve å strukturere fritiden min bedre, ved å lage meg til noen bedre vaner. Det første skrittet er å finne ut hvorfor. Hva jeg vil at dette forsettet skal føre til.