Nyttårsprosjektet juni og juli - det har ikke skjedd så mye

Jeg skrev ikke noe månedlig innlegg for juni. Og det jeg skriver nå blir mer et innlegg om august, og ukene fremover, for jeg har ikke så mye å fortelle om juli. Nyttårsprosjektet handler jo om hvordan jeg skal strukturere hverdagen min. I sommermånedene har jeg hatt lite hverdag, og heller ikke så mye struktur.

Nå har jeg noen mer strukturerte uker fremover tror jeg. Det er på tide å prøve seg litt frem med hverdag. Utforme en ny slags hverdag.

Nyttårsprosjektet, jakten på en bedre fritid, glir nå sammen med et annet prosjekt, et forsøk på å ta skrivingen på alvor. Jeg er nå ferdig med arbeidspraksis, ferdig i tiltak, ferdig utredet, det er ikke lenger noen andre som bestemmer. Jeg har søkt om gradert uføretrygd. Det eneste jeg venter på er et svar. Så det er på tide å finne ut hva det å ta skrivingen på alvor… egentlig vil si.

Først og fremst vil det nok si at jeg må bruke tid på det.

Det å ha en bedre fritid og det å skulle jobbe hjemme handler egentlig om mye av det samme. Om å få leiligheten min til å være forskjellige steder. Et arbeidssted, en lesekrok, en broderistue, et kjøkken og så videre… når alt egentlig foregår på noen få kvadratmeter.

Om å få dagen til å være forskjellige dager. Arbeidsdag, lesestund og så videre… når alt egentlig foregår på noen få timer. Det handler om struktur.

Det finnes ingen naturlige skiller. Stedet der jeg skal jobbe, lese og så videre er rent fysisk det samme stedet hvor jeg har mer lyst til å glemme meg bort på nettet, eller spille et eller annet spill. Skilleveggene må jeg lage i mitt eget hode.

Samtidig må de ikke være alt for strenge. Hvis timeplanen min blir for rigid, begynner jeg bare å skulke. Da mister jeg nesten alt av følelsen av… jeg vet ikke, albueslag? Eller den følelsen jeg har skrevet om tidligere, den jeg jager sånn etter. Følelsen av tilfresstillelse, av å ha brukt dagen akkurat riktig, den følelsen jeg ønsker meg så høyt at jeg blir livredd for å bruke tiden feil og dermed miste den, og det frustrerer meg og dermed mister jeg den.

I august er planen å prøve meg mer frem med dette.

Den fritiden jeg ønsker meg er fremdeles:

Bruke mindre tid foran skjerm. Enten det er mobilspill eller twitter og facebook, eller surfing og 20 artikler om det samme. Når jeg først sitter der, er det vanskelig å komme seg løs … og samtidig er det nettopp den aktiviteten jeg går til når jeg føler at jeg ikke orker noe annet… og det gjør meg enda mer sliten, det tar så veldig mye tid.

Mer lesing, mye mer. Mer broderi, gjerne sammen med lydbok eller podcast. Mindre redd for å prøve nye ting på kjøkkenet. Mer, en god del mer tid brukt på sosiale ting – dra på arrangementer, treffe venner, kommunisere mer regelmessig over tekst. Og ved siden av det… jeg vet ikke, prøve nye ting en gang i blant også. Lage meg en hverdag hvor jeg i blant føler at jeg har tid til overs… og at der er mer spennende enn skummelt at jeg kan bruke den til hva jeg vil.

Nyttårsprosjektet, mai: Oppslukthet og sosiale vaner

Ja, hva har jeg drevet med i mai? Det har jeg ikke helt oversikt over. Sannsynligvis ville jeg klart å gjøre rede for det, altså laget en liste, en timeplan… først gjorde jeg det, og så gjorde jeg det, og så gjorde jeg det… jeg har ikke jobbet noe særlig med vanene mine, eller hvordan jeg bruker fritiden min, i hvert fall. Jeg føler ikke at jeg har hatt noe særlig tid til overs.

Eller kanskje det er mentalt overskudd jeg har manglet. Jeg har vært oppslukt av andre ting enn å jobbe med meg selv. Ting som har dukket opp fra dag til dag, på jobb og privat. Omstilling til det nye følelseslivet mitt, nå som jeg er på andre måneden uten medisiner. Tanker om den nærmeste fremtiden, som er veldig uavklart – jobb og praksis og uføresøknad, ting som kommer til å bli avklart, sannsynligvis til å ordne seg, men for øyeblikket er det mye ubestemt venting.

Og så er det fremtiden på lengre sikt… funksjonsnivået mitt på en del områder, særlig det sosiale, følelsesmessige, mellommenneskelige… jeg har begynt å lure på om jeg kan ha nådd et tak for hvor mye jeg er i stand til å lære, hvor mye lengre jeg kan utvikle meg. Jeg føler liksom at det er så mye jeg har tatt tak i allerede. Så mye jeg har prøvd. Men likevel er jeg liksom på – mye av det samme stedet?

Jeg føler meg ikke særlig flink til å knytte nye bånd, og ikke særlig flink til å ta vare på gamle. Jeg har familien min som jeg holder regelmessig kontakt med. Og så har jeg en håndfull venner som jeg har kjent så lenge at det er lett å plukke opp tråden igjen når som helst. Men ellers virker det som om alle tilløp til ny kontakt… sjelden blir noe særlig mer enn tilløp. Jeg somler med å ta initiativ til å treffe andre. Når de andre tar initiativet somler jeg med å svare. I beste fall blir det kanskje en to-tre treff med folk, før det bare… som sagt, dabber av.

Å ta vare sosiale bånd er et arbeid, og en ferdighet. Det krever gjensidig innsats, og innsatsen fra min side er… antagelig ganske lav. Det er så krevende. Noen ganger er det skummelt. Nærhet kan være veldig skummelt. Jeg føler meg ensom og isolert, og har ikke noen klar idé om veien videre.

Hodet mitt har vært fylt opp av alt dette i mai. Jeg har vært oppslukt av det. Og hva jeg har brukt fritiden til? De enkleste aktivitetene fra den mest tilgjengelige boksen med aktiviteter, ting jeg liksom vet jeg gir meg selv lov til – dataspill, twitter, koping ut i tomme luften. Dataspill så det har gått ut over søvn, til og med litt ut over jobb, og gitt meg enda mindre overskudd til å få orden på alle tankene.

Den oppsluktheten som hadde tak på meg i mai er eksempel på en av tingene som gjør vaner  vanskelig å komme inn i. For det hender rett som det er at jeg blir veldig oppslukt av bestemte ting, enten indre ting eller ytre, eller i dette tilfellet både indre og ytre på en gang – og så tenker jeg ikke på annet enn det jeg er oppslukt av i noen uker, og når det slipper taket har jeg liksom mistet tråden på alt annet. Oppslukthet… skjer vel alle i blant, men med autisme er det gjerne særlig uttalt.

Nå er det juni, og det virker som jeg har litt oversikt igjen… jeg reiser på ferie om noen uker, men har i hvert fall første halvdel av måneden til å jobbe med fritid. Og én av de tingene jeg trenger å dirigere fritiden mot, er å ta vare på sosiale bånd. Skrive de mailene, sende de meldingene. Opprettholde kontakten, foreslå ting å gjøre sammen.

Somling – som nyttårsprosjektet skulle ta tak i – er jo en stor del av de sosiale problemene også. Jeg somler med å ta kontakt på samme måte som jeg somler med matlaging og brodering og så videre – jeg er redd jeg skal gjøre feil eller miste oversikten og bli frustrert, eller miste tidsfølelsen og plutselig er kvelden over og jeg får ikke gjort alle de andre tingene jeg hadde lyst til. Så det jeg trenger er å være mindre redd for frustrasjon – tenke "hva så om jeg legger meg uten å ha fått gjort X eller Y, jeg har i hvert fall fått skrevet den mailen til Z, og det er vel så viktig."

Så da har jeg kanskje noe å ta fatt i likevel, på det sosiale området. Vi får se.

Nyttårsprosjektet, april: Frustrasjon

Jeg tror jeg har funnet den. Den mystiske følelsen bak den angstdrevne somlingen, den følelsen jeg har gått omveier for å unngå, den følelsen jeg trengte å sette fingeren på så jeg kunne eksponere meg for den og trene meg på å tolerere den – den tingen jeg har vært redd ville skje hvis jeg ikke fulgte mine egne strenge regler for hva jeg måtte og ikke måtte og allernådigst kunne gi meg selv lov til å bruke ledige timer på. Jeg har funnet et ordet på den, og jeg brukte ordet flere ganger i forrige innlegg: Det er frustrasjon.

Forvirring og frustrasjon.

Det var vel… en kveld midt i april, hvor ordet frustrasjon plutselig nesten landet i hodet mitt. Jeg hadde holdt på med forrige innlegg, skrevet om de tre boksene, hadde spørsmålene på tunga, og så var det en kveld… jeg tok frem tegnesaker for første gang på lenge, men klarte ikke å tegne noe bedre enn før. Jeg sliter med å skjønne former og proporsjoner. Jeg forstår liksom bare linjer. Det er forvirrende og frustrerende. Så satte jeg meg ned med det nyeste Civilization, som også lett kan bli forvirrende og frustrerende – særlig langt uti spillet, når sivilisasjonen min er etablert og jeg må prøve å gjøre noe nyttig med den. Hele kartet er åpenbart, det er aktivitet på alle kontinenter, og det skjer så mange forskjellige ting samtidig. Jeg gjorde et religiøst fremstøt mot en annen sivilisasjon som så ut til å mislykkes helt fullstendig.

Etter å ha mislyktes meg ferdig gikk jeg og la meg, frustrert, og tenkte at jeg virkelig skulle kjenne på frustrasjonen… la den holde meg våken, så jeg kunne bli frustrert over å ikke få sove i tillegg… jeg lå der og kjente på frustrasjonen og kjente på frustrasjonen til den slapp… og ble liggende igjen på andre siden og kjenne meg frigjort. Fra hva det nå var som hadde fått meg til å somle… fra angsten for forvirring og frustrasjon.

(Så frigjort at jeg fortsatt ikke fikk sove, men nå gjorde det ikke noe mer. Jeg stod til slutt opp et par timer før vekkerklokka og gjorde litt av dagens arbeidsdag hjemme, og satt desto kortere tid på kontoret etterpå.)

Etter det… har jeg fortsatt å føle meg frigjort. Fri til å gjøre flere ting fra kanskje-boksen, kanskje til og med fra ikke-boksen. Jeg har spilt mer Civilization og gjort fremgang, prøvd meg på tegning og fått til ting jeg ikke fikk til før… det er så mye lettere å konsentrere seg når jeg ikke sitter og er så redd for frustrasjon.

Frustrasjon - er et svar på et spørsmål jeg ikke helt husker lenger, men som sannsynligvis var "hva er det egentlig du er så redd for"... og jeg forstår ikke hele omfanget ennå, heller ikke alle nyansene. Jeg kan ikke si at fra og med nå så takler jeg frustrasjon. Det står mye igjen å gjøre videre.

I mai har jeg planer om å øve meg enda mer på å være frustrert. Jeg må oppsøke frustrasjon. Og det er ikke så lett… for i det jeg oppnår frustrasjon vil jeg jo ha fått til noe, og det vil drive frustrasjonen bort. Men hvis den ikke er der… hvis den ikke kommer samme hvor forvirret jeg blir, da er jo det et ganske ålreit utfall også.

Nyttårsprosjektet, mars

Det er tre og en halv måned siden jeg begynte på nyttårsprosjektet for i år, og jeg fortsetter å rapportere i håp om å holde det litt konkret for meg selv… fordi det var for abstrakt allerede da jeg begynte, og har ikke blitt bedre. Jeg forstår ennå ikke helt hva målet mitt er. Det virker stadig som jeg kommer litt nærmere, men jeg skjønner ikke noe av hvorfor. Og det kan jo høres greit nok ut, men da vet jeg ikke hvordan jeg skal holde på forandringen heller, unngå at det går bakover igjen. Derfor skriver jeg rapporter, så jeg i hvert fall husker sånn omtrent hva jeg holder på med.

Og denne gangen har jeg brukt vel mye tid på å legge ut rapporten, siden, vel, det har vært mye annet å holde på med i april. Akkurat som det var de siste dagene i mars… og akkurat som da har jeg ikke helt oversikt over hva tiden har gått med til, annet enn at det har vært ferie, og jeg har skrevet noen andre greier noen andre steder. Men her kommer altså de tankene jeg skrev om mars tilbake da mars akkurat var over.

Mars:

Det har vært mindre av mange ting i det siste. Jeg har ikke lest så mye som jeg gjorde en stund, har ikke laget så mye mat utenom de vanlige og velkjente rettene, og oftere enn vanlig kjøpt frossenpizza, gått hjem til mamma og spist og så videre. Klesvask, husvask og oppvask, og morgenrutiner har skrantet litt uten at jeg har falt helt ut av noe av det. Jeg har heller ikke ryddet noe særlig for våren, papirhaugene fra i vinter ligger der fortsatt. I fjor på denne tiden frustrerte akkurat det meg veldig, at jeg ikke kom noen vei med den ryddinga. Jeg tror til og med jeg nevnte det litt på bloggen.

Men denne gangen synes jeg ikke det er et problem, hverken lesing, matlaging eller rydding. Fordi denne gangen har det hatt en grunn. Jeg har vært travel med andre ting.

Ikke helt at jeg har oversikt over hvilke ting, det har vært litt av hvert. Noen tidsfrister jeg har holdt på med på jobb. Et helgekurs jeg var på for noen uker siden – en hel helg uten å slappe av er krevende. Så har det vært litt sosialt her og litt sosialt der. Pluss at jeg har trappet ned på angstmedisiner… og i går (det vil si 1. april) sluttet jeg helt. Jeg har ikke så langt hatt så mye mer angst enn før, men jeg får avvenningsreaksjoner, eller bivirkninger, eller hva man skal kalle det. Blir svimmel, klossete, og ufiltrert i hodet.

Det virker faktisk som det siste hjelper på skrivingen min… så kanskje "for mye filter" er en større faktor enn jeg visste… noe å tenke på når kroppen får normalisert seg igjen…

Samtidig er det andre ting jeg fremdeles er frustrert over. Broderi. Det er noe jeg liker å gjøre, og som jeg har prøvd å sette av mere tid til, men når anledningen byr seg begynner jeg alltid å diskutere med meg selv. Er dette riktig tidspunkt, er dette ikke riktig tidspunkt? Når jeg begynner å ta den diskusjonen med meg selv har jeg vel allerede kommet til konklusjonen. Jeg klarer nesten alltid å finne argumenter mot meg selv og det jeg har lyst til. Derfor broderer jeg alt for lite (etter min egen smak) og det frustrerer meg.

Å opprettholde mailkontakt er en annen ting. Jeg har egentlig tid til å skrive litt, men så begynner jeg å diskutere med meg selv. Sånn høres diskusjonene med meg selv ut:

"Vet jeg nå egentlig hva jeg skal si? Hvis jeg setter av denne halvtimen eller timen blir det jo plutselig sent utpå kvelden, og så kommer alle de andre tingene jeg føler jeg må gjøre – har jeg overskudd til å ta den neste diskusjonen med meg selv da? Og tar jeg sjansen på å bli avledet og ende opp på internett hvis jeg skulle plukke opp iPaden for å skrive mail? Tar jeg sjansen på å bruke en annen dings enn den sosiale iPaden, sånn at jeg blir mindre avledet i denne omgang, men til gjengjeld kan komme til å putte den andre dingsen i boksen for dingser jeg har lov til å surre rundt på nettet på?"

De tingene jeg ikke får gjort kommer med andre ord i to kategorier. 1) når jeg ikke har tid, og derfor ikke får gjort dem, og 2) når jeg har tid, men likevel ikke får gjort dem. Det er den siste gruppen som er frustrerende for meg.

Hvis jeg ser på forskjellen mellom 1) og 2), har jeg kanskje svaret jeg lurte litt på i begynnelsen: Hva dette nyttårsprosjektet mitt egentlig går ut på…

Da året begynte formulerte jeg det litt uklart… "gjøre flere av de tingene jeg har lyst til i fritiden min, bruke fritiden min bedre. Ikke nødvendigvis mer effektivt, for jeg må også passe på at jeg ikke blir overanstrengt. Ikke mer effektivt, men bedre…"

Hva nå "bedre" måtte bety.

***

De stundene når jeg sitter i sofaen og vil komme i gang med noe, men enten bare blir sittende og kjenne på angsten, eller grubler og dagdrømmer, eller plukker opp ipaden og gjør somleting som å bla målløst rundt på nettet, lese twitter, eller spille mobilspill. De stundene frustrerer meg. De stundendene hvor jeg kunne hatt lyst til for eksempel å brodere, men ikke gjør det. Eller skrive mail, men ikke skriver det. Når jeg somler og utsetter. Angstdrevet somling.

Når jeg har vært frustrert over matlaging, lesing, og rydding tidligere, har det vært på grunn av angstdrevet somling. Men i mars, hvor det ikke var på grunn av angsten at jeg somlet, men fordi jeg hadde mye annet å gjøre og måtte slappe av når jeg kunne… da frustrerte det meg ikke noe særlig.

Angstdrevet somling og slitendrevet somling, det er to forskjellige ting. Der har vi det kanskje. Forskjellen.

En annen måte å beskrive endringene i lesing, matlaging og så videre er at jeg har fått gjort det til en større del av fritidsrepertoaret mitt. Fritidsrepertoaret vil si boksen for "aktiviteter jeg kan gjøre når man får tid" – tillatte aktiviteter på en måte. På den måten slipper jeg å diskutere det frem og tilbake med meg selv. Jeg slipper å finne på alle mulige grunner til ikke å lese.

Samtidig har brodering og mailskriving blitt liggende igjen i den andre boksen. I den boksen ligger det ting som… ikke er forbudt, i og for seg, men som det krever… spesielle tiltak for å få til.

Når jeg tenker meg om har jeg forresten enda en boks – boksen for faste, rigide aktiviteter. Ting som har sine faste tider eller faste betingelser, og hvis jeg først hopper over en gang så kollapser hele rutinen. I den boksen hadde jeg for eksempel trening… i en periode fikk jeg det til en fast dag i uken, hver uke, men så hoppet jeg over en dag og så kollapset det. Trening kom i boksen for spesielle tiltak, og det ble tyngre og tyngre før det endte med at jeg sluttet helt. Hver gang jeg skulle ha gått og trent begynte jeg å diskutere med meg selv. Kom opp med grunner og flere grunner til å la vær. Det er alltid lett å finne grunner til å la vær med noe.

I samme boksen hadde jeg å legge meg senest klokka 1 om natta… det fikk jeg også til over en lang periode, men så droppet jeg det bare én kveld, og så kollapset det. Jeg er redd ganske viktige rutiner som tannpuss hører til i den boksen, så jeg våger ikke å droppe det en eneste kveld.

Jeg tror altså for å oppsummere at jeg har tre bokser: Faste og påbudte aktiviteter, vanlige og tillatte aktiviteter, og om ikke forbudte så i hvert fall uvanlige aktiviteter …

***

Uvanlige aktiviteter fører nesten alltid til at jeg setter i gang lange og ganske slitsomme diskusjoner med meg selv.  Jeg tror som sagt det er et slags uttrykk for angst, men det er en annen type angst enn den jeg er mest vant til. En annen type enn den jeg kjenner i kroppen. Som jeg blir kvalm av og urolig og det svir i magen og tankene mine spinner. Den jeg har jobbet med og medisinert meg mot og eksponert meg for gjennom mange år, og jeg har ikke vært plaget av den på en stund.

Den angsten som har blitt igjen, er den hvor jeg er ekstra flink til å unngå ting. Ofte en gang uten å tenke over at jeg unngår dem, det er bare en slags barriere mellom tingen og meg. Et kraftfelt.

Hvordan jobber vi egentlig med den type angst? Eksponering virker ikke helt når vi ikke en gang vet hva vi skal eksponere oss for. Det er de tingene vi unngår og ikke helt er klar over at vi unngår fordi vi unngår å tenke over at vi unngår dem. Kanskje det at jeg har sluttet med medisiner gjør det lettere å peile meg inn på hvor angsten egentlig ligger…

Videre fremover har jeg lyst til å utforske det med de boksene nærmere. Sette ordentlige navn på dem og gjøre dem til levende metaforer i hodet. Ved siden av vil jeg gjerne jobbe enda mer konkret med de sosiale tingene. Kanskje jeg for eksempel klarer å flytte forsiktig og uforpliktende flørting over i boksen for ting jeg har lov til?

Nyttårsprosjektet, februar

Det er første mars, og prosjektet med å bruke fritiden bedre har gått frem og tilbake, men litt mer frem enn tilbake. Jeg skrev en liste i går over hva jeg synes jeg har fått til, hva jeg vil få til bedre, og hva jeg er ordentlig frustrert over. Det ble en del ting under "fått til". Det var dessuten en ganske lang liste... for når man samler alle tre kategorier, blir det jo en liste over alt jeg vil at fritiden min skal bestå av, og det ble ganske mye.

Kanskje det er noe av problemet også, at jeg har veldig mange ønsker å sortere... hvordan ser andres fritid ut? Hvis de setter ned liste over alt av husarbeid og alt av adspredelse og avslapning de holder på med, og hva de gjerne skulle ha mer tid til... blir den like lang som min? Lengre? Kortere? Jeg vet ikke om det har noe å si hvordan andre har det. Målet mitt er jo å ha det bra med meg selv, ikke å være normal og i hvert fall ikke statistisk normal, men... hvis jeg har noe å gå etter blir lettere å peile seg inn på hva som er realistisk.

Sånn har jeg det med mange ting. Jeg har liksom ingen anelse om hvordan andre har det, hvor langt unna eller nærme det statistisk normale jeg ligger. Sannsynligvis overdriver jeg for det første inntrykket av hvor mye jeg skiller meg ut, og for det andre har jeg ikke noen holdepunkter for hva som er realistisk. Hvor mine egne rammer ligger.

Men når jeg oppsummerer er jeg altså ganske fornøyd med februar.

Lesingen min synes jeg det har gått bra med. Jeg har slappet av og kost meg med noen bøker. Jeg tror, når jeg ser på det, at jeg har klart å få lesing inn som avslappingsaktivitet og ikke overskuddsaktivitet, og da blir terskelen for å plukke opp en bok mindre.

Men... det kommer ikke nødvendgvis til å vare... jeg har bare tenkt annerledes på lesing i det siste, kanskje følt annerledes. Jeg har ikke forandret på noe utenfor meg selv, i hvert fall ikke som jeg vet om.

Matlaging har det også gått bra med... jeg har fortatt å gjøre et poeng av å lage nye ting i blant. Litt andre ting enn gruppen av 10-20 faste retter, pasta med ditt og pølser med datt og så videre. Jeg spiser en del av det også... men føles bra med litt variasjon, og terskelen for å prøve nye ting blir mindre av at jeg gjør det oftere.

Jeg tror belønningssystemet mitt har fungert, det hvor jeg legger plastperler på et glass... nevnte jeg det før? Jeg brukte det en del da jeg bodde hos moren min, men så ble ikke plastperlene med på flyttelasset... før nå, nyttår, hvor jeg tok dem med hjem som en del av dette nyttårsprosjektet. Jeg merker at det påvirker vanene mine, og at matvanene har ekstra godt av det. Å lage vanlig middag er rutineaktivitet, mens å lage noe nytt er belønningsaktivitet. Forskjellen blir virkeligere for meg.

Sosial kontakt er det også littegrann mer av. Jeg prøver... ønsker... å korte ned tiden jeg bruker på å svare på meldinger, mailer, og så videre. Jeg får det til halvveis... bedre enn før... men det går opp og ned. Noe nytt er at jeg har klart å snu rundt på frekvensen. Før var det sånn at det gikk lengre og lengre tid mellom hver kontakt og så gikk helt i oppløsning. Jeg klarte liksom aldri å snu det.

Å rette oppmerksomheten min mot andre mennesker har jeg tenkt litt på. Jeg tror jeg gjør veldig lite av det. Når jeg treffer folk fysisk faller jeg ofte ut av samtalen. Når jeg skal holde kontakt over avstand tar det lengre og lengre tid. Når det er jeg som skal ta initiativ, sklir det ofte helt ut. (Det tok meg femseks år sist jeg skulle bytte tannlege, for eksempel) Det er nok litt angst med i bildet. Både når jeg er fysisk sosial og over avstand. Men det kan være et oppmerksomhetsproblem også. Oppmerksomhet er jo en begrenset ressurs.

Det går kanskje noen linjer til det som pleier å skje på konserter, og i noe mindre grad når jeg hører musikk hjemme. Jeg får vanligvis ikke med meg mer enn begynnelsen og slutten på musikken, de første par repetisjonene. Resten av tiden er jeg i min egen tankeverden. Det frustrerer meg, for jeg skulle gjerne ha rettet oppmerksomheten litt mer utover.

Er ikke jeg autist? Skal ikke jeg være flinkere, ikke dårligere til å konsentrere meg om ting? Ting jeg kjenner og forstår og klarer å sortere, kanskje. Rutiner og det der. Når jeg møter mer uvante stimuli, som musikk eller andre menneskers tanker, sklir oppmerksomheten min ofte tilbake til de tingene jeg kjenner og forstår og klarer å sortere.

Det er nok med på å gjøre de sosiale båndene i livet mitt tynne, flyktige, gjøre at jeg ikke kommer ordentlig innpå folk, at flørting er mer eller mindre utenkelig. Hva er vel flørting, om ikke å gi litt ekstra oppmerksomhet?

Hmm... hvordan skal jeg lære meg å konsentrere meg mer om menneskene jeg møter? Eller kompensere for manglende oppmerksomhet på andre måter. Jeg spiller bare under visse betingelser – når hvis oppgaver er gjort for dagen. Bivirkningen er at det blir vanskelig å få spillingen ut av hodet etter at betingelsene først er stilt. Jeg må jobbe for å få konsentrert meg om... lesing for eksempel, eller sosial kontakt.

Når jeg over de siste ukene føler jeg jo at det er mye fremgang. Men... men... jeg vet ikke om jeg forstår den helt, altså fremgangen. Jeg føler ikke at jeg har gjort noe drastisk nytt med livet mitt, bare bestemt meg for å gjøre litt mer av X litt mindre av Y... og viljestyrke gir ikke særlig varige forandringer.

Det jeg har fått til er jeg fornøyd med. Men jeg ønsker meg noe å bygge videre på. En større innsikt av noe slag.

Det kan ha noe å si at jeg har funnet meg ordentlig til rette med bolig og jobb. At jeg har mer struktur i de store tingene, dermed mer overskudd å bruke på de små. Som jeg har skrevet om før... det var vanskelig å legge planer for noe som helst i den tiden både arbeid og fritid var uavklarte spørsmål, noe jeg skulle få svar på av NAV men hvem-vet-når. Nå er jeg endelig i nærheten av slutten på hele arbeidsavklaringen. Slutt på meldekort og kontrakter og avtalte aktiviteter. Jeg føler ikke lenger at oppmerksomheten min på en måte er noen andre sin, at jeg har noen slags rapportplikt, og det er kanskje med å gjøre fritiden lettere å disponere?

Nyttårsprosjektet, januar

Nå har vi kommet til begynnelsen av februar. Hvordan gikk det med nyttårsprosjektet jeg snakket om i januar?

Prosjektet var jo å prøve å finne den riktige balansen i fritida mi, mellom… ja hva egentlig? Jeg hadde jo ikke helt oversikt over det. Jeg syntes det var for mye av noen ting og for lite av andre. At jeg kanskje brukte mer tid på å hvile enn jeg trengte? At jeg heller falt tilbake til trygt, velkjent tidsfordriv enn å prøve meg frem ting jeg ikke gjorde så ofte. Altså for mye komfortsone, for lite utprøving… At jeg brukte opp mye tid på å sitte i sofaen og somle og tenke på alt jeg burde ha gjort. Og særlig det jeg burde sette i gang med akkurat nå. I stedet for å sitte i sofaen.

Jeg syntes det var ting jeg gjorde for mye av, men målet var ikke nødvendigvis å kutte ned, i hvert fall ikke kutte ut… for jeg skjønner jo at jeg trenger en god del tidsfordriv, en god del rutiner, en god del komfort. Jeg ønsker heller å finne ut av hvor mye, hvor mye tid jeg trenger hvor jeg ikke bruker den praktiske hjernen så veldig. Jeg har nok lett for å ta det for langt, er nok redd for å bli for sliten.

Da januar begynte, og da jeg skrev det forrige innlegget om å undersøke vanene mine, følte jeg det som et bluss av viljestyrke. Som om selve beslutningen ga meg mot eller tillatelse eller noe til å komme litt raskere ut av sofaen. Men det har vel gått litt over igjen, slik bluss gjerne gjør.

Jeg hadde noen uker hvor hodet mitt var opptatt – med omstillinger på jobb, og noen uvante arbeidsoppgaver, med nye arbeidstreningsveileder, og frykten omkring det å trappe opp antall timer i uka for å prøve ut… I forrige uke hadde jeg et følelsesutbrudd på twitter, og så en natt med ganske lite søvn, og så en dag hvor jeg var ganske redusert på jobb (men kom meg dit). Og etter det… jeg husker ikke helt. Når hodet mitt blir opptatt i sånne perioder føler jeg ofte at det blir et brudd mellom før og etter. Det blir vanskelig å plukke opp igjen mange av tanketrådene jeg hadde gående på forhånd.

Jeg var kanskje inne på noe i begynnelsen av måneden, men når opptattperioden kom mistet jeg litt sporet.

Eller kanskje ikke. Men målet var jo ikke å få et bluss av vilje… det hjelper ikke i lengden å vilje seg til å få til mer. Målet er å lage bedre vaner, så jeg ikke trenger å ty så mye til viljestyrke. Har jeg gjort noe med det i det hele tatt?

Jeg vet ikke… hva slags vaner det skulle vært…

Men jeg har i hvert fall selvbelønningssystemet mitt tilbake på plass, det jeg ikke har brukt siden jeg flyttet hjemmefra, for snart to år siden. Selvbelønningssystemet mitt er en kopp som jeg legger en liten markør i hver gang jeg gjør noe utenom de helt faste rutinene – noe som jeg ellers pleier å somle med, utsette, eller avlyse - og så kan jeg bytte et visst antall markører inn i noe fint. Å vaske baderomgulvet for eksempel, gir en markør. Å sende inn meldekort gir en markør. Å lage noe nytt til middag, utenom de 10-15 jeg lager stadig vekk, gir en markør. Og det har jeg gjort et par ganger. Laget noe nytt til middag. Det var en av de tingene jeg syntes det var for lite av…

Og det å skrive fort og kort, som jeg holder på med akkurat nå, har vist seg å virke og har vist seg å hjelpe. Det er litt lettere å fyre av sosial skriving på sparket… når jeg bare kommer i gang med det.

Og bortsett fra forrige uke hvor hodet mitt var så opptatt, har jeg fått til å ta kontakt med folk jeg kjenner minst en gang per uke, og det har vært godt.

Så jeg har merket noen gode endringer, som har hatt mindre å gjøre med viljestyrke… har hatt litt å gjøre med prioritering, og litt med strenge vaner jeg har strenge regler på. Det siste er kanskje ikke levedyktig i lengden. For det kommer an på viljestyrke igjen.

Å jo, en ting… det lille følelsesutbruddet og den søvnløse natten ga meg et inntrykk av hvordan jeg reagerer på å være sliten, og det har i sin tur har gjort meg litt mindre redd for å trappe opp til fire timer om dagen. Jeg tror fortsatt ikke jeg vil takle det i lengden, men nå vet jeg hvordan det føles å ikke takle det. Det er ubehagelig på kort sikt, men det raser ikke nødvendigvis fullstendig sammen for meg. Jeg vil klare å hente meg inn igjen.

Så det er jo fint.

Men jeg skriver litt bort fra nyttårsprosjektet mitt. Hvordan skal jeg finne meg bedre vaner og er bedre vaner egentlig det jeg trenger? Jeg vet ikke helt hva det vil si, tror jeg, bedre vaner… det sklir litt bort fra meg, jeg tenker i ring rundt det.

Kanskje jeg skal konsentrere meg om somlingen jeg er så lei av. Om hva det nå er som skjer i sofaen… når jeg sitter der og er redd for å sette i gang med ting.

For det er jo redsel, det er angst, unngåelsesangst. Den typen angst man vanligvis ikke føler, fordi man er så flink til å unngå alt som vekker den.

Bortsett fra… at jeg følte det tilfeldigvis akkurat i dag. Rett før jeg satte meg ned for å skrive dette. Mens jeg tenkte på å skrive dette. Jeg var kanskje redd for å ikke få det til, at denne måten å skrive kort og fort på plutselig skulle slutte å funke? Eller kanskje jeg var redd for at hvis jeg bare brukte tjue minutter på å skrive dette kunne jeg ikke kalle det en full skriveøkt, og da ville jeg begynne å slåss med meg selv om belønningen for en full skriveøkt (dataspill), og egentlig har jeg ikke så lyst til å spille heller, jeg har mer lyst til å lese, men når jeg har gjort jobben føler jeg meg noen ganger tvunget til å ta belønningen også.

Men jeg kunne ikke la vær å ta en skriveøkt heller, for jeg ville få skrevet ned dette i dag, og tror dessuten jeg har falt litt etter med skrivingen i det siste, eller er i hvert fall redd for å gjøre det. Så her sitter jeg.

Jeg tenker alt for mange tanker rundt ting jeg skal gjøre. Finner på alt for mange eventualiteter. Hva kan det føre til hvis jeg setter i gang med å skrive, hva kan det føre til hvis jeg lar vær? Og det er nok en av de tingene som holder meg i sofaen. Frykt for at jeg starter noe jeg ikke har en fullstendig plan for. Hvor de uante konsekvensene bare grener seg utover og grener seg utover. Hvor jeg ikke klarer å forestille meg slutten. Det er enorme konsekvenser av trivielle ting jeg ser for meg – og det er jo hele poenget med angst.

Jeg er redd for å bli stående midt på gulvet med et brød i hånda og plutselig glemme hvordan jeg skal skjære en brødskive. Og for å rydde plass til det må jeg skyve til side noe annet, som for eksempel hvordan jeg skjærer ost. Jeg er redd for å bli stående i fullstendig villrede, et slags vakuum. Jeg har ikke plass til hele arbeidsplanen i arbeidsminnet, og det skremmer meg.

Men hva hjelper det å vite hva som skremmer meg? Hva hjelper det med innsikt i angsten? Vel, hvis jeg skal trene meg opp gjennom eksponering må jeg ha et fornuftig sted å begynne…

Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort

Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort, og med de siste par innleggene jeg skrev her har det gått ganske bra. Jeg skrev dem på under en time. Teknikken jeg brukte var å skrive uten å stoppe i nøyaktig et kvarter, og så bruke de neste to kvarterene på å redigere.

For så vidt der det lenge siden jeg lærte meg å skrive uten å stoppe… men den gang klarte jeg ikke å få noe meningsfullt ut av det. Det ble bare nonsens som jeg med litt selvbedrag kunne kalle lettsurrealisme. Den nye utviklingen er at jeg kan skrive fort over et tema, og at tankene som kommer ut på sett og vis hører sammen.

Det skjer noe spesielt med skrivingen når man skriver uten å stoppe, uten å rette feil, ofte uten å se på skjermen i det hele tatt… det er jo ikke en uvanlig teknikk, folk snakker om den indre kritikeren og hvordan det er en instans man må sette til side noen ganger.

Jeg har et mer blanda forhold til min egen indre kritiker, egentlig. Det er ofte derfra jeg får retningen på det jeg skriver. Det er ofte når det stopper opp og jeg ikke klarer å formulere hele setninger at jeg er på sporet av et eller annet spørsmål jeg ikke forstår, en eller annen problemstilling jeg trenger å finne ut mer om. Den indre kritikeren forteller meg at her, Martin, har jeg noe som er verdt å utforske.

Å skrive på denne måten føles som å skru av en del av bevisstheten, og det føles igjen som å flyte rundt på havet, drive med strømmen, ikke klare å feste seg til noe. Jeg tør ikke å holde på en tanke lenge nok til å finne ut hva den handler om. Da er jeg redd for at skrivingen skal stoppe, og at jeg ikke skal klare å få den i gang igjen.

Men det føles som en lettelse også. Det føles som om ordene har ligget i bakhodet mitt og nå triller de ned skuldrene og ut i fingrene mine og legger seg til ro på papiret (eller skjermen). Som om jeg alltid har litt for mange ord å bære på. Litt for mange påbegynte, og halvferdige, og ufordøyde skrivestykker. Jeg tenker jo ofte i form av tekst, når jeg har indre monologer med meg selv. Men tydeligvis ikke i setninger jeg kan få ned på arket uten å tvile…

En annen ting jeg er redd for med korte og raske stykker er å bli overmodig. Å gjøre ferdig én tekst gjør gjerne plass til nye ideer, og flere ideer, og så kommer den autistiske greia hvor jeg tror at jeg må skrive ut alle ideene. Så begynner de vanskeligste ideene å sige nedover på lista til det blir mer og mer ugjort på den og den er så baktung at jeg ikke orker å tenke på den en gang.

Det er det som skjer med gjøremålslister, og det er grunnen til at jeg ikke bruker dem. I stedet venter jeg til alt har samlet seg opp i hodet mitt, og til jeg er så sliten av å huske på alt at jeg blir fysisk uvel, og så skriver jeg ned alt sammen som om det var utfallet av en forstoppelse, og slutter ikke før jeg føler meg lettet. Og jeg får kanskje gjort 25% av alt jeg skriver ned men det er nok for det samler seg opp så mye tull i de listene uansett.

På den måten ender jeg med å blogge i bølger… noe man ser på datoene når man går til lista over tidligere innlegg…

En løs tanke jeg har: Kanskje det hjelper å legge inn litt tilfeldighet i prosessen? Hvis jeg skriver ned ideene mine på lapper i stedet for lister, og så legger jeg dem i en hatt… Når jeg skal skrive dagens tekst kan jeg trekke fra hatten. Hvis det begynner å komme ord går jeg videre med det, hvis ikke kan jeg ta en annen lapp… men hva gjør jeg med den gamle lappen i så fall?

Jeg kan bruke det ryddetipset jeg fikk for lenge siden, som har virket for både klær og bøker. Legge den til side "for nå", og så vurdere om jeg skal ta vare på den senere. I tiden mellom gir man oftere slipp enn man skulle tro.

Den største grunnen til at jeg vil skrive kort og fort, er at jeg ønsker å være mer aktiv sosialt. Skrive mailer og meldinger til folk, både gamle venner og nye kontakter og la oss ikke glemme nettdatingprofiler… Og skrive foruminnlegg og blogginnlegg som dette, kanskje ha en blogg jeg faktisk kan forplikte meg til! Oppdatere regelmessig nok til at folk begynner å følge med

siden prosjektet i år er å jobbe med utsettelser og en av tingene jeg vil oppnå er å ha mer sosial kontakt med folk er øvelse på korte og forte tekster noe å prøve, for da blir jeg ikke sittende og utsette noe så enkelt som å svare på en mail eller en sms.

For å opprettholde sosial kontakt må skrivingen gå i et visst tempo.

Grunnen er at hyppighet er et viktig sosialt signal. Hvis jeg venter lenge med å skrive svarer den andre med å vente lenge med å skrive. Og det plukker jeg igjen opp som et signal, og somler enda litt til. Så går det lengre og lengre tid mellom hver gang vi skriver til vi plutselig har sluttet å skrive helt.

Og det er jo en ting som skjer med alle. Det er det naturlige forløpet for de fleste små hverdagsmøter, og det er nok sunt. Vi har ikke mulighet til å knytte nære bånd med alle vi får kontakt med der og da.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne knytte noen flere bånd enn jeg gjør… at jeg klarte å skrive litt fortere tilbake til litt flere folk… at ikke de kognitive problemene med å skrive kort og fort blandet seg opp i de sosiale problemene med å holde kontakt, og fikk meg til å fremstå som enda mer avvisende enn jeg faktisk er.