Mer hønsepoesi

Jeg vet en hage i vilden sky
liky keliky keliky keliky
der høns kan finne lykke
keliky keliky kelikyke

Hanesang

Nå skal jeg synge sangen som jeg ofte har for vane
om dyrene i Afrika som alle er en hane
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky som alle er en hane
kykkelikykeliky

De svever over hodet ditt som om de var en svale
men før du helt vet ordet av det begynner de å gale
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky så begynner de å gale
kykkelikykeliky

Her knurrer ingen kattedyr, og ingen hunder uler
det eneste som rører seg er vekkerklokkefugler
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
det eneste som rører seg er vekkerklokkefugler
kykkelikykeliky

Nå har jeg sunget sangen som jeg ofte har for vane
om dyrene i Afrika som alle er en hane
kykkeli kykeliky
kykkeli kykeliky
kykeliky kykeliky som alle er en hane
kykkelikykeliky

Unntakstilfeller

Min venn Sturla Stråmann forsøker stadig å overbevise meg om at det er mer. Han kommer løpende med historier som skal bevise eksistensen av et eller annet overnaturlig. Vel, overnaturlig og overnaturlig, i hvert fall eksistensen av ting den såkalte vitenskapen rynker på nesen av. Som for eksempel rasling på loftet (som skal skyldes spøkelser), eller merkelige lyspunkter på himmelen (som skal stamme fra romskip). (Mens jeg har skrevet på dette innlegget har også ting som klarsyn og helbredelse hatt en viss plass i media.) Når jeg ikke kan komme med noen god forklaring på disse tingene gnir han seg i hendene og hopper opp og ned, og roper

STURLA STRÅMANN: Ha. Der kan du se. Vitenskapen kan ikke forklare alt. Det er mer, mer, Martin. Mer.

Han er litt irriterende når han holder på med dette. Men det forhindrer ikke at han egentlig har rett. Samme hvor gode modeller vi måtte ha av virkeligheten, vil det antagelig alltid finnes hendelser som ikke passer inn i dem.

STURLA STRÅMANN: Hvaforno? Si meg hva, hæ, hæforno? Enig? Men… du… og… vitenskap… men… Er du enig? Du? Med meg?

Joa. Alle modeller er til en viss grad forenklinger av virkeligheten. For å lage oss noe begrep om hva som skjer rundt oss må vi velge hva vi skal fokusere på, og ved å velge en forståelse, vil vi alltid velge bort en annen. Det vi kaller vitenskap er en familie med metoder for å gjøre de beste valgene i så måte. Men det er likevel valg, og enkelte ting vil nødvendigvis måtte falle utenfor. La oss kalle dem… unntakstilfeller. Det som er for sjeldent eller usannsynlig til at det er enkelt å fange det opp, det som er for rart eller uvesentlig til at det er bryet verdt, eller det som rett og slett må være uforståelig, fordi det ikke er den måten vi har valgt å forstå verden på.

STURLA STRÅMANN: Og du regner opplevelsene mine inn blant disse unntakstilfellene? Raslingen på loftet? Lyspunktene på himmelen?

Ikke nødvendigvis. Det kan også være helt normale ting. Vinden, treverket som utvider seg, hva vet vel jeg? Det er vanskelig på stående fot å forklare enkelthendelser, selv de gangene det er en god forklaring. Vel, jeg tror at som regel er det en god forklaring. Men enkelthendelser er så sammensatte, det er ofte så mange faktorer som spiller inn, så det blir bare søkt når man prøver å forklare det. Særlig når man ikke har noe kunnskap på området, eller kjenner til detaljene. En som vet mye om treverk, kan greie ut om hvordan det høres ut når man er alene hjemme om kvelden. Jeg kan det ikke. Det vil høres ut som tafatte argumenter om jeg forsøker.

STURLA STRÅMANN: Men du innrømmer altså at de finnes? Ting vitenskapen ikke kan forklare?

I hvert fall hvis jeg tenker riktig om begreper og modeller. Men ikke bli alt for entusiastisk av den grunn, da. Det er nemlig ingen grunn til å tro at spøkelser eller romskip har noe med saken å gjøre. Uansett hva disse begrepene viser til, kan det ikke være snakk om unntakstilfeller.

Unntakstilfellene vet man pr. definisjon ingenting om. Poenget er at de ikke passer inn i noen eksisterende modeller. Men når man kaller noe for et spøkelse, eller et romskip, eller hva det måtte være, tar man utgangspunkt i mange flere antagelser enn som så. Bare i å i det hele tatt gi noe et navn, ligger en antagelse av at det er for hyppig til å være et unntakstilfelle. Og hvis man tillegger det egenskaper utover det man har observert, er det ikke lenger for flyktig til å kunne testes ut av vitenskapen. Eller for å si det på en annen måte: Unntakstilfeller er unntakstilfeller fordi de ikke lar seg forklare. Og det dreier seg da om alle typer forklaringer, konvensjonelle så vel som alternative.
Alternative forklaringer har attpåtil det som veier mot seg, at de i egenskap av å være alternative, strider mot alt annet man vet om verden.

Raslingen på loftet kan med andre ord godt være treverk som rører på seg – det er en liten mulighet for at det går som unntakstilfelle – men det er en enda mindre mulighet for at det skyldes et spøkelse, eller noe annet som visstnok skal finnes overalt men som man bare ikke har kunnet dokumentere ennå.

STURLA STRÅMANN: Æhh, jammen, jammen… man kan jo aldri vite… det kan jo være et spøkelse likevel…

Nå synes jeg du faller litt fra hverandre, Sturla. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg er redd det bare er til å slå seg til ro med: Det finnes ting i denne verden som den overtroiske ikke kan forklare.

STURLA STRÅMANN: Ja, okay. Men det finnes i det minste mer.

Målrettet handling

Å sikte seg inn på et mål er noe jeg alltid har trodd jeg har vært dårlig til. Når jeg prøver meg på biljard, for eksempel, eller som i en kort periode for noe år siden, fotball: Jeg har problemer med å treffe det jeg skal. Jeg forstår rett og slett ikke helt hva man gjør når man sikter.

Folk tror ikke helt på meg, og det har pleid å gjøre meg irritert. Hva vet de, liksom? Et av de svake punktene i livet mitt er jo nettopp det. En del ferdigheter jeg ikke er så god på, av den typen man ikke pleier å tenke på som ferdigheter. Det er jo sånt man bare kan. Og hvis man ikke kan det skjønner man ikke riktig hva som skjer, før man begynner å tenke over det.

Men i dag opplevde jeg noe. Jeg sto på kanten av fortauet, på vei hjem fra butikken, med inngangsdøren litt på skrått over veien for meg. Jeg måtte stoppe opp en stund, på grunn av en ryggende tauebil, men den kjørte til slutt sin vei. Jeg gikk skrått over veien og fulgte den samme rette linja helt frem til inngangsdøra. Merkelig nok endte jeg akkurat der jeg skulle. Ikke noen meter til høyre eller venstre for døra, ikke noen centimeter en gang. Jeg har det med det, vel, jeg og de fleste andre. Følger vi en rett linje, ender vi ofte der vi skal. Og merker vi at det bærer galt av sted er det bare å korrigere litt, så følger vi en kurve i stedet. Funker greit det også. Det er ikke første gang jeg forundrer meg over dette, at folk som regel går akkurat der de trenger å gå, for å komme dit de vil. Men denne gangen fulgte jeg tanken enda litt. Jeg stoppet opp en stund, med nøkkelen i hånda: Det er jo fordi vi kan bruke øynene våre. Og, som jeg utbrøt: ”Men jeg kan jo sikte!”

Så det er altså det man gjør når man sikter. Man bruker visuell informasjon til å bestemme retningen på en bevegelse. Så enkelt som det. Vanskeligere med fotball og biljard, selvfølgelig, der må beregningene gjøres ferdig før kula settes i bevegelse. Men de har visst rett, de som insisterer på at jeg kan sikte. Jeg gjør det jo hele tiden. Jeg må gi dem rett i at det er unødvendig å undervurdere seg selv.

Å vurdere sine egne ferdigheter går egentlig også på å sikte seg inn. Ikke gape over for mye, ikke gi seg for fort, men legge akkurat passe innsats i oppgaven. Det er vanskeligere enn å treffe en dør, men lettere enn å treffe med biljardkula, for i likhet med en som går over gata, og i motsetning til en kule i fart, er det mulig å korrigere kursen underveis. Som i dag, hvor jeg, vel, kan ha oppdaget noe nytt om meg selv.

Fordelene med å synge kykeliky

For tiden morer jeg meg med å sette ordet ”kykeliky” inn i forskjellige melodier. Først (som i denne kykelikysangen) la jeg det bare inn et sted eller to, men nå som jeg har fått smaken på det hender det stadig oftere at jeg går inn for å synge hele melodien på dette ene ordet. Og det fungerer som regel bra.

Den største fordelen med å bruke akkurat ”kykeliky” er at det begynner og slutter på samme stavelse. Det blir dermed lettere å trekke sammen. Trenger jeg fire og fire stavelser, synger jeg selvsagt ”kykeliky kykeliky". Men skulle jeg tre stavelser et sted kan jeg si ”kykeliky keliky"; de to ordene deler rett og slett ett og samme ky. Jeg kan også komme til tre stavelser ved å droppe e’en i midten: ”kykliky”. Og det kan jeg trekke ytterligere sammen igjen på samme måte som over: ”Kykeliky kliky.” Jeg får med andre ord nok variasjonsmuligheter til å føye det inn i noen ellers ganske så vriene melodier.

Jeg har lyst til å demonstrere det med et eksempel, hvor jeg setter kykkeliky inn i en melodi av Grieg. (Nærmere bestemt, Solveigs sang.) Som man ser gjør jeg noe litt ekstra rart helt i begynnelsen. Der sier jeg ”kyk(li)ky” selv om det blir en stavelse for mye. Det er noe med musikk – jeg skjønner meg ikke helt på musikk – men det er noe med det som gjør at det er noen steder man kan skyte inn en ekstra stavelse, mens det er andre steder man ikke kan det. Dette er et av de stedene hvor det går. Og dermed blir resultatet som dette:

Kyk(li)ky keliky keliky kykeliky
keliky kykeliky
kyk(li)ky keliky keliky kykeliky
keliky kykeliky
keliky kykkeliky keliky keliky
keliky kliky
keliky kykeliky keliky keliky
keliky kliky

Som man ser bruker jeg her alle variantene: Kyk(li)ky i begynnelsen, keliky for det aller meste, og et fullt kykeliky der det er nødvendig. Men jeg er særlig fornøyd når jeg kommer til avslutningen, med sitt helt fantastiske lille ”keliky kliky”. Der ser man hvor fleksibelt dette ordet kan være.

Det finnes sikkert andre ord som kan brukes til mye av det samme. Kanskje noen der ute har sine egne? Men for meg og for øyeblikket er det kykkeliky det går i. Det er mange melodier i verden, så jeg kan få mye moro ut av det ennå.

På et gatehjørne

Fra uterestauranten kunne jeg se en gutt, på et hjørne, med en rose i hendene. Han så seg litt rundt, og jeg skjønte at det var en viss spenning knyttet til situasjonen. (Klokka hadde attpåtil akkurat passert hel.) Jeg gikk inn for å holde et lite øye med ham, se hvordan det gikk.

Men konsentrasjonen er ikke alltid på topp. Det foregikk andre ting i omgivelsene, blant annet et politibesøk på en kiosk i nærheten, alle folka på uterestauranten, og mine egne tanker, som alltid spriker hit og dit. Neste gang jeg så i hans retning, var han borte. Det var litt synd, noe ufullendt, som når en serie blir kansellert midt i sesongen, man får aldri vite hvordan det skulle ha gått. Kanskje jeg skulle finne på noe selv?

Da fikk jeg øye på ham igjen, på vei nedover gata. Han hadde en jente ved siden av seg, nå var det hun som holdt rosen. Det var fint å vite. Det er hyggelig med sånne små fortellinger på åpen gate.

Kort liv og hardt arbeid

En bil som står nede på gata har noen klistremerker i vinduet som jeg ikke helt får til å henge sammen. Jeg mener, den har mange klistremerker i vinduet. Foran, bak, begge sider, det er en veldekorert bil, men de jeg henger meg opp i er de hvor det står ting som at ”hardt arbeid har aldri tatt livet av noen, men hvorfor ta sjansen,” og ”livet er for kort til å ta ting for alvorlig”. Det er et par andre også, om hvor kort livet er, og det er det jeg ikke skjønner helt. Det er da ikke noe galt i å ta noe alvorlig? Skulle det liksom være bortkastet tid? Og hardt arbeid… vel, kommer an på hva de mener med å jobbe hardt, jeg skal gi dem det. Å være en flink og lydig arbeider er ikke nødvendigvis noe ideal. Men det finnes da ting som er verdt å jobbe hardt for. Og kanskje ikke minst fordi livet altså er så kort.