mandag 4. juli 2016

Hvori Martin gjør opp regnskap for livet sitt så langt, del 1


"Du har hatt de samme unnskyldningene så lenge jeg har kjent deg..."
 
Utfordringen, for det var en utfordring, kom fra en jeg har kjent i litt over åtte år. Jeg nevnte det vel i forrige innlegg. Det vi hadde snakket om var skrivingen min, som han så og ser potensial i. Jeg hadde fortalt at når jeg var ferdig med arbeidsavklaringen, da kunne jeg endelig satse ordentlig.
 
Det er lettere å satse på noe når man har liv og økonomi på plass, og vet bedre hva man vil ha å forholde seg til. Men det samme har jeg altså sagt omtrent siden den dagen vi ble kjent.
 
For litt over åtte år siden var det et halvår etter at jeg sluttet på profesjonsstudiet i psykologi. Det var den samme våren jeg begynte på arbeidsavklaringspenger. Den samme våren jeg begynte å skrive mer enn jeg hadde gjort, fordi jeg ikke lenger studerte til et yrke som ville tatt for mye tid, nesten alt jeg hadde av overskudd og tid. Den samme våren som... en hel rekke andre ting også.
 
Under en skriveøvelse den samme våren fant jeg på en replikk som fikk de andre til å le høyt. Den lå i munnen på en fiktiv karakter, men handlet jo selvfølgelig om meg selv. "Jeg har kommet til et vendepunkt i livet, og der har jeg egentlig blitt."
 
Og der har jeg egentlig vært, i de litt over åtte årene som har gått.
 
I år har jeg en klarere følelse av at kommet videre fra det vendepunktet, at jeg er ferdig med en slags mellomperiode. At jeg har kommet til et nytt kapittel nå. Jeg kommer til å bruke begge begrepene, selv om jeg ikke er sikker på hva det betyr. Jeg vil veldig gjerne finne ut hva det betyr, men jeg er ikke sikker på hvorfor jeg trenger å finne det ut heller.
 
Kanskje jeg synes jeg trenger å gjøre rede for hva jeg egentlig har holdt på med så hele tiden… i stedet for for eksempel å satse ordentlig på å skrive…
 
Jeg har uansett brukt lang tid, veldig lang tid, på å skrive det innlegget du leser nå. Langt har det også blitt. Jeg vet ikke om jeg synes det er helt ferdig. Men jeg synes nesten jeg er nødt til å gjøre meg ferdig med det, for denne gang… bare mens jeg har skrevet på det har det skjedd så mye nytt…
 
På grunn av lengden deler jeg innlegget i to. I første del skal jeg skrive om hva som har blitt annerledes i år, og hvordan det var i årene før. Vi begynner derfor med en oppsummering av
 
hvori Martin bor for seg selv, er noen dager i uka på arbeidsmarkedstiltak, har mer konkrete fremtidsplaner, er mer aktiv sosialt, deltar på arrangementer, blir kjent med folk... gjør fremskritt med nettdating og har blitt flinkere, mye flinkere, til å håndtere følelsene sine; han forstår nyansene i dem dem bedre, de tar ikke så overhånd, og han har blitt flinkere til å forholde seg til grenser
 
De fleste av disse handlingstrekkene kan føres bakover til ting jeg var opptatt av i det forrige kapittelet, det såkalte kapittel 5, så derfor kommer jeg til å skrive litt frem og tilbake — fortid, nåtid, fortid, nåtid og så videre — til jeg kan begynne å gjøre rede for hva disse forskjellene betyr.
 
Hvorfor trenger jeg å gjøre rede for noe som helst? Hvem skriver jeg for? Kanskje bare min egen, estetiske sans…
 
hvis jeg holder meg til bildet av livshistorien min som roman kan kapittel 5, ved første øyekast, se ut som et ikke så veldig bra stykke håndverk. Karakterutviklingen i kapittlene 1 – 4 stopper liksom opp, eller går tilbake, i kapittel 5. Det er helle ikke noe særlig plot. Og så starter det opp igjen i kapittel 6…
 
Det er åtte år av livet mitt. Har jeg bare surret dem bort eller har de en plass? Kanskje ikke så rart at jeg har brukt hele våren på bloggen, og bruker hele dette kjempeinnlegget, til å finne på en form for konklusjon.
 
 
For litt over åtte år siden søkte jeg NAV om attføring (som ble til arbeidsavklaring, som ble til venteliste, som ble til tiltak). Jeg hadde blitt nødt til å slutte på profesjonsstudiet, og ville prøve å ta en mastergrad i stedet, men den øvre grensa for år på studielån var nesten nådd.
 
Jeg fikk vite at attføring kunne gi en mulighet til å få fullført. I løpet av søknadsprossesen hadde jeg noen samtaler med NAV, og etter hvert begynte jeg å forstå at jeg også ville trenge hjelp inn i arbeidslivet...
 
ville trenge hjelp til å skjønne selve konseptet jobb, og hjelp til å legge opp et arbeidsliv rundt det jeg begynte å skjønne var en litt krevende mental helse, selv om jeg ikke hadde fått noen aspergerdiagnose ennå. Jeg visste bare at jeg hadde masse angst, eller det som opplevdes som angst, slet med temperamentet, følte meg begrenset på mange områder, hadde problemer med å gjennomføre praktiske oppgaver, og problemer med å ta vare på meg selv.
 
I de første seks årene på AAP var jeg student: Først noen år med forelesninger og eksamener, og så en masteroppgave som tok innmari lang tid. De siste to årene har jeg stått på venteliste for tiltak.
 
Gjennom hele perioden var arbeidsmuligheter og fremtidsmuligheter lite avklart. Jeg har bare visst at noe har ligget der fremme og ventet. En prosess jeg skulle gjennom, en avgjørelse en eller annen instans skulle ta, eller kanskje begge deler? Noe jeg ikke har forstått eller visst hvordan kom til å bli…
 
Det frister ikke så veldig å lage store planer når man vet at betingelsene kan forandre seg igjen om noen år. Det frister ikke å legge opp til mer intensiv skriving, for eksempel – innarbeide en dagsrytme med mer enn halvannen times skriving pr. dag. Det tar lang tid å innarbeide en dagsrytme, og koster mye slit, jeg tipper enda mer dersom man er autist. Det er ikke noe jeg har hatt lyst til å gjøre forgjeves.
 
Nå som tiltaket er i gang begynner fremtiden å bli mer overskuelig. Jeg kan forestille meg en fremtidig Martin, slik han ser ut i jobb og i fritid, jeg kan forestille meg hvordan dagsrytmen min kan. Jeg kan begynne å gjøre noe mer enn bare vente.
 
At jeg flyttet for meg selv i fjor sommer er jo en viktig endring... det går ikke helt opp med at "i år er alt forandret", men der har vi vel forskjellen på et liv og en bok. Livet er ikke like spissfindig komponert.
 
Jeg har gjort tidligere forsøk på å flytte hjemme fra også. Jeg gikk på folkehøyskole et år, et år jeg hadde det temmelig rotete i hodet (ikke bare på grunn av folkehøyskolen, det begynte allerede vinteren før), og etter det hadde jeg en leilighet i noen måneder, noe som også var ganske rotete... jeg hadde jo ingen inntekt å betale husleie med… alt dette var rundt årtusenskiftet.
 
En stund senere, som egentlig bare var et halvår, skaffet jeg en studenthybel, men jeg bodde ikke så veldig hjemmefra da heller. For det første var økonomien fortsatt rot. Jeg brukte opp pengene alt for fort, måtte låne av moren min, penger jeg ennå ikke har betalt tilbake. Det var ikke det at jeg festet og drakk så mye en gang, jeg hadde bare ikke noe særlig oversikt.
 
For det andre krevde det mer av meg enn jeg hadde trodd når jeg måtte dele kjøkken og bad og tynne vegger med så mange andre og bare ha noen få kvadratmeter til bøker, filmer, klær, arvemøbler, alt sammen egentlig... en hjemmebase med veldig begrenset kapasitet.
 
Det gikk ikke så lenge før jeg begynte å overnatte en natt eller to hos moren min... og ha noen av bøkene og filmene og klærne der... en gang eller to, og så en uke eller to, og så et år eller to.
 
Med unntak av den aller første tiden vil jeg ikke si at jeg akkurat bodde på studenthybelen. Én jeg snakket med foreslo at jeg kunne se på den som et veldig dyrt lager. Og i 2009 var det slutt – jeg hadde bodd der så lenge jeg hadde lov, og selv om det var trist å flytte, og jeg liker jo ikke forandringer, så gjorde det ikke noe særlig forskjell i livet mitt.
 
Vinter 2009 – sommer 2015 er ikke fullt så mye som åtte år. Men det hører til under den samme perioden. Følger det samme mønsteret med utvikling, og så avbrudd, og så gjenopptagelse: Jeg prøvde å bo for meg selv, og så gjorde jeg det ikke mer, og nå gjør jeg det igjen, men på ordentlig.
 
En periode her på bloggen skrev jeg ikke om annet. At jeg ikke fant noen å ha sex med. At jeg ikke var i stand til å finne noen. Jeg analyserte det opp og ned, stilte mange spørsmål, fikk oversikt over noen nye måter å tenke på. Og presset meg gjennom en del personlige sperrer ved å uttale noen av ønskene mine høyt. Det var skummelt å innrømme at jeg ønsket meg noe som helst!
 
I år har det begynt å skje ting igjen. Faktisk mens jeg har holdt på å skrive dette. Jeg har hatt sex! For første (og andre, tredje og fjerde) gang siden november 2006. Veldig bra sex har det vært også.
 
Så der har vi enda en ting som har stått stille i litt over åtte år. (Nesten ti da, egentlig.)
 
Gjennom hele perioden virket det seksuelle som noe nesten umulig. Gjennom mye av perioden prøvde jeg ikke en gang. Jeg hadde på følelsen av at et eller annet måtte på plass først, et eller annet jeg ikke helt visste hva.
 
Jeg har tatt tak i det ene, og det andre og det tredje, og det har alltid vært noe mer... enda en hindring å komme seg forbi, gjerne enda vanskeligere enn den forrige.
 
Sex med en partner — har jeg forstått — er resultatet av en sammensatt serie av handlinger, og bygger på en innviklet struktur av sosiale, relasjonelle og emosjonelle vaner. Man må komme i kontakt med noen, forholde seg til dem i det minste der og da, håndtere og sortere alle følelsene som dukker opp, både hverandres og ens egne følelser.
 
Selv da jeg hadde partnere i blant var det mye i forholdet mellom oss som var krevende. Jeg slet nesten ut meg selv, gikk mye med angst, for å prøve å holde forpliktelser jeg ikke forsto. Jeg var heller ikke noen særlig god partner for andre. For å si det mildt. Så jeg var i forhold og hadde sex, men ikke under de aller beste omstendigheter.
 
Og hvordan jeg klarte å finne meg partnere... jeg var jo så redd for å uttrykke noen som helst interesse! Så redd for å svare når noen andre viste interesse for meg. De få gangene jeg i det hele tatt brøt gjennom frykten ble jeg utkjørt etterpå, i et tilfelle ble jeg nummen i fingre og ansikt, og svimmel
 
ikke kom jeg meg så veldig mye rundt heller, traff ikke folk, var ikke helt oppmerksom på hvor lite jeg kom meg rundt, gikk for eksempel og lurte på hvorfor jeg aldri opplevde å bli plukket opp på barer uten å huske på at jeg faktisk aldri gikk på barer
 
på tross av det var jeg mer sosialt aktiv før mellomperioden, kapittel 5. Først etter at masteroppgaven begynte å trekke ut, hybelen var forlatt på ordentlig, alle jeg hadde studert med hadde sluttet, ble jeg så tilbaketrukket at jeg nesten aldri møtte nye folk.
 
Tilbaketrekningen var ganske frivillig, eller i det minste velkommen. Jeg visste at jeg trengte tid for meg selv, tid til å komme inn i mer behagelige rytmer... nå går jeg aktivt inn for å komme mer i kontakt med folk igjen, og det betyr også at jeg finner flere mulige partnere, det er den største forandringen.
 
...men vel så mye sosiale evner
Nå følger det en tanke jeg ikke helt klarer å formulere:
 
"Jeg har visst hele tiden at sex ikke har vært det eneste, eller viktigste, jeg har savnet. At arbeidet for å oppnå et sexliv, også har vært med å gi meg et sosialliv. Og at det har vært noe av vitsen hele tiden."
 
Jeg har lært meg nye sosiale vaner – hvordan man treffer folk, starter samtaler, oppdager hvem man har kjemi med, og hvem man vil fortsette kontakten med. Jeg har lært meg nye mellommenneskelige vaner og ferdigheter – hvordan man knytter og opprettholder kontakt uten å virke for uinteressert eller masete, hvordan man kan gjøre i hvert fall små ting for hverandre, be om tjenester, gjøre tjenester, lytte eller gi råd ettersom hva den andre foretrekker. Jeg har lært meg nye emosjonelle ferdigheter – blir ikke satt like mye ut av andres følelser, plukker opp mer av andres følelser, men vel så viktig plukker jeg opp mer av mine egne. Jeg kan regulere meg selv på en helt annen måte, oppsøke ting jeg har behov for (mat, drikke, stimulans), trekke meg tilbake når jeg begynner å bli (mett, utørst, overstimulert), og med andre mennesker klarer jeg å lese og kommunisere om grenser, både andres grenser og mine egne, og det gjør at jeg kan slippe folk mye nærmere uten fare for at noen av oss tråkker over.
 
Hver og en av disse vanene og ferdighetene er nyttige hvis man ønsker bra og regelmessig sex. De er elementer av den strukturen et sexliv bygger på.
 
Hvis man sliter med alle, eller de fleste, av disse vanene og ferdighetene, sånn som jeg har gjort, er det ikke så rart at sexlivet har vært litt tynt... jeg har sett folk lete etter den ene store grunnen til at de ikke får det til med sex, men i mitt tilfelle i hvert fall har det vært mange små grunner. Og det har jeg jo vært klar over.
 
Den samme strukturen er også nyttig hvis man ønsker et bedre sosialliv, flere vennskap, og mer trivsel i sitt eget selskap... kanskje ikke noen universalkur, kanskje ikke tilstrekkelig, kanskje ikke nødvendig en gang, men til god nytte.
 
Den tanken jeg ikke helt klarer å formulere er at jeg tror jeg har oppnådd alt dette fordi jeg har peilet meg inn på sex... at jakten på et sexliv har vært en metode for å finne ut alle de spesifikke tingene jeg trengte å lære, og for å hente frem krefter og motivasjon til å gå gjennom prosessen. At jeg tror man kan bygge opp andre ferdigheter på den samme måten. Finne et høythengende mål som er sterkt nok ønsket, bruke det som ledesnor og drivkraft.
 
Eller kanskje det har vært en unnskyldning jeg har sagt til meg selv, fordi jeg egentlig ikke har hatt "lov" til å ønske meg sex, så da har jeg sagt til meg selv at det egentlig har hjulpet meg til å oppnå andre ting, så da er det lov?
 
Kanskje begge delene stemmer litt? Sosiale, relasjonelle og emosjonelle ferdigheter har en stor verdi i seg selv. Men det har jammen meg god og regelmessig sex også.
 
Når det kommer til skriving vet jeg ikke helt hvor jeg har havnet. Produserer jeg skriveøvelser eller skriver jeg på ordentlig? Hva vil det si å skrive på ordentlig? Kanskje grunnen til at jeg ikke har noe bedre ord for det er at det ikke er noen ordentlig forskjell?
 
Jeg skriver ikke noe som blir solgt, eller trykket noe sted. Eller for den saks skyld delt, så langt jeg vet. Det meste jeg skriver publiserer jeg her, og det har gått noen måneder siden sist. Eller på forumer rundt omkring. Det var en erotisk novelle som fungerte ganske bra... har ført til real life ganske fantastisk sex, så det sier vel noe om skriveevnene mine i det minste...
 
det jeg trenger for å komme videre fra forumer og egen blogg er antagelig en avgrenset mengde prosjekter å satse på, nok tid satt av hver dag til å satse, og viljen eller motet til å fortsette å satse når jeg kommer til de vanskelige delene
 
men de siste åtte årene, hva har jeg holdt på med da?
 
Lært meg det meste av det jeg kan nå.
 
Det er rart å si det, for jeg har skrevet mye, mye lengre tid enn det. Siden jeg var 11 omtrent. Jeg har hatt noen bra ting gående. Særlig på videregående skrev jeg ting som virket. Særpregede... og egentlig ganske sære... men de hadde humor og struttet av ideer og kom seg litt rundt i verden.
 
Jeg vant en novellekonkurranse for ungdom. Ble trykket på baksiden av Klassekampen. Skrev en tekst jeg leste opp på et arrangement en gang... og mange år senere ble jeg kontaktet av noen som ennå husket meg, og teksten min, og lurte på om hun kunne få en kopi...
 
Jeg lurer på hvordan jeg klarte alt det, uten alle de tingene jeg har lært meg siden da.
 
Arbeidsdisiplin! Nå har jeg faste skriveøkter, hver eller nesten hver eneste dag. Jeg har knyttet det opp til et belønningssystem, og det gjør at jeg ikke faller ut av rutinen selv om jeg skulle hoppe over en dag. Og når jeg setter meg ned blir jeg sittende til økten er over, og sklir ikke ut i andre ting... sjekker ikke mailen min eller twitter, går ikke og vasker opp i stedet. Til nød går jeg på do.
 
Jeg fortsetter å skrive selv når jeg kommer til de vanskelige delene. Jeg hopper ikke over til et annet prosjekt (og går ikke og vasker opp i stedet). Det er de vanskelige delen, har jeg oppdaget, som inneholder mye av drivkraften min til å skrive. Det er der det formløse, uklare, viktige ligger, som for eksempel hva jeg har holdt på med i de siste åtte årene.
 
Det jeg skrev før var nok mer inspirert enn nå. Til gjengjeld har jeg klart å bli uavhengig av inspirasjon. Det er noe de fleste må lære hvis de skal skrive særlig oftere enn sporadisk.
 
Det andre jeg har lært meg er struktur. Jeg kan sette stikkord på det, som spenningskurve, komposisjon, vendepunkter, komplikasjoner, klimaks, tema, verdensbygging, konflikt, karakter, plot...
 
Konflikt. Karakterer. Plot. Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til noe av det. Jeg skjønte ikke helt hva det dreide seg om.
 
Jeg har lyst til å skylde litt på autismen... når man ser detaljer på bekostning av helhet betyr det at man ser en strøm av replikker og handlinger i stedet for personlighetstrekk. (Det hjelper heller ikke at man sliter med å leve seg inn i andres tanker.) Man ser en strøm av hendelser og scener som liksom bare skjer, mens en forfatter bør lete etter årsak og konsekvens og føye det sammen til et plot.
 
De tekstene jeg skrev før hadde mange ting som liksom bare skjedde. Og veldig mange folk som bare gjorde ting. Jeg skjønte i hvert fall ikke hva de drev med! I ikke alt for lange tekster kan det holde... så lenge det spruter av ideer og inspirasjon... men i lengden gjør det at man mister sammenheng, retning, struktur. (I mine tekster i hvert fall.)
 
Hva har jeg gjort de siste åtte årene? Jeg har lest med mer aktivt blikk (og sett serier og filmer). Lært å kjenne igjen fortellingens spenningskurve, komposisjon, vendepunkter, komplikasjoner, klimaks, tema, verdensbygging, konflikt, karakter, plot. Jeg har erstattet inpsirasjon med struktur.
 
(Dette var del 1 av innlegget, del 2 er klart og kommer ut i løpet av uka.)

søndag 24. april 2016

Kjente ansikter

Noe som har skjedd etter at jeg startet med arbeidstrening, er at jeg har begynt å se de samme ansiktene hver gang jeg er i kantina. Noen bare kjenner jeg igjen, noen smiler jeg til og sier hei. Noen spør meg om de kan sette seg ved bordet mitt, noen ganger er det jeg som spør dem. Og så slår vi av en liten prat, som det heter.

Det har gått noen år siden sist jeg hadde det sånn. Og jeg har ikke en gang lagt merke til at det har manglet. Jeg har visst vært mer... ikke akkurat isolert? Mer ett-eller-annet-ord enn jeg trodde.

Men ikke akkurat isolert. Jeg har både venner og nær familie, og steder jeg kan gå til om det trengs.

Venner har jeg egentlig aldri manglet. Det har alltid vært en håndfull mennesker rundt meg. Jeg har fortsatt folk jeg har kjent i mange år, og det kan gå måneder eller halvår uten at vi snakkes, men når vi ser hverandre plukker vi opp tråden – den type venner. Og de siste par årene har jeg fått til å se dem oftere. Hver femte eller sjette uke i stedet for et par ganger i året. Omtrent en sammenkomst med en venn pr. uke.

Jeg har ikke vært helt uten en bredere omgangskrets heller. Jeg har miljøer hvor det går fort å føle seg hjemme... science fiction- og rollespillmiljøene rundt omkring. Der kjenner jeg jo folk enten jeg har møtt dem før eller ikke. Og twittertreffene i Oslo. En fin blanding av både nye mennesker, og de som er der hver gang, og jeg føler meg ekstra velkommen når jeg kommer. (Jeg tror jeg må komme meg på et sånt et snart.)

Twitter gjør forresten mye for meg når jeg er hjemme hos meg selv også. Jeg har jo daglig omgang med mennesker der.

Men det å ikke ha regelmessige, faste aktiviteter utenfor huset...

Hvor lenge har det vært borte fra livet mitt? Vel, sist jeg hadde noen ytre forpliktelser var da jeg skrev masteroppgaven min, og den leverte jeg på slutten av 2013. Men da hadde jeg jobbet med den i en tre års tid, og mesteparten av det skjedde hjemme hos meg selv... jeg ble ferdig med forelesninger og sånn i 2010. Og selv da følte jeg meg litt... ikke lenger helt på plass... på instituttet. Fordi det kullet som jeg begynte å studere med, på profesjonsstudiet, de hadde blitt ferdigutdannede psykologer for lengst.

Det begynte vel å gå opp for meg at masterkullet mitt ville bli ferdige før meg også. Det nye kullet mitt.

Jeg var på avslutningsfest med begge kullene, og fantaserte om å invitere begge kullene til en sammenkomst når turen omsider kom til meg, men det kokte bort. Akkurat som det vel har kokt bort å ha en innflyttingsfest i leiligheten, nå som jeg har hatt den i over et år.

Nå mister jeg litt tråden her... hvor lenge har jeg vært uten det man kan kalle regelmessige, sosiale omgivelser? Jeg vil tippe at det har vært en fire-fem år. Og hva skal jeg si i stedet for "isolert"? Jeg tror jeg vil prøve med "tilbaketrukket".

Det er vel det man blir når man temmelig frivillig har trukket seg tilbake.

Det har delvis vært noe som bare ble sånn, med masteroppgave på overtid og så venteliste på tiltak, og så har jeg tenkt at det har vel vært like greit. Med hjelp av flaks og god familie og velferdsstat har jeg fått meg noen år hvor jeg har unngått ytre forpliktelser, unngått for mye kompleksitet, og unngått regelmessige, sosiale omgivelser.

For første gang siden – egentlig alltid – har jeg hatt mentale krefter nok til å slappe av. Med mindre sansestøy omkring meg har jeg fått kontroll over tanke- og følelsesstøyen inni meg. Jeg har lært meg hvordan de mer lavmælte følelsene tar seg ut, nyansene. Jeg har lært at det finnes nyanser, og på den måten har jeg blitt kjent med grensene og tersklene mine, funnet teknikker for å organisere hverdagen bedre, og lært meg noen følelsesmessige, sosiale og mellommenneskelige ferdigheter. Lært sånt man kan komme på etterskudd med som autist.

Man trekker seg vel... alle trekker seg vel litt tilbake i noen perioder av livet, titter frem igjen i andre? Ettersom behovene skifter?

Jeg ser for meg et barn som tasser rundt i parken... og løper tilbake til mamma. Tasser litt av gårde, og løper tilbake til mamma. Noen ganger er det tid for å utforske, andre ganger for å finne trygghet. Noen ganger er det tid for å bygge, andre ganger for å holde ved like. Noen ganger trenger man å hvile.

Behovene mine har endret seg de siste månedene... er det ikke typisk, her bruker jeg flere år på å finne ut hva behovene mine er, også er konsekvensen at de tar og endrer seg igjen... men selvfølgelig, behov endrer seg alltid. Det jeg egentlig har lært meg bedre er å holde følge.

Hvis jeg skal dele livet mitt i kaptitler, aner jeg at jeg har bladd over til et nytt et. Og det har ligget og surret under i de seneste innleggene jeg har skrevet, så jeg må ta det for meg på ordentlig snart. Hva er det egentlig jeg har lagt bak meg? Og hvorfor har jeg begynt å kalle det "bak meg"?

"Du har hatt de samme unnskyldningene i alle de åtte årene jeg har kjent deg," var det noen som fortalte meg her en gang. Hva er det som gjør de åtte årene til et kapittel i livet, og hva er det som har forandret seg nå?

De sosiale behovene mine, i hvert fall! De nye sosiale behovene mine... som førte til anfallet av frustrasjon her før... hvor mangel på sex er en stor del, eller kanskje bare et symptom, eller kanskje bare et symbol.

Som jeg kom litt inn på i forrige innlegg: Hvorfor har jeg ingen å ha sex med? Fordi jeg ikke har møtt noen jeg er interessert i som også er interessert i meg. Hvorfor har jeg ikke det? Fordi jeg ikke helt vet hva jeg er interessert i. Hvordan skal jeg finne ut det? Ved å prøve å feile. Men hvorfor gjør jeg ikke det da? Fordi jeg ikke har møtt noen å prøve å feile med. Hvorfor har jeg ikke det? Fordi jeg ikke har møtt noen i det hele tatt. Hvorfor har jeg ikke det? Fordi jeg ikke møter så mange nye mennesker. Hvorfor gjør jeg ikke det? Fordi jeg sjelden er på steder der hvor nye mennesker møtes.

Så hvorfor er jeg egentlig frustrert? Fordi behovet mitt for sosial stimulans har økt, mens vanene mine har forblitt de samme. Fordi jeg regulerte ned det sosiale etter en stund hvor det hadde blitt for mye, og nå må jeg finne ut hvordan jeg skal regulere det opp igjen.

Hvordan treffer mennesker hverandre før de har sex? Og særlig av det mindre forpliktende slaget? I de aller fleste historiene jeg har lest, er det når et kjent ansikt dukker opp på riktig tid og sted. Altså folk man kjenner litt fra før, også møter man dem igjen når man i er riktig stemning, og så skjer det...

Hvor treffer folk hverandre før de blir venner? Ofte er det kjente ansikter som kommer litt i prat, og bestemmer seg for å gjøre noe sammen.

Når jeg tenker meg om er det kanskje et villspor å gruble over om det er sosialt eller seksuelt frustrert jeg er, for jeg kan jo være begge deler. Og litt eksistensielt frustrert i tillegg. Det kan være problemer hver for seg, men at de bindes sammen av en felles årsak, at jeg kan følge dem tilbake til de samme bakgrunnsbetingelsene...

– at jeg ikke har hatt noen jobb, eller studier, eller noen faste fritidsaktiviteter, eller en gang noen stamkafé, at jeg ikke har hatt noen bakgrunn av faste ansikter.

Det rare er at det kom så overraskende på. Jeg mener, det er jo ikke nytt at arbeid kan fylle sosiale behov. Og at man blir mer tilbaketrukket når man sitter mye hjemme. Det er allerede en stund siden jeg fant svaret på gåten: Hvorfor har jeg aldri blitt plukket opp på en bar? Fordi jeg nesten aldri har gått på en bar. Det er ikke den mest avanserte gåten, egentlig. Desto mer rart at det ikke har vært selvinnlysende hele tiden.

Jeg har alltid hatt sans for å bli over å oppdage noe som har vært der hele tiden.

Og skal jeg prøve med en autismetolkning av det? Forskjellen på figur og bakgrunn er en av de tingene det blir litt vanskelig å holde styr på når man opplever verden som mer fragmentert enn normalt.

Du kan legge merke til det i samtaler hvor jeg henger meg opp i det som er en detalj for andre... for andre er det tydelig hva som er "figuren", eller hovedsaken, i samtalen, men for meg trer de andre detaljene også såpass frem at det ikke alltid er like lett å velge...

Så derfor får jeg ikke alltid med meg det som skjer i bakgrunnen. Derfor sliter jeg med å forstå bakgrunnsbetingelsene for livet mitt, og derfor opplever jeg at mindre kontroll enn andre over livet... fordi jeg ikke ser den kontrollen jeg har, fordi jeg ikke ser hvilke betingelser jeg kan endre.

Jeg ser bare at ting skjer med meg, og omkring meg, uavhengig av og ofte på tross av mine egne anstrengelser, og det er ikke rart at det fører til en del frustrasjon.

Kanskje det er nettopp derfor det har vært så bra med noen år i ro, jeg har fått tid til å følge bedre med på bakgrunnen.

Det neste tiltaket mot den sosiale frustrasjonen – og den seksuelle i samme slengen – må være å prøve ut noen forskjellige sosiale arenaer. Finne ut hvor man gå, gjerne alene, uten noe mer ambisiøst mål enn å være til stede.

Kanskje lære noen av kodene, noen av undertekstene, som skiller tilstedeværerne fra de som deltar aktivt, finne ut noen av trinnene i mellom – når passer det seg å gå bort og si hei?

Den riktige typen arena er kanskje åpne arrangementer som har enkelte underliggende temaer til felles... for eksempel dataspill, kultur, populærvitenskap, og litteratur? Og målet er kanskje ikke å komme i prat der og da, men bare å bli kjent med ansiktene, og så får man noe å prate om etterhvert. Eller kanskje man bare smiler og sier hei. Det kan være hyggelig bare det.


mandag 11. april 2016

Frustrasjon

Det har vært mye frustrasjon på meg i det siste. Frustrasjon over ensformighet, og over ugjorte oppgaver, og over at jeg ikke kommer noen særlig vei. Det siste er jo ikke helt riktig, ting forandrer seg jo i full fart. Med arbeidstreningsopplegg og at jeg har min egen leilighet og deltar på flere aktiviteter enn før. Det er jo det motsatte av ensformig og det motsatte av å ikke komme noen vei. Så allerede i første avsnitt er jeg uenig med meg selv.

Ugjorte oppgaver har jeg en del av da. Skrivebordet mitt flyter over, e-posten har en haug med påminnelser jeg har glemt, fryseren min er full av middagsambisjoner. Stuegulvet er fullt av hår og støv, baderomsgulvet fullt av lo. Og jeg er ikke ferdig med å flytte inn ennå...

det er et år i disse dager siden leiekontrakten ble skrevet under, og jeg har fremdeles mye innflytting igjen. Bøker og papirer og småsaker i hyllene hos mamma. En pappeske på stuegulvet for "ting som tar plass og må være et sted" som jeg skal sortere og putte i hyller og skap. En vakker dag.

Jeg har et bilde som jeg skal henge opp på veggen... I en klipsramme som mangler noen klips, og det er en type som tydeligvis ikke er så vanlig mer, og jeg grubler dag inn og dag ut på hvordan jeg skal finne noen erstatning. Gå i en bruktbutikk, finne noen gamle rammer som tilfeldigvis er av akkurat den typen. Men den er visst tydeligvis ikke så vanlig mer.

Jeg grubler over bildet mitt hver eneste dag, og har holdt på med det i et halvt års tid. Bare det å finne ut at det het "klipsramme" tok meg noen måneder.

Ta en oppgave av gangen! Finn ut av problemene skritt for skritt! Men oppgavene er så små og så mange, og det er så få dager jeg får revet meg ut av hverdagsrutinen for å ta fatt i noe, og listene hoper seg opp fortere enn jeg får tatt unna.

Det var leilighetsfrustrasjonen. Og så er det skrivefrustrasjonen, som jeg har skrevet om før... det blir bare øvelser og øvelser og aldri ekte vare. Ikke vet jeg alltid hva jeg skal skrive heller. Og så er det den seksuelle frustrasjonen, som kanskje ikke bare er seksuell og som egentlig ikke kan kalles frustrasjon.

Hva jeg nå måtte mene med det.

Vel, det jeg opplever er mer mangel enn frustrasjon. Ordet "frustrasjon" har opprinnelig betydd "forgjeves," og følelsen av frustrasjon går på mye av det samme. Stange hodet i veggen. Gå rundt i ring. Og andre metaforer for å prøve og prøve og prøve men ikke få til.

Jeg kan vel ikke kalle det seksuell frustrasjon når jeg ikke prøver å gjøre noe særlig med det! Bortsett fra å analysere det og forstå det og skrive om det kanskje. Men jeg gjør ikke så mye praktisk. Som – for eksempel, å bli kjent med folk? Man finner vel ikke så mange nye partnere hvis man ikke blir kjent med en del nye folk. Gå steder hvor jeg treffer folk å bli kjent med? Gjøre noe særlig bruk av nettdatingprofilene mine, som jeg har en to-tre stykker av? Prate med folk online eller off- for å se om det er kjemi? Flørte? Spørre med noen ut? Eller hjem?

I løpet av det siste halvåret har jeg gjort – kanskje en syv-åtte forsøk? på noe av dette.

Og med at det ikke er seksuelt mener jeg at seksualakten ikke er det jeg savner mest. Genitalgnisninger... er jo kjempekoselig og kjempegøy, men det er ikke der det sviende savnet ligger.

Når jeg faktisk har spurt noen ut, og de har sagt nei, har jeg det godt med meg selv i flere dager etterpå. Ikke lei meg på grunn av avvisningen, men glad fordi jeg har forsøkt. Og når jeg får kontakt med folk og kjemi med folk og det ikke kommer i nærheten av å ha noe å gjøre med sex, har jeg det godt med meg selv, og føler at mye av savnet har blitt stilt. 

De bildene jeg får i hodet når savnet hugger aller verst til er bilder av kyssing, tror jeg... av kroppsvarme. Av at noen kler av seg for meg... jeg så en video hvor noen kledde av seg. Og det var sårere for meg det, enn resten. Disse tingene har jo noe å gjøre med sex. Men med den seksuelle ladningen og spenningen, mer enn med akten. Og noen av dem har mer å gjøre med nærhet.

Samsvaret mellom faktiske behov og målet "å ha sex" er med andre ord ikke så godt.

"Å ha sex" er i det hele tatt ikke et noe særlig velutformet mål. Det er for generelt og for omfattende. Det handler om ting jeg føler nokså dypt at jeg ikke fortjener, og da klarer jeg ikke tenke noe klart omkring det. Og det er et mål som kommer an på ytre forhold, andres valg og vilje, ting ikke jeg kan jobbe for å forandre.

Problemet er at det er målet "å ha sex" som ligger nesten aller øverst i hodet mitt. Det har låst seg fast der. Det sitter igjen fra den gangen jeg hadde mindre selvinnsikt og mindre oversikt. Målet om "å ha sex" ble symbolet på alt det andre som manglet. På alle de underliggende grunnene til at det ikke ble noe av å gå ut på byen og få med meg noen hjem. Jeg visste at det aldri kom til å skje.

Fremdeles er det det bildet jeg ser for meg når jeg grubler over tingene jeg mangler. Sjekking og suksess. Det er det bildet jeg må skyve det til side hvis jeg skal få konsentrert meg om de mer konkrete og bedre definerte målene som ligger bak.

Komme seg ut og treffe folk og få kontakt med dem for eksempel.

De andre frustrasjonene mine henger nok også sammen med at jeg ikke pleier å utforme særlig gode mål. Målene mine er omfattende, uspesifikke, og uklare, og for lite fleksible. Mål som "å komme i stand i leiligheten" eller "å få pakket ned alle tingene mine hos mamma" krever mange mange mange handlinger for å få til. Ikke bare hylle for hylle, men bok for bok nesten. Og så klumper alle de mindre målene seg sammen... akkurat som tingene på skrivebordet mitt... jeg klarer ikke å plukke ut èn enkelt ting å ta tak i først. 

Det minner meg om "historien om de tre brevene". Noe som skjedde for et par år siden, og som illustrerte hva som pleier å skje i hodet mitt når jeg har for mange forskjellige ting å gjøre. Illustrasjonen var så god at jeg ga den navn og tittel.

Historien om de tre brevene
Den gangen hadde jeg tre forskjellige brev jeg skulle poste. Forskjellige bortsett fra at de var brev, og skulle postes – men for meg var det nok til at oppgavene ble koblet sammen i hodet mitt. Først tenkte jeg vel at det var mer effektivt. Samle alle tingene på et sted.

Etterhvert som ukene gikk ble de liggende, og liggende, og hver gang jeg tenkte på å ta tak i det, så jeg for meg hele handlingsforløpet, alt som skulle gjøres med hver eneste brev, og det var mer enn jeg orket å holde i hodet, så jeg slo det fra meg.

Jeg kunne ikke for eksempel poste bare ett brev. Eller finne en ende å begynne i som å kjøpe frimerker. Fordi i hodet mitt hadde alle de tre brevene blitt koblet sammen, og nå måtte jeg gjøre alt på en gang.

Det tok noen måneder før jeg fikk satt av tid og krefter så jeg kunne gjøre alt på en gang.

(Slutt)

For å skifte metafor:
En annen måte å illustrere det på er med en lang kjetting som ligger bortover bakken. Hvert ledd i en handlingsrekke er som et, vel, et ledd i den kjettingen. Og hvis man plukker opp ett ledd av gangen, gjør det som skal gjøres, og så legger det ned, så fungerer det bra. Men i det autistiske hodet mitt har liksom alle leddene blitt smidd sammen, sånn at det som skulle vært en kjetting i stedet er en lang, ubalansert stang. Så hver enkelt lille handling føles like tung som om jeg skulle ha stabbet rundt med en hel kjettingstang i hånda.

Da blir det ofte til at jeg ikke tar tak i noe av det. Jeg setter meg ned i sofaen med Internett eller veldig enkle spill som 2048 og sløver bort en time eller to på det. Eller mer.

Tilbake i nåtiden vet jeg ikke om jeg får til å rydde skrivebordet (det fysiske, ikke det metaforiske denne gang. Som om det var noen forskjell) uten å rydde papirene på hylla bak sofaen samtidig, og alle de løse papirene i ryggsekken min, og det som var inn- og ut-kurver en gang i tiden men nå bare er tre ekstra papirhauger, og dessuten har jeg tenkt å flytte skrivebordet over i sommerposisjon en dag (dvs. foran det andre av stuevinduene, hvor det er mer tilgjengelig men også blir stående foran varmeovnen så jeg kan ikke ha det stående er om vinteren), og det har også blitt koblet sammen med ryddingen i hodet mitt.

Og jeg må vaske stuegulvet snart, men det er koblet med å vaske baderomsgulvet, og fillerya på gangen, og gulvet på gangen for den saks skyld, og nå vet jeg ikke om jeg får vasket på badet før jeg har ork til å ta stua samtidig, og er ikke en gang sikker på om jeg får vasket håndklær og undertøy før jeg har vasket fillerya, som også forutsetter at jeg vasker på stua (som jeg ikke kan gjøre før jeg har ryddet skrivebordet), og på bladet.

Skjønt undertøy og håndklær er jeg vel nødt til å få vasket.

Så derfor er jeg mye frustrert for tiden. Jeg føler at alt samler seg opp, og at jeg ikke kommer noen særlig vei.

Jeg grubler mye over hvordan jeg kan løse opp i disse flokene av frustrasjon (enda en metafor). Å finne ut av det er faktisk et av målene mine for året (enda et omfattende mål). Finne bedre måter å organisere hverdagsoppgavene mine på, og hyggeaktivitetene også. Men jeg føler ikke at jeg kommer noen vei med det.

Den følelsen gjør at jeg sløver bort enda mer tid, med internett og enkle spill, og særlig om kvelden, så jeg legger meg klokka to eller tre om natta, ofte med stiv nakke og litt vondt i hodet, og er enda mer sliten og frustrert og i dårlig humør når jeg våkner, og får lite overskudd til å finne noe å ta tak i.

Så hva er det som skal til for å få til en bedre dag? Kanskje enda viktigere, en bedre kveld? De kveldene hvor jeg faktisk legger meg fornøyd, er de kveldene hvor jeg føler at jeg har oppnådd noe. Kommet nærmere ett eller annet mål. Lest mange sider av en bok, for eksempel, eller sittet en god stund med broderi. Eller når jeg har vært ute og opplevd noe sosialt og holder på følelsen i stedet for å slipe ned bort med det jeg tror er avkobling.

Følelsen av å oppnå noe, av å komme nærmere et mål, er så viktig for meg! Det er noe av det som får meg til å føle meg best.

I noen år har jeg øvd meg på å tenke mindre målrettet, fordi de alt for store målene har gitt så mye mismot og frustrasjon. Og tenker man alt for langt inn i fremtiden, vel, så finner man til slutt egen død, og hvis man bygger noe som varer lengre enn det så kommer man til klodens død, og etterhvert til universets død... det er liksom ikke noen ende på det. Går jeg langt nok med tanken "men hva oppnår jeg med dette" så finner jeg til slutt ikke noe endelig svar.

Og ja, jeg har dratt det så langt på alvor. "Hvordan skal det gå an å rette livet sitt mot fremtiden når alt bare vil ende i lunkent støv" er en tanke jeg har tenkt, på alvor. (Jeg har en romanidé som handler om det.)

Jeg kan ikke hente mening og tilfredsstillelse i tanken på hva noe kommer til å bli i fremtiden. Jeg må glede meg over hva det er her og nå. Hvis ikke fører det bare til frustrasjon, til forgjeveshet, til mål det ikke lar seg gjøre å nå.

har jeg tenkt i noen år. Men jeg er ikke så sikker mer... for jeg føler meg så bra de kveldene jeg har jobbet mot et mål

så kanskje det har vært i meste laget at jeg har avskrevet fremtiden helt. Det kan være? Jeg skulle kanskje finne meg noen mer kortsiktige mål. Mål for en litt nærmere fremtid. De neste par dagene. De neste par åra. Nært nok til at man kan ha en slags oversikt over utvikling, at det er noe poeng i å forestille seg hvordan det vil gå... Overskuelig fremtid, er ikke det det man kaller det?


Overskuelighet. Hmm.
Kanskje det jeg trenger er å overskue livet bedre. Eller gjøre det mer overskuelig. To ender jeg kan jobbe fra her. Vil det ikke føles fint om jeg kan legge seg om kvelden og tenke "dette har gitt meg bedre oversikt over livet i dag".

I mellomtiden tror jeg jeg gir opp å finne gamle klips, og heller kjøper en helt ny ramme i stedet.

fredag 1. april 2016

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive

Så sitter jeg her, da, og skriver om at jeg ikke har noe å skrive. Jeg har blitt en sånn. En som tyr til metakommentarer i stedet for å tenke for hardt. (Betyr ikke egentlig meta noe annet? Rett og slett preposisjonen "etter"? Er det sånn motegreie at man sier "meta" når man egentlig mener "selvrefererende"? Har jeg nettopp brukt et moteord? Har jeg blitt en sånn en også?)

Noe må jeg nesten bruke skriveøkten min på. Både for å holde på den bevegelsen jeg har oppnådd, og for å få lov til å spille dataspill – en regel jeg har pålagt meg selv, og klart å overholde, det har vært en av de viktigste vanene jeg har lært meg.

Men det eneste som kommer opp i hodet mitt når jeg lurer på hva jeg skal skrive, er at jeg ikke har noe igjen å skrive. Som om jeg brukte opp all skrivekraften på det forrige innlegget. Så da skriver jeg heller om det. Og så prøver jeg å vinkle det til å ha noe å gjøre med skriveprosessen.

Kanskje jeg finner noe å si om hvorfor jeg heller vil skrive på tomgang enn å la være (bortsett fra at jeg vil spille dataspill i kveld, jeg har nesten råd til å kjøpe en Anaconda i Elite: Dangerous). Kanskje jeg finner noe å si om hva som gjør det vanskelig for meg å velge et tema?

Grunnen til at jeg heller vil skrive på tomgang enn å la være er at det er det som skal til dersom jeg vil lære meg å skrive. Hva nå det måtte bety – jeg tror jo jeg allerede kan skrive, jeg sitter jo her og gjør det. Jeg føler bare ikke at jeg skriver på ordentlig... hva nå det måtte bety? Kanskje at jeg oppfatter alt jeg gjør som skriveøvelser, ikke noe av det som ferdig vare.

Hvis skriveøvelsene skal kunne lære meg noe særlig, må jeg prøve å gjøre det litt vanskelig for meg selv. Jeg må avtale med meg selv at jeg skal sette meg ned og skrive, enten ideene kommer lette eller ikke... dette er ikke akkurat noe jeg har funnet på selv, er det? Det er vel en regel for alt man prøve å bli flink til.

I fjor hadde jeg avtalt med meg selv at jeg skulle jobbe med ett enkelt prosjekt. Et langvarig prosjekt, en romanseroman på engelsk. I stedet for å begynne på nytt når det ble vanskelig, skulle jeg holde det gående i hvert fall ut desember. Det fikk jeg mye ut av.

Det ble ikke en ferdig roman, ikke på langt nær, men jeg sitter med mye brukbart stoff til en. Og jeg har lært noen teknikker for å bygge opp en roman. For å gjøre fantasier om til scener og karakterer, og jobbe med dem til de blir mer og mer troverdige. Jeg har lært hvordan jeg kan bruke magefølelsen til å finne vei.

Jeg har lært at jeg kommer til å miste oversikt over mitt eget stoff, og at det kommer til å gjøre meg motløs. Det ligger i prosessen og er ikke noe jeg kan komme unna. Den samme motløsheten mange andre har skrevet om... når man føler at aldri i verden om den haugen med forestillinger og konsepter kan føyes sammen til noe som gir mening. Det gjør meg svimmel, nummen, matt, og gir meg lyst til å være et helt annet sted, et hvilket som helst annet sted enn foran skjermen.

Og så plutselig oppdager jeg at motløsheten er et tegn, på at noe, for eksempel karakterskildringen min, er svak... kanskje jeg ikke klarer å overbevise meg selv om karakteren kunne ha funnet på sånn-og-sånn, og da klarer jeg ihvertfall ikke å overbevise noen andre. Kanskje jeg ikke har gjort nok for å vise at karakteren har den og den egenskapen. Så begynner jeg å tenke på hva slags scene som må til for å vise det, og i den scenen tas det kanskje noen beslutninger, som fører videre til en helt ny gren av plottet. På den måten fikk for eksempel hovedpersonen i boka mi en søster.

Til slutt la jeg fra meg romanen likevel (men ikke før jeg hadde holdt på det året jeg hadde bestemt meg for). Og nå har jeg gjort en ny avtale med meg selv – jeg skal jobbe i noen måneder med kortere tekster, som denne.

I lange tekster består vanskelighetene av å holde rede på alle trådene. Skifte fra den ene til den andre, og tilbake til den første. Sørge for at de henger godt nok sammen, at ting blir troverdig. Å skrive lange tekster handler mye om å mestre fortsettelser.

I korte tekster må man også styre med avslutninger, og begynnelser. Man må gi slipp på noe i tide, og så klare å komme i gang med noe nytt.

Én løsning er å skrive på tomgang til jeg oppdager et spennende spor. Som jeg gjorde her. Så kan jeg gå tilbake og skrive en ny innledning etterpå. For jeg liker egentlig ikke å falle tilbake på metaprat. Det er litt selvundergravende, og dessuten er det en løsning jeg ikke kan bruke så mange ganger. Jeg kan vel ikke starte hvert eneste innlegg med at jeg vet ikke hva jeg skal snakke om nå?

Så en ting jeg har grublet litt over, er hvorfor innledningen i akkurat dette innlegget har blitt stående. Det virker ikke som jeg kan finne noen annen vei frem til innholdet. Hvis jeg prøver å skrive en ny og mer vesentlig innledning blir jeg plutselig stående uten

– jeg vet ikke, noe. Et eller annet mangler, og så henger ikke resten av materialet sammen lenger. Når jeg går fra èn tanke til en annen, føles det som om jeg bare springer rundt på måfå. Det flyter ikke på samme måte som før.

Det var mye av det samme som ga meg problemer da jeg skrev masteroppgave. Jeg brukte et år på å få til innledningen. Det var én tanke som ledet til en annen som ledet til en tredje, som ledet til den første, og jeg klarte ikke klarte ikke finne noe enkelt sted å begynne.

Skulle jeg begynne med noe av forskningen jeg hadde lest på forhånd? Med det konkrete eksempelet som ga meg ideen til oppgaven, 2-3 år før jeg faktisk kom i gang? Med den problemstillingen jeg identifiserte i eksempelet, og forslagene mine til hvordan den kunne løses? (Eller i hvert fall hvordan man kunne nærme seg den). Det ville vel vært det beste, men så visste jeg ikke hvor generelt problemet var, hvor godt det lot seg overføre fra eksempelet, eller om noen andre hadde skrevet om det samme problemet før. Eller om det egentlig var et problem i det hele tatt.

Hver gang jeg nærmet meg det på den ene måten, følte jeg at jeg burde ha sagt noe om det andre først. Så skrev jeg en to-tre avsnitt, og følte at jeg burde sagt noe om det første først. Og sånn gikk månedene. Jeg ble jo ferdig til slutt, men oppgaven ble ikke noe bra. Det blir nok ingen forskerkarriere på meg

Hvis jeg hadde prøvd å skrive en ny innledning her, ville jeg risikert å bli hengende fast i den mentale gjørmebunnen av tanker som hadde avleiret seg der fra før.

Eller for å bytte metafor sånn midtstrøms: Jeg ville ha mistet oversikten over det mentale skrivebordet mitt. Det hadde blitt for materiale som hadde blitt skjøvet til side. En stor, usortert haug med lapper og ideer og regninger og prosjekter og ting jeg har tenkt å rydde en gang altså, jeg lover...

For det motsatte problemet av underskudd på ideer er overflod, og har det nesten like vanskelig med det. Når jeg får én idé mens jeg allerede holder på med en annen, hva jeg skal gjøre da? Hvis jeg prøver å spare den til senere, blir den bare en del av den store haugen. I hodet mitt ser det omtrent sånn ut:



Leselistene mine ser sånn ut også. Jeg har flere av dem, fordi det er så mye. På iPaden min har jeg drøssevis av åpne faner, som er artikler jeg skal få lest en gang. På amazon-ønskelisten min har jeg for øyeblikket to kategorier – science fiction og annet – men begge har blitt ganske overfylte.

Med skal-gjøres-listene mine... det har jeg vel fortalt om før? Jeg pleier ikke å skrive ned ting jeg skal gjøre, for da får jeg bare et ark med ting som aldri blir gjort. Så jeg prøver å ha det i hodet i stedet. Kanskje for å bruke hukommelsen som et slags filter?

Så sparer jeg det opp til det blir så mye å holde rede på at jeg begynner å kjenne det som svette i panna, som et press bak øynene. Og først da skriver jeg det ned. Jeg får gjort kanskje halvparten av det som står.

En av tingene med det autistiske hodet mitt er at det ikke blir så lett å flytte oppmerksomheten over fra èn oppgave til en annen. Når det kommer noe nytt eller uventet skyver jeg det gjerne til side. Vekk fra arbeidsplassen jeg holder ryddig, og over i den store haugen på utsiden. Problemet er at det blir vanskelig å plukke det opp igjen.

Kan det ha noe å gjøre – jeg bare gjetter her – med at hvis jeg markerer et innfall med instruksjonen "vent til senere", så blir den merkelappen... sittende? Det at tanker blir så solide for meg. Tanker og ord. Jeg har vært inne på det før.

Eller kanskje det er problemene mine med å velge. Hva skal jeg plukke opp først, når haugen er så stor? Det kan være vanskelig for hvem som helst å velge mellom likeverdige alternativer. Det blir ikke noe lettere med autisme.

Jeg har hatt denne bloggen i – telle bakover – siden 2007. Og aktiviteten har mildt sagt gått i rykk og napp. Først ligger det stille en stund. Så tenker jeg på hvor hyggelig det var å få lagt ut litt, og at noen av tekstene ble ganske bra... jeg får til et innlegg eller to. Men så begynner det å hope seg opp av ting jeg kan se på en annen gang, og det blir på sammen måte som med skrivebordet mitt og leselistene mine og skal gjøre-listene mine og jeg orker bare ikke mer.

Men det er jo ganske hyggelig å få lagt ut litt. Og noen av tekstene blir jo ganske bra.

Hvis jeg skal få øvd meg på begynnelser – og avslutninger, og bearbeidelser, og utvelgelser, og komme-i-gang-elser? Alt det må jeg nesten få øvd på hvis jeg skal komme videre fra bare å skrive øvelser. Så da gjelder det å finne den riktige avtalen med meg selv. Jeg tror det betyr at jeg må plukke opp bloggen igjen. Og stenge noen av fluktrutene... ikke skrive for den engelske, eller skrive foruminnlegg... jo selvfølgelig skrive de tingene, men på bekostning av hovedprosjektet. Så frem til

– skal vi si til og med juni, Martin? Ja, det sier vi, Martin

skal bare tekster til den norske bloggen få gjelde som dagens skriveøkt, når jeg skriver for å få lov til dataspill etterpå. Minst tre kvarter tekst til den norske bloggen.

Så vet jeg jo fortsatt ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg har vel kommet litt nærmere enn i sted.