Problemet med smarte barn

To artikler tegner to ganske forskjellige bilder av begavede barn i skolen. Det er visst en debatt om det for tiden. – mellom fagfolk, som har større fagkunnskap enn meg, så jeg skal ikke prøve å gå dem etter i næringa, bare se litt nærmere på den kontrasten. Eller legge min stemme til det som har blitt kalt et hylekor om skoleflinke barn…

 

Jeg føler meg ikke helt nøktern…

 

Den første artikkelen er signert av Tom Hetland og det som slår meg med den er hvordan den lovpriser janteloven. Ikke for såkalt vanlige folk. De kan gjerne tro at de er noe. Men ikke folk som utmerker seg på et eller annet vis, de "rikeste, mektigste, vakreste, mest intelligente". De bør ikke bli for høye på pæra, for da får vi et samfunn der en elite med "trekk som ikke akkurat er sympatiske" styrer samfunnet fra en posisjon "på alle måter fjernt fra vanlige dødelige".

 

Jeg er ikke helt sikker på alderen til de barna vi snakker om. Tolv? Ti? Sju? Er det sjuåringer med "trekk som ikke akkurat er sympatiske" som utgjør denne spirende trusselen mot vår gode måte å leve på?

 

Dette er det som slår meg mest når jeg leser artikkelen – slår meg i mer en én forstand, det gjør litt vondt i ansiktet også. Selv om det ikke er hovedtemaet i artikkelen en gang. Innledningen høres jo ganske ålreit ut: Vi bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke som et problem. Det er en god tilnærming til de fleste som har problemer, det har gjort en veldig stor nytte i mitt eget liv.

 

Mer spesifikt foreslår Hetland at de skoleflinke settes i aktivitet med å hjelpe de andre barna, og det er der jeg ikke vil gå fagfolk etter i næringa, for hvorvidt det vil funke eller ikke er et empirisk spørsmål, jeg vet hva ikke empirien sier, ville neppe forstått det om jeg hadde fått det tilsendt.

 

Dessverre får jeg ikke alltid til å skille mellom kjernen av en sak og det som bare ligger utenpå, jeg får ikke til å se forbi formuleringene og begrunnelsene. De… slår meg… for begrunnelsen er ikke å gi disse (12? 10? 7? år gamle) barna noe å drive med på en måte som eventuelt kommer alle til gode. Begrunnelsen er at de skal vise ansvar i stedet for å sitte og hovere.

 

I den andre artikkelen, fra Jan Terje Bakler fra Mensa Norge, forbindes evnerike barn med risiko for mobbing, sosial isolasjon, skoletretthet, frafall fra skolen, og økt risiko for ADHD, Aspergers syndrom, autisme, ADD, depresjoner, og lignende.

 

Nå kommer jeg med en utilslørt appell til følelser: Deprimerte barn. Som sliter med mobbing og en følelse av sosial isolasjon.

 

Og så fortsettelsen, hvor det vises til en undersøkelse der  "halvparten av 24 ekstremt intelligente viste i en undersøkelse tegn på «dypereliggende følelse av utilstrekkelighet og mangel på selvtillit» Det høres ut som noe litt annet enn å sitte og hovere over de som ikke har like lett for det.

 

Det høres mer ut som om disse barna ikke har så lett for det de heller.

 

Disse beskrivelsene passer ikke helt sammen med hverandre. Ikke vet jeg hvem som har rett, kanskje begge har rett – man kan kanskje hovere og føle seg dypt utilstrekkelig samtidig, når jeg tenker meg om…

 

Kanskje jeg burde tenke at denne Bakler tar feil, han er jo tross alt fra Mensa, så han har valgt selv å identifisere seg med denne verdensfjerne eliten. Har man høy IQ kan man i hvert fall ikke si noe riktig! På den annen side så kan han dokumentere det han sier, det er kanskje elitistisk det også?

 

Mens Hetland dokumenterer at disse barna ikke har problemer fordi han ikke vet om slike problemer blant dem han kjenner selv.

 

Blant de jeg kjenner har jeg vært borti noen slike problemer. Og i mitt eget liv, vel, det er kanskje litt annerledes. Jeg har jo aspergers syndrom. Ikke at jeg utviklet det på skolen, det hadde jeg nok fra tidligere i livet. Jeg er uansett ikke spesielt begavet. Det vil si ikke spesielt begavet, men jeg er ganske begavet…

 

Litt begavelse kommer nok godt med, når man har andre ting å slite med. Jeg klarer meg nok en god del bedre enn om jeg hadde asperger og ikke vært ganske begavet samtidig. Men det har ført med sine egne problemer også. Språkferdighetene og tankeevnene mine har nok bidratt til å holde den underliggende utviklingsforstyrrelsen skjult. Jeg skjønte ikke selv at de kunne ligge noe dypere der inne før et stykke mot slutten av tjueåra.

 

Følelsen av isolasjon… har jeg erfaring med. Bare delvis på grunn av omgivelsen. Jeg hadde venner både på barne- og ungdomsskolen, gode venner, som tok bedre vare på meg enn jeg skjønte da. Jeg opplevde verden som konfliktfylt, slet meg ut med krangling hver eneste dag, så ikke gjennom til de lyse sidene.

 

Jeg tror nok jeg hadde både ressurser og problemer…

 

Artikkelen til Hetland begynner med at man bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke som et problem, men jeg får ikke helt med meg hvordan problemperspektivet blir borte. Problemer som går gjennom hele greia er ikke situasjonen barna befinner seg i, men den omstendighet at de er smarte.

 

Gjør jeg meg vrang kan jeg lese det i konklusjonen til og med. "Me har kanskje eit problem, men me risikerar å få eit mykje større."

 

Jeg har ikke så mye greie på sakens egentlige kjerne, med hva som vil være beste pedagogiske tilnærminger og det, jeg vet heller ikke direkte hvordan det er å være spesielt begavet, eller mobbet. Jeg har bare fått en smak av de tingene selv.

 

Det jeg ser for meg, i fantasien som smører det tjukt på for meg, er små, ensomme barn i et klasserom. De har ikke så lett for det de heller, og det slår meg, minst i dobbelt forstand, når det blir hovert over dem i avisene, av voksne folk med en god del trofaste lesere.

Et ansikt i butikken

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.
En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.
Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.
Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om skjønnhet, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det gjør at man holder ut hele strekket.

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.

En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.

Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.

Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om det som er pent, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det hjelper med å holde ut hele strekket.

De store, distraherende linjene

Bak hver tanke vi tenker og hver målrettede bevegelse ligger det en lang kjede av nesten ufattelig enkle og nesten ufattelig velkoordinerte funksjoner. Eller ikke bak. Tanken består ikke av annet enn denne dominoeffekten av signaler, fra hjernecelle til hjernecelle, fra et område av hjernen og fremover til det neste.

Ta og se deg litt rundt, og tenk over hva du egentlig ser. Du ser massevis av ting, objekter… Du vet hva de heter, hvordan de ser ut og kommer til å se ut i morgen, og hvordan de vil se ut hvis du snur dem på hodet, hva de kan brukes til, hvilken vei du må strekke armen din hvis du vil plukke dem opp. Vel, med mindre du har skader på øyet, synsnerven, eller på et av de mange områdene i hjernen som du trenger for å sette noen rotete lysflekker sammen til en kompleks og sammenhengende synsverden.

Også dette blogginnlegget kommer til å handle om aspergersyndromet mitt. Jeg kommer til saken etter hvert.

Men først vil jeg vise frem en tegning jeg har laget. (Som jeg laget i slutten av oktober, da jeg skrev utkastet til alt dette. Skrivingen tar sin tid for tiden.)

Det spesielle med denne tegningen er at det går an å kjenne igjen personen jeg har tegnet. Ser du? Du skal få sjansen til å gjette nå, og så nevner jeg kanskje svaret i forbifarten senere. Jeg har vist den til tre stykker så langt, og to av dem kjente ham igjen lett. (Antagelig bedre enn jeg gjør, siden jeg ikke har så lett for ansikter.)

Jeg har aldri klart å tegne ansikter som andre kunne kjenne igjen før. Vel, én eller to ganger kanskje. Jeg har alltid hatt lyst til å kunne tegne, og det har alltid blitt til frustrasjon når jeg har prøvd.

Det har begynt lovende… jeg har fått til et lite stykke… Men etter hvert som jeg har holdt på har jeg mistet taket på det. Så har jeg prøvd for hardt å ta meg inn, jeg har ikke fått til å slappe av sånn at jeg i det minste har kunnet gjøre interessante småfeil, småfeil der personligheten min skinner gjennom, ikke en gang det. Proporsjoner og perspektiver har sett slappe ut på samme måte som et ekkelt håndtrykk er slapt. Strekene har gravd seg ned i papiret, man kan få vondt i blyanten sin bare av å se på dem.

Tidligere i år ryddet jeg en gammel haug med papirer på toppen av en bokhylle. Mange av dem var skisser og tegninger fra omtrent 2003, 2004, da jeg gjorde det mest systematiske forsøket så langt på å få tegning inn blant ting jeg kan. Jeg kom et stykke på vei også, noen av tegningene der lignet på ting, streken min ble stødigere. Men jeg ga opp, nådde det punktet hvor jeg ikke kom videre, mistet motet. Jeg fant blyanter og viskelær der også, en linjal. Det ga meg lyst til å prøve meg litt igjen

- på det som virket enklest for meg, finne frem allerede todimensjonale bilder og prøve å kopiere dem over på papir. Det gikk særlig på en to-tre bilder av – vel, sånt som man ikke ser på på jobben. Jeg skulle gjerne sagt noe om hvorfor akkurat bilder av det, men jeg prøver å venne meg av med å forklare meg hver gang jeg i det hele tatt nevner noe som har med sex å gjøre. (Det var rundt denne tiden jeg oppdaget PrtSc-tasten på tastaturet, så det gikk lett å gjøre bevegelige bilder om til stillestående.)

Det å tegne gikk like bra som i 04 da, jeg begynte å få til litt. Kanskje bedre til og med. Jeg er roligere til sinns, mer oppmerksom på ting rundt meg. Men jeg nådde det samme punktet. Håndtrykksslappe proporsjoner, klamme kurver, frustrasjon og nært innpå resignasjon.

Men i det minste forstod jeg bedre grunnen, svakhetene mine med pennen. Jeg hadde lært meg å kjenne autismespekteret: Sterk på detaljer, svak på å sette ting sammen til en helhet. Det stemte godt med det som skjedde når jeg tegnet.

Der jeg først satte ned pennen, uansett hvor, så fikk jeg det til ganske bra. De riktige detaljene kom på riktig plass. Men strekene til ting lengre unna ble for store – eller for små, for langt til høyre – eller venstre… Jeg prøvde å måle opp, prøvde å streke opp skjelettet av det jeg skulle tegne, prøvde å lage grove omriss der de ulike kroppsdelene hørte hjemme, og ingenting av det hjalp.

Det formet seg en idé om at jeg ville klare meg bedre hvis jeg tok for detaljene én for én. Tegnet litt på ett sted, litt på et annet, og fylte ut bildet på den måten. Så ville jeg ikke bli forstyrret av de store linjene så mye.

Ikke lenge etter fant jeg svaret på et spørsmål som jeg ikke en gang visste at jeg burde stille, nemlig: Hva slags detaljer bør jeg i så fall legge merke til?

Jeg tror noen ganger at verden er full av svar, at det er spørsmålene det skorter på. At vi ofte ikke vet det selv når vi har funnet et svar og et spørsmål som passer sammen.

Det var i en bok som gikk på noe helt annet jeg hadde grunnet mye over. Den heter Reading in the Brain. Den handler om hvordan prosedyrene for å lese og skrive i det hele tatt lar seg innprente i menneskehjernen. Skrivekunsten har oppstått så brått, og så nylig, at den neppe i noen særlig grad kan ha vært resultatet av evolusjon. De områdene av hjernen vi bruker, må egentlig ha utviklet seg til å fylle helt andre funksjoner.

Særlig interessant er det å se på funksjonen til et ganske lite område til venstre et stykke bak i hjernen, i det som kalles tinninglappen. Det er ett bestemt område som lyser opp på hjerneskanningene til folk fra hele verden når de leser, på alle mulige slags skriftspråk, lært med alle mulige slags metoder. Når man får skade på det området, får man også skade på evnen til å lese.

Dette leseområdet ligger i en del av hjernen som ellers kjenner igjen de objektene vi ofte har med å gjøre omkring oss. Som ansikter eller verktøy. Ting som har både en fastsatt form, og samtidig mange viktige detaljer. Leseferdighet, skrev forfatteren Stansislas Dehaene, bygger på evnen til å kjenne igjen de grunnleggende elementene i slike objekter, elementene som gjør at vi kan beregne omrisset og proporsjonene til de tingene vi har i synsfeltet.

Hvis du ser opp fra skjermen litt, og vet hva du skal se etter, vil du oppdage at du har visse bokstaver rundt deg over alt. Du ser bokstaven L overalt hvor to linjer løper sammen, noen ganger i rett vinkel, andre ganger litt vridd. Du ser bokstaven Y overalt hvor tre linjer løper sammen, det vil si høyde, dybde, og bredde. Og den bokstaven jeg liker aller best… T… overalt hvor én ting befinner seg foran en annen. Den forreste tingen er streken på toppen av T-en. Av den bakerste tingen ser vi bare den nederste streken som stikker frem. (Og du kan selvfølgelig vri den T-en i alle mulige vinkler.)

Elementer som dette har vist seg å spille en veldig rolle når vi bruker synssansen vår. Man har gjort eksperimenter, hvor man har delt en tegning i to… del 1 består av alle L-ene, Y-ene, T-ene og så videre i tegningen. Del 2 består av alle de andre strekene. Del 1 blir nesten alltid kjent igjen, del 2 blir nesten aldri kjent igjen. Så godt som alle kjente skriftsystemer i verden, sier Dehaene, består først og fremst av de strekene som alltid blir kjent igjen.

Dehaene legger vekt på hva skrivekunsten har å lære oss om hvordan helt nye ferdigheter kan oppstå blant menneskene, ferdigheter hjernen vår som nevnt ikke kan ha tilpasset seg gjennom evolusjon. Når vi lærer å lese, sier Dehaene, presterer vi å omprogrammere vår egen hjerne, eller kanskje omstrukturere er riktig ord. Vi endrer på selve oppbygningen av hjernen, gjennom langvarig terping og trening, oppretter og styrker nye forbindelser mellom hjerneområder som ikke hadde mye kontakt med hverandre fra før.

 

Vi får vår egen hjerne til å gro, bare ved å anstrenge oss, mens vi foretar visse øvelser.

 

Men vi kan ikke lære oss hva som helst på denne måten. Alle funksjonene som inngår i lesing, må ha eksistert der oppe fra før – evnen til å kjenne igjen vinkler på den ene siden, evnen til å kjenne igjen språk på den andre – alt dette er for innviklet til å øves inn fra bunnen av.

 

Vi er begrenset av den hjernen vi nå en gang har, alt vi kan gjøre er å ta enkelte av de grunnleggende evnene våre, og føye dem sammen på nye og uforutsette måter. Dehaene kaller det for resirkulering, nevronal resirkulering.

Jeg visste jo det med synselementer fra før. Jeg husket det fra nevrosemesteret for en del år siden. Jeg tenkte bare ikke på å sette det i forbindelse med lesing, og i hvert fall ikke med tegning. Først i høst oppdaget jeg hvor mye greiere det gikk hvis jeg først tok for meg de mest fremtredende bokstavene i synsfeltet. Strekene og vinklene, del 1-elementene… som jeg har lang, lang trening i å sette på arket, man har jo holdt på med det siden man lærte seg å skrive.

"La meg prøve dette," tenkte jeg, og satte meg ned med et av de lugubre skjermbildene. Jeg så virkningen allerede på første forsøk. Strekene ble mer presise, mer naturlige, enn det meste jeg hadde fått til før. Og på et blunk – uventet – ble strekene til en slags figur. Hjernen fikk nok å jobbe med, jeg begynte å kjenne igjen min egen tegning.

Tegningen av Nixon (se over) kom noen dager senere, og skyldtes en del flaks. Den representerer nok høydepunktet, ikke normalen, av der jeg befinner meg nå. Nå dreier det seg om å øve, øve inn koordinasjon, prente inn former – mye som med skriving… jeg har lært litt om å øve også: Det lønner seg mest med kortvarige, hyppige øvelser, så hjernen får tid til å danne forbindelser innimellom. Så hva har jeg oppnådd?

Har jeg lært å tegne over natten? Både og. Som det var med den minigolfen jeg skrev om tidligere. Ferdigheten kommer ikke over natten, men jeg har oppdaget noen av forutsetningene for å komme videre. Fjernet en barriere… kanskje en av de største, den som skyldes at jeg har en særlig lite tegnevennlig hjerne.

For ja, jeg surfet litt rundt, og det ser ut til at ikke bare opererer jeg på et noe lavere detaljnivå enn de fleste. Jeg – det vil si, aspergere – har også noen ganger litt svakheter i den andre delen av synstolkningssystemet. For informasjonsstrømmen i synsområdene deler seg på et tidspunkt i to. Den ene, som jeg har snakket om, kjenner igjen objekter, former, meninger og assosiasjoner. Den andre, som noen aspergere i følge google sliter med, holder på med ting som posisjon og bevegelse. Hvis det stemmer: Enda en årsak til klunder når jeg skal plassere alle detaljene rett.

Jeg har lært å lure hjernen til å tro at den ikke skal se etter posisjon. Eller nei, tvert i mot, den ser posisjon bedre, den stanser opp på et tidligere punkt i synsprosessen. Å kjenne igjen vinkler er jo ett ledd i kjeden, det å føye dem sammen er et annet ledd, og i sammenføyingen blir alle posisjonene omregnet, korrigert, til jeg oppfatter dem som mer konstante enn det de egentlig er. Men før dette lurer jeg altså hjernen til å gå inn. Den henter ut data om hvor vinklene faktisk befinner seg, og sender informasjonen videre til hånden min… Kan det hende jeg har begått en liten smule nevronal resirkulering? Jeg vet ikke helt om begrepet passer, så jeg får nøye meg med å bruke det som metafor.

 

Jeg har omdirigert informasjonsflyten i hjernen min litt på samme måte som jeg gjorde den gang jeg lærte meg å lese.

 

Alle som tegner, har jeg forstått, må gjøre noe av det samme som jeg beskriver. Midlertidig overse helhetsinntrykket, øve seg på å legge merke til de mer grunnleggende leddene i kjeden. (Eller se på en annen måte, som man sier.) Men jeg har prøvd å lære det før på deres måte, det har ikke funket helt.

 

Jeg må lure på hvorfor ikke.

 

Jeg burde jo om noe være flinkere til å overse helheten, det grunnleggende særtrekket med aspergerhjernen min er jo at jeg har tyngre for å feste oppmerksomhet ved helheten. Det ser jeg hver gang jeg setter meg ned med en tegning. De første detaljene blir som regel akkurat som de skal.

 

Detaljene er min store styrke, når jeg først får øvd inn teknikker for å sette dem på riktig sted.

 

En slags enklere parallell til Dehaenes nevronale resirkulering, kanskje? Fortsatt ikke i noen faglig forstand (sier DISCLAIMERGNOMEN, vi skal ikke ha noe av å komme med faglige uttalelser om ting vi knapt forstår oss på, skal vi vel?) men som metafor…

 

Jeg blir flinkere til å tegne ved å oppdage nye forbindelser mellom det jeg har av evner. Styrer unna det jeg ikke får til så godt, føyer de sterke sidene mine sammen på nye og ganske spennende måter.

 

– og det har jeg vel egentlig alltid gjort, uten å være så bevisst på det som nå? Det hører med til det å ha en ujevn evneprofil, at man lærer seg teknikker for å kompensere.

 

Jeg liker å analysere ting for å finne ut hvordan de fungerer. Jeg har en forkjærlighet for systemer, selv om det aldri har blitt noen ingeniør eller dataprogrammereperson av meg. Det passer visstnok også godt med aspergerprofilen. Vi har av en eller annen grunn lett for det med systemer. For meg har et av de mest tilgjengelige systemene å studere vært mitt eget indre liv.

 

Det er nok mye av grunnen til at jeg er så selvopptatt. Jeg, meg, mitt, er ekspertområdene mine, de samtaleemnene jeg føler meg trygg på. Jeg tror det også er mye av grunnen til at jeg har fått tilværelsen såpass på stell nå i tiden etter at jeg rundet tredve. Jeg har funnet en ny hobby, det å omprogrammere min egen hjerne, og jeg tror ikke jeg kommer til å kjede meg på en stund. Det står ennå mye igjen i verden som jeg kan hygge meg å lære. 

Fornuftig disponering av sansekapasitet

I løpet av sommeren har jeg kanskje lært å sikte. Jeg skrev ned datoen og tidspunktet, for moro skyld, for å gjøre et poeng av at det kunne tidfestes så nøyaktig. Og jeg oppdaget at noe jeg hadde trodd at jeg kunne kunne jeg ikke likevel, man det kunne hende jeg kunne det nå, eller altså:

 

For omtrent to år siden skrev jeg et innlegg som jeg kalte målrettet handling, om det at jeg faktisk kunne sikte, og hadde vært i stand til det hele tiden. Det handlet jo bare om å bruke øynene, og så koordinere bevegelsene ut fra den visuelle informasjonen man innhentet. Og det gjorde jeg hver gang jeg tok føttene fatt. Jeg gikk i akkurat den retningen jeg skulle, og kom akkurat dit jeg hadde planlagt.

 

Det ble jeg litt overrasket over å oppdage, for det er andre sammenhenger hvor jeg alltid har hatt problemer med å sikte. Jeg vil fremdeles påstå at jeg rett og slett ikke kan det. Jeg vet ikke hvordan det skal gjøres.

 

Folk pleier ikke å tro meg når jeg sier ting som det. Kanskje jeg ikke formulerer meg presist nok, kanskje jeg ikke selv forstår det presist nok… Jeg kan ikke si akkurat hva jeg mener med å sikte, jeg vet jo ikke helt hva det vil si å sikte… så i stedet for å slåss med Sturla og Disclaimergnomen om det riktige oppsummerende ordet kan jeg ramse opp noen eksempler. Jeg sliter, i økende grad, med å treffe rett når jeg skal

 

Sparke ball.

Kaste ting, for eksempel en ball eller en dartpil.

Serve i volleyball. (En gang ble jeg byttet ut på et volleyballag til fordel for en med armen i bind.)

Ta vanskelige skudd i biljard.

Ta vanskelige baner når jeg spiller minigolf.

Treffe en ball med et balltre.

 

og vi kan se hva som kommer av fellesfaktorer til syne her… ball? Jo, men jeg tror ikke formen på ballen har så mye å si, kuler treffer vel ikke sjeldnere enn firkanter eller – dartpiler? Eller sammenkrølla matpapir. Men baller har i det minste en viktig egenskap. De ruller. Det er sjelden vi prøver å sparke en pappeske over banen, kaste en terning i været i en volleyballturnering – men jeg kunne gjort det og jeg ville nok ha problemer med å sikte da også

 

Nei, la meg avsløre hva jeg kom frem til, i stedet for å forvirre alle andre med tankeprosessene mine. Det er ett fellestrekk som alle eksemplene deler: Først setter en gjenstand i bevegelse, etterpå fortsetter den bare i samme retning. Man kan ikke følge etter og rette opp etter hvert som den skjærer ut. I motsetning til når man setter den ene foten foran den andre og så videre og så videre.

 

Og så kan eksemplene deles inn i to mindre grupper: Én gruppe hvor man har direkte kontakt med ballen, en gruppe hvor man skal treffe den med noe annet. Med en kølle. En pinne. Med en annen ball. Den siste gruppen gir meg størst problemer.

 

Så det er det jeg mener når jeg sier at jeg ikke kan sikte.

 

Men jeg kan ha lært noe avgjørende om det den 28. juni i år, omtrent klokka 1435, på en minigolfbane i Sverige – den har vært der i alle år, ved der jeg har den lille hytta mi, på Mellbystrand. Jeg var i begynnelsen av et spill, og kom til å tenke på at jeg alltid har konsentrert meg mest av alt om å treffe selve ballen. Først har jeg siktet meg inn på riktig retning, og så har jeg flyttet blikket, lagt all den informasjonen til side, og konsentrert meg om å få kølla til å treffe ballen.

 

Jeg lurte tidligere på hva det egentlig ville si å sikte… Selv om jeg hadde funnet svaret i det to år gamle innlegget… Å sikte vil si at man lar hender og føtter kontrolleres av umiddelbar feedback fra sansene. Når man går bort over fortauet vil man merke det med en gang hvis man plutselig skulle gjøre en gal sving. Så retter man seg opp, og får neppe med seg at noen særskilt aktivitet har funnet sted.

 

Med en del unntak. Kanskje man er full. Eller går i sine egne tanker. Eller har en eller annen sanseforstyrrelse, kognitiv forstyrrelse, motorisk forstyrrelse – jeg har litt av alle de tre når jeg tenker meg om, men i såpass liten grad at det ikke gir noe utslag når jeg bare går ute på fortauet. Eller kanskje man har blikket festet på noe annet… hvis jeg hadde sett på føttene mine hele tiden er det ikke sikkert jeg hadde endt opp akkurat der jeg hadde tenkt…

 

Og når jeg ser på ballen hele tiden, er det ikke sikkert den ender opp akkurat der jeg hadde tenkt.

 

Det er til og med et munnhell. Et jeg egentlig ikke liker. Men det beskriver jo oppdagelsen min i juni i år. "Hold blikket festet på målet." Jeg liker det ikke når det handler om å ikke henge seg opp i motforestillinger og problemer, for jeg synes ærlig talt vi har alt for lite motforestillinger her i verden, og jeg liker det ikke når det handler om å hvordan man skal oppnå suksess, for jeg synes suksess høres rart ut. Hele ordet gjør litt vondt i autismen min. Men oppdagelsen min i juni handlet om hvor man skulle feste blikket.

 

Jeg satte opp noen mentale punkter over grunner til å holde blikket festet på målet – det vil si, på minigolfbanen, enten selve hullet, der på vantet man har regnet ut at man må treffe, eller hva det nå er man sikter seg inn på. Så da kommer det enda en liste:

 

1. Man kan med en gang notere seg hvor mye man treffer eller bommer. Så bruker man den informasjonen til å finjustere de mentale koblingene mellom før, under og etter: Synsinntrykk når man sikter, muskelaktivitet når man slår, glede eller misnøye over resultatet. Dette skjer uten at man trenger å tenke over det bevisst. Man øver det opp som en automatisk ferdighet en uanstrengt forbindelse fra blikket og ned til enden av kølla, den blir mer og mer som en forlenget arm.

 

2. Man må selvfølgelig også øve seg på å treffe selve ballen, treffe den på riktig punkt, treffe den med riktig styrke. Men hvis man velger å bruke øynene på dette, så sløser man bare med sansekapasitet. Kontakten med ballen kan man høre, men enda viktigere kan man føle det i fingrene. Styrken i slaget kan man kjenne i armene helt fra man begynner å svinge kølla. Hvis man heller bruker disse mer kroppsnære sansene til de handlingene som skjer nærmere innpå kroppen, kan man frigjøre blikket, og heller holde øye med: Hvor ballen helst skal, og hvor den ender med å treffe.

 

3. Som en fortsettelse av punkt 2 har jeg jo blitt bevisst på at kroppssansene er de mest følsomme sansene jeg har. Særlig gjelder det berøring, og det som kalles propriosepsjon, den sansen som gjør at vi vet hvor de ulike kroppsdelene våre til en hver tid befinner seg. Jo mer jeg tar de sansene i bruk, jo mer utnytter de fordelaktige sidene av denne autismen min.

 

Før var disse sansene så følsomme at de ikke kunne gi meg så mye nyttig informasjon. De forstyrret meg. Gjorde vondt eller ga meg uro, jeg opplevde mange av dem som angst, overså mye av det som skjedde i kroppen min fordi jeg ikke taklet det noe særlig.  Nå har jeg vent meg til dem, og jeg har lært meg å tolke dem. De har faktisk blitt yndlingssansene mine. Jeg finner nytelse i å løfte en arm i været.

 

Eller i å svinge en minigolfkølle så jeg treffer med akkurat riktig styrke... Jeg fikk ikke flere treff, akkurat den dagen i juni på minigolfbanen. T vert i mot, faktisk. Måten jeg gjorde det på fra før hadde jeg jo tross alt en del øvelse i. Og det vet jeg fra før at man må regne med. Når man lærer seg en ny måte å gjøre ting på, at det vil gå dårligere enn før i en periode. Det kan jo ta fra folk motivasjonen – hvis man ikke har klart for seg at det nesten er nødt til å foregå sånn, at bedre metoder kan ta en lengre stund å lære.

 

Med skrivingen min opplevde jeg det. Jo mer jeg lærte av grep, teknikker, struktur – såntno, jeg har fortsatt bare et skjelvent grep om det – jo mindre syntes jeg det kunne måle seg med de småtingene jeg skrev i slutten av tenårene. Mindre av fantasien, villskapen. Og det mistet jeg faktisk motet av, en stund. Så fikk jeg overtalt meg selv til å skrive videre uten særlig lyst eller motivasjon… og jeg synes noe av villskapen begynner å komme tilbake igjen, og dessuten mer velformet… denne bloggen har gitt meg viktige øvelser i det.

 

Men på minigolfbanen tenkte jeg ikke så mye på læringskurvene, så vidt jeg husker. Jeg hadde andre ting å glede meg over. Det å gjennomskue grunnen til en ting jeg har pleid å slite med. Og jeg hadde funnet noe interessant å skrive i bloggen min om – vel, interessant for meg. En måte å gjøre levende på hvordan tankene mine stort sett alltid høres ut innenfra – detaljnivået, referansene, måten jeg setter i system på. Jeg liker jo så godt å snakke om meg selv… og så var det en behagelig dag i juni, og jeg stod på det kjære sommerstedet mitt, og kunne svinge en minigolfkølle så bevegelsen forplantet seg i meg, inn gjennom hele kroppen, helt i takt med livet.

Om selvutlevering, vilje, og rumpehår

Vel, så gikk det bra. Jeg kunne legge ut på bloggen om mine seksuelle lengsler uten at noe som helst fælt skjedde. Leiligheten min ble ikke invadert av en ubestemmelig freudiansk masse som ville legge seg rundt meg som et hvitt blodlegeme, som en makrofag, inkorporere mitt innerste vesen gjennom en grønn, muggen og hårete cellevegg, og fortære først ansiktet mitt og så alt. Vel, det får meg til å tenke mer på rompehår enn på kjønnshår, så kanskje ikke direkte freudiansk likevel.

Jeg fikk heller ikke noen svar fra irriterte lesere som utbrøt "ææææsj, har du en PENIS! Da ligger den sikkert der nede og marinerer i daggamle rester av urin." eller: "Her trodde vi du var en belest og intelligent fyr, og så viser det seg at du bare er en ubestemmelig freudiansk masse av basale drifter. Med rompehår og mugg."

Det minner meg forresten om noe annet som ikke skjedde en gang. Jeg ble så overrasket over at det ikke skjedde at jeg husker det flere år senere. Jeg kunne faktisk gå frem til kassa i en bokhandel og spørre om en bestemt bok, jeg kunne til og med si navnet på forfatteren, og hun som sto i kassa klatret IKKE opp på disken og begynte å skjelle meg ut med ville øyne og spytt i munnvikene for at jeg var så innbilsk å tro at den forfatteren kunne være noe for meg.

(Det dreide seg om Torgrim Eggen og boka hans Manhattan. Men jeg kjøpte den som gave, så det er ingen grunn til at dere som leser bloggen heller skal bli sure på meg.)

Jeg er... i virkeligheten en ganske lukket person. Folk vet det ikke, for jeg gjør så stort vesen av meg selv. Og jeg kan finne på å utlevere mye rart. Mye privat, men ikke så mye av det jeg selv opplever som viktig. Man kan si jeg er så lukket at det ikke en gang synes på meg at jeg er lukket...

Jeg har vrangforestillinger om at det ligger en os av noe uappetittlig over følelsene mine, ønskene mine - nei, jeg må gå dypere: Selvet mitt, viljen min. At jeg presser meg innpå bare ved å være i rommet, som en uvelkommen omfavnelse fra en med dårlig ånde som er svett og peser etter en joggetur. Eller som å plukke opp en muggen hårball ut av der du vet.

- så kommer jeg til et hull i tankerekka når jeg skal si akkurat hvorfor disse forestillingene gjør meg ikke åpen. Det vil si beskrive hvorfor akkurat disse forestillingene får meg til å holde akkurat disse tingene tilbake, når jeg villig utleverer så mye annet. Det kan hende jeg holder beskrivelsen av det tilbake for meg selv.

Men altså selvhevdelse, tilstedeværelse, vilje - på enkelte områder. Det personlige, intime. Og det sosiale. At noen vil treffe meg. Å høre til noe sted. Når jeg først hevder, vil, så gjør jeg det på ikke så hensiktsmessige måter. Aggressivt eller klossete. Mindre av førstnevnte etterhvert som jeg modner til. Og når jeg får sjansen får jeg det til å virke som det bare skjer av seg selv, at jeg bare lar meg rive med av omstendighetene.

Så det er kanskje ikke så rart at jeg har hatt et ikke så hendelsesrikt sexliv. Jeg mener, hvis jeg bare stiller meg opp på gulvet og håper. Og så er det attpåtil gulvet i min egen stue, fordi det jo er ganske sjelden jeg går ut. Jeg skjønner også at hvis nå noen skulle komme bort til meg så oppmuntrer jeg dem kanskje ikke med den hektiske formidlingen av at "ikke se på meg, jeg bare står her jeg, jeg har ikke lyst til noe, men så kommer nå en gang disse omgivelsene og river meg med". Tvert i mot virker nok det ganske avvisende.

- og så trekker de seg vel unna igjen. Det kan se litt ut som når noen rygger unna som om jeg skulle være noe uappetittlig og rumpehårrelatert noe... ah, det er kanskje DER jeg har fått akkurat den lille vrangforestillinger 

Om sexlivet mitt

Jeg husker – noe av det tidligste jeg hørte om samleie var at det kunne virke som en rar ting å gjøre, men for de voksne kunne det være en veldig hyggelig ting. Jeg tror det sto i kroppen min-boka til Trond Viggo… Samtidig pleide jeg å fantasere opp lange føljetonger i hodet mitt da jeg var liten. Ting skulle stemme, plottet skulle henge sammen. Men på et tidspunkt ville jeg at hovedpersonene mine skulle stifte familie, og da slet jeg mye med å finne ut hva som skulle motivere dem til noe sånt.

Til slutt ga jeg opp og lot det skje ved et uhell. Mannen gikk rundt i leiligheten og kom til å snuble sånn at han landet rett over damen, og havnet inne i henne. Ved et uhell. Sånn kunne jeg tillate at alle barna kom til verden.

Man kan få mye rart for seg som liten, men det plothullet jeg forteller om nå har jeg ikke helt blitt kvitt som voksen heller. Man lærer jo med tiden at det fins nærliggende og plausible grunner til å ville overlate eget kjønnsorgan i noen andres varetekt for en stund. Men selve viljeshandlingen, grensekryssingen, har jeg hatt tungt for å se for meg. Særlig tungt for å identifisere meg med den.

Det følger et SELVUTLEVERINGSVARSEL her, og et lite VARSEL OM AT ORDET SEX BLIR NEVNT også. Mest for min egen sinnsro sin del, jeg klarer ikke holde helt styr på hva man snakker om i godt selskap og ikke. Derfor lar jeg jo for det meste vær.

Men altså så har jeg hatt tungt for å se meg selv som en mulig seksuell aktør.

– som ungdom fantaserte jeg mye om den emosjonelle barrieren. Kjønnsorganer kom ikke noe særlig i bruk. Det gikk på det første kysset, den første kjærlighetserklæringen. Jeg brukte de fantasiene som innsovningsteknikk, så mye gikk jeg opp i dem. I mange år fikk jeg ikke sove før jeg klarte å forestille meg en jente som ad omveier fikk vite at en gutt var avstandsforelsket i henne – og som gjengjeldte det, og så kysset de – og så fulgte jeg ikke fantasien lengre enn det. Og da mener jeg ikke bare det seksuelle. Jeg hadde ingen forestilling om hva kjærester faktisk skulle gjøre sammen.

Det var en periode med vonde og sterke følelser – på avstand – for både den ene og den andre i omgangskretsen, som hovedsakelig betød på skolen. Jeg pleide å tenke på det som avstandsforelskelser, men jeg vet ikke helt lenger. Jeg vet jo ikke hvordan det føles for andre. Skrekkblandet fryd, tror jeg, men det har vært så mye skrekk og så lite fryd i det for meg.

– såpass at de gangene jeg tross alt har hatt kjæreste har jeg begynt å tvile på mine egne følelser fordi skrekken ikke var der mer. Opp mot den har alle de andre følelsene virket matte, uekte.

I fantasien skulle det skje ad omveier. Helst ved uhell. I virkeligheten har det skjedd – et par tre ganger – med overlegg. Men det har jo kostet. Første gangen jeg sa til noen at jeg, vel, tenkte veldig veldig mye på henne, så anstrengte jeg meg så hardt at jeg opplevde fysiske lammelser etterpå. Virkelig. Fingrene mine ble stive og numne etterpå, jeg klarte ikke å bevege dem. (Hun likte meg også.)

– som etter hvert voksen, i begynnelsen av 20-åra, ble jeg helt opphengt i tanken på tilfeldige seksuelle møter. Jeg hadde noen forhold bak meg, og en del samleier innenfor de forholdene. En dag ville jeg prøve på det med forhold på nytt. Men det med sex uten noe forhold i det hele tatt tok en veldig plass oppe i hodet mitt. Som noe jeg ville nesten aller mest i verden, men så skjedde det meg aldri. Jeg forstod ikke hvorfor det ikke skjedde.

Jeg lurte på om det skyldtes en eller annen avgjørende mangel, en forferdelig mangel. Det hadde en veldig makt over meg. Det var et stort plothull i alle forestillingene mine om det.

Det sitter langt inne for meg å snakke om det seksuelle. Ellers i verden liker jeg jo nesten å utlevere meg selv. Men når jeg skal snakke om seksuelle følelser – ønsker – fryser jeg, ordene dukker ikke opp, tanken klarer ikke å samle seg. Jeg må ty til omveier. Omskrivinger. Plothull.

Vel, mindre det siste året. Jeg skriver jo dette. Jeg tenker ikke på å gjøre det anonymt. Disclaimergnomen får ikke mer av meg enn et lysende rødt selvutleveringsvarsel i begynnelsen. (Og han slår seg til ro med det, sitter der i hjørnet og tygger på det som et kjøttben.) Jeg kjenner ordene komme, akkurat de ordene jeg trenger, enda lettere enn jeg trodde da jeg satte meg ned med det for et førsteutkast siden.

Lettere enn med noe jeg har skrevet på lenge, faktisk. Skal vi se hvordan neste avsnitt går?

Jeg har lyst på litt sex snart. Se… flere ord trengte jeg ikke. Jeg har den samme gamle lysten på mer eller mindre tilfeldig sex, og helst ikke noe fast forhold. Og jeg har skrevet flere avsnitt om hvorfor. Men de tar jeg ikke med, for jeg skjønner mens jeg sitter her at det ikke er noe jeg egentlig trenger noe forsvar.

Ro deg ned Martin, sier Disclaimergnomen. Sist du la ut de ordene på nettet tolket noen det som en kontaktannonse. Ja, svarer jeg, og det førte oss etter noen omveier til sengs. Jo, men likevel. Det var i en helt annen sammenheng. Dette er bloggen din. Bolig for ditt litterære jeg. Ikke noe simpelt sjekkested.

Ok. Om jeg sier at det ikke bare handler om sexlivet mitt i grunnen. Dette innlegget er ikke bare noe jeg skriver for å øve meg opp til å snakke om det. Det handler om å finne ut av verden sånn generelt. Jeg hadde en veldig hullete bevissthet en periode. Store felter av tåkelagt verdensbilde. Og hva mener jeg med tåkelagt verdensbilde? Det jeg ikke forstår, har ord for, en gang klarer å tenke på.

Ikke så mye på grunn av angsten og selvbildet som har hengt over meg seksuelt, for jeg snakker om helt andre slags områder. Jeg har ikke forstått – kroppssansene, for eksempel, har ikke kjent forskjell på når jeg er sulten, sliten, eller for varm. Eller forskjell på forelskelse og panikk. Har ikke forstått meg på studieteknikk, ikke skjønt hvordan andre har klart å ta notater eller lese lekser. Har ikke forstått meg på tekstiler, kunne ikke om jeg hadde fått betalt for det sagt forskjellen på en bukse og en annen så lenge de hadde samme farge. Har ikke forstått meg på musikk eller poesi – forstår meg fremdeles ikke på billedkunst.

Og så har jeg plutselig funnet en nøkkel – det virker som plutselig, selv om det sikkert ligger grunnlagsarbeid bak. Jeg har fått påpekt at den ene buksa der har en søm som mest er til pynt, og plutselig ser jeg forskjell på både sømmer, snitt, og ulike rynker, tråder, revner, knapper som bare er til pynt, i hvert fall om jeg ser etter. Jeg har grepet fatt i at musikk går på gjentagelser og variasjoner, og plutselig får jeg tak på det som kommer ut av radioen. For ikke så lenge siden hørte jeg en hel pianosonate på radio uten å koble ut og tenke på helt andre ting etter et halvt minutt, og det er faen meg første gang.

La oss blande metaforer her, tenk på en garnvase. Prøv å få øye på en enkelt trådlengde, følg den med øynene når den løper over en annen, ligger innimellom fire helt like trådlengder, går innimellom tre, forsvinner inn vasen og ut på den andre siden, og du skal fortsatt følge tråden – ja, la oss virkelig blande metaforer – blikket fester seg ved den vasen som et par nypolerte glassko ville ha festet seg til en nypreparert skøytebane, i hvert fall mitt blikk.

Ikke bare garn, men verden, har en sånn avstøtende kraft på meg når jeg prøver å få grep om den. Og det rimer med det jeg vet om autisme. Verden fremstår mer oppstykket, i større detalj, så mye større at man blir tullerusk av å prøve å forstå seg på den. Tror jeg. Jeg vet jo ikke hvordan det oppleves for alle som ikke er autister. Kanskje vi tuller og roter akkurat like mye hele hurven.

Men når man finner enden av garnet så har man egentlig alt man trenger. Da kan man nappe, og følge bevegelsen innover i vasen. Man kan dra ut litt og litt garn så man ikke mister den dyrebare enden av syne igjen. Det er tidkrevende. Men til slutt sitter man der med et velordnet og kulerundt nøste. Eller i stedet for en garnende finner man en eller annen bit av verden som man plutselig skjønner hvordan henger sammen, og så kan man begynne å sortere alle de andre detaljene, en etter en, og til slutt sitter man der med oversikten.

(Fint, Martin. Du klarte å hente deg opp igjen fra de faretruende nedre regioner.)

For denne gangen, kanskje… men du må forberede deg på nye prøvelser, Disclaimergnomen. Jeg finner flere og flere av garnendene i verden, det åpner seg flere og flere muligheter. Det satte særlig fart da jeg fikk diagnosen min for et og et halvt år siden. Det går jo lettere å finne frem når jeg vet hva det er jeg må lete etter.

I dag kan jeg til og med høre på sonater, eller si noen få ord på internett om sex om jeg vil; jeg vil. Jeg er i ferd med å nøste opp både sexlivet og livet mitt til et mer velskrevet og sammenhengende plot.

Debutromanen til en venn

Jeg leser debutromanen til en venn, en med noe av samme litterære dragning som meg selv. Den er bedre enn noe av det jeg skriver, tenker jeg. Ikke sånn at jeg stiller han og meg opp mot hverandre, jeg blir bare demotivert et øyeblikk. Den ligger liksom på et helt annet nivå.

 

Men selvfølgelig gjør den det. Den er jo ferdig gjennomarbeidet, har gått gjennom runde etter runde med modning, redigering, arbeid med redaktør. Det arbeidet som nettopp skal heve den opp på et annet nivå.

 

Jeg har opplevd det samme med eksamenslesing, sett over tidligere eksamensspørsmål før jeg begynte på pensum, og mistet motet. Jeg klarer jo ikke å svare på noe av dette! Men hadde jeg kunnet det, så hadde jeg vel ikke trengt å lese pensum.

 

Og mens jeg har jobbet med masteroppgaven har jeg ofte tenkt at jeg gjerne skulle sett noen skisser og utkast fra andre, ikke bare forskningsartikler og andres ferdige masteroppgaver. Det er så mange blindveier man må gå, så mange skuffelser og krokveier og omveier, som man neppe kan forberede seg ordentlig på før man en dag står der med hodet i spinn og lurer på hva i all verden det er man driver med.

 

Den ferdige forskningsrapporten forteller om et annet forløp. Noen kommer på spennende spørsmål, designer et gjennomtenkt forskningsopplegg, får noen svar som passer noenlunde bra, trekker noen konklusjoner som legger fint opp til neste prosjekt.

 

Jeg tror det skjer ganske ofte, at vi trekker den ene eller andre sammenligningen på feil grunnlag. Vi ser sluttproduktet, men ikke prosessen... Vissheten andre snakker med, men ikke tvilen... Vi kan bare si et ord av gangen, på rekke og rad, men forvirringen oppe i hodet følger hverken rekker eller rad, og jeg tror vi snurrer rundt i den alle sammen.

 

Å sammenligne seg med andres sluttprodukt har nok en god del for seg det, men da må du holde sluttproduktet og prosessen adskilt. Jeg vet det tar på, det krever en rent fysisk innsats. Som om du skulle hindre to vannmasser i å flyte over i hverandre. Eller nei, hindre to søsken i å slåss. Sluttproduktet representerer den dominerende av søsknene. Den som alltid synes, den som alltid kommer på toppen. Men det er prosessen man må prøve å bli kjent med.

 

Kanskje det gjelder i sosiale sammenhenger også, når alle rundt deg ser ut til å ha ting på stell, og er morsomme og underholdende og selvsikre og sjekker, flørter og bedårer, og du ikke kan skjønne hvorfor de skal få det til og ikke du.