Hvorfor døden er verdt å skrive om

Jeg har kanskje skrevet litt mye om død og elendighet i det siste, når jeg har skrevet noe i det hele tatt… Først et dikt om å bli lurt av døden, og så en fortelling om å dø på do. Tilgriset og alene, som det står i overskriften. Jeg tenker – har tenkt – det kan kanskje få folk til å lure på hvordan jeg har det inni meg…

Men jeg har det jo bra inni meg. Jeg trives veldig godt med livet, og trekkes ikke mot død og elendighet, ikke i det hele tatt. Ikke personlig. Jeg trekkes mot det litterært. Personlig vil jeg helst ikke ha noe som helst å gjøre med det. Jeg finner stoff der som det er verdt å skrive om, bare. Kanskje nettopp derfor.

En dag om lenge ennå skal jeg dø. Det skal du også. Du kan telle alle julaftener du har igjen… du kan stille opp et grantre for hver eneste jul du har noen sjans i havet til å få levd gjennom, seksti, åtti? Med litt optimisme på moderne medisins vegne, kanskje hundre? Men selv ikke hundre grantrær tar noe særlig med plass. Du kan se fra den ene enden til den andre, og så går du tom for grønt.

En stund etter det har alle du noen gang har brydd deg om gått samme vei, en stund etter det igjen vil alt du har gjort i livet være glemt. Du er klar over det, ikke sant? Kanskje du tror det fortsetter et annet sted, men jeg har ikke det en gang.

Selve dødsøyeblikket har vi nå felles uansett hva vi tror på, da. Det er den ene tingen alle levende ting har felles.

Andre ting kan man alltids i teorien komme seg unna – prøven i morgen kan bli avlyst, det gjør nok vondt å ta den sprøyta, men jeg kommer meg alltids gjennom det – det finnes ingen forestilling jeg kan leve meg inn i hvor jeg kommer meg helskinnet gjennom døden, og den blir ikke avlyst i siste liten. Den blir i beste fall utsatt.

Døden er verdt å skrive om fordi livet er verdt å bry seg om.

 (Ikke omvendt, tror jeg – man trenger ikke døden for å sette pris på livet tror jeg – men den er nå der for det om.)

Alt man bryr seg om skal bli borte, og det er jeg både sint og redd for.  Jeg skriver best om det jeg er enten sint eller redd for, det har jeg lagt merke til en stund, og det er kanskje ikke så rart. Kanskje det må til for at det som angår meg skal føles som det angår andre også.

Sterke, vonde følelser dytter virkeligheten innpå meg, jeg ser kanskje ikke klarere, men jeg ser mer, og jeg ser mer av det som betyr noe – nok til å fylle en tekst med mer enn fine betraktninger, nok til å gi den et liv jeg ikke har full kontroll over.

Om å dø tilgriset og alene (fiksjon)

De gangene han ble godt nok kjent med folk til at det kom på tale å invitere dem hjem, så gjorde han det, heller før enn senere. Han serverte kaffe eller te, ettersom hva gjesten foretrakk. Selv tok han det ene like greit som det andre, det hadde ikke noe særlig å si for ham. Han satte også frem småkaker som han selv hadde rørt sammen, gitt form, og stekt ved akkurat riktig temperatur. Baking var en av de mange måtene han fordrev tiden på.

Ofte hadde de en del ting å prate om. Sånne ting samler seg opp når man går i hverandres sfærer. Det kan være pågående prosjekter, hvis man kjenner hverandre fra jobb, hvordan aromaen av en og samme kaffesort kan skifte fra dag til dag, hvis man kjenner hverandre fra en bestemt kafé – i så fall kunne man også ha snakket om gifteplanene til den dritpene jenta bak disken, eller tannhygienen til han som satt for seg selv borte i kroken og snakket alt for høyt i en mobiltelefon – men det kommer på siden av poenget, som var at de holdt praten gående en stund og så dabbet det av.

Det var litt uti dette ordfattige strekket han pleide å hente utklippssamlingen, den han hadde nederst i en av bokhyllene sine, en lav en på gangen med plass til to bokrekker i dybden. Han ga avkall på de klammeste stundene for å vise bort historiene han likte å lime opp på store ark og ta vare på. Alle handlet om det samme. Han hadde mange små notiser å vise frem, men også svære oppslag, hvor en eller annen journalist hadde kjent smaken av et samfunnsproblem, som noe innerst på tunga, kunne man tenke seg. Det handlet om folk som døde alene, og som ikke ble oppdaget med det samme…

De kunne ligge der i dager eller uker, aller helst år – eller sitte sammensunket, som tilfelle noen ganger var – uten at noen etterlyste dem, trengte seg inn huset deres for å se hvor de hadde blitt av, uten kunne det virke som, at noen savnet dem i det hele tatt.

Noen faste formuleringer pleide å vise hva det dreide seg om. Naboene begynte å klage på lukten, men... Postkassa begynte å bli passe full, men… Til slutt var det ofte huseieren som kom, fordi ingen hadde betalt leie på mange år.

Som om det skulle være det store samfunnsproblemet, pleide han å si. At huseieren somlet med å kreve inn penger. Holdt inne med den store omsorgen som visstnok skulle ligge i å komme med brekkstang for å be om penger.

Han lot gjestene sine forstå at dette kunne gjelde ham en dag, og ventet tålmodig på hvordan de tok det. De skjønte vel at de ble satt på prøve nå, men hvilken respons ville de gi? Han sorterte dem i tre grupper. De fleste sa noe sånt som "men nå har du meg, og jeg skal i hvert fall komme og lete etter deg hvis du bli borte". Noen virket mer likegyldige, eller beklemte, begge deler sorterte under ett. De i den første gruppen kuttet han ut så skånsomt som forholdene tillot, de andre holdt han kontakten med på sitt vis.

Den gruppen som nådde helt opp hos ham var de som trakk et sukk og sa: "Skulle nesten ønske man kunne si det samme om meg."

Med dem la han ned noen premisser, eller håpet at de ville skjønne det. Vi treffes når det faller seg sånn. Bøter på ensomheten bare der og da, når vi orker. Ensomheten er ingen venn, men det finnes da verre alternativer. Ringes vi ikke på et år, så ringes vi ikke på et år, tar den ene ikke opp røret så maser vi ikke noe mer om det.

Han fikk seg noen engstelige forbindelser på den måten, hvor man bare klynget seg sammen nakne og fysiske til den ene eller andre fikk nok, og det endte ofte nok i konflikt. Men konflikt kunne han tåle. Han hadde også langvarige vennskap – det kunne kalles vennskap – som siden endte i et skuldertrekk, og med savnet gikk det samme vei som med alt annet. Det var en god nok måte å ordne seg på.

I perioder hadde han nok en del slike venner, men i strekk på år av gangen ble det ikke mer enn noen ytterst få.

De siste månedene av sitt liv kunne han telle fire personer som han møtte mer eller mindre fast. Han sendte dem en tanke i sitt døende sekund, et slags håp på vranga.

Det skjedde med ham i ung alder, faktisk da han fylte en og førti. På morgenkvisten mens han satt og gjorde fra seg gikk noe helt galt oppe i hodet på ham et sted. Han hadde presset ekstra hardt, sånt som kan få det til å svartne for en. Det skjer ofte og med hvem som helst, men så gir det seg etter en stund.

Denne gangen kom ikke synet tilbake, og han gjenvant ikke kontrollen over armer og ben. Tvert i mot gikk det rykningen i ham, og en del avføring som han ikke hadde klart å presse helt ut ble gnidd godt utover rumpesprekken.

Da tenkte han: "Nå tror jeg at jeg dør."

Har jeg tatt ut småkakene av ovnen, tenkte han. Ja det hadde han. Skrudd av ovnen og kaffetrakteren, så ingenting kommer til å brenne. Skrudd av kranen. Bikkja døde for evigheter siden.

Har jeg noen avtaler fremover? Ja, skulle jeg ikke spise ute i kveld men hun… hun der… jeg husker ikke ansiktet hennes en gang. Faen, jeg dør. Det skjer akkurat nå.

Så her sitter jeg da, med fillete pysjamas mellom føttene og avføring hengende ned fra rævva. Akkurat sånn jeg aldri i verden kunne ønske å bli funnet. Ahh, nå henger tunga ut av munnen på meg også. Vær så snill, la tunga mi råtne først. La skiten størkne og smuldre bort og kroppen gå i oppløsning på egen hånd før dere begynner å tukle med levningene mine… tenkte han.

Nå var det de såkalte vennene hans det sto på, om han hadde feilvurdert dem, om de på tross av alle store ord sto ham nær nok til å få med seg at han gikk ned under horisonten. Ikke svikt meg nå, var de siste ordene som passerte gjennom hjernen hans, før forbindelsene mellom nervetrådene begynte å løsne en gang for alle.

Mannen som stolte på døden

- jeg har lurt døden
det kan du også gjøre
sa
Døden
med et hånflir uten ansikt

hva svarer man på noe sånt?

jeg så tilbake til sceneshowet
da de inspirerende ordene falt
hele veien så jeg meg tilbake

men hva svarer man til noe sånt?
- ha ha, der lurte du oss godt?

Om hvorfor man ikke bør stole på ord

Jeg tror det kan ha en del med sårbarhet å gjøre.

Jeg prøver fortsatt å finne ut hvorfor jeg fikk følelsen av at noe viktig skjedde, da jeg fikk juling av min egen stråmann. Det skjedde som sagt i fjor vår en gang, og jeg har fortsatt ikke kommet til slutten av det.
Det jeg egentlig skrev på hadde kjørt seg fast. Det begynte med at jeg kom på et ord, som liksom skulle oppklare en problemstilling jeg hadde strevd med. Men jeg fikk ikke teksten til å passe rundt det, ikke en gang da jeg satte inn noen stråmannsreplikker. For første gang siden jeg fant ham opp gjorde Sturla skikkelig motstand. Jeg fikk på følelsen av at han hadde noe å lære meg, hvis jeg bare skrev hele diskusjonen vår til ende – kan man lære av å lese andres ting, må man jo ha desto mer å lære av å lese sine egne, tenkte jeg – men til enden kom jeg aldri. Om det lå noen lærdom der, så fikk jeg egentlig aldri taket på den.

(Jeg tror ordet kan ha vært partiskhet. Hva problemstillingen var har jeg mer eller mindre glemt. Jeg kunne gått tilbake til det der halvskrevne innlegget, men jeg tror ikke jeg ville skjønt det hvis jeg hadde det foran meg heller.)

Dette hadde skjedd så langt. Til jeg prøvde å ta det opp igjen for noen dager siden, men endte på samme sted. Jeg skrev meg frem til et punkt, og så sa det stopp. Tankerekken ble revet av. Slutten på forrige innlegg ser kanskje greit nok ut for leseren; for meg henger den løst der som en blødende halestump, med slintrer av pels og kjøtt… æææ, nå tar jeg kanskje litt hardt i.

Et ord hadde gitt meg startkraften i dette nye innlegget også. Jeg tror det var ordet "sårbarhet". Men jeg husker det ikke sikkert. Jeg har brukt finn og erstatt, og ikke funnet noen ord med bokstavene "sår" i seg en gang. Hvis det var noe om sårbarhet jeg la opp til må jeg ha rotet meg noe skikkelig bort.

Sårbarhet

Det ordet kom opp i tankene mine av en litt annen grunn. Jeg hadde diskutert livsfilosofi på twitter, min egen – som har litt å gjøre med å avvise livsfilosofien om positivitet – og mer å gjøre med å avvise de aller fleste livsfilosofier. Det må minst to eller tre filosofier til for å få plass til noe så omfattende som et liv, det er det jeg tror. Minst en av dem bør si noe om utilstrekkelighet og prioriteringer. Vi strekker oss etter for mye av det beste, det er det jeg tror. Men vi kan ikke strekke oss etter alt. Vi kan bare oppnå litt av det beste. Resten er sånn passe, vi er pent nødt til å finne oss i det, kanskje til og med prøve å sette pris på det.

Men hvordan får man til det? Jeg tror det har noe med sårbarhet å gjøre det også. Uten at jeg kan sette fingeren på hva… men derfra kom altså ordet sårbarhet…

Å diskutere med stråmenn er jo å gjøre seg usårbar. Reale stråmenn bare føyer seg som ingenting, de har et eneste formål med tilværelsen. De vil at vennen deres skal fremstå som sterk. Sterk og ubøyelig, uten et eneste hull i argumentasjonen, uten en eneste åpning for innsikt. Der har du en overkommelig livsfilosofi der, hvis du først skulle være ute etter noe sånt…

STURLA STRÅMANN: Men jeg er ikke sånn.

Nemlig, Sturla, du har masse mer krutt i deg. Det var noe sånt jeg oppdaget og som jeg prøvde å ta lærdom av… jeg ble jo sinna på deg husker du – i det innlegget jeg aldri fikk lagt ut. En befriende krangel kunne det blitt, hadde vi bare kommet som langt som til slutten.

Du, hvorfor gjorde vi ikke det egentlig? Hvorfor ble teksten bare liggende som en sementblokk? Og her om dagen, det løsnet da jeg tenkte på sårbarhet, men det rikket fortsatt bare litt på seg. Hvorfor stoppet det opp igjen?

STURLA STRÅMANN: Kanskje fordi du gjorde akkurat det samme som sist, Martin? Ikke før hadde du tenkt ut ordet sårbarhet, så tok du frem hele det gamle problemet igjen. Som om et skinnende nytt ord skulle gjøre jobben, selv om flere tusen ord allerede hadde kommet til kort.

- og der setter han meg på plass igjen, gitt. Ja. Jeg stoler kanskje for mye på sånne skinnende nye ord, og på verdien av

gode formuleringer.

Det er ikke så lett det der, å formulere noe man har i hodet. Man skulle tro det ville gå bedre. Kan man først tenke noe, må man vel kunne sette det på papir. Hvis ikke prøver man bare ikke hardt nok.

Men jeg har skjønt at det skjer en del med tanken når man prøver å sette fingeren på den – at den endrer seg i det man skal ytre den – at det ytre språket har forskjellige egenskaper fra det indre.

Nå ser jeg for meg en søt liten tanke som piler frem og tilbake, som jeg må stanse varsomt med pekefingeren for å få øye på hva den er for noe.

Så får man tatt det på kornet noen ganger, og så godt det kjennes! Så tilfredsstillende! Se på avsnittene rett over her – spillet mitt på ytringer og ytre språk, på det å sette fingeren på noe. Jeg liker meg med å trekke sånne linjer mellom begreper, og sammenfatte noe av et standpunkt eller en tanke selv om man jeg får taket på alt det uhåndgripelige.

Det samme gjelder sånne biter av argumenter jeg har hørt, likt, og forsøker å gjenskape nedslaget til, men uten at jeg husker grunnlaget så godt – som da jeg følte for å kritisere Avatar, eller si noe om samsvaret mellom virkelige grenser og de rare sosiale grensene i boka The City and the City – to blogginnlegg som ga meg mye bry før de ble liggende som uferdige sementblokker et sted.

Som da jeg skrev meg gjennom forsøk etter forsøk på en ordentlig innledning til masteroppgaven, med mange års psykologifragmenter i bakhodet. Men jeg fikk ikke taket på hva jeg egentlig prøvde å få sagt.

Jeg blir så knyttet til sånne frittflytende biter av sterkt språk. De gir meg fast grunn å stå på, en sjanse til å delta i diskusjoner om egentlig alt for komplekse ting, hvor jeg egentlig mangler alt for mye kunnskap. Jeg skyter dem ut som verbale meningsbeholdere, og blir lei meg og sint når de ikke blir ordentlig trodd på…

Upartiskhet er svaret, sier jeg. Men hva mener du med upartisk, vil Sturla spørre. Så svarer jeg: At man ikke er partisk vel. Og hva mener du med partisk, da? Jeg gir meg ut på en forklaring – men det viser seg at jeg ikke forstår upartiskhet så godt – like dårlig som spørsmålet jeg trodde jeg hadde funnet en oppklaring på. Derfor begynte jeg å krangle med Sturla, det vil si meg selv.

Mange ting jeg prøver å skrive, kjører seg fast når jeg blir sint og lei meg på den måten – på meg selv.

En Martin på kanten

Man hører ulike råd om hva man skal gjøre når det kjører seg fast med skrivingen. Ofte sies det at man skal gi slipp inntil videre – komme seg videre først, og gå tilbake og redigere etterpå. Det skal hjelpe deg til å holde skaperkraft skilt fra selvkritikk.

Men noen sier at du trenger selvkritikk for å skape… at det lønner seg å dvele når det stanser opp, finne ut av det der og da. Dvele en liten stund i hvert fall.

For meg stanser skrivingen oftest når jeg når ytterkanten av en skinnende god formulering. Fra den kanten skuer jeg ut over en dynge av halvtygde tanker. Jeg vakler på kanten av å innse at det er noe jeg ikke VEIT, noe jeg ikke SKJØNNER, noe jeg ikke har grep om I DET HELE TATT.

- og dit er jeg nødt til å bevege meg. Det er den eneste veien forover. Det eneste som er verdt å skrive om. Jeg må stå til knes i avsmak for mine egne mangler, bare vente på å få tak i det - for jeg kan ikke lete fra trygg avstand, jeg vet ikke hvor jeg skulle begynne. Der og da vet jeg ikke at jeg leter i det hele tatt, bare at frasene ikke bærer meg videre, så jeg faller utenfor enten jeg vil eller ikke...

Jeg kommer aldri til å lære

Og midt i denne billedlige greia har jeg kanskje endelig funnet konklusjonen min. Med en viss avsmak må jeg i så fall innrømme at jeg kan ha siktet feil hele tiden. Jeg finner ikke noen stor lærdom om jeg fortsetter aldri så lenge å kjekle med Sturla – ingen lysglimt som frigjør meg fra alle ord og fraser – for jeg må finne det ut på nytt gang på gang, det er ingen annen lærdom enn det.

Innsikter har sin egen livssyklus. Fra formulering til uvisshet til oppdagelse - men for å gjøre det nye kjent må vi formulere det i gamle former - så det tar aldri slutt. Vi må utsette oss for det samme gang etter gang, og vi blir aldri gode til det selv om vi kan bli bedre.

Men et valg beholder vi, det enkleste, så enkelt at det for mange ikke virker som et valg. Vi kan stanse der og da, fordi vi tror at vi har det. Gå ut i verden med alle de gode formuleringene. Vi vil ikke oppnå så mye, men vi kan gjøre det skarpt i diskusjoner.

Skal vi motstå et enkelt valg som dette, tror jeg, må vi dyrke frem visse egenskaper. Tvinge dem og holde dem ved like med tvang. Jeg tror mange oppigjennom har vært inne på noe sånt, jeg har blant annet skrevet noen ord om Sokrates. Jeg tror de egenskapene kan ha en del med sårbarhet å gjøre.

Et uferdig innlegg

Det ligger en sementblokk av et innlegg, fem tusen ord av et innlegg, og det er enn så lenge. Det ligger skarpt og kantete og venter på å bli gjort noe med. Men nå tror jeg nok det blir liggende der det sist ble sluppet, jeg tror det skal beholde sin form som usagt og uferdig.

I det står det om den store krangelen mellom Martin og Sturla Stråmann, jeg har ymtet noe om det i andre sammenhenger, der Martin viser sin svakhet og Sturla endelig har fått nok. Han ville ikke jobbe som skyteskive mer når Martin ikke visste bedre enn ham en gang. Man kan ha forståelse for det. Men nå har det gått snart et år, og Martin og Sturla har ennå ikke funnet tilbake til den gode tonen de hadde.

STURLA STRÅMANN: Du mener den gode tonen du hadde. Jeg satt jo bare der og tok i mot dritt. Og ikke prøv og gjem deg bak Martinnavnet Martin. Du er Martin og Martin er deg. Det har vært deg hele tiden.

Som man ser. Ikke så god tone.

Det ligger der og vil aldri nå frem til noen konklusjon, aldri nå lengre enn til selve krangelen – urørlig i tid som når man våkner for tidlig fra en drøm, en serie blir kansellert rett etter en cliffhanger, noen dør brått uten at man får gjort opp med dem (men Sturla lever heldigvis, og det gjør jeg og, jeg vil nesten mene mere enn på lenge).

Krangelen representerer en indre konflikt.

EN STEMME FRA UNDEN: Øh, ja? Hva ellers skulle den bety? Lavmål, Martin. Selvfølgeligheter. Og før du lurer så er ikke dette Sturla, den ferskvannsfisken. Nei det er meg, DISCLAIMERGNOMEN som bryter ut og sier i fra når du roter deg oppi noe du ikke vet om du står inne for. Det vil si omtrent alt du roter deg oppi, for du er så forbanna usikker på alt.

STURLA STRÅMANN: Og vet lissom bedre enn alle.

DISCLAIMERGNOMEN: Kjeften på deg, Sturla, din brente mandelmasse. Men du har rett, da.

Krangelen representerer en indre konflikt – som jeg skulle til å si før jeg ble avbrutt – mellom det å mene og det å tvile. Derfor kommer disclaimergnomen inn, den store tvileren.

DISCLAIMERGNOMEN: Eller tvilen selv, som han også kaller seg – men Martin, hvor lenge tror du du kan snakke deg bort med det sirkuset her? Du skulle fortelle om det innlegget som du aldri fikk skrevet ferdig.

Jeg vet, men jeg tør det ikke. Da ville jeg bare rote meg bort på nytt.

For det var sånn det skjedde. Jeg rotet meg helt bort. Midt under en diskusjon med meg selv kom jeg over dette helt glimrende argumentet, bare at når jeg prøvde å skrive det ned så fikk jeg aldri noe orden med det, og på den måten skjønte jeg at det var hult. Derfor vil jeg ikke gjenta argumentet, nå, for jeg får neppe noe mere orden på det enn før.

Men jeg kan fortelle deg at Sturla plutselig fikk overtaket i diskusjonen, og det ble jeg temmelig satt ut av. Jeg gikk tilbake og skrev en ny innledning, om hvor flau man føler seg når man må gi tapt for en stråmann, sin egen attpåtil. Det blir som å jukse når man spiller Ludo med seg selv, og så likevel tape. For å finne ut av den motsetningen gjorde jeg Sturlas overtak til et hovedpoeng i innlegget. Han skjelte meg skikkelig ut. Og jeg tok i mot. Jeg trodde vel at jeg hadde noe viktig å lære.

– for det ligger en lærdom der ute et sted. I skyggen av alle de sementblokkene av noen innlegg som jeg ikke kommer til å få gjort noe med, der ligger lærdommen, ute av syne

DISCLAIMERGNOMEN: og lytter til rislingen av en sommerbekk i solnedgang, Martin? Pass deg så du ikke blir kald på føttene av å vade gjennom disse metaforene, da kan du pådra deg forkjølelse og snyte ut av deg en snørrklyse av noe bullshit, for ikke å si bullgudmundsen-snot, and that's not

som man ser. Jeg har ikke lært så mye. Men jeg tar poenget til gnomen.

Jeg pleide å skrive… for å mene… for å formidle tingene slik jeg forstod meg på dem. Hvem har ikke lyst til det? Jeg ville gjøre bloggen til en fin og gjennomsiktig katalog, hvor hvert innlegg tok for seg en påstand, ga den en saklig behandling, slo fast en konklusjon, som jeg kunne vise til når jeg kom til neste påstand igjen, og på den måten skulle jeg legge ut mitt syn på verden.

Det gikk heller ikke så godt med Encyclopaedia Bullgudmundsen. Jeg hadde lister over innlegg, og uferdige innlegg, og noen fulltreffere og noen bomskudd av det som i det minste kom ut på bloggen. (Man burde unne seg flere bomskudd.) Jeg tror det måtte en mørk vinter og en fullstendig skrivestans til før jeg skjønte én av de tingene jeg senere begynte å krangle med Sturla om: At jeg forstår meg på mye mindre enn jeg tror.

Man tetter til hodet sitt med definisjoner man tar for gitt. Med resonnementer man har hørt ett eller annet sted, og blitt overbevist der og da, og så husker man den gode følelsen av å forstå noe, og glemmer resonnementet, og blir bare sittende med overbevisningen. Jeg prøvde å skrive om stereotyper i filmen Avatar, men jeg visste egentlig ikke hvilke stereotyper, eller om boka The City and the City og hva det sier om sosiale grenser, men jeg skjønner meg ikke så godt som jeg trodde på det heller…

DISCLAIMERGNOMEN: Nå surrer du, Martin. Tetter til hodet med definisjoner? Hva er det du vil frem til egentlig?

Pussig, det sier Sturla også. I det innlegget jeg aldri kommer til å skrive ferdig. Men nå vet jeg ikke om jeg blir ferdig med dette innlegget heller. Jeg har mistet slutten av syne – igjen. Jeg må slutte av innlegget før jeg roter meg bort på nytt enda en gang. Kanskje jeg tar opp tråden igjen en gang.

DISCLAIMERGNOMEN: NÅ? Det var da fryktelig brått.

Ja. Jeg slutter tvert her.

DISCLAIMERGNOMEN: Uten en skikkelig avslutning.

Ja. Det blir ikke noen god tekst av det. Men jeg tror jeg har godt av det jeg. Alle har kanskje noe å lære av å la de uferdige tankene ligge i friluft litt.

Å ta til seg en diagnose

Når stemmen min skurrer i mine egne ører, har jeg lært at det ofte ikke skyldes selve språket… Det hjelper ikke om jeg flytter om på ordene, eller bruker flere eller færre komma, endrer rytmen, blar i synonymordboka... Forstyrrelsen har oppstått et sted tidligere i prosessen. Jeg kan ha hoppet over et ledd i tankerekken, tatt begreper for gitt når jeg egentlig ikke har grep om dem, jeg kan ha en anelse om at noe faktakunnskap mangler. Eller det kan være noe der som uroer meg personlig…

Når jeg først finner forstyrrelsen blir det ofte godt stoff av det, da. For det er ofte der det mest interessante ligger gjemt. Det er ofte det interessante som skaper mesteparten av skurret – som krever grundigere tanker, mer kunnskap, personlig engasjement. Derfor har jeg gått i ikke ring, men en slags løkke når det gjelder måten jeg takler skurr på. Fra før av ble jeg sittende fast i det og kunne bruke dagevis på å ta inn eller ut kommaer, til ingen nytte, og ofte ga jeg opp teksten til slutt. Så øvde jeg på å koble løs, og gå videre, og heller takle problemet senere. Nå har jeg gått tilbake til å dvele ved det – en stund – for å se om jeg finner noe godt stoff der.

Men dette er bare en innledning. Jeg vet ennå ikke hva slags stoff det vil bli videre, for jeg går inn på noe ekstra uutforsket, og noe ganske personlig, ja jeg vil legge ut et

SELVUTLEVERINGSVARSEL

for sikkerhets skyld. Trenger jeg å advare om det? Vel, sett i lys av hvor jeg skal…

For det handler mye om at jeg snakker om meg selv. Jeg snakker ganske mye om meg selv. Og jeg vet ikke hvor jeg skal plassere det alltid – når blir det selvutleverende? når blir det selvopptatt? når blir det å be om særbehandling? når blir det småkjedelig?

Man knytter jo følelser til sitt eget selv. Følelser som både stolthet og skam. Ja, uten et selv å snakke om så gir ikke de to noen særlig mening.

Jeg går og bærer på mye stolthet, og på ganske mye skam. Jeg merker ikke alltid forskjell heller. Høres det litt pussig ut, så vel, det er mange slags følelser jeg ikke alltid merker forskjell på. Jeg vet for eksempel ikke alltid sikkert om jeg er sulten, tørst, svett, eller søvnig, på lave nivåer føles de fire tingene ganske likt for meg. Det er jo dette syndromet da. Aspergers syndrom, i den ganske brukbart funksjonelle enden av autismespekteret

– der sa jeg det visst. Jeg kan knapt ha en samtale nå om dagen uten å styre inn på aspergeren min. Jeg vet det selv. Andre har sagt det til meg også. Jeg klarer bare ikke helt å la vær, et er så mye om det. Det knytter seg mye stolthet til de tingene diagnosen innebærer, men kanskje også… en hel del skam…

Jeg vet ikke. Men det har skurret fælt av stemmen min i det siste, sånn at kanskje bare jeg har merket det (eller kanskje det synes utenpå), i situasjoner jeg har fått til bedre før, i diskusjoner på i utgangspunktet teoretisk plan, og der har jeg egentlig en av styrkene mine… men jeg tar det ned fra det teoretiske planet nå om dagen, jeg trekker meg selv inn i det… Og når jeg trekker meg selv inn i det roter jeg meg helt bort, jeg finner ikke fokus, jeg prøver å være prinsipiell, men klarer det ikke helt, jeg prøver å ta det personlig men får ikke til det heller.

Når jeg leter etter forstyrrelsen kommer jeg på sporet av skam. Hør på ord som selvutleverende, og selvopptatt, det jeg nettopp sa om meg selv. Eller se på kvalene jeg har for å be om noe. (Å be om noe betyr ikke automatisk skam. Man ber om ting hele tiden, men hvis man ført har kvaler for det, er skam den beste beskrivelsen. Jeg har alltid kvaler for å be om ting. Jeg liker ikke en gang å bruke egennavn på folk, fordi det er å be om en viss grad av nærhet.)

Og det gir mening at skammen skal ha samlet seg opp – omkring det syndromet som påvirker såpass sosialt, og som har ført til flauser og overtramp, noen av dem har jeg til og med grunn til å skamme seg over.

Jeg har ikke noe i mot skam. (I passelige mengder.) Tvert i mot. Det har sin plass i et naturlig følelsesregister. Og jeg har ikke alle evnene jeg trenger for å behandle andre sånn som jeg vil bli behandlet selv, men jeg eier i det minste skam i livet, og det kommer jeg et stykke lengre med. Men når skammen ligger så langt oppstrøms… blir det riktig ord? jeg sliter med retninger skjønner du, jeg har et sånt syndrom. når skammen ligger så langt bak i tankerekken at jeg ikke får ordentlig øye på den så skaper den skurr.

Skurr, som jeg har fortalt, betyr at jeg ikke får uttrykt meg ordentlig, men samtidig at jeg kanskje har noe å lære av det.

Kanskje er det en eller annen skam som skurrer når jeg trekker mitt eget selv inn i en diskusjon. Om et eller annet politisk for eksempel, som jeg kan bli påvirket av personlig, og det er det jeg legger vekt på. Jeg skammer meg jo over selvopptattheten min… Jeg skammer meg når jeg blir forulempet (jeg skammer meg over de fleste negative følelsene mine, mye mer enn jeg burde). Og hvis jeg gjør det til en diskusjon om mine egne ønsker – eller behov – eller rettigheter – vil jeg som regel skamme meg over å ha bedt om noe.

Men utenpå alt det igjen lurer jeg ofte på min egen oppriktighet. Jeg vet ikke om jeg kan forklare det... jeg lurer på om jeg virkelig er forulempet, eller om jeg bare får meg selv til å tro det, for at det skal passe i diskusjonen. Om jeg virkelig har dette behovet, eller om jeg får meg selv til å tro det. Det fikk jeg et slags svar på her om dagen: At det også er vanlig med asperger, at man ser seg selv litt på avstand. (Og jeg kan føye til at man blir veldig opptatt av oppriktighet.)

Her stopper skrivingen litt for meg (uten at det merkes når du leser). Kanskje jeg nærmer meg – eller at det som ligger foran meg nå, er spørsmålene som gjør meg mest urolig. Om meg og identitet, og asperger, og – funksjonshemming? (Eller kanskje det merkes likevel, ved at setningene får en annen struktur.)

Identitet – det skammer jeg meg ekstra over. Komme her å påstå at man hører til noe sted! Jeg går enten med t-skjorter fra rollespill- og science fiction-kongresser, eller med t-skjorter uten motiv, for jeg vil ikke risikere å tilkjennegi en eller annen identitet hvis jeg ikke kan forsvare det – overfor hvem – vel, jeg ser for meg noen som rager metervis over meg, kanskje står på en krakk, og roper av full kraft at jeg bare gjør meg til, at jeg må se å ha meg unna? Jeg klarer nesten ikke å snakke om musikk, fordi det er så mye identitet knyttet til det. Knapt om bøker, og bøker kan jeg i hvert fall forsvare at jeg driver på med. Det vet jeg at jeg kan, for jeg har laget meg en grundig forsvarstale, og jeg øver på den rett som det er.

Da jeg var barn og videre opp i ungdomsåra likte jeg ikke å gå med skolesekk, for jeg kunne komme til å gå forbi en skole. En skole jeg ikke gikk på. Hver gang jeg gikk forbi en skole. Det satt ytterst på tunga nesten hele tiden, " nei da nei da, jeg går ikke her, her. Jeg prøver ikke å utgi meg for en av dere.."

Så du ser, jeg skammer meg ikke over det å eventuelt ha en funksjonshemming, men jeg skammer meg over å trenge inn på det territoriet, over å sidestille meg med alle andre som har det.

Jeg lurer på om de vil ønske meg velkommen, om de vil ha noe med meg å gjøre.

Jeg lurer også på om jeg har noe med å be om spesielle hensyn på grunnlag av min egen diagnose.

For det er det jeg gjør når jeg trekker selvet mitt inn i diskusjoner. Jeg sier at jeg med min diagnose vil bli særlig rammet av det og det prinsippet, den og den politikken, den og den oppførselen, det og det utsagnet om folk som mangler folkeskikk. Jeg oppdager og påpeker ting rundt meg som gjør det vanskeligere for meg å manøvrere i hverdagen – jeg snakker om det i tilgjengelighetstermer, som om stive normer eller sure bussjåfører er for meg hva butikkskilt for eksempel er om man er svaksynt.

Men så kommer jeg i tvil, holder den analogien? Er ikke de hindringene tross alt så mye mindre enn for eksempel butikkskilt, trappetrinn, brostein? Gjør jeg andres problemer til bagateller ved å sidestille dem med mine? Gjør jeg krav på en andel av en tross alt begrenset ressurs når jeg ber om mer autismekompatibilitet i det offentlige rom? Og på toppen av alt kommer jeg i tvil om oppriktigheten.

Driver jeg virkelig og bevisstgjør meg om hindringer som bestandig har vært der, lurer jeg på? Eller oppstår hindringene i meg selv i det jeg går inn i rollen… Jeg kan virkelig ikke huske om det og det var et problem for meg før, om det virkelig fikk meg til å gå utenom, gjorde meg urolig, gjorde meg sliten – jeg gikk utenom mye, var mye urolig og ofte sliten, da, det skal sies. Men det virker noen ganger som jeg har flere symptomer nå enn jeg noen gang har hatt før. At jeg plukker opp symptomene fordi jeg tror det er sånn det skal være.

Skam, identitet – jeg tviler til og med på om selve diagnosen er korrekt. Jeg kvier meg for å nevne det jeg tror er uvanlige trekk, som at jeg føler jeg har ganske få detaljkunnskaper, i motsetning til mange, og at jeg føler meg mindre hjemme i den konkrete verden enn jeg gjør i teoretiske resonnementer. Skulle ikke jeg ha ekstra vanskelig for det med å tenke abstrakt? Jeg kvier meg enda mer for å si det til andre med den samme diagnosen. "Nei da nei da, jeg går ikke her, her. Jeg prøver ikke å utgi meg for en av dere."

Når man får den i min alder (32), er asperger en diagnose med en tredel av et liv i seg. Et langt register av personlige minner, og av tilbøyeligheter og trekk. Annerledeshet og forvirring, små skamfulle episoder, alle blyantene innunder rompesprekken og sånn og den pedantiske måten å dele opp kake på i kosetimene. Alle har et sånt register og går dit når de skal ramme inn opplevelsen av et selv – og hva skjer med selvet når nesten alt dette plutselig skal bety noe annet…

Jeg tror det fyller så mye av hodet mitt fordi det angår så mye av hodet mitt. Ingenting er konstant for tiden, aller minst mitt eget selv, så det er klart jeg har problemer med å skille mellom hva som er roller og forventninger, hva som er personlige realiteter? Jeg får noen nye steder å høre til, og det er sårt tiltrengt, så veldig sårt tiltrengt… men vil de ha meg? De andre autistene, for ikke å snakke om de funksjonshemmede i sin alminnelighet? Har jeg lov til å snakke deres språk og tenke i deres baner? Jeg omfavner diagnosen med stolthet, men like bak er det så mye skam… som jeg begynner å bli oppmerksom på først nå…

Det er nok derfor jeg synes at stemmen min skurrer så fælt. Det kommer alltid skurr mellom to kanaler. Jeg peiler meg inn på et helt nytt tankesett… Så kan jeg skru ned volumet en stund eller bare la det skurre, og håpe at andre kan tåle det.

Hvis du nå lurer på hvorfor jeg la ut selvutleveringsvarselet, så kan jeg svare på det til slutt. For det første for å ironisere over at jeg ber andre om å lese så mye om meg selv, ikke sånn humorironi, men sånn bladtynn ironi som man gjemmer seg bak. For det andre fordi jeg vet det kan bli mye for noen med andres selvutlevering – på samme måte som sure bussjåfører kan bli litt mye for meg. Jeg vil ikke utsette andre for det jeg prøver å styre unna selv. Jeg eier da skam i livet.

Et år sett fra begynnelsen av året

En stund før jeg la meg i natt så jeg det kommende året som et reisverk av dager, ruvende over meg, gotisk og mørklagt, og jeg fikk en slags omvendt høydeskrekk – du vet, når en nyttårskavalkade går helt tilbake til forrige januar, og du tenker – ligger det ikke lenger tilbake enn det? Det jordskjelvet, det avisoppslaget, den politikeren, hører virkelig alt det inn under 2011?

Samme tidsramme – i følge kalenderen - som juleforberedelsene man nettopp har lagt bak seg, vaskinga, ryddinga, matlaginga, mens desember rykker unna – den siste innspurten før selve julaften, når alt skifter brått, når det ikke lenger skal slites, men feires, når det oppsamlede arbeidet skal springe ut i en annerledes uke, hvor det er nyvasket og ryddig og fullt av mat. Det var det som var horisonten for forrige uke. Julaften var horisonten, fra høyden fikk jeg ennå øye på adventsukene. Og jeg husker en sommer der bak et sted. Men de første månedene i fjor – de er like lenge siden som – alt annet.

Og senere en gang vil årets januar oppleves på samme måten, det som nå er horisonten. Alt jeg kan se rundt meg – foran og bak – vil synke ned i den samme, mørke jorden, og bli likt med alt annet.

Og fjoråret fortsetter å utfolde seg. Etter de første månedene og "er det ikke lengre siden" kommer det et langt strekk med "hvem kunne ant". Ved inngangen til forrige år, hvem kunne ant det der, og det andre, som nå er en selvfølge, selvfølgelig. 2011 skiller seg jo ut, da. Det var ikke noe godt år for landet og fellesskapet. Men "hvem kunne ant" vil man finne i alle tilbakeblikk, og ikke bare i det offentlige, også i det personlige… og det var akkurat det som reiste seg over meg…

Det er 365 dager og én ekstra, og erfaringen sier at det ikke nytter å gjette så mye på hva som skal skje – utenom det generelle (det blir vår og sommer) og det eksepsjonelle (man skal på ferie, eller gifte seg), og selv det kan bli avlyst, eller utsatt – men uforutsette endringer hører også inn under det konstante, det man kan forberede seg på.

Nei, ferien berører meg ikke noe særlig, ikke på det planet. Det er ikke det at jeg kanskje ikke får reist dit jeg hadde planlagt. Det er det at ingenting egentlig går som planlagt. Ingenting som skjer kan man forestille seg på forhånd. (Man kan i høyden forestille seg omrisset, men ikke fargene.)  Det gjelder morgendagen for den saks skyld. Vil jeg stå opp åtte eller halv ni? Hvem kunne ant at morgenkaffen ville smake akkurat sånn eller slik? At jeg skulle brenne meg på tunga av den?

Det er på den måten jeg kjenner i magen at det ruver. Som om jeg stod på fortauet og så opp til toppen av et virkelig høyt byggverk, like svimlende som om jeg skulle stått på toppen og sett ned, med det samme motstridende suget – suget etter å komme til topps, og følelsen av at man blir revet avgårde hvis man ikke finner noe fast å støtte seg til…