Sensur og skandale som salgsargument

Hva er det første du ser etter i en film? For noen dager siden kom jeg over en DVD-utgivelse av Lolita (1997). På forsiden ble den solgt under slagordet "den forbudte romanen som ble boykottet (sic) i USA og England". Baksideteksten fokuserte for det meste på det samme. Hulter til bulter mellom alt det andre var det riktignok noen ord om selve historien, men hovedvekten var på hvor kontroversiell den var. Og ikke bare denne filmatiseringen, heller ikke bare boka, som de også nevnte på forsiden… For å være på den sikre siden fikk vi vite at også Stanley Kubricks filmatisering fra 1962 var, vel, den var kontroversiell den også. En ganske kontroversiell sak, med andre ord.

Det er nok en viss fare for at dette, som salgsstrategi, fungerer helt umerket. At noe har vært boikottet, sensurert, og direkte forbudt kan nok ha sin appell. Av flere grunner, vil jeg tro. For det første er det vel noe i det at sjokk og skandale interesserer (og man kan sikkert si mye frydefullindignert om den menneskelige tilstand ut fra dette, men det gidder ikke jeg). Det kan videre være en sosial dimensjon, det retter seg jo mot "moralistene", en gruppe vi gjerne er negative til. Det er de som tror de er så mye bedre enn oss, de som vil bestemme hvordan vi skal leve. Vi jekker dem ned litt, ser filmene på hatlista deres, det er en trasshandling. Og til slutt er kanskje baksidetekstens oppfordring om å "se den og gjøre seg opp sin egen mening" også et brukbart motiv.

Fortellinger får liv utenfor sine egne permer, omtalen og mottagelsen en bok (og filmatiseringene av den) har fått er en del av bokas historie. Det kan være gode grunner til å interessere seg for det, og det kan være gode grunner til å si noen ord om det på baksiden av en DVD. Men i baksideteksten jeg snublet over har kontroversen blitt selve hovedsaken, det store salgsargumentet. Det handler mer om skandale enn om Lolita.

Problemet med akkurat denne teksten er kanskje mest slepphendthet (den var dårlig skrevet ellers også, og litt for mange andre DVD-baksider lider av det samme). Men kontrovers som salgsargument er uansett ikke uproblematisk, det handler om å flytte oppmerksomheten bort fra hva man diskuterer, til det å diskutere, og det er en viss fare for at det fungerer helt utmerket.

Siste ord er sjelden sagt, enighet kan være alt fra kjedelig til skadelig, og et stykke på vei er det en egenverdi i diskusjon. Men den er neppe så stor at den bør få overskygge diskusjonens substans.

Udødelighetens pris

Udødelighetens pris er kr. 6,50. Man skulle tro det var en grei pris å betale. Men ingen udødelighet er uten unntaksregler. For Akilles var det hælen. For Balder var det misteltein. For deg er det prislapplim. Det er dermed en situasjon hvor du ikke kan vinne, det er nok bedre å holde godt på sine tilmålte år.

Jeger og bytte

Jeg noterer meg når jeg ser naturprogrammer hvordan ”hovedpersonen” i filmen som vises sjelden dør under jakt. Følger vi jegeren kan det enten lykkes eller ikke, og det å ikke få mat kan være farlig nok. Men det er på lengre sikt, vanligvis hinsides begynnelse og slutt og dermed virkelighet. Når det er det utvalgte byttet vi følger, kan vi nesten være trygge på at det ender godt (tilsier mine uformelle observasjoner). Naturprogramprodusentene ser ut til å ville skåne oss for de tristeste av naturens realiteter.

Nå eksisterer vel disse realitetene enten kamera er av eller på. Jeg burde sikkert vært villig til å se dem i øynene. Men det er likevel takknemlighet jeg føler. Og hvorfor ikke? Rollene som jeger og bytte er dramatiske nok, og sikkert ille for de det gjelder, men det er liksom en konstant, noe av det mest konstante av alt. Og det gjør ingen forskjell hvem som blir utnevnt til hovedperson på klipperommet, verken for jeger eller bytte. Forskjellen ligger i meg. Og for min del er det egentlig helt greit å bli skånet for sorger jeg har laget meg selv.

Kjærlighetssang

Noen ganger blir man knyttet til tingene rundt seg. Noen ganger kan det utvikle seg til noe mer. Dette er en liten sang om forholdet mellom en ung mann og et husholdningsredskap.

Jeg er forelsket i en feiekost.
Vi drikker vin og spiser gammalost.
Vi spiller spill og går på tur og prater tøv,
og hun beskytter hele huset mitt mot støv.

Melodien har jeg lånt fra 1812-ouverturen.

Jeg har kanskje ikke så stor tro på selve forholdet, men føler likevel at det har gitt meg innblikk i noen sider ved kjærlighetens mysterium.

Kjøp en bil av deg selv*

Jeg har funnet opp en ny fremgangsmåte for kjøp og salg. For kr. 0,- kan du nå kjøpe din egen bil. Du gjør bare følgende:

1. Slå på datamaskinen din, og gå dit du går når du skal sende e-post.

2. I tittelfeltet skriver du: "Angående bilen min."

3. I adressefeltet skriver du din egen e-post-adresse.**

4. I selve meldingen skriver du: "Nå er den din."

5. Vreng alle bukselommer. Er de tomme for penger er det fint. Er det penger i dem, legger du dem bare tilbake.

6. Trykk send.

Ja, så enkelt er det. Kjør deg nå en tur og kos deg med bilen.



* Dette virker bare hvis du har bil fra før. Hvis du ikke har bil, kan du gjøre det samme med andre ting du eier, for eksempel hus, hytte, datamaskin, eller hund. Følg samme fremgangsmåte, men bytt ut ordet "bil" der det er nødvendig. Vær oppmerksom på at du ikke kan gjøre det med ting som ikke kan kjøpes og selges, andre mennesker for eksempel.

** Vær påpasselig med å skrive adressen riktig. Hvis du skriver feil, og e-posten går til noen helt andre, kan dagen ende opp annerledes enn du hadde tenkt.

Møt Sturla Stråmann

Jeg vet ikke alltid hvem jeg er uenig med. Jeg vet bare hva argumentene er. De har jeg gjentatt gang på gang, i samtaler i mitt eget hode. Det begynner gjerne med noe jeg har hørt, eller lest, eller på diskusjoner jeg har vært i, men jeg har bygget på dem, blandet kilder, glemt kilder, eller funnet på ting på egen hånd. Med andre ord tar jeg regien over mine egne motargumenter, og diskuterer med en slags stråmann, og det skal man jo helst la være med.

Når jeg likevel prøver å formulere noen ord om det, har jeg problemer med å komme i gang. Jeg kan begynne med et ”mange mener at,” eller ”noen har sagt at,” eller ”jeg var i en gang i en diskusjon hvor.” Men denne så ofte omtalte ”mange” er for vag til å sette et ansikt på. Er det deg jeg mener (som leser det)? Eller noen som mener noe av det samme som deg? Eller kanskje bare noen jeg setter deg i bås med? Uspesifikk kilder og stråmenn er vel uansett ganske nært beslektet.

Det er andre muligheter. Jeg kan selvfølgelig alltids holde kjeft. Eller jeg kan prøve å finne noe å knytte argumentene til. ”Jeg hørte i en samtale,” eller ”jeg var i en diskusjon om,” eller ”som vi har sett i nyhetene, har det og det fått ny aktualitet. Her er mine egne meninger om saken.” Men dessverre er det ikke alltid virkeligheten samarbeider. Samtalene, diskusjonene og nyhetssaken handler sjelden om akkurat det samme som mine indre dialoger, og så må jeg redigere litt, og gjøre noen omveier, og så er regien tilbake i mine hender. Et tredje alternativ hadde vært om jeg kunne bakt diskusjonen inn i selve teksten, bygget den opp sånn at det var jeg selv som presenterte motargumentene, i stedet for å legge dem i munnen på noen. Det er vel sånn man egentlig skal gjøre det. Problemet er at det krever bedre oversikt over problemstillingen enn jeg ofte har. Kanskje er det nettopp av den grunn jeg diskuterer så mye med meg selv.

Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det litt enklere. Når det nå en gang er sånn at jeg har sittet på begge sider av bordet i mitt eget hode, kan jeg like gjerne la være å dekke over det. Jeg vil heller konfrontere min indre stråmann. Jeg vil bringe ham ut i lyset og gi ham en stemme og et navn. Kjære lesere, jeg vil presentere dere for et nytt alter ego, min nemesis og kamerat: Stråmannen Sturla.

STURLA STRÅMANN: Hei.

Han er ikke den verste av sitt slag, for å si det sånn. Han gjør seg ikke dummere enn han er. Han gir seg ikke ut for å representere noen andres meninger enn sine egne, vel, på sett og vis mine, da, og argumentene hans er ikke nødvendigvis det beste min hypotetiske motpart måtte ha å by på. Jeg bruker ham ikke for å gi meg selv en sikker seier, bare for å i det hele tatt få ballen i spill.

STURLA STRÅMANN: Men blir ikke dette litt for dumt, Martin? Komme trekkende med en stråmann i samme åndedrett som du innrømmer at det er problematisk? Blir ikke det en for enkel utvei?

Ja da, ja da. Som dere kan høre er han allerede godt i gang. Observant er han også, den lille flisespikkeren. Men ta nå uansett godt i mot ham, folkens, og vær snille med ham. Det er ikke hans skyld at han alltid tar feil.

Gjøkurimitasjoner

Det er hyggelig med gjøkur. Inni det lille huset sitt er det en munter liten fugl, og hver eneste time om dagen stikker den hodet ut for å hilse på. En gang i tiden hadde jeg et på veggen. For noen måneder siden begynte jeg å imitere et. Jeg tar meg et lite koko når anledningen byr seg. Som regel i enerom, eller med folk jeg kjenner godt, men noen ganger gjør jeg unntak. Så veldig alvorlig tar jeg det nok ikke. Jeg står ikke opp om natta for å gale, for eksempel. Jeg passer ikke en gang på å få med meg hver eneste time, jeg gjør det bare når anledningen byr seg. Og jeg treffer ikke alltid nøyaktig, klokker går litt for fort eller sakte, sånn er bare livet. Så lenge det er én klokke som viser hel time er det greit, det kan være mobilklokka, armbåndsuret, klokka på PCen eller på tven. Det gir meg noen minutters slingringsmonn, og det er jeg fornøyd med.

I går fikk jeg vite at jeg ikke er alene. En videresending på twitter gjorde at jeg oppdaget @raadhusklokka i Oslo. Hver time sender den ut melding hvor den teller opp klokkeslag, og forteller hvilken melodi den følger opp med å spille. Og fra rådhusklokka kommer jeg inn på et helt nettverk av klokker. Jeg finner Big Ben, som slår fra seg med sitt kraftige BONG, det er klokker som oppgir tiden i tekst, klokker på språk jeg ikke en gang kan, og ikke minst er det et skikkelig, sveitsisk gjøkur.

Så jeg får nå inn klokkeslag på twitter'n min. Og jeg føler meg på en måte flau, for denne lille gjøken slår meg grundig på det meste: På presisjon, på dedikasjon, og ikke minst når det kommer til publikum. Men den trenger vel ikke å vite noe, gjør den? Den kan jo bare fortsette å si hva klokken er i offentligheten, mens jeg galer i ny og ne for meg selv.