tirsdag 15. desember 2009

En gammel mann

"Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en gammel mann," sang en liten jente, og overlot fortsettelsen til meg. Ungene var tydeligvis, som de også selv kunne opplyse meg om, fra en barnehage. På utflukt til Teknisk museum, kanskje? Jeg stod og ventet på 25-bussen opp til Sogn Studentby.

Noen av dem likte å sette seg ned på bakken og be meg om hjelp til å komme opp. Noen syntes det var morsomt å kaste snøball, men ble heldigvis stoppet av en barnehageonkel før de fikk fullbyrdet planen om å putte en i lomma mi. Og denne lille jenta stod og sang for meg, men da hun føyde til "en gammel mann med langt hår," fikk det meg til å tenke litt.

Egentlig fikk det meg ikke til å føle meg eldre, kanskje tvert i mot, siden jeg begynte å sette meg selv i kontrast til den alderen jeg selv forestiller meg på gamle menn som spør og siger så om hvor folk hører hjemme. Det gjorde også at jeg følte meg litt voksen, og det er noe jeg er skikkelig glad for å. Jeg føler meg tross alt så mye mer sammenskrudd og stødig nå enn for eksempel for åtte og et halvt år siden, da jeg flyttet inn på Sogn Studentby. I dag flytter jeg ut.

Jeg synes alltid det er merkelig når folk på min egen alder, og eldre, heftig nekter for å være voksne. Alder burde ikke være noe skjellsord. Men alder er vel uansett en relativ greie, og en annen ting som sier meg at jeg er voksen er at jeg ikke lengre synes folk på, si, seksti, er særlig gamle.

Så hvis jeg skulle møte den samme barna igjen om fem og tyve år, vil vi jo praktisk talt være jevnaldrende.

onsdag 2. desember 2009

Bisettelsen (boka)

Nå er jeg ferdig med Bisettelsen. Jeg sa jo, for noen dager siden, at jeg skulle ønske Kim Karlsen kunne finne igjen noen av de tingene han ikke fikk tak på. Men så fikk jeg plutselig følelsen at det nettopp var det han gjorde, at det var det han brukte den første halvdelen av boka på. Å finne igjen ting. Folk. Og i den andre halvdelen var det han selv som ble funnet.

Nei, jeg vet ikke. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om den boka som ikke boka sier bedre selv.

Men jeg fikk meg en overraskelse da jeg undersøkte forsiden nærmere. Noe som burde demonstrere det psykologifolkene sier, at det man ser blir påvirket av det man forventer å se. For jeg har gått og trodd at forsiden hadde bilde av en buss som var på vei utfor et stup, det er nemlig en skråstilt buss der midt på en himmel, over noen trær. Men nå ser jeg at den ikke faller. Nei, fremsiden er i den andre enden. Bussen er på vei oppover.

torsdag 26. november 2009

Om været og døden

Himmelen da jeg satt på bussen i formiddag var blå i kantene nesten hele veien rundt, men ellers for det meste dekket av en grå sky. Det var ikke akkurat noen uværssky, bare et avstumpet skylag klemt inne mellom horisontene, bortsett fra en stripe bak meg hvor den forsvant utover, som om hele skyen var en halvøy med en tynn forbindelse til fastlandet. Sola, middagssola, stod lavt nok til å skinne likevel. Denne gråværsmonotone, men begrensede massen fikk meg til å se på hele himmelen som et objekt, en bestemt del av synsfeltet, og ikke bare som den selvfølgeligheten den jo ellers er.

Når jeg også starter dagen med å lese side 50 – 150, omtrent, av Lars Saabye Christensens Bisettelsen legger jeg opp til en ganske spesiell stemning. Jeg skal ikke si noe særlig (og vil ikke høre noe særlig om hva jeg har foran meg) annet enn at det er dystert, og uvirkelig, og vakkert. Ordene renner sammen til et nett for forfatterens verden å være i, og det som ikke sies rett ut er kanskje det tydeligste av alt. Men jeg tar meg i å ønske meg… jeg vet jo ikke om det ligger noe i de sidene jeg ikke har bladd om ennå, men jeg ønsker meg noe godt, for stakkars Kim Karlsen, at han i det minste skal finne noe av det som glipper sånn for ham hele tiden. Før det er for sent.

Og jeg skulle ønske, på mer selvisk grunnlag og uavhengig av Saabye Christensen, at jeg hadde flere bøker som var koselige og fortrøstningsfulle, i denne lyssvake høsten med det merkelige været. Det andre jeg leser er heller ikke så søtt, for eksempel The Gathering Storm, som jeg nettopp ble ferdig med, Engelens Spill av Zafón, Watchmen, og noen kortprosagreier fra søttitallet som foregår i skyggen av døden og i utkanten av fantasien. Forfatteren har selv vært død en stund nå. Det er sykdom og galskap, faenskap og svik og fortvilelse, og ikke minst er det død, ikke nødvendigvis i form av blodige lik, men som et nærvær, på samme måten som randen av klar himmel var et nærvær da jeg satt på bussen i formiddag.

Går det an at bøker, gode bøker, kan være koselige og fortrøstningsfulle, og ikke fullt så hjerteskjærende? Men det er jo det jeg driver og driller inn nå, ut fra mine egne skriveambisjoner, at det må være konflikt. Det må være overganger, fra godt til vondt, eller fra vondt til godt, men det kan ikke bare være koselig. Det må være tyngde. Det må være lidelse og prøvelse og man skal gjerne miste noe også, for å holde seg på den sikre siden, ellers blir det ikke ekte, det henger ikke sammen, det blir ikke troverdig.

For å virkelig holde seg på den sikre siden spilte de noe Orfeus og Evrydike-musikk på radioen i dag tidlig, og de gamle grekerne kunne i hvert fall sin dysterhet. Jeg kjenner ikke litteraturhistorien så godt, jeg vet ikke, er det der vi har det fra? Overbevisningen om hvordan det skal være? Eller bygger de videre på tradisjoner som ligger lengre tilbake i tid? Eller kanskje er det sånn at alle fortellere spiller på strenger som er i hodet vårt uansett hvilken tid og hvilket språk vi tilhører, at den menneskelige aktiviteten som blir til fortellinger rett og slett er å utrede en eller annen betydelig konflikt, og sånn er det med den saken…

Jeg fantaserer noen ganger om å gå inn i de greske greiene å skrive dem om. La Orfeus få Evrydike tilbake, la Ikaros nå opp til uante høyder og komme helskinnet hjem, grave en grop på toppen av bakken som Sisyfos kan legge fra seg steinen sin i, og Tantalos, da, la nå den mannen få et glass vann! En gang skrev meg selv inn i hovedrollen som den oppordnende kraft, (jeg steg ned i underverdenen med brask og bram og sa at, så så, nå skal det gå bedre,) en annen gang skrev jeg det inn i en dialog mellom to elskende. Men det henger aldri ordentlig sammen, det blir ikke helt troverdig. Ting funker bedre når jeg for eksempel prøver å skrive noe om døden, eller om den totale ensomhet.

At det vonde skal være en så stor nødvendighet, at det fine og gode så ofte er platt, og at det trygge ikke blir overbevisende, kommer jeg kanskje ikke utenom, men jeg synes det er urovekkende at vi tenker sånn, og på et dypere plan, ganske galt. Jeg ønsker meg litt en verden der man kan ønske seg en skyfri himmel en gang i blant, uten at det forringes til en klisjé.

tirsdag 27. oktober 2009

The Gathering Storm

Wheel of Time nr. 12, The Gathering Storm, ble sluppet i dag, og jeg var og kjøpte den. Det er fire år siden forrige bok. Robert Jordan har gått bort i mellomtiden. Den unge fantasyforfatteren Brandon Sanderson har fått i oppgave å fullføre serien over tre bøker, på grunnlag av et halvskrevet manus og en god del etterlatte notater, mange av dem diktert fra sykesengen.

Jeg tror jeg er glad for valget av forfatter. Jeg har nettopp gjort meg ferdig med debutboka hans, og den var, på mange måter, ikke så verst. Litt for flink, kanskje, teknisk sett, og slutten fungerte(som i mange andre bøker) ikke helt; den var hektisk, oppstykket, og hadde litt for mye lysglimt og effekter. Men historien hadde mange spennende vendinger, og personene i den var fine, akkurat passe avmålt beskrevet. Og når man skal skjøte sitt eget arbeid inn i et univers som er så godt etablert, med lesere som antagelig har både store og spesifikke forventninger, er det kanskje likevel ikke noen ulempe å være teknisk dyktig.

Forholdet mitt til Wheel of Time har vært vekslende gjennom årene. Da jeg leste de første syv bøkene ble jeg fenget, på den spesielle måten man gjerne blir fenget på i den alderen. Senere trakk serien ut, og det gjorde også tålmodigheten til mange av leserne. Jeg begynte etter hvert å bli enig med dem. Bøkene føltes stillestående. Mye av handlingen besto i at hovedpersonene gikk frem og tilbake og snakket med folk. Mange ting man ventet på, så aldri ut til å skje. Da jeg tidligere i år begynte å lese serien på nytt igjen, så jeg også en del svakheter som jeg ikke hadde lagt merke til før, og tenkte litt på det som noe å få overstått. Men i løpet av året har også nye styrker ved serien kommet til syne for meg, og alt i alt, vel, så er den ikke så verst. Og jeg er fortsatt glad i den, man utvikler jo et forhold til sånne ting etterhvert.

The Gathering Storm kan gå mange veier. Det er en mulighet for at jeg blir skuffet, og i hvert fall en mulighet for at sjokket over å se noe jeg kjenner så godt i en så forskjellig drakt vil gi meg et førsteinntrykk av å være skuffet, for det er en annen drakt. Sanderson sier selv at han følger sin egen stil, ikke Jordans, riktignok tilpasset historiens krav, og blant annet språklig ser man godt forskjellen allerede på første side (jeg har smuglest). Men jeg kan også bli positivt overrasket, akkurat som jeg har blitt av å lese de senere bøkene om igjen, og jeg er uansett glad for at serien blir videreført og etter hvert avsluttet. Både fordi jeg gjerne vil vite hvordan det går, og fordi det var forfatterens eget ønske.

Som Sanderson sier i forordet, er The Gathering Storm ikke først og fremst hans bok, men Robert Jordans. Den er både bok og minnesmerke. Og Jordans ”om forfatteren”-tekst bakerst i boka har blitt passende skrevet om, (jeg har smuglest på den også,) fra hans opprinnelige erklæring om at han aktet å skrive videre til ”de satte spikeren i kista hans,” til en stadfestelse av at det nettopp var dette han gjorde.

mandag 12. oktober 2009

Samordning av tanker

Man er ikke alltid så original som man liker å tro. Sånn i begynnelsen av helgen følte jeg meg inspirert til å skrive noe vittig om Obama og fredsprisen, noe om at jeg håpet at jeg selv kunne huke inn en litteraturpris eller to hvis jeg bare fikk satt meg ned og laget et utkast til en genial roman. Men så gikk det opp for meg at akkurat den vitsen 1) antagelig ble dratt en tre-fire hundre ganger rundt om i verden allerede den første timen etter at prisen ble kunngjort, og 2) uansett ikke er så aktuell nå, hele tre dager etterpå.

Dette var en erkjennelse som ga meg en førstehånds observasjon av hvor lett det er å reagere forutsigbart på hendelser i massemedia. Siden jeg selv var en slik hendelse for noen år siden er det vel ikke noen overraskelse for meg. Da var det enkelte samtaler som gjentok seg så tilnærmet ordrett at jeg fikk følelsen av at vi fulgte et manus. Det var som om både den første, andre, og tredje tanken folk man fikk av å se noe på TV, ofte var like programfestede som sendingene i seg selv. (Da er det en trøst at den fjerde, femte, og sjette tanken kan være desto mer spennende.)

Massemedia ser ut til å ha en evne til å ensrette tankegods som kan være problematisk sånn politisk sett, og kan bidra til en overfladigjøring på det estetiske området, men det kan også stikke dypere enn dette. Det er jo unektelig slik at en del av det vi tenker bygger på (eller i det minste er reaksjoner på) ting vi får utenfra, og det er ikke bare en dårlig ting. I den grad flere mennesker får de samme tingene utenfra, og dermed tenker en del av de samme tankene, har de en form for fellesskap. Noe av det som knytter elskere, venner og bekjente til hverandre, er nettopp at de deler erfaringer. Noe av det som knytter folk til hverandre i kulturer et nettopp at de deler tankemønstre. Og noe av det som definerer oss som mennesker er at vi har muligheten til å dele av våre egne tanker, og trekke hverandre et aldri så lite stykke inn i våre egne private verdener. Vi blir alle en liten utvidelse av hverandre.

Det kunne ha vært interessant å se noen mer filosofiske betraktninger om hva det vil si for oss, på godt, vondt, og nøytralt, at måten vi deler eksistens på blir forandret av nye former for kommunikasjon. Hva vil det si at tidsperspektivet forandrer seg på veldig rare måter? (På den ene side, at opplevelsen av ”nå”, som i sin tid må ha gjeldt landsbyen, eller i høyden landsdelen, nå har utvidet seg til å gjelde hele kloden. På den annen side, at ”aktualitet” har gjennomgått en tilsvarende innskrenkning, sånn at jeg allerede nå vil være for sent ute med å vitse om Obama.) Hva vil det si at tankene våre har blitt stadig mer velkoordinerte etter hvert som ”media” har blitt mer ”masse”? Hva vil det si hvis jeg har rett i min kjypotesehest om at vi er i en trend hvor budskapene i massemedia stadig blir enklere?

Og dette er bare før internett, som visstnok gjør noen av de samme tingene med sted og identitet, som telegraf, radio, og sånt, i sin tid gjorde med tid. Om hvordan disse tingene blir oppløst på internett er den første, andre, og tredje tanken man kan tenke allerede uttalt, repetert, parodiert, og laget t-skjorte av, men, igjen, hva med den fjerde, femte, og sjette? Når vi er ferdige med å være fremmedgjorte og identitetsløse og skjønner at vi har jo fortsatt identitet, det betyr bare noe litt annet… hva vil det egentlig si at så mye mer enn før av det som er inni oss gjøres om til tekst og fordeles såpass jevnt utover menneskeheten? Hvordan omformer det det psykologiske ved å være menneske?

De som skulle skrevet en slik måtte antagelig ha hatt mer filosofisk erfaring enn meg. Og de måtte ha voktet seg for å bli for pessimistiske, ikke fordi utsiktene ikke kan være skremmende nok, men fordi de mest skremmende sidene av det som nevnt allerede er omfattet av den første, andre, og tredje tanken rundt spørsmålene. Og de måtte nok gått mye grundigere til verks enn jeg gjør i dette innlegget. Jeg legger det likevel ut på nett, i håp om at noen skal synes det er så lovende at de graver frem en eller annen nobelpris til meg som takk for gode intensjoner.

onsdag 7. oktober 2009

Språkets rolle i en fortelling

Språket utgjør overflaten i en fortelling på samme måte som at en marmorbyste med lukkede øyne ikke har øyeepler under.

tirsdag 6. oktober 2009

Life on Mars

Life on Mars, den britiske utgaven, siste episode på nrk i dag, og jeg skal ikke si for mye her (men vil holde mindre tilbake i kommentarfeltet, hvis det skulle bli aktuelt). Så altså, fin serie, mye bra denne gangen også, men har jeg misforstått noe, eller går moralen i siste episode, og hele serien, ut på at ansvarlighet er et annet ord for impotens, at det er viktigere å være lojal enn å følge prosedyrer, at litt tortur i ny og ne bare beviser at man er i live, og, i et noe større perspektiv, at etisk refleksjon er den verst tenkelige form for livsfornektelse, fordi det hindrer oss i å bare handle? For de tingene får jeg ikke helt til å stemme.