Ikke lett for alle

Å passe klokka kan virke som en enkel sak, men det krever en del sammensatte beregninger. Særlig om det er et bestemt sted man skal komme seg til. En reise består ofte av flere etapper, og flere operasjoner. Man skal kle på seg og komme ned trappa, man skal tilbakelegge minst én strekning – men ofte flere, hvis man skal ta trikk, buss, kjøre bil eller noe. I noen grad må hver av disse etappene planlegges, sammenføyingene må samordnes, og potensielle forsinkelser må forutsees legges inn i beregningene, i det minste de man burde ha forutsett.

Forsentkomming hvis man ikke har en god grunn er lett å oppfatte som latskap og respektløshet, overlegenhet, en kilde til irritasjon.

Punktlighet er et litt sårt tema for meg.

Jeg får det ikke alltid til. Når jeg får det til må jeg ofte streve for det. Den første etappen krever aller mest av meg: Veien til døra, fra stol eller sofa, og gjerne innom noe yttertøy først.

Når det nærmer seg at jeg må avgårde begynner jeg å spenne meg, grue meg – ikke til å komme ut, i og for seg, men til anstrengelsen som skal til for å flytte tankene – fra det jeg holder på med, til det å begynne med noe nytt.

Der jeg sitter vet jeg hva som er hva, så snart jeg reiser meg må jeg ta meg rundt i huset, kle på meg sånn to-tre forskjellige plagg eller mer om vinteren, få med meg alt jeg trenger å ha med, pakke ryggsekk eller bærepose om jeg må, ikke noe av det kjempekrevende i seg selv, men likevel litt mer krevende enn for andre, fordi jeg har vokst opp med Aspergers syndrom, en mild form for autisme.

- og minnene om å klundre med disse tingene sitter, uroen vokser på seg. Bekymring for å komme for sent sitter, og øker på uroen. Urolige mager lar ofte høre fra seg, og plutselig bruker jeg et kvarter på do, som tar en del av den støtputetiden jeg satte av fordi det alltid blir en eller annen forsinkelse.

En del av de tingene de fleste klarer er en smule vanskeligere for meg enn for andre. Jeg får det til, men med flere småfeil enn andre, og jeg må anstrenge meg mer. Inni kjenner jeg det. Synlig utenpå blir det 1) når alle småfeilene får samlet seg opp, sånn at summen av dem lar seg merke. For eksempel merker man det på situasjonen min i dag, hvor jeg er 33, bor hjemme, og ikke har gjort meg ferdig med utdannelsen jeg begynte på i 2001.

2) Når vanskelighetsgraden går opp, når hvem som helst ville begynt å slite. Da ligger den fortsatt ett hakk høyere for min del, det er forskjellen mellom når man sliter, og når man slettes ikke klarer. I krevende sosiale situasjoner, som de jobbintervjuene jeg har vært på – i krevende motoriske situasjoner, som de mer utfordrende oppgavene i gymmen – så synes det på meg. Folk som trodde de visste hvor de hadde meg får seg en overraskelse nå.

Problemer med å holde tiden skyldes småfeil som samler seg opp. Men det kan bli mange små feil i løpet av turen, fordi det er ekstra mange etapper, og hver og en av dem må beregnes riktig. Og det er forskjeller i tempo mellom etappene. Bil – buss – trikk – går mange ganger raskere enn til fots, tog og bane noen ganger raskere enn det igjen, og bommer man med bare et minutt på en av de raske etappene må man vente desto lengre, og feilene samler seg ikke bare opp, de vokser. Man rekker ikke banen man skal bytte til heller.

Som den gangen i New York, på selve hjemreisedagen, jeg klarte ikke klarte å orientere meg på en undergrunnsstasjon. Først ventet jeg på et tog som ikke kom – ventet lenge, fant så et annet spor – oppdaget at jeg kjørte feil vei, gikk av – på en stasjon hvor banen på grunn av byggearbeider ikke stoppet på motsatt perrong – og tiden til å spise noe før jeg skulle dra rant ut, jeg gikk innom det jeg trodde var en kjapp restaurant – ventet en halvtime på maten – tok drosje til hotellet fikk hentet bagasje kom meg på et flytog puhhh. Mer eller mindre i tide, men varm, rød, oppkavet, panisk.

Eller hvorfor ikke ta den gangen jeg skulle krysse mye av Oslo for å rekke noe felles treningsgreier, kom litt sent avgårde, bestemte å ta buss rundt byen i stedet for bane gjennom (fordi det var færre bytter, tror jeg), endte i rushtrafikken og så på klokka at minutter, ti minutter, en halvtime gikk fra meg. Jeg kom for sent forrige gang også. Det hadde vært mye snakk om forsentkomming i gruppa.

Varm, rød, oppkavet kjente jeg meg da også. Tiden hadde så mye større fart enn trafikken. Jeg husker ikke om jeg tenkte på å ringe – om jeg hadde nummeret til noen – varm, rød, oppkavet er noe jeg kan forestille meg ennå. Forsinkelsesfølelsen. Man kjenner seg litt som en serveringsklar suppekjele.

Jeg må nevne at det ikke skjer meg ofte mer. Som regel klarer jeg meg, ved å ta litt ekstra hardt i. Jeg har ikke noe lyst til å komme alt for tidlig heller, for det gir meg dødtid i uvante omgivelser. Utstrakt og uten holdepunkter. Jeg har ikke helt følelsen for fremtid og fortid. Men jeg kan stoppe og ta en kaffe underveis… den eneste faste avtalen jeg har nå om dagen gjør jeg det. Det funker helt flott.

Problemene ser større ut i denne beskrivelsen – større enn de i virkeligheten er for meg, antagelig større enn de er for aspergere generelt, vi er ikke porselenskrus noen av oss, og for andre med mildere kognitive vansker – fordi jeg blåser dem opp med vilje akkurat nå. Jeg vil gjøre detaljene synlige. For å understreke at alle sliter litt med ting som dette. Moderne dyder, punktlighet. Produktivitet. Omgjengelighet. Og så videre.

På twitter for en ukes tid siden tok jeg meg nær av en uttalelse om selvfølgeligheten av å passe klokka. I en kanskje for konfronterende stil svarte jeg at ikke alle hadde like lett for det, og forventingen om at vi uten videre skal få det til kan oppleves som både urettferdig og som en ekstra belastning. Urettferdig fordi man prøver så hardt, klarer det til og med ofte. Men de gangene det slår feil teller hverken innsatsen eller de gangene man får det til – vel, det teller, men ufortjent lite, oppleves det.

Jeg reagerte følelsesmessig, fordi punktlighet er ekstra sårt, og jeg har fått kommentarer om at jeg tok litt hardt i. Det tar jeg til meg. Jeg er helt enig. Jeg har ikke lyst til å gjøre det til en sak der Martin går rundt og arresterer folk. Jeg vil ikke ha det til at aspergere eller andre må passes nøye på, at man må være forsiktige rundt oss.

Det ville ikke hjulpet noe særlig. Særlig ikke meg, som kan være så uforsiktig noen ganger selv.

Det jeg har lyst til er å gjøre hva denne innsatsen består i. Repetere, repetere, til glir inn i bakgrunnen for de som hører, til det glir inn sammen med "sånt alle vet". Jeg kunne nesten sagt at det jeg har lyst til er å formidle det til det kjedsommelige.

Jeg har lyst til å forandre på hva folk ser med øynene sine når noen kommer for sent, sier noe upassende, ikke ringer tilbake, tar en mindre del av gruppearbeidet. Hva folk hører med ørene sine, aner med magefølelsen.

Jeg har lyst til at de skal vite begge muligheter – enten så er vedkommende lat, respektløs, uengasjert eller så har vedkommende noe å slite med som ikke synes så godt utenpå. Slik jeg får inntrykk av faller alternativ 1 de fleste inn først. Men de aksepterer lett alternativ 2 når det kommer på bordet

– jeg har lyst til at det skal ligge der, på bordet, helt fra begynnelsen av. Og så kan man felle dom. Først lar man tvilen komme vedkommende til gode, og så, når man vet mer, kan man felle dom, si sin misnøye.

Det er mest det jevne, i det små, som tar på med autisme i den milde graden jeg selv har det. Det er en jevn friksjon mellom omgivelsene og meg, mellom folk og meg. Det å kjenne diagnosen har hjulpet godt. Andre tar det også roligere når jeg sier ordene "en mild form for autisme", og jeg er så heldig nå at jeg har dette magiske formularet.

Men det er ikke bare meg det gjelder, og ikke bare autisme, og slett ikke bare punktlighet. Det kan gjelde kognitive vansker, emosjonelle vansker, eller rent kroppslige, likevel usynlige vansker. Mye kan rote opp fininnstilte rutiner, gi forsinkelser i skjemaene, lavere gjennomføringsevne.

Noe kan sitte langt inne hos den det gjelder. Man vil heller ta i mot kjeft enn å betro til hvem som helst at man har en sånn-og-sånn, er en sånn-og-sånn. Noe kan være skjult selv for den det gjelder.

Mitt eget aspergersyndrom ante jeg ikke at jeg hadde før 28 års alder, og jeg fikk ikke bekreftet det ordentlig før fem år etter det igjen, i fjor. Før det, utilstrekkelighet, utilstrekkelighet, velmenende utilstrekkelighet. Den første og fremste som dømte meg etter alternativ 1, det var meg, det.

Det er fremdeles jeg som står først i rekka. Misnøye uttrykt i generelle termer er noe jeg ofte tar personlig. Tar meg nær av – det kommer så nært innpå – det faller så nært alt somjeg tenkt om meg selv så mye oppigjennom. Du kan prøve og prøve mer, men viljestyrken holder bare ikke.

"Slik jeg får inntrykk av faller alternativ 1 de fleste inn først," skrev jeg, men det vet jeg jo ikke. Jeg ser ikke inn i andres tanker, ikke ser jeg så lett forskjell på misnøye med meg og tilfeldig kroppsspråk med helt annen mening heller.

Jeg skriver dette – kanskje enda mer til de som dømmer seg selv?

Jeg terper og kommer til å fortsette å terpe på dette for å prøve å gjøre det tydelig hva moderne hverdagsferdigheter krever av oss. Kanskje den som kommer for sent har gjort så godt han eller hun kan, kanskje du som kommer for sent selv har gjort så godt du bare kan. Ikke alt er like lett for alle. Som jeg allerede har vært inne på, er det kanskje ikke så lett for noen.

Om farlige og onde ideer

Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé er essensielt ond? Jeg begynte med å ville spørre twitter om det, men twitter vet desverre ikke hva jeg har i hodet mitt alltid - hva jeg mener med essensielt ond, eller for den saks skyld med å teste ut.

Jeg driver og leser om psykologisk essensialisme om dagen. Det er en måte å strukturere kategorier på, der kunnskapen som hører til kategorien er organisert rundt en kjent eller ukjent essens, en uunnværlig, definerende egenskap, som har vidtrekkende konsekvenser. 

I en sånn kategori vil et gitt eksemplar alltid ha en innvendig, kanskje ukjent  egenskap som 1) gjør det til et klart og tydelig medlem av kategorien, med lite eller ingen rom for tvil, og som 2) har en markant innvirkning på en del ytre, synlige egenskaper ved eksemplaret.

Essensen i seg selv kan ikke nødvendigvis måles.

Som et eksempel på en essensiell egenskap kan man se på DNA. Mitt DNA gjør meg utvetydig til et menneske. Jeg eksisterer ikke i noen gråsone mellom for eksempel menneske og sjimpanse (selv om det kunne vært kos noen ganger å være en bonobo). 

Mitt DNA gjør det ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom livet med nøyaktig ti fingre og ti tær, og en del mentale egenskaper. Sannsynlig, men ikke nødvendig - man kan bli og bør selvfølgelig bli klassifisert som menneske med flere eller færre lemmer enn normalen, og med ganske avvikende mentale egenskaper. 

Det jeg får når mitt DNA blir satt sammen av to andre mennesker sitt, er et potensial, bare, for å utvikle slike typiske menneskelige/pattedyraktige/virveldyraktige/osv. egenskaper.

DNA kan måles - i dag, fordi vi kjenner til det. Men ennå i dag har vi vanskelig for å si akkurat hvordan et strekk med DNA fungerer, nøyaktig hvilke trinn som ligger mellom oppskriften på et bestemt protein og utviklingen av et organ eller en tanke. Før moderne tid visste vi ikke en gang såpass - før Watson og Crick, før Darwin, Mendel. Men vi visste likevel at det fantes artsgrenser, og at noe i oss mennesker gjorde at vi var og ble mennesker og ikke sjimpanser.

At en idé skulle være essensielt ond, betyr med andre ord ikke at ondskapen i den nødvendigvis kan identifiseres, langt mindre måles og bestemmes. Det betyr bare - om "bare" det kan kalles - at den har et potensial for å lede til grusomhet og ondskap. 

Hvis vi følger den ideen, eller stilltiende godtar at andre følger den, løper vi en vesentlig risiko for at det går helt galt med samfunnet vårt. Det trenger ikke å gå galt hver eneste gang, det trenger ikke en gang å skje ofte. At det er essensielt betyr bare at kimen til det alltid ligger der.

Kanskje pratet om essensialisme egentlig kommer helt på siden. Har ikke noe å si for spørsmålet mitt. Bytt ut "essensielt ond" med et ord du liker bedre.

"Farlig".

"Fører galt av sted".

"Roten til alt ondt".

Eller kanskje jeg kan kalle det for overhengende negative konsekvenser. Ikke garantert negative, men såpass overhengende at de gjør hele ideen til noe negativt. 

Jeg har hørt om flere sånne ideer. Ting som folk sier at

STURLA STRÅMANN: Nei vent nå litt, Martin. Hvem er nå egentlig denne Folk, som flyr rundt og proklamerer sannheter du kan være uenig i?

Greit, greit. Jeg har ved ulike anledninger hørt en viss stråmann si, Sturla, 

STURLA STRÅMANN: at den-og-den ideen må motkjempes og skrives inn i glemmeboken straks for at det ikke skal gå aldeles galt med samfunnet vårt.

Men hva slags ideer snakker du om? Husker du noen eksempler?

STURLA STRÅMANN: Nja, det har jo blitt en del det. Sosialisme. Kapitalisme. Navngitte religioner. Eller religion som sådan. Eller darwinisme, eller ateisme. Rasisme. Eller pengeøkonomi. Eller forbruksmentalitet. Eller miljøvern.

(og når jeg ser mine egne eksempler slår det meg hvor godt de speiler hverandre, så jeg lurer på om det egentlig er vanlig, at hvis noen først tror at én idé er essensielt ond, vil noen andre tro at den motsatte ideen er det - og en tredjepart vil kanskje tro at de to motsetningene egentlig uttrykker én og samme onde essens, og ta til orde for en tredje idé, som de to første i sin tur enes om at er essensielt ond?)

STURLA STRÅMANN: Nå ble jeg veldig forvirra, Martin, særlig siden alle de partene du nevnte der er meg. Kanskje lurt å se nærmere på det det en annen gang, og så holder du deg til å utdype spørsmålet ditt nå?

Du har helt rett. (Ser du det, Sturla? Jeg gjør ikke så mye narr av deg som før.) Det jeg egentlig lurte på var jo Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé har såpass overhengende negative konsekvenser? Og nå har jeg satt mer eller mindre fingeren på hva jeg mener med ideer, og med overhengende konsekvenser.

Men gudene må vite hva jeg mener med "å teste ut"...

STURLA STRÅMANN: Hvaffornoattehvasadu, Martin?

At jeg får ikke grep om denne siste delen av spørsmålet. Hverken akkurat hva jeg snakker om å teste eller hvorfor jeg egentlig har bruk for det. Det er jo ikke som at Folk ikke har argumenter for disse påstandene, det er bare jeg som ikke helt klarer å holde følge.

STURLA STRÅMANN: Nei, ikke DET. Jeg mener da du påkalte gudene. Vet du ikke at religion er farlig, fører galt avsted, og virkelig er roten til alt ondt?

Å. Så jeg avbryter deg når du prøver å komme med et eksempel på hvilke argumenter jeg tror at folk pleier å komme med.

STURLA STRÅMANN: Nemlig. For at religion og på en måte antirasjonelt så logikk sier at religiøse ledere følger man jo blindt + tredveårskrigen og korstogene og ellevte september, og HITLER trodde jo på VELDIG mye rart. Og attpåtil er bordbønn en form for barnemishandling.

Og det der, det skjønte jeg innmari lite av. Det overbeviste meg ikke helt om at selve ideen om overnaturlige makter innebærer noen overhengende fare for ondskap.

STURLA STRÅMANN: Men nå har du funnet deg en skikkelig stråmann, Martin. Altså, du vet. Selv til våre samtaler å være. Det er jo ingen som argumenterer så ubehjelpelig på ordentlig.

Vet du hva? Der lurer jeg på om du ikke satte fingeren din akkurat i midten av problemet mitt. Parodien der oppe skulle ikke illustrere argumentene som sådan, men tvert i mot min egen forvirring. Det blir for mye for meg å ta inn.

Hva vet vel jeg om tredveårskrigen eller hvor mye folk stoler på religiøse ledere! Jeg forstår ikke strukturen i argumentene, jeg har slett ikke noe grep om faktaene folk mater meg med, så da blir det seende ut som den lille parodien over.

Ja, faktisk, Sturla. Jeg har jo en tommelfingerregel om det. Når noen argumenter ser ut som den rene parodi, bør man vurdere i det lengste om man kanskje kan ha misforstått ett eller annet avgjørende.

Og hvordan skal jeg nå teste ut andres påstander når jeg ikke en gang har greie på dem selv...

Hvordan skal jeg finne - nei, hvor skal jeg lete, mener jeg - etter den talende og umiskjennelige forskjellen som skiller essensielt onde ideer fra ideer man ikke trenger å bekymre seg for. Når selve essensen er skjult, og konsekvensene av den kan ta så mange former! Hva skal jeg se etter i historiebøkene, i teoretiske analyser, i de enkeltstående eksempler?

Du, jeg vet ikke selv hva jeg har i hodet mitt alltid, heller. Etterhvert som jeg får satt ord på spørsmålet, kommer jeg i tvil om jeg ville ha forstått noe særlig av svaret. Jeg må nok tenke meg om på egenhånd. Få ryddet opp i hva stråmannen min egentlig mener, når det høres ut som han snakker som det der. Gi gjerne føde til de tankene, jeg vet ikke om jeg kan svare for meg bare...

Jeg tror jeg må skrive mer om det her en annen gang.

Forfjamset bloggetikk

Nå titter jeg litt forfjamset på en stafettpinne jeg har fått i hånda. Jeg blir nesten alltid forfjamset når jeg plutselig får plassert noe i hånda. Du kunne gitt meg en fjernkontroll til verdenspolitikken eller en stor plate melkesjokolade, og jeg ville sett rart og nesten litt bebreidende på deg før jeg fikk ryddet plass i hodet mitt til å finne ut hva det var. Ikke at jeg ikke trenger å få ryddet litt i hodet mitt en gang i blant.

Det dreier seg visst om å skrive noe om bloggetikk, på stafettbasis. Det begynte med et avisinnlegg av Stine Bjerkestrand, fortsatte med en oppfordring fra Sigve Indregaard til bloggere rundt omkring om å tenke høyt om sine egne etiske vurderinger. Anna Tostrup Worsley plukket opp en pinne, den passerte via Gunnar R. Tjomlid, og for øyeblikket ligger den i hendene mine – og hos en del andre, skulle jeg tro, hvert på  sitt vis.

Jeg har ikke fått med meg så mye av debatten fra før. Jeg skjønner at mange er negative til formaliserte retningslinjer for blogging. Det virker litt som om de har rett. Men mye av det foregår i utkanten av min verden, eller omvendt er det en verden jeg ligger i utkanten av, en klynge blogger jeg kanskje har noe til felles med, men jeg har vel sånn opp til 100 lesere. Jeg skygger unna de viktigste debattene. Så slipper jeg å tenke så mye på konsekvensene av mine handlinger. Det står ikke så mye på spill, hverken for andre eller for meg selv.

Kanskje det er derfor jeg skygger unna?

Det står jo i profilen min: "Opptatt av samfunnsting, men litt feig." Jeg burde kanskje heller si pysete.

Så jeg har ikke tenkt så mye om egen bloggetikk, ennå. Jeg burde kanskje? Selv i den lille boblen jeg gjemmer meg i, prøver jeg i hvert fall å tenke på det med å snakke om andre…

Jeg prøver å ikke påstå ting om andre hvis det ikke er enten hyggelig eller viktig, og jeg må vel også forsikre meg om at det er sant… Det bommet jeg kanskje på for ikke så lenge siden senest. Eller kanskje ikke.

Jeg prøver å ikke utlevere fortrolig informasjon, selv om jeg nok kan rote litt med de grensene… Men det kan være lurt å si ifra til folk før man snakker for mye om dem, tror jeg.

Jeg prøver å være snill og hyggelig. Ikke dytte på for mange ømme punkter. Ikke ta alt for hardt i. Med noen begrensninger dessverre, som for det første at ømme punkter dukker opp på uventede steder noen ganger, og man kan ikke dekke seg på alle fronter… men så kan man i det minste være lydhør. Ikke undervurdere følelsene folk har omkring seg selv og sin egen person. For det andre at det fins ting som snill og hyggelig ikke kan gå på bekostning av – man skal ikke la være å si noe, for eksempel, ikke la være å fordømme når noe fortjener å bli fordømt… ikke la være å ta sjanser eller kaste seg utpå. For det er da det blir bra stoff.

Hvis man leser litt i denne bloggen, vil man kanskje legge merke til en annen ting jeg prøver litt vel hardt på – en like viktig sak som hvordan man omtaler andre mennesker… Jeg prøver å ikke stille meg bak påstander når jeg ikke kjenner meg helt sikker på dem. Og det gjør jeg som regel ikke – derfor holder jeg meg også med min egen DISCLAIMERGNOM. Jeg overdriver selvsagt skikkelig med alle forbeholdene mine. Kan det ikke virke litt kokett? Nesten avvæpnende. Risikerer jeg på den måten å slippe unna nærmere ettersyn?

Kanskje man ikke skal ta for mye lærdom av hvordan jeg takler akkurat dette.

Det kommer kanskje an på hvor alvorlig man tror at man blir tatt. Blogger fyller et stort spenn. Jeg har sett forsøk på å organisere dem inn i sjangre. Det tror jeg er i tidligste laget. De har ikke funnet sin form ennå. Internett har ikke funnet sin form ennå. Internett er det mest omveltende som har skjedd med kommunikasjon siden morsekoden ble oppfunnet – før det, boktrykkekunsten – før det, tja, mesopotanske leirtavler, kanskje? Dere kan legge til et nytt argument mot nedskrevne og definerte etiske retningslinjer: De etiske problemstillingene vil forandre seg så fort, jeg vet ikke om retningslinjene vil kunne følge med.

Men det finnes altså små, stille og rolige blogger – uten mange lesere – uten ønske om mange lesere – kanskje til og med min hører inn under dem? Det finnes store og innflytelsesrike blogger, det finnes folk det blir ironisert over, men også folk som blir tatt på alvor.

Hvis ens lesere har tillit til at man vet hva man snakker om, bør man sørge for at man faktisk vet hva man snakker om, og at man kan stå inne for det. Er man på tynn is sier man noe klart og tydelig om det. Kanskje ikke så masete som jeg gjør. Men mer enn bare i en bisetning, eller som en prinsipperklæring på en fane kanskje noen av leserne finner veien til.

Det skal så lite til før folk tror at du vet hva du snakker om…

Hvis du sier noe folk har lyst til å tro på, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du er fagperson, autorisert synser, eller synlig populær, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du sier at du ikke kommer med allmenne påstander, bare deler subjektive erfaringer, så tror i hvert fall folk at du vet hva du snakker om.

– med mindre de mistror deg av andre grunner, eller ikke har lyst til å tro på det du sier.

– men i utgangspunktet stikker dementier og forbehold seg ganske lite ut i en tekst, man kan ikke stole helt på at alle vil plukke dem opp. Jo klarere og tydeligere, jo bedre.

Man kan spørre seg om det er så viktig, man driver jo bare med en hobby (evt en hobby som har vokst til en småjobb på siden). Men saken er at jo mer innflytelse du har, jo større ansvar har du overfor dem som stoler på deg. Jo mer etikk er det du må ta hensyn til.

Der finner man så langt rekkevidden av mine bloggetiske forfjamselser. Og DISCLAIMERGNOMEN dukker opp helt av seg selv, uten ironi, og forteller at det kan være flere andre ting folk burde gå inn for, som for øyeblikket ikke faller meg inn.

Så ikke gå ut og si at "Martinbg nevnte det ikke, så da går det helt greit," da. Nå tror jeg ikke jeg blir sett på som noen autoritet innen etikk.

Mon tro om noen ser på meg som en autoritet innenfor noe som helst? Kan jeg ta sjansen på at de ikke gjør det?

Men jeg vet ikke om jeg kan få til noen full og oversiktlig liste over etikk. Etikk handler mest om å fortsette å tenke. Om å akseptere at man har ansvar for den innflytelsen man har over andre, om å ta en alvorsprat med seg selv om hvor langt det ansvaret strekker seg. Stadig vekk. Kanskje man burde gjenta en sånn stafett med jevne mellomrom.

Jeg har vel en pinne jeg skal gi videre også. Det pleier jeg å slite med, sånne vandregreier. Hvilke kriterier skal jeg begynne med? Jeg kunne funnet noen andre jeg tror mener noe om saken – jeg svever i utkanten av noen relevante debatter på twitter om dagen – men det blir for betent til at jeg tør. Jeg kunne gått til en helt annen type blogg, funnet de kretsene som vanligvis ikke lar høre fra seg i metadebatten.

Men jeg tror heller jeg spør en jeg er nysgjerrig på å høre fra. Sånn i sin alminnelighet. Hvis Somalieren kunne tenke seg å gjøre et forsøk? Bloggen hennes står i hvert fall høyt på lista over ting som bør leses. Hun tenker bra, om mange forskjellige ting, hun har en sterk og overbevisende penn. Og det virker som det ligger en god etikk bak det hun gjør. Det kunne jeg vært interessert i å høre en del mer om.

Grønnsaksblanding (og morrpølse) i kokos- og daddelsaus

I dag fant jeg på middagen selv, og jeg synes det ble ganske godt. Så jeg har lyst til å dele oppskriften… men så kjenner jeg meg ikke helt trygg på oppskriftsjargong, for jeg har jo ikke holdt på med dette så mye heller. Først og fremst vet jeg ikke hva av det jeg gjorde som hadde noe å si, og hva som bare er overtro fra min side. Eller om jeg kunne ha gjort noe av det bedre. Men det smakte ganske godt, da.

Vel, jeg kjenner meg sjelden så veldig trygg når jeg skriver noe, alltid en fare for at jeg har tatt feil av noe. Det blir lettere når jeg innrømmer det som nå. Det har jeg vel sagt mye om før, jeg har begynt å kalle det for Disclaimergnomen. Jeg ser på ham som et støttehjul, forhåpentligvis klarer jeg meg uten en gang. Da kan jeg gjøre som vanlige folk og si noe om selve retten i stedet.

Her er oppskriften.

Man kan jo ta ut morrpølsa, hvis man vil ha noe helt uten kjøtt. Eller bruke helt andre grønnsaker, selvfølgelig.

Grønnsaksblanding (og morrpølse) i kokos- og daddelsaus

1 boks kokosmelk

En del dadler (jeg brukte seks stykker)

1 ss potetmel

Noen skiver morrpølse

1 fennikel
1 rødbet
Noen jordskokker
1 grønt eple
Noen vårløk

Gjør klar sausen: Fjern steiner fra dadlene, og hakk dem opp litt. Ha dem i en foodprocessor sammen med kokosmelken og kjør til de er most. Rør inn potetmelet.

Skrell og rens grønnsakene, og skjær dem i ganske store biter. Ha olje i en stekepanne eller wok. Begynn med å steke morrpølse og fennikel på høy varme i noen minutter. Ha i rødbet og jordskokk og stek en stund til. Skru ned varmen litt. Hell i sausen, vent til den begynner å tykne, og ha i eple og løk til slutt. La sausen småkoke til den ser fin og tykk ut. Så er det ferdig.

Hvordan vi vasker håret hjemme hos meg (fiksjon)

Hun bruker alltid en sjampo med ekstrakt fra velduftende frukter, med fiber fra korn og vitaminer fra blomkål og appelsin, og visstnok også tilsatt essensen av ungkyras første melk om våren. Selv nøyer jeg meg med å stikke hodet i en skål med frokostblanding hver morgen. Men det smaker ikke så godt av frokosten etterpå. Og håret begynner å lukte utover dagen. Folk rygger unna. Jeg har gått glipp av mye godt på den måten. Men  hver må vaske seg i samsvar med sin natur.

Hvorfor døden er verdt å skrive om

Jeg har kanskje skrevet litt mye om død og elendighet i det siste, når jeg har skrevet noe i det hele tatt… Først et dikt om å bli lurt av døden, og så en fortelling om å dø på do. Tilgriset og alene, som det står i overskriften. Jeg tenker – har tenkt – det kan kanskje få folk til å lure på hvordan jeg har det inni meg…

Men jeg har det jo bra inni meg. Jeg trives veldig godt med livet, og trekkes ikke mot død og elendighet, ikke i det hele tatt. Ikke personlig. Jeg trekkes mot det litterært. Personlig vil jeg helst ikke ha noe som helst å gjøre med det. Jeg finner stoff der som det er verdt å skrive om, bare. Kanskje nettopp derfor.

En dag om lenge ennå skal jeg dø. Det skal du også. Du kan telle alle julaftener du har igjen… du kan stille opp et grantre for hver eneste jul du har noen sjans i havet til å få levd gjennom, seksti, åtti? Med litt optimisme på moderne medisins vegne, kanskje hundre? Men selv ikke hundre grantrær tar noe særlig med plass. Du kan se fra den ene enden til den andre, og så går du tom for grønt.

En stund etter det har alle du noen gang har brydd deg om gått samme vei, en stund etter det igjen vil alt du har gjort i livet være glemt. Du er klar over det, ikke sant? Kanskje du tror det fortsetter et annet sted, men jeg har ikke det en gang.

Selve dødsøyeblikket har vi nå felles uansett hva vi tror på, da. Det er den ene tingen alle levende ting har felles.

Andre ting kan man alltids i teorien komme seg unna – prøven i morgen kan bli avlyst, det gjør nok vondt å ta den sprøyta, men jeg kommer meg alltids gjennom det – det finnes ingen forestilling jeg kan leve meg inn i hvor jeg kommer meg helskinnet gjennom døden, og den blir ikke avlyst i siste liten. Den blir i beste fall utsatt.

Døden er verdt å skrive om fordi livet er verdt å bry seg om.

 (Ikke omvendt, tror jeg – man trenger ikke døden for å sette pris på livet tror jeg – men den er nå der for det om.)

Alt man bryr seg om skal bli borte, og det er jeg både sint og redd for.  Jeg skriver best om det jeg er enten sint eller redd for, det har jeg lagt merke til en stund, og det er kanskje ikke så rart. Kanskje det må til for at det som angår meg skal føles som det angår andre også.

Sterke, vonde følelser dytter virkeligheten innpå meg, jeg ser kanskje ikke klarere, men jeg ser mer, og jeg ser mer av det som betyr noe – nok til å fylle en tekst med mer enn fine betraktninger, nok til å gi den et liv jeg ikke har full kontroll over.

Om å dø tilgriset og alene (fiksjon)

De gangene han ble godt nok kjent med folk til at det kom på tale å invitere dem hjem, så gjorde han det, heller før enn senere. Han serverte kaffe eller te, ettersom hva gjesten foretrakk. Selv tok han det ene like greit som det andre, det hadde ikke noe særlig å si for ham. Han satte også frem småkaker som han selv hadde rørt sammen, gitt form, og stekt ved akkurat riktig temperatur. Baking var en av de mange måtene han fordrev tiden på.

Ofte hadde de en del ting å prate om. Sånne ting samler seg opp når man går i hverandres sfærer. Det kan være pågående prosjekter, hvis man kjenner hverandre fra jobb, hvordan aromaen av en og samme kaffesort kan skifte fra dag til dag, hvis man kjenner hverandre fra en bestemt kafé – i så fall kunne man også ha snakket om gifteplanene til den dritpene jenta bak disken, eller tannhygienen til han som satt for seg selv borte i kroken og snakket alt for høyt i en mobiltelefon – men det kommer på siden av poenget, som var at de holdt praten gående en stund og så dabbet det av.

Det var litt uti dette ordfattige strekket han pleide å hente utklippssamlingen, den han hadde nederst i en av bokhyllene sine, en lav en på gangen med plass til to bokrekker i dybden. Han ga avkall på de klammeste stundene for å vise bort historiene han likte å lime opp på store ark og ta vare på. Alle handlet om det samme. Han hadde mange små notiser å vise frem, men også svære oppslag, hvor en eller annen journalist hadde kjent smaken av et samfunnsproblem, som noe innerst på tunga, kunne man tenke seg. Det handlet om folk som døde alene, og som ikke ble oppdaget med det samme…

De kunne ligge der i dager eller uker, aller helst år – eller sitte sammensunket, som tilfelle noen ganger var – uten at noen etterlyste dem, trengte seg inn huset deres for å se hvor de hadde blitt av, uten kunne det virke som, at noen savnet dem i det hele tatt.

Noen faste formuleringer pleide å vise hva det dreide seg om. Naboene begynte å klage på lukten, men... Postkassa begynte å bli passe full, men… Til slutt var det ofte huseieren som kom, fordi ingen hadde betalt leie på mange år.

Som om det skulle være det store samfunnsproblemet, pleide han å si. At huseieren somlet med å kreve inn penger. Holdt inne med den store omsorgen som visstnok skulle ligge i å komme med brekkstang for å be om penger.

Han lot gjestene sine forstå at dette kunne gjelde ham en dag, og ventet tålmodig på hvordan de tok det. De skjønte vel at de ble satt på prøve nå, men hvilken respons ville de gi? Han sorterte dem i tre grupper. De fleste sa noe sånt som "men nå har du meg, og jeg skal i hvert fall komme og lete etter deg hvis du bli borte". Noen virket mer likegyldige, eller beklemte, begge deler sorterte under ett. De i den første gruppen kuttet han ut så skånsomt som forholdene tillot, de andre holdt han kontakten med på sitt vis.

Den gruppen som nådde helt opp hos ham var de som trakk et sukk og sa: "Skulle nesten ønske man kunne si det samme om meg."

Med dem la han ned noen premisser, eller håpet at de ville skjønne det. Vi treffes når det faller seg sånn. Bøter på ensomheten bare der og da, når vi orker. Ensomheten er ingen venn, men det finnes da verre alternativer. Ringes vi ikke på et år, så ringes vi ikke på et år, tar den ene ikke opp røret så maser vi ikke noe mer om det.

Han fikk seg noen engstelige forbindelser på den måten, hvor man bare klynget seg sammen nakne og fysiske til den ene eller andre fikk nok, og det endte ofte nok i konflikt. Men konflikt kunne han tåle. Han hadde også langvarige vennskap – det kunne kalles vennskap – som siden endte i et skuldertrekk, og med savnet gikk det samme vei som med alt annet. Det var en god nok måte å ordne seg på.

I perioder hadde han nok en del slike venner, men i strekk på år av gangen ble det ikke mer enn noen ytterst få.

De siste månedene av sitt liv kunne han telle fire personer som han møtte mer eller mindre fast. Han sendte dem en tanke i sitt døende sekund, et slags håp på vranga.

Det skjedde med ham i ung alder, faktisk da han fylte en og førti. På morgenkvisten mens han satt og gjorde fra seg gikk noe helt galt oppe i hodet på ham et sted. Han hadde presset ekstra hardt, sånt som kan få det til å svartne for en. Det skjer ofte og med hvem som helst, men så gir det seg etter en stund.

Denne gangen kom ikke synet tilbake, og han gjenvant ikke kontrollen over armer og ben. Tvert i mot gikk det rykningen i ham, og en del avføring som han ikke hadde klart å presse helt ut ble gnidd godt utover rumpesprekken.

Da tenkte han: "Nå tror jeg at jeg dør."

Har jeg tatt ut småkakene av ovnen, tenkte han. Ja det hadde han. Skrudd av ovnen og kaffetrakteren, så ingenting kommer til å brenne. Skrudd av kranen. Bikkja døde for evigheter siden.

Har jeg noen avtaler fremover? Ja, skulle jeg ikke spise ute i kveld men hun… hun der… jeg husker ikke ansiktet hennes en gang. Faen, jeg dør. Det skjer akkurat nå.

Så her sitter jeg da, med fillete pysjamas mellom føttene og avføring hengende ned fra rævva. Akkurat sånn jeg aldri i verden kunne ønske å bli funnet. Ahh, nå henger tunga ut av munnen på meg også. Vær så snill, la tunga mi råtne først. La skiten størkne og smuldre bort og kroppen gå i oppløsning på egen hånd før dere begynner å tukle med levningene mine… tenkte han.

Nå var det de såkalte vennene hans det sto på, om han hadde feilvurdert dem, om de på tross av alle store ord sto ham nær nok til å få med seg at han gikk ned under horisonten. Ikke svikt meg nå, var de siste ordene som passerte gjennom hjernen hans, før forbindelsene mellom nervetrådene begynte å løsne en gang for alle.