Ikke lett for alle

Å passe klokka kan virke som en enkel sak, men det krever en del sammensatte beregninger. Særlig om det er et bestemt sted man skal komme seg til. En reise består ofte av flere etapper, og flere operasjoner. Man skal kle på seg og komme ned trappa, man skal tilbakelegge minst én strekning – men ofte flere, hvis man skal ta trikk, buss, kjøre bil eller noe. I noen grad må hver av disse etappene planlegges, sammenføyingene må samordnes, og potensielle forsinkelser må forutsees legges inn i beregningene, i det minste de man burde ha forutsett.

Forsentkomming hvis man ikke har en god grunn er lett å oppfatte som latskap og respektløshet, overlegenhet, en kilde til irritasjon.

Punktlighet er et litt sårt tema for meg.

Jeg får det ikke alltid til. Når jeg får det til må jeg ofte streve for det. Den første etappen krever aller mest av meg: Veien til døra, fra stol eller sofa, og gjerne innom noe yttertøy først.

Når det nærmer seg at jeg må avgårde begynner jeg å spenne meg, grue meg – ikke til å komme ut, i og for seg, men til anstrengelsen som skal til for å flytte tankene – fra det jeg holder på med, til det å begynne med noe nytt.

Der jeg sitter vet jeg hva som er hva, så snart jeg reiser meg må jeg ta meg rundt i huset, kle på meg sånn to-tre forskjellige plagg eller mer om vinteren, få med meg alt jeg trenger å ha med, pakke ryggsekk eller bærepose om jeg må, ikke noe av det kjempekrevende i seg selv, men likevel litt mer krevende enn for andre, fordi jeg har vokst opp med Aspergers syndrom, en mild form for autisme.

- og minnene om å klundre med disse tingene sitter, uroen vokser på seg. Bekymring for å komme for sent sitter, og øker på uroen. Urolige mager lar ofte høre fra seg, og plutselig bruker jeg et kvarter på do, som tar en del av den støtputetiden jeg satte av fordi det alltid blir en eller annen forsinkelse.

En del av de tingene de fleste klarer er en smule vanskeligere for meg enn for andre. Jeg får det til, men med flere småfeil enn andre, og jeg må anstrenge meg mer. Inni kjenner jeg det. Synlig utenpå blir det 1) når alle småfeilene får samlet seg opp, sånn at summen av dem lar seg merke. For eksempel merker man det på situasjonen min i dag, hvor jeg er 33, bor hjemme, og ikke har gjort meg ferdig med utdannelsen jeg begynte på i 2001.

2) Når vanskelighetsgraden går opp, når hvem som helst ville begynt å slite. Da ligger den fortsatt ett hakk høyere for min del, det er forskjellen mellom når man sliter, og når man slettes ikke klarer. I krevende sosiale situasjoner, som de jobbintervjuene jeg har vært på – i krevende motoriske situasjoner, som de mer utfordrende oppgavene i gymmen – så synes det på meg. Folk som trodde de visste hvor de hadde meg får seg en overraskelse nå.

Problemer med å holde tiden skyldes småfeil som samler seg opp. Men det kan bli mange små feil i løpet av turen, fordi det er ekstra mange etapper, og hver og en av dem må beregnes riktig. Og det er forskjeller i tempo mellom etappene. Bil – buss – trikk – går mange ganger raskere enn til fots, tog og bane noen ganger raskere enn det igjen, og bommer man med bare et minutt på en av de raske etappene må man vente desto lengre, og feilene samler seg ikke bare opp, de vokser. Man rekker ikke banen man skal bytte til heller.

Som den gangen i New York, på selve hjemreisedagen, jeg klarte ikke klarte å orientere meg på en undergrunnsstasjon. Først ventet jeg på et tog som ikke kom – ventet lenge, fant så et annet spor – oppdaget at jeg kjørte feil vei, gikk av – på en stasjon hvor banen på grunn av byggearbeider ikke stoppet på motsatt perrong – og tiden til å spise noe før jeg skulle dra rant ut, jeg gikk innom det jeg trodde var en kjapp restaurant – ventet en halvtime på maten – tok drosje til hotellet fikk hentet bagasje kom meg på et flytog puhhh. Mer eller mindre i tide, men varm, rød, oppkavet, panisk.

Eller hvorfor ikke ta den gangen jeg skulle krysse mye av Oslo for å rekke noe felles treningsgreier, kom litt sent avgårde, bestemte å ta buss rundt byen i stedet for bane gjennom (fordi det var færre bytter, tror jeg), endte i rushtrafikken og så på klokka at minutter, ti minutter, en halvtime gikk fra meg. Jeg kom for sent forrige gang også. Det hadde vært mye snakk om forsentkomming i gruppa.

Varm, rød, oppkavet kjente jeg meg da også. Tiden hadde så mye større fart enn trafikken. Jeg husker ikke om jeg tenkte på å ringe – om jeg hadde nummeret til noen – varm, rød, oppkavet er noe jeg kan forestille meg ennå. Forsinkelsesfølelsen. Man kjenner seg litt som en serveringsklar suppekjele.

Jeg må nevne at det ikke skjer meg ofte mer. Som regel klarer jeg meg, ved å ta litt ekstra hardt i. Jeg har ikke noe lyst til å komme alt for tidlig heller, for det gir meg dødtid i uvante omgivelser. Utstrakt og uten holdepunkter. Jeg har ikke helt følelsen for fremtid og fortid. Men jeg kan stoppe og ta en kaffe underveis… den eneste faste avtalen jeg har nå om dagen gjør jeg det. Det funker helt flott.

Problemene ser større ut i denne beskrivelsen – større enn de i virkeligheten er for meg, antagelig større enn de er for aspergere generelt, vi er ikke porselenskrus noen av oss, og for andre med mildere kognitive vansker – fordi jeg blåser dem opp med vilje akkurat nå. Jeg vil gjøre detaljene synlige. For å understreke at alle sliter litt med ting som dette. Moderne dyder, punktlighet. Produktivitet. Omgjengelighet. Og så videre.

På twitter for en ukes tid siden tok jeg meg nær av en uttalelse om selvfølgeligheten av å passe klokka. I en kanskje for konfronterende stil svarte jeg at ikke alle hadde like lett for det, og forventingen om at vi uten videre skal få det til kan oppleves som både urettferdig og som en ekstra belastning. Urettferdig fordi man prøver så hardt, klarer det til og med ofte. Men de gangene det slår feil teller hverken innsatsen eller de gangene man får det til – vel, det teller, men ufortjent lite, oppleves det.

Jeg reagerte følelsesmessig, fordi punktlighet er ekstra sårt, og jeg har fått kommentarer om at jeg tok litt hardt i. Det tar jeg til meg. Jeg er helt enig. Jeg har ikke lyst til å gjøre det til en sak der Martin går rundt og arresterer folk. Jeg vil ikke ha det til at aspergere eller andre må passes nøye på, at man må være forsiktige rundt oss.

Det ville ikke hjulpet noe særlig. Særlig ikke meg, som kan være så uforsiktig noen ganger selv.

Det jeg har lyst til er å gjøre hva denne innsatsen består i. Repetere, repetere, til glir inn i bakgrunnen for de som hører, til det glir inn sammen med "sånt alle vet". Jeg kunne nesten sagt at det jeg har lyst til er å formidle det til det kjedsommelige.

Jeg har lyst til å forandre på hva folk ser med øynene sine når noen kommer for sent, sier noe upassende, ikke ringer tilbake, tar en mindre del av gruppearbeidet. Hva folk hører med ørene sine, aner med magefølelsen.

Jeg har lyst til at de skal vite begge muligheter – enten så er vedkommende lat, respektløs, uengasjert eller så har vedkommende noe å slite med som ikke synes så godt utenpå. Slik jeg får inntrykk av faller alternativ 1 de fleste inn først. Men de aksepterer lett alternativ 2 når det kommer på bordet

– jeg har lyst til at det skal ligge der, på bordet, helt fra begynnelsen av. Og så kan man felle dom. Først lar man tvilen komme vedkommende til gode, og så, når man vet mer, kan man felle dom, si sin misnøye.

Det er mest det jevne, i det små, som tar på med autisme i den milde graden jeg selv har det. Det er en jevn friksjon mellom omgivelsene og meg, mellom folk og meg. Det å kjenne diagnosen har hjulpet godt. Andre tar det også roligere når jeg sier ordene "en mild form for autisme", og jeg er så heldig nå at jeg har dette magiske formularet.

Men det er ikke bare meg det gjelder, og ikke bare autisme, og slett ikke bare punktlighet. Det kan gjelde kognitive vansker, emosjonelle vansker, eller rent kroppslige, likevel usynlige vansker. Mye kan rote opp fininnstilte rutiner, gi forsinkelser i skjemaene, lavere gjennomføringsevne.

Noe kan sitte langt inne hos den det gjelder. Man vil heller ta i mot kjeft enn å betro til hvem som helst at man har en sånn-og-sånn, er en sånn-og-sånn. Noe kan være skjult selv for den det gjelder.

Mitt eget aspergersyndrom ante jeg ikke at jeg hadde før 28 års alder, og jeg fikk ikke bekreftet det ordentlig før fem år etter det igjen, i fjor. Før det, utilstrekkelighet, utilstrekkelighet, velmenende utilstrekkelighet. Den første og fremste som dømte meg etter alternativ 1, det var meg, det.

Det er fremdeles jeg som står først i rekka. Misnøye uttrykt i generelle termer er noe jeg ofte tar personlig. Tar meg nær av – det kommer så nært innpå – det faller så nært alt somjeg tenkt om meg selv så mye oppigjennom. Du kan prøve og prøve mer, men viljestyrken holder bare ikke.

"Slik jeg får inntrykk av faller alternativ 1 de fleste inn først," skrev jeg, men det vet jeg jo ikke. Jeg ser ikke inn i andres tanker, ikke ser jeg så lett forskjell på misnøye med meg og tilfeldig kroppsspråk med helt annen mening heller.

Jeg skriver dette – kanskje enda mer til de som dømmer seg selv?

Jeg terper og kommer til å fortsette å terpe på dette for å prøve å gjøre det tydelig hva moderne hverdagsferdigheter krever av oss. Kanskje den som kommer for sent har gjort så godt han eller hun kan, kanskje du som kommer for sent selv har gjort så godt du bare kan. Ikke alt er like lett for alle. Som jeg allerede har vært inne på, er det kanskje ikke så lett for noen.