søndag 17. juni 2012

Forfjamset bloggetikk

Nå titter jeg litt forfjamset på en stafettpinne jeg har fått i hånda. Jeg blir nesten alltid forfjamset når jeg plutselig får plassert noe i hånda. Du kunne gitt meg en fjernkontroll til verdenspolitikken eller en stor plate melkesjokolade, og jeg ville sett rart og nesten litt bebreidende på deg før jeg fikk ryddet plass i hodet mitt til å finne ut hva det var. Ikke at jeg ikke trenger å få ryddet litt i hodet mitt en gang i blant.

Det dreier seg visst om å skrive noe om bloggetikk, på stafettbasis. Det begynte med et avisinnlegg av Stine Bjerkestrand, fortsatte med en oppfordring fra Sigve Indregaard til bloggere rundt omkring om å tenke høyt om sine egne etiske vurderinger. Anna Tostrup Worsley plukket opp en pinne, den passerte via Gunnar R. Tjomlid, og for øyeblikket ligger den i hendene mine – og hos en del andre, skulle jeg tro, hvert på  sitt vis.

Jeg har ikke fått med meg så mye av debatten fra før. Jeg skjønner at mange er negative til formaliserte retningslinjer for blogging. Det virker litt som om de har rett. Men mye av det foregår i utkanten av min verden, eller omvendt er det en verden jeg ligger i utkanten av, en klynge blogger jeg kanskje har noe til felles med, men jeg har vel sånn opp til 100 lesere. Jeg skygger unna de viktigste debattene. Så slipper jeg å tenke så mye på konsekvensene av mine handlinger. Det står ikke så mye på spill, hverken for andre eller for meg selv.

Kanskje det er derfor jeg skygger unna?

Det står jo i profilen min: "Opptatt av samfunnsting, men litt feig." Jeg burde kanskje heller si pysete.

Så jeg har ikke tenkt så mye om egen bloggetikk, ennå. Jeg burde kanskje? Selv i den lille boblen jeg gjemmer meg i, prøver jeg i hvert fall å tenke på det med å snakke om andre…

Jeg prøver å ikke påstå ting om andre hvis det ikke er enten hyggelig eller viktig, og jeg må vel også forsikre meg om at det er sant… Det bommet jeg kanskje på for ikke så lenge siden senest. Eller kanskje ikke.

Jeg prøver å ikke utlevere fortrolig informasjon, selv om jeg nok kan rote litt med de grensene… Men det kan være lurt å si ifra til folk før man snakker for mye om dem, tror jeg.

Jeg prøver å være snill og hyggelig. Ikke dytte på for mange ømme punkter. Ikke ta alt for hardt i. Med noen begrensninger dessverre, som for det første at ømme punkter dukker opp på uventede steder noen ganger, og man kan ikke dekke seg på alle fronter… men så kan man i det minste være lydhør. Ikke undervurdere følelsene folk har omkring seg selv og sin egen person. For det andre at det fins ting som snill og hyggelig ikke kan gå på bekostning av – man skal ikke la være å si noe, for eksempel, ikke la være å fordømme når noe fortjener å bli fordømt… ikke la være å ta sjanser eller kaste seg utpå. For det er da det blir bra stoff.

Hvis man leser litt i denne bloggen, vil man kanskje legge merke til en annen ting jeg prøver litt vel hardt på – en like viktig sak som hvordan man omtaler andre mennesker… Jeg prøver å ikke stille meg bak påstander når jeg ikke kjenner meg helt sikker på dem. Og det gjør jeg som regel ikke – derfor holder jeg meg også med min egen DISCLAIMERGNOM. Jeg overdriver selvsagt skikkelig med alle forbeholdene mine. Kan det ikke virke litt kokett? Nesten avvæpnende. Risikerer jeg på den måten å slippe unna nærmere ettersyn?

Kanskje man ikke skal ta for mye lærdom av hvordan jeg takler akkurat dette.

Det kommer kanskje an på hvor alvorlig man tror at man blir tatt. Blogger fyller et stort spenn. Jeg har sett forsøk på å organisere dem inn i sjangre. Det tror jeg er i tidligste laget. De har ikke funnet sin form ennå. Internett har ikke funnet sin form ennå. Internett er det mest omveltende som har skjedd med kommunikasjon siden morsekoden ble oppfunnet – før det, boktrykkekunsten – før det, tja, mesopotanske leirtavler, kanskje? Dere kan legge til et nytt argument mot nedskrevne og definerte etiske retningslinjer: De etiske problemstillingene vil forandre seg så fort, jeg vet ikke om retningslinjene vil kunne følge med.

Men det finnes altså små, stille og rolige blogger – uten mange lesere – uten ønske om mange lesere – kanskje til og med min hører inn under dem? Det finnes store og innflytelsesrike blogger, det finnes folk det blir ironisert over, men også folk som blir tatt på alvor.

Hvis ens lesere har tillit til at man vet hva man snakker om, bør man sørge for at man faktisk vet hva man snakker om, og at man kan stå inne for det. Er man på tynn is sier man noe klart og tydelig om det. Kanskje ikke så masete som jeg gjør. Men mer enn bare i en bisetning, eller som en prinsipperklæring på en fane kanskje noen av leserne finner veien til.

Det skal så lite til før folk tror at du vet hva du snakker om…

Hvis du sier noe folk har lyst til å tro på, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du er fagperson, autorisert synser, eller synlig populær, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du sier at du ikke kommer med allmenne påstander, bare deler subjektive erfaringer, så tror i hvert fall folk at du vet hva du snakker om.

– med mindre de mistror deg av andre grunner, eller ikke har lyst til å tro på det du sier.

– men i utgangspunktet stikker dementier og forbehold seg ganske lite ut i en tekst, man kan ikke stole helt på at alle vil plukke dem opp. Jo klarere og tydeligere, jo bedre.

Man kan spørre seg om det er så viktig, man driver jo bare med en hobby (evt en hobby som har vokst til en småjobb på siden). Men saken er at jo mer innflytelse du har, jo større ansvar har du overfor dem som stoler på deg. Jo mer etikk er det du må ta hensyn til.

Der finner man så langt rekkevidden av mine bloggetiske forfjamselser. Og DISCLAIMERGNOMEN dukker opp helt av seg selv, uten ironi, og forteller at det kan være flere andre ting folk burde gå inn for, som for øyeblikket ikke faller meg inn.

Så ikke gå ut og si at "Martinbg nevnte det ikke, så da går det helt greit," da. Nå tror jeg ikke jeg blir sett på som noen autoritet innen etikk.

Mon tro om noen ser på meg som en autoritet innenfor noe som helst? Kan jeg ta sjansen på at de ikke gjør det?

Men jeg vet ikke om jeg kan få til noen full og oversiktlig liste over etikk. Etikk handler mest om å fortsette å tenke. Om å akseptere at man har ansvar for den innflytelsen man har over andre, om å ta en alvorsprat med seg selv om hvor langt det ansvaret strekker seg. Stadig vekk. Kanskje man burde gjenta en sånn stafett med jevne mellomrom.

Jeg har vel en pinne jeg skal gi videre også. Det pleier jeg å slite med, sånne vandregreier. Hvilke kriterier skal jeg begynne med? Jeg kunne funnet noen andre jeg tror mener noe om saken – jeg svever i utkanten av noen relevante debatter på twitter om dagen – men det blir for betent til at jeg tør. Jeg kunne gått til en helt annen type blogg, funnet de kretsene som vanligvis ikke lar høre fra seg i metadebatten.

Men jeg tror heller jeg spør en jeg er nysgjerrig på å høre fra. Sånn i sin alminnelighet. Hvis Somalieren kunne tenke seg å gjøre et forsøk? Bloggen hennes står i hvert fall høyt på lista over ting som bør leses. Hun tenker bra, om mange forskjellige ting, hun har en sterk og overbevisende penn. Og det virker som det ligger en god etikk bak det hun gjør. Det kunne jeg vært interessert i å høre en del mer om.

2 kommentarer:

Estelita sa...

Jeg tenker ta spranget fra en anonym og personlig bloggtilværelse (som periodevis ligger ganske brakk etter jeg ble mamma) til å åpne en ny blogg "som meg selv", som snart ferdigutdannet psykolog, med alt som medfølger.

Og da kommer alt dette du skriver om opp, tidvis som en trussel og klump i halsen, som om jeg har en etisk-komite som flue på veggen som bedømmer alt jeg skriver. Særlig i forhold til å ta hensyn til at folk kan ta deg på alvor. Psykologers store skrekk, kanskje? At noen skal tro på det de sier, eller at en stakkars lekmann skal ta det til seg som en sannhet. Men ender da psykolog(student)er opp med å nesten aldri tørre uttale seg om hva de mener og hva de ser? Eller ta så mange forhåndsregler og understreke så til de grader sin subjektivitet at innholdet ikke når frem? Om så er tilfelle, at mange fine tanker og innspill i samfunnsdebatter fra en av yrkesgruppene med mest sans for nyanser og sammenhenger... er det ikke ganske trist?

Et sidetema oppi det hele, er min store oppdagelse for et par år siden, at min tendens til å ta ansvar for andre mennesker ikke bare går ut over meg selv, men faktisk innebærer en mangel på respekt for andre. Noen ganger føles det som hele psykologstanden har samme tendens, og at understrekingen av den stakkars lekmannens uvitenhet og hvordan vi skal beskytte ham mot å tro på oss (slik han tror på hver en vg overskrift etc), innebærer en lignende mangel på respekt.

Et spesielt tema som vekker mye følelser i meg, altså. Jeg er spent på om jeg vil tørre være åpen, litt kraftfull, ha en personlig mening og si ting som ikke enhver psykolog kan stille seg bakom. Og samtidig få frem at jeg er en enkeltperson, ikke en representant for sannheter eller psykologifaget som helhet.

Det blir spennende.

Og det er spennende å plutselig finne deg på nett. Det er godt å 'se' deg.



M

Martinbg sa...

Siden det atte du ble hvafforno? Du store, her må det gratuleres. Og gratulerer til ungen også, for heldig tildeling av mor.

Du kommenterer den delen av innlegget mitt som går på det med å vite hva man snakker om, og tar opp to sider av saken - jeg vil mene at begge deler handler om respekt - respekt for leseren, og respekt for sitt eget budskap.

Begge deler høres relevante ut for en bloggetikk, tror jeg. Det har en del å si for kvaliteten på teksten også. Man tjener ikke noe på å underminere sin egen tekst. Tvert i mot blir den kjedelig, tung å lese, og man lurer lissom på hvorfor man skal ta seg bryet. Og man tjener ikke noe på å undervurdere leseren, skrive som om man snakker til barn. (Gjelder forsåvidt også dersom man faktisk snakker til barn.)

Siden jeg fant meg selv såpass enig med deg der, kom jeg først litt i villrede, for jeg er fortsatt enig med meg selv også... Mottar man tillit fra et publikum, bør man jobbe for å gjøre seg den fortjent... Men jeg svarte meg selv at vi kanskje snakker om hver vår side av en vektskål. At både du og jeg nevner viktige momenter, og så må man i det enkelte tilfelle veie dem mot hverandre. Antagelig med større vekt på - respekt for leseren - respekt for budskapet - enn det jeg har lagt opp til når jeg har formulert meg såpass sterkt.

Og så får man utvikle sitt eget forhold til sin indre etiske komité,  lære seg hvordan man håndterer dem, stå rak og likevel være lydhør. Det er nok bra at man har en, så lenge man vet å legge den fra seg i tide, og så skrive sånn man synes det er best. Og heller være mottagelig dersom andre skulle komme med kritikk... Ta dialogen videre i kommentarfeltet. 

(Jeg burde kanskje sagt mer om det - mer om å svare seriøst på innvendinger andre kommer med - det får man kanskje mer ut av enn om man pålegger seg selv båndtvang)

Og det var hyggelig å se deg også - på nett like gjerne som noe annet sted. I tankene mine dukker du opp stadig. Ser frem til blogg under ditt eget navn kommer i gang. -M...BG