Martinbg og timingmysteriet

De begynte å hviske med hverandre, så på meg en gang til, så på hverandre, hvisket litt mer, og så hadde vi gått forbi hverandre. En liten stund senere snudde jeg meg etter dem. Samtidig snudde deg seg etter meg. De snudde seg, som to tannhjul, begge hodene roterte i takt inn mot et felles sentrum, før de vred seg over sine respektive skuldre. Jeg snudde meg fort tilbake igjen, men enda en stund senere kikket jeg bakover en gang til, og nok en gang snudde en av de to seg samtidig. Etter det var vi rundt en sving, og så hverandre ikke mer.

Dette er vel ikke noen uvanlig form for kontakt. Jeg skrevet om lignende ting flere ganger. Man legger merke til samme ting, eller kanskje til hverandre, og det utveksles mange signaler som gjør at man en stund står med samkjørte hjerner, og samkjørte tanker. På en måte lever man litt i den samme mentale verden. Og så blir det brutt. Å snu seg etterpå er heller ikke uvanlig. Det har vel både med nysgjerrighet å gjøre og med en form for kommunikasjon, kan jeg tenke.

Det jeg lurer på, er hvordan det kan skje samtidig. Hvorfor går det akkurat like mange sekunder til jeg snur meg, og til de andre snur seg? Vel, det kan jeg selvfølgelig ikke vite om det gjør, for alt jeg vet kan de ha snudd seg frem og tilbake mange ganger, ja nærmest gjort piruetter bak ryggen min mens jeg gikk der og funderte, men med mindre det faktisk er tilfelle… hva slags sosiale prosesser, hva slags uerkjente normer for sosial ventetid, eller har det bare noe med at man tenker like fort, eller hva… er det som gir folk en så forbløffende god timing?