Et innlegg om vilje

De hadde kanskje rett. De på twitter som kommenterte forrige innlegg. Det innlegget som handlet om å ikke forstå hva man ville. Men trenger du å forstå alt da? spurte den ene. Den andre anbefalte en mellomting mellom handling og analyse.

Som regel snakker jeg ikke egentlig om analyse når jeg sier at jeg sliter med å forstå ett eller annet, at aspergeren min tåkelegger et eller annet viktig. Jeg snakker ikke om at jeg trenger en dypere analyse. Tvert i mot. Verden kommer allerede til meg for dypt analysert, jeg oppfatter ting litt mer stykkevis enn godt er. Jeg ser ikke skogen for alt som rører seg i barken. Det er ikke analyse jeg trenger, men tvert i mot syntese, noen prinsipper som kan hjelpe meg å få småstykkene til å henge sammen.

 

Jeg strekker meg ikke etter noen absolutt forståelse, tvert i mot etter et minimum av overblikk

 

– vanligvis, men kanskje ikke når det kommer til seksualitet og min egen vilje. Jeg har tenkt litt mer på det, det som jeg avrundet med forrige gang. Hvorfor jeg ikke klarer å handle, når jeg ikke forstår min egen vilje?

 

Jeg tror jeg kan ha tenkt på det å uttrykke vilje som nesten likt med å avgi et løfte. Hvis jeg sier at jeg vil noe, da forplikter jeg meg til å gjøre det. Hvis jeg sier at jeg ønsker noe, da forplikter jeg meg til å ta det i mot og det på andres premisser, kan jeg ha tenkt. – på den svarthvittmåten autismen noen ganger får meg til å tenke.

 

(Og som ikkeautister nok også preges av iblant, som det meste med meg. Det gjelder sjelden bare for de med diagnose.)

 

Det høres riktig ut at jeg kan ha det med å tenke sånn. Og hvis jeg tenker sånn: Da betyr det å ville noe som jeg ikke forstår, eller kan utrykke klart… at jeg forplikter meg til hva enn andre måtte oppfatte at jeg vil…

 

at når jeg uttrykker et uklart ønske, da stenger jeg brått mange dører for meg selv, da kan jeg hverken oppklare eller gå tilbake, jeg har lagt ut veien for fremtiden. Jeg kan kanskje si "nei takk likevel," men i hvert fall ikke "men da kan vi kanskje prøve noe annet?"

 

Hvis det å famle hadde vært likt med å avgi et soleklart løfte, hadde man selvfølgelig gjort lurt i å holde munnen lukket, eller vente til man forsto alt.

 

Men så har vel ingen andre heller den fullkomne innsikten i hva de vil. Enda mindre når det gjelder seksualitet – med så mange motstridende ønsker, redsler, drifter, håp, mellom det øyeblikkelige og det langvarige og det tøffe og det nakne.

 

Hvordan i all verden skal man vite hva man egentlig vil? Man vil vel ofte flere ting samtidig…

 

Nå er det de som nettopp ser på hva som helst av signaler som et løfte. Blir sinte, eller verre, når de tror de har krav på noe og de ikke får det. Der er i hvert fall ikke jeg. Jeg tror ikke at jeg har krav på så mye. Jeg er bare redd for at andre skal gjøre krav på meg.

 

Både jeg har lov, og andre har selvfølgelig lov, til å trekke seg et skritt tilbake. Ta et pusterom midt oppi hastige beslutninger.

 

Med tillatelsen til å ta et skritt tilbake, kommer kanskje motet til å ta enkelte andre skritt frem.

Et nytt innlegg om sex

Jeg forstår meg ikke noe særlig på sex.

 

Jeg mener, jeg har jo hatt det, jeg vet jeg liker det… jeg liker det veldig godt, og ikke bare for kriblefølelsen nedentil, det tiltaler meg også estetisk. Som en fredfull utsikt, en avsindig symfoni, et måltid med fremmedartede smaker og teksturer, alt sammen i ett, men… men…

 

alt det der henger bare og flagrer, løse tråder, jeg forstår ikke hva som knytter det sammen for meg

 

forstår meg ikke på lengselen som legger seg inntil den mentale grunnlinja, murrer i bakgrunnen så jeg venner meg til den og lever godt med den. Forstår meg ikke på frustrasjonen som blusser opp en gang i blant, når jeg kommer på at noe – ett eller annet – finnes. Hva for noe "noe" er det jeg lurer på, hva er det jeg ikke har, som jeg vil ha?

 

Sex, så klart, med flere enn bare meg selv. Jeg har kommet så langt, men så stanser det ved detaljene. Som for eksempel med hvem, hvordan, under hvilke omstendigheter.

 

det personlige nivået, man blir jo berørt av det. Det er ikke bare fingrene og tunga og de private delene som berøres, på innsiden er det også berøring. Sinn, sjel, følelser, berøring av selvet, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, psykologisk eller metafysisk.

 

Forstår meg ikke på hvor langt inn jeg vil berøres Hvor langt inn jeg våger å berøre andre. Fomlepave, kløne, som å gå med full oppakning mellom to vaklevorne reoler av glass. Og dessuten gammel bagasje.

 

Jeg klarer ikke formulere noe så enkelt som at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste, vel, jeg klarte det nå, men det tok meg tre hundre ord, jeg klarte det ikke uten ekstraordet "helst", og hva vil jeg ha i stedet? Der kommer det ennå ikke noen ord.

 

Der ligger jeg langt bak mitt eget språk, jeg må bare gape og gape som en gullfisk.

 

Det kan vel sammenfattes med ordet vilje, et spørsmål om hva jeg vil – med denne seksualiteten som jeg har arvet fra alle disse menneskene, pelsdyrene, fiskene og så videre som har gått før meg, sprut for sprut.

 

Denne viljen. Det satt langt inne å innrømme at jeg hadde en seksuell vilje – at også det var – en del av meg – men nå har jeg tråkket over den terskelen. Og hva ser jeg?

 

Jeg aner nesten ikke. Jeg klarer endelig å holde frem denne viljen og se på den, men nå forstår jeg ikke hva jeg ser. Det blir det neste jeg må finne ut av. Jeg lurer på hvor og hvordan jeg skal begynne?

 

Så lenge jeg ikke forstår og ikke kan formulere så mye som en flik av min egen vilje, er det vel ikke rart det må tilfeldigheter til for at jeg skal havne i senga med noen som helst andre enn meg selv.

Problemet med smarte barn

To artikler tegner to ganske forskjellige bilder av begavede barn i skolen. Det er visst en debatt om det for tiden. – mellom fagfolk, som har større fagkunnskap enn meg, så jeg skal ikke prøve å gå dem etter i næringa, bare se litt nærmere på den kontrasten. Eller legge min stemme til det som har blitt kalt et hylekor om skoleflinke barn…

 

Jeg føler meg ikke helt nøktern…

 

Den første artikkelen er signert av Tom Hetland og det som slår meg med den er hvordan den lovpriser janteloven. Ikke for såkalt vanlige folk. De kan gjerne tro at de er noe. Men ikke folk som utmerker seg på et eller annet vis, de "rikeste, mektigste, vakreste, mest intelligente". De bør ikke bli for høye på pæra, for da får vi et samfunn der en elite med "trekk som ikke akkurat er sympatiske" styrer samfunnet fra en posisjon "på alle måter fjernt fra vanlige dødelige".

 

Jeg er ikke helt sikker på alderen til de barna vi snakker om. Tolv? Ti? Sju? Er det sjuåringer med "trekk som ikke akkurat er sympatiske" som utgjør denne spirende trusselen mot vår gode måte å leve på?

 

Dette er det som slår meg mest når jeg leser artikkelen – slår meg i mer en én forstand, det gjør litt vondt i ansiktet også. Selv om det ikke er hovedtemaet i artikkelen en gang. Innledningen høres jo ganske ålreit ut: Vi bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke som et problem. Det er en god tilnærming til de fleste som har problemer, det har gjort en veldig stor nytte i mitt eget liv.

 

Mer spesifikt foreslår Hetland at de skoleflinke settes i aktivitet med å hjelpe de andre barna, og det er der jeg ikke vil gå fagfolk etter i næringa, for hvorvidt det vil funke eller ikke er et empirisk spørsmål, jeg vet hva ikke empirien sier, ville neppe forstått det om jeg hadde fått det tilsendt.

 

Dessverre får jeg ikke alltid til å skille mellom kjernen av en sak og det som bare ligger utenpå, jeg får ikke til å se forbi formuleringene og begrunnelsene. De… slår meg… for begrunnelsen er ikke å gi disse (12? 10? 7? år gamle) barna noe å drive med på en måte som eventuelt kommer alle til gode. Begrunnelsen er at de skal vise ansvar i stedet for å sitte og hovere.

 

I den andre artikkelen, fra Jan Terje Bakler fra Mensa Norge, forbindes evnerike barn med risiko for mobbing, sosial isolasjon, skoletretthet, frafall fra skolen, og økt risiko for ADHD, Aspergers syndrom, autisme, ADD, depresjoner, og lignende.

 

Nå kommer jeg med en utilslørt appell til følelser: Deprimerte barn. Som sliter med mobbing og en følelse av sosial isolasjon.

 

Og så fortsettelsen, hvor det vises til en undersøkelse der  "halvparten av 24 ekstremt intelligente viste i en undersøkelse tegn på «dypereliggende følelse av utilstrekkelighet og mangel på selvtillit» Det høres ut som noe litt annet enn å sitte og hovere over de som ikke har like lett for det.

 

Det høres mer ut som om disse barna ikke har så lett for det de heller.

 

Disse beskrivelsene passer ikke helt sammen med hverandre. Ikke vet jeg hvem som har rett, kanskje begge har rett – man kan kanskje hovere og føle seg dypt utilstrekkelig samtidig, når jeg tenker meg om…

 

Kanskje jeg burde tenke at denne Bakler tar feil, han er jo tross alt fra Mensa, så han har valgt selv å identifisere seg med denne verdensfjerne eliten. Har man høy IQ kan man i hvert fall ikke si noe riktig! På den annen side så kan han dokumentere det han sier, det er kanskje elitistisk det også?

 

Mens Hetland dokumenterer at disse barna ikke har problemer fordi han ikke vet om slike problemer blant dem han kjenner selv.

 

Blant de jeg kjenner har jeg vært borti noen slike problemer. Og i mitt eget liv, vel, det er kanskje litt annerledes. Jeg har jo aspergers syndrom. Ikke at jeg utviklet det på skolen, det hadde jeg nok fra tidligere i livet. Jeg er uansett ikke spesielt begavet. Det vil si ikke spesielt begavet, men jeg er ganske begavet…

 

Litt begavelse kommer nok godt med, når man har andre ting å slite med. Jeg klarer meg nok en god del bedre enn om jeg hadde asperger og ikke vært ganske begavet samtidig. Men det har ført med sine egne problemer også. Språkferdighetene og tankeevnene mine har nok bidratt til å holde den underliggende utviklingsforstyrrelsen skjult. Jeg skjønte ikke selv at de kunne ligge noe dypere der inne før et stykke mot slutten av tjueåra.

 

Følelsen av isolasjon… har jeg erfaring med. Bare delvis på grunn av omgivelsen. Jeg hadde venner både på barne- og ungdomsskolen, gode venner, som tok bedre vare på meg enn jeg skjønte da. Jeg opplevde verden som konfliktfylt, slet meg ut med krangling hver eneste dag, så ikke gjennom til de lyse sidene.

 

Jeg tror nok jeg hadde både ressurser og problemer…

 

Artikkelen til Hetland begynner med at man bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke som et problem, men jeg får ikke helt med meg hvordan problemperspektivet blir borte. Problemer som går gjennom hele greia er ikke situasjonen barna befinner seg i, men den omstendighet at de er smarte.

 

Gjør jeg meg vrang kan jeg lese det i konklusjonen til og med. "Me har kanskje eit problem, men me risikerar å få eit mykje større."

 

Jeg har ikke så mye greie på sakens egentlige kjerne, med hva som vil være beste pedagogiske tilnærminger og det, jeg vet heller ikke direkte hvordan det er å være spesielt begavet, eller mobbet. Jeg har bare fått en smak av de tingene selv.

 

Det jeg ser for meg, i fantasien som smører det tjukt på for meg, er små, ensomme barn i et klasserom. De har ikke så lett for det de heller, og det slår meg, minst i dobbelt forstand, når det blir hovert over dem i avisene, av voksne folk med en god del trofaste lesere.

Et ansikt i butikken

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.
En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.
Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.
Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om skjønnhet, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det gjør at man holder ut hele strekket.

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.

En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.

Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.

Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om det som er pent, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det hjelper med å holde ut hele strekket.

De store, distraherende linjene

Bak hver tanke vi tenker og hver målrettede bevegelse ligger det en lang kjede av nesten ufattelig enkle og nesten ufattelig velkoordinerte funksjoner. Eller ikke bak. Tanken består ikke av annet enn denne dominoeffekten av signaler, fra hjernecelle til hjernecelle, fra et område av hjernen og fremover til det neste.

Ta og se deg litt rundt, og tenk over hva du egentlig ser. Du ser massevis av ting, objekter… Du vet hva de heter, hvordan de ser ut og kommer til å se ut i morgen, og hvordan de vil se ut hvis du snur dem på hodet, hva de kan brukes til, hvilken vei du må strekke armen din hvis du vil plukke dem opp. Vel, med mindre du har skader på øyet, synsnerven, eller på et av de mange områdene i hjernen som du trenger for å sette noen rotete lysflekker sammen til en kompleks og sammenhengende synsverden.

Også dette blogginnlegget kommer til å handle om aspergersyndromet mitt. Jeg kommer til saken etter hvert.

Men først vil jeg vise frem en tegning jeg har laget. (Som jeg laget i slutten av oktober, da jeg skrev utkastet til alt dette. Skrivingen tar sin tid for tiden.)

Det spesielle med denne tegningen er at det går an å kjenne igjen personen jeg har tegnet. Ser du? Du skal få sjansen til å gjette nå, og så nevner jeg kanskje svaret i forbifarten senere. Jeg har vist den til tre stykker så langt, og to av dem kjente ham igjen lett. (Antagelig bedre enn jeg gjør, siden jeg ikke har så lett for ansikter.)

Jeg har aldri klart å tegne ansikter som andre kunne kjenne igjen før. Vel, én eller to ganger kanskje. Jeg har alltid hatt lyst til å kunne tegne, og det har alltid blitt til frustrasjon når jeg har prøvd.

Det har begynt lovende… jeg har fått til et lite stykke… Men etter hvert som jeg har holdt på har jeg mistet taket på det. Så har jeg prøvd for hardt å ta meg inn, jeg har ikke fått til å slappe av sånn at jeg i det minste har kunnet gjøre interessante småfeil, småfeil der personligheten min skinner gjennom, ikke en gang det. Proporsjoner og perspektiver har sett slappe ut på samme måte som et ekkelt håndtrykk er slapt. Strekene har gravd seg ned i papiret, man kan få vondt i blyanten sin bare av å se på dem.

Tidligere i år ryddet jeg en gammel haug med papirer på toppen av en bokhylle. Mange av dem var skisser og tegninger fra omtrent 2003, 2004, da jeg gjorde det mest systematiske forsøket så langt på å få tegning inn blant ting jeg kan. Jeg kom et stykke på vei også, noen av tegningene der lignet på ting, streken min ble stødigere. Men jeg ga opp, nådde det punktet hvor jeg ikke kom videre, mistet motet. Jeg fant blyanter og viskelær der også, en linjal. Det ga meg lyst til å prøve meg litt igjen

- på det som virket enklest for meg, finne frem allerede todimensjonale bilder og prøve å kopiere dem over på papir. Det gikk særlig på en to-tre bilder av – vel, sånt som man ikke ser på på jobben. Jeg skulle gjerne sagt noe om hvorfor akkurat bilder av det, men jeg prøver å venne meg av med å forklare meg hver gang jeg i det hele tatt nevner noe som har med sex å gjøre. (Det var rundt denne tiden jeg oppdaget PrtSc-tasten på tastaturet, så det gikk lett å gjøre bevegelige bilder om til stillestående.)

Det å tegne gikk like bra som i 04 da, jeg begynte å få til litt. Kanskje bedre til og med. Jeg er roligere til sinns, mer oppmerksom på ting rundt meg. Men jeg nådde det samme punktet. Håndtrykksslappe proporsjoner, klamme kurver, frustrasjon og nært innpå resignasjon.

Men i det minste forstod jeg bedre grunnen, svakhetene mine med pennen. Jeg hadde lært meg å kjenne autismespekteret: Sterk på detaljer, svak på å sette ting sammen til en helhet. Det stemte godt med det som skjedde når jeg tegnet.

Der jeg først satte ned pennen, uansett hvor, så fikk jeg det til ganske bra. De riktige detaljene kom på riktig plass. Men strekene til ting lengre unna ble for store – eller for små, for langt til høyre – eller venstre… Jeg prøvde å måle opp, prøvde å streke opp skjelettet av det jeg skulle tegne, prøvde å lage grove omriss der de ulike kroppsdelene hørte hjemme, og ingenting av det hjalp.

Det formet seg en idé om at jeg ville klare meg bedre hvis jeg tok for detaljene én for én. Tegnet litt på ett sted, litt på et annet, og fylte ut bildet på den måten. Så ville jeg ikke bli forstyrret av de store linjene så mye.

Ikke lenge etter fant jeg svaret på et spørsmål som jeg ikke en gang visste at jeg burde stille, nemlig: Hva slags detaljer bør jeg i så fall legge merke til?

Jeg tror noen ganger at verden er full av svar, at det er spørsmålene det skorter på. At vi ofte ikke vet det selv når vi har funnet et svar og et spørsmål som passer sammen.

Det var i en bok som gikk på noe helt annet jeg hadde grunnet mye over. Den heter Reading in the Brain. Den handler om hvordan prosedyrene for å lese og skrive i det hele tatt lar seg innprente i menneskehjernen. Skrivekunsten har oppstått så brått, og så nylig, at den neppe i noen særlig grad kan ha vært resultatet av evolusjon. De områdene av hjernen vi bruker, må egentlig ha utviklet seg til å fylle helt andre funksjoner.

Særlig interessant er det å se på funksjonen til et ganske lite område til venstre et stykke bak i hjernen, i det som kalles tinninglappen. Det er ett bestemt område som lyser opp på hjerneskanningene til folk fra hele verden når de leser, på alle mulige slags skriftspråk, lært med alle mulige slags metoder. Når man får skade på det området, får man også skade på evnen til å lese.

Dette leseområdet ligger i en del av hjernen som ellers kjenner igjen de objektene vi ofte har med å gjøre omkring oss. Som ansikter eller verktøy. Ting som har både en fastsatt form, og samtidig mange viktige detaljer. Leseferdighet, skrev forfatteren Stansislas Dehaene, bygger på evnen til å kjenne igjen de grunnleggende elementene i slike objekter, elementene som gjør at vi kan beregne omrisset og proporsjonene til de tingene vi har i synsfeltet.

Hvis du ser opp fra skjermen litt, og vet hva du skal se etter, vil du oppdage at du har visse bokstaver rundt deg over alt. Du ser bokstaven L overalt hvor to linjer løper sammen, noen ganger i rett vinkel, andre ganger litt vridd. Du ser bokstaven Y overalt hvor tre linjer løper sammen, det vil si høyde, dybde, og bredde. Og den bokstaven jeg liker aller best… T… overalt hvor én ting befinner seg foran en annen. Den forreste tingen er streken på toppen av T-en. Av den bakerste tingen ser vi bare den nederste streken som stikker frem. (Og du kan selvfølgelig vri den T-en i alle mulige vinkler.)

Elementer som dette har vist seg å spille en veldig rolle når vi bruker synssansen vår. Man har gjort eksperimenter, hvor man har delt en tegning i to… del 1 består av alle L-ene, Y-ene, T-ene og så videre i tegningen. Del 2 består av alle de andre strekene. Del 1 blir nesten alltid kjent igjen, del 2 blir nesten aldri kjent igjen. Så godt som alle kjente skriftsystemer i verden, sier Dehaene, består først og fremst av de strekene som alltid blir kjent igjen.

Dehaene legger vekt på hva skrivekunsten har å lære oss om hvordan helt nye ferdigheter kan oppstå blant menneskene, ferdigheter hjernen vår som nevnt ikke kan ha tilpasset seg gjennom evolusjon. Når vi lærer å lese, sier Dehaene, presterer vi å omprogrammere vår egen hjerne, eller kanskje omstrukturere er riktig ord. Vi endrer på selve oppbygningen av hjernen, gjennom langvarig terping og trening, oppretter og styrker nye forbindelser mellom hjerneområder som ikke hadde mye kontakt med hverandre fra før.

 

Vi får vår egen hjerne til å gro, bare ved å anstrenge oss, mens vi foretar visse øvelser.

 

Men vi kan ikke lære oss hva som helst på denne måten. Alle funksjonene som inngår i lesing, må ha eksistert der oppe fra før – evnen til å kjenne igjen vinkler på den ene siden, evnen til å kjenne igjen språk på den andre – alt dette er for innviklet til å øves inn fra bunnen av.

 

Vi er begrenset av den hjernen vi nå en gang har, alt vi kan gjøre er å ta enkelte av de grunnleggende evnene våre, og føye dem sammen på nye og uforutsette måter. Dehaene kaller det for resirkulering, nevronal resirkulering.

Jeg visste jo det med synselementer fra før. Jeg husket det fra nevrosemesteret for en del år siden. Jeg tenkte bare ikke på å sette det i forbindelse med lesing, og i hvert fall ikke med tegning. Først i høst oppdaget jeg hvor mye greiere det gikk hvis jeg først tok for meg de mest fremtredende bokstavene i synsfeltet. Strekene og vinklene, del 1-elementene… som jeg har lang, lang trening i å sette på arket, man har jo holdt på med det siden man lærte seg å skrive.

"La meg prøve dette," tenkte jeg, og satte meg ned med et av de lugubre skjermbildene. Jeg så virkningen allerede på første forsøk. Strekene ble mer presise, mer naturlige, enn det meste jeg hadde fått til før. Og på et blunk – uventet – ble strekene til en slags figur. Hjernen fikk nok å jobbe med, jeg begynte å kjenne igjen min egen tegning.

Tegningen av Nixon (se over) kom noen dager senere, og skyldtes en del flaks. Den representerer nok høydepunktet, ikke normalen, av der jeg befinner meg nå. Nå dreier det seg om å øve, øve inn koordinasjon, prente inn former – mye som med skriving… jeg har lært litt om å øve også: Det lønner seg mest med kortvarige, hyppige øvelser, så hjernen får tid til å danne forbindelser innimellom. Så hva har jeg oppnådd?

Har jeg lært å tegne over natten? Både og. Som det var med den minigolfen jeg skrev om tidligere. Ferdigheten kommer ikke over natten, men jeg har oppdaget noen av forutsetningene for å komme videre. Fjernet en barriere… kanskje en av de største, den som skyldes at jeg har en særlig lite tegnevennlig hjerne.

For ja, jeg surfet litt rundt, og det ser ut til at ikke bare opererer jeg på et noe lavere detaljnivå enn de fleste. Jeg – det vil si, aspergere – har også noen ganger litt svakheter i den andre delen av synstolkningssystemet. For informasjonsstrømmen i synsområdene deler seg på et tidspunkt i to. Den ene, som jeg har snakket om, kjenner igjen objekter, former, meninger og assosiasjoner. Den andre, som noen aspergere i følge google sliter med, holder på med ting som posisjon og bevegelse. Hvis det stemmer: Enda en årsak til klunder når jeg skal plassere alle detaljene rett.

Jeg har lært å lure hjernen til å tro at den ikke skal se etter posisjon. Eller nei, tvert i mot, den ser posisjon bedre, den stanser opp på et tidligere punkt i synsprosessen. Å kjenne igjen vinkler er jo ett ledd i kjeden, det å føye dem sammen er et annet ledd, og i sammenføyingen blir alle posisjonene omregnet, korrigert, til jeg oppfatter dem som mer konstante enn det de egentlig er. Men før dette lurer jeg altså hjernen til å gå inn. Den henter ut data om hvor vinklene faktisk befinner seg, og sender informasjonen videre til hånden min… Kan det hende jeg har begått en liten smule nevronal resirkulering? Jeg vet ikke helt om begrepet passer, så jeg får nøye meg med å bruke det som metafor.

 

Jeg har omdirigert informasjonsflyten i hjernen min litt på samme måte som jeg gjorde den gang jeg lærte meg å lese.

 

Alle som tegner, har jeg forstått, må gjøre noe av det samme som jeg beskriver. Midlertidig overse helhetsinntrykket, øve seg på å legge merke til de mer grunnleggende leddene i kjeden. (Eller se på en annen måte, som man sier.) Men jeg har prøvd å lære det før på deres måte, det har ikke funket helt.

 

Jeg må lure på hvorfor ikke.

 

Jeg burde jo om noe være flinkere til å overse helheten, det grunnleggende særtrekket med aspergerhjernen min er jo at jeg har tyngre for å feste oppmerksomhet ved helheten. Det ser jeg hver gang jeg setter meg ned med en tegning. De første detaljene blir som regel akkurat som de skal.

 

Detaljene er min store styrke, når jeg først får øvd inn teknikker for å sette dem på riktig sted.

 

En slags enklere parallell til Dehaenes nevronale resirkulering, kanskje? Fortsatt ikke i noen faglig forstand (sier DISCLAIMERGNOMEN, vi skal ikke ha noe av å komme med faglige uttalelser om ting vi knapt forstår oss på, skal vi vel?) men som metafor…

 

Jeg blir flinkere til å tegne ved å oppdage nye forbindelser mellom det jeg har av evner. Styrer unna det jeg ikke får til så godt, føyer de sterke sidene mine sammen på nye og ganske spennende måter.

 

– og det har jeg vel egentlig alltid gjort, uten å være så bevisst på det som nå? Det hører med til det å ha en ujevn evneprofil, at man lærer seg teknikker for å kompensere.

 

Jeg liker å analysere ting for å finne ut hvordan de fungerer. Jeg har en forkjærlighet for systemer, selv om det aldri har blitt noen ingeniør eller dataprogrammereperson av meg. Det passer visstnok også godt med aspergerprofilen. Vi har av en eller annen grunn lett for det med systemer. For meg har et av de mest tilgjengelige systemene å studere vært mitt eget indre liv.

 

Det er nok mye av grunnen til at jeg er så selvopptatt. Jeg, meg, mitt, er ekspertområdene mine, de samtaleemnene jeg føler meg trygg på. Jeg tror det også er mye av grunnen til at jeg har fått tilværelsen såpass på stell nå i tiden etter at jeg rundet tredve. Jeg har funnet en ny hobby, det å omprogrammere min egen hjerne, og jeg tror ikke jeg kommer til å kjede meg på en stund. Det står ennå mye igjen i verden som jeg kan hygge meg å lære. 

Fornuftig disponering av sansekapasitet

I løpet av sommeren har jeg kanskje lært å sikte. Jeg skrev ned datoen og tidspunktet, for moro skyld, for å gjøre et poeng av at det kunne tidfestes så nøyaktig. Og jeg oppdaget at noe jeg hadde trodd at jeg kunne kunne jeg ikke likevel, man det kunne hende jeg kunne det nå, eller altså:

 

For omtrent to år siden skrev jeg et innlegg som jeg kalte målrettet handling, om det at jeg faktisk kunne sikte, og hadde vært i stand til det hele tiden. Det handlet jo bare om å bruke øynene, og så koordinere bevegelsene ut fra den visuelle informasjonen man innhentet. Og det gjorde jeg hver gang jeg tok føttene fatt. Jeg gikk i akkurat den retningen jeg skulle, og kom akkurat dit jeg hadde planlagt.

 

Det ble jeg litt overrasket over å oppdage, for det er andre sammenhenger hvor jeg alltid har hatt problemer med å sikte. Jeg vil fremdeles påstå at jeg rett og slett ikke kan det. Jeg vet ikke hvordan det skal gjøres.

 

Folk pleier ikke å tro meg når jeg sier ting som det. Kanskje jeg ikke formulerer meg presist nok, kanskje jeg ikke selv forstår det presist nok… Jeg kan ikke si akkurat hva jeg mener med å sikte, jeg vet jo ikke helt hva det vil si å sikte… så i stedet for å slåss med Sturla og Disclaimergnomen om det riktige oppsummerende ordet kan jeg ramse opp noen eksempler. Jeg sliter, i økende grad, med å treffe rett når jeg skal

 

Sparke ball.

Kaste ting, for eksempel en ball eller en dartpil.

Serve i volleyball. (En gang ble jeg byttet ut på et volleyballag til fordel for en med armen i bind.)

Ta vanskelige skudd i biljard.

Ta vanskelige baner når jeg spiller minigolf.

Treffe en ball med et balltre.

 

og vi kan se hva som kommer av fellesfaktorer til syne her… ball? Jo, men jeg tror ikke formen på ballen har så mye å si, kuler treffer vel ikke sjeldnere enn firkanter eller – dartpiler? Eller sammenkrølla matpapir. Men baller har i det minste en viktig egenskap. De ruller. Det er sjelden vi prøver å sparke en pappeske over banen, kaste en terning i været i en volleyballturnering – men jeg kunne gjort det og jeg ville nok ha problemer med å sikte da også

 

Nei, la meg avsløre hva jeg kom frem til, i stedet for å forvirre alle andre med tankeprosessene mine. Det er ett fellestrekk som alle eksemplene deler: Først setter en gjenstand i bevegelse, etterpå fortsetter den bare i samme retning. Man kan ikke følge etter og rette opp etter hvert som den skjærer ut. I motsetning til når man setter den ene foten foran den andre og så videre og så videre.

 

Og så kan eksemplene deles inn i to mindre grupper: Én gruppe hvor man har direkte kontakt med ballen, en gruppe hvor man skal treffe den med noe annet. Med en kølle. En pinne. Med en annen ball. Den siste gruppen gir meg størst problemer.

 

Så det er det jeg mener når jeg sier at jeg ikke kan sikte.

 

Men jeg kan ha lært noe avgjørende om det den 28. juni i år, omtrent klokka 1435, på en minigolfbane i Sverige – den har vært der i alle år, ved der jeg har den lille hytta mi, på Mellbystrand. Jeg var i begynnelsen av et spill, og kom til å tenke på at jeg alltid har konsentrert meg mest av alt om å treffe selve ballen. Først har jeg siktet meg inn på riktig retning, og så har jeg flyttet blikket, lagt all den informasjonen til side, og konsentrert meg om å få kølla til å treffe ballen.

 

Jeg lurte tidligere på hva det egentlig ville si å sikte… Selv om jeg hadde funnet svaret i det to år gamle innlegget… Å sikte vil si at man lar hender og føtter kontrolleres av umiddelbar feedback fra sansene. Når man går bort over fortauet vil man merke det med en gang hvis man plutselig skulle gjøre en gal sving. Så retter man seg opp, og får neppe med seg at noen særskilt aktivitet har funnet sted.

 

Med en del unntak. Kanskje man er full. Eller går i sine egne tanker. Eller har en eller annen sanseforstyrrelse, kognitiv forstyrrelse, motorisk forstyrrelse – jeg har litt av alle de tre når jeg tenker meg om, men i såpass liten grad at det ikke gir noe utslag når jeg bare går ute på fortauet. Eller kanskje man har blikket festet på noe annet… hvis jeg hadde sett på føttene mine hele tiden er det ikke sikkert jeg hadde endt opp akkurat der jeg hadde tenkt…

 

Og når jeg ser på ballen hele tiden, er det ikke sikkert den ender opp akkurat der jeg hadde tenkt.

 

Det er til og med et munnhell. Et jeg egentlig ikke liker. Men det beskriver jo oppdagelsen min i juni i år. "Hold blikket festet på målet." Jeg liker det ikke når det handler om å ikke henge seg opp i motforestillinger og problemer, for jeg synes ærlig talt vi har alt for lite motforestillinger her i verden, og jeg liker det ikke når det handler om å hvordan man skal oppnå suksess, for jeg synes suksess høres rart ut. Hele ordet gjør litt vondt i autismen min. Men oppdagelsen min i juni handlet om hvor man skulle feste blikket.

 

Jeg satte opp noen mentale punkter over grunner til å holde blikket festet på målet – det vil si, på minigolfbanen, enten selve hullet, der på vantet man har regnet ut at man må treffe, eller hva det nå er man sikter seg inn på. Så da kommer det enda en liste:

 

1. Man kan med en gang notere seg hvor mye man treffer eller bommer. Så bruker man den informasjonen til å finjustere de mentale koblingene mellom før, under og etter: Synsinntrykk når man sikter, muskelaktivitet når man slår, glede eller misnøye over resultatet. Dette skjer uten at man trenger å tenke over det bevisst. Man øver det opp som en automatisk ferdighet en uanstrengt forbindelse fra blikket og ned til enden av kølla, den blir mer og mer som en forlenget arm.

 

2. Man må selvfølgelig også øve seg på å treffe selve ballen, treffe den på riktig punkt, treffe den med riktig styrke. Men hvis man velger å bruke øynene på dette, så sløser man bare med sansekapasitet. Kontakten med ballen kan man høre, men enda viktigere kan man føle det i fingrene. Styrken i slaget kan man kjenne i armene helt fra man begynner å svinge kølla. Hvis man heller bruker disse mer kroppsnære sansene til de handlingene som skjer nærmere innpå kroppen, kan man frigjøre blikket, og heller holde øye med: Hvor ballen helst skal, og hvor den ender med å treffe.

 

3. Som en fortsettelse av punkt 2 har jeg jo blitt bevisst på at kroppssansene er de mest følsomme sansene jeg har. Særlig gjelder det berøring, og det som kalles propriosepsjon, den sansen som gjør at vi vet hvor de ulike kroppsdelene våre til en hver tid befinner seg. Jo mer jeg tar de sansene i bruk, jo mer utnytter de fordelaktige sidene av denne autismen min.

 

Før var disse sansene så følsomme at de ikke kunne gi meg så mye nyttig informasjon. De forstyrret meg. Gjorde vondt eller ga meg uro, jeg opplevde mange av dem som angst, overså mye av det som skjedde i kroppen min fordi jeg ikke taklet det noe særlig.  Nå har jeg vent meg til dem, og jeg har lært meg å tolke dem. De har faktisk blitt yndlingssansene mine. Jeg finner nytelse i å løfte en arm i været.

 

Eller i å svinge en minigolfkølle så jeg treffer med akkurat riktig styrke... Jeg fikk ikke flere treff, akkurat den dagen i juni på minigolfbanen. T vert i mot, faktisk. Måten jeg gjorde det på fra før hadde jeg jo tross alt en del øvelse i. Og det vet jeg fra før at man må regne med. Når man lærer seg en ny måte å gjøre ting på, at det vil gå dårligere enn før i en periode. Det kan jo ta fra folk motivasjonen – hvis man ikke har klart for seg at det nesten er nødt til å foregå sånn, at bedre metoder kan ta en lengre stund å lære.

 

Med skrivingen min opplevde jeg det. Jo mer jeg lærte av grep, teknikker, struktur – såntno, jeg har fortsatt bare et skjelvent grep om det – jo mindre syntes jeg det kunne måle seg med de småtingene jeg skrev i slutten av tenårene. Mindre av fantasien, villskapen. Og det mistet jeg faktisk motet av, en stund. Så fikk jeg overtalt meg selv til å skrive videre uten særlig lyst eller motivasjon… og jeg synes noe av villskapen begynner å komme tilbake igjen, og dessuten mer velformet… denne bloggen har gitt meg viktige øvelser i det.

 

Men på minigolfbanen tenkte jeg ikke så mye på læringskurvene, så vidt jeg husker. Jeg hadde andre ting å glede meg over. Det å gjennomskue grunnen til en ting jeg har pleid å slite med. Og jeg hadde funnet noe interessant å skrive i bloggen min om – vel, interessant for meg. En måte å gjøre levende på hvordan tankene mine stort sett alltid høres ut innenfra – detaljnivået, referansene, måten jeg setter i system på. Jeg liker jo så godt å snakke om meg selv… og så var det en behagelig dag i juni, og jeg stod på det kjære sommerstedet mitt, og kunne svinge en minigolfkølle så bevegelsen forplantet seg i meg, inn gjennom hele kroppen, helt i takt med livet.

Om selvutlevering, vilje, og rumpehår

Vel, så gikk det bra. Jeg kunne legge ut på bloggen om mine seksuelle lengsler uten at noe som helst fælt skjedde. Leiligheten min ble ikke invadert av en ubestemmelig freudiansk masse som ville legge seg rundt meg som et hvitt blodlegeme, som en makrofag, inkorporere mitt innerste vesen gjennom en grønn, muggen og hårete cellevegg, og fortære først ansiktet mitt og så alt. Vel, det får meg til å tenke mer på rompehår enn på kjønnshår, så kanskje ikke direkte freudiansk likevel.

Jeg fikk heller ikke noen svar fra irriterte lesere som utbrøt "ææææsj, har du en PENIS! Da ligger den sikkert der nede og marinerer i daggamle rester av urin." eller: "Her trodde vi du var en belest og intelligent fyr, og så viser det seg at du bare er en ubestemmelig freudiansk masse av basale drifter. Med rompehår og mugg."

Det minner meg forresten om noe annet som ikke skjedde en gang. Jeg ble så overrasket over at det ikke skjedde at jeg husker det flere år senere. Jeg kunne faktisk gå frem til kassa i en bokhandel og spørre om en bestemt bok, jeg kunne til og med si navnet på forfatteren, og hun som sto i kassa klatret IKKE opp på disken og begynte å skjelle meg ut med ville øyne og spytt i munnvikene for at jeg var så innbilsk å tro at den forfatteren kunne være noe for meg.

(Det dreide seg om Torgrim Eggen og boka hans Manhattan. Men jeg kjøpte den som gave, så det er ingen grunn til at dere som leser bloggen heller skal bli sure på meg.)

Jeg er... i virkeligheten en ganske lukket person. Folk vet det ikke, for jeg gjør så stort vesen av meg selv. Og jeg kan finne på å utlevere mye rart. Mye privat, men ikke så mye av det jeg selv opplever som viktig. Man kan si jeg er så lukket at det ikke en gang synes på meg at jeg er lukket...

Jeg har vrangforestillinger om at det ligger en os av noe uappetittlig over følelsene mine, ønskene mine - nei, jeg må gå dypere: Selvet mitt, viljen min. At jeg presser meg innpå bare ved å være i rommet, som en uvelkommen omfavnelse fra en med dårlig ånde som er svett og peser etter en joggetur. Eller som å plukke opp en muggen hårball ut av der du vet.

- så kommer jeg til et hull i tankerekka når jeg skal si akkurat hvorfor disse forestillingene gjør meg ikke åpen. Det vil si beskrive hvorfor akkurat disse forestillingene får meg til å holde akkurat disse tingene tilbake, når jeg villig utleverer så mye annet. Det kan hende jeg holder beskrivelsen av det tilbake for meg selv.

Men altså selvhevdelse, tilstedeværelse, vilje - på enkelte områder. Det personlige, intime. Og det sosiale. At noen vil treffe meg. Å høre til noe sted. Når jeg først hevder, vil, så gjør jeg det på ikke så hensiktsmessige måter. Aggressivt eller klossete. Mindre av førstnevnte etterhvert som jeg modner til. Og når jeg får sjansen får jeg det til å virke som det bare skjer av seg selv, at jeg bare lar meg rive med av omstendighetene.

Så det er kanskje ikke så rart at jeg har hatt et ikke så hendelsesrikt sexliv. Jeg mener, hvis jeg bare stiller meg opp på gulvet og håper. Og så er det attpåtil gulvet i min egen stue, fordi det jo er ganske sjelden jeg går ut. Jeg skjønner også at hvis nå noen skulle komme bort til meg så oppmuntrer jeg dem kanskje ikke med den hektiske formidlingen av at "ikke se på meg, jeg bare står her jeg, jeg har ikke lyst til noe, men så kommer nå en gang disse omgivelsene og river meg med". Tvert i mot virker nok det ganske avvisende.

- og så trekker de seg vel unna igjen. Det kan se litt ut som når noen rygger unna som om jeg skulle være noe uappetittlig og rumpehårrelatert noe... ah, det er kanskje DER jeg har fått akkurat den lille vrangforestillinger