De store, distraherende linjene

Bak hver tanke vi tenker og hver målrettede bevegelse ligger det en lang kjede av nesten ufattelig enkle og nesten ufattelig velkoordinerte funksjoner. Eller ikke bak. Tanken består ikke av annet enn denne dominoeffekten av signaler, fra hjernecelle til hjernecelle, fra et område av hjernen og fremover til det neste.

Ta og se deg litt rundt, og tenk over hva du egentlig ser. Du ser massevis av ting, objekter… Du vet hva de heter, hvordan de ser ut og kommer til å se ut i morgen, og hvordan de vil se ut hvis du snur dem på hodet, hva de kan brukes til, hvilken vei du må strekke armen din hvis du vil plukke dem opp. Vel, med mindre du har skader på øyet, synsnerven, eller på et av de mange områdene i hjernen som du trenger for å sette noen rotete lysflekker sammen til en kompleks og sammenhengende synsverden.

Også dette blogginnlegget kommer til å handle om aspergersyndromet mitt. Jeg kommer til saken etter hvert.

Men først vil jeg vise frem en tegning jeg har laget. (Som jeg laget i slutten av oktober, da jeg skrev utkastet til alt dette. Skrivingen tar sin tid for tiden.)

Det spesielle med denne tegningen er at det går an å kjenne igjen personen jeg har tegnet. Ser du? Du skal få sjansen til å gjette nå, og så nevner jeg kanskje svaret i forbifarten senere. Jeg har vist den til tre stykker så langt, og to av dem kjente ham igjen lett. (Antagelig bedre enn jeg gjør, siden jeg ikke har så lett for ansikter.)

Jeg har aldri klart å tegne ansikter som andre kunne kjenne igjen før. Vel, én eller to ganger kanskje. Jeg har alltid hatt lyst til å kunne tegne, og det har alltid blitt til frustrasjon når jeg har prøvd.

Det har begynt lovende… jeg har fått til et lite stykke… Men etter hvert som jeg har holdt på har jeg mistet taket på det. Så har jeg prøvd for hardt å ta meg inn, jeg har ikke fått til å slappe av sånn at jeg i det minste har kunnet gjøre interessante småfeil, småfeil der personligheten min skinner gjennom, ikke en gang det. Proporsjoner og perspektiver har sett slappe ut på samme måte som et ekkelt håndtrykk er slapt. Strekene har gravd seg ned i papiret, man kan få vondt i blyanten sin bare av å se på dem.

Tidligere i år ryddet jeg en gammel haug med papirer på toppen av en bokhylle. Mange av dem var skisser og tegninger fra omtrent 2003, 2004, da jeg gjorde det mest systematiske forsøket så langt på å få tegning inn blant ting jeg kan. Jeg kom et stykke på vei også, noen av tegningene der lignet på ting, streken min ble stødigere. Men jeg ga opp, nådde det punktet hvor jeg ikke kom videre, mistet motet. Jeg fant blyanter og viskelær der også, en linjal. Det ga meg lyst til å prøve meg litt igjen

- på det som virket enklest for meg, finne frem allerede todimensjonale bilder og prøve å kopiere dem over på papir. Det gikk særlig på en to-tre bilder av – vel, sånt som man ikke ser på på jobben. Jeg skulle gjerne sagt noe om hvorfor akkurat bilder av det, men jeg prøver å venne meg av med å forklare meg hver gang jeg i det hele tatt nevner noe som har med sex å gjøre. (Det var rundt denne tiden jeg oppdaget PrtSc-tasten på tastaturet, så det gikk lett å gjøre bevegelige bilder om til stillestående.)

Det å tegne gikk like bra som i 04 da, jeg begynte å få til litt. Kanskje bedre til og med. Jeg er roligere til sinns, mer oppmerksom på ting rundt meg. Men jeg nådde det samme punktet. Håndtrykksslappe proporsjoner, klamme kurver, frustrasjon og nært innpå resignasjon.

Men i det minste forstod jeg bedre grunnen, svakhetene mine med pennen. Jeg hadde lært meg å kjenne autismespekteret: Sterk på detaljer, svak på å sette ting sammen til en helhet. Det stemte godt med det som skjedde når jeg tegnet.

Der jeg først satte ned pennen, uansett hvor, så fikk jeg det til ganske bra. De riktige detaljene kom på riktig plass. Men strekene til ting lengre unna ble for store – eller for små, for langt til høyre – eller venstre… Jeg prøvde å måle opp, prøvde å streke opp skjelettet av det jeg skulle tegne, prøvde å lage grove omriss der de ulike kroppsdelene hørte hjemme, og ingenting av det hjalp.

Det formet seg en idé om at jeg ville klare meg bedre hvis jeg tok for detaljene én for én. Tegnet litt på ett sted, litt på et annet, og fylte ut bildet på den måten. Så ville jeg ikke bli forstyrret av de store linjene så mye.

Ikke lenge etter fant jeg svaret på et spørsmål som jeg ikke en gang visste at jeg burde stille, nemlig: Hva slags detaljer bør jeg i så fall legge merke til?

Jeg tror noen ganger at verden er full av svar, at det er spørsmålene det skorter på. At vi ofte ikke vet det selv når vi har funnet et svar og et spørsmål som passer sammen.

Det var i en bok som gikk på noe helt annet jeg hadde grunnet mye over. Den heter Reading in the Brain. Den handler om hvordan prosedyrene for å lese og skrive i det hele tatt lar seg innprente i menneskehjernen. Skrivekunsten har oppstått så brått, og så nylig, at den neppe i noen særlig grad kan ha vært resultatet av evolusjon. De områdene av hjernen vi bruker, må egentlig ha utviklet seg til å fylle helt andre funksjoner.

Særlig interessant er det å se på funksjonen til et ganske lite område til venstre et stykke bak i hjernen, i det som kalles tinninglappen. Det er ett bestemt område som lyser opp på hjerneskanningene til folk fra hele verden når de leser, på alle mulige slags skriftspråk, lært med alle mulige slags metoder. Når man får skade på det området, får man også skade på evnen til å lese.

Dette leseområdet ligger i en del av hjernen som ellers kjenner igjen de objektene vi ofte har med å gjøre omkring oss. Som ansikter eller verktøy. Ting som har både en fastsatt form, og samtidig mange viktige detaljer. Leseferdighet, skrev forfatteren Stansislas Dehaene, bygger på evnen til å kjenne igjen de grunnleggende elementene i slike objekter, elementene som gjør at vi kan beregne omrisset og proporsjonene til de tingene vi har i synsfeltet.

Hvis du ser opp fra skjermen litt, og vet hva du skal se etter, vil du oppdage at du har visse bokstaver rundt deg over alt. Du ser bokstaven L overalt hvor to linjer løper sammen, noen ganger i rett vinkel, andre ganger litt vridd. Du ser bokstaven Y overalt hvor tre linjer løper sammen, det vil si høyde, dybde, og bredde. Og den bokstaven jeg liker aller best… T… overalt hvor én ting befinner seg foran en annen. Den forreste tingen er streken på toppen av T-en. Av den bakerste tingen ser vi bare den nederste streken som stikker frem. (Og du kan selvfølgelig vri den T-en i alle mulige vinkler.)

Elementer som dette har vist seg å spille en veldig rolle når vi bruker synssansen vår. Man har gjort eksperimenter, hvor man har delt en tegning i to… del 1 består av alle L-ene, Y-ene, T-ene og så videre i tegningen. Del 2 består av alle de andre strekene. Del 1 blir nesten alltid kjent igjen, del 2 blir nesten aldri kjent igjen. Så godt som alle kjente skriftsystemer i verden, sier Dehaene, består først og fremst av de strekene som alltid blir kjent igjen.

Dehaene legger vekt på hva skrivekunsten har å lære oss om hvordan helt nye ferdigheter kan oppstå blant menneskene, ferdigheter hjernen vår som nevnt ikke kan ha tilpasset seg gjennom evolusjon. Når vi lærer å lese, sier Dehaene, presterer vi å omprogrammere vår egen hjerne, eller kanskje omstrukturere er riktig ord. Vi endrer på selve oppbygningen av hjernen, gjennom langvarig terping og trening, oppretter og styrker nye forbindelser mellom hjerneområder som ikke hadde mye kontakt med hverandre fra før.

 

Vi får vår egen hjerne til å gro, bare ved å anstrenge oss, mens vi foretar visse øvelser.

 

Men vi kan ikke lære oss hva som helst på denne måten. Alle funksjonene som inngår i lesing, må ha eksistert der oppe fra før – evnen til å kjenne igjen vinkler på den ene siden, evnen til å kjenne igjen språk på den andre – alt dette er for innviklet til å øves inn fra bunnen av.

 

Vi er begrenset av den hjernen vi nå en gang har, alt vi kan gjøre er å ta enkelte av de grunnleggende evnene våre, og føye dem sammen på nye og uforutsette måter. Dehaene kaller det for resirkulering, nevronal resirkulering.

Jeg visste jo det med synselementer fra før. Jeg husket det fra nevrosemesteret for en del år siden. Jeg tenkte bare ikke på å sette det i forbindelse med lesing, og i hvert fall ikke med tegning. Først i høst oppdaget jeg hvor mye greiere det gikk hvis jeg først tok for meg de mest fremtredende bokstavene i synsfeltet. Strekene og vinklene, del 1-elementene… som jeg har lang, lang trening i å sette på arket, man har jo holdt på med det siden man lærte seg å skrive.

"La meg prøve dette," tenkte jeg, og satte meg ned med et av de lugubre skjermbildene. Jeg så virkningen allerede på første forsøk. Strekene ble mer presise, mer naturlige, enn det meste jeg hadde fått til før. Og på et blunk – uventet – ble strekene til en slags figur. Hjernen fikk nok å jobbe med, jeg begynte å kjenne igjen min egen tegning.

Tegningen av Nixon (se over) kom noen dager senere, og skyldtes en del flaks. Den representerer nok høydepunktet, ikke normalen, av der jeg befinner meg nå. Nå dreier det seg om å øve, øve inn koordinasjon, prente inn former – mye som med skriving… jeg har lært litt om å øve også: Det lønner seg mest med kortvarige, hyppige øvelser, så hjernen får tid til å danne forbindelser innimellom. Så hva har jeg oppnådd?

Har jeg lært å tegne over natten? Både og. Som det var med den minigolfen jeg skrev om tidligere. Ferdigheten kommer ikke over natten, men jeg har oppdaget noen av forutsetningene for å komme videre. Fjernet en barriere… kanskje en av de største, den som skyldes at jeg har en særlig lite tegnevennlig hjerne.

For ja, jeg surfet litt rundt, og det ser ut til at ikke bare opererer jeg på et noe lavere detaljnivå enn de fleste. Jeg – det vil si, aspergere – har også noen ganger litt svakheter i den andre delen av synstolkningssystemet. For informasjonsstrømmen i synsområdene deler seg på et tidspunkt i to. Den ene, som jeg har snakket om, kjenner igjen objekter, former, meninger og assosiasjoner. Den andre, som noen aspergere i følge google sliter med, holder på med ting som posisjon og bevegelse. Hvis det stemmer: Enda en årsak til klunder når jeg skal plassere alle detaljene rett.

Jeg har lært å lure hjernen til å tro at den ikke skal se etter posisjon. Eller nei, tvert i mot, den ser posisjon bedre, den stanser opp på et tidligere punkt i synsprosessen. Å kjenne igjen vinkler er jo ett ledd i kjeden, det å føye dem sammen er et annet ledd, og i sammenføyingen blir alle posisjonene omregnet, korrigert, til jeg oppfatter dem som mer konstante enn det de egentlig er. Men før dette lurer jeg altså hjernen til å gå inn. Den henter ut data om hvor vinklene faktisk befinner seg, og sender informasjonen videre til hånden min… Kan det hende jeg har begått en liten smule nevronal resirkulering? Jeg vet ikke helt om begrepet passer, så jeg får nøye meg med å bruke det som metafor.

 

Jeg har omdirigert informasjonsflyten i hjernen min litt på samme måte som jeg gjorde den gang jeg lærte meg å lese.

 

Alle som tegner, har jeg forstått, må gjøre noe av det samme som jeg beskriver. Midlertidig overse helhetsinntrykket, øve seg på å legge merke til de mer grunnleggende leddene i kjeden. (Eller se på en annen måte, som man sier.) Men jeg har prøvd å lære det før på deres måte, det har ikke funket helt.

 

Jeg må lure på hvorfor ikke.

 

Jeg burde jo om noe være flinkere til å overse helheten, det grunnleggende særtrekket med aspergerhjernen min er jo at jeg har tyngre for å feste oppmerksomhet ved helheten. Det ser jeg hver gang jeg setter meg ned med en tegning. De første detaljene blir som regel akkurat som de skal.

 

Detaljene er min store styrke, når jeg først får øvd inn teknikker for å sette dem på riktig sted.

 

En slags enklere parallell til Dehaenes nevronale resirkulering, kanskje? Fortsatt ikke i noen faglig forstand (sier DISCLAIMERGNOMEN, vi skal ikke ha noe av å komme med faglige uttalelser om ting vi knapt forstår oss på, skal vi vel?) men som metafor…

 

Jeg blir flinkere til å tegne ved å oppdage nye forbindelser mellom det jeg har av evner. Styrer unna det jeg ikke får til så godt, føyer de sterke sidene mine sammen på nye og ganske spennende måter.

 

– og det har jeg vel egentlig alltid gjort, uten å være så bevisst på det som nå? Det hører med til det å ha en ujevn evneprofil, at man lærer seg teknikker for å kompensere.

 

Jeg liker å analysere ting for å finne ut hvordan de fungerer. Jeg har en forkjærlighet for systemer, selv om det aldri har blitt noen ingeniør eller dataprogrammereperson av meg. Det passer visstnok også godt med aspergerprofilen. Vi har av en eller annen grunn lett for det med systemer. For meg har et av de mest tilgjengelige systemene å studere vært mitt eget indre liv.

 

Det er nok mye av grunnen til at jeg er så selvopptatt. Jeg, meg, mitt, er ekspertområdene mine, de samtaleemnene jeg føler meg trygg på. Jeg tror det også er mye av grunnen til at jeg har fått tilværelsen såpass på stell nå i tiden etter at jeg rundet tredve. Jeg har funnet en ny hobby, det å omprogrammere min egen hjerne, og jeg tror ikke jeg kommer til å kjede meg på en stund. Det står ennå mye igjen i verden som jeg kan hygge meg å lære.