Et ansikt i butikken

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.
En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.
Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.
Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om skjønnhet, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det gjør at man holder ut hele strekket.

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.

En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.

Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.

Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om det som er pent, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det hjelper med å holde ut hele strekket.