Vel, så gikk det bra. Jeg kunne legge ut på bloggen om mine seksuelle lengsler uten at noe som helst fælt skjedde. Leiligheten min ble ikke invadert av en ubestemmelig freudiansk masse som ville legge seg rundt meg som et hvitt blodlegeme, som en makrofag, inkorporere mitt innerste vesen gjennom en grønn, muggen og hårete cellevegg, og fortære først ansiktet mitt og så alt. Vel, det får meg til å tenke mer på rompehår enn på kjønnshår, så kanskje ikke direkte freudiansk likevel.
Jeg fikk heller ikke noen svar fra irriterte lesere som utbrøt "ææææsj, har du en PENIS! Da ligger den sikkert der nede og marinerer i daggamle rester av urin." eller: "Her trodde vi du var en belest og intelligent fyr, og så viser det seg at du bare er en ubestemmelig freudiansk masse av basale drifter. Med rompehår og mugg."
Det minner meg forresten om noe annet som ikke skjedde en gang. Jeg ble så overrasket over at det ikke skjedde at jeg husker det flere år senere. Jeg kunne faktisk gå frem til kassa i en bokhandel og spørre om en bestemt bok, jeg kunne til og med si navnet på forfatteren, og hun som sto i kassa klatret IKKE opp på disken og begynte å skjelle meg ut med ville øyne og spytt i munnvikene for at jeg var så innbilsk å tro at den forfatteren kunne være noe for meg.
(Det dreide seg om Torgrim Eggen og boka hans Manhattan. Men jeg kjøpte den som gave, så det er ingen grunn til at dere som leser bloggen heller skal bli sure på meg.)
Jeg er... i virkeligheten en ganske lukket person. Folk vet det ikke, for jeg gjør så stort vesen av meg selv. Og jeg kan finne på å utlevere mye rart. Mye privat, men ikke så mye av det jeg selv opplever som viktig. Man kan si jeg er så lukket at det ikke en gang synes på meg at jeg er lukket...
Jeg har vrangforestillinger om at det ligger en os av noe uappetittlig over følelsene mine, ønskene mine - nei, jeg må gå dypere: Selvet mitt, viljen min. At jeg presser meg innpå bare ved å være i rommet, som en uvelkommen omfavnelse fra en med dårlig ånde som er svett og peser etter en joggetur. Eller som å plukke opp en muggen hårball ut av der du vet.
- så kommer jeg til et hull i tankerekka når jeg skal si akkurat hvorfor disse forestillingene gjør meg ikke åpen. Det vil si beskrive hvorfor akkurat disse forestillingene får meg til å holde akkurat disse tingene tilbake, når jeg villig utleverer så mye annet. Det kan hende jeg holder beskrivelsen av det tilbake for meg selv.
Men altså selvhevdelse, tilstedeværelse, vilje - på enkelte områder. Det personlige, intime. Og det sosiale. At noen vil treffe meg. Å høre til noe sted. Når jeg først hevder, vil, så gjør jeg det på ikke så hensiktsmessige måter. Aggressivt eller klossete. Mindre av førstnevnte etterhvert som jeg modner til. Og når jeg får sjansen får jeg det til å virke som det bare skjer av seg selv, at jeg bare lar meg rive med av omstendighetene.
Så det er kanskje ikke så rart at jeg har hatt et ikke så hendelsesrikt sexliv. Jeg mener, hvis jeg bare stiller meg opp på gulvet og håper. Og så er det attpåtil gulvet i min egen stue, fordi det jo er ganske sjelden jeg går ut. Jeg skjønner også at hvis nå noen skulle komme bort til meg så oppmuntrer jeg dem kanskje ikke med den hektiske formidlingen av at "ikke se på meg, jeg bare står her jeg, jeg har ikke lyst til noe, men så kommer nå en gang disse omgivelsene og river meg med". Tvert i mot virker nok det ganske avvisende.
- og så trekker de seg vel unna igjen. Det kan se litt ut som når noen rygger unna som om jeg skulle være noe uappetittlig og rumpehårrelatert noe... ah, det er kanskje DER jeg har fått akkurat den lille vrangforestillinger
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar