Om sexlivet mitt

Jeg husker – noe av det tidligste jeg hørte om samleie var at det kunne virke som en rar ting å gjøre, men for de voksne kunne det være en veldig hyggelig ting. Jeg tror det sto i kroppen min-boka til Trond Viggo… Samtidig pleide jeg å fantasere opp lange føljetonger i hodet mitt da jeg var liten. Ting skulle stemme, plottet skulle henge sammen. Men på et tidspunkt ville jeg at hovedpersonene mine skulle stifte familie, og da slet jeg mye med å finne ut hva som skulle motivere dem til noe sånt.

Til slutt ga jeg opp og lot det skje ved et uhell. Mannen gikk rundt i leiligheten og kom til å snuble sånn at han landet rett over damen, og havnet inne i henne. Ved et uhell. Sånn kunne jeg tillate at alle barna kom til verden.

Man kan få mye rart for seg som liten, men det plothullet jeg forteller om nå har jeg ikke helt blitt kvitt som voksen heller. Man lærer jo med tiden at det fins nærliggende og plausible grunner til å ville overlate eget kjønnsorgan i noen andres varetekt for en stund. Men selve viljeshandlingen, grensekryssingen, har jeg hatt tungt for å se for meg. Særlig tungt for å identifisere meg med den.

Det følger et SELVUTLEVERINGSVARSEL her, og et lite VARSEL OM AT ORDET SEX BLIR NEVNT også. Mest for min egen sinnsro sin del, jeg klarer ikke holde helt styr på hva man snakker om i godt selskap og ikke. Derfor lar jeg jo for det meste vær.

Men altså så har jeg hatt tungt for å se meg selv som en mulig seksuell aktør.

– som ungdom fantaserte jeg mye om den emosjonelle barrieren. Kjønnsorganer kom ikke noe særlig i bruk. Det gikk på det første kysset, den første kjærlighetserklæringen. Jeg brukte de fantasiene som innsovningsteknikk, så mye gikk jeg opp i dem. I mange år fikk jeg ikke sove før jeg klarte å forestille meg en jente som ad omveier fikk vite at en gutt var avstandsforelsket i henne – og som gjengjeldte det, og så kysset de – og så fulgte jeg ikke fantasien lengre enn det. Og da mener jeg ikke bare det seksuelle. Jeg hadde ingen forestilling om hva kjærester faktisk skulle gjøre sammen.

Det var en periode med vonde og sterke følelser – på avstand – for både den ene og den andre i omgangskretsen, som hovedsakelig betød på skolen. Jeg pleide å tenke på det som avstandsforelskelser, men jeg vet ikke helt lenger. Jeg vet jo ikke hvordan det føles for andre. Skrekkblandet fryd, tror jeg, men det har vært så mye skrekk og så lite fryd i det for meg.

– såpass at de gangene jeg tross alt har hatt kjæreste har jeg begynt å tvile på mine egne følelser fordi skrekken ikke var der mer. Opp mot den har alle de andre følelsene virket matte, uekte.

I fantasien skulle det skje ad omveier. Helst ved uhell. I virkeligheten har det skjedd – et par tre ganger – med overlegg. Men det har jo kostet. Første gangen jeg sa til noen at jeg, vel, tenkte veldig veldig mye på henne, så anstrengte jeg meg så hardt at jeg opplevde fysiske lammelser etterpå. Virkelig. Fingrene mine ble stive og numne etterpå, jeg klarte ikke å bevege dem. (Hun likte meg også.)

– som etter hvert voksen, i begynnelsen av 20-åra, ble jeg helt opphengt i tanken på tilfeldige seksuelle møter. Jeg hadde noen forhold bak meg, og en del samleier innenfor de forholdene. En dag ville jeg prøve på det med forhold på nytt. Men det med sex uten noe forhold i det hele tatt tok en veldig plass oppe i hodet mitt. Som noe jeg ville nesten aller mest i verden, men så skjedde det meg aldri. Jeg forstod ikke hvorfor det ikke skjedde.

Jeg lurte på om det skyldtes en eller annen avgjørende mangel, en forferdelig mangel. Det hadde en veldig makt over meg. Det var et stort plothull i alle forestillingene mine om det.

Det sitter langt inne for meg å snakke om det seksuelle. Ellers i verden liker jeg jo nesten å utlevere meg selv. Men når jeg skal snakke om seksuelle følelser – ønsker – fryser jeg, ordene dukker ikke opp, tanken klarer ikke å samle seg. Jeg må ty til omveier. Omskrivinger. Plothull.

Vel, mindre det siste året. Jeg skriver jo dette. Jeg tenker ikke på å gjøre det anonymt. Disclaimergnomen får ikke mer av meg enn et lysende rødt selvutleveringsvarsel i begynnelsen. (Og han slår seg til ro med det, sitter der i hjørnet og tygger på det som et kjøttben.) Jeg kjenner ordene komme, akkurat de ordene jeg trenger, enda lettere enn jeg trodde da jeg satte meg ned med det for et førsteutkast siden.

Lettere enn med noe jeg har skrevet på lenge, faktisk. Skal vi se hvordan neste avsnitt går?

Jeg har lyst på litt sex snart. Se… flere ord trengte jeg ikke. Jeg har den samme gamle lysten på mer eller mindre tilfeldig sex, og helst ikke noe fast forhold. Og jeg har skrevet flere avsnitt om hvorfor. Men de tar jeg ikke med, for jeg skjønner mens jeg sitter her at det ikke er noe jeg egentlig trenger noe forsvar.

Ro deg ned Martin, sier Disclaimergnomen. Sist du la ut de ordene på nettet tolket noen det som en kontaktannonse. Ja, svarer jeg, og det førte oss etter noen omveier til sengs. Jo, men likevel. Det var i en helt annen sammenheng. Dette er bloggen din. Bolig for ditt litterære jeg. Ikke noe simpelt sjekkested.

Ok. Om jeg sier at det ikke bare handler om sexlivet mitt i grunnen. Dette innlegget er ikke bare noe jeg skriver for å øve meg opp til å snakke om det. Det handler om å finne ut av verden sånn generelt. Jeg hadde en veldig hullete bevissthet en periode. Store felter av tåkelagt verdensbilde. Og hva mener jeg med tåkelagt verdensbilde? Det jeg ikke forstår, har ord for, en gang klarer å tenke på.

Ikke så mye på grunn av angsten og selvbildet som har hengt over meg seksuelt, for jeg snakker om helt andre slags områder. Jeg har ikke forstått – kroppssansene, for eksempel, har ikke kjent forskjell på når jeg er sulten, sliten, eller for varm. Eller forskjell på forelskelse og panikk. Har ikke forstått meg på studieteknikk, ikke skjønt hvordan andre har klart å ta notater eller lese lekser. Har ikke forstått meg på tekstiler, kunne ikke om jeg hadde fått betalt for det sagt forskjellen på en bukse og en annen så lenge de hadde samme farge. Har ikke forstått meg på musikk eller poesi – forstår meg fremdeles ikke på billedkunst.

Og så har jeg plutselig funnet en nøkkel – det virker som plutselig, selv om det sikkert ligger grunnlagsarbeid bak. Jeg har fått påpekt at den ene buksa der har en søm som mest er til pynt, og plutselig ser jeg forskjell på både sømmer, snitt, og ulike rynker, tråder, revner, knapper som bare er til pynt, i hvert fall om jeg ser etter. Jeg har grepet fatt i at musikk går på gjentagelser og variasjoner, og plutselig får jeg tak på det som kommer ut av radioen. For ikke så lenge siden hørte jeg en hel pianosonate på radio uten å koble ut og tenke på helt andre ting etter et halvt minutt, og det er faen meg første gang.

La oss blande metaforer her, tenk på en garnvase. Prøv å få øye på en enkelt trådlengde, følg den med øynene når den løper over en annen, ligger innimellom fire helt like trådlengder, går innimellom tre, forsvinner inn vasen og ut på den andre siden, og du skal fortsatt følge tråden – ja, la oss virkelig blande metaforer – blikket fester seg ved den vasen som et par nypolerte glassko ville ha festet seg til en nypreparert skøytebane, i hvert fall mitt blikk.

Ikke bare garn, men verden, har en sånn avstøtende kraft på meg når jeg prøver å få grep om den. Og det rimer med det jeg vet om autisme. Verden fremstår mer oppstykket, i større detalj, så mye større at man blir tullerusk av å prøve å forstå seg på den. Tror jeg. Jeg vet jo ikke hvordan det oppleves for alle som ikke er autister. Kanskje vi tuller og roter akkurat like mye hele hurven.

Men når man finner enden av garnet så har man egentlig alt man trenger. Da kan man nappe, og følge bevegelsen innover i vasen. Man kan dra ut litt og litt garn så man ikke mister den dyrebare enden av syne igjen. Det er tidkrevende. Men til slutt sitter man der med et velordnet og kulerundt nøste. Eller i stedet for en garnende finner man en eller annen bit av verden som man plutselig skjønner hvordan henger sammen, og så kan man begynne å sortere alle de andre detaljene, en etter en, og til slutt sitter man der med oversikten.

(Fint, Martin. Du klarte å hente deg opp igjen fra de faretruende nedre regioner.)

For denne gangen, kanskje… men du må forberede deg på nye prøvelser, Disclaimergnomen. Jeg finner flere og flere av garnendene i verden, det åpner seg flere og flere muligheter. Det satte særlig fart da jeg fikk diagnosen min for et og et halvt år siden. Det går jo lettere å finne frem når jeg vet hva det er jeg må lete etter.

I dag kan jeg til og med høre på sonater, eller si noen få ord på internett om sex om jeg vil; jeg vil. Jeg er i ferd med å nøste opp både sexlivet og livet mitt til et mer velskrevet og sammenhengende plot.

Debutromanen til en venn

Jeg leser debutromanen til en venn, en med noe av samme litterære dragning som meg selv. Den er bedre enn noe av det jeg skriver, tenker jeg. Ikke sånn at jeg stiller han og meg opp mot hverandre, jeg blir bare demotivert et øyeblikk. Den ligger liksom på et helt annet nivå.

 

Men selvfølgelig gjør den det. Den er jo ferdig gjennomarbeidet, har gått gjennom runde etter runde med modning, redigering, arbeid med redaktør. Det arbeidet som nettopp skal heve den opp på et annet nivå.

 

Jeg har opplevd det samme med eksamenslesing, sett over tidligere eksamensspørsmål før jeg begynte på pensum, og mistet motet. Jeg klarer jo ikke å svare på noe av dette! Men hadde jeg kunnet det, så hadde jeg vel ikke trengt å lese pensum.

 

Og mens jeg har jobbet med masteroppgaven har jeg ofte tenkt at jeg gjerne skulle sett noen skisser og utkast fra andre, ikke bare forskningsartikler og andres ferdige masteroppgaver. Det er så mange blindveier man må gå, så mange skuffelser og krokveier og omveier, som man neppe kan forberede seg ordentlig på før man en dag står der med hodet i spinn og lurer på hva i all verden det er man driver med.

 

Den ferdige forskningsrapporten forteller om et annet forløp. Noen kommer på spennende spørsmål, designer et gjennomtenkt forskningsopplegg, får noen svar som passer noenlunde bra, trekker noen konklusjoner som legger fint opp til neste prosjekt.

 

Jeg tror det skjer ganske ofte, at vi trekker den ene eller andre sammenligningen på feil grunnlag. Vi ser sluttproduktet, men ikke prosessen... Vissheten andre snakker med, men ikke tvilen... Vi kan bare si et ord av gangen, på rekke og rad, men forvirringen oppe i hodet følger hverken rekker eller rad, og jeg tror vi snurrer rundt i den alle sammen.

 

Å sammenligne seg med andres sluttprodukt har nok en god del for seg det, men da må du holde sluttproduktet og prosessen adskilt. Jeg vet det tar på, det krever en rent fysisk innsats. Som om du skulle hindre to vannmasser i å flyte over i hverandre. Eller nei, hindre to søsken i å slåss. Sluttproduktet representerer den dominerende av søsknene. Den som alltid synes, den som alltid kommer på toppen. Men det er prosessen man må prøve å bli kjent med.

 

Kanskje det gjelder i sosiale sammenhenger også, når alle rundt deg ser ut til å ha ting på stell, og er morsomme og underholdende og selvsikre og sjekker, flørter og bedårer, og du ikke kan skjønne hvorfor de skal få det til og ikke du.

Evnen til å tenke abstrakt

Det blir visst litt aspergerprat her enda en gang, for jeg begynte å lure på hva som ligger i abstrakt tenkning. Jeg skal visstnok ha problemer med noen former for abstrakt tenkning, men jeg vet også om former for det som jeg behersker, noen av dem behersker jeg ganske godt.

Hvis jeg forstår, da, hva som egentlig ligger i det.

Jeg leste om generiske utsagn i dag tidlig, i forbindelse med noe språkpsykologi. Det er utsagn som handler om hele kategorier, i motsetning til ett eller flere bestemte eksemplarer. Når jeg sier "katter fanger mus" snakker jeg ikke om katten Mons som ligger i hjørnet. Jeg snakker ikke en gang om alle katter i verden, stilt opp på rekke og rad (ja, lissom, forteller folk som vet noe om katter meg). Det jeg beskriver er kategorien "katt". Katter fanger mus sånn i sin alminnelighet.

Det høres ut som det handler om noe abstrakt, var poenget, og så vidt jeg vet så behersker jeg det. Men tanken satte meg på at det kanskje fantes ulike former for abstrakt tenkning, og jeg fikk lyst til å lage en liste. Den ble en lengre liste enn jeg hadde ventet, og jeg tror ikke jeg har fått med alt heller.

• Generiske utsagn (som allerede beskrevet)
• Systemer (sammenheng mellom ting, særlig årsak og virkning tror jeg)
• Begreper som ikke viser til noe materielt (frihet, likhet, brorskap)
• Utsagn med overført betydning, og de finnes det flere sorter av. Jeg behersker noen av dem bedre enn andre. DISCLAIMERGNOMEN min vil ha meg til å innrømme at jeg ikke har noen lærebok foran meg, så jeg treffer kanskje ikke begrepene. Poenget er mer forskjellene mellom dem, sånn som de ser ut innefra hodet mitt.
• Sammenligning: Dine tårer er som en elv
• Metafor: Dine tårer er en elv
• Analogi: Sammenligning av årsaks- og virkningsforhold: Dine tårer endrer formen på de følelsesmessige reaksjonene mine slik en elv endrer formen i et landskap. (Med en metafor kunne jeg sagt: Dine tårer endrer mitt indre landskap)
• Når det ligger mer i et utsagn enn den bokstavelige betydningen av ordene. Ikke abstrakt i seg selv, men i hvert fall noe som skiller seg fra det konkrete.
• Implisitte betydninger i et budskap. (Du kommer hjem og jeg sier "ikke se under senga, det ligger ikke noen knust vase der altså". Underforstått gjør det kanskje nettopp det.)
• Kroppsspråk. (som endrer konteksten for det som blir sagt med ord, og dermed hvordan det skal tolkes)
• Ulike grader av ironi og selvreferanse. (noe det kan bli mange sånne russiske dukker av, en mening inni en annen inni en tredje)

Tilbake til meg selv vet jeg at noen av disse tingene behersker jeg, jeg behersker dem til og med godt. Å tenke på systemer for eksempel. Det er jeg flink til, og det er også noe typisk autistisk å være flink til. Analogier… jeg har lett for å komme på analogier, men ikke så lett for å forstå analogiene til andre. Andre har ikke så lett for å forstå mine når jeg tenker meg om. Men analogier er jo en form for systemer. Metaforer, det vet jeg sannelig ikke. Litteratur og skriving står jo høyt oppe på lista over ting jeg bryr meg ekstra om, jeg kan ha plukket opp en del gjennom årene.

På den andre side, kroppspråk… heh, vel. Der er det mye jeg ikke får med meg. Ironi og selvreferanse så kommer det an på hvor mange grader. Når noen tuller kan jeg plukke det opp, når noen tuller om at de tuller, når noen tuller om at de tuller om at de tuller, så HVAFFORNO? Det tror jeg kanskje du ville sagt også (enten du nå selv er autist eller ikke), men hodet mitt går nok tidligere i spinn.

I tillegg til dette kan hende

• at det finnes former for abstraksjon som jeg slettes ikke forstår, som jeg ikke vet om en gang, som ville gått meg like hus forbi som hvis en flaggermus skulle forklart meg om ekkolokalisering. (Se, en analogi.) Hvis abstraksjon egentlig skulle bety noe jeg ikke vet om, kan jeg selvfølgelig ikke få det med det på lista.

Da jeg for en fem års tid siden begynte i terapi var det opprinnelig for å få utredet dette noe i meg som gjorde meg annerledes. Jeg begynte å forstå at når jeg slet med så mye forskjellig som jeg gjorde, lå det kanskje noe dypere bak enn emosjonelle problemer, problemer med å gjennomføre ting og litt dårlige erfaringer med det å forholde meg til andre; kanskje alle disse tingene hadde én felles årsak.

Det gikk likevel lenge før jeg til slutt ble diagnostisert med asperger. Jeg hadde foreslått det noen ganger selv, men fordi jeg hadde særlige styrker innenfor visse former for abstrakt tenkning tok vi ikke opp den tråden. Da jeg endelig fikk diagnosen var det fordi psykologen hadde vært på et kurs og lært mer om autismespekterforstyrrelser, og kommet til at det egentlig passet ganske bra likevel.

Etter det gikk det enda en stund før jeg begynte å føle meg sikker selv. Jeg måtte innom de bloggende og twitrende autistene på nettet før jeg fant ut at et eget lag med systemer, småpussige analogier og sånn faktisk var ganske vanlig.

Autismespekterforstyrrelser kjennetegnes av en såkalt ujevn evneprofil. En god del vanlige evner blir ikke så veldig påvirket. Noen utvikler seg senere enn normalt, eller svakere enn normalt, noen utvikler seg i litt andre. Enkelte evner utvikler seg under spesielt gode kår. Akkurat hvilke evner varierer så vidt jeg skjønner fra person til person.

Kortversjonen av hva asperger (og autisme generelt) vil si, har derfor en tendens til å føre litt på villspor. Man venter seg svakheter og styrker ved aspergere som ikke stemmer helt med virkeligheten, eller man legger ikke merke til en mulig aspergersituasjon fordi den ikke stemmer helt med kortversjonen.

Den såkalte mangelen på empati, for eksempel. Vi sliter kanskje med å forstå oss på andres følelser, men vi har ingen spesielle mangler når det kommer til å føle med dem. Mange forteller at de tvert i mot blir overveldet og hjelpeløse når de er vitne til at noen har det vondt.

– og det er kan hende på samme måten med abstrakt tenkning. Det er kan hende en litt misforstått beskrivelse, som har ført til at jeg har blitt både overvurdert og undervurdert. Gjerne av de samme folka i de samme situasjonene. Hvis mer av allmenheten – hvis vi selv –etter hvert får kjennskap til langversjonen vil flere sånne som meg kunne finne ut av ting tidligere.

Men nå skal det sies at jeg vel alltid kanskje foretrekker langversjonen. Et litt autistisk trekk, kanskje, men jeg deler det vel med alle – både nevrosånne og nevroslike – som vet ganske mye om en ting, og gjerne vil ha frem nyansene. Forskere når de er oppgitt over journalister for eksempel. Det er så mange viktige nyanser, og kortversjonene blir rett og slett litt for abstrakte.

Ikke lett for alle

Å passe klokka kan virke som en enkel sak, men det krever en del sammensatte beregninger. Særlig om det er et bestemt sted man skal komme seg til. En reise består ofte av flere etapper, og flere operasjoner. Man skal kle på seg og komme ned trappa, man skal tilbakelegge minst én strekning – men ofte flere, hvis man skal ta trikk, buss, kjøre bil eller noe. I noen grad må hver av disse etappene planlegges, sammenføyingene må samordnes, og potensielle forsinkelser må forutsees legges inn i beregningene, i det minste de man burde ha forutsett.

Forsentkomming hvis man ikke har en god grunn er lett å oppfatte som latskap og respektløshet, overlegenhet, en kilde til irritasjon.

Punktlighet er et litt sårt tema for meg.

Jeg får det ikke alltid til. Når jeg får det til må jeg ofte streve for det. Den første etappen krever aller mest av meg: Veien til døra, fra stol eller sofa, og gjerne innom noe yttertøy først.

Når det nærmer seg at jeg må avgårde begynner jeg å spenne meg, grue meg – ikke til å komme ut, i og for seg, men til anstrengelsen som skal til for å flytte tankene – fra det jeg holder på med, til det å begynne med noe nytt.

Der jeg sitter vet jeg hva som er hva, så snart jeg reiser meg må jeg ta meg rundt i huset, kle på meg sånn to-tre forskjellige plagg eller mer om vinteren, få med meg alt jeg trenger å ha med, pakke ryggsekk eller bærepose om jeg må, ikke noe av det kjempekrevende i seg selv, men likevel litt mer krevende enn for andre, fordi jeg har vokst opp med Aspergers syndrom, en mild form for autisme.

- og minnene om å klundre med disse tingene sitter, uroen vokser på seg. Bekymring for å komme for sent sitter, og øker på uroen. Urolige mager lar ofte høre fra seg, og plutselig bruker jeg et kvarter på do, som tar en del av den støtputetiden jeg satte av fordi det alltid blir en eller annen forsinkelse.

En del av de tingene de fleste klarer er en smule vanskeligere for meg enn for andre. Jeg får det til, men med flere småfeil enn andre, og jeg må anstrenge meg mer. Inni kjenner jeg det. Synlig utenpå blir det 1) når alle småfeilene får samlet seg opp, sånn at summen av dem lar seg merke. For eksempel merker man det på situasjonen min i dag, hvor jeg er 33, bor hjemme, og ikke har gjort meg ferdig med utdannelsen jeg begynte på i 2001.

2) Når vanskelighetsgraden går opp, når hvem som helst ville begynt å slite. Da ligger den fortsatt ett hakk høyere for min del, det er forskjellen mellom når man sliter, og når man slettes ikke klarer. I krevende sosiale situasjoner, som de jobbintervjuene jeg har vært på – i krevende motoriske situasjoner, som de mer utfordrende oppgavene i gymmen – så synes det på meg. Folk som trodde de visste hvor de hadde meg får seg en overraskelse nå.

Problemer med å holde tiden skyldes småfeil som samler seg opp. Men det kan bli mange små feil i løpet av turen, fordi det er ekstra mange etapper, og hver og en av dem må beregnes riktig. Og det er forskjeller i tempo mellom etappene. Bil – buss – trikk – går mange ganger raskere enn til fots, tog og bane noen ganger raskere enn det igjen, og bommer man med bare et minutt på en av de raske etappene må man vente desto lengre, og feilene samler seg ikke bare opp, de vokser. Man rekker ikke banen man skal bytte til heller.

Som den gangen i New York, på selve hjemreisedagen, jeg klarte ikke klarte å orientere meg på en undergrunnsstasjon. Først ventet jeg på et tog som ikke kom – ventet lenge, fant så et annet spor – oppdaget at jeg kjørte feil vei, gikk av – på en stasjon hvor banen på grunn av byggearbeider ikke stoppet på motsatt perrong – og tiden til å spise noe før jeg skulle dra rant ut, jeg gikk innom det jeg trodde var en kjapp restaurant – ventet en halvtime på maten – tok drosje til hotellet fikk hentet bagasje kom meg på et flytog puhhh. Mer eller mindre i tide, men varm, rød, oppkavet, panisk.

Eller hvorfor ikke ta den gangen jeg skulle krysse mye av Oslo for å rekke noe felles treningsgreier, kom litt sent avgårde, bestemte å ta buss rundt byen i stedet for bane gjennom (fordi det var færre bytter, tror jeg), endte i rushtrafikken og så på klokka at minutter, ti minutter, en halvtime gikk fra meg. Jeg kom for sent forrige gang også. Det hadde vært mye snakk om forsentkomming i gruppa.

Varm, rød, oppkavet kjente jeg meg da også. Tiden hadde så mye større fart enn trafikken. Jeg husker ikke om jeg tenkte på å ringe – om jeg hadde nummeret til noen – varm, rød, oppkavet er noe jeg kan forestille meg ennå. Forsinkelsesfølelsen. Man kjenner seg litt som en serveringsklar suppekjele.

Jeg må nevne at det ikke skjer meg ofte mer. Som regel klarer jeg meg, ved å ta litt ekstra hardt i. Jeg har ikke noe lyst til å komme alt for tidlig heller, for det gir meg dødtid i uvante omgivelser. Utstrakt og uten holdepunkter. Jeg har ikke helt følelsen for fremtid og fortid. Men jeg kan stoppe og ta en kaffe underveis… den eneste faste avtalen jeg har nå om dagen gjør jeg det. Det funker helt flott.

Problemene ser større ut i denne beskrivelsen – større enn de i virkeligheten er for meg, antagelig større enn de er for aspergere generelt, vi er ikke porselenskrus noen av oss, og for andre med mildere kognitive vansker – fordi jeg blåser dem opp med vilje akkurat nå. Jeg vil gjøre detaljene synlige. For å understreke at alle sliter litt med ting som dette. Moderne dyder, punktlighet. Produktivitet. Omgjengelighet. Og så videre.

På twitter for en ukes tid siden tok jeg meg nær av en uttalelse om selvfølgeligheten av å passe klokka. I en kanskje for konfronterende stil svarte jeg at ikke alle hadde like lett for det, og forventingen om at vi uten videre skal få det til kan oppleves som både urettferdig og som en ekstra belastning. Urettferdig fordi man prøver så hardt, klarer det til og med ofte. Men de gangene det slår feil teller hverken innsatsen eller de gangene man får det til – vel, det teller, men ufortjent lite, oppleves det.

Jeg reagerte følelsesmessig, fordi punktlighet er ekstra sårt, og jeg har fått kommentarer om at jeg tok litt hardt i. Det tar jeg til meg. Jeg er helt enig. Jeg har ikke lyst til å gjøre det til en sak der Martin går rundt og arresterer folk. Jeg vil ikke ha det til at aspergere eller andre må passes nøye på, at man må være forsiktige rundt oss.

Det ville ikke hjulpet noe særlig. Særlig ikke meg, som kan være så uforsiktig noen ganger selv.

Det jeg har lyst til er å gjøre hva denne innsatsen består i. Repetere, repetere, til glir inn i bakgrunnen for de som hører, til det glir inn sammen med "sånt alle vet". Jeg kunne nesten sagt at det jeg har lyst til er å formidle det til det kjedsommelige.

Jeg har lyst til å forandre på hva folk ser med øynene sine når noen kommer for sent, sier noe upassende, ikke ringer tilbake, tar en mindre del av gruppearbeidet. Hva folk hører med ørene sine, aner med magefølelsen.

Jeg har lyst til at de skal vite begge muligheter – enten så er vedkommende lat, respektløs, uengasjert eller så har vedkommende noe å slite med som ikke synes så godt utenpå. Slik jeg får inntrykk av faller alternativ 1 de fleste inn først. Men de aksepterer lett alternativ 2 når det kommer på bordet

– jeg har lyst til at det skal ligge der, på bordet, helt fra begynnelsen av. Og så kan man felle dom. Først lar man tvilen komme vedkommende til gode, og så, når man vet mer, kan man felle dom, si sin misnøye.

Det er mest det jevne, i det små, som tar på med autisme i den milde graden jeg selv har det. Det er en jevn friksjon mellom omgivelsene og meg, mellom folk og meg. Det å kjenne diagnosen har hjulpet godt. Andre tar det også roligere når jeg sier ordene "en mild form for autisme", og jeg er så heldig nå at jeg har dette magiske formularet.

Men det er ikke bare meg det gjelder, og ikke bare autisme, og slett ikke bare punktlighet. Det kan gjelde kognitive vansker, emosjonelle vansker, eller rent kroppslige, likevel usynlige vansker. Mye kan rote opp fininnstilte rutiner, gi forsinkelser i skjemaene, lavere gjennomføringsevne.

Noe kan sitte langt inne hos den det gjelder. Man vil heller ta i mot kjeft enn å betro til hvem som helst at man har en sånn-og-sånn, er en sånn-og-sånn. Noe kan være skjult selv for den det gjelder.

Mitt eget aspergersyndrom ante jeg ikke at jeg hadde før 28 års alder, og jeg fikk ikke bekreftet det ordentlig før fem år etter det igjen, i fjor. Før det, utilstrekkelighet, utilstrekkelighet, velmenende utilstrekkelighet. Den første og fremste som dømte meg etter alternativ 1, det var meg, det.

Det er fremdeles jeg som står først i rekka. Misnøye uttrykt i generelle termer er noe jeg ofte tar personlig. Tar meg nær av – det kommer så nært innpå – det faller så nært alt somjeg tenkt om meg selv så mye oppigjennom. Du kan prøve og prøve mer, men viljestyrken holder bare ikke.

"Slik jeg får inntrykk av faller alternativ 1 de fleste inn først," skrev jeg, men det vet jeg jo ikke. Jeg ser ikke inn i andres tanker, ikke ser jeg så lett forskjell på misnøye med meg og tilfeldig kroppsspråk med helt annen mening heller.

Jeg skriver dette – kanskje enda mer til de som dømmer seg selv?

Jeg terper og kommer til å fortsette å terpe på dette for å prøve å gjøre det tydelig hva moderne hverdagsferdigheter krever av oss. Kanskje den som kommer for sent har gjort så godt han eller hun kan, kanskje du som kommer for sent selv har gjort så godt du bare kan. Ikke alt er like lett for alle. Som jeg allerede har vært inne på, er det kanskje ikke så lett for noen.

Om farlige og onde ideer

Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé er essensielt ond? Jeg begynte med å ville spørre twitter om det, men twitter vet desverre ikke hva jeg har i hodet mitt alltid - hva jeg mener med essensielt ond, eller for den saks skyld med å teste ut.

Jeg driver og leser om psykologisk essensialisme om dagen. Det er en måte å strukturere kategorier på, der kunnskapen som hører til kategorien er organisert rundt en kjent eller ukjent essens, en uunnværlig, definerende egenskap, som har vidtrekkende konsekvenser. 

I en sånn kategori vil et gitt eksemplar alltid ha en innvendig, kanskje ukjent  egenskap som 1) gjør det til et klart og tydelig medlem av kategorien, med lite eller ingen rom for tvil, og som 2) har en markant innvirkning på en del ytre, synlige egenskaper ved eksemplaret.

Essensen i seg selv kan ikke nødvendigvis måles.

Som et eksempel på en essensiell egenskap kan man se på DNA. Mitt DNA gjør meg utvetydig til et menneske. Jeg eksisterer ikke i noen gråsone mellom for eksempel menneske og sjimpanse (selv om det kunne vært kos noen ganger å være en bonobo). 

Mitt DNA gjør det ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom livet med nøyaktig ti fingre og ti tær, og en del mentale egenskaper. Sannsynlig, men ikke nødvendig - man kan bli og bør selvfølgelig bli klassifisert som menneske med flere eller færre lemmer enn normalen, og med ganske avvikende mentale egenskaper. 

Det jeg får når mitt DNA blir satt sammen av to andre mennesker sitt, er et potensial, bare, for å utvikle slike typiske menneskelige/pattedyraktige/virveldyraktige/osv. egenskaper.

DNA kan måles - i dag, fordi vi kjenner til det. Men ennå i dag har vi vanskelig for å si akkurat hvordan et strekk med DNA fungerer, nøyaktig hvilke trinn som ligger mellom oppskriften på et bestemt protein og utviklingen av et organ eller en tanke. Før moderne tid visste vi ikke en gang såpass - før Watson og Crick, før Darwin, Mendel. Men vi visste likevel at det fantes artsgrenser, og at noe i oss mennesker gjorde at vi var og ble mennesker og ikke sjimpanser.

At en idé skulle være essensielt ond, betyr med andre ord ikke at ondskapen i den nødvendigvis kan identifiseres, langt mindre måles og bestemmes. Det betyr bare - om "bare" det kan kalles - at den har et potensial for å lede til grusomhet og ondskap. 

Hvis vi følger den ideen, eller stilltiende godtar at andre følger den, løper vi en vesentlig risiko for at det går helt galt med samfunnet vårt. Det trenger ikke å gå galt hver eneste gang, det trenger ikke en gang å skje ofte. At det er essensielt betyr bare at kimen til det alltid ligger der.

Kanskje pratet om essensialisme egentlig kommer helt på siden. Har ikke noe å si for spørsmålet mitt. Bytt ut "essensielt ond" med et ord du liker bedre.

"Farlig".

"Fører galt av sted".

"Roten til alt ondt".

Eller kanskje jeg kan kalle det for overhengende negative konsekvenser. Ikke garantert negative, men såpass overhengende at de gjør hele ideen til noe negativt. 

Jeg har hørt om flere sånne ideer. Ting som folk sier at

STURLA STRÅMANN: Nei vent nå litt, Martin. Hvem er nå egentlig denne Folk, som flyr rundt og proklamerer sannheter du kan være uenig i?

Greit, greit. Jeg har ved ulike anledninger hørt en viss stråmann si, Sturla, 

STURLA STRÅMANN: at den-og-den ideen må motkjempes og skrives inn i glemmeboken straks for at det ikke skal gå aldeles galt med samfunnet vårt.

Men hva slags ideer snakker du om? Husker du noen eksempler?

STURLA STRÅMANN: Nja, det har jo blitt en del det. Sosialisme. Kapitalisme. Navngitte religioner. Eller religion som sådan. Eller darwinisme, eller ateisme. Rasisme. Eller pengeøkonomi. Eller forbruksmentalitet. Eller miljøvern.

(og når jeg ser mine egne eksempler slår det meg hvor godt de speiler hverandre, så jeg lurer på om det egentlig er vanlig, at hvis noen først tror at én idé er essensielt ond, vil noen andre tro at den motsatte ideen er det - og en tredjepart vil kanskje tro at de to motsetningene egentlig uttrykker én og samme onde essens, og ta til orde for en tredje idé, som de to første i sin tur enes om at er essensielt ond?)

STURLA STRÅMANN: Nå ble jeg veldig forvirra, Martin, særlig siden alle de partene du nevnte der er meg. Kanskje lurt å se nærmere på det det en annen gang, og så holder du deg til å utdype spørsmålet ditt nå?

Du har helt rett. (Ser du det, Sturla? Jeg gjør ikke så mye narr av deg som før.) Det jeg egentlig lurte på var jo Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé har såpass overhengende negative konsekvenser? Og nå har jeg satt mer eller mindre fingeren på hva jeg mener med ideer, og med overhengende konsekvenser.

Men gudene må vite hva jeg mener med "å teste ut"...

STURLA STRÅMANN: Hvaffornoattehvasadu, Martin?

At jeg får ikke grep om denne siste delen av spørsmålet. Hverken akkurat hva jeg snakker om å teste eller hvorfor jeg egentlig har bruk for det. Det er jo ikke som at Folk ikke har argumenter for disse påstandene, det er bare jeg som ikke helt klarer å holde følge.

STURLA STRÅMANN: Nei, ikke DET. Jeg mener da du påkalte gudene. Vet du ikke at religion er farlig, fører galt avsted, og virkelig er roten til alt ondt?

Å. Så jeg avbryter deg når du prøver å komme med et eksempel på hvilke argumenter jeg tror at folk pleier å komme med.

STURLA STRÅMANN: Nemlig. For at religion og på en måte antirasjonelt så logikk sier at religiøse ledere følger man jo blindt + tredveårskrigen og korstogene og ellevte september, og HITLER trodde jo på VELDIG mye rart. Og attpåtil er bordbønn en form for barnemishandling.

Og det der, det skjønte jeg innmari lite av. Det overbeviste meg ikke helt om at selve ideen om overnaturlige makter innebærer noen overhengende fare for ondskap.

STURLA STRÅMANN: Men nå har du funnet deg en skikkelig stråmann, Martin. Altså, du vet. Selv til våre samtaler å være. Det er jo ingen som argumenterer så ubehjelpelig på ordentlig.

Vet du hva? Der lurer jeg på om du ikke satte fingeren din akkurat i midten av problemet mitt. Parodien der oppe skulle ikke illustrere argumentene som sådan, men tvert i mot min egen forvirring. Det blir for mye for meg å ta inn.

Hva vet vel jeg om tredveårskrigen eller hvor mye folk stoler på religiøse ledere! Jeg forstår ikke strukturen i argumentene, jeg har slett ikke noe grep om faktaene folk mater meg med, så da blir det seende ut som den lille parodien over.

Ja, faktisk, Sturla. Jeg har jo en tommelfingerregel om det. Når noen argumenter ser ut som den rene parodi, bør man vurdere i det lengste om man kanskje kan ha misforstått ett eller annet avgjørende.

Og hvordan skal jeg nå teste ut andres påstander når jeg ikke en gang har greie på dem selv...

Hvordan skal jeg finne - nei, hvor skal jeg lete, mener jeg - etter den talende og umiskjennelige forskjellen som skiller essensielt onde ideer fra ideer man ikke trenger å bekymre seg for. Når selve essensen er skjult, og konsekvensene av den kan ta så mange former! Hva skal jeg se etter i historiebøkene, i teoretiske analyser, i de enkeltstående eksempler?

Du, jeg vet ikke selv hva jeg har i hodet mitt alltid, heller. Etterhvert som jeg får satt ord på spørsmålet, kommer jeg i tvil om jeg ville ha forstått noe særlig av svaret. Jeg må nok tenke meg om på egenhånd. Få ryddet opp i hva stråmannen min egentlig mener, når det høres ut som han snakker som det der. Gi gjerne føde til de tankene, jeg vet ikke om jeg kan svare for meg bare...

Jeg tror jeg må skrive mer om det her en annen gang.

Forfjamset bloggetikk

Nå titter jeg litt forfjamset på en stafettpinne jeg har fått i hånda. Jeg blir nesten alltid forfjamset når jeg plutselig får plassert noe i hånda. Du kunne gitt meg en fjernkontroll til verdenspolitikken eller en stor plate melkesjokolade, og jeg ville sett rart og nesten litt bebreidende på deg før jeg fikk ryddet plass i hodet mitt til å finne ut hva det var. Ikke at jeg ikke trenger å få ryddet litt i hodet mitt en gang i blant.

Det dreier seg visst om å skrive noe om bloggetikk, på stafettbasis. Det begynte med et avisinnlegg av Stine Bjerkestrand, fortsatte med en oppfordring fra Sigve Indregaard til bloggere rundt omkring om å tenke høyt om sine egne etiske vurderinger. Anna Tostrup Worsley plukket opp en pinne, den passerte via Gunnar R. Tjomlid, og for øyeblikket ligger den i hendene mine – og hos en del andre, skulle jeg tro, hvert på  sitt vis.

Jeg har ikke fått med meg så mye av debatten fra før. Jeg skjønner at mange er negative til formaliserte retningslinjer for blogging. Det virker litt som om de har rett. Men mye av det foregår i utkanten av min verden, eller omvendt er det en verden jeg ligger i utkanten av, en klynge blogger jeg kanskje har noe til felles med, men jeg har vel sånn opp til 100 lesere. Jeg skygger unna de viktigste debattene. Så slipper jeg å tenke så mye på konsekvensene av mine handlinger. Det står ikke så mye på spill, hverken for andre eller for meg selv.

Kanskje det er derfor jeg skygger unna?

Det står jo i profilen min: "Opptatt av samfunnsting, men litt feig." Jeg burde kanskje heller si pysete.

Så jeg har ikke tenkt så mye om egen bloggetikk, ennå. Jeg burde kanskje? Selv i den lille boblen jeg gjemmer meg i, prøver jeg i hvert fall å tenke på det med å snakke om andre…

Jeg prøver å ikke påstå ting om andre hvis det ikke er enten hyggelig eller viktig, og jeg må vel også forsikre meg om at det er sant… Det bommet jeg kanskje på for ikke så lenge siden senest. Eller kanskje ikke.

Jeg prøver å ikke utlevere fortrolig informasjon, selv om jeg nok kan rote litt med de grensene… Men det kan være lurt å si ifra til folk før man snakker for mye om dem, tror jeg.

Jeg prøver å være snill og hyggelig. Ikke dytte på for mange ømme punkter. Ikke ta alt for hardt i. Med noen begrensninger dessverre, som for det første at ømme punkter dukker opp på uventede steder noen ganger, og man kan ikke dekke seg på alle fronter… men så kan man i det minste være lydhør. Ikke undervurdere følelsene folk har omkring seg selv og sin egen person. For det andre at det fins ting som snill og hyggelig ikke kan gå på bekostning av – man skal ikke la være å si noe, for eksempel, ikke la være å fordømme når noe fortjener å bli fordømt… ikke la være å ta sjanser eller kaste seg utpå. For det er da det blir bra stoff.

Hvis man leser litt i denne bloggen, vil man kanskje legge merke til en annen ting jeg prøver litt vel hardt på – en like viktig sak som hvordan man omtaler andre mennesker… Jeg prøver å ikke stille meg bak påstander når jeg ikke kjenner meg helt sikker på dem. Og det gjør jeg som regel ikke – derfor holder jeg meg også med min egen DISCLAIMERGNOM. Jeg overdriver selvsagt skikkelig med alle forbeholdene mine. Kan det ikke virke litt kokett? Nesten avvæpnende. Risikerer jeg på den måten å slippe unna nærmere ettersyn?

Kanskje man ikke skal ta for mye lærdom av hvordan jeg takler akkurat dette.

Det kommer kanskje an på hvor alvorlig man tror at man blir tatt. Blogger fyller et stort spenn. Jeg har sett forsøk på å organisere dem inn i sjangre. Det tror jeg er i tidligste laget. De har ikke funnet sin form ennå. Internett har ikke funnet sin form ennå. Internett er det mest omveltende som har skjedd med kommunikasjon siden morsekoden ble oppfunnet – før det, boktrykkekunsten – før det, tja, mesopotanske leirtavler, kanskje? Dere kan legge til et nytt argument mot nedskrevne og definerte etiske retningslinjer: De etiske problemstillingene vil forandre seg så fort, jeg vet ikke om retningslinjene vil kunne følge med.

Men det finnes altså små, stille og rolige blogger – uten mange lesere – uten ønske om mange lesere – kanskje til og med min hører inn under dem? Det finnes store og innflytelsesrike blogger, det finnes folk det blir ironisert over, men også folk som blir tatt på alvor.

Hvis ens lesere har tillit til at man vet hva man snakker om, bør man sørge for at man faktisk vet hva man snakker om, og at man kan stå inne for det. Er man på tynn is sier man noe klart og tydelig om det. Kanskje ikke så masete som jeg gjør. Men mer enn bare i en bisetning, eller som en prinsipperklæring på en fane kanskje noen av leserne finner veien til.

Det skal så lite til før folk tror at du vet hva du snakker om…

Hvis du sier noe folk har lyst til å tro på, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du er fagperson, autorisert synser, eller synlig populær, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du sier at du ikke kommer med allmenne påstander, bare deler subjektive erfaringer, så tror i hvert fall folk at du vet hva du snakker om.

– med mindre de mistror deg av andre grunner, eller ikke har lyst til å tro på det du sier.

– men i utgangspunktet stikker dementier og forbehold seg ganske lite ut i en tekst, man kan ikke stole helt på at alle vil plukke dem opp. Jo klarere og tydeligere, jo bedre.

Man kan spørre seg om det er så viktig, man driver jo bare med en hobby (evt en hobby som har vokst til en småjobb på siden). Men saken er at jo mer innflytelse du har, jo større ansvar har du overfor dem som stoler på deg. Jo mer etikk er det du må ta hensyn til.

Der finner man så langt rekkevidden av mine bloggetiske forfjamselser. Og DISCLAIMERGNOMEN dukker opp helt av seg selv, uten ironi, og forteller at det kan være flere andre ting folk burde gå inn for, som for øyeblikket ikke faller meg inn.

Så ikke gå ut og si at "Martinbg nevnte det ikke, så da går det helt greit," da. Nå tror jeg ikke jeg blir sett på som noen autoritet innen etikk.

Mon tro om noen ser på meg som en autoritet innenfor noe som helst? Kan jeg ta sjansen på at de ikke gjør det?

Men jeg vet ikke om jeg kan få til noen full og oversiktlig liste over etikk. Etikk handler mest om å fortsette å tenke. Om å akseptere at man har ansvar for den innflytelsen man har over andre, om å ta en alvorsprat med seg selv om hvor langt det ansvaret strekker seg. Stadig vekk. Kanskje man burde gjenta en sånn stafett med jevne mellomrom.

Jeg har vel en pinne jeg skal gi videre også. Det pleier jeg å slite med, sånne vandregreier. Hvilke kriterier skal jeg begynne med? Jeg kunne funnet noen andre jeg tror mener noe om saken – jeg svever i utkanten av noen relevante debatter på twitter om dagen – men det blir for betent til at jeg tør. Jeg kunne gått til en helt annen type blogg, funnet de kretsene som vanligvis ikke lar høre fra seg i metadebatten.

Men jeg tror heller jeg spør en jeg er nysgjerrig på å høre fra. Sånn i sin alminnelighet. Hvis Somalieren kunne tenke seg å gjøre et forsøk? Bloggen hennes står i hvert fall høyt på lista over ting som bør leses. Hun tenker bra, om mange forskjellige ting, hun har en sterk og overbevisende penn. Og det virker som det ligger en god etikk bak det hun gjør. Det kunne jeg vært interessert i å høre en del mer om.

Grønnsaksblanding (og morrpølse) i kokos- og daddelsaus

I dag fant jeg på middagen selv, og jeg synes det ble ganske godt. Så jeg har lyst til å dele oppskriften… men så kjenner jeg meg ikke helt trygg på oppskriftsjargong, for jeg har jo ikke holdt på med dette så mye heller. Først og fremst vet jeg ikke hva av det jeg gjorde som hadde noe å si, og hva som bare er overtro fra min side. Eller om jeg kunne ha gjort noe av det bedre. Men det smakte ganske godt, da.

Vel, jeg kjenner meg sjelden så veldig trygg når jeg skriver noe, alltid en fare for at jeg har tatt feil av noe. Det blir lettere når jeg innrømmer det som nå. Det har jeg vel sagt mye om før, jeg har begynt å kalle det for Disclaimergnomen. Jeg ser på ham som et støttehjul, forhåpentligvis klarer jeg meg uten en gang. Da kan jeg gjøre som vanlige folk og si noe om selve retten i stedet.

Her er oppskriften.

Man kan jo ta ut morrpølsa, hvis man vil ha noe helt uten kjøtt. Eller bruke helt andre grønnsaker, selvfølgelig.

Grønnsaksblanding (og morrpølse) i kokos- og daddelsaus

1 boks kokosmelk

En del dadler (jeg brukte seks stykker)

1 ss potetmel

Noen skiver morrpølse

1 fennikel
1 rødbet
Noen jordskokker
1 grønt eple
Noen vårløk

Gjør klar sausen: Fjern steiner fra dadlene, og hakk dem opp litt. Ha dem i en foodprocessor sammen med kokosmelken og kjør til de er most. Rør inn potetmelet.

Skrell og rens grønnsakene, og skjær dem i ganske store biter. Ha olje i en stekepanne eller wok. Begynn med å steke morrpølse og fennikel på høy varme i noen minutter. Ha i rødbet og jordskokk og stek en stund til. Skru ned varmen litt. Hell i sausen, vent til den begynner å tykne, og ha i eple og løk til slutt. La sausen småkoke til den ser fin og tykk ut. Så er det ferdig.